NO130024B - - Google Patents

Description

Dispergerings- og/eller væsketaps-

regulerende middel for borevæske.

Det har hittil vært anvendt sulfonerte ligninsalter hvor saltkationet var et tungmetall, f.eks. jern, aluminium, krom og kopper, i borevæsker. Disse materialer betegnes "lignosulfonater" og begrenses til lignin slik som det oppnås fra kokemetoder for ved,

og til tungmetaller som angitt ovenfor.

Fra US-PS 3.039.958 og 3.135.728 er det kjent å anvende

et metallsalt av sulfonert.lignitt/humussyre som dispergerings-

middel i borevæsker.

Det har imidlertid vist seg at det oppnås et bedre dis-pergeringsmiddel og/eller væsketapsreguleringsmiddel for borevæsker ved å anvende reaksjonsproduktet av (1) sulfonert lignitt hvor lignittet er sulfonert med fra 5 til 50 vektdeler av minst ett av sulfittene og bisulfittene av natrium, kalium, kalsium, magnesium og ammonium, og (2) minst én av forbindelsene jern (II)- eller jern (III)sulfat, krom(II)- eller krom (III)sulfat, krom(II)- eller krom (III)klorid, krom(II)- eller krom (III)acetat, basisk kromklorid, basisk kromacetat, basisk kromsulfat, kaliumkromalun, mangansulfat og sinksulfat, idet det anvendes fra 5 til 25 deler av forbindelse (2) pr. 100 deler av forbindelse (1).

En borev5;ske som inneholder det nevnte middel er spesielt nyttig ved oljeboring og/eller gassboring, men er ikke begrenset til dette.

Lignitt som anvendes i midlet i henhold til oppfinnelsen

er en rekke kullforløpere mellom torv og bituminøst kull, spesielt én hvor strukturen av den opprinnelige ved er synlig. Lignitt er ofte kalt "brunkull" eller "trekull". Dets kjemiske karakteris-

tika og sammensetning er beskrevet godt i litteraturen, f.eks. i The Journal of American Chemical Society, bind 69 (1947) og i The U.S. Bureau of Mines Information Circular 7691, delene 1 og 2,

juli 1954.

Lignitt må klart avgrenses fra lignin som lignosulfonat-materialene fremstilles fra og som ikke gir de forbedrede resul-tater som oppnås ifølge oppfinnelsen. Lignin er en kompleks ikke-karbohydratbestanddel oppnådd fra ved, strå, mais, bagasse og tilsvarende og er kjemisk vesentlig forskjellig fra lignitt som er et kullmateriale.

Lignitt inneholder minst ca. 40 vekt%, fortrinnsvis fra

ca. 50 til ca. 65 vekt%, tørt beregnet humussyre. Den nøyaktige molekylstruktur av lignitt, så vel som av lignin, er i dag til en viss grad ukjent og delvis på grunn av sin variable natur. Mole-kylstrukturen til reaksjonsprodukter av disse, som omfatter produkter ved sulfonering og andre metoder, er i dag til en viss grad ukjent, utgangsmaterialet lignitt er imidlertid velkjent og er tilgjengelig kommersielt, og materialer som faller innenfor denne klasse er lett påvisbare av fagmannen.

Forbindelsene av gruppe (1) fremstilles ved omsetning av lignitt med minst én kationdonator og minst én sulfonatradikaldonator.

Sulfoneringsreaksjonen utføres i et alkalisk reaksjons-medium som kan være et hvilket som helst konvensjonelt middel som er kjent på området og som hovedsakelig er inert overfor sulfoneringsreaksjonen. Vann anvendes vanligvis som medium, men vannfrie media kan anvendes hvis lignittet inneholder en tilstrekkelig mengde absorbert vann for reaksjonen.

