NO126437B

NO126437B -

Info

Publication number: NO126437B
Application number: NO302770A
Authority: NO
Inventors: Kjell Ingvar Leopold Wetterlin; Leif Ake Svensson
Original assignee: Draco Ab
Priority date: 1970-08-05
Filing date: 1970-08-05
Publication date: 1973-02-05

Description

Analogifremgangsmåte til fremstilling av

bronchospasmolytisk virksomme 1-(3<1>,5<1->di-

alkanoyloksyfenyl)-2-tert. butylaminoetanoler.

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremstilling av oralt virksomme bronchospasmolytiske l-(3',5,-dialkanoyloksyfenyl)-2-tert.butylaminoetanoler .

Det er kjent et stort antall 1-(3<1>,4'-dihydroksyfenyl)-2-aminoetanoler med bronchospasmolytisk aktivitet, men forbindelser av denne type med de to hydroksylgruppene i 3,4-stilling i benzen-ringen angripes i organismen av visse enzymer, dvs. katekol-O-metyl-trans-ferase, COMT, som blant annet finnes i leveren. Ved et slikt angrep inaktiveres forbindelsene, og forbindelser av denne type har derfor relativt kortvarig virkning. Forbindelser med de to hydroksylgruppene i 3j5-stilling i benzenringen angripes imidlertid ikke av COMT. Det er kjent temmelig få forbindelser av denne sistnevnte type. Disse kan sammenfattes i den generelle formel:

1 2

En forbindelse med formel I hvor R er hydrogen og R er en metylgruppe, er beskrevet i tysk patent nr. 865 315. Forbindelser med

1 2

formel I, hvor R er hydrogen og R er en 2-heksyl, 2-heptyl, 2-oktyl eller n-butylgruppe, er beskrevet i belgisk patent nr. 635 889, og

1 2

forbindelser hvor R er hydrogen og R er gruppen

hvor R 3 er hydrogen eller en metylgruppe, er beskrevet 1 • i•rsk patent nr. II67/63, mens forbindelser hvor R"<1>" er hydrogen eller en metylgruppe og R er en isopropylgruppe er beskrevet i norsk patent nr. 108 914, Disse kjente forbindelser med formel I er bronchospasmolytisk aktive forbindelser med relativt langvarig virkning, men de er-funnet å for-årsake en økning av hjertefrekvensen, og denne virkning reduserer for-bindelsenes terapeutiske anvendelse.

Ifølge oppfinnelsen tilveiebringes nye 1-(3',5'-dialkanoyl-oksyfenyl)-2-alkylaminoetanoler som har langvarig virkning og som overraskende nok bare forårsaker en meget svak virkning på hjertefrekvensen.

Disse fordeler oppnåes ifølge oppfinnelsen ved å fremstille forbindelser med formel II

hvor R^ er en alkanoylgruppe med høyst 5 karbonatomer og fysiologisk akseptable syreaddisjonssalter derav ved hjelp av kjente metoder, nem-lig: A. omsetning av en dikarbonylforbindelse med formel III med tert.-butylamin med formel IV under samtidig reduksjon ifølge følgende reaksjonsskjema:

hvoretter R , om nødvendig, overføres til gruppen RJ, eller

B. omsetning av et epoksyd av formel VI med en forbindelse av formel VII ifølge følgende reaksjonsskjerna:

3' . • 3 4 hvoretter R , om nødvendig, overføres til gruppen R , og R , om nødvendig, erstattes med hydrogen, eller C. reduksjon av en forbindelse med formel IX ifølge følgende reaksjons-skj ema:

hvoretter R , om nødvendig, overføres til gruppen R , og R , om nødvendig, erstattes med hydrogen,

i hvilke formler R 3 • er hydrogen eller en alkyl- eller alkanoylgruppe med høyst 5 karbonatomer eller en mono- eller bicyklisk aralkylgruppe

4 med høyst 11 karbonatomer, slik som benzyl eller naftylmetyl, og R er hydrogen eller en mono- eller bicyklisk aralkylgruppe med høyst 11 karbonatomer,

hvoretter den erholdte forbindelse om ønsket omdannes til fysiologisk tålbare syreaddisjonssalter, og/eller oppdeles i sine optisk aktive former enten før eller etter eventuell overføring av gruppen R til

7 . a

gruppen R-' eller avspaltnmg av beskyttelsesgruppen R .

Det er innlysende at forbindelser med formel I kan eksistere i form av optisk aktive isomere, som kan isoleres på en hvilken som helst i prinsippet kjent metode for spalting av et amin, og det er underforstått at en slik metode omfattes av foreliggende oppfinnelse.

