NO128733B

NO128733B -

Info

Publication number: NO128733B
Application number: NO15904665A
Authority: NO
Inventors: V Tulagin; L Carreira; H Clark; S Yeh
Original assignee: Xerox Corp
Priority date: 1964-07-23
Filing date: 1965-07-22
Publication date: 1974-01-02
Also published as: DE1522746C3; SE381111B; DE1497243A1; DE1522746A1; DE1522746B2; DE1497243B2; AT287488B; LU49058A1

Description

Fremgangsmåte og apparat for elektroforetisk

billeddannelse.

i

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fotoe^lektroforetisk billeddannelse hvor en suspensjon av elektrisk fotofølsomme partikler, som inneholder et elektrisk fotofølsomt pigment, i en bærevæske utsettes for et elektrisk felt påtrykt over to elektroder, hvorav minst den ene er i det minste delvis gjennomskinnelig, idet bildet dannes ved at suspensjonen eksponeres for et bilde med en kilde for aktiverende, elektromagnetisk stråling gjennom den gjennomskinnelige elektrode.

Videre vedrører oppfinnelsen et anparat for utførelse av fremgangsmåten, omfattende en anordning for-, påtrvkki ng nv et' elektrisk felt over en suspensjon av findelte partikler mellom to elektroder hvorav- minst en er i det minste delvis gjermomsk inne- lig, en kilde for aktiverende stråling samt en anordning for eksponering av nartikkelsuspensjonen for et billedmønster av den aktiverende stråling.

Selvom mange fotografiske systemer er kjent idag, lider alle

av en eller annen mangel. Mange krever for eksemnel kostbar og innviklet forbehandling av de fotofølsomme medier, mens andre lider under mangelfull oppløsningsevne, fotografisk hastighet, spektralfølsomhet og liknende. I tillegg til de nevnte mangler

ved mange av de nåværende fotografiske systemer er ytterligere etterbehandling vanligvis nødvendig for å frembringe et synlig

bilde fra det latente bilde, som er frembrakt i det fotofølsomme medium etterat det har vært eksponert for lys.

Mår fotografiske systemer anvendes i dag for fremstilling

av fargebilder, blir komulisertheten ved materialet og prosess-trinnene ytterligere øket i en utrolig grad. Ikke bare er det nødvendig med langt mer sammensatte flerlags fotofølsomme medier,

ofte bestående av så mange som fra svv til ni meget tynne lag av forskjellige materialer av varierende kjemisk sammensetning, men i tillegg hertil kommer at materialet krever et stort antall ytterligere prosesstrinn og omhyggelig kontroll av hvert av disse trinn blir meget mer kritisk enn ved vanlige sort-hvittsystemer.

Selvom avbildningssystemer basert på partikkelvandrings - teknikk tidligere har vært foreslått har disse systemer vist seg så lite lysfølsomme, frembringer så dårlige bilder og er så inn-, viklete og vanskelige å fremstille at de aldri er blitt kommersielt akseptert. Disse tidligere systemer anvendte sammensatte partikler omfattende minst to og vanligvis flere lag av forskjellige materialer som for eksemnel fotoledende kjerner med varierende motstands-dyktige, l.vsf Utrerende -belegg og innbefattet noen ganger glasskj erner, innkanslede fargestoffer og liknende sammensatte komnonenter som-'"

man tidligere mente var nødvendig for- frembringelse av en lys-filtrerende virkning for å hindre gjensidig påvirkning mellom oartiklene og oscillasjon i systemet samt for å utføre andre funksjoner. Det er imidlertid - franske uventet og overraskende blitt funnet at denne sammensatte lagstruktur ikke bare er unødvendig,

men endog uønsket og at det istedenfor kan anvendes• enkel-komponentpartikler fremstilt a-v fotofølsomme'pigmenter, for f remb ri nge Ise av- utmerkete ■ resultater under ■ bet ihgel ser som nedenfor beskrevet.

Disse tidligere systemer, kjent for eksempel fra U.S. patent-skrift 2.9^0.8^7, har også vist seg så lite lysfølsomme og ufullkomne i fargegjengivelse at de aldri er blitt kommersielt akseptert.

Dette hadde til følge, fordi man i de tidligere partikler anvendte vanlige fotoledere som for det meste hadde relativt bred (endog pankromatisk) spektralfølsomhet eller fotoledere gjort fargeføl-somme, at man uten hensyn til fotolederens farge forsynte den med et farget belegg. Dette fargete belegg ble anvendt for å tilveiebringe en lysfUtrerende virkning for nå denne måte å gjøreartiklene selektivt spektralfølsomme, og samtidig meddele partiklene den riktige farge. Skjønt tidligere anvendteartikler inneholdt tilleggs-slag av materiale, resulterte endog de enkleste partikler i dårlige resultater fordi de to funksjoner til lagene var uforenlige og i beste fall måtte deres karakteristika velges ved et kompromiss. På

den ene side skulle laget ha høy optisk tetthet for å gi .

bildet en god s-luttfarge, mens på den annen side høy tetthet har en tendens til endog ytterligere å nedsette lystransmisjonseffekten til laget i likhet med et filter. Ifølge oppfinnelsen er det nå funnet, ganske uventet og overraskende, at med et stort antall fotofølsomme pigmentpartikler er slike filterlag fullstendig unød-vendige og faktisk uønsket fordi de reduserer systemets følsomhet. Istedenfor er det funnet at den naturlige selektive spektral-lysabsorpsjon som meddeler fargeutseendet til hver av de forskjellige fargete partikler, også medvirker til at de beveger seg i avbildningssystemet.

Fremgangsmåten ifølge opfinnelsen kjennetegnes ved at det benyttes partikler hvor oigment er både den nrimære elektrisk fotofølsomme .bestanddel og partiklenes primære fargegiver.

Apparatet ifølge oppfinnelsen kjennetegnes ved at den annen elektrode er en sperreelektrode hvis overflate er dannet av et materiale som har en spesifikk motstand på minst 10 7 ohm/cm 2, at avstanden mellom elektrodene er mindre enn 25 mikron samt at det påtrykte elektriske felt har en feltstyrke på minst 12 volt pr.

mikron.

Oppfinnelsen vil nå bli beskrevet under henvisning til de medfølgende tegninger, hvori:

Fig. 1 og IA viser sideriss av enkle eksempelvise systemer

for utførelse av oppfinnelsen.

Fig. 2A, 2B, 2C og 2D viser skjematiske delriss av hendelsesforløp som finner sted under utførelsen av avbildnings-

prosessen..

Størrelsen og formen av elementene i tegningene må ikke oppfattes som aktuelle størrelser og heller ikke proporsjonale med de aktuelle størrelser, idet mange elementer med hensikt er blitt forlenget i størrelse og form for å kunne gi en mer fullstendig og klar beskrivelse av oppfinnelsen.

