NO140966B - Separat fikseringsenhet for intravenoese kanyler og kateter - Google Patents

Description

Fremkaller for elektrostatiske latente bilder.

Oppfinnelsen vedrører en elektrofotografisk fremkaller, som består av en toner-blanding av omtrent lik kornstørrelse og svak motsatt oppladning og som er egnet til å fremkalle også større flater jevnt.

Det er kj ent å fremstille bilder på elektrofotografisk måte, idet et fotolederlag som befinner seg på en bærer i mørke ut-styres med en elektrostatisk ladning. Deretter belyses materialet enten på kontakt-måte gjennom et forbilde eller ved hjelp av et optisk apparat ved projeksjon av et bilde, idet det oppstår et elektrostatisk bilde som tilsvarer forbildet. Man fremkaller dette bilde ved at man i kort tid bringer det i berøring med en fremkaller som består av toner og bærer, idet toneren forblir klebende på billedstedene. Deretter fikseres dette eksempelvis ved oppvarmning eller ved behandling med oppløsnings-middeldamper. Man får således utstryks-faste kopier på elektrofotografisk måte.

I den tidligere benyttede blanding av

bærer og toner til fremkalling av elektrostatisk latente bilder ble det som bærer anvendt partikler, som er 10 til 100 ganger større og som er spesifikt tyngre enn tone-rens partikler, f. eks. korn med en diameter på 0,2 til 0,6 mm. På grunn av deres stør-relse er tyngdekraften, som virker på bæ-rerpartiklene, større enn disse partiklers tiltrekning ved fotolederlagets oppladede steder, således at de ikke forblir hengende på laget. Som toner er det allerede benyttet fargede eller ufargede termoplastiske eller

smeltbare elektroskopisk fine harpikspul-vere.

Det er også tidligere kjent vannopp-løselige tonere som består av salter av organiske basiske forbindelser, som feny-lendiamin, 4-kloranilin eller naftylendia-min med sterke uorganiske syrer. Disse har imidlertid den ulempe at de bare opplader seg svakt og med vekslende oppladnings-måte alt etter de triboelektriske egenska-per.

Ved håndtering med fremkalleren opplader toneren seg på grunn av friksjons-elektrisiteten motsatt i forhold til bærer-materialet. Derved fastholdes det fine harpikspulver løst av bærematerialet, således at det ikke inntrer noen adskillese av de to komponenter. Ved overrisling av det elektrostatiske bilde med fremkalleren tiltrekkes og fastholdes tonerpartiklene av det bilde som skal fremkalles ved motsatt polaritet, mens bærepartiklene ruller av. Det belegges altså alt etter ladningsmåten av toneren som inneholdes i fremkalleren eller av det elektrostatiske bilde hver gang bare bildestedene eller de bildefrie steder av det elektrofotografiske materiale. Man har også allerede gjort latente elektrostatiske bilder synlige ved hjelp av fin-fordelt harpikspulver, som ved hjelp av en luftstrøm føres over det elektrostatiske bilde. Ved denne fremkallingsmetode avsetter det seg relativt mange partikler på de bildefrie steder og gir her en uønsket grunn.

De kjente fremkallere har alle den ulempe at de ikke fremkaller bildesteder som omfatter en større flate jevnt, men bare avsetter seg ved kantene, mens flate-nes midtre parti praktisk talt forblir ufrem-kalt. Det er nå blitt funnet en fremkaller for elektrostatiske latente bilder, som består av minst en organisk, harpiksliknende, positivt oppladende toner og minst en uorganisk toner som opplader seg negativt med omtrent samme kornstørrelse, idet toneren ikke opplader seg over 10 volt.