Kationdonatorer for forbindelsene av gruppe (1) kan være hydroksyder, karbonater, bikarbonater og oksyder av alkali- og jordalkalimetaller som angitt ovenfor og ammoniumradikal, f.eks. kan hydroksyder av natrium, kalium, kalsium, magnesium og ammonium anvendes, så vel som karbonater av natrium, kalium og magnesium, og oksyder av natrium, kalium, kalsium og magnesium.

Sulfonatradikal-donatorene for forbindelsene av gruppe (1) omfatter både sulfitter og bisulfitter av alkalimetaller og jordalkalimetaller som angitt ovenfor. Foretrukne donatorer er sulfitter og meta-bisulfitter av natrium, kalium, kalsium, magnesium og ammonium.

Mengden, av kationdonator eller -donatorer som tilsettes, kan variere, mén vil vanligvis være det som er tilstrekkelig til å gi reaksjonsmediet en pH på minst 7, fortrinnsvis minst lp, og enda mer foretrukket fra 10 til 13. Mengden av kationdonator

eller -donatorer som tilsettes for å oppnå dette, vil vanligvis, men uten å være begrensende, være i området 5 til 50 Vektdeler,

basert på totalvekten av lignitt som skal omsettes.

Mengden av sulfonatradikaldonator eller -donatorer vil

også variere, avhengig av graden av ønsket sulfonering. Det bør tilsettes tilstrekkelig sulfonatdonator til å gi et 9tabilt sulfonert produkt. Vanligvis kan det anvendes minst ca. 5 deler, fortrinnsvis 5 til 50 deler, sulfonatradikaldonator eller -dona-, torer, beregnet på totalvekten av lignitt som skal omsettes. Det vil forstås at.mindre enn kvantitativ overføring av lifnitt til sulfonert lignitt kan oppnås, og allikevel kan man oppnå et for--bedret dispergerings- og/eller væsketapsregulerendé middel i følge foreliggende oppfinnelse.

Forskjellig grad av sulfonering er delvis avhengig av vel-kjente variasjoner i betingelsene ved de forskjellige sulfonerings-metoder. Den kjemiske formel for sulfonsyregruppen er -SO^H,

hvor svovelatomet er bundet direkte til karbonatomet i: lignitt. Denne type av svovel må skarpt atskilles fra uorganisk» sulfater, sulfitter eller svoveldioksyd som er fritt eller løst bundet til