Idet det vises til figur 1, sees en gjennomskinnelig

elektrode generelt betegnet med 11 som i det foreliggende

eksempel er fremstilt av et lag av gjennomskinnelig glass 12

belagt med et tynt optisk gjennomskinnelig lag 13 av tinnoksyd, kommersielt tilgjengelig under varebetegnelsen<!>'NESA"-glass.

Denne elektrode skal heretter benevnes som "innføringselektroden''.

På innføringselektroden er der et tynt lag av findelte fotoføl-somme partikler dispergert i en isolerende flytende bærer. Med hensyn til uttrykket "fotofølsom", så forståes det i denne forbindelse en hvilken som helst partikkel som når den en gang er tiltrukket av innføringselektroden, vil vandre bort fra den igjen under inn-flytelsen av et påtrykt elektrisk felt når den blir utsatt for aktinisk elektromagnetisk bestråling. En detaljert teoretisk forklaring av den sannsynlige mekanisme i gangen av oppfinnelsen skal imidlertid gis nedenfor. Den flytende suspensjon 14 kan også inneholde et lysfølsomt middel og/eller et bindemiddel for pigmentpartiklene, hvilken i det minste er delvis oppløselig i suspensjonen eller bærevæsken som det vil bli mer detaljert forklart senere. Over væskesuspensjonen befinner det seg en annen elektrode 16 som er koblet til den ene pol av en spenningskilde 17 over en bryter 18. Den motsatte pol av spenningskilden 17 er koblet til innføringselektroden 11 slik at når bryteren 18 sluttes, vil et elektrisk felt bli påtrykt tvers over væskesuspensjonen 14 ved hjelp av elektrodene 11 og 16. En billedprosjektør bestående av en lyskilde 19, en transparent (film) 21 og en linse 22 er anordnet for eksponering av dispersjonen 1H ved hjelp av et lysbilde av den originale transparent 19 som skal reproduseres. Det skal her bemerkes at innføringselektroden 11 ikke nødvendigvis behøver å

være optisk gjennomskinnelig, men at elektroden 16 istedet kan'

være optisk gjennomskinnelig og eksponeringen kan utføres gjennom den ovenfra som vist i fig. 1.

Ifølge utførelsen som vist i fig. IA, er brukt identiske tall på identiske deler av innretningen som er den samme som vist i fig.l, med unntakelse av at elektroden 16 er fremstilt i form av en rull 23 som har en ledende sentral kjerne 24 koblet til spenningskilden 17. Kjernen er dekket med et lag av sperreelektrodemateriale 26 som eksempelvis kan være baryt-papir. I begge de viste utførelses-former (fig. 1 og IA) blir pigmentsuspensjonen eksponert for bildet som skal reproduseres, mens et potensial er påtrykt tversover sperre- og innføringselektrodene, ved slutting av bryteren 18.

Ifølge fig. 1A-utførelsen blir rullen 23 rullet tvers over topp-flaten av innføringselektroden 11 med sluttet bryter 18 under eksponeringsperioden. Denne lyseksponering foranlediger at eksponerte pigmentpartikler som opprinnelig ble tiltrukket av elektroden 11, vandrer gjennom væsken og fester seg på overflaten av sperreelektroden og etterlater seg et pigmentbilde på innførings-elektrodens flate, hvilket bilde er en kopi av den originale film 19- Ifølge fig. 1-utføreslen kan sperreelektroden 16 deretter fjernes fra overflaten av pigmentsuspensjonen lH, hvoretter den forholdsvis flyktige bærevæske fordamper og etterlater pigmentbildet. Dette pigmentbilde må deretter festes på plass for eksempel ved å plassere et belegg over dets toppflate eller ved hjelp av et oppløst bindemiddel i bærevæsken som for eksempel narafinvoks eller andre egnete bindemidler som felles ut av oppløsningen når bærevæsken fordamper.3 - 6%arafinvoks i bærevæsken er funnet å gi gode resultater. Selve bærevæsken kan være smeltet parafinvoks eller andre egnete bindemidler i flytende tilstand, hvilke er selv-klebende etter avkjøling og tilbakevending til fast tilstand. Alternativt kan pigmentbildet som er etterlatt på innføringselektroden overføres til et annet underlag og festes til dette. Som mer detaljert forklart senere, kan systemet fremstille både rnonokro-mati°ske og multikromatiske bilder avhengig av tyoen cp- antall pigmenter som er suspendert i bærevæsken samt fargen nå lyset som susensjonen er eksponert for under prosessen.

Pig. 2A til 2D viser detaljert en antatt teoretisk onerasjons-mekanisme for systemet med pigmentpartikkelstørrelsen og bærevæskenes tykkelse i høy grad overdrevet av hensyn til det illustrative formål. Idet systemet eksperimentelt har vist seg brukbart, er det naturligvis ingen hensikt å begrense oppfinnelsen til denne arbeidsteori som bare er fremlagt for å klargjøre oppfinnelsen. I de viste figurer er de samme tall brukt til identifisering av deler av

systemet som er identiske med dem i fig. 1 og IA. I fig. 2A

sees at pigmentdispérsjonen, betegnet med 14, består av en isolerende bærevæske 27 hvori det er suspendert ladede pigmentpartikler 28a, 28b, 28c og så videre. Pigmentpartiklene 28 har en'netto elektrostatisk.ladning når de er suspendert i bærevæsken 27, noe som antas å skyldes friskonselektrisitetsforhold mellom partiklene og væsken. Ladningen er innfanget eller bundet enten inne i pigment legemet eller ved dets overflate. Nettoladningen kan enten være positiv eller negativ, i dette tilfelle er imidlertid en innsirklet negativ ladning i hver pigmentpartikkel blitt brukt for skjematisk å antyde at innfangede negative ladningsbærere gir den spesielle partikkel en netto negativ elektrostatisk ladning. Når bryteren 18 er åpen og ikke noe potensial er påtrykt på tvers av elektrodene 11 og 16 i systemet som vist i fig. 2A synes de suspenderte partikler 28 bare å anta vilkårlige stillinger i bærevæsken 27. Når imidlertid bryteren 18 sluttes, hvorved den ledende flate 13 av elektroden 11 gjøres positiv i forhold til den bakre flate av sperreelektroden 16, vil negativ ladede partikler i systemet ha en tendens til å bevege seg mot leketroden 11, mens eventuelle positive ladede partikler i systemet vil bevege seg mot sperreelektroden 16, Nærvær av eventuelle positivt ladede partikler i systemet og deres bevegelse deri vil imidlertid bli sett bort fra for å lette forklaringen av bevegelsen til de negativt ladede par-' tikler i bærevæsken. Da pigmentpartiklene 28 i fravær av aktinisk bestråling er ikkeledende, vandrer de ned til kontakt med eller nær ned til innføringselektroden 11, og forblir i denne stilling under innflytelse av det påtrykte elektriske, felt inntil de blir underkastet eksponering ved hjelp av aktiverende elektromagnetisk bestråling. I virkeligheten er disse partikler bundet til overflaten av innføringselektroden 11 inntil eksponeringen finner sted, fordi partiklene 28 er tilstrekkelig ikke-ledende i suspensjonen i deres ueksponerte tilstand til å hindre innføring avDositive ladninger fra overflaten 13 av elektroden 11 inn i partiklene. Partikler bundet til overflaten 13 danner potensialavbildnings-partiklene til det endelige bilde som skal reproduseres på flaten.

