NO127828B - - Google Patents

Description

Middel til bekjempelse av skadelige organismer.

Oppfinnelsen vedrører et middel for bekjempelse av skadelige organismer, og midlet er karakterisert ved et innhold av en forbindelse med den generelle formel

som virksomt stoff, i hvilket derivat fosforatomet er bundet til et av triazol-kjer-nens nitrogenatomer, idet videre R,, R2, R,, og R4 betegner alifatiske hydrokarbon-radikaler, fortrinnsvis med 1—5 karbonatomer, og spesielt metylgrupper, X betegner et dobbeltbundet oksygen- eller svovelatom, og R5 betegner et hydrogenatom, en alkyl, cykloalkyl, aryl- eller aralkylgruppe med høyst 12 karbonatomer, fortrinnsvis et n-pentylradikal, en fenyl-, en 4-klorfenyl-, en benzyl- eller styrylgruppe. Fremstillingen av de virksomme stoffer i midlet ifølge oppfinnelsen kan foregå etter i og for seg kjente fremgangsmåter og f. eks. ved at man lar en forbindelse med den generelle formel en tautomer form eller et salt av denne, reagere med en forbindelse med den generelle formel:

i hvilke formler R-,, R2, R3, R4, R5 og X har den ovennevnte betydning og Hig betegner et halogenatom f. eks. et klor- eller brom-atom hvorved det fremstilles et produkt hvori det ved nitrogen bundne hydrogenatom av aminotriazolringen erstattes med bis(N.N.dialkyl-amino)-fosforyl- eller tiofosforyl-gruppen og hvori fosforatomet er bundet til et av triazolringens nitrogenatomer.

Det har vist seg at midlene ifølge oppfinnelsen er virksomme overfor skadelige organismer og spesielt overfor sopp, insekter og spinnemidd.

Spesielt er slike virksomme stoffer in-teressante hvori Rr, betegner en alifatisk-hydrokarbongruppe med 1—8 karbonatomer spesielt en pentyl-gruppe eller en fenyl-4-klorfenyl-4-metoksyfenyl-, karbok-sy-alkyl-, benzyl- eller styrylgruppe. I fos-foryl- eller tiofosforyl-forbindelsene er R1( R2, R3 og R4 fortrinnsvis alifatiske hydro-karbonradikaler med 1—5 karbonatomer, spesielt metylgrupper.

Det skal gjøres oppmerksom på at amino-triazolet og dets derivater kan fore-komme i tautomere former. Dette betyr at det til nitrogen bundne hydrogenatom i kjernen ikke inntar noen bestemt stilling. For å fastlegge oppfinnelsen anvendes her for amino-triazol eller derivat av denne en formel hvori dette hydrogenatom tilhø-

rer det som ringatom 4 antydede nitrogen

(formel A). Tilsvarende i litteraturen an-førte oppfatninger betyr dette imidlertid ikke at dette hydrogenatom ikke kan være bundet til et av de andre atomer i amino-triazolet (Journal Org. Chem. XVIII, side 196, 1953).

Opptreden av tautomeri ved amino-triazol-1,2,4 og R5-derivater av disse har til følge at for de virksomme stoffer kan det ikke angis til hvilket av de tre nitrogenatomer i triazol-ringen fosforylgruppen er bundet. Av de forsøk som har ført til de virksomme stoffer i midlene ifølge oppfinnelsen, har det vist seg at det ved en bestemt fremstillingsfremgangsmåte alltid i det vesentlige oppstår et produkt med et godt definert smeltepunkt. Eksempler på de virksomme stoffer i midlene ifølge oppfinnelsen er angitt i tabellen.

Det har vist seg at mange forbindelser er spesielt virksomme overfor sopp av fa-milien Erysiphaceae.

En beskyttelsesvirkning mot angrep fra disse sopper ble også fastslått når et middel ifølge oppfinnelsen ble brakt til innvirkning, på plantenes rotsystem (sy-stemisk: virkning).

Spesielt opptrer den nevnte fungicid-vtrkning ved de forbindelser hvori gruppen R5 angir et hydrogenatom, et lavere alifatisk radikal med 1—8 karbonatomer, fortrinnsvis en pentylgruppe eller en fenyl-gruppe.