lignitt eller humussyre, og svovel som kan være bund*, til lignitt som sulfat. Sulfonatsvovel (svovel direkte bundet tiV karbon) er ganske stabilt og lar seg ikke lett fjerne fra lign i tit'. Graden ;av sulfonering kan variere sterkt, men vil i alminnelighet være den som fremmer dispergerings- og/eller væsketapsregulerings-karakteristika til lignitt. ;Sulfoneringen kan utføres ved praktisk talt hvilken som helst temperatur og omfatter omgivelsestemperaturen eller en lavere temperatur, men forløper lettest ved forhøyede temperaturer, .fortrinnsvis fra 79 til 249°c i 2 til 8 timer. Reaksjons-trykket kan være omgivelsestrykket eller et trykk som er lavere enn dette,>men reaksjonen forløper bedre ved forhøyede trykk, f.eks. fra 3,5 til 57 kg/cm 2; ;Kationdonatorer og sulfonatradikaldonatorer kan tilsettes til reaksjonsmediet og/eller omsettes med lignitt i en hvilken som helst ønsket rekkefølge eller omtrent samtidig. I alminnelighet er det foretrukket at kationdonatorene tilsettes først, etterfulgt av sulfonatradikaldonatorene. Omrøring av reaksjonsmediet ' kan være fordelaktig under reaks.jonsperioden. ;Forbindelsene av gruppe (2), som- anvendes for å danne et' chelat eller kompleks av sulfonert lignitt, kan 'anvendes^ under sulfoneringen -og/eller etter at sulfoneringen er avsluttet, eller praktisk talt avsluttet-. Hvis disse forbindelser, anvendes under sulfoner ingen , , kan det anvendes sulfoneringstemperaturer , trykk og lignende som angitt ovenfor. Hvis forbindelsene av gruppe (2) anvendes etter sulfoneringsreaksjonen, kan det også anvendes de samme reaksjonsbetingelser som angitt ovenfor ved sulfoneringen, f .eks. med hensyn til temperatur og trykk. I alminnelighet anvendes det en-, så stor mengde av forbindelsen (e) av gruppe (2) ;at den er tilstrekkelig til å gi kationer for dannelse av et stabilt kompleks eller, chelat..Det anvendes fra 5 til 25 deler av forbindelsen (e) av ■ (2) pr. 100 deler sulfonert lignitt. Det kan anvendes mer enn 25 deler av forbindelsen(e) av gruppe (2) uten skadelige følger, men større oyerskudd har liten eller ingen ytterligere fordel. ;Egnede forbindelser .av :gruppe (2) er ferrosulfat, ferri-sulfat, krom (IT) - .eller krom (III) sulfat, _krom (II) - eller krom (IIT) T-klorid, krom (II)- eller krom (III) acetat, basisk kromklorid ;[cr5 (OH) 6Cl9.12H20j , basisk kromacetat [cr3 (0H) 2 (Ac) j\, hvor Ac betyr det konvens jonelle -acetatradikal- CH^COO-, basisk krom(III)-'i sulfat ICr(OH) (S04) ; eller Cr2 (0H)4~ (S04)J, kaliumkromalun, • - mangansulfat og 'sinksulfat'. ■ •= ^ i-. • ' ;Det bør bemerkes at kationene som inngår i forbindelsene ;av gruppe (1) ovenfor har tendens til å danne, utpreget ionisk bundne salter, mens kationer som inngår i forbindelsene av gruppe (2) ovenfor har tendens til å danne komplekser eller chelater med kovalent binding med elektrondonatorer. ;Borevæskene til hvilke midlene ifølge foreliggende oppfinnelse kan tilsettes, inneholder en virksom viskositets-givende mengde av konvensjonelle leiretyper. I alminnelighet kan det anvendes fra 1 til 20 vekt% leire, men dette vil variere, avhengig av de funksjonelle ønsker for den resulterende borevæske og de anvendte leiretyper. Egnede leiretyper omfatter kaoliner (kaolinitt, halloysitt, dickitt, nacritt og endellitt), bentonitter (montmorillonitt, beidellitt, nontronitt, hektoritt og saponitt), vannholdig glimmer (bravaisitt eller illitt), attapulgitt, sepiolitt og lignende. ;Borevæskene kan også inneholde konvensjonelle vektgivende midler i virksomme mengder, og disse midler