NO131023B - - Google Patents

Description

Sveisemateriale for lysbuesveising av lavtemperaturstål.

Foreliggende oppfinnelse angår et sveisemateriale for lys-

buesveising av lavtemperaturstål.

Som foringsmateriale for beholdere til transport av væsker

med meget lav temperatur, f.eks. flytende nitrogen, flytende oksygen og flytende jordgass, og for innretninger til lagring av slike væsker,

anvendes det i den senere tid hyppig et 9% nikkelstål. Dette 9%

nikkelstål inndeles ifølge ASTM-standarder i NNT-stål (A 353-65T) og QT-stål (A 553-65T), hvorved disse ståltypers egenskaper er standardi-

serte. Ifølge denne standard har hver av disse nikkelståltyper en strekkfasthet på 70,3 til 84,4 kg/mm 2, og lavtemperaturseigheten ved

-196°C må i begge tilfelle ligge på samme nivå på mer enn 355 kg m,

mens de'med henblikk på flytgrensen ( 0, 2% strekkgrense) for så vidt

er forskjellige fra hverandre, da denne for NNT-stålet må ligge over 52,7 kg/mm 2 og ved QT-stålet må ligge over 59,8 kg/mm ?.

I tillegg til det ovenfor angitte 9% nikkelstål er det også kjent et 5,5$ nikkelstål, der det imidlertid til nå ikke er foretatt noen standardisering. Styrken og lavtemperaturseigheten til dette nikkelstål tilsvarer noe nær de for 9% nikkelstålet.

Som sveisemateriale ved lysbuesveising av lavtemperaturstål skal nevnes det såkalte eutektoid-sveisemateriale for 9% nikkelstålet samt et sveisemateriale på basis av en nikkellegering. Eutektoid-sveisematerialet med samme sammensetning som grunnmetallet som skal sveises, oppviser en strekkfasthet og en flytgrénse som tilsvarer de for 9% nikkelstålet, dog er lavtemperaturseigheten ved -196°C i' sveiset tilstand vesentlig dårligere enn den for grunnmetallet. Re-sultatet av dette er at disse eutektoid-sveisematerialer til nå ikke har vært anvendt på det innledningsvis nevnte område.

De kjente sveisematerialer på basis av en nikkellegering oppviser riktignok en stabil og utmerket lavtemperaturseighet i sveiset tilstand, men har dog den mangel at strekkfastheten og flytgrensen ( 0, 2% strekkgrense) med 60-65 hhv. 36-40 kg/mm ligger under de tilsvarende verdier for grunnmetallet som skal sveises. Dette gjelder f.eks. også for de fra fransk patent nr. 1.419.202 og fra US patent nr. 3-113.021 kjente sveisematerialer, som består av 30-65% nikkel, 10-20% krom, 4-8% mangan, opptil 1% silicium, opptil 2% niob, opptil 0, 2% karbon, opptil 0,04% svovel, opptil 0,04% fosfor og resten jern, hhv. av 12-25% krom, opptil 20% jern, 2-9,5% mangan, opptil 3,5% niob, opptil 0,5% silicium, opptil 1,0% titanium, opptil 0,1% karbon og resten nikkel, hvorved summen av manganinnholdet og det dobbelte niobinnhold i det minste utgjør 6%, og som fortrinnsvis består av 20% krom, 1% jern, 2,5% niob, 3% mangan, 0,2% silicium, 0,35% titan, 0,03% karbon og resten jern. Allikevel ble disse sveisematerialer til nå anvendt ved lysbuesveising av lavtemperaturstål, da det ikke var kjent noe bedre sveisemateriale, og hvorved man måtte ta med på kjøpet manglene ved de kjente sveisematerialer hva angår den lave strekkfasthet og flytgrénse.

