NO146752B - Vannbasert borevaeske med forbedret vaesketapskontroll - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrorer borevæsker basert på vann

og med et forbedret væsketapskontrollmiddel.

Når bronner bores med roterende boreutstyr, sirkuleres en borevaeske ned i boreroret til borekronen og tilbake opp til overflaten i et ringformet rom mellom boreroret og borehullets vegg.

Borevæsken har mange funksjoner som er avgjorende for en tilfredsstillende boreprosess. Vanligvis er de beste borevæsker vandige suspensjoner av dispergerte faststoffer, som for eksempel leire,som lett danner kolloidale dispersjoner, som er varmestabile og har lav viskositet. I tillegg må borevæskene ha relativt hoy tetthet for å gi et hoyt hydrostatisk trykk for å hindre at gass, olje eller vann som man treffer på under boringen skal unnslippe.

Noen av de additiver som anvendes ved fremstilling av borevæsker omfatter lignitt, sulfonert lignitt, stivelse, karboksymetyloellulose og sulfonert polystyren med lav molekylvekt.

Imidlertid har alle de dermed fremstilte borevæsker vært utilstrekkelige av forskjellige grunner, særlig under forhold som innebærer hoyt innhold av elektrolytter og/eller hoye borehullstemperaturer. For eksempel er bruken av lignitt,

særlig som et viskositetsregulerende middel i vandige borevæsker, av og til begrenset fordi det presipiteres i nærvær av boreforurensninger som for eksempel natriumklorid og

kalsiumforbindelser, som gips. Så snart lignitten er pre-sipitert har borevæsken ikke lenger den ønskede beskyttende kolloidale virkning.

Stivelse og karboxymetylcellulose, derimot, er effektive for

å hindre væsketransport i brønnhullet, men hver av dem er utilstrekkelige i andre retninger. Stivelsen er mottagelig for bakterielle angrep i slammet og karboxymetylcellulosen øker viskositeten i borevæsken, hvis den ikke anvendes for-siktig, til en. slik høyde at pumping og sirkulasjon av væsken blir vanskelig, hvis ikke umulig. For å kompensere en sådan viskositetsøkning er det vanlig å tilsette dispergerings-eller tynningsmidler, som for eksempel surt natriumpyrofosfat eller andre polyfosfatholdige forbindelser. Disse polyfosfat-forbindelser er imidlertid generelt ustabile ved de høye temperaturer man møter ved boring av dype brønner og de mister derfor sin effektivitet som kollodiale stabilisatorer.

Ved noen brønnboringsoperasjoner resulterer de høye temperaturer og trykk i flokkulering eller gelering av noen av slamkomponentene under boringen. Likeledes begynner noen av komponentene, som for eksempel lignosulfonater og sulfonert lignitt, å dekomponere ved temperaturer på ca. 150°C, noe som resulterer i tap av filtreringskontroll. I motsetning hertil må sulfonerte polystyrener med lav molekylvekt anvendes i økende mengder i borevæsker for å oppnå tilfredsstillende filtreringskontroll ved bruk. Disse væsker er imidlertid vanskelig å sirkulere på grunn av høy viskositet.

Det er uventet oppdaget en borevæske basert på vann, som er karakterisert ved at borevæsken, foruten vanlige tilsetninger, inneholder et polymerkompleks bestående av lignitt, sulfonert lignitt, lignosulfonat, sulfoalkylert lignitt eller salter av disse, og et vannløselig sulfonert polystyren med en molekylvekt på 70.000 til 7 millioner og inneholdene 0.7 til 2.0 sulfonsyregrupper pr. styrenenhet.

Uttrykket "borevæske" betegner i denne forbindelse enhver væske som benyttes som sirkulerende middel ved en rotasjons-boreprosess. Borevæsken kan være klart vann, stort sett fritt for suspenderte faststoffer, en væsketype som vanligvis benyttes ved boring i de hårde formasjoner i Vest Texas. Borevæskene kan også være fremstillet ved dispergering av uorganiske faststoffer, som ren lere i vann i konsentrasjoner på 20 vektsk eller mere av borevæsken. Leren kan velges fra et stort utvalg av materialer, som montmorillonitt-, atapul-gitt- eller kaolinittlere. Det kan også benyttes syntetiske lerer, for eksempel syntetiske zeolitter.