omfatter f.eks. barium-sulfat, bariumkarbonat, jernoksyd, strontiumsulfat (celestitt) og blandinger derav. Vektgivende midler kan anvendes for å gi borevæsker som har en resulterende tetthet på opp til ca. 2,64 kg/l. ;Andre konvensjonelle tilsetninger slik som emulgatorer, fermenteringsregulerende midler og lignende kan om ønsket anvendes, så lenge de er hovedsakelig inerte overfor midlene i følge foreliggende oppfinnelse. ;Væskebasen for borevæskene kan være vandig, organisk eller en kombinasjon av disse. De vandige baser omfatter ferskvann (natriumklorid-innhold på mindre enn 1 vekt% og/eller kalsium-innhold på mindre enn 120 ppm) og saltvann som omfatter både brakkvann og sjøvann (natriumklorid-innhold større enn 1 vekt% og/eller kalsium-innhold større enn 120 ppm). Midlene ifølge foreliggende oppfinnelse er særlig nyttige i saltslam ved at deres dispergerende og væsketapsregulerende funksjoner ikke påvirkes ugunstig av saltforurensninger slik som andre kjente tilsetninger, f.eks. kromlignosulfonater. ;De organisk-baserte borevæsker anvender olje eller andre lignende hydrokarbonmaterialer og betegnes i oljeindustrien "oljebaserte" borevæsker og "inverte" borevæsker. ;"Oljebaserte" borevæsker er de som inneholder store mengder, f.eks. minst 95 vekt%, av et organisk materiale. Det ;organiske materiale er vanligvis tilstede i form av emulsjon med en ytre fase som består av det organiske materiale og hvor resten eller den indre fase består av en mindre mengde av et vandig medium. "Oljebaserte" borevæsker kan således være vann-i-oljeemulsjoner. ;De borevæsker som vanligvis betegnes "inverte", er typer ;av vann-i-oljeemulsjoner som anvender organiske materialer tilsvarende de "oljebaserte" borevæsker, men som inneholder mindre mengder av den organiske, ytre fase og større mengder av den vandige, indre fase. ;Den organiske base som anvendes i disse borevæsker, både ;når de er "oljebaserte" eller "inverte", er hovedsakelig et hydro-karbonmateriale, og eksempler er råolje, dieselolje, flytende, høytkokende oljeraffineringsrester, asfalt i sin normale tilstand, asfalt som er oksydert ved gjennombobling av luft for å øke mykne-punktet, lampesot og lignende. ;Midlene ifølge foreliggende oppfinnelse er nyttige i et hvilket som helst organisk basismateriale eller materialer som i alminnelighet anvendes ved fremstilling av "oljebaserte" eller "inverte" borevæsker (emulsjoner). ;Alle midlene ifølge foreliggende oppfinnelse kan til- ;settes til borevæsker ved enkel blanding ved den omgivende temperatur og trykk i så lang tid at man får en homogen blanding. Mengden av midlet som tilsettes vil variere, avhengig av sammen-setningen av borevæsken selv, sammensetning av midlet eller mid- ;lene, de spesielle forhold i borehullet som borevæsken skal brukes i o.s.v. Det anvendes i alminnelighet minst ett effektivt middel for dispergering og væsketapsregulering. Som et ikke-begrensende eksempel kan borevæsken inneholde minst ett middel ifølge foreliggende oppfinnelse i en mengde på fra ca. 0,1 til ca. 15 vekt%, basert på totalvekten av borevæsken. ;En fullstendig beskrivelse av både vannbaserte og organisk-baserte borevæsker kan finnes i "Composition and Properties of Oil Well Drilling Fluids"<1>, W.F. Rogers, 3. utgave, Gulf Publishing Company, Houston, Texas, 1963. Borevæsker som inneholder midlene ifølge foreliggende oppfinnelse kan anvendes ved alle forhold hvor borevæsker anvendes i dag. Borevæskene kan således anvendes ved boring av eller ferdiggjøring av et borehull eller bearbeidelse av et allerede