NO127228B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for stabilisering av jord.

Den foreliggende oppfinnelse angår fremgangsmåter til stabilisering av jordbunn med polymerstoff og mere spesielt en ny fremgangsmåte til å kontrollere akti-veringen av den stabiliserende polymerisa-sjonsreaksjon i nærvær av naturlige jordarter. Innen en mere detaljert ramme angår den foreliggende oppfinnelse bruken av en cyanidforbindelse såsom ferro- eller ferricyanid for å konrollere gelatineringen av det jordbunnsstabiliserende middel under forhold hvor temperaturen er forholds-vis høy såsom ved boring av oljebrønner eller dype grubesjakter.

De jordbunnsstabiliserende midler som er overveiet til bruk i den foreliggende oppfinnelse er slike som inneholder mellom sirka 3 og sirka 200 vektdeler jord på 1 del av en vannoppløselig, copolymeriserbar blanding som inneholder mellom omkring 0,05 og 0,2 deler av ett eller flere utvalgte alkyliden-bisakrylamider og en eller flere uvalgte etyleniske monomere. Ved poly-meriseringen stabiliseres aggregatet av polymerstoff og jord til en tilstand kjennetegnet ved uoppløselighet i vann og andre inerte væsker såsom oljer, lette kullvann-stoffer og lignende.

Skjønt den foreliggende oppfinnelse med fordel kan anvendes til stabilisering av jord til forskjellige formål er den særlig verdifull i forbindelse med de problemer man møter når der bores efter eller produseres olje fra brønner.

Blant de problemer som da oppstår kan nevnes:

1. Innstrømning av vann.

Nye boremetoder som bruker luft, na-turgass eller luftet kalkvann som bore-væske istedenfor boreslam har ført til bore-hastigheter som er forbedret så meget som over 500 pst. Innstrømning av vann fra fine, vannførende sandf ormas joner virker imidlertid til å ødelegge vann-gassbalansen. Det er tidligere blitt forsøkt å tvinge jordstabiliserende oppløsninger inn i disse formasjoner når de påtreffes, men på grunn av høye temperaturer inntrer gelatineringen enten feilaktig eller i beste fall bare i de første få tommer rundt hullets periferi. Skjønt dette kan være virksomt nok til å stenge vannet ute til å begynne med, så kan det statiske trykk, som kan gå opp til 700 kg/cm<2> avhengig av dybden, i lengden presse vannet gjennom disse. Man møter lignende problemer ved senkningen av dype grubesjakter. Det eneste brukbare alter-nativ for tiden er å skifte ut alt det luft-ede vann med tungt, kostbart boreslam. Dette må være tungt nok til å overvinne det trykk som presser vann fra formasjonen inn i borehullet. Nødvendigheten av å bruke boreslam og den dermed følgende lave hastighet er naturligvis det som disse nye boremetoder prøver å eliminere. Man har forsøkt mange alternative kjemiske behandlinger, men de har alle sin begrens-ning i en for høy viskositet til at de kan pumpes inn i den relativt ugjennomtrengelige sand uten at formasjonen brytes. 2. Tav av borevceske.

Et annet problem ligger i å lukke sprekker eller små revner rundt en oljebrønn i under boringen. Når man møter slike ren-ner borevæsken efterhvert bort istedenfor å sirkulere tilbake slik som den skulle. Man har brukt mange materialer omfattende kugjødsel, maiskli, sement, vannsugende leire og andre tilgjengelige masseprodukter for å overvinne denne tilstand når rev-nene er store. De mere lettvektige bore-væsker som er beskrevet ovenfor kan gå tapt i mindre sprekker. Det er de mindre sprekker som ikke med hell kan tettes med de tidligere tilgjengelige metoder.

3. «Coning- ».

Et tredje problem møter man ved drift av produserende oljekilder som på grunn av lekkasjer leverer vann sammen med oljen. Dette problem kalles «Coning». Når en olj eførende sone ligger like over en olje- og vannførende sone begynner vann gradvis å tas ut sammen med oljen på grunn av den relativt større permeabilitet av dennes sone, og på grunn av trykkfor-skjellen. I henhold til den foreliggende oppfinnelse kan disse problemer overvinnes ved bruk av stabilisatoroppløsninger med lav viskositet og forsinket polymerisasjon som kan tvinges inn i porøse soner og sprekker rundt kilden, og som ikke bare fortrenger vannet, men som også hindrer det fra å vende tilbake ved å danne en skranke av gelatinert stabilisator.