Som organiske, harpiksaktige, positive tonere for fremkalleren ifølge oppfinnelsen egner det seg naturlige og syntetiske harpikser, som kolofonium, kopal, dammar-harpiks, asfalter, kolofonium-modifiserte fenolharpikser, ketonharpikser, maleinhar-piks, kumaronharpiks, polyakrylsyrehar-piks og polystyroler. Man kan også anvende blandinger av disse harpikser. Man tilsetter disse harpikser uorganiske og/eller organiske pigmenter og/eller fargestoffer for å gi dem en entydig positiv ladning. Som slike kan det f. eks. anvendes sot, sinkoksyd, titandioksyd, bariumsulfat, mønje og de følgende i Schultz «Farbstofftabellen», bind 1, 7. opplag (1931), angitte fargestoffer: Heliorødt RMT (Nr. 200), Helioekte-blått (Nr. 1188), Sudan-fargestoffer, f. eks. I (Nr. 33), II (Nr. 92), III (Nr. 532), CB (Nr. 127), R (Nr. 149), cellitonfargestoffer (Colour Index, bind I, 2. opplag, 1956, si-dene 1655—1742), spritoppløselig nigrosin (Nr. 985), pigmentsort B (Nr. 1361), aliza-rin-blåsort B (Nr. 1195), diamantsort F (Nr. 614), fanalfiolett LB (Nr. 803), og også blandinger av slike fargestoffer og/ eller pigmenter. Av disse stoffer er det ofte tilstrekkelig med små mengder, f. eks. 0,5 pst. sot, for å gi harpiksene en entydig positiv karakter. Videre er det ofte hen-siktsmessig til de positive tonere å sette små mengder, f. eks. 0,1 til 10 pst., fortrinnsvis 1 til 5 pst., voks og/eller lavtsmeltende organiske forbindelser og deres substitusj onsprodukter, for på ønsket måte å influere på tonerblandingens smelte-punkt og vedhengningsevne.

Som vokser for dette formål kan det anvendes naturlig voks, som carnauba-voks, bivoks, japanvoks, montanvoks, cere-sin, syntetiske vokser, slik de foreligger i handelen under betegnelsen A-voks, OP-voks, SPO-voks, V-voks, O-voks, E-voks, hård voks H, hårdvoks W, forskjellige så-kalte Ruhr-vokser og særlig de produkter og voksliknende stoffer som befinner seg i handelen under navnet Gersthofener-vokser med betegnelsen S, L, O, OP, slik som hårdparafin, stearinsyre, høytrykks-hydrerte vokser, stearinalkohol.

Som lavtsmeltende organiske forbindelser kan det anvendes spesielt substitu-erte og usubstituerte aromatiske forbindelser med smeltepunkter mellom ca. 40 og 150° C.

Slike forbindelser er naftoler, som 1-naftol og 2-naftol, vide«re aromatiske forbindelser, som acenaften, acylaminoforbin-delser, som acetanilid, halogen-aromatiske forbindelser som p-dibrombenzol, amino-forbindelser, som 2,4-diaminotoluol, o-fe-nylendiaminfenoler, som resorcin og dife-nylamin og dets derivater.

Tonerne fremstilles, idet man sammen finmaler de fortrinnsvis findelte utgangs-stoffer, oppvarmer blandingen til smelting, omrører til homogenitet og deretter av-kjøler smeiten. Man kan også ved oppvarmning flytendegjøre de smeltbare ut-gangsstoffer og innføre de resterende be-standdeler under omrøring og avkjøle. Den således dannede tonermasse blir finmalt og siktet. For tonerne anvender man sikte-fraksjoner med en gjennomsnittlig korn-størrelse fra ca. 0,1 til ca. 50 \ x, fortrinnsvis fraksjoner på fra ca. 1 til ca. 10 u, og/eller ca. 10 til ca. 20

Som uorganiske tonere, som opplader seg negativt kan det anvendes finpulveri-serte anorganiske stoffer, som salter, f. eks. kaliumsulfat, kalsiumsulfat, ammonium-klorid, natriumklorid, kaliumbromid, kop-persulfat, aluminium/kaliumsulfat, natri-umsulfat; oksyder, f. eks. jernoksyd, titandioksyd, sinkoksyd, aluminiumoksyd, kop-peroksyd; silikater, f. eks. kiselgur, silikagel, talkum, glasspulver; borater, f. eks. natriummetaborat, kaliumborat; karbona-ter, slik som kalsiumkarbonat, magnesium-karbonat, kaliumkarbonat.