Når lysfotoner 31 (fig. 2) blir frembrakt ved hjelp av for eksempel prosjektøren, som eksponerer systemet for det bilde som skal reproduseres, blir de absorbert av den fotofølsomme pigment-oartikkel 28b og "skaper" hull-elektronpar av ladningsbærere inne i partikkelen ved å løfte dem til et ledende energibånd.. Da ladnings-bærerne, nettopp er dannet ved hjelo av lysfotonene 31 (fig- 2C),

har de ikke hatt mulighet for å bli innfanget i ladnings feller inne i pigmentlegemet 28b slik som den innsirklete negative ladningsbærer. Følgelig kan disse nylig -dannede ladningsbærere betraktes som mobile av naturen og er på tegningen vist med ikke-innsirklede pluss- minustegn. På grunn av at et elektrisk felt er påtrykt tvers over partiklene ved hjelp av potensialt påtrykt over elektroden 16

og den ledende flate 13 i elektroden 11, blir hull-elektroparene, dannet inne i disse partikler, tvunget til å skilles før de kan forenes, med de negative ladningsbærere bevegende seg mot flaten 13, mens positive ladningsbærere beveger seg opp mot elektroden 16.

Da de opprinnelig dannede ladningsbærere er i en mobil tilstand,

kan de negative ladningsbærere nær pigmentelektrode-berørings-

flaten bevege seg tvers over den meget korte avstand ut av pigmentpartikkelen 28b til flaten 13, som antydet med den lille pil, etter-latende seg pigmentpartikkelen med en netto positiv ladning. Da partikkelen 28b nå bærer en netto nositiv ladning, blir den skjøvet bort fra den positive flate 13 i elektroden 11 op: tiltrukket av den negative sperreelektrode 16, idet den beveger seg som antydet med pilen 32 i fig. 2D. Følgelig vil alle partikler slik som 28B på flaten 13 som er eksponert for elektromagnetiske stråler av en bølgelengde som de er følsomme overfor (det vil si en bølgelengde som vil foranledige at det dannes hull-elektronpar inne i partiklene), bevege seg bort fra flaten 13 opp til overflaten av elektroden 16 og vil etterlate seg slike partikler som 28C, som enten ikke er eksponert i det hele tatt, eller ikke eksponert for elektromagnetiske stråler som de er følsomme overfor. Hvis derfor alle partikler i systemet er følsomme overfor en eller annen bølgelengde av lys, og systemet blir eksponert for et bilde med hvitt lys, vil et positivt bilde dannes på overflaten 13 av elektroden 11 ved at bundne partikler fjernes fra dens overflate i eksponert område og at bundne partikler i ueksponerte områder blir igjen. Systemet er altså istand til å frembringe et fotografisk negativt bilde på flaten 16 idet bare partikler i eksponente områder beveger seg opp mot denne flate.

Når partikler som 28b beveger seg opp gjennom væskebæreren 27

fra flaten 13 mot elektroden 16, må det antas at de nye ladningsbærere går inn i ladningsbærer-feller, og dette er.blitt skjematisk antydet ved å vise hullene innsirklet i sirkelen i fig. 2D.

Følgelig inneholder partikkelen nå ett innfanget elektron og to

innfangete hull som gir en netto ladning av pluss 1.

Det bør ved dette punkt i beskrivelsen være klart at det

er visse foretrukne egenskaper for elektrodene 11 og 16. Disse er at elektroden 11 fortrinnsvis vil være istand til å motta inn-førte elektroner fra den bundne partikkel 28b når den er eksponert for lys, for å muliggjøre en netto endring i ladningspoiariteten på partikkelen, og at elektroden 16 fortrinnsvis vil være en sperreelektrode som er ute av stand til å innføre elektroner i partikkelen 28b med mer enn en meget langsom hastighet, når den kommer i kontakt med overflaten av elektroden 16. Hvis all polaritet i systemet reverseres, vil tydeligvis elektroden 11 fortrinnsvis bli istand til å. motta innførte hull fra bundne partikler etter eksponering for lys, og elektroden 16 vil fortrinnsvis være en sperreelektrode ute av stand til å innføre hull i partiklene med mer enn en meget langsom hastighet når de kommer i kontakt med overflaten på denne elektrode. Ifølge denne foretrukne utførelse kan elektroden 11 være sammensatt ikke bare av vanlig ledende materiale slik som tinnoksyd, kobber, kobberjodid, gull eller liknende, men kan også omfatte mange halvledende materialer slik som rå cellofan som ordinært ikke ansees som en leder, men som likevel er istand til å motta innførte ladningsbærere av riktig polaritet under påvirkning av det påtrykte felt. Selv høyisolerende materialer som polytetrafluor-ethylen kan anbringes over overflaten av innføringselektroden og fremdeles være brukbar fordi ladning som forlater partiklene som opprinnelig var bundet til denne overflate, etter eksponering rett og slett kan bevege seg ut av partiklene og bli igjen på den isolerende overflate og derved tillate de eksponerte partikler å vandre. Anvendelsen av mer ledende materialer er imidlertid å foretrekke fordi det tillater en renere ladningsatskillelse ved at ladning som forlater partiklene etter eksponering, kan bevege seg inn i den underliggende flate og bort fra partikkelen hvori den er frembrakt. Dette hindrer også mulig ladningsopphopning på elektroden, noe som har en tendens til å minske feltet mellom elektrodene. På den annen side er den foretrukne utførelse av sperreelektroden 16 slik at den hindrer eller i stor utstrekning minsker innføringen av elektroner (eller hull, avhengig av den opprinnelige polaritet av ladningen på partikkelen) inn i partikkelen 28b når den når overflaten av denne elektrode. Følgelig kan overflaten av denne elektrode som vender mot bærevæsken 27, i den foretrukne

utførelse være enten en isolator eller en halvleder som ikke vil tillate passasje av tilstrekkelig ladningsbærere under innflytelse av det påtrykte felt til å utlade partiklene som opprinnelig er blitt bundet til den, hvorved det hindres at partiklene oscillerer i systemet. Selv om denne sperreelektrode vil tillate passasje av noen ladningsbærere gjennom den til partiklene, vil den fremdeles bli betraktet som hørende til klassen av foretrukne materialer hvis den ikke tillaterDassasje av tilstrekkelige ladningsbærere til å utlade partikkelen til motsatt polaritet fordi endog en utladet partikkel vil ha tendens til- å feste seg til sperreelektroden ved hjelp av Van der Waal'ske krefter. Også materi-

aler som ikke kommer inn i den foretrukne klasse, kan anvendes<*>,

men de har en tendens til å føre til oscillering av partiklene i systemet ., noe som resulterer i lavere billedtetthet, dårligere billedska^ohet, billedreversering og liknende feil, idet graden av slike feil i de fleste tilfeller er avhengig av hvor langt det anvendte materiale avviker fra den foretrukne klasse av materialer i elektriske egenskaper.