Betegnelsen "basert på vann" adskiller borevæskene ifolge oppfinnelsen fra borevæsker som består av olje-i-vann-emulsjoner eller er basert på olje. Denne betegnelse gjelder konvensjonelt borevæsker, hvor det ikke bevisst er tilsatt hydrokarbonolje. Det skal imidlertid bemerkes at de nye prenarater ifolge oppfinnelsen forblir virksomme, selv om det kommer olje i borevæsken, for eksempel gjennom den formasjon som det bores i.

Ved bruk av de nye borevæsker ifolge oppfinnelsen benyttes konvensjonelle rotasjonsborings-teknikker. En teknikk om-

fatter pumping av borevæsken ned i hullet gjennom et boreror og tomning av væsken fra borekronen mot hullets bunn. Borevæsken river med seg spon og forer dem gjennom et ringformet rom som omgir boreroret, til overflaten, hvor det er utstyr som separerer sponene fra borevæsken. Om onskes, kan omvendt sirkulasjon av borevæsken benyttes. Også andre konvensjonelle sirkulasjonsprosesser kan anvendes.

De nye forbindelser ifolge foreliggende oppfinnelse inneholder som viktige ingredienser et polymerkompleks fremstillet ved reaksjon mellom et dispergeringsmiddel valgt fra gruppen bestående av lignitt, sulfonert lignitt, lignosulfonat, sulfoalkylert lignitt eller salter av disse.og et vannloselig sulfonert polystyren.

Den lignitt som anvendes ifolge foreliggende oppfinnelse er en variant av kull, mellom torv og halvbituminost kull. Ad-skillelsen av lignitt fra disse materialer er ikke skarp idet overgangen fra det ene til det andre er gradvis. For eksempel er lignitt ofte blitt betegnet "brunkull", som er nær be-slektet med torv. Lignittderivatene og ligninderivatene som anvendes ifolge oppfinnelsen er sulfonert lignitt, lignosulfonater og sulfoalkylert lignitt, som alle fåes ved sulfonering eller sulfonering og kompleksdannelse med spesielle overgangsmetaller. Fremgangsmåten for å fremstille disse derivater er velkjent i teknikkens stand og utgjor ingen del av denne oppfinnelse. Et eller flere salter av derivatene kan også anvendes og kan velges fra en bred variasjon av forbindelser, som for eksempel alkalimetaller (lithium, natrium, kalium, rubidium og cesium), jordalkalimetaller (beryllium, magnesium, kalsium, strontium, barium og radium), ammonium-radikaler og andre kationen som for eksempel aluminium, krom, kobolt, kopper, jern, magnesium, nikkel og sink. Alkyldelen av den sulfoalkylerte lignitt skal gjore forbindelsen vann-dispergerbar og inneholde fortrinsvis fra 1 til 10 karbonatomer. Den mest foretrukne sulfoalkylerte lignitt er sulfometylert lignitt. Det mest foretrukne dispergeringsmiddel inneholder en kombinasjon av lignitt, lignittderivater eller lignittderivater og/eller et eller flere salter av disse som for eksempel a) sulfonert lignitt og lignitt, b) lignosulfonat og sulfonert lignitt og c) lignosulfonat og lignitt. Kombinasjonene av disse forbindelser er foretrukne på grunn av deres brede temperaturstabilitet. For eksempel er sulfonert lignitt og lignitt mere stabile enn lignosulfonat ved hoyere temperaturer, som for eksempel over ca. 232°C, men er ikke så effektive som lignosulfonat ved lavere temperaturer, som for eksempel omkring 175°C for å beherske væsketap. Det substituerte polystyren som anvendes i borevæsker ifolge foreliggende oppfinnelse er polymerer av styren som er blitt sulfonert til å inneholde 0,7 til 2,0 sulfonsyregrupper pr. styrenenhet, fortrinnsvis fra 1,0 til 2,0 og mest foretrukket 1,2 sulfonsyregrupper pr. styrenenhet. Blant de forbindelser som kan anvendes er polymerer av styren, o( -alkylstyren som for eksempel <X -metyl-, 0(-etyl-, ttf-butyl-, oC-stearyl-styrener, ringsubstituerte alkylstyrener som for eksempel p-metylstyren, p-butylstyren, p-isopropylstyren, p-oktade-cylstyren, dimetylstyren og dietylstyren.