De forsøk ved hvilke den foran nevnte fungicide virkning ble fastslått, ble gjien-nomført på følgende måte: Unge byggplanter (Hordeum vulgare) ble ved en temperatur på 15 til 18° dyrket i små plantepotter inntil de hadde, fått en lengde på ca. 7 cm. Deretter ble de be-sprøytet med fortynninger i aceton av det middel som skulle prøves. I alminnelighet besto en fortynningsrekke av oppløsnin-ger som inneholdt 1000, 100 eller 10 mg virksom forbindelse pr. liter. Syv planter i en potte ble besprøytet samtidig med 0,2 ml oppløsning. Forsøket ble gjentatt to< ganger, hver gang med 7 nye planter, i alt ble på denne måte 21 planter besprøytet med den samme væske. Umiddelbart etter behandlingen med midlet ble plantene be-støvet med livskraftige konldier av Erysi-phe graminis (meldugg). Dette foregikk på den måte at pottene av hele prøverek-ken ble stilt samtidig under en rommelig klokke, i hvilket rom melduggens konidier ble fordelt ved hjelp av en luftstrøm som strøk langs sterkt infiserte byggblader. Det hele fikk deretter stå i ro noen tid, hvorved konidiene avsatte seg jevnt på plantene. Plantene ble deretter anbragt i et rom hvor temperaturen var 18—20° C og den relative fuktighet ca. 90°, hvorunder fluorescensrør (hvitt lys) med en intensi-tet på ca. 3000 lux belyste plantene kon-tinuerlig. Fem dager etter inokuleringen var det dannet tydelige flekker av meldugg på kontrollplantene som ikke var blitt besprøytet med en virksom forbindelse, og disse flekker avga rikelig med sporer. An-grepsgraden på hver plante ble betegnet med et tall i rekken 0 til 10, slik at 0 = intet angrep og 10 = hele bladet dekket med flekker.

For en forsøksrekke — 21 forsøk — ble de erholdte tall summert.

Da de forskjelllige stoffer ble under-søkt på forskjellige data, hvilke kunne ha innflytelse på resultatene, ble angreps-graden for hver plante alltid sammenlignet med den som ble erholdt når 2,4-dinitro-6-(r-metylheptyl)-l-fenyl-krotonat ble anvendt som beskyttende forbindelse. Derfor ble alltid de doser bestemt som såvel når det gjaldt den forbindelse som skulle un-dersøkes, som når fenylkrørronat-derivatene ble anvendt, gå en 5& pst.'s beskyttelse for plantene. Kvotientene av disse doser er i tabell I angitt i spalte h. Jo større denne kvotient er, desto større fungicid virkning har vedkommende stoff.

I spalte a i denne tabell er nevnt ut-førelseseksemiplenes; nummer. I spaltene b til g angis arten av suibstituentene X og R,, til- R3. Spalte h angir anti-meldugg-virkningen i forhold til 2,4-dinltro-6-(l'-metylheptyl)-l-fenylkrotonat (på byggplanter)!. I spalte i betyr' « + » at den un-dersøkte forbindelse i en dose av 30 mg pr. potte (i hvilken diet ble dyrket tomat,, havre, havebønner eller roer) fremkaller chlorose. Tegnet «—» har den motsatte betydning. I spalte j er angitt graden av bladforbrenning ved besprøytning med 1 pst.'s vandig emulsjiøn eller oppløsning av stoffet på tomater, havre, havebønner eller roer. «—» betyr ingen beskadigelse, «±» betyr liten beskadigelse og « + » betyr temmelig sterk beskadigelse. I spalte k er angitt giftigheten overfor varmblodige dyr. De angitte tall er de doser i mg/kg mus

(forsøksdyr) som ved oral inngivning

drepte 50 pst. av dyrene) (Ld5n). (Se tabell I).

Det ble videre funnet at midlene ifølge oppfinnelsen er virksomme også mot insekter i f. eks. Musea domestica L, Sitophl-lus granarius L, Leptionotarsa decemline-ata Say, Aphis fabae Scop. De aktive forbindelser er såvel kontakt- som mavegift for insektene. Det ble videre fastslått at bladspisende og plantesaftsugende insekter utryddes på de deler av planten som rager over jorden når forbindelsene, resp. de midler som inneholder disse forbindelser, settes til rotsystermet.