Anvendelsen av denne sperreelektrode utgjør et viktig trekk ved oppfinnelsen idet den hindrer at nartiklene oscillerer mellom elektrodene samt muliggjør anvendelsen av enkelte sammensatte, ubelagte fotofølsomme pigmentpartikler i systemet, noe som samtidig i vesentlig grad forbedrer billedkvaliteten.

Barytpapir og andre egnede materialer kan anvendes som

belegg på overflaten av sperreelektroden og kan fuktes på bak-siden, med vanlig springvann eller belegges med et lag av elektrisk ledende materiale. Barytpapir består av panir belagt med bariumsulfat suspendert i en gelatinopløsning.

Selv om sperreelektroden er blitt beskrevet i det vesentlige

i forbindelse med en barytpapir-sperreelektrode, så kan et hvilket som helst materiale som har en spesifikk motstand på omtrent 10 7 ohm/cm 2 eller mer, anvendes. Typiske materialer i dette mot-standsområde som er blitt anvendt i enjeller flere av de i tegningene beskrevne innretninger, omfatter celluloseacetat- og polyetylenbelagt papir, cellofan, nitrocellulose, polystyren, polytetrafluoretylen og polyetylenterefthalat.

Uttrykkene "sperre-elektrode'' og "innføringselektrode" må

i denne sammenheng forståes og tolkes gjennom beskrivelsen og kravene. Som mer detaljert beskrevet heretter, kan systemet

anvendes i forbindelse med partikler som opprinnelig antar en netto positiv ladning eller netto negativ ladning og endog med systemer hvorartiklene i suspensjonen tilsynelatende antar begge polariteter ladninger.

Selv om de følgende isolerende bærevæsker er brukbare i systemet: dekan, dodekan, N-tetradekan, smeltet parafin, smeltet bivoks eller andre smeltede termoplastiske materialer, "Sohio" luktfri løsningsmiddel (en kerosentraksjon) samt "Isopar G" (et langkjedet mettet alifatisk hydrokarbon)så kan hvilken som helst egnet isolerende væske brukes. Den soesielle spenning som anvendes i systemet, er ikke kritisk o<*>g god billedkvalitet er blitt fremstilt med for eksempel spenning varierende fra 300 til 1500 volt i det apparat som vist i fig. la.

Avhengig av det spesielle anvendelsesformål for systemet

kan væskesusensjonen 14 inneholde én, to, tre eller endog flere forskjellige partikler av forskjellig farge og med forskjellige spektralfølsomhetsområder. Således kan for eksempel i et raono-kromatisk system partiklene som er innesluttet i billedvæsken 14, faktisk være hvilken som helst farge i hvilken det er ønskelig å fremstille det endelige bilde, slik som grå, sort, blå, rød, gul og så videre, og det spesielle ounkt eller område for deres spektralfølsomhet er relativt uvesentlig så lenge de viser reaktivitet i ett eller annet område av det synlige spektrum, noe som kan måles ved hjelp av en va.nlig eksnoneringskilde. I et monokromatisk system kan faktisk pigmentet variere i reaktivitet fra ett med et meget smalt følsomhetsbånd helt onp til ett som har en pankromatisk følsomhet. I polykromatiske systemer kan partiklene velges slik at partikler av forskjellige farger svarer til forskjellige bølgelengder i det synlige spektrum for således å muliggjøre fa^geatskillelse. Det skal imidlertid bemerkes at denne atskillelse i spektralreaktivitet til partikler inkluderende forskjellige farger.ikke er nødvendig i alle tilfeller, og at den i noen tilfeller faktisk kan ansees uønsket. Således kan det for eksempel i et monokromatisk sort-hvitt-system hvor det er ønskelig å frembringe et meget intenst sort bilde, være fordelaktig å frembringe dette resultat ved anvendelse av to eller flere forskjellig-fargede pigmenter i systemet, som når de er kombinert vil tilveiebringe et sort bilde. I dette siste tilfelle kan betraktelig over-lanping og endog sammenfalling av spektralfølsomhetskurvene til de forskjellige pigmenter tolereres og kan endog være ^oretrukket slik

at alle de anvendte pigmenter i systemet vil være mottakelig på tilnærmet samme måte for vanlige tilgjengelige lyskilder som ikke er ensartet pankromatisk i deres lysutsendelse. Hvis et hvitt lys anvendes, så er det klart at denne overlapping ikke er nødvendig.

I et foretrukket pankromatisk system blir partiklene valgt

slik at de av forskjellig farge svarer til forskjellige bølge-lengder i det synlige spektrum svarende til deres hovedabsorbsjon og videre slik at deres spektralfølsomhetskurver ikke har noen vesentlig overlapping, .noe som således tillater fargeatskillelse og subtraktiv flerfarget billeddannelse.

Flere forskjellige partikler blir anvendt, nemlig en cyan(blå)-farget partikkel som hovedsakelig er følsom for rødt lys, en magenta(rød)-farget partikkel som hovedsakelig er følsom for grønt lys og en gulfarget partikkel som hovedsakelig er følsom for blått lys. Mens dette er den enkleste kombinasjon, kan ytterligere partikler som har forskjellige absorosjonsmaksima, tilsettes for å forbedre fargesyntesen. Når de blandes sammen i bærevæsken, frembringer disse partikler en sort væske og når en eller flere partikler foranlediges å vandre fra bunnelektroden 11 mot den øvre elektrode, etterlater de seg partikler som frembringer en farge ekvivalent med den til den innfallende lyskilde. Således vil eksponering for rødt lys foranledige at cyanfargete pigmenter vandrer, og etterlater seg magenta og gule pigmenter som i kombinasjon danner rød farge i sluttbildet. På samme måte vil blått og grønt lys bli reprodusert ved fjernelse av henholdsvis gult og magenta,

og naturligvis hvis hvitt lys faller på ladningen, vil alle pigmentene vandre og etterlate seg fargen til det hvite eller gjennomsiktige substrat. Uten eksponering etterlates alle pigmenter som i kombinasjon danner sort. Det skal bemerkes at dette er en ideell teknikk for subtraktiv fargeavbildning ved atartiklene ikke bare hver er fremstilt av én komponent, men at de i tillegg hertil utfører en dobbel funksjon ved at de tjener både som fargemedium for det ferdige bilde og som fotofølsomt medium for systemet. Følgelig representerer systemet i sin virkning det ytterste for eliminering av den sammensatte beskaffenhet ved tidligere metoder for subtraktiv fargeavbildning.

