NO127017B - - Google Patents

Description

Apparat for overtrekning av en elektrisk ledende

gjenstand.

Foreliggende oppfinnelse angår et apparat for overtrekning av elektrisk ledende gjenstander, og apparatet er særpreget ved den i krav 1 angitte karakteristikk.

Den noyaktige natur og forbindelse mellom de elektriske, kje-miske, -fysiske og elektrokjemiske mekanismer ved avsetning, reak-sjon og dehydratisering i forbindelse med elektrisk indusert avsetning av et polycarboxylsyreformstoff er ennu ikke helt klarlagt, selvom fenomener som elektroforese, elektroendosmose, elektrokje-misk omsetning etc. er blitt fremsatt som en forklaring. En slik

forståelse kreves imidlertid ikke for å anerkjenne de utmerkede fordeler som holdbare, sterke, kontinuerlige overtrekk med en over-

flate av hoy kvalitet og som kan oppnåes ved elektronindusert polymerisering av et friskt elektroavsatt overtrekk, oppviser.

De her omhandlede formstoffer har en forholdsvis hoy mole-kylvekt og kan sammensettes slik at de avsettes som en kontinuerlig film med hoy spesifikk motstandsevne og hovedsakelig ens-artet tykkelse. Slike filmer er i det vesentlige elektrisk irreversible under overtrekningsbetingelsene, dvs. ved stromvend-ing. Imidlertid vites lite om den resulterende orientering av et elektroavsetningsformstoff eller formstoff og monomer og den fysisk-kjemiske tilstand derav i en nylig avsatt film. Således kan en fullstendig forklaring av den spesielle egnethet til en slik film for elektronindusert polymerisering, ikke umiddelbart gis. En elektronindusert polymerisering foregår f.eks. meget hurtig idet det dreier seg om noen sekunder i motsetning til flere mimitter ved den konvensjonelle ovnsherding, og selvom dette medforer store besparelser med hensyn til tid og plass, bevirker denne egenskap også problemer med frembringelse av herdning uten å etterlate om-råder som er under- eller overherdet. Hvis filmen er av jevn tykkelse, reduseres muligheten for ujevn herdning. Den elektrisk induserte avsetning som oppnås ved anvendelse av det foreliggende apparat er særpreget ved at den er selvutjevnende som folge av

den voksende motstand etterhvert som filmavsetningen finner sted. Videre anvendes i alminnelighet flyktige opplosningsmidler i forbindelse, med konvensjonelle fremgangsmåter for påforing av maling. Ved. fremgangsmåter med langsom herdning byr fordampningen av slike opplosningsmidler ikke på noe spesielt problem. Med elektronindusert polymerisering kan det resultere i at rester av brutte gassbobler storkner på stedet, hvorved en utiltalénde overflate fåes. De i vann dispergerbare, elektroavsettelige malinger som kan anvendes i forbindelser med det foreliggende apparat, er derfor fortrinnsvis frie for opplosningsmidler som fordamper i be-tydelige mengder eller med betraktelig hastighet under polymerisering s trinnet. Dessuten kan den energi som tilfores et overtrekk ved elektronindusert polymerisering, kontrolleres innenfor ytterst snevnre grenser, og polymerisering kan avstedkommes uten okning av temperaturen. Dette utvider omfanget av elektrisk indusert overtrekning ved at elektrisk ledende produkter som er varmened-brytbare kan overtrekkes, og dessuten utvides de mulige sammen-setninger av elektroavsettbare overtrekksmaterialer som ville ha vært uegnede for anvendelse ved langsommere herdning ved en hoyere

temperatur.