Sulfoneringen av polymerene av styren kan utfores på konvensjonell måte som for eksempel ved å omsette polystyren med svovelsyre, svoveltrioksyd eller klorsulfonsyre. Disse frem-gangsmåter er velkjente i teknikkens stand og danner ingen del av foreliggende oppfinnelse.

Salter av de sulfonerte polystyrener kan også anvendes for å danne polymerkompleksene, salter som omfatter de tidligere nevnte alkalimetaller, jordalkalimetaller, ammoniakk og aminer såvel som tertiære aminer og kvartære ammoniumfor-bindelser. For vannbaserte borevæsker som ikke inneholder noe salt er det foretrukket å anvende natriumsaltet av polymeren av okonomiske årsaker. For borevæsker som inneholder magnesium og kalsiumsalter er det foretrukket å anvende ete tertiære aminer eller kvartære ammoniumsalter av polymeren på grunn av den bkte opplbselighet av disse salter i en saltvannholdig borevæske.

Polymerens molekylvekt må være minst 70.000 og fortrinsvis minst 500.000. Disse hoye molekylvekter utgjbr gjennomsnitts-molekylvekten i forbindelsen. Disse molekylvekter er vesent-lige for å oppnå den nbdvendige borevæskeviskositet og hoy-temperatur- og hoy-trykk-stabilitet under boringen med de polymere komplekser. Selv om det er erkjent at polymerer med lavere molekylvekt har hoyere vannopplbselighet er imidlertid vanntapet fra borevæsker forbedret med polymerer med hoyere molekylvekt. For en vannbasert borevæske inneholdende en leire av smektittypen, som f.eks. bentonittleire, er det foretrukket å anvende en vannopplbselig sulfonert polystyren med en molekylvekt på fra 5 millioner til 7 millioner i det polymere kompleks fordi disse polymerer har en egnet vannopplbselighet og er særlig effektive for å redusere vanntapet i borevæsken.

Polymerkompleksene ifolge foreliggende oppfinnelse fremstilles ved å omsette dispergeringsmidlet med den vannopp-loselige sulfonerte polystyren tilstrekkelig lenge til å oppnå det onskede kompleks. I alminnelighet utfores reaksjonen

i et vandig medium. Fortrinnsvis dispergeres lignitten, lignittderivatet eller ligninderivatet i vann og polymeren tilsettes langsomt under omroring i 30 min. til 10 timer. Reaksjonstemperaturen er fortrinsvis mellom 6"2°C og 150°C. Hoyere temperaturer kan anvendes så lenge temperaturen er

lav nok til å unngå termisk dekomponering av forbindelsene i komplekset.