Sveisematerialer av denne type er klassifisert som AWS A5.ll ENi-Gr-Pe 1-3, og dertil hører de såkalte inconel-legeringer av 75 Ni-15 Cr-rekkene og legeringene av 50 Ni-15 Cr- og 35 Ni-15 Cr-rekkene. Da et høyere nikkelinnhold ved disse sveisematerialer fører til en høyere styrke og en mere stabil kjervslagseighet, blir de førstnevnte inconel-legeringer hyppig anvendt i praksis.

I Case 1308-5 i ASME-standarden kreves det de samme egenskaper av sveisesonen ved sveising av lavtemperaturstål som ved det tilfelle at det ved fremstilling av trykkbeholdere ikke gjennomføres noen spennings.glødning, og denne standard anvendes vanligvis på dette område. Case 1308-5 fastsetter standarder i forbindelse med skjøt-strekkfastheten for en sveiset gjenstand inkludert grunnmetallet. Derved kan også en inconel-legering som gir en mindre styrke for hele det avsatte metall enn 9% nikkelstålet oppfylle de i Case 13O0-5 krev-ede betingelser. Med andre ord kan ethvert materiale som gir en total styrke på omtrent 60-65 kg/mm ^tilfredsstille kravene i Case 1308-5-Dette betyr at denne standard er fastsatt i erkjennelse av at styrken

i sveisesonen er mindre enn den i grunnmetallet. Ved konstruksjon av trykkbeholdere ifølge denne standard kan derfor tykkelsen av konstruk-sjonen ikke være stor, da man naturligvis må ta hensyn til egenskapene i sveisesonen med en mindre styrke.

Til grunn for foreliggende oppfinnelse ligger således den oppgave å oppnå et nytt^ sveisemateriale for lysbuesveising av lavtemperaturstål på basis av en nikkel-legering, hvilket sveisemateriale er fritt for de ovenfor angitte mangler ved de vanlige sveisematerialer og med hjelp av hvilket det er mulig å oppnå sveisesoner ved sveising av lavtemperaturstål som med henblikk på strekkfasthet, strekkgrense og kjervslagseighet ved -196°C kommer meget nær egenskapene i det sveisede grunnmetall, hvorved det samtidig sikres en god bearbeidbarhet av sveisematerialet.

Det er nå funnet at denne oppgave løses ved et sveisemateriale som skiller seg fra de hittil kjente, spesielt ved et høyere niobinnhold.

Gjenstand for foreliggende oppfinnelse er et sveisemateriale til lysbuesveising av lavtemperaturstål og det er karakterisert ved at det består av opptil 0,2% karbon, 5~12% mangan, opptil 30% krom, 4-8% niob, opptil 22% jern, opptil 1,5% silicium og med en rest som består av minst 45% nikkel samt forurensninger som følger med fremstillingen.

Et slikt sveisemateriale egner seg fremragende til lysbuesveising av lavtemperaturstål, da det forener de fordelaktige egenskaper for det ovenfor angitte eutektoid-sveisemateriale for et 9% nikkelstål og de ovenfor angitte sveisematerialer på basis av en nikkel-legering, uten samtidig å ha disses mangler (sammenlign i denne sammen-heng de .nedenfor følgende tabeller .1 og II).-

Ifølge en foretrukket utførelsesform utgjør mengden av de

i sveisematerialet ifølge oppfinnelsen foreliggende forurensninger i form av fosfor og svovel kun opptil 0,1% av hvert.

Ifølge en ytterligere foretrukket utførelsesform foreligger sveisematerialet ifølge oppfinnelsen i form av en omhyllet elektrode, hvis omhylling bortsett fra bindemidlet består av 10-50% jordalkalikarbonat, spesielt kalisumkarbonat, 16-60% flusspat, 2-20% magnesiumoksydklinker og eventuelt opptil 10% rutil, hvorved forholdet mellom flusspat og kalsiumkarbonat ligger i området fra 1 til 1,5 og fluss-spatandelen kan erstattes av natrium-, kalium-, kaliumsilicium-, natriumsilicium- eller aluminiumfluorid.