boret hull. Borevæskene som inneholder midlene ifølge oppfinnelsen kan også anvendes som forsats-borevæsker og lignende, og alle disse anvendelser faller innenfor betegnelsen "borevæske". ;Målinger av flytegrense, gelstyrke og væsketap er i de etterfølgende.eksempler utført etter American Petroleum Institute's anbefalte metode: "Standard Procedure for Testing of Drilling Fluids", identified API RP 13 B, 1. utgave, november, 1962, utgitt av American Petroleum Institute, New York, New York. ;De forskjellige borevæskesysterner som anvendes i eksemplene, ;fremstilles som følger: ;Gipsborevæske - fremstilles, ved å tilsette 350 ml vann, ;85 g av en leireblanding som består av 50 vekt% bentonitt fra ;Øst-Texas, 25 vekt% bentonitt fra Wyoming og 25 vekt% grunditt (illitt). Vann/leire-blandingen ble omrørt i 45 minutter og aldret i 15 timer ved romtemperatur. Denne borevæske hadde et flytepunkt på ca. 48,8 og ble deretter overført til et gipssystem ved å tilsette 5 g kalsiumsulfat til 350 ml av borevæsken under omrøring i ca. 30 minutter før bruk. Den resulterende gipsborevæske veide 1,15 kg pr. liter. ;Laboratoriesjøvann-borevæske - fremstilt ved å tilsette ;40 g bentonitt fra Wyoming og 70 g bentonitt fra Øst-Texas som ;var behandlet med kalsinert soda, til 350 ml av sjøvann. Sjø-vann/leire-blandingen ble omrørt i 30 minutter og aldret i ca. 16 timer ved romtemperatur. Ytterligere blanding hevet den til-synelatende viskositet til mellom 30 og 40 cP, og denne borevæske veide 1,09 kg pr. liter. ;"Field"-sjøvannsborevæske I-en naturlig "spud"-bore- ;væske fra et borehull på kysten av Syd-Louiciana. Borevæsken veide 1,1 kg pr. liter og inneholdt 27,6 vekt% faste stoffer. Borevæsken var ubehandlet, og analysen av filtratet var 640 ppm kalsium, 1020 ppm magnesium, 12.000 ppm natrium, 22.000 ppm klor og 364 ppm kalium. ;"Field"-sjøvannsborevæske II - en naturlig "spud"-borevæske fra Syd-Louisiana som ikke inneholdt kommersielle leiretyper, men hadde en borevæskevekt på 1,21 kg pr. liter og en pH ;på 9,5. ;NaCl-borevæske - fremstilt ved blanding av 36 g pr. liter natriumklorid, 152 g pr. liter bentonitt fra Wyoming og 266 gpr. liter bentonitt fra Øst-Texas som var behandlet med kalsinert soda i tilstrekkelig vann til å gi en borevæskevekt på 1,17 kg pr. liter. ;Borevæskene ovenfor vil heretter for korthets skyld ;betegnes som slam, selv om de også anvendes som forsats-bore- ;væsker. ;Ved noen av forsøkene ble det anvendt et kromlignosul- ;fonat. Dette materiale ble fremstilt fra et kommersielt tilgjengelig kalsiumlignosulfonat som inneholder hovedsakelig tørr-stoffet i den ligninholdige avluten fra sulfittkoking av ved. Tilstrekkelig svovelsyre ble tilsatt til kalsiumlignosulfonat-løsningen for å redusere pH til et område mellom 1 og 2. Den sure løsning ble filtrert for å fjerne overskudd av kalsiumsulfat. ;Den resulterende lignosulfonsyreløsning ble omsatt med tilstrekke- ;lig natriumdikromat-dihydrat til å overføre all syre til kromsalt. Nødvendig reaksjonstid er ca. 1 time ved omgivende temperatur og trykk. Etter reaksjonen forstøvningstørkes løsningen til ca. 6 % fuktighet. ;I noen av eksemplene ble det anvendt et kromlignittmateriale. Dette kromlignittmateriale ble fremstilt ved å omsette ovnstørket rå-lignitt fra Nbrd-Dakota med en-69vekt% vandig løsning av natriumdikromat-dihydrat og en 50 vekt% vandig løsning av kalium-hydroksyd. Reaksjonsblandingen blandes mekanisk og aldres fra 1 ;til 3 dager. Under aldringsperioden inneholder reaksjonsblandingen ca. 20-28 % fuktighet. Etter aldringen