Strålingsindusert polymerisering, herunder også anvendelse av en elektronstråle som strålingsenergikilde, er kjent fra U.S. patenter nr. 3 2k7 012, 3 188 229, 3 188 228, 3 188 165, 3 170 892, 3lk6 m-6, 313767^, 3131139, 3107206, 3088791, 3077^20, 3 077 <>>+l9, 3 077 hl8, 3 077 kl7, 3 075 90h, 3 013 895, 2 999 056, 2 96^ ^56, 2 956 90h, 2 955 953, 2 921 006, 2 90h k8l. og 2 900 277. Oxygen har en tilboyelighet til å virke inhibiterende på en slik polymerisering som lar seg mer effektivt utfore i et gassformig medium som byr på vesentlig lavere motstand overfor elektronbombar-dement enn luft. Hvis det mellomliggende middel er luft, faller den gjennomsnittlige strålingsenergi hurtig, f.eks. med et tap svarende til en reduksjon av spenningen på inntil 10.000 volt eller derover pr. cm mellomliggende luft, og en stigende del av strålen, dempes fullstendig for den når arbeidsstykket.

Det er derfor en spesiell fordel ved foreliggende apparat at det i kontakt med den vandige dispersjon er anbragt en lukket poly-merisasjonssone fylt med et i det vesentlige inert gassformig medium, idet dispersjonen virker som en væskeformet lukkeanordning for en del av polymeriseringssonen og utgjor en inngangsanordning hvorigjennom gjenstanden kan passere fra den vandige dispersjon og inn i polymeriseringssonen. En spesielt fordelaktig stengning av polymeriseringssonen oppnåes ved at den erholdte gjenstand med den polymeriserte film fores fra polymeriseringssonen ned i et væskebad som danner en væskeformig avstengningsanordning for den del av polymeriseringssonen.

Betegnelsene "stråling", "ioniserende stråling" og "strålingsenergi" er her anvendt i betydningen stråling med en minimumsenergi tilsvarende 50.000 eV. Ved herding av filmer av malingsbindemidler på de substrater som de er blitt påfort, utsettes filmene fortrinnsvis for en polymeriseringsfremkallende elektronstråle som på det sted hvor de dannes, dvs. ved utgangen fra elektronvinduet, har en energi av 100.000 - V50.000 eV, fortrinnsvis 200.000 - 350.000 eV.

Ved å variere avstanden mellom elektronkilden og filmen i forhold til strålens spenning kan forskjellen i polymeriseringshastighet med tykkelsen forminskes. Innen det ovennevnte spenningsom-råde foretrekkes det å anvende en minimumsspenning av ca. 10.000 V pr. cm avstand mellom utstrålingsorganet og filmen som skal herdes. Avstanden mellom utstrålingsorganet og filmen på arbeidsstykket

kan variere fra ca. 61 cm til den minste avstand som er forenelig med arbeidsemnets kontur. En avstand av 5 - <*>+5 cm vil i alminnelighet være mest effektiv. Viktigheten av å korrelere avstanden i forhold til strålingsspenningen stiger ved okning enten av avstanden eller filmens tykkelse. I forbindelse med de mindre avstander kan spenninger innenfor den nedre del av området med hell anvendes. Hoyere spenninger innen dette område er nodvendige i forbindelse med de stbrre avstander for derved å bevirke at det fåes en onsket jevn polymeriseringshastighet med tykkelsen. Ved anvendelse av energier innen området 200.000 - 3000.000 eV foretrekkes det å benytte avstander av 5 - 30 cm.

Selvom den tolererbare grense for overbestråling vil variere noe med filmens sammensetning, skulle den tid som er nodvendig for å fremkalle en i det vesentlige fullstendig polymerisering av filmen der hvor den har sin storste tykkelse, i alminnelighet ikke være lenger enn den dobbelte av'den tid som er nodvendig for å polymerisere den lettest polymeriserte del av filmen. Denne tid er fortrinnsvis mindre enn 1,5 ganger den tid som er nodvendig for å oppnå den forste polymerisering. Filmens temperatur må ikke være så hoy at det for eller under polymeriseringen vil forekomme noen vesentlig fordampning av den mest flyktige komponent i filmen. For å overholde disse betingelser har doser innen området 0,01 - 15 Mrad/s, fortrinnsvis 0,1 - 10 Mrad/s, vist seg å være godt egnede.

Betegnelsen "rad" betyr her den strålingsdose som bevirker absorpsjon av en energi av 100 erg pr. g absorpsjonsmiddel, dvs. overtrekksfilm.