Reaksjonstiden som er nodvendig for å oppnå et effektivt polymerkompleks varierer med reaksjonstemperaturen. Ved temperaturer omkring 6<*>2°C kreves lang tid for å fremstille et effektivt polymerkompleks. Ved hoyere reaksjonstemperaturer er nodvendig reaksjonstid vesentlig kortere. For eksempel ved 150°C er 30 minutter tilstrekkelig for å fremstille et akseptabelt materiale. Det resulterende polymerkompleks er dispergerbart i vann, d.v.s. en del av komplekset er opplose-lig i et vandig medium mens resten er delvis dispergerbart. Det våte polymerkompleks kan torres ved ovnstorring, spray-torring eller ved annen konvensjonell torremåte for å fjerne vannet fra komplekset. Det torre materiale inneholder fortrinnsvis f ra 0 til 20 vektsk fuktighet. Torring hjelper for håndtering og lagring av polymerkomplekset for det skal blandes i borevæsken. Polymerkompleksets effektivitet okes ved å regulere vektsforholdet mellom dispergeringsmidlet og det sulfonerte polystyren. Forholdet bestemmes ved graden av reaksjon og påtenkt bruk fordi væsketapskontroll er avhengig av den totale borevæskesammensetning. Et vektsforhold mellom dispergeringsmiddel og sulfonert polystyren på 30:1 til 1:30 er tilstrekkelig for å fremstille et effektivt væsketaps-additiv og det er fortrinnsvis fra 1 til 15:1. Hvis polymeren har en molekylvekt over 500.000 er vektsforholdet fortrinnsvis fra 5 til 12:1 mellom dispergeringsmiddel og sulfonert polystyren. I motsetning til dette, hvis polymeren har molekylvekt på mellom 70.000 og 500.000 er vektsforholdet fortrinnsvis fra 1 til 5=1 mellom dispergeringsmiddel og sulfonert polystyren .

Mengden av polymerkompleks som anvendes i borevæsker varierer over,vide grenser innen opplosélighetsområdet. Denne mengde er avhengig av forskjellige faktorer som for eksempel egenskaper ved formasjonen og temperaturer og trykk som man moter ved boringen. Fortrinsvis mellom 0,2 og 9»1 kg pr. 160 ltr. av borevæske er den mest effektive mengde for å forhindre vanntap uten drastisk forandring av borevæskens viskositet. Imidlertid foretrekkes fra 0,5 til k>5 kg pr. 160 ltr. borevæske. Mengder mindre enn 1% anvendes i alminnelighet bare hvis viskositeten er særlig kritisk eller hvis bare mindre vanntap er imotesett.

De vannbaserte borevæsker som det polymere kompleks anvendes

i kan baseres på ferskvann, saltvann, mettet saltvann, sjovann eller annet vann som normalt anvendes for å fremstille vannbaserte borevæsker som inneholder polyvalente kationer.

De polyvalente kationer kan være en naturlig bestanddel i vannet, som for eksempel sjbvann som inneholder omtrent 1200 ppm magnesiumioner og 400 ppm kalsiumioner, eller opplost i væsken som fra den omgivende formasjon. Flokkulering av polymerkomplekset forekommer ikke som et resultat av forurensning av polyvalente kationer og derfor er en tilsetning av egnede tidligere kjente dispergeringsmidler ikke nodvendig.

De forbedrede borevæsker ifolge foreliggende oppfinnelse kan fremstilles og tilsettes til borevæsker enten for boringen begynner eller mens boringen pågår. Tilsetningsmåten er ikke kritisk. I ethvert tilfelle er det bare nodvendig å oppnå en stabil dispersjon av polymerkomplekset i den vannbaserte borevæske. Dette oppnås lett ved å blande polymerkomplekset med borevæsken i en slammikser eller lagertank sammen med andre forbindelser som anvendes for å danne borevæsken. Sirkulasjon av borevæsken ned boreroret og tilbake til slambeholderen vil gi den nodvendige dispergering av komplekset.

Forskjellige borevæskeadditiver kan også inkorporeres i borevæsken under forutsetning av at disse-additiver ikke påvirker de grunnleggende og nye egenskaper ved forbindelsen ifolge oppfinnelsen. Slike vanlig tilsatte additiver omfatter vekt-okningsmaterialer som bariumsulfat, kalsiumkarbonat og jern-oksyd såvel som emulgeringsmidler, fermenteringskontrollmidler og liknende.