Som nevnt har de tidligere forsøk på å bruke en jordbunnsstabilisator som hjelp til å løse disse oljebrønnproblemer i betyde-lig grad falt uheldig ut på grunn av de relativt høye temperaturer (26—52° C) man møter og de lengre geldannelsestider som kreves for effektive resultater ved bruken. Vi har nu oppdaget at ved å inn-lemme et vannoppløselig ferricyanid eller ferrocyanid i stabilisatoren kan en for tidlig gelatinering av stabilisatoren effektivt hindres ved injeksjon i oljekilder.

Det er følgelig et formål ved den foreliggende oppfinnelse å sørge for en mere effektiv bruk av jordbunnsstabilisator ved å kontrollere geleringen ved bruk av en inhibitor. Det er et videre formål ved den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en stabilisatoroppløsning egnet til bruk ved senkning av dype hull i jordformasjoner hvor geleringen hindres inntil polymerisasjon in situ kan finne sted så at den yder sitt optimum. Videre formål vil fremtre sftersom beskrivelsen skrider frem.

Ved stabilisering av jord bør det pro-dukt som føres inn i jorden fortrinsvis være 1 en slik form at det lett kan innføres i jorden. Det kan for eksempel være en i det vesentlige ikke viskos væske som kan pumpes inn i jorden som et slam, d..v. s. en tynn oppslemning eller oppløsning som ved injeksjon inn i permeable jordarter hindrer vann fra å trenge gjennom, eller det kan være et fast stoff i pulverform som lett kan fordeles på, eller blandes med jorden, opp-løses og derpå polymeriseres i jorden.

De kjemiske reaksjoner eller polymeri-sasjoner av disse stoffer er i alminnelighet sensible overfor variable, såsom pH og temperaturer, som har en viktig innflytelse på den heldige bruk av disse stoffer. Ved høyere temperaturer kan geleringen inntre før tiden og så hurtig at ikke bare blir stabilisatoren gjort uvirksom, men sam-menkladding på grunn av gelering på galt sted blir en alvorlig hindring.

I praksis omfatter bruken av stabilisa-torstoffet slik som det anvendes i oppfinnelsen at der i jorden innføres et polymeriserbart stoff som er istand til å danne et gel ved polymerisasjon fremfor bare å blandes med jorden som tilfellet er med et

inert fyllstoff. Den gelerte polymerstruktur

som fremkommer er én for væske ugjennemtrengelig skranke, som effektivt henger fast i og lukker revner og sprekker, og når den sprøytes inn i jorden danner den et ugjennemtrengelig og vesentlig forster-ket jordbunnsaggregat.

Under forsøk på å kontrollere geldan-nelsen i stabilisatoroppløsninger har vi oppdaget at hvis en inhibitor såsom et ferricyanid eller et ferrocyanid tilsettes en stabilisatoroppløsning av de comonomere som inneholder katalysatorsystemet, som nærmere skal beskrives nedenfor, så oppnås utmerket kontroll og et særdeles bruk-bart preparat. Virkningen synes usedvan-lig fordi man skulle vente at forbindelser av denne art snarere ville aktivere enn for-hindre polymerisasjonen. [Aktivering av polymeriserbare stoffer er vist for eksempel i britisk patent nr. 590 191.]

De stabilisatoroppløsninger som kan brukes er slike som copolymeriserbare blandinger omfattende forskjellige alkyliden-bisakrylamider med følgende formel:

et aldehyd og R- er et medlem av en gruppe bestående av hydrogen og et me-tylradikal.

Den annen comonomere i desse blandinger er en fast, flytende eller gassformig etylenisk forbindelse (d. v. s. en son inneholder et y C - C radikal) med en oppløselighet på minst ca. 2 vektsprosent, og fortrinsvis minst ca. 5 pst. i vann, og som copolymeriserer med de før nevnte bisakrylamider i et vandig system.

Selv om det ikke er avgjørende ved utøvelse av oppfinnelsen, foretrekker man å velge en etylenisk copolymer som fortrinsvis er oppløselig i eller i det minste selvdispergerende i vann ved passende rør-ing, såsom N,N'-metylbisakrylamid, som i seg selv er istand til homopolymerisasjon.