Oppfinnelsen vil bli nærmere beskrevet i forbindelse med tegningene, hvor

fig. 1 skjematisk viser en utforelsesform av et apparat ifolge oppfinnelsen,

fig. 2 skjematisk og delvis gjennomskåret viser en utforelsesform av en for det foreliggende apparat anvendbar elektronstrålingsenhet,

fig. 3 viser et metallfolieark som tjener som elektronvindu

i den på fig. 2 viste enhet,

fig. h viser perspektivisk en utforelsesform av et kombinert vindubærende gitter og varmeavledningsanordning som utgjor en del av den på fig. 2 viste enhet,

fig. 5 viser perspektivisk en med en åpning forsynt vindus-holderanordning som innrammer elektronvinduet-på fig. 2 og 3 og holder dette i kontakt med det vindubærende gitter og varmea.v-ledningsanordningen ifolge fig. 3,og fig. 6 viser en for det foreliggende apparat anvendbar mellomvalse.

Ifolge fig'. 1 bærer- en stotte 11 en trommel 13 for arkmaterialet. Trommelen eller valsen 13 som er fremstilt av et egnet ikke-ledende materiale, f.eks. tre, plast og lignende, er dreibart montert' på stotten 11 og bærer et metallarkmateriale 15, som når det befinner seg på valsen 13,er isolert fra jord. Etter å være blitt avviklet fra valsen 13 passerer .arkmaterialet 15 under en borste eller valsekontakt 19. Kontakten 19 er elektrisk forbundet med en metall-aksel 21 som igjen via ledningen 23 er elektrisk forbundet med den positive pol til en elektrisk likestromskilde 25 og bæres av stottearmen 27 montert på stotten 11. Stottearmen 27 er ifolge en for ste utforelsesform laget av et ikke-ledende materiale. Hvis den er fremstilt av et ledende materiale, er den isolert fra kontakten 19 ved hjelp av ikke viste.isolo-ingsmaterialer. Således er både arkmaterialet på valsen 13 og kontakten 19 isolert fra jord. Etter å ha passert under kontakten 19 kommer arkmaterialet 15 inn i et vandig overtrekksbad 29 i overtrekkstanken 31. Overtrekkstanken 31 er jordet og elektrisk forbundet med stromkilden 25 via ledningen 37. Arkmaterialet passerer derpå under mellomvalsen 33 og mellomvalsen 35 for det kommer ut av badet 29 inn i den kontrollerte atmosfære i et polymeriseringskammer ho i et hus hl. Mellomvalsen 35 er elektrisk isolert fra og understøttet av huset ^1 ved hjelp av bæreorganet h^. Mellomvalsen 33 er isolert fra og båret av tanken 31 ved hjelp av ikke-ledende bæreorganer 33-1. Alternativt bæres mellomvalsen 33 av ikke viste opphengningsanordninger anbragt over tanken.

Mellom arkmaterialet 15 og tanken 31 opprettholdes en elektrisk spenningsforskjell som er hoyere enn terskelavsetnings-spenningen for den harpiks som anvendes. Uttrykket "terskelav-setningsspenning" eller "terskelspenning" er her ment å betegne den minste spenning ved hvilken avsetning av en elektrisk motstands-dyktig film av den berorte harpiks påbegynnes. Denne vil variere noe medden anvendte harpiks og/eller sammensetningen til harpiks-aminoforbindelsen som utgjor dispergeringen. Én hoy terskelav-setningsspenning er typisk for en mere stabil dispersjon. Denne minimumsspenning vil i alminnelighet være over ca. 5 volt og under ca. 20 volt. Imidlertid kreves for praktiske oppholdstider ved de fleste industrielle overtrekningsoperasjoner en spenning på over ca. 50 volt. Som regel vil spenningen være mellom ca. 100

og ca. 250 volt. Den ovre grense for denne spenningsforskjell vil bero på den spenning ved hvilken den avsatte film vil brytes hvis den opprettholdes under hele oppholdstiden i badet. Denne vil også variere med den harpiks eller det formstoff som benyttes, men den vil i alminnelighet være under ca. 500 volt.