pulveriseres blandingen og tørkes til et fuktighetsinnhold på 10-14 %.. ;I de følgende eksempler ble midlene blandet med slam og ;aldret ved varierende temperaturer i 16 timer for å oppnå en indikasjon på varmestabiliteten av midlene i slammet. Midlene ifølge foreliggende oppfinnelse var anvendbare i slammet uten aldringsbehandling, f.eks. kan midlene blandes med slam, og de resulterende blandinger anvendes i et borehull uten noen forut- ;gående aldring. ;Eksempel 1 ;Ferrosulfat ble anvendt som jernmetallkilde for kompleks-dannelse med sulfonert lignitt. 50 g malt lignitt, 200 ml vann og de angitte mengder av natriumhydroksyd, sulfoneringsmiddel og metall-salter som fremgår av følgende tabell, ble blandet og omsatt i en stålbombe ved 149°c i 16 timer. Produktene ble forstøvningstørket og undersøkt i en blanding med kromlignosulfonat i gipsslam. Blan-dingen av de forskjellige midler og kromlignosulfonat ble blandet i slammet og deretter aldret i 16 timer ved 66°c. Resultatene var som følger: ;Disse data viser at jernkomplekset var nyttig for å redusere flytegrensen og væsketapet av gipsslam når det anvendes alene eller i kombinasjon med kromlignosulfonat. ;Eksempel 2 ;To systemer ble anvendt for å fremstille sulfonert lignitt:;Blandinger av materialer av system A og B ble fremstilt og omsatt ved 149°c i 6 timer. En metallkilde som angitt i tabell II ble tilsatt til den sulfonerte lignittblanding, og ytterligere omsetning ble utført ved 149°c i 16 timer. Midlene ble forstøvnings-tørket og anvendt alene eller i kombinasjon med kromlignosulfonat ved sammenblanding med gipsslam og aldring i 16 timer ved 66°C. Resultatene fremgår av tabell II. ;Eksempel 3 ;Middel 8 i eksempel 1 og middel 13 til og med 22 i eksempel 2, kromlignitt og kromlignosulfonat ble hver for seg blandet med laboratorie-sjøvannslam, "field"-sjøvannslam II og Nacl-slam, fulgt av aldring ved forskjellige temperaturer i 16 timer. Resultatene av disse forsøk fremgår av tabell III. ;Eksempel 4 ;Ytterligere midler ifølge oppfinnelsen ble fremstilt ;ved å anvende sulfonerte lignitter fremstilt ifølge system A i eksempel 2 og forskjellige kromsalter som kompleksdannende materiale. Kromsaltene ble tilsatt sulfonert lignitt fra system A og omsatt ved 149°c i 6 timer. Deretter ble produktet forstøv-ningstørket. Disse midler ble således fremstilt ved en fremgangsmåte i to trinn, hvorved sulfonert lignitt ble fremstilt først, hvoretter fulgte tilsetning og omsetning med kompleksdannende krom-materiale. De anvendte krom-materialer fremgår av tabell IV. ;;Ytterligere midler b]e også fremstilt ved å anvende en fremgangsmåte i ett trinn, hvor det kompleksdannende kromsalt var tilstede under dannelsen av det sulfonerte lignitt. Ved disse forsøk ble det fremstilt sulfonert lignitt ved anvendelse av system A i eksempel 2, men krom-materialet ble tilsatt til kjemikaliene som ble benyttet i system A, og ett-trinnsreaksjonen ble utført ved 149°C i 16 timer. De anvendte krom-materialer fremgår av tabell V. ;Alle disse midler så vel som kromlignitt og kromlignosulfonat ble undersøkt i gipsslam og laboratoriesjøvannslam ved blanding og aldring i 16 timer ved enten 66°C eller 121°C som angitt i tabell VI. ;Eksempel 5 ;En blanding av 300 g lignitt (malt og tørket, Nord-Dakota), 1200 ml vann, 60 g natriumhydroksyd og 60 g natriumbi-sulfitt ble omsatt i en Parr-reaktor ved 66°c og 3,5 - 4,9 kg/cm<2 >i 6 timer. Denne blanding betegnes middel 60. ;Middel 60 ble modifisert ved omsetning med 48 g ferrosulfat (FeSO..7H~0) og omsatt i 6 timer ved 66°c, og i