Uansett om systemet blir brukt til å reprodusere et monokromatisk eller et polykrornatisk bilde, er det ønskelig å anvende pigmentpartikler som er relativt små i størrelse, fordi små nartikler frembringer bedre og mer st-abile pigmentdispersjoner i den flytende bærer og er dessuten istand til å frembringe bilder med større skarphet enn det vil være mulig med større partikler. Endog hvor pigmentene ikke er kommersielt tilgjengelig i liten oartikkelstørrelse, må denne reduseres ved hjelp av vanlig teknikk, for eksempel utstrakt maling i kilemølle eller liknende. Når partiklene sus-penderes i den flytende bærer, kan de anta en netto elektro-

statisk ladning slik at de blir tiltrukket til én av elektrodene i systemet, avhengig av polariteten til denne ladning i forhold tilelektrodenes ladning. Det er ikke nødvendig at nartiklene bare antar en ladningspolaritet, men istedet kan partiklene bli tiltrukket av begge elektroder. Noen av partiklene vil først.bevege seg mot innføringselektroden, mens andre beveger seg mot sperreelektroden ved denne type systemer. Imidlertid finner denne partikkelvandringsted jevnt over hele området som dekkes av de to elektroder, og effekten av billeddannende, eksponerings indusert vandring kommer i tillegg til dette. Det skulle da være klart at den tilsynelatende bopolaritet til suspensjonen ikke på noen måte påvirker systemets billeddannende egenskap unnatt det faktum at det jevnt fjerner en del av partiklene fra systemet før den billeddannende tilpasning av partikkelvandringen finner sted. Med andre ord foranlediger den ovennevnte onpførsel at en del av de suspenderte partikler fjernes fra systemet som mulige billeddannere. Virkningen.av å fjerne endel av partiklene som mulige billeddannere i systemet kan lett overkommes ved bare å fremstille den opprinnelige partikkelsuspensjon med tilstrekkelig høy konsentra-sjon slik at systemet er istand til å frembringe skarpe bilder. Det er også blitt funnet at ved noen suspensjoner av denne type kan begge arter potensialpolaritet tilføres elektrodene under avbildning.

Selv om noen av de fotofølsomme pigmentmaterialer som anvendes ved denne oppfinnelse kan brukes i vanlige fremgangsmåter som arbeider etter et fotoledende prinsipp, er det antatt at en annen type fotoreaktiv mekanisme er tilstede fordi det rent generelt er blitt funnet at spektralreaktiviteten til materialene er meget smalere og deres følsomhet er meget høyere når de blir anvendt i enflytende bærerform, enn når de blir anvendt i andre former som innbefatter fotoledende reaktiyitet.

Tillegg av små mengder (vanligvis varierende fra 0,5 til 5 molprosent) elektrongivere eller -mottakere til suspensjon, med valget avhengig av om enten partiklene som tiltrekkes av inn-føringselektroden, er positive eller negative, har gitu en klar økning i systemets fotofølsomhet som beskrevet i eksemplene. Denne effekt antas å skyldes enten fjerning av frie ladningsbærere fra systemet eller fra en opprinnelig ladning bygget opp på over-

flaten av partiklene.

Hvilken som helst egnet, forskjellig farget, fotofølsom pigmentpartikkel som har den forønskede spektralreaktivitet, kan anvendes for dannelse av pigmentblandingen i bærevæsken for fargeavbildning. Det fotofølsomme pigment kan for eksempel være av polymer natur. Det prosentvise innhold av pigment i den isolerende væskebærer er ikke kritisk, .men som eksempel kan bemerkes at fra 2 til 10 vektsprosent er blitt prøvet og har gitt gode resultater.

I en spesielt foretrukket form av fremgangsmåten blir elektroden som billedpartiklene vandrer til, gjentatt brakt i kontakt med partikkelsuspensjonen under den kontinuerlige nåtrykking av potensial og billedeksponering med rengjøring av elektroden mellom hver kontakt. Denne teknikk er funnet å frembringe en klar forbedring i fargebalansen i det fremstilte bilde og generelt å forbedre nøyaktigheten i fargegjengivelse i systemet. Tre til åtte gjentagelser av kontakten har generelt vist seg å frembringe resultater som ikke kan ytterligere forbedres,ved ytterligere be-handling. Den forbedrete form for avbildningsnrosess kan utføres ved gjentatt rulling av elektroden 23 i figur la over partikkelsuspensjonen det ønskete antall ganger med avstrykning ved hjelo av en rensebørste i kontakt med den øvre overflate av rullen eller ved manuell rengjøring. Fire(til syv strøk av rullen på denne måte frembringer gode resultater. Som nevnt ovenfor, når partikkel-bilde en gang er dannet på en av elektrodene, kan det festes dertil ved påsprøyting av et bindemiddel, ved nåføring av et belegg eller ved å inkludere en bindemiddeloppløsning i det flytende suspensjonsmedium. I de fleste tilfeller vil det imidlertid bli funnet fordelaktig å overføre bildet fra elektroden og feste det på et annet underlag slik at elektroden kan gjenanvendes. En slik overføring kan utføres ved å løfte opp bildet ved hjelp av en klebende flate som for eksempel ''Scotch brand"-cellofantape eller fortrinnsvis ved hjelp av elektrostatisk felt-overføring. Elektrostatisk overføring kan for eksemnel utføres ved at avblldnings-prosessen utføres som beskrevet i forbindelse med fig. IA, og deretter lar man en annen rull passere over partikkelbildet som er dannet på elektroden 11, hvilken rull holdes på et notensial .som har motsatt polaritet i forhold til det på den første elektrode

(rullen 23). Hvis den annen elektroderull er belagt med et baryt-papirark, vil dette ta opp hele bildet etterhvert som elektrode-rullen rulles over det.

Selv om forskjellige elektrodeavstander kan anvendes, danner avstander på mindre enn 25 mikroner strekkende seg ned endog til det punkt hvor elektrodene danner anlegg mot hverandre, som i til-fellet med rulle-elektroden i fig. IA, en særskilt foretrukket form for oppfinnelsen ved at slike avstander frembringer bedre skarphet og langt bedre fargeatskillelsesresultater enn det som frembringes med større avstand når disse avstander anvendes under de ovenfor-nevnte spenninger. Denne forbedring antas å skyldes den høye feltstyrke tvers over suspensjonen under avbildningen.