Den foretrukne fremgangsmåte til fremstilling av forbindelser med formel II er den ovenfor angitte metode C. Utgangsmaterialet med formel IX kan oppnåes på en hvilken som helst ønsket måte, f.eks. ved følgende reaksjonsskjema: som kan modifiseres på forskjellige i og for seg kjente måter, som f. eks. ved at det tredje og andre trinnet fra slutten av skjemaet kan erstattes med:

hvorved bromeringen kan utføres ved anvendelse av brom ved lav temperatur eller ved hjelp av kobber (II) bromid.

Reduksjonen av forbindelsen med formel IX kan utføres f.eks. a) ved katalytisk reduksjon, f.eks. med Raney-nikkel eller med palladiumkull, eller platinaoksyd, eller b) kjemisk reduksjon, f.eks. med litiumaluminiumhydrid eller natriumborhydrid i hvilket tilfelle Ry er en hydroksy-beskyttelsesgruppe,

eller

c) kjemisk reduksjon av karbonylgruppen, f.eks. med litiumaluminiumhydrid eller natriumborhydrid, hvoretter hydroksy-beskyttelses-

3' 4

gruppene R og R fjernes ved katalytisk reduksjon, f.eks. med palladiumkull eller platinaoksyd.

Hvis R-3^ 1 i formel VIII er en alkylgruppe, kan den erstattes med hydrogen ved hjelp av eterspaltende midler, f.eks. ved å benytte bortribromid ved lav temperatur eller ved å oppvarme med hydrogen-halogenider. I det sistnevnte tilfelle beskyttes den alkoholiske hydroksylgruppen mot halogenering, fortrinnsvis ved acetylering, hvorved eterspaltingen utføres under anvendelse av f.eks. hydrobromsyre i vannfri iseddik eller iseddik/eddiksyreanhydrid, hvoretter man fra-hydrolyserer acetylbeskyttelsesgruppen. Hvis R % t i formel VIII er en

4 acylrest, kan denne avspaltes ved behandling av syrer. Hvis R i formel VIII er en aralkylgruppe, kan denne fjernes ved hydrogenolyse.

De nye forbindelsene, 1-(3'>5'-dialkanoyloksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanoler, er meget gode bronkodilatorer og de har bare meget svake kardioakselererende virkninger.

De nye forbindelsene kan administreres i form av salter med fysiologisk akseptable syrer. Egnede syrer som kan anvendes er f.eks. saltsyre, hydrobromsyre, svovelsyre, fumarsyre, sitronsyre, vinsyre,

maleinsyre eller ravsyre.

Det kan tilberedes farmasøytiske preparater inneholdende som aktiv bestanddel de ifølge oppfinnelsen fremstilte forbindelser sammen med en farmasøytisk bærer. Slike preparater kan utformes for oral, bronkial, rektal eller parenteral administrasjon.

Flytende preparater for oral administrasjon kan være i form av siruper, suspensjoner eller emulsjoner, f.eks. inneholdende fra omkring 0.1 til 20 vektprosent aktiv forbindelse, og, om ønsket, slike hjelpemidler som stabiliseringsmidler, suspensjonsmidler, disperger-ingsmidler, aromastoffer og/eller søtningsmidler.

Flytende preparater for rektal administrasjon kan være i form av vannoppløsninger inneholdende fra omkring 0.1 til 2 vektprosent aktiv forbindelse og, om ønsket, stabiliseringsmidler og/eller bufferstoffer. v

For parenteral anvendelse ved injeksjon kan bæreren være en steril, parenteral akseptabel væske f,eks. pyrogenfritt vann eller en vannoppløsning av polyvinylpyrrolidon eller en parenteralt akseptabel olje, f.eks. arachisolje og eventuelt stabiliseringsmiddel og/eller bufferstoffer. Doseringsenheter av oppløsningen kan fortrinnsvis inne-sluttes i ampuller, idet hver doseringsenhet fortrinnsvis inneholder fra 0.05 til 5 mg aktiv forbindelse.

For administrasjon til bronkiene er forbindelsene fortrinnsvis i form av en dråpe- eller sprayoppløsning. Oppløsningen inneholder fortrinnsvis fra 0.1 til 10 vektprosent av den aktive forbindelse.

Følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen.