Ifølge en ytterligere utførelsesform inneholder sveisematerialet i form av omhyllet elektrode av den foran angitte sammensetning i omhyllingen ytterligere opptil 60% av sin vekt av desoksyderende metallpulver og/eller-legeringsmetallpulver mens innholdet av den tilsvarende legeringsbestanddel i kjernen reduseres tilsvarende.

Ifølge en ytterligere utførelsesform .inneholder sveisemetallet i form av omhyllet elektrode opptil 1,6% karbon, opptil 55% mangan, opptil 60% krom, opptil 24% niob og/eller opptil 10% silicium, hele tiden i form av ferrolegeringer, hvorved totalmengden ikke overstiger 60% .

Ifølge en ytterligere foretrukket utførelsesform foreligger sveisematerialet ifølge oppfinnelsen i form av en fylt elektrode, der kjernefyllingen oppviser den samme sammensetning som angitt ovenfor for omhyllingen, dog uten andelen av flussmiddel.

Sveisematerialet ifølge foreliggende oppfinnelse kan påføres ved hjelp av en hvilken som helst kjent sveisemetode, f.eks. ved hånd-sveising, lysbuesveising med wolframelektroder under anvendelse av be-skyttelsesgass, edelgassbuesveising med smeltende elektrode eller pulverdekket buesveising, på grunnmetallet. Fortrinnsvis benyttes det i form av en omhyllet elektrode eller i form av en fylltrådelektrode av den ovenfor angitte sammensetning. Bortsett fra de.ovenfor angitte elementer inneholder sveisematerialet ifølge foreliggende oppfinnelse vanligvis silicium som desoksyderende element og fosfor og svovel som forurensninger.

Da disse elementer påvirker bestandigheten for sveisegodset mot rissdannelse, oppnås det bedre resultater hvis siliciuminnholdet senkes til under 1,5% og innholdet av fosfor og svovel til under 0,1%. Sammensetningen av det ved anvendelse av den ovenfor angitte fylltrådelektrode dannede sveisegods kan regnes ut på grunnlag av den antagelse at andelsforholdene av karbon, mangan, krom, niob, jern og silicium som overføres fra elektroden til sveisegodset utgjør 10_0, 90, 90 , 90 , 90 hhv. 60%.

Et foretrukket sveisemateriale er et som kan forbedre for-holdene av legeringsutgjørende elementer som overføres til sveisegodset og som kan redusere utviklingen av hydrogen. Dette kan oppnås ved et flussmiddel av den type som er angitt i krav 3, nemlig et av den vanlige kalk- eller kalk-titandioksyd-type, der opptil 60% av et desoksy-dasjonsmiddel og/eller et legeringselement kan innarbeides i form av et metallpulver. I det tilfelle at den kjemiske sammensetning i den nikkelba<ser>te kjernetråd er slik at det ikke oppnås noe sveisegods av den ovenfor angitte sammensetning, er det mulig å oppnå den ønskede sammensetning ved tilsetning av opptil 1,6% karbon, opptil 55% mangan, opptil 60% krom, opptil 24% niob og/eller opptil 10% silicium som legeringsdannelseselementer til flussmidlet i omhyllingen, forutsatt at totalmengden av disse metaller ikke overstiger 60%. Den øvre grense for hvert legeringselement som innarbeides i flussmidlet,fastsettes slik at det totale sveisegods kan ha den ovenfor angitte sammensetning i et legeme-som består av en kjerne på nikkelbasis med en omhylling som teknisk sett er den minst mulige, dvs. en omhyllet sveisetråd, bestående av kjernetråden og 25 vekt-% omhylling, beregnet på den totale sveisetråd, og denne sammensetning er regnet ut på grunn av den antagelse at mengdene av karbon, mangan, krom, niob, silicium og jern som overføres fra omhyllingen til sveisegodset utgjør 50, 80, 80, 60, 60 hhv. 90%.

Nedenfor skal virkningen av hvert av legeringselementene beskrives nærmere.