Borevæsker inneholdende polymerkomplekset ifolge foreliggende oppfinnelse er særlig verdifulle idet de oker filtreringskontrollen i frisklagede,vannbaserte borevæsker og vannbaserte borevæsker inneholdende salter av magnesium, kalsium, natrium og kalium ved temperaturer opp til 260°C. Det er antatt at filtreringskontrollen oppnås ved dannelse av en filterkake på veggene i borehullet og at denne filterkake er praktisk talt ugjennomtrengelig for vann og de naturlige forekommende væsker i formasjonen. Evnen til å beherske væsketapet under boring av dype bronner ved hoye temperaturer og hoyt trykk og/eller i nærvær av elektrolytter har hittil ikke vært oppnådd i den grad som ved anvendelse av foreliggende forbindelser. De folgende eksempler gis for å illustrere oppfinnelsen men uten å begrense den. Alle prosenter som angis er vektsprosenter unnatt hvor annet er angitt. Alle målinger ble utfort i overensstemmelse med "The American Petroleum Institutes Standard Procedure for Testing Drilling Fluids" angitt som API RP13B, 6. utgave, April 1976.

Eksempel 1

Sammenliknende forsok A og B.

Forsok ifolge oppfinnelsen 1 til 6.

En borevæske basert på vann ble fremstillet ved å blande 2+0 gram Western Bentonite leire, 60 gram Glen Rose skifer og 1,5 gram kaustisk soda i 350 ml syntetisk sjovann. Blandingen ble omrort i 2 timer og derefter rullet ved 65,6°C i 16 timer. Efter rullingen ble borevæsken avkjolt til 21+°C og pH i væsken ble justert til 10,0 med kaustisk soda. Adskilte 350 ml porsjoner av blandingen ble derpå anvendt for testing. Den

onskede mengde av polymerkomplekset ble tilsatt til de 350

TM

ml borevæske og blandet i 15 minutter i en Multi-Mixer Begynnende rheologi- og API væsketaps-målinger ble derpå gjort. Prbven ble derpå rullet i ytterligere 16 timer ved 65,6°C, avkjblt til 24°C, omrort i en Multi-Mixer i 5 minutter hvorefter rheologi og API væskemålingene igjen ble-tatt. Proven ble derpå modnet ved 232°C i 16 timer, nedkjolt til 24°C, blandet i 15 minutter i en Multi-Mixer og dens endelige rheologi og API væskemålinger ble gjort. Resultatene er gjengitt i Tabell I.

I de sammenliknende forsok A og B ble intet polymerkompleks anvendt.

I forsok 1 og 4 ifolge oppfinnelsen ble et polymerkompleks av sulfonert lignitt og natriumpolystyrensulfonat anvendt. Poly-styrenet hadde en molekylvekt mellom 5 og 7 millioner. Komplekset var fremstillet ved sakte å tilsette 44» 4 gram sulfonert lignitt til 700 ml ledningsvann under omroring. Da alt sulfonert lignitt var tilsatt ble 6,5 gram av den sulfonerte polystyren tilsatt langsomt under omroring. Blandingen ble derpå oppvarmet til S"2°C og omrort i 6 timer. Ef ter reaksjonen ble vannet avdampet fra polymerkomplekset ved lufttorring og det torrede materiale malt til under 0,25 mm.

I forsok 2 og 5 ifolge oppfinnelsen ble anvendt et polymerkompleks inneholdende kaustifisert lignitt istedenfor sulfonert lignitt. Komplekset var fremstillet ifblge fremgangsmåten beskrevet i forsbk 1 og 4> Den kaustifiserte lignitt inne-holdt 6 deler lignitt til 1 del kaustisk soda.

I forsbk 3 °g 6 ifolge oppfinnelsen ble anvendt et polymerkompleks inneholdende 37,0 gram kaustifisert lignitt og 7,4 gram ferrokromlignosulfonat istedenfor sulfonert lignitt. Komplekset ble fremstillet ifolge fremgangsmåten beskrevet i forsbk 1 og 4•

Som det kan sees fra eksempel 1 viser borevæskene, som inneholdet et polymerkompleks ifølge foreliggende oppfinnelse, forbedret væsketapskontroll (forsøk 1-6) sammenlignet med borevæsker uten polymerkomplekset (forsøk A og B). For-bedringene i væsketapskontroll viste seg under de inneldende blandebetingelser, efter at borevæsken var rullet over natten ved 65.6°C of etter aldring ved 232°C i 16 timer.