Arkmaterialet 15 kommer ut fra badet 29 inn i den kontrollerte atmosfære i polymeriseringskammeret ^0 bærende et kontinuerlig overtrekk eller belegg med i det vesentlige jevn tykkelse. Det harpiksholdige belegg er på dette punlr.t i prosessen ikke blitt herdet, og det vil derfor lett kunne mekanisk beskadiges. Dette belegg må håndteres så lite som mulig for polymeriseringen. Huset kl som i det vesentlige inneslutter polymeriseringskammeret Vo, strekker seg ned i badet 29 idet det danner en væskelås for gassen i kammeret ko ved overflaten 29-1 av badet 29; Ved inntredelse i kammeret ko gjennom denne væskelås frembringes overforingen av det overtrukne arkmateriale fra det vandige medium i badet 29 inn 1 det gassformige medium i kammeret ho uten kontakt med en fast gjenstand. De ovenfor og i det folgende nevnte mellomvalser er ut-formet og således anordnet at de gir en minst mulig kontakt med arkmaterialet 15, f.eks. som vist på fig. 6 som er detaljert beskrevet nedenfor. Det overtrukne arkmateriale 15 passerer etterat det er kommet inn i polymeriseringskammeret U-0, over mellomvalsen ^5 som er elektrisk isolert fra og båret av en stette h7 som igjen understottes av gulvet ^-1-1 i huset ^1 som strekker seg over bunnen av polymeriseringskammeret ^0. Etter å ha passert over mellomvalsen *+5 passerer arkmaterialet 15 gjennom en skyllesone kO- 1 i polymeriseringskammeret ^0 hvor det vannmotstandsdyktige overtrekk skylles med vann for å fjerne lbst vedheftet materiale fra overtrekksmaterialet ved hjelp av dusjer 51 og 53 anordnet på hver sin side av arkmaterialet. Dusjene 51 og 53 er montert pa og tilfares vann fra henholdsvis ledningene 51-1 og 53-1. VannstrBm-men gjennom disse ledninger reguleres ved hjelp av ventiler, henholdsvis 51-2 og 53-2.. Skyllevannet strbmmer ut av kammeret ho via et avlbp 55. Arkmaterialet 15 passerer derpå mellom skjermer 57 og 59 som holder skyllevannet på plass i skyllesonen ^0-1 og leder det mot avlbpet 55.

Det overtrukne arkmateriale 15 passerer derpå imellom overfor hverandre anordnede elektronbestrålingsenheter 61 og 63 som er detaljert beskrevet nedenfor og som hver for seg.leder elektron-stråler mot den overtrukne overflate og fremkaller polymerisering av denne. Enhetene 61 og 63 er elektrisk forbundet med den negative pol til strømkilden 25 via henholdsvis ledningene 61-1 og 63-1. De positive elektroder.i disse enheter er jordet. Det be-strålte . arkmateriale passerer derpå over en mellomvalse 65 som er isolert fra og båret av en stbtte 67 som igjen understbttes av gulvet ^1-1 i huset ^1.' Dette strekker seg også ned i et vann-

bad 69 i en tank 71 som danner en væskelås med badets 69 overflate.

Ifolge en annen utforelsesform utelates væskelåsen ved hjelp av badet 69, og arkmaterialet 15 kommer ut i.den omgivende luft gjennom en åpning i huset hl som er litt stbrre og har samme tverr-snittsform som enden av det utkommende arbeidsstykke. Da over-trekket på dette trinn fortrinnsvis er polymerisert til en ikke-klebrig tilstand, er det ikke nodvendig å hindre kontakt med en fast gjenstand selvom dette fremdeles foretrekkes. Ved den viste utfbrelsesform passerer arkmaterialet 15 over en mellomvalse 65 og kommer ut av det gassformige medium i polymeriseringskammeret ^0 og ned i vannbadet 69. Etterat det er kommet inn i. badet 69, ledes det overtrukne arkmateriale under en mellomvalse 73 som er isolert fra.og bæres av en bæreanordning 75 fastgjort til huset ^-1. Etter å ha passert under mellomvalsen 73 ledes det overtrukne arkmateriale under en mellomvalse 77 som er båret av og elektrisk isolert fra tanken 71 ved hjelp av bæreanordninger 77-1. Etter å ha passert under mellomvalsen 77 taes det overtrukne arkmateriale opp på en valse 79 som er elektrisk isolert fra og båret av en stbtte 01. Opp-taksvalsen 79 drives av en elektrisk motor 83 som får valsen 79