Nikkel som utgjør den største andel av sveisematerialet ifølge oppf innelsen_, er et element som ubetinget er nødvendig for å oppnå den nødvendige lavtemperaturseighet i sveiset tilstand, og det er ubetinget nødvendig at nikkelmengden minst utgjør 45%- Ved et nikkelinnhold under denne verdi kan det ikke oppnås noen god lavtemperaturseighet .

Krom utgjør en fast oppløsning med nikkel slik at grunnmas-sen forsterkes, og krom forbedrer videre strekkfastheten, også når innholdet er relativt lavt. Videre forbedres lavtemperaturseigheten av krom. Deretter tilsettes krom i en mengde på opptil 30%. Hvis det tilsettes mer enn 30%, bli lavtemperaturseigheten forringet ved tilsetning av andre elementer som bevirker en forhøyelse av strekkfastheten. Således er det ikke å foretrekke at krom tilsettes i slike store mengder.

Blant legeringsmetallene som utgjør sveisematerialet ifølge foreliggende oppfinnelse, oppviser mangan og niob de viktigste- virkninger. I en sammensetning som -inneholder mindre enn 5% mangan, f ører et høyere innhold av niob til en forhøyelse av strekkfastheten ; det foreligger imidlertid også en tendens til at lavtemperaturseigheten avtar brått. Derfor vil oppnåelsen av den nødvendige strekkfasthet i en slik sammensetning føre til en ekstrem reduksjon av lavtemperaturseigheten. Det er imidlertid nå funnet at økningen av niobinnholdet i en sammensetning som inneholder raangan i en mengde på minst fører til en økning av strekkfastheten slik som i en sammensetning der manganinnholdet utgjør mindre enn 5%, dog er graden av reduksjon av lavtemperaturseigheten sterkt svekket.

Mangan alene fører ikke til forbedrede mekaniske egenskaper, slik som f.eks. en forbedret strekkfasthet eller lavtemperaturseighet, men mangan oppviser dog som ovenfor angitt en gunstig virkning i og med at forringelsen av lavtemperaturseigheten forsinkes. Derfor innarbeides mangan i en mengde på 5-12%. Denne virkning kan ikke oppnås ved et manganinnhold på mindre enn 5%. Ved tilsetning av mangan i en mengde på mer enn 12% oppnår man ingen vesentlig økning av den ovenfor angitte virkning, tvert imot kan en slik mengde'føre til en dårligere bearbeidbarhet ved sveising. Derfor er det ikke hensiktsmessig og heller ikke ifølge foreliggende oppfinnelse å innarbeide mangan i en så stor mengde.

Niob kan i kombinasjon med mangan forbedre strekkfastheten vesentlig, og niob oppviser en gunstig virkning, idet sveisegodsets bestandighet mot rissdannelse økes. Av denne grunn innarbeides niob i en mengde på minst H%. Ved et niobinnhold på under 4% kan det ikke oppnås tilstrekkelig strekkfasthet, og ømfindtligheten i sveisegodset overfor rissdannelse forhøyes. Derfor er slike lave niobinnhold ikke ifølge foreliggende oppfinnelse. Ved et niobinnhold på mer enn 8% oppnås det en for høy strekkfasthet, mens lavtemperaturseigheten sterkt reduseres. Derfor anvendes et så høyt niobinnhold ikke ifølge foreliggende oppfinnelse.

En tilstrekkelig sveisevirkning kan oppnås ved hjelp av et sveisemateriale som kun inneholder de ovenfor angitte elementer, dog er det etter behov mulig i tillegg å tilsette karbon og jern. Ved tilsetning av en liten mengde karbon økes strekkfastheten sterkt. Dog forringes lavtemperaturseigheten i sterk grad, og videre forhøyes ømfindtligheten i sveisegodset overfor rissdannelse. Derfor er det ønskelig at karboninnholdet utgjør opptil 0,2%. Strekkfastheten kan økes noe ved tilsetning av jern; en slik tilsetning kan dog føre til at lavtemperaturseigheten senkes. Da imidlertid graden av reduksjon av lavtemperaturseigheten ikke er altfor vesentlig, er det mulig å innarbeide jern i en mengde på opptil 22%.