Eksempel 1 Fremstilling av 3j5-dibenzyloksy-u)-(t-butylamino)-acetofenon benyttet som utgangsmateriale.

a) Etyl- 3j5- dihydroksybenzoat

308 g a-resorcylsyre ble oppløst i 1000 ml absolutt etanol og 25 ml konsentrert svovelsyre ble tilsatt. Reaksjonsblandingen ble kokt under tilbakeløp i 20 timer. Etanolen ble avdampet og resten heilt i vann og ekstrahert med eter. Eterfasen ble vasket med natriumbikarbo-natoppløsning og vann og tørket med magnesiumsulfat. Etter avdamping av eteren ble en krystallinsk rest oppnådd. Esteren ble omkrystallisert fra vann; smeltepunkt 128° - 130°C.

b) 3j5- dibenzyloksybenzosyre

I en 2-liters trehalskolbe forsynt med en rører og en tilbake- ■

løpskjøler, ble 221 g etyl-3,5-dihydroksybenzoat, 750 ml absolutt etanol, 360 ml benzylklorid og 210 g kaliumkarbonat innført. Reaksjons-

blandingen ble kokt under tilbakeløp, omrørt i 20 timer og filtrert i varm tilstand. Etanolen ble inndampet og til resten ble vann og natriumhydroksyd tilsatt til alkalisk reaksjon. Vannfasen ble ekstrahert med eter og tørket med magnesiumsulfat. Eteren ble avdampet og resten av benzylklorid avdestillert under redusert trykk. Den resterende olje ble tilbakeløpskokt i 3 timer på et vannbad med 150 g natriumhydroksyd i 750 ml etanol og 50 ml vann. Etanolen ble avdampet og 250 ml vann tilsatt. Ved surgjøring av oppløsningen med 5 N saltsyre utkrystalliserte syren seg. Omkrystallisering fra etylacetat: smeltepunkt 214° - 216°C.

c) 3, 5- dibenzyloksybenzoylklorid.

167 g dibenzyloksybenzosyre og 400 ml nylig destillert tionyl-klorid, ble tilbakeløpskokt på et oljebad i en time. Overskudd tionyl-klorid ble avdestillert ved redusert trykk og en krystallinsk masse var tilbake. Omkrystallisering fra petroleumeter, (kokepunkt 60° - 85°C), smeltepunkt 73° - 74°C.

d) 3, 5- dibenzyloksydiazoacetofenon

Diazometan ble fremstilt ifølge kjente metoder. 86 g N-nitroso-p-toluen-sulfometylamid i eter ble langsomt tilsatt til en oppløsning av 24 g kaliumhydroksyd i 40 ml vann og 100 ml dietylenglykolmonoetyl-eter i 40 ml eter. Reaksjonskolben ble oppvarmet til 55° - 65°C på et vannbad og dannet diazometan ble avdestillert til en mottagerkolbe inneholdende 71 g 3,5-dibenzyloksybenzoylklorid i 250 ml absolutt eter ved -25°C. Reaksjonsblandingen fikk langsomt anledning til å nå romtemperatur. Eteroppløsningen ble benyttet direkte i neste reaksjon.

e) 3>5- dibenzyIoksy- a)- bromacetof enon

Til eteroppløsningen fra foregående reaksjon ble 300 ml benzen

og eter mettet med hydrogenbromid tilsatt til utviklingen av nitrogen opphørte. Etter at oppløsningen var inndampet, ble en krystallinsk rest oppnådd. Krystallene var oppløselige i xylen og kunne utfelles med petroleumeter (kokepunkt 40° - 60°C) og ble vasket med absolutt eter, smeltepunkt 82° - 84°C.

På lignende måte ble 3,5-dibenzyloksy-w-kloracetofenon fremstilt. Smeltepunkt 78° - 80°C.

f) 3, 5- dibenzyloksy- a)- ( t- butylamino)- acetof enon

1.5 g t-butylamin og 85 ml absolutt etanol ble plasert i en

250 ml's kolbe forsynt med en tilbakeløpskjøler, og blandingen ble oppvarmet til tilbakeløpskoking. Reaksjonen ble utført under nitrogen.

Ved tilbakeløpstemperaturen ble 4.1 g 3,5-dibenzyloksy-w-bromacetofenon i 15 ml benzen tilsatt. Blandingen ble tilbakeløpskokt i 20 timer og etter inndamping ble en gul olje oppnådd. Denne olje ble rystet med absolutt eter og dette ga hvite krystaller (t-butylaminhydrobromid). Krystallene ble frafiltrert og vasket med eter. Til de forenede eter-fåsene ble 10 % hydrobromsyre tilsatt, og dette ga et hvitt bunnfall. Dette bunnfall ble frafiltrert og vasket grundig med vann og eter. Omkrystallisering fra etanol ga et produkt med et smeltepunkt på 196° - 198°C.