til å rotere mot urretningen hvoretter valsen trekker arkmaterialet 15 fra valsen 13 og gjennom de ovennevnte bad 29 og 69 og polymer-s er ing skammer et *+0. Elektromotoren 83 er jordet via ledningen 85 og står i forbindelse med likestrbmskilden 25 via ledningen 87, bryteren 89 og ledningen 91.

Kammeret ho forsynes kontinuerlig med gass, fortrinnsvis helium, via ledningen h2, ventilen ¥f, ledningen k6 og gassfor-syningstanken V8.

Gass uttaes kontinuerlig fra kammeret ko via ledningen 50, ventilen 52 og ledningen 5^ til en renseanordning 56, f.eks. en motstromsgassvasker, hvor gassen som kommer inn fra ledningen 5^ ledes oppad gjennom en strom av vann eller en annen rensevæske som kommer inn ved toppen av renseanordningen via ledningen 58 og strommer ut nær bunnen via ledningen 60. Den rensede gasstrom trek-kes av fra renseanordningens 56 topp og tilbakeføres til tanken ^8 via ledningen 62, ventilen 6<*>+ og ledningen 66.

På fig. 2 er den nedre ende av et elektronakselleratorror 100 bestående av et hovedhus 101 inneholdende et katodeaggregat 103 vist delvis gjennomskåret. Katodeaggregatet 103 består av.et kato-dehus 105 med en avlang åpning 107 over størsteparten av dets under-side. Anbragt inne i huset 105 er et par adskilte samleskinner 109 og 111 som begge er elektrisk forbundet med en rekke wolfram-glodetråder 113 som tjener som katoder. Åpningen 107 har en slik størrelse og utformning at den vil rette en flat elektronstråle fra glødetrådene 113 mot vindusområdet. Ved utforelsesformer hvor en skandert stråle anvendes, benyttes et vekslende magnetfelt for å rette elektronstrålen på en slik måte at den ønskede fordeling av elektroner ved vindusoverflaten fåes. Samleskinnene 109 og 111 er elektrisk forbundet med henholdsvis lederne 115 og 117 som under drift er elektrisk forbundet med den negative pol til en elektrisk likestromskilde, f.eks. strømkilden 25.via ledningen 61-1 som vist på fig. 1. Lederne 115 og 117 er isolert fra huset 101 og huset 105. Den energi som tilfores de negative ledere 115 og 117, reguleres ved hjelp av vanlige elektriske reguleringsan-ordninger (ikke vist) slik at det opprettholdes en liten spenningsforskjell, f.eks. 5V, mellom de negative ledere 115 og 117 for derved å frembringe en strom gjennom glodetrådene 113.

En leder 119 utgjor den positive leder og er elektrisk forbundet med huset 101 og med jord.

En varmeavleder og et vindusbærende gitter 121 er fastgjort til bunnen av huset 101 ved hjelp av egnede fastgjoringsanordninger, f.eks. bolter, klemmer, skruer og lignende. Gitteret 121 er mer detaljert gjengitt på fig. k. Ifolge denne utforelsesform består gitteret 121 av kobber eller aluminium eller en legering derav og har en sentral, langsgående åpning 123. En rekke tverrstenger 125 er festet i slisser 127 og strekker seg tvers over åpningen 123. Gitteret 121 har også en rekke gjengede hull 129 hvis formål er forklart nedenfor.

Gitteret 121 har^også en omkretsrille 131 som er slik ut-formet at den kan oppta en ledning 133 innrettet for å bringe en varmeutvekslingsvæske, f.eks. vann, i varmeutvekslingsforhold til gitteret 121.