Slik som beskrevet ovenfor, kan formålet med foreliggende oppfinnelse oppnås ved at man anvender et vanlig flussmiddel av kalk-eller kalk-titandioksyd-typen som omhylling. I tilfelle manganinnholdet økes i nikkelbaserte legeringssammensetninger slik som i foreliggende oppfinnelse, fester sveisegodset seg mindre godt til grunnmetallet, og det foreligger en tendens til rødskjørhet i slagget og til at dette skal innesluttes i sveisegodset, noe som fører til at bearbeidbarheten av sveisegodset forringes. Denne mangel kan ifølge oppfinnelsen dog overvinnes, og sveisegodset på basis av en legering med høyt nikkel-mangan-innhold kan gis en god bearbeidbarhet.

Nedenfor skal det gis en nærmere beskrivelse av bestanddelene i omhyllingen i foreliggende oppfinnelse.

Kalsiumkarbonat forhøyer ikke bare slaggets basiske karakter, men avskjermer også det smeltede bad overfor luft på grunn av den ved sveisingen dannede CC^-gass. Videre opptas det ved sveisingen dannede CaO i slagget og-gjør dette sprøtt. Derfor tilsettes kalsiumkarbonat

i en mengde på 10-50% i omhyllingen. Ved et innhold at kalsiumkarbonat på mindre enn 10% er det umulig å avskjerme et smeltet bad i tilstrekkelig grad, noe som fører til dannelse av cefekter, slik som f.eks. gassblærer. Hvis kalsiumkarbonatinnholdet overstiger 50%, dannes det ved sveising en for stor mengde av CC^-gass, og lysbuen blir derigjen-nom ustabil. Kalsiumkarbonat oppviser riktiguok som ovenfor angitt verdifulle virkninger; det ved sveisingen cannede CaO har dog den mangel at sveisegodset hefter dårlig ved giannmetallet. Derfor må det blandes med en egnet mengde flusspat. Det er funnet at de beste resultater oppnås når forholdet mellom flusspat og kalsiumkarbonat ligger innenfor området 1 1,5- Naturligvis er det også mulig å erstatte kalsiumkarbonat med it annet j ordalkalimets Lll.arbonat .

Flusspat '"orbedrer vedheftingen e / sveisegodset på grunnmetallet og avskal]'ngsegenskapene for slagget . Det foreligger i omhyllingen i en' menge i på 16-60%. De ønskede virkninger kan ikke oppnås ved et flusspatinnhold under 16%, og ved et flusspatinnhold på mer enn 60% blir.-lysbuen ustabil. Derfor må flusspatinnholdet ifølge oppfinnelsen innstilles innenfor de ovenfor angitte grenser. Fluss-spat kan erstattes av natriumfluorid, kaliumfluorid, kaliumsilicium-fluorid, natriumsiliciumfluorid eller aluminiumfluorid.

Mangensiumoksydklinker stabiliserer lysbuen og gjør omhyllingsmassen flammemotstandsdyktig under dannelse av en fast omhylling. Det tilsettes derfor i en mengde på fra 2 til 20%. Ved et magnesium-oksydklinkerinnhold under 2% oppnås ikke disse virkninger, og avskallingsegenskapene i slagget forringes. Derfor er et slikt lavt innhold av magnesiumoksydklinker ikke foretrukket.

Et sveisemateriale som kun inneholder de ovenfor angitte bestanddeler;kan gi en omhyllet elektrode med en god sveisbarhet, dog kan avskallingsegenskapene for slagget samt lysbuestabiliteten forbedres ytterligere ved en tilsetning av opptil 10% rutil. Når rutil tilsettes i en mengde på mer enn 10%jblir viskositeten i slagget for-høyet, og utseendet av sveisesømmen blir uregelmessig. Derfor er et slikt høyt rutilinnhold ikke foretrukket.