Eksempel 2

Sammenliknende forsøk C, D, F og F.

Forsøk 7 ifølge oppfinnelsen.

Fremgangsmåten ifølge eksempel 1 ble gjentatt med et polymerkompleks bestående av sulfonert lignitt og natriumpolystyrensulfonat med en molekylvekt fra 5 til 7 millioner. Vektsforholdet mellom dispergeringsmiddel og polymer var 11:1.

I sammenliknende forsøk C ble anvendt en tørr blanding av det samme dispergeringsmiddel og polymer som ble anvendt i eksempel 7, og i samme vektsforhold.

I sammenliknende forsøk D ble anvendt dispergeringsmidlet ifølge forsøk 7 alene.

I sammenliknende forsøk F ble anvendt polymeren ifølae forsøk 7 alene.

I sammenliknende forsøk F ble anvendt borevæske uten tilsetning av noen av de tidligere nevnte additiver.

Resultatet fra API filtratet efter rulling ved 65.6°C er angitt i Tabell II.

Eksempel 2 viser borevæsker, hvor sulfonert lignitt og sulfonert polystyren utgjør polymerkompleksene ifølge foreliggende oppfinnelse (forsøk 7 og C), som har vesentlig lavere væsketapsverdier (8.8 og 9.8 ml/ ht) enn sammenlignende forsøk med: borevæske uten tilsetning (forsøk F, 52.4 ml/^t), borevæske bare tilsatt sulfonert lignitt (forsøk D, 12.8 ml/^t) og borevæske bare tilsatt sulfonert polystyren (forsøk E, 48.0 ml/ ht).

Eksempel 3

Sammenliknende forsøk G, H, I og J.

Forsøk 8 ifølge oppfinnelsen.

Fremgangsmåten ifølge eksempel 2 ble gjentatt med sulfometylert lignitt istedenfor sulfonert lignitt med et vektsforhold mellom dispergeringsmiddel og polymer på 10: 1.

Resultatene fra API filtratet efter rulling ved 65.6°C er angitt i Tabell III.

Eksempel 3 viser at borevæsker hvor en blanding av sulfometylert lignitt og sulfonert lignitt utgjør polymerkomplekset ifølge oppfinnelsen (forsøk B og G) har vesentlig lavere væsketapsverdier (3.6 og 4.4 ml/^t) enn sammenligningsforsøkene med borevæske uten tilsetning (forsøk J, 44 ml/\ t), borevæske med bare sulfometylert lignitt (forsøk H, 6,4 ml/^t) og boreværke med bare sulfonert polystyren (forsøk I, 18,6 ml/^t).

Eksempel 4

Sammenliknende forsøk K.

Forsøk 9 til 13 ifølge oppfinnelsen.

Fremgangsmåten ifølge eksempel 1 ble gjentatt med forskjellige forhold mellom sulfonert lignitt og natriumpolystyrensulfonat-kompleks. Kompleksene ble vurdert ved en mengde på 3.6 kg pr. 160 ltr. i borevæsken ifølge eksempel 1. Resultatene er angitt i Tabell IV.

I eksempel 4 ble forholdet mellom sulfonert lignitt og natriumpolystyrensulfonat i polymerkomplekset variert fra 12:1 til 2:1. Væsketapsforsøk med polymerkomplekset ble foretatt (forsøk

9 — 13) og sammenlignet med borevæsker uten tilsetning (forsøk K) under de innledende blandingsbetingelser, efter rulling ved 65.6°C og efter aldring ved 232°C. Ved alle forsøk viste additivet forbedret væsketapskontroll sammenlignet med borevæsker uten noen tilsetning.

Eksempel 5

Sammenliknende forsøk L, M, N og 0.

Forsøk 14 ifølge oppfinnelsen.