De følgende eksempler er gitt for å illustrere oppfinnelsen. Alle de etterfølgende eksemoler ble utført i et apparat av den generelle type vist i fig. IA med billedblandingen 14 belagt på et "NESA"-glass gjennom hvilket eksooneringen ble foretatt. Glassflaten var koblet i serie med en bryter, en spenningskilde

og den ledende sentrale del av en rull belagt med barytpapir på overflaten. Rullen hadde en diameter på ca. 64 mm og ble beveget tversover elektrodeflaten med en hastighet av 1,45 cm. pr. sekund. Den anvendte elektrodeflate var ca. 8 cm. i firkant og ble eksponert for en lysintensitet på l800 normallys. Uten at annet spesielt er nevnt, ble 7 vektsprosent av det i hvert eksempel nevnte pigment suspendert i "Sohio odorless Solvent 3440" og den anvendte spenning var 2500 volt. Alle partikler som ved innkjøp hadde for stor partikkelstørrelse, ble malt 48 timer i kulemølle for derved å kunne fremstille en mer stabil dispersjon og derved bedre skarp-heten i det ferdige bilde. Eksponeringen ble foretatt med en 3200° K-lampe gjennom et 0,30 nøytralt tetthetstrinn-kilefilter ("neutral density step v/edge filter") for å måle susensjonenes følsomhet overfor hvitt lys. Derpå ble "Wratten"-filtre nr. 29, 6l og 47b hver for segDlassert over lyskilden i separate forsøk for å måle susnensjonens følsomhet overfor henholdsvis, rødt, grønt og blått lys.

Den relative følsomhet for suspensjonene angitt i reaktivi-tetstall er avledet fra antall trinn i trinn-kilefiltret ("step wedge filter") som kunne skjelnes i bildene fremkommet gjennom dette filter. Hvor således ett trinn var synlig i bildet, var følsomheten 1, hvor to var synlig, var den 2, og hvor tre var synlig, var den 4, hvor 4 var synlig, var den 8 o.s.v.. Mange ble prøvet med rasterkopi (''line codv") eller kontinuerlige toningsmedia.("tone subjects") og alle som ble prøvet slik ga med begge typer media bilder av god kvalitet.

Eksempel I.

"Locarno Red X-1686", CI. nr. 15865, 1-(4'-metyl-5 '-klorazobenzen-2'-sulfonsyre)-2-hydroksy-3-naftensyre ble malt i kulemølle, dispergert i "Sohio,,løsningsmiddel ogrøvet på lys-følsomhet. Pigmentet viste den samme reaktivitet enten rullen ble gjort positiv eller negativ i forhold til "NESA"-glass-elektroden. Suspensjonens relative følsomhet overfor blått lys var 2, overfor grønt lys 8, overfør rødt lys 0 og overfor hvitt 32.

Eksempel II.

"Watchung Red B", et bariumsalt av 1-(4'-metyl-5'-klorazo-benzen-2 '-sulfonsyre )-2-hydroksy-3-naftensyre , CI. nr. 15865 ble prøvet med positiv spenning på rullen. Dette pigment viste en føl-somhet på 1 overfor blått lys, 4 overfor grønt lys, 0 overfor rødt lys og 32 overfor hvitt lys.

Eksempel III.

"Permagen Red L Toner 51-500", 1-(4 '-metyl-5.'-klorazobenzen-2 *-sulfonsyre )-2-hydroksy-3-naftensyre , CI. nr. 15865 ble prøvet både med positiv og negativ spenning på rullen og funnet å gi den samme reaktivitet overfor begge, noe som antydet bipolaritet i suspensjonen. Reaktiviteten var som følger: 8 for blått lys, 32 for grønt lys, 0 for rødt lys og 64 for hvitt lys.

Eksempel IV.

"Napthol Red B", 1-(2'-metoksy-5'-nitrofenylazo)-2-hydroksy-3"-nitro-3-naftanilid, CI. nr. 12355, ble prøvet med positiv spenning på rullen og ga følgende reaktivitet: overfor blått lys 1, overfor grønt 4, overfor rødt 0 og overfor hvitt 16.

Eksempel V.

"Duol Carmine" kalsiumpigmentfargen av et azofargestoff, l-(4'-metylazobenzen-2'-sulfonsyre) -2-hydroksy-3-naftensyre, CI. nr. 15850, ble prøvet med positiv spenning på rullen og viste følgende følsomhet: overfor blått lys 5, overfor grønt lys 16,

overfor rødt lys 1 og overfor hvitt lys 64.

Eksempel VI.

"Bonadur Red B", et uoppløselig azofargestoff, ble prøvet

medDositiv spenning på rullen. Pigmentet er et fargestoff, beskrevet i CI. nr. 15865, med hydrogen substituert for natrium i for-bindelsen for å gjøre denne uoppløselig. Dispersjonen viste følgende følsomhet: overfor blått lys 2, overfor grønt lys 8,

overfor rødt lys 2 og overfor hvitt lys 64.

Eksempel VII.

"Calcium Lithol Red", kalsiumpigmentet til et azofargestoff, 1-(2'-azonatalen-l'-sulfonsyre)-2-nafthol, CI. nr. 15630, ble prøvet med positiv spenning på rullen og viste en følsomhet på 1 overfor blått lys, overfor grønt lys 4, overfor rødt lys 0 og overfor hvitt lys 16.

Eksempel VIII. '

"Indofast Double Scarlet Toner", etDyrantrontype-pigment ble prøvet med positiv spenning på rullen og viste en følsomhet på 4 overfor blått lys, 8 overfor grønt lys, 0 overfor rødt lys og 32 overfor hvitt lys. Pigmentet er en flerkjernet aromat med følgende

kjemiske struktur:

Eksempel IX.

"Quindo Magenta RV-6803" et quinacridon-nigment med

følgende strukturformel:

ble prøvet med positiv spenning på rullen og visye en følsomhet på 2 overfor blått lys, 16 overfor grønt lys, 0 overfor rødt lys og 128 overfor hvitt lys.

Eksempel X.

"Indofast Brilliant Scarlet Toner", 3,4,9,10- (N,N'-(p-metoksyfenyl )-imido )-perylen, CI. nr. 71140 ble prøvet med positiv polaritet på rullen og viste en følsomhet på: 32 overfor blått lys, 64 overfor grønt lys, 0 overfor rødt lys og 128 overfor hvitt lys.

Eksempel XI.

"Indofast Red MV-6606", et tioindoksyl-nigment med følgende strukturformel:

(diklor-tioondigo).

ble prøvet med positiv spenning på rullen og ga en følsomhet på

2 overfor blått lys, 8 overfor grønt lys, 0 overfor rødt lys.og

32 overfor hvitt .lys.

Eksempel XII.

"Vulcab East Red BBE Toner 35-2201": 3,3'-dimetoksy-4 ,4-bof enyl-bis (1 "-feny i- 3"-nety 1-4 !'-azo-2"-pyrazolin-5 "-on),. C I.

nr. 21200 bleDrøvet med både positiv og negativ oqlaritet nå rullen. Med positiv polaritet var følsomheten 16 overfor blått lys, 32 overfor grønt lys, 0 overfor rødt..lys og 64 overfor hvitt lys. Med negativ polaritet: 8 overfor blått lys, 12 overfor grønt lys, 0 overfor rødt lys og 32 overfor hvitt lys.

Eksempel XIII.