For å gi sveisegodset det nødvendige innhold av legerings-elementer er det mulig å erstatte opptil 60% av bestanddelene i omhyllingen ifølge foreliggende oppfinnelse med metallpulver. Hvis imidlertid mengden av metallpulver overstiger 60%, blir sveisbarheten dårlig.

Nedenfor skal det gis eksempler på sveisematerialet ifølge oppfinnelsen. Utgangsmaterialene for omhyllingen av kalk- eller kalk-titandioksyd-typen som inneholder de ovenfor angitte legerings-bestanddeler, blandes ved hjelp av vannglass (en vandig oppløsning av en blanding av natriumsilikat og kaliumsilikat i en mengde på 10-20%, beregnet på omhyllingsmassens totale vekt) og den oppnådde omhyllingsmasse påføres på overflaten av en kjernetråd i en mengde på 25-45%, beregnet på sveisetrådens totale vekt, og deretter blir det hele tørket ved 200-250 oC. Denne fremgangsmåte er således ikke vesentlig forskjel-lig fra de vanlige fremgangsmåter til fremstilling av sveisetråder.

Oppfinnelsen skal belyses nærmere under henvisning til det følgende eksempel.

Eksempel■

Sveisematerialsammensetning (1):

(a) Kjemisk sammentsetning av kjernetråden (%),'

(b) Blandeforhold for bestanddeler i omhyllingsmassen ;

kalsiumkarbonat = 40%, flusspat = 53%, rutil = 5%, ferrosilicium = 2%

(siliciuminnhold 50%).

(c) Bindemiddel;

Vandig oppløsning av en blanding av natriumsilikat og ka 1 iunis _l 1 i kat

(spesifik vekt 1,40).

(d) Mengde av omhyllingsmasse;

25% basert på den totale vekt av sveisestaven.

Sveisematerialsammensetning (2):

(a) Kjemisk sammensetning i kjernetråden (%):

(b) Blandingsforhold av bestanddelene i omhyllingsmassen;

kalsiumkarbonat = 28%, flusspat = 31%, rutil = 2%, magnesiumoksydklinker = 4%,- metallisk mangan = 15%, ferroniob = 20% (niobinnhold <=> 7i%).

(c) Bindemiddel!

Vandig oppløsning av en olanding av natriumsilikat og kalsiumsilikat (spesifik vekt 1,40) . (d) Mengde av omhyllingsmasse;

40% beregnet på den totale vekt av sveisestaven.

Sveisematerialsammensetning (3 ) :

(a) Sammensetning for fylt stav (%):

De ovenfor angitte tre sveisematerialer (sveisematerialer med sammensetningene (1) og (2) er beregnet til buesveising ved bruk av en omhyllet elektrode, og sveisematerialet for den fylte stav med sammensetning•(3) er beregnet til edelgass-buesveising med smeltende elektrode), samt den kommersielt oppnåelige nikke-basis legeringssveisestav med sammensetning som tilsvarer den til ENi-Cr-Fe 3, ble underkastes strekkprøver, slagprøver og kjemiske analyser med henblikk på det sveisede avsatte metall. Videre ble strekkprøver og slagprøver utført på sveisemetallet i sveisesonen ved 9% nikkelstål.

Forsøksresultater:

1. Kjemisk sammensetning av hele det avsatte metall:

En prøve ble tatt ifølge AWS A511, og den kjemiske analyse ble gjennomført for å oppnå følgende resultater: Sveisestav ( 1) ifølge oppfin lelsen Sveisestav ( 2)' ifølge oppfinnelsen Sveisestav ( 3) ifølge oppfinnelsen Kommersielt oppnåelig Ni- basert legeringssveisestav

2. Mekaniske egenskaper i det avsatte metall:

Sveisingen ble gjennomført ifølge JIS Z 3221, og det ble tatt strekkforsøksprøver ifølge JIS Z nr. 1 og slagforsøksprøver ifølge JIS nr. 4.