Det er blitt funnet at den heldige bruk av jordstabilisatorer når man senker olje-brønner og andre dype borehuller ned i jordformasjoner avhenger av den kontroll, eller mulighet til å kontrollere, polymerisasjonen av det stabiliserende stoff efter at dette er sprøytet inn i jorden, og dette gjelder særlig når den kjemiske stabilisator under trykk sprøytes inn for å tvinge den inn i revner og jordformasjoner som har en vesentlig motstand mot gjennomtrengning. I slike tilfeller inntreffer geleringen før tiden med mindre reaksjonen kan kon-trolleres, noe som resulterer i at der bare dannes en hud eller et sammenklebende ujevnt gel istedenfor en ensartet ugjennemtrengelig masse. Når dette skjer går den ønskede virkning naturligvis for stør-stedelen tapt. Den inhiberte stabilisator-oppløsning i henhold til den foreliggende oppfinnelse har den fordel at den tillater tidsbestemt polymerisasjon av det polymeriserbare materiale på et tidspunkt når det polymeriserbare stoff er i den beste fysiske posisjon så at det utøver den mak-simale stabiliserende virkning. I visse tilfeller kan en inhibering av geleringen i så lang tid som 10 timer eller endog mer være ønskelig. Som regel vil imidlertid en for-

sinkelse av reaksjonen i en tid av mellem 1 og 5 timer være passende for de fleste

anvendelser hvor forsinket gelering trenges.

Preparater efter oppfinnelsen kan med fordel brukes til å lukke revner og sprekker i sten eller fjell eller andre underjordiske formasjoner eller med jordbunn som omfatter mudder, leire, sand etc, både naturlig forekommende og slike som er blitt bearbeidet ved minering, vasking etc. såsom beritonit, koalinit og lignende. Jord-blandinger ligger også innen oppfinnelsens ramme, medregnet slike stoffer som olje-boringsslam. Betegnelsen «jord» brukes altså her i en bred betydning, og slike ut-trykk som «jordbunn» og «jordart» anvendes for å betegne jordens faste overflate og dens indre.

Ethvert copolymeriserbart preparat som inneholder et alkylidenbisakrylamid i henhold til ovenstående formel og en etylenisk comonomer av den beskrevne type kan brukes ved utøvelsen av den foreliggende oppfinnelse for å tilveiebringe en skranke eller jordmasse med nedsatt gjen-nemtrengelighet for vann og/eller forbe-drede bæreegenskaper ved at jordblandin-gen overføres i en i det vesentlige vann-uoppløselig tilstand. Denne omdannelse synes å komme istand ved en polymerisasjon ved addisjon eller av vinyltypen med tverrbindinger ved bisakrylamidets hjelp, så der fremkommer en tredimensjonal struktur.

I tillegg til det comonomere N,N'-metylenbisakrylamid som er omtalt i de føl-gende eksempler kan ethvert av de alkyliden-bisakrylamider svarende til ovenstående formel [og som er beskrevet og pa-tentert i United States patent nr. 2.475.846] eller blandinger av dem brukes som tverr-bindende midler. Det behøves bare en liten grad av oppløselighet hos alkyliden-bisa-krylamidet i betraktning av den lille mengde som brukes. Denne bestanddel kan derfor ha en så lav vannoppløselighet som omkring 0,02 vektsprosent ved 20° C, men en oppløselighet på minst ca. 0,10 er mere ønskelig til alminnelige formål.

En mengde forskjellige etyleniske comonomere eller blandinger av dem kan copolymeriseres med alkyliden-bisakryl-amidene; de som har en formel med minst en )> C — C </> gruppe er egnet til bruk i den foreliggende oppfinnelse. Man vet at vannoppløseligheten av disse substanser hovedsakelig avhenger av antallet og typen av hydrofile og hydrofobe radikaler som de inneholder, for eksempel, vannoppløse-ligheten av forbindelser.

Blant de vannoppløselige etenoide monomere anbefales spesielt de som inneholder en akrylyl eller metakrylylgruppe. Som eksempler kan nevnes N-metylolakryl-amid, kalsiumakrylat, metakrylamid og akrylamid.