Reversering av fenomenet tilkjennegitt med suspensjonen

ifølge t-ksempel XII ble funnet å inntreffe når en suspensjon av

"Pyrazolone Red B Toner", CI. nr. 21120, ble prøvet både med positiv og negativ polaritet på rullen. Denne suspensjon viste en følsomhet overfor hvitt lys på 16 med negativ polartitet og 4 med positiv polaritet.

Eksempel XIV.

"Cyan Blue GTNF", betaformeh av kobberftalocyanin, CI.

nr. 74160, blerøvet med positiv spenning på rullen og ga en følsomhet overfor blått lys på 1, overfor grønt lys 1, overfor rødt lys 16 og overfor hvitt lys 32.

Eksempel XV.

Alfa-formen av pigmentet ifølge eksemnel XIV (varebetegnelse: "Cyan Blue XR") bleDrøvet med positiv spenning nå rullen og ga en følsomhet på 1 overfor blått lys, 4 overfor grønt lys, 16 overfor rødt lys og 32 overfor gvitt lys.

Eksempel XVI.

"Monolite Fast Blue G.S." alfa-formen av metallfri ftalocyanin, CI. nr. 7^100 ble prøvet med oositiv spenning på rullen og ga en følsomhet på 1 overfor blått lys, 8 overfor grønt lys, 32 overfor rødt lys og 64 overfor hvitt lys.

Eksempel XVII.

Prøven ifølge eksempel XVI ble gjentatt med unntakelse av at 3 molprosent av 2,4,7~trinitro-9-fluorenon ble tilsatt til "Monolit Fast Blue"-suspensjonen, noe som ga to gangers økning

1 fotografisk hastighet i suspensjonen.

Eksempel XVIII.

Prøven ifølge eksempel^XVI ble gjentatt med unntakelse av at 2 molnrosent av benzonitr.il ble tilsatt til suspensjonen, noe som ga 3 gangers økning i fotografisk hastighet.

Eksempel XIX.

Pigmentet Ifølge eksempel XVI ble endret til alfaformen ved maling i o-diklorbenzen og funnet å ha en følsomhet på i overfor blått lys, 4 overfor grønt lys, 32 overfor rødt lys og 64 overfor hvitt lys med positivt potensial på rullen.

Eksempel XX.

Metylfiolett, et surt fo^forwolframmolybdensyre-pigment av trifenylmetan-fargestoff, 4-(N,N',N'-trimetylanilin)-metylen-N", N"-dimety lanilinklorid, CI. nr. 42535 ble prøvet med positiv polaritet på rullen og ble funnet å ha en reaktivitet på 0 overfor blått lys, 1 overfor grønt lys, 1 overfor rødt lys og 8 overfor hvitt lys.

Eksempel XXI.

En suspensjon av "Indofast Violet"-pigment, diklor-9,18-isoviolantron, CI. nr. 60010 blerøvet med positivt potensial på rullen og ga en følsomhet på 0 for blått lys, 8 for grønt lys, 0 for rødt lys og 32 for hvitt lys.

Eksempel XXII.

"Diane"-blått, 3,5'-metoksy-4,4'-di fenyl-bis (l"-azo-2"-hydroksy-3"-naf tanilid), CI. nr. 21180 ble prøvet med positivt potensial på rullen og viste en følsomhet på 0 overfor blått lys,

1 for grønt lys, 8 for rødt lys og 16 for hvitt lys.

Eksempel XXIII.

Et polyklorsubstituert kobberf thalocyanin, CI. nr. 74260 ble prøvet med positiv spenning på rullen og ga 0 overfor blått lys, 0 for grønt lys, 16 for rødt lys og 32 for hvitt lys.

Eksempel XXIV.

En prøve av "Indanthrene Brilliant Orange R.K.", 4,10 dibrom-6,12-antantron, CI. nr. 59300 ble prøvet med negativ spenning på rullen og viste følgende følsomhet: 4 overfor blått lys, 16 overfor grønt lys, 0 overfor rødt lys og 32 overfor hvitt- lys.

Eksempel XXV.

"Algol Yellow CC", 1.2.5.6.-di-(C,C'-difeny1)-tiazolan-trakinon, CI. nr. 67300 ble prøvet med positiv rull og viste følgende reaktivitet: 2 overfor blått lys, 0 overfor grønt lys,

0 overfor rødt lvs og 8 overfor hvitt lys.

Eksempel XXVI.

Prøven ifølge eksempel XXIII ble gjentatt med unntakelse

av at 2 molprosent 2,4,7_trinitro-9_fluorenon ble tilsatt til pigmentsuspensjonen bestående av "Algol Yellow", noe som ga en fire gangers økning i fotografisk hastighet.

Eksempel XXVII.

"Indofast Yellow Toner", flavantron, CI. nr. 70600 ble undersøkt med positiv rull og viste følgende reaktivitet: 16 for blått lys, 4 for grønt lys, 0 for rødt lys og 64 for hvitt lys. Med negativ rull var reaktiviteten: 8 for blått lys, 2 for grønt lys, 0 for rødt lys, og 32 for hvitt lys.

Eksempel XXVIII.

"Indofast Orange Toner", et benzimidazol-pigment, CI.

nr. 71105 ble prøvet med positiv rull og ga følgende reaktivitet:

0 overfor blått lys, 8 overfor grønt lys, 16 overfor rødt lys og 32 overfor hvitt lys.

Eksempel XXIX.

Lyst "Cadmium Orange Consentrate", et kadmium-selenid-pigment, CI. nr. 77196 ble prøvet med negativ rull og ga følgende reaktivitet: 80 for blått lys, 0 for grønt lys, 20 for rødt lys og 160 for hvitt lys.

Eksempel XXX.

l-cyano-2,3~ftaloyl-7,8-benzopyrrocolin ble syntetisert ifølge den første fremgangsmåte som er gitt for dets syntese (se: Journal of the American Chemical Siciety: "Reactions of Naohtoquinones with Malonic Ester and its analogs. III,1-substituted Phthaloyl and Phthaloylbenzopyrrocolines". 5•mars 1957, side 1215)- Denne gule komnosisjon ble prøvet med negativ rull og viste følgende reaktivitet: 0 for rødt lys, 8 for grønt lys, 16 for blått lys og 16 for hvitt lys.

Eksempel XXXI.

En suspensjon omfattende like mengder av "Watchung Red B"

(se eksempel II), "Monolite East Blue G.S." (se eksempel XVI) og det gule pigment ifølge eksempel XXX i "Sohio"-løsningsmiddel ble fremstilt med total mengde pigment på 8 vektsprosent av suspensjonen. Disse pigmenter er henholdsvis magenta, cyam og gult. Blandingen som heretter skal benevnes "trestoffblanding" ble påsmurt en "NESA"-glassplate og eksponert under de samme betingelser som beskrevet i forbindelse med eksempel I med unntakelse av at en "Kodachrome"-film ble plassert mellom den hvite lyskilde og "NESA"-glasset slik at et farget bilde ble projisert på trestoffblandingen mens rullen beveget tvers over "NESA"-glasset. Også her ble det brukt en barytpapir-sperreelektrode og rullen ble holdt på et negativt potensial på ca. 2 500 volt i forhold til substratet. Rullen ble rullet seks ganger over substratet og renset mellom hver gang. Etter sjette gangs rulling var et utmerket, fullstendig farget bilde igjen på glassflaten. Spenningen og eksponeringen ble opp-rettholdt hele tiden under de seks gangers rulling.