Et vindusdannende ark 1^-1 er anbragt under gitteret 121, og arket består av et tynt metallark som kan være fremstilt av alu-' miniumlegering inneholdende en mindre mengde lithium, titan, beryllium, magnesium eller thorium, rustfritt stål osv. Det vindusdannende ark 1^-1 er på fig. 2 og 3 vist i forstbrret tykkelse for..å„le.tte stedfestelsen og identifiseringen av dette på tegningen. Det er således anordnet at det fullstendig dekker åpningen 123 i gitteret 121, og det strekker seg på hver side av åpningen 123 i en tilstrekkelig avstand til at det kan fastgjores over gitteret 121 ved hjelp av en vinduholdeblokk 151.

Det vindudannende ark lkl er elektrisk forbundet med huset

101 og tjener som anode. Vinduholdeblokken 151 som er mer detaljert gjengitt på fig. 5,er forsynt med en sentral åpning 153 med i det vesentlige samme storrelse og utformning som åpningen 123'i gitteret 121 og har en rekke gjengede hull 155. Åpningen 153 innrammer selve vinduet. De gjengede hull 155 utgjor anordningen for fastgjorelse av vinduholdeblokken 151 til gitteret 121 på en slik måte at det vindudannende ark 1^-1 klemmes fast mot gitteret 121, Vinduholdeblokken 151? det vindudannende ark 1*4-1, gitteret 121 og huset 101 er sammenfestet som beskrevet ovenfor eventuelt under anvendelse av egnede pakninger, tetningsringer osv. (ikke vist) slik at det dannes en vakuumfor segling av husets 101 nedre ende.

En del av arkmaterialet 15 på fig. 1 er også vist på fig. 2 idet det passerer gjennom en elektronstråle fra den. ovenfor beskrevne elektronaksellerator.

De polymeriseringsbevirkende elektroner frembringes ved at elektroner aksellereres til hoy energi i et evakuert rbr, f,eks, roret 100, og de aksellererte elektroner ledes ut fra roret gjennom et egnet elektronvindu, f.eks. det ovenfor beskrevne vindudannende ark l^l, mot det overtrekk som skal polymeriseres. For å gi en fullstendig dekning kan elektronene bringes til å komme ut av roret i form av en flat stråle, og den gjenstand som skal be-

stråles, kan beveges gjennom elektronstrålen. Den ovenfor be-

skrevne elektronstrålingsenhet er bare representativ for et an-tall slike innretninger som er egnet for dette formål. I en slik innretning aksellereres elektroner som en smal stråle inne i et evakuert ror, og elektronstrålen utsettes derpå for en hurtig skanderingsbevegelse for den passerer gjennom elektronvinduet og kommer ut av roret. I en annen slik innretning fokuseres en elektronstråle til en arklignende form inne i roret ved hjelp av et system av sylindrisk elektronoptikk. Dersom det ikke er nodvendig med en noyaktig fokusering, kan den elektronutstrålende katode eller katoder ganske enkelt være delvis innesluttet i et egnet hus i roret som begrenser og retter elektronstrålen mot elektronvinduet som i den bestrålingsenhet som er beskrevet og vist på tegningen.

Hovedhuset 101, det vindudannende ark lVl, det vindubærende gitter 121 og vinduholdeblokken 151 med egnede pakninger, fastgjoringsanordninger osv. inneslutter og avgrenser et i det vesentlige gasstett emissjonskammer som er blitt gjort praktisk talt helt gasstomt ved hjelp av ledninger og pumpeanordninger (ikke vist), f.eks. inntil et lufttrykk av ca. 10~^ mm Hg. Det vindudannende ark l^l hvorigjennom elektronene kommer ut fra aksellera-sjonsrbret, er et tynt ark av forholdsvis lett metall, og arket skal være så tynt som mulig, f.eks. 0,0025 mm, slik at elektron-

ene kan passere gjennom arket med minimalt energitap. På den annen side må det vindudannende ark 1<*>4-1 ha tilstrekkelig mekanisk styrke til å motstå en trykkforskjell på ca, 1 atmosfære, da dets innerside vil vende mot det evakuerte emissjonskammer og dets ytter-side som regel være utsatt for atmosfærisk trykk.