Den inhibitor som brukes kan være ett eller flere av de meget vannoppløselige fer-rocyanider eller ferricyanider av alkali-eller jordalkalimetallene, såsom kalium, natrium, litium, kalsium, magnesium, fer-rocyanider og ferricyanider. Mengden av disse inhibitorer kan variere innen tem-melig vide grenser. Således kan der brukes fra sirka 0,01 til omkring 50 pst. basert på vekten av polymeriserbart materiale. Til de fleste formål er det tilstrekkelig med mengder fra omkring 0,1 til omkring 10 pst. Forbindelser av denne gruppe er ikke bare glimdende inhibitorer i forbindelse med jordstabiliserende stoffer, men de har hel-ler ingen vesentlig uheldig virkning på gelstyrken slik som tilfellet er med forskjellige andre mulige inhibitorer såsom hydrokinon eller natriumnitrit for eksempel.

I henhold til oppfinnelsen kan polymerisasjonen aktiveres ved å bruke en en-keltkomponent eller et redox katalysatorsystem. Passende katalysatorer er slike som de vannoppløselige oksygenholdige katalysatorer, f. eks. amonium, kalium og natriumpersulfater, hydrogenperoksyd, per-kiorater av alkalimetallene og ammonium, og lignende. Man kan også bruke et redox katalysatorsystem. Som den oksyderende komponent i redoxsystemer kan man an-vende enhver av de vanlige vannoppløselige peroksykatalysatorer utledet fra persyrer såsom persvovelsyre, perklorsyre, perbor-syre og permangansyre og deres salter. For eksempel kan man bruke ammonium, kalium og natriumpersulfater, hydrogen-perklorater av alkalimetaller og ammonium og lignende. Som den reduserende bestanddel av redox katalysatorsystemer kan der brukes forskjellige reduserende stoffer såsom natriumtiosulfat, natrium- eller kaliumbisulfit, nitrilotrispropionamid og lignende. Illustrerende eksempler på egne-de redox katalysatorsystemer er ammoni-umpersulfait-natrium-tiosulfat, ammoniumpersulfat-nitrilotrispropionamid- og ka-liumpersulfat-nitrilortrispropionamid. systemer. En blanding av de to katalysator-komponenter i et redoxsystem i mengder svarende til deres oksydasjons-reduksjons-ekvivalenter er ikke noe krav, men kan være ønskelig til visse formål.

I alminnelighet er det ønskelig med et minimum på omtrent 0,1 pst. katalysator basert på vekten av de polymeriserbare monomere, skjønt der kan brukes mengder så små som 0,01 pst. og opp til 25 pst. Fortrinsvis anvender man mengder fra omkring 0,5 pst. til omkring 10 pst. basert på monomerenes vekt. Med akrylamid og metylenbisakrylamid som comonomere har man funnet det ønskelig å bruke omkring 0,25 pst. til 5 vektsprosent, basert på mono-mervekten, av hver av forbindelsene i redox-katalysatoren. Den inhiberte stabili-satoroppløsning kan brukes i forbindelse med et pufferstoff som motvirker foran-dringer i hydrogenionkonsentrasjonen stammende fra arten av det område som skal behandles. Illustrerende eksempler på slike pufferstoffer er natriumfosfat, dinatriumfosfat, eddiksyre, natriumacetat, kar-bonat og bikarbonat, etc. Disse midler kan velges slik at de ikke bare motstår pH-for-andringen, men stabilisatoroppløsningen kan innstilles på og pufres til den gunstig-ste pH for den anvendelse det gjelder. Mengden av pufferstoff kan variere fra omkring 0,01 til omkring 10 pst. basert på vekten av polymeriserbart materiale; men når de brukes i forbindelse med ferrocya-nider og ferricyanider efter den foreliggende oppfinnelse har vi funnet at mengder på opptil 100 pst. pufferstoff basert på det polymeriserbare materiale kan være ønskelig fra tid til annen.

Nærvær av et pufferstoff er blitt funnet særlig ønskelig når den inhiberte sta-bilisatoroppløsning brukes i nærvær av metallisk jern, f. eks. jern- eller stålrør eller boreutstyr eller andre kilder for dette metall. Nærvær av jern har den ulempe at det har en tilbøyelighet til å frembringe en partiell utfelling av det polymeriserbare stoff fra oppløsningen, især ved lav pH., f. eks. ved en pH på 7 eller derunder. Vi har funnet at under disse forhold opp-når man de beste resultater når man ar-beider i et pH-område mellom ca. 7 og 10,5. Ved å tilsette tilstrekkelig pufferstoff til å gi en pH innen dette område kan altså denne mangel, hvis omstendighetene skulle fremkalle den, unngås.