Trinnene d) og e) kan erstattes med følgende to trinn:

g) 3, 5- dibenzyloksy- acetofenon

70 g 3,5-dibenzyloksybenzoylklorid i tørr benzen ble langsomt

tilsatt til en oppløsning av dietyletoksymagnesiummalonat fremstilt på kjent måte. Reaksjonsblandingen ble tilbakeløpskokt natten over, og etter avkjøling ble 300 ml benzen og 200 ml 5 N svovelsyre tilsatt for å hydrolysere blandingen. Benzenfasen ble vasket tre ganger med vann og tørket med magnesiumsulfat, Benzenen ble inndampet og overskudd dietylmalonat avdestillert under redusert trykk. Til resten ble 400 ml dioksan, 80 ml vann og 40 ml konsentrert saltsyre tilsatt. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet i 24 timer på et oljebad ved 130°C. Etter inndamping ble en brun olje oppnådd og denne krystalliserte seg etter henstand. Omkrystallisering fra etanol: smeltepunkt 60° - 6l°C.

h) 3, 5- dibenzy loksy- oi- bromacetof enon

11.2 g kobber (II) bromid ble anbragt i en trehalskolbe forsynt med en rører og tilbakeløpskjøler. 25 ml etylacetat ble tilsatt og blandingen oppvarmet til tilbakeløpskoking under omrøring. 10 g 3,5-dibenzyloksyacetofenon i 30 ml varm kloroform ble tilsatt og til-bakeløpskokingen ble fortsatt til den svartgrønne fargen ble forandret til lys brun. Det dannede kobber (I) bromid ble frafiltrert og etter inndamping av filtratet ble en brun olje oppnådd som snart krystalliserte seg. Omkrystallisering fra etanol: smeltepunkt 82° - 84°C.

Dette trinn h) kan alternativt erstattes med i).

i) 3, 5~ dibenzyloksy- cj- bromacetof enon

I en 250 ml's trehalskolbe forsynt med en rører og en til-bakeløpskjøler og en dråpetrakt, ble 5.0 g 3,5-dibenzyloksy-acetofenon i 90 ml kloroform innført. Etter dette ble 15 dråper iseddik mettet ved 0°C med hydrogenbromid tilsatt til oppløsningen. 4 ml av en opp-løsning fremstilt av 2.4 g brom og 25 ml kloroform ble tilsatt. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til tilbakeløpskoking og deretter avkjølt hurtig til 0°C. Den gjenværende bromoppløsning ble langsomt tilsatt under omrøring og avkjøling og deretter omrørt ytterligere 1 time ved romtemperatur og sluttlig oppvarmet i \ time ved tilbakeløpstemperatur. Etter avkjøling til romtemperatur ble nitrogengass innført for å fjerne resterende hydrogenbromid. Petroleter (kokepunkt 60° - 85°C) ble tilsatt og reaksjonsblandirigen vasket med kald natriumbikarbonatoppløs-ning og vann mettet med natriumklorid. Den organiske fasen ble tørket med magnesiumsulfat og inndampet. Den resterende olje krystalliserte seg etter henstand. Omkrystallisering fra etanol ga et smeltepunkt på 82° - 84°C.

j) 3, 5- dibenzyroksy- acetofenon

5.0 g 50 ,% natriumhydridsuspensjon og et par ml benzen ble tilsatt en 500 ml trehalskolbe utstyrt med en rører, kjøler samt en dråpetrakt. 18.1 g etyl 3,5-dibenzyloksybenzoat i 150 ml tørr benzen ble så tilsatt. Reaksjonsblandingen ble rørt og oppvarmet på et oljebad (90° - 100°C), hvoretter 4.5 g etylacetat i 25 ml tørr benzen langsomt ble tilsatt hvoretter oppvarmingen og røringen ble fortsatt i 7 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt, et par ml etanol ble tilsatt hvoretter hele blandingen ble heilt over i 150 ml 50 % eddiksyreoppløs-ning. Den sure vannfasen ble ekstrahert med eter, og eterfasen ble vasket med vann, natriumbikarbonatoppløsning og vann, og så tørket med magnesiumsulfat, Etter fordampning av oppløsningsmidlene fikk man en olje, som så ble behandlet med 80 ml dioksan, 16 ml vann og 8 ml konsentrert saltsyre, hvoretter blandingen ble oppvarmet på et oljebad ved 130° - 140°C i 15 timer. Etter fordampning av oppløsningsmidlene ble eter tilsatt, og eterfasen ble vasket med vann, 2 N natriumhydroksyd-oppløsning og vann. Eterfasen ble så fordampet, og residuet ble opp-løst i varm etanol hvoretter man tilsatte 200 ml av en 1 N natrium-hydroksydoppløsning. Blandingen ble tilbakeløpskokt i 5 timer for å hydrolysere det gjenværende etyl 3>5-dibenzyloksybenzoat, Etanolen ble fordampet, hvoretter vannfasen ble ekstrahert med eter, og de samlede eterfaser ble vasket med vann, tørket med magnesiumsulfat og fordampet for oppløsningsmidler. Den gjenværende olje krystalliserte fra petroleter (kokepunkt 80° - 110°C), smeltepunkt 61.5° - 62.0°C.