Denne insekticidvirkning ytrer seg spesielt ved de forbindelser hvori R5 er et hydrogenatom eller et alifatisk hydrokar-ibonradikal<1> med 1 til 4 karbonatomer.

Midlene ifølge oppfinnelsen er også virksomme overfor midd (Acari) og spesielt mot spinnemidd (Tetranychidae).

De eksperimenter ved hvilke insekti-cid- og akaricid-virkningene ble fastslått, ble utført på følgende måte: Havebønneplanter (Vicia faba L) ble dyppet i en emulsj,on eller en oppløsning av vedkommende forbindelse i vann. Disse forbindelser ble anvendt i følgende kon-sentrasjoner: 1000., 300, 100, 30 og 10 mg/L

(deler pr. ml). Etter at oppløsningen eller

emulsjonen var tørket på plantene, ble disse infisert med voksne, svarte hunbøn-nelus som ikke hadde vinger (Aphis fabae Scop). Liknende forsøk ble utført med krypbønneplanter (Phaseolus vulgaris L), som ble infisert med voksne hunbønne-spinnemidd (Tetranuchus utricae Koch).

Samtidig ble det foretatt kontrollfor-søk.

Utryddelsen av insektene på de ikke behandlede planter er etter Abbotts formel innkalkulert i dødsprosenten. I denne formel lyder:

a-b

x 100 = dødsprosenten, hvor a be-a

tegner antallet av overlevende i kontrol-len, og b antallet av overlevende på den undersøkte prøve.

Ved en annen rekke av forsøk ble en emfytisk insekticidvirkning av midlene i henhold til oppfinnelsen bestemt. Ved disse forsøk ble det anvendt de samme plante-arter og forsøksdyr, men i dette tilfelle ble plantene dyrket i parafinpapirtaegere som inneholdt utvasket sand. Plantene' ble er-nært med en såkalt Knoppsk næringsopp-løsning. En liter av dette stoff inneholdt 0,5 g magnesiumsulfat, 1,0 g kalsiumnitrat,

0,25 g primærkaliumfosfat, 0,12 g kalium-

klorid, et spor ferriklorid, samt vann. (Ko-ningsberger, Leerboek der algemene Plant-

kunde, Vol. II, side 465 (1942) Amsterdam).

Til begerne ble det satt en oppløsning

eller en emulsjon i vann av forbindelsen som skulle undersøkes. De anvendte doser var 62,5; 12,5; 2,5; 0,5 og 0,1 mg forbin-

delse pr. beger. Ved avskjermning av be-

gerne ble det hindret at plantene kunne bli utsatt for dampen av vedkommende forbindelse. Deretter ble plantene infisert med bladlus, resp. spinnemidd.

I begge rekker av forsøk ble fastslått

hvilke mengder av insekter eller midd som var blitt drept 3 dager etter begynnelsen av infiseringen. Det ble derunder sammen-

lignet med kontrollplantes Hvis det ble drept 90 .til 100 pst., ble dette angitt med tegnet « + »; var denne prosent mindre enn 90 og større enn 50, ble dette betegnet med «±». En mindre prosentsats enn 50 ble be-

tegnet med «—». Resultatene av disse for-

søk er angitt i tabell II. I den ytterste ven-

stre spalte viser romertallene hen til ut-førelseseksemplenes nummer, og substitu-

entene X, R,, R2, Rs, R4 og R5 er angitt i de følgende seks kolonner. I hovedspalten under titelen «Aphis fabae Scop» refere-

rer underkolonnen A seg til den såkalte dyppevirkning og underkolonnen B til den emfytiske insekticidvirkning. Tallene 1000,

300, 100, 30, 10 angir konsentrasjonene i mg av den anvendte forbindelse pr. liter med hvilke dyppeforsøkene ble utført, tal-

lene 62,5, 12,5, 2,5, 0,5 og 0,1 angir de meng-

der av den undersøkte forbindelse (i mg)

som ble tilsatt pr. potte ved de emfytiske forsøk. På lignende måte skal spalten «Tetranuchus urticae Koch» oppfattes.