Ved gjennomtrengning av jord kan mengden av stabiliserende stoff i forhold til jorden variere innen vide grenser. For-holdet mellom polymeriserbart materiale, som i alminnelighet omfatter fra omkring 0,5 pst. til omkring 20 pst. alkylidendiakrylamid, og fortrinsvis omkring 3 til 10 pst. basert på hele det polymeriserbare materiale, og mengden av jord kan variere i stor bredde, men ligger normalt i området omkring 1 vektdel polymeriserbart stoff til omkring 3 til ca. 200 vektdeler jord. Det foretrukne område er mellem ca. 20 og ca. 100 deler jord pr. del polymeriserbart stoff.

Vanligvis oppløses det polymeriserbare materiale i vann så det danner en oppløs-ning som bekvemt pumpes inn i jordfor-masjonen, ofte under trykk, eller blandes på annen måte med jorden. Oppløsningens konsentrasjon og den mengde som brukes kan reguleres slik at konsentrasjonen av vann i den endelige blanding av jord og stabiliseringsmiddel varierer hvor som helst mellem ca. 5 og ca. 50 vektsprosent, avhengig først og fremst av jordtypen. Sand for eksempel krever meget mindre vann enn visse leirearter. De vannmengder som brukes bestemmer i noen grad egenskap-ene hos den resulterende stabiliserte jord. Det later til at de optimale betingelser for polymerisasjonen realiseres med tilstrekkelig vann til å mette jorden, det vil si fylle alle tomrom mellem jordpartiklene og porer i den med oppløsningen av de blan-dede monomere, med den ønskede grad av tetthet når polymerisasjonen inntreffer. Oppfinnelsen er imidlertid ikke begrenset til mettede jordsammensetninger, efter-som vesentlige fordeler oppnås med bare delvis mettede jordmasser.

Når den skal brukes til å tette sprekker eller revner i underjordiske formasjoner tvinges den inhiberte stabilisatoropp-løsning ned i disse tomrom og under tilstrekkelig trykk til å overvinne det statiske trykk som kan gå opp til 700 kg/cm- avhengig av dybden.

Det stabiliserende preparat efter oppfinnelsen kan tilføres jorden ved hjelp av forskjellige fremgangsmåter. Det er imidlertid funnet at den største nytte i særde-leshet ligger i anvendelsen i oljebrønner hvor temperaturen er vesentlig høyere og hvor polymerisasjonsbetingelsene er mere kritiske enn de man normalt møter ved bruk av jordstabilisatorer.

Copolymere av den art som her brukes er efter polymerisasjonen i like grad ugjennomtrengelige for vann, råolje, og andre i det vesentlige inerte væsker, og de kan brukes til utforing eller stabilisering av brønner, sjakter, steinbrudd og andre ut-gravninger.

Når den inhiberte oppløsning i henhold til oppfinnelsen brukes til å tette eller sperre porøse formasjoner og revner i en grubesjakt eller oljebrønn hvor boreslam-met går tapt eller hvor der skjer innstrøm-ning av vann i oljen, kan man bruke en av to fremgangsmåter. Den polymeriserbare blanding av monomere og katalysator kan blandes med tilgjengelig jord eller brukt boreslam for besparelsens skyld og pumpes gjennom det indre av borerøret eller akselen i en passende tid; eller hvis mellemrommene i den porøse formasjon som omgir borehullet ikke er for store, så kan en vandig dispersjon av oppløsningen av den monomere blanding og katalysatoren alene pumpes gjennem borerøret inn i det porøse jordlag som skal lukkes. Det siste tilfelle er identisk med en uavhengig injeksjonsmetode hvor de copolymeriserbare komponenter sammen med aktivator og inhibitor for de stabiliserende preparater injiseres i jorden ved å drive perforerte injeksjonsdyser eller rør inn i jorden med passe mellemrom uten å grave ut. Den vandige blanding av alkylidendiakrylamid og den etenoide comonomer pumpes inn i grunnen under tilstrekkelig trykk til å tvinge blandingen ut i jorden til en betrak-telig avstand fra injeksjonsstedet, hvorpå den til riktig tid polymeriseres på stedet.