Særskilte porsjoner av borevæske basert på vann ble fremstillet ved å tilsette og blande 40 gram Western Bentonite-leire,30 gram Glen Rose skifer, 6 gram ferrokromlignosulfonat og 1.5 gram kaustisk soda (NaOH) til 350 ml syntetisk sjøvann. Blandingen ble omrørt i 15 minutter ved 24°C. Den ønskede

mengde av polymerkomplekset fremstillet ifølge eksempel 1 fra sulfometylert lignitt og sulfonert polystyren med en molekylvekt fra 5 til 7 millioner, eller additiver ble derpå tilsatt til borevæsken og omrørt i 15 minutter. Prøvene ble derefter rullet i 16 timer ved 65.6°C, avkjølt til 24°C og omrørt på en Multi-Mixer.

API flytemålinger og "HPHT" filtratkonsentrasjoner efter opp-hetning til 14 9°C ble tatt. Resultatene er angitt i Tabell V.

Eksemepl 5 viser at en borevæske med sulfometylert lignitt og sulfonert polystyren i polymerkomplekset ifølge foreliggende oppfinnelse (forsøk 4 og L) har vesentlig lavere væsketap-verdier for begge API-prøver (3.6 og 4.2 ml/J;t) enn sammen-ligningsforsøkene med borevæske uten tilsetning (forsøk 0

med 44.0 ml API-test og 150 ml HPHT-testi, borevæske med bare sulfometylert lignitt (forsøk M med 9.0 ml API og 124 ml HPHT) og borevæske med bare sulfonert polystyren (forsøk N med 18.6 ml API og 88 ml HPHT).

Claims (11)

1. Borevæske basert på vann, karakterisert ved at borevæsken, foruten vanlige tilsetninger, inneholder et polymerkompleks bestående av reaksjonsproduktet mellom et dispergeringsmiddel bestående av lignitt, sulfonert lignitt, lignosulfonat, sulfoalkylert lignitt eller salter av disse, og et vannloselig,sulfonert polystyren med en molekylvekt på 70.000 til 7 millioner og inneholdende 0,7 til 2,0 sulfonsyregrupper pr. styrenenhet.

2. Borevæske ifolge krav 1, karakterisert ved at alkyldelen av den sulfo-alkylerte lignitt inneholder fra 1 til 10 karbonatomer.

3. Borevæske ifolge krav 2, karakterisert ved at den sulfoalkylerte lignitt er sulfometylert lignitt.

4. Borevæske ifolge krav l-3»'karakterisert ved at styrenet er substituert eller usubstituert.

5. Borevæske ifolge krav 4»karakterisert ved at det. substituerte styren er et ©< -alkylstyren eller et ringsubstituert styren.

6. Borevæske ifolge krav 1-5»karakterisert ved at polymerkomplekset har et vektsforhold mellom dispergeringsmiddel og sulfonert polystyren på fra 30:1 til 1:30.

7- Borevæske ifblge krav 1-6, karakterisert ved at vektsforholdet mellom dispergeringsmiddel og sulfonert polystyren er fra 1 til 15:1. B.

Borevæske ifblge krav 1-6,karakterisert ved at vektsforholdet mellom dispergeringsmiddel og sulfonert polystyren er fra 5 til 12:1 og at det sulfonerte polystyren har en molekylvekt over 500.000.

9. Borevæske ifblge krav 1^6, karakterisert ved at vektsforholdet mellom dispergeringsmiddel og sulfonert polystyren er fra 1 til 5^1 og at det sulfonerte polystyren har en molekylvekt mellom 70.000 og 500.000.

10. Borevæske ifblge krav 1-8, karakterisert ved at de.t sulfonerte polystyren har en molekylvekt på minst 500.000 og fra 1,0 til 2,0 sulfonsyregrupper pr. styrenenhet.

11. Borevæske ifblge krav 1-8 og 10, karakterisert ved at det sulfonerte polystyren har en molekylvekt på fra 5 til 7 millioner og 1,2 sulfonsyregrupper pr. styrenenhet.