Stoffene finmales og siktes. Man anvender gjennomsnittlige kornstørrelser på ca. 1 til ca. 50 u, fortrinnsvis ca. 1 til ca.

10 |i og/eller ca. 10 til ca. 20 (x.

For fremstilling av fremkalleren ifølge oppfinnelsen blander man en eller flere av de uorganiske tonere som opplader seg negativt og en eller flere organiske, harpiksliknende tonere som opplader seg positivt med hverandre i forholdet 1:1 til 20 : 1. Det er imidlertid å foretrekke like mengdeforhold av begge tonertyper.

Fremkalleren ifølge oppfinnelsen påfø-res på kjent måte på de latente elektrostatiske bilder som skal fremkalles og fikseres deretter fortrinnsvis ved oppvarmning.

Herved er det likegyldig, på hvilken måte det latente elektrostatiske bilde er dannet, f. eks. ved innvirkning av synlige, ultrafiolette, ultrarøde eller røntgen-strå-ler på tilsvarende følsomme lag eller ved den direkte elektroniske frembringning av bildet på et isoleringslag eller overføring av et elektrostatisk bilde på et isoleringslag. Det er også mulig, ved anvendelse av oppløsningsmidler, spesielt i dampform, for de angjeldende tonere resp. fotolederlaget å foreta en utstrykningsfast forankring av toneren på fotolederlaget. Videre kan man også overføre det fremkalte elektrostatiske bilde før fikseringen på et annet materiale, f. eks. ved hjelp av en coronaututladning, og deretter fiksere på overførings-materialet.

Når fotolederlaget er påført på et for elektrofotografiske formål egnet bærema-teriale, som tilfredsstiller kravene for plantrykk, kan i én tilknyttende arbeidsprosess de bildefrie steder gjøres hydrofile ved behandling med en alkalisk væske, eller, hvis de er alkalioppløselige, helt oppløses, mens bildestedene som har den hydrofobe toner innfarges med fet farge. En således fremstilt trykkform er egnet for plantrykk.

Fremkallerens positive toner forblir ved fremkallingsprosessen hengende på de negativt oppladede steder av bildet og den negativt ladede toner på uoppladede steder. Fikseres det ved hjelp av varme, smelter den positive organiske toner og forankres utstrykfast på laget. Foretas fikseringen ved hjelp av varme og oppvarmes således at det fotoledende lag smelter eller blir mykt, forankres også den negative toner utstrykningsfast på de uoppladede steder. Ligger fikseringstemperaturen under smelte- og mykningspunktet for laget, kan man etterpå fjerne den negative toner.

Ved tonerne ifølge oppfinnelsen skal en toner fra gruppen organiske tonere ikke opplade seg høyere enn til 10 volt overfor en toner fra gruppen uorganiske tonere, og fortrinnsvis ikke høyere enn til 0,3 til 5 volt. Tonernes gjensidige oppladning skal herved måles således at man belegger en aluminiumplate med den uorganiske toner eventuelt under anvendelse av et tynt lakk-eller harpikssjikt. Med den organiske toner belegger man tynnest mulig glasskuler av ca. 0,5 mm diameter. For tørkning og unn-gåelse av eventuelt tilstedeværende uøn^ skede ladninger bringer man platen i ca.

1 time i et tørkeskap av ca. 50° C. Etter

avkjøling lar man det over den under 45 grader helning og isolert oppstilte plate risle 2 g av de belagte glasskuler i en like-ledes isolert oppstillet oppfanger. Oppfanger og plate antar derved ladninger av motsatt fortegn. Disse ladninger måles idet enten platen eller oppfangeren forbindes med et elektrometer hvis kapasitet sammen med oppfanger eller plate utgjør ca.