Den strålingsmengde som kan slippes gjennom elektronvinduet, bestemmes av vinduets fysikalske egenskaper og energien til den stråle som treffer elektronvinduet. Endel av strålingsenergien vil uunngåelig tapes i form av varme når elektroner passerer gjennom vinduet. Gitteret 121 og vinduholdeblokken 151 utgjbr anordninger for varmeutveksling med vinduet. Ledningen 133 muliggjbr ytterligere varmeoverforing via sirkulering av et egnet kjolemlddél gjennom ledningen. Avstanden mellom gitterkomponentene 125 representerer et kompromiss mellom hensynet til den onskede maksimale mekaniske understøttelse og varmeabsorpsjon på den ene side og hensynet til den onskede minst mulige bremsing av elektroner som passerer mellom katoden og det vindudannende ark ihl som tjener som anode.

Selvom den viste utforelsesform av oppfinnelsen benytter;et arkmateriale som det arbeidsstykke som skal overtrekkes, vil det forståes at det som arbeidsstykke kan benyttes en rekke forskjel-lige gjenstander som ledes gjennom overtrekningsbadet opphengt i en transportør over dette. Ved en slik utforelsesform vil plasseringen av elektronaksellerasjonsenhetene forandres i overens-stemmelse med arbeidsstykkets form og storrelse, f.eks. ved side-veis forskyvelse fra det fra transportøren nedhengende og nylig overtrukne arbeidsstykkes bevegelsesretning. Videre kan, dersom arbeidsstykket er et arkmateriale, anordningene for tilforsel, transport, oppladning og oppsamling av arkmaterialet forandres på en lang rekke måter samtidig som de utforer de samme funksjoner som de tilsvarende viste anordninger.

Egnede belegningsmaterialer og elektrisk ledende gjenstander og overtrekning derav ved anvendelse av det foreliggende apparat

er detaljert beskrevet i sokerens tilgjengeliggjorte patentsøknad nr. 169 956.

Claims (2)

1. Apparat for anvendelse ved overtrekning av en elektrisk ledende gjenstand, hvorved gjenstanden elektroovertrekkes i et overtrekningsbad inneholdende en vandig dispersjon av en i vann ioniserbar amino-forbindelse og et filmdannende polymeriserbart organisk overtrekning smateriale , den overtrukne gjenstand overfores fra overtrekningsbadet til en polymeriseringssone inneholdende et inert gassformig medium, og den elektroavsatte film på gjenstanden polymeriseres ved å utsettes for ioniserende bestråling, hvilket apparat omfatter en badbeholder (31) innrettet for opptak av et vandig overtrekningsbad, en forste elektrode innrettet til å stå i kontakt med overtrekningsbadet i badbeholderen, elektriske energiforsyningsanordninger (25) konstruert og således anordnet at de frembringer en elektrisk spenningsforskjell mellom en gjenstand (15) nedsenket i overtrekningsbadet og den forste elektrode, elektronemisjonsanordninger (61,63) i en «polymeriseringssone (*+0) opp til badbeholderen (31) og således anordnet at de retter en elektronstråle mot gjenstanden (15) når denne beveges gjennom polymeriseringssonen (*f0), og transportanordninger for transport av gjenstanden gjennom overtrekningsbadet, polymeriseringssonen og elektronstrålen, karakterisert ved at det omfatter et hus (<*>+l) som er anordnet til å ligge opp til og strekke . seg inn over en del av overtrekningsbadet (29) på en slik måte at badet, når dette er ifylt, vil utgjore en del av innelukningen for polymeriseringssonen (*+0) og danne en innlopsanordning hvorigjennom gjenstanden (15) kan passere inn i polymeriseringssonen fra overtrekningsbadet (29), og innlopsanordninger (1+2) i forbindelse med huset (*+l) gjennom hvilke polymeriseringssonen kan fylles med et gassformig medium.

2. Apparat ifolge krav 1,karakterisert ved at polymeriseringssonen (<*>+0) er innrettet il å lukkes delvis av et annet væskebad (69) som danner en utlopsanordning hvorigjennom gjenstanden (15) kan forlate polymeriseringssonen.