De her beskrevne preparater er også nyttige ved forskjellige andre anvendelser hvor temperatur eller andre forhold gjør det nødvendig eller ønskelig å ha en relativt lang geleringstid, for eksempel når der slammes rundt damprør; avbinding av ut-føringer eller hylser i kanaler i jorden, såsom når man støper ut hylsen i en olje-brønn når denne er bragt på plass efterat den er senket ned i brønnen. Denne siste prosess kan utføres ved at man pumper en oppslemning av jord, f. eks. brukt boreslam, vandig monomerblanding og katalysator, ned i det indre av hylsen og inn i rommet mellom hylsens ytterflate og borehullers sider. Inhibitoren i henhold til oppfinnelsen sikrer mot for tidlig polymerisasjon mens slammet sprøytes inn eller på annen måte innføres til det sted hvor stabilisering ønskes. Preparatet i henhold til oppfinnelsen har den viktige fordel at katalysatoren ikke behøver å utelukkes fra slammet, men at den kan innføres på samme tid og i en operasjon med den vandige oppløsning i slike mengder at polymerisasjonen ikke finner sted før stabilisatoren har trengt fullstendig igjennem, selv om man møter høye temperaturer.

Denne oppfinnelse har en utstrakt brukbarhet til ethvert formål hvor det er ønskelig å skape en ugjennemtrengelig skranke i porøse eller oppsprukne formasjoner eller å binde sammen og styrke jordmasser, å gi høy viskositet, faste eller gum-miaktige egenskaper, å forminske eller stor sett eliminere permeabiliteen i en jordbunn overfor vann og andre i hoved-saken inerte væsker, og å øke motstanden mot lekkasje eller erosjon av strømmende væsker.

For at den foreliggende oppfinnelse skal forstås mere fullstendig er de følgende eksempler anført som illusrasjon, og enhver oppregning av detaljer skal fortolkes slik som de er utrykkt i de etterfølgende påstander.

Fremgangsmåte.

100 deler utvasket New Jerseyjord settes til en stabilisatoroppløsning bestående av 90 deler vann og 10 deler AM-955 (en comonomer blanding av 95 deler akrylamid og 5 deler metylenbisakrylamid) som inneholder tilstrekkelig mengde katalysator, og blandingen polymeriseres. Geleringstiden ved en gitt temperatur sammenlignes mellem de preparater som inneholder inhibitor og de hvor inhibitoren er utelatt. Alle deler eller prosentangivelser er efter vekt, basert på vekten av de monomere med-mindre annet er angitt.

Eksempel 1.

Med bruk av ovennevnte fremgangsmåte ble jord satt til en 10 pst. oppløsning av AM-955, og 12 pst. (basert på AM-955) ammoniumpersulfat (AP) ved en temperatur på 50°. Polymerisasjonen er ferdig på fem minutter.

Eksempel 2.

Eksempel 1 gjentas med bruk av samme temperatur med unntakelse av at 0,5 pst. kaliumferricyanid innføres i blandingen. Polymerisasjonstiden overskrider 4 timer og 20 minutter.

Eksempel 3.

Eksempel 1 gjentas med unntakelse av at istedenfor å bruke 12 pst. ammoniumpersulfat brukes en aktivator bestående av 6 pst. ammoniumpersulfat og 32 pst. dinatriumfosfat (Na-HPCM . 7H20) som puffer. Polymerisasjonen er ferdig på 10 minutter.

Eksempel 4.

Eksempel 3 gjentas med unnakelse av ta der tilsettes 0,8 pst. natriumferricyanid

monohydrat til blandingen. Den tid som trenges til polymerisasjonen overstiger 6 timer.

Eksempel 5.

Jorden settes til en 10 pst. oppløsning av AM-955 og en aktivator bestående av 12 pst. ammoniumpersulfat og 32 pst. dinatriumfosfat (Na2HP04. 7H20). Ved en temperatur på 50° er polymerisasjonen ferdig på 4 minutter.

Eksempel 6.

Eksempel 5 gjentas med unntakelse av at 2,4 pst. av inhibitoren natriumferricyanid tilsettes. Polymerisasjonen krever mer enn 1 time og 3 minutter.

Eksempel 7.

Der settes jord til en 10 pst. oppløs-ning av AM-955 som inneholder 1,5 pst. ammoniumpersulfat og 1,5 pst. nitrilotrispropionamid (NTP) som aktivator. Ved 30° er polymerisasjonen ferdig på 12 minutter.