Strekkprøvene ble gjennomført ved romtemperatur og slag-prøvene ble gjennomført ved -196°C.

Slik det fremgår av forsøksresultatene som er vist i tabell I, viste det avsatte metall ved sveisestaven ifølge oppfinnelsen en strekkfasthet og duktilitet som kunne sammenlignes med de verdier som oppnås ved 9% nikkelstålbasis, sammen med en tilstrekkelig lav temperatur-robusthet.

3. Mekaniske egenskaper i sveisemetallet i sveisesonen ved 9% Ni-stål: 9% Ni-stål slik det er spesifisert i ASTM A 553-65T (QT-stål) ble underkastet fugesveising, og de mekaniske egenskaper i sveisemetal-

let fortynnet med basis-metaller ble undersøkt. To plater med en tykkelse på 20 mm, en lengde på 250 mm og en bredde på 200 mm ble sveiset i en butt-skjøt slik at det fremkom et prøvestykke.

Fugebetingelsene var som følger: fugevinkel 60°, rotkant 0,5 mm og spalt 1 mm. Flatesiden ble metallsveiset og deretter ble en rotfuring for ettersveising på baksiden gjennomført, fulgt av ettsjikts-sveising på baksiden.

Strekkprøvestykkene (D : 8 ø G.L. 50 mm) ble tatt i en retning parallelt til sveiseretningen. Slagstyrke-prøvestykkene ble tatt ifølge JIS Z 3111 (prøve nr. 4).

Strekkprøvene ble gjennomført ved romtemperatur og slag-prøvene ble gjennomført ved -196°C.

Slik det fremgår fra forsøksresultatene som er vist i tabell II, viste sveisematerialet i sveisestaven ifølge oppfinnelsen en strekkstyrke sammenlignbar den i basis-metallet og en tilstrekkelig lav temperatur-robusthet.

Claims (6)

1. Sveisemateriale for lysbuesveisirg av lavtemperaturstål, karakterisert ved at det består av opptil 0,2% karbon, 5-12% mangan, opptil 30% krom, 4-8? niob, opptil 22% jern og opptil 1,5% silicium og resten minst 45? nikkel samt fremstillings-betingede forurensninger.

2. Sveisemateriale ifølge krav 1, karakterisert ved at mengden av det som forurensning foreliggende fosfor og svovel er opptil 0,1% av hvert.

3. Sveisemateriale i:'ølge krav 1 eller 2 i form av en omhyllet elektrode, karakte: isert ved at omhyllingen, bortsett fra bindemiddel, btstår av 10-50% jordalkalikarbonat, fortrinnsvis kalsiumkarbonat, ;6-60% flusspat, 2-20% magnesiumoksydklinker og eventuelt opptil 10% rutil, hvorved forholdet mellom fluss-spat og kalsiumkarbonat ligj er innen området 1 til 1,5 og der fluss-spatandelen kan være erstattet av natrium-, kalium-, kaliumsilicium-, natriumsilicium- eller aluminiumfluorid.

4. Sveisemateriale ilølge krav 3, karakterisert ved at omhyllingen i ti]legg inneholder opptil 60% av sin vekt av desoksydasjonsmetallpulver og/eller -legeringsmetallpulver og at innholdet av den tilsvarende legeringsbestanddel i kjernen er tilsvarende redusert.

5. Sveisemateriale ifølge krav 4, karakterisert ved at omhyllingen inneholder opptil 1,6% karbon, opptil 55% mangan, opptil 60% krom, opptil 24% niob og/eller opptil 10% silicium, eventuelt i form av ferrolegeringer, hvorved totalmengden ikke overstiger 60%.

6. Sveisemateriale ifølge krav 1 eller 2 i form av en fylt trådelektrode, karakterisert ved at sammensetningen av kjernefyllingen tilsvarer den som er angitt i kravene 4 og 5 for omhyllingen, eventuelt uten flussmiddelandel.