løpet av denne tiden øket trykket til 7,4 kg/cm 2, idet reaksjonen ble ut-ført i et trykk-kar. ;En rekke midler ble fremstilt i en stålbombe ved å anvende enten ferrosulfat eller kromkaliumsulfater og systemene A eller B i eksempel 2. Jern- og kromsaltene ble tilsatt til systemene A eller B, og blandingen ble deretter omsatt i 6 timer ved 149°C. Alle disse produkter så vel som kromlignosulfonat ble undersøkt i gipsslam ved å anvende en behandling med 38,1 g/l og aldring i 16 timer ved enten 66°C eller 121°c. Resultatene av disse undersøkelser fremgår av tabell VII. ;;Eksempel 6 ;Et prehydratisert bentonittslam ble fremstilt ved å blande 76,2 g/l bentonitt fra Wyoming med 160 liter ferskvann, etterfulgt av aldring i 16 timer under omrøring ved 149°C. Én liter av dette slam veide 1,04 kg. Slammet ble deretter behandlet med 19 g/l av middel 60 i eksempel 5 og et nytt middel ;(57) fremstilt ved å omsette 48 g kromsulfat og 1200 ml vann og 300 g sulfonert lignitt ved 66°C i 3 timer i en Parr-reaktor, og i løpet av denne tiden øket trykket til 9,2 kg/cm 2. Det behand-lede slam ble deretter aldret i 16 timer ved de i tabell VIII angitte temperaturer. ;Disse slam viste utmerket stabilitet og væsketapsregulerende evne over et bredt temperaturområde. ;Eksempel 7 ;Gipsslam ble prehydratisert ved varmealdring. i 16 timer ved 149°c for å eliminere virkningene av temperaturen på slammet når det ble undersøkt med midler ifølge foreliggende oppfinnelse ved høye temperaturer. Det prehydratiserte gipsslam ble deretter behandlet med 19 g/l av forskjellige midler og varmealdret under omrøring i 16 timer ved de i tabell IX angitte temperaturer. ;Det fremgår at middel 57 viser meget gunstig væsketapsregulerende evne fremfor viskositetsmodifisert lignitt, kromlignitt eller kromlignosulfonat. ;Eksempel 8 ;Tre forskjellige lignittkrom-komplekser ble fremstilt ;ved å anvende tre forskjellige kromforbindelser, idet man an- ;vender den samme fremgangsmåte som anvendt ved fremstilling av middel 57 i eksempel 6. Først ble det fremstilt et mellomprodukt ved omsetning i 4 timer ved 66°c av en blanding av 300 g lignitt ;(malt og tørket, Nord-Dakota), 1200 ml vann, 60 g sulfoneringsmiddel og 60 g natriumhydroksyd. 48 g kromsalt ble deretter til- ;satt til mellomproduktet, og dette ble omsatt ytterligere i 3 timer ved 66°C, etterfulgt av forstøvningstørking. De fremstilte midler var: ;;Disse lignittkrom-komplekser ble undersøkt i "field"-sjøvannslam i forskjellige konsentrasjoner og ved forskjellige aldringstemperaturer og ved aldring i 16 timer. Resultatene fremgår av tabell X. ;Tabell-X viser at middel 65 er utmerket for væsketapsregulering og at middel 66 er tilsvarende utmerket for flyte-grenseregulering. 38,1 g/l av middel 66 kan f.eks. regulere og holde flytegrensen i saltslam som er forurenset av uorganiske salter (sjøvannslam) , minst opp til 204°C. *

Claims (1)

1. Dispergerings- og/eller væsketapsregulerende middel for borevæske, karakterisert ved at det omfatter reaksjonsproduktet av (1) sulfonert lignitt hvor lignittet er sulfonert med fra 5 til 50 vektdeler av minst ett av sulfittene og bisulfittene av natrium, kalium, kalsium, magnesium og ammonium, og (2) minst én av forbindelsene jern(II)- eller jern(III)-sulfat, krom(II)- eller krom (III) sulfat, krom(II)- eller krom(III)-klorid, krom(II)- eller krom(III)acetat, basisk kromklorid, basisk kromacetat, basisk kromsulfat, kaliumkrom-alun, mangansulfat og sinksulfat, idet det anvendes fra 5 til 25 deler av forbindelse (2) pr. 100 deler av forbindelse (1).