Eksempel 8.

Eksempel 7 gjentas med unntakelse av at 0,08 pst. kaliumferricyanid innlemmes i blandingen. Polymerisasjonen trenger mer enn 16 timer.

Eksempler 9—13.

Fremgangsmåte, bestanddeler og for-søksbetingelser som i eksempel 2 blir gjen-tatt med unntakelse av at 48 pst. pufferstoff, dinatriumfosfat og varierende mengder kaliumferricyanid brukes som angitt i den følgende tabell sammen med de oppnådde resultater.

Den uønskede virkning av forskjellige kjente polymerisasjonsinhibitorer når de brukes som tilsetning til jordstabilisatorer

i henhold til den foreliggende oppfinnelse

illustreres ved virkningen av hydrokinon

på geleringstid og gelstyrken av stabili-satorblandinger når de sammenlignes med

blandinger som ikke inneholder noen inhibitor og derpå med blandinger hvor kaliumferricyanid brukes som inhibitor. Den

relative gelstyrke bestemmes ved hjelp av

en teknikk basert på den fremgangsmåte

som er beskrevet i Reedman, R., Can. 3. Res.

D 21 324, 1943, som følger: Teknikken omfatter måling av den kraft som trenges for

å drive en glasstav en gitt strekning inn

i gelet.

Eksempel 14.

Den fremgangsmåte som brukes i eksempel 7 blir fulgt idet der brukes en 10

pst. oppløsning av AM-955 og 1,5 pst. ammoniumpersulfat, men at der isteden brukes 2,4 pst. nitrilitrispropionamid. Forsøket

utføres ved 30° C. De oppnådde resultater

er oppstilt i nedenstående tabell.

Claims (7)

1. Fremgangsmåte til behandling av

jordområder for å stabilisere disse ved hvil-ken der innføres en copolymeriserbar blanding i sandige områder, kjennetegnet ved at nevnte blanding omfatter (a) et mono- mert alkylidenbisakrylamid med formel I hvor R' - CH er en kullvannstoffrest av et aldehyd og R- er av gruppen bestående av hydrogen og metyl, og (b) en annen etylenisk monomer copolymeriserbar med (a) idet den relative vekt av (a) til (b) ligger henholdsvis innen området 0,005 : 1 til 0,2 : 1, og at nevnte polymeriserbare blanding in situ overføres til en i det vesentlige vannuoppløselig tilstand ved en copo-lymerisering i nærvær av et kontrollsystem for polymerisasjonen omattende en katalysator og fra 0,01 til 50 pst., basert på vekten av copolymeniserbart stoff, av et ferrocyanid eller ferricyanid.

2. Fremgangsmåte i henhold til på-stand 1, karakterisert ved at den annen etyleniske monomere er akrylamid, idet den relative vekt av alkylidenbisakrylamid til akrylamid ligger innen området fra 0,005 : 1 til 0,3 : 1.

3. Fremgangsmåte i henhold til enhver av de foregående påstander, kjennetegnet ved at cyanidet er kaliumferricyanid.

4. Fremgangsmåte i henhold til enhver av påstander 1—4, kjennetegnet ved at cyanidet er natriumferrocyanid.

5. Fremgangsmåte i henhold til enhver av de foregående påstander, kjennetegnet ved at copolymeriseringen utføres i nærvær av fra 0,01 til 100 pst., basert på vekten av det copolymeriserbare materiale, av et pufferstoff.

6. Fremgangsmåte i henhold til enhver av de foregående påstander, kjennetegnet ved at kontrollsystemet for polymerisasjonen omfatter fra 0,1 pst. til 25 pst. av katalysatoren, fra 0,1 pst. til 10 pst. av ferrocyanidet eller ferricyanidet og fra 1 til 100 pst. dinatriumfosfat basert på vekten av det polymeriserbare stoff.

7. Fremgangsmåte i henhold til enhver av påstander 1 til 6, kjennetegnet ved at kontrollsystemet for polymerisasjonen omfatter fra 0,5 pst. til 10 pst. katalysator, fra 0,1 pst. til 10 pst. ferrocyanid eller ferricyanid basert på vekten av det polymeriserbare stoff og tilstrekkelige mengder av et pufferstoff til å gi en pH mellom 7 og 10,5 i den polymeriserbare blanding.