Eksempel XXXII.

En suspensjon omfattende like mengder "Watchung Red B", "Algol yellow G.C." og "Monolite East Blue G.S." i "Sohio"-løsningsmiddel ble fremstilt med en totalmengde pigment på ca. 7 vektsnrosent. Blandingen ble påført et "NESA"-glass og eksponert under de samme betingelser som beskrevet i eksempel I med unntakelse av at "Kodachrome"-filmen ble plassert mellom den hvite lyskilde og "NESA"-glasset slik at et farget bilde ble projisert på trestoffblandingen mens rullen beveget seg over "NESA"-glasset. Også her ble det anvendt en barytpapir-sperreelektrode og rullen ble holdt på et negativt potensial på 2500 volt i forhold til innførings-elektroden. Etter at rullen hadde passert over innføringselektro-den fremkom der et subtraktivt fargebilde på innføringselektroden. Dette eksperiment ble gjentatt under anvendelse av cellofan-celluloseacetat- og polyetylenbelagt papir, polystyren, polystyren, polytetrafluoretylen og polyetylenterefthalat som sperre-elektrodeflate istedenfor barytpapir. Alle disse materialer ga gode resultater, de tre førstnevnte materialer de beste.

Eksempel XXXIII.

Prøven ifølge eksempel XXXII ble gjentatt med unntakelse av at 2 molprosent 2,4,7_trinitro-9-fluorenon ble tilsatt trestoffblandingen, noe som ga fire. gangers økning i fotografisk hastighet.

Eksempler XXXIV - XXXIX.

Det ble fremstilt seks forskjellige pigment-trestoff-blandings-suspensjoner som hver omfattet like mengder av tre forskjellige pigmenter i "Sohio", luktfri løsningsmiddel som beskrevet ovenfor med totalt pigment innhold på 7 vektsprosent.

I eksempel XXXIV ble trestoffblandingen fremstilt av "Duol Carmine" (se eksempel V), "Algol yellow" (se eksempel XXV) og "Monolite Fast Blue" (se eksempel XVI).

I eksempel XXXV besto trestoffblandingen av "Watchung Red B"

(se eksempel II), "Monolit Fast Blue G.S. (eksempel XVI) og "Velvaglow Fluorescent"-pigment hvilket hovedsakelig er følsomt overfor blått lys .

I eksempel XXXVI besto trestoffblandingen av "Monolite Fast Blue G.S.", "Lermon Cadmium Yellow", CI. nr. 77196 et kadmium-sulfid-oigment som hovedsakelig er følsomt overfor blått lys, samt "Watchung Red B".

Trestoffblandingen i eksempel XXXVII besto av "Monolite East Blue G.S.", "Indofast Yellow Toner" (eksempel XXVII) og "Watchung Red B".

Trestoffblandingen i eksempel XXXVIII besto av "Cyan Blue Toner G.T.N.C" (eksempel XIV), "Algol yellow (eksempel XXV) samt "Watchung Red B".

Trestoffblandingen i eksempel XXXIX besto av "Indofast yellow

Toner", "Cyan Blue Toner" (eksempel XIV) og Watchung Red B".

Hver av disse seks trestoffblandinger ble prøvet på av-bildningsegenskaper ifølge den teknikk som er beskrevet i eksempel XXXII og funnet å gi god kvalitet på fargebildene.

Eksempel XL.

En trestoffsusnensjon ble fremstilt, omfattende like mengder "Watchung Red B", "Monolite Fast Blue G.S." og det gule pigment beskrevet i eksempel XXX i "Sohio"-løsningsmiddel med totalt pigment-innhold på 8 vektsprosent. Suspensjonen ble prøvet ifølge frem gangsmåten beskrevet i eksempel XXXII og ga gode fargebilder med godt atskilte farger.

Eksempler XLI - XLIII.

I hvert av de følgende eksempler ble det fremstilt en suspensjon omfattende like mengder av de to forskjellig fargete pigmenter i "Sohio"-løsningsmiddel med 6 vektsprosent totalpigment.

I eksempel XLI var pigmentene "Algol Yellow" og "Cyan Blue Toner GTNP".

I eksempel XLII "Watchung Red B" og Cyan Blue Toner GTNF".

I eksempel XLIII "Watchung Red B" og "Monolite Fast Blue

G . S. " .

De tre to-pigmentssuspensjoner viste seg når de ble eksponert for to- og tre-fargete bilder inneholdene henholdsvis blått og rødt, grønt og rødt, og grønt og rødt ifølge fremgangsmåten ifølge eksempel XXXII, å gi to-fargete bilder av blått og'rødt-, grønt og rødt-, og grønt og rødt-delene av det originale bilde på den øvre elektrode (rullen) i avbildningsaoparatet.

Claims

1. Fremgangsmåte for fotoelektroforetisk billeddannelse hvor en suspensjon av elektrisk fotofølsomme partikler, som inneholder et elektrisk fotofølsomt pigment, i en bærevæske utsettes for et elektrisk felt påtrykt over to elektroder, hvorav minst den ene er i det minste delvis gjennomskinnelig, idet bildet dannes ved at suspensjonen eksponeres for et bilde med en kilde for aktiverende elektromagnetisk stråling gjennom den gjennomskinnelige elektrode, karakterisert ved at det benyttes partikler hvor pigmentet er både den primære elektrisk foto-følsomme bestanddel og partiklenes primære fargegiver.

2. Fremgangsmåte i samsvar med krav 1, karakterisert ved at det benyttes partikler som består stort sett fullstendig av det elektrisk fotofølsomme pigment.

3. Apparat for utførelse av fremgangsmåten i samsvar med krav 1 eller 2, omfattende en anordning for påtrykking av et elektrisk felt over en suspensjon av findelte partikler mellom to elektroder hvorav minst en er i det minste delvis gjennomskinnelig,- en kilde for aktiverende stråling samt en anordning for eksponering av partikkelsuspensjonen for et billedmønster av den aktiverende stråling, karakterisert ved at den annen elektrode er en sperreelektrode hvis overflate er dannet av et materiale som har en 7 2 spesifikk motstand na minst 10 ohm/cm , at avstanden mellom elektrodene er mindre enn 25 mikron samt at det påtrykte elektriske felt har en feltstyrke på minst 12 volt pr. mikron.

4. Apparat i samsvar med krav J> .~karakterisert ved at sperreelektrodens overflate som vender mot den billeddannende suspensjon er fremstilt av partikkelformet bariumsulfat suspendert i gelatin.