Til forklaring av uttrykket «dyppevirkning» kan det ytterligere bemerkes at det refererer seg til iakttagelsene under forsøkene med planter som ble dyppet i en emulsjon eller en oppløsning av vedkommende forbindelse.

Midlene ifølge oppfinnelsen kan frem-

stilles på vanlig måte. Hertil sammenblan-

des de virksomme stoffer med faste eller flytende bærematerialer eller også oppløses i disse og hvis ønsket tilsettes disperge-

rings-, emulgerings- og fuktemidler. Såle-

des dannede midler kan enten som sådan-

ne eller emulgert eller dispergert i en væske, f. eks. vann, sprøytes ut i luften, forstøves eller utbres som tåke.

Av de forskjellige i betraktning kom-

mende midler kan f. eks. nevnes de såkalte blandingsoljer, sprøyte- eller støvpulver.

For fremstilling av en blandingsolje oppløses det virksomme stoff i et egnet oppløsningsmiddel som er dårlig oppløse-

lig i vann, idet det til oppløsningen set-

tes en emulgator. Egnede oppløsningsmid-

ler er f. eks. xylol, toluol, dioksan, petrole-umdestillater som er rike på aromatiske forbindelser f. eks. solventnafta, destillert tjæreolje, videre tetralin, cykloheksan eller blandinger av disse. Som emulgatorer er det f. eks. anvendbare: alkylfenoksypoly-glycoleter, poly-oksyetylensorbitanester av fettsyrer eller ' poly-oksyetylen-sorbitol-

estere av fettsyrer. Flere av disse emulga-

torer er kjent under merket «Triton», «Tween» og «Atlox».

De aktive forbindelsers konsentrasjon

i blandingsolje har ingen snevre grenser.

Denne kan svinge mellom 2. og 50 vekts-

pst. For bruk emulgeres blandingsoljen i vann og den således dannede emulsjon sprøytes ut. Vanligvis ligger det virksomme stoffs konsentrasjon i disse vandige emul-

sjoner mellom 0,01 og 0,5 vektspst.

Et sprøytepulver kan fremstilles ved

at det virksomme stoff blandes og males med et fast, inert bæremateriale i nærvær av dispergerings- og/eller fuktemiddel.

Som bæremateriale kommer det f. eks.

i betraktning: leirjord, diatoméjord, kao-

lin, dolomit, talk, gips, kritt, bentonit, at-tapulgit, kiselgur, celit, tremel, tobakks-

stoff eller malte kokusnøttskall. Egnede dispergeringsmidler er: ligninsulfonat og naftalensulfonat. Som fuktemidler kan det anvendes: fettalkoholsulfater, alkyl-aryl-sulfonater eller fettsyre-kondensasjonspro-dukter, f. eks. de produkter som er kjent under handelsnavnet «Ipegon».

Heller ikke ved sprøytepulverne har de

aktive forbindelsers konsentrasjon snevre grenser. Vanligvis velger man konsentra-

sjonen mellom 10 og 80 vektspst.

Støvpulverne kan fremstilles ved at et virksomt stoff som sådant eller oppløst i et oppløsningsmiddel anbringes på et fast bærematerial. Som bærematerialer kom-

mer i betraktning stoffer som er beskrevet ovenfor ved fremstilling av sprøytepulve-

ret. Støvpulverne inneholder for det meste 1 til 20 vektspst. av det virksomme stoff.

Claims (2)

1. Middel til bekjempning av skade-

lige organismer, karakterisert ved et innhold av en forbindelse av den generelle formel som virksomt stoff, i hvilken forbindelse fosforatomet er bundet til et av triazol-kjernens nitrogenatomer, idet videre R,, R2, R3 og R4 betegner alifatiske hydrokar-bonradikaler, fortrinnsvis med 1—5 karbonatomer, spesielt metylgrupper, X betegner et dobbeltbundet oksygen- eller svovelatom og R- betegner et hydrogenatom, en alkyl-, cykloalkyl-, aryl- eller aralkylgruppe med høyst 12 karbonatomer, fortrinnsvis et n-pentyl-radikal, en fenyl-, en 4-klorfenyl-, en benzyl- eller en styrylgruppe.

2. Middel ifølge påstand 1, karakterisert ved et innhold av en forbin- delse med formel som virksomt stoff.