40 pF (pico-Farad).

Tonerne ifølge oppfinnelsen har den fordel at de på grunn av den lille oppladning er egnet også til å fremkalle større flater og ikke bare forblir vedhengende på bildekantene. Videre forblir de to tonere ved fremkalling på det elektrofotografiske materiale og på grunn av begrensningen av den ene toner i forhold til den annen ved bildekantene blir disse skarpere og det kan gjengis tynnere linjer enn ved anvendelse av en av de kjente tonerbærerbland-inger, hvor bæreren ruller av og bare toneren forblir på bildet.

Eksempel 1.

I 100 volumdeler toluol oppløses 8 vektsdeler polyvinylkarbazol og 0,025 vektsdeler rhodamin B extra. På kjent måte påføres denne oppløsning på et papir og tørkes. Det således fremstilte elektrokopieringsmateriale opplades negativt ved hj elp av en coronaututladning og belyses på kon-taktmåte under et positivt forbilde. Deretter fremkalles en fremkaller som består av 10 vektsdeler kiselgur og 10 vektsdeler av en farget harpiksblanding. For fremstilling av den fargede toner sammensmeltes 30 vektsdeler av en lavtsmeltende polystyrol («Polystyrol» LG), 30 vektsdeler av en maleinatharpiks (f. eks. Hobimal P 59) og 6 vektsdeler pigmentrødt B, og etter av-kjøling males og siktes det. Fraksjonen på ca. 10 (x blandes i forholdet 1 : 1 med kiselgur. Den gjensidige friksjonselektriske oppladningshøyde av denne toner utgjør ca. 2,5 volt. Ved påstrøing av denne fremkaller på det latente elektrostatiske bilde tiltrekkes den rødfargede, positivt oppladede toner av det negative ladningsbilde, hvorved det oppstår et synlig rødt bilde, og den fargeløse, negative toner (kiselgur) avstøtes. Sistnevnte forblir vedhengende på elektrokopieringsmaterialets uoppladede steder. Tonerbildet fikseres ved hjelp av oppvarmning på ca. 130° C. Man får meget skarpe kopier med store fargede flater.

Eksempel 2.

En med selen dampet aluminiumsplate opplades positivt ved hjelp av en coronautladning på 6000 volt og belyses under et negativt forbilde. Det dannede elektrostatiske bilde over ry stes med en fremkaller, som består av 50 vektsdeler silikagel av en gjennomsnittlig partikkelstørrelse på 10 til 20 j.1 og 25 vektsdeler av en toner som fås ved smelting av 20 vektsdeler av en maleinatharpiks («Beckacite K 105») med 10 vektsdeler polystyrol, 4 vektsdeler sot og 2 vektsdeler pigmentsort. Smeiten males og siktes etter avkjøling og fraksjonen fra 10 til 20 ji anvendes. Den gjensidige friksjonselektriske oppladning av dette pulver utgjør 4 volt. Den positive, fargede toner avstøtes fra de positivt ladede steder og avsetter seg på de uoppladede steder. Et positivt bilde blir synlig. Det synliggjorte bilde kan i det elektriske felt overføres på et ønsket bærestoff, som papir, aluminium eller kunststoff. Man får kontrastrike bilder med store flater.

Eksempel 3.

En folie av blankt valsealuminium, som er renset med trikloretylen, belegges med en blanding av 30 volumdeler etylen-glykolmonometyleter og 1 vektsdel 2,5-bis-(4'-dietylaminofenyl-l')-l,3,4-oksdiazol og 0,8 vektsdeler av et styrol-maleinsyrean-hydrid-blandings-polymerisat med den spesifikke vekt 1,26—1,28 og spaltningsom-råde 200—240° C og tørkes. For frembringelse av bilder på det således fremstilte elektrokopieringsmateriale opplades laget negativt ved hjelp av en coronautladning og belyses deretter under et positivt forbilde med en 125 watts kvikksølvhøytrykks-lampe i 1 sekund og det derved dannede elektrostatiske bilde av forbildet behandles med en blanding, som består av 10 vektsdeler boraks og 3 vektsdeler av den i eksempel 2 beskrevne positive toner. De to tonere har en partikkelstørrelse på ca. 10 og de opplader seg ved blanding til ca. 3 volt. Ved påstrøing av denne fremkaller på det elektrostatiske bilde tiltrekkes den sot-fargede, positive toner av det negative ladningsbilde og den fargeløse negative toner avstøtes. Sistnevnte forblir derved hengende ved de uoppladede steder av elektro-kopieringslaget. Tonerbildet fikseres ved hjelp av oppvarmning til ca. 160° C. Man får meget kontrastrike bilder hvorved det også fremkalles jevnt større sortflater.

Eksempel 4.

Man går frem som i eksempel 3, men anvender imidlertid til fremkalling en to-nerblanding som består av 20 vektsdeler renset kiselgur og 10 vektsdeler av en med sot og spritoppløselig nigrosin farket keton-harpiks (AP-harpiks). Rensingen av kisel-guren utføres således at 20 vektsdeler av et teknisk produkt først kokes med 300 volumdeler av en 15 pst.-ig saltsyre i 1 time, deretter filtreres etter avkjøling, vaskes med vann og tørkes. Deretter glødes pro-duktet ved ca. 600—800° C. Den således rensede kiselgur gir i blanding med den fargede toner spesielt jevnt utviklede flater. Den gjensidige friksj ons-elektriske opp-ladningshøyde utgjør 0,5 volt. Etter fikseringen ved innvirkning av trikloretylen-damper kan det elektrofotografiske bilde også omdannes i en trykningsform, når man overstryker de bildefrie steder og den derpå værende kiselgur med en oppløsning, som består av 10 pst. monoetanolamin, 5 pst. natriumsilikat, 20 pst. glyserin, 10 pst. triglykol og 55 pst. metanol. Etter kort spy-ling med vann kan det innfarges med fet farge og trykkes i en offset-maskin.

Eksempel 5.

En folie av børstet aluminium belegges med en blanding av 100 volumdeler gly-kolmonometyleter og 4 vektsdeler 2,5-bis-[4'-dietylaminofenyl-(l')]-l,3,4-triazol og4 vektsdeler aven maleinatharpiks med syre-, tall 110—130 (eksempelvis alresat 400 C)

og 0,001 vektsdeler krystallfiolett og tørkes.

For frembringelse av bilder på det således fremstilte elektrokoperingsmateriale opplades sjiktet negativt ved hjelp av en coronautladning og deretter belyses under et positivt forbilde med en 100 watts gløde-pære i 2 sekunder og det derved oppståtte latente elektrostatiske bilde av forbildet behandles med en blanding som består av 10 vektsdeler kiselgur og 10 vektsdeler boraks og av 8 vektsdeler av den i eksempel 2 beskrevne positive toner. Pulveret har en kornstørrelse på ca. 10—20 \ i og det opplades ved blanding til ca. 2 til 3 volt. Ved påstrøing av denne fremkaller på det elektrostatiske bilde tiltrekkes den fargede, positive toner av det negative ladningsbilde og blandingen av den uorganiske toner av-støtes. Sistnevnte forblir da hengende ved det sorte bildes uoppladede kanter og kan etter fiksering ved oppvarmning til 160° C strykes bort fra bildet med en vattdott. Man får meget kontrastrike bilder med god fulltone.

Claims (1)

1. Fremkaller for elektrostatiske latente bilder, og som består av minst en organisk, harpikslignende toner som opplader seg positivt og minst en uorganisk toner som består av oksyder og/eller salter av uorganiske syrer av metaller og som opplader

   seg negativt, idet tonerne som opplader seg positivt og negativt omtrent har lik kornstørrelse og opplader seg gjensidig ikke over 10 volt.