k) 355- dibenzyloksy- ai- bromacetof enon

20.0 g 3,5-dibenzyloksy-acetofenon ble oppløst i 460 ml tørr eter og avkjølt til 0°C. 9.7 g brom oppløst i 30 ml tørr, etanolfri kloroform ble deretter langsomt tilsatt. Under denne tilsetning ble

temperaturen holdt på 0°C, Temperaturen i reaksjonsblandingen ble så langsomt hevet til romtemperatur og ble holdt på denne temperatur i 2.5 timer under røring. Eteren ble så fordampet ved romtemperatur, og den gjenværende olje utkrystalliserte ved henstand. Produktet er identisk med de man fikk under eksempel 1 i).

Eksempel 2. Fremstilling av 1-(3<1>,5'-dialkanoyloksyfenyl)-2-(t-butylamino )- etanol. ' ' a) En oppløsning av 6.8 g av hydratet av l-glyoksyloyl-3>5-di-benzoyloksybenzen i 50 ml metanol ble tilsatt 7.0 g t-butylamin og 30

ml benzen. Reaksjonsblandingen ble kokt under tilbakeløp i 3 timer hvoretter oppløsningsmidlene ble fordampet. Den gjenværende olje krys-talliserte når etanol ble tilsatt. Smeltepunkt 78.5° - 79.5°C. 2.5 g av denne forbindelse i 75 ml absolutt etanol ble hydrogenert under normale betingelser med Raney nikkel. Etter frafiltrering av katalysatoren og fordampning av oppløsningsmidlene, ble den gjenværende olje tørket med etanol/benzen. Basen ble i etanol behandlet med hydrogenbromid i etanol, hvoretter oppløsningsmidlene ble fordampet. Residuet kan utkrystalliseres fra iseddik/kloroform.

IR-spektrumet av dette produkt er identisk med det man får av produktet i avsnitt 2 c). b) En oppløsning av 3.5 g 3',5'-dibenzyloksyfenyl-epoksyetan i 100 ml etanol ble tilsatt 2.7 g t-butylamin i 20 ml etanol. Reaksjonsblandingen ble tilbakeløpskokt i 4 timer hvoretter oppløsningsmidlene ble fordampet. Det krystallinske residuum kan omkrystalliseres fra absolutt eter. Smeltepunktet av l-(3',5'-dibenzyloksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanol er 119° - 122°C. Fremstillingen av saltet og reduksjonen kan utføres på samme måte som beskrevet under avsnitt 2 a). c) 2.4 g 3,5-dibenzyloksy-w-(t-butylamino)-acetofenonhydrobromid i 200 ml iseddik ble hydrogenert i nærvær av 0.3 g 10 % palladium tre-kull ved romtemperatur og normalt trykk. Etanol ble tilsatt for å opp-løse det utfelte reaksjonsprodukt. Katalysatoren ble frafiltrert, residuet fordampet til tørrhet hvoretter 50 ml absolutt etanol ble tilsatt og oppløsningen hydrogenert i nærvær av 0.3 g 10 % palladium tre-kull ved 35°C og 5 atm. trykk. Katalysatoren ble frafiltrert, hvoretter residuet ble fordampet til tørrhet, Omkrystallisert fra iseddik/ kloroform: smeltepunkt 9 3° - 97°C for monohydratet. Den ikke-hydrati-serte forbindelse har et smeltepunkt på 205° - 206°C (dekomp.).

Forbindelsen 1-(3',5'-dihydroksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanol oppnådd fra ett av trinnene a), b) eller c), kan deretter ved acylering omdannes til de ønskede sluttforbindelser. På grunn av at man ved hjelp av denne fremgangsmåte vanskelig kan unngå dannelse av biproduk-ter, foretrekkes i praksis fremgangsmåten ifølge del C som tidligere definert,'hvilken fremgangsmåte er eksemplifisert i de nedenstående eksempler 3, 4 og 5.

Eksempel 3. Fremstilling av 1-(3',5'-diacetoksyfenyl)-2-(t-butylamino)- etanolhydrobromid.

En oppløsning av 32 g benzyl-t-butylamin i 300 ml absolutt etanol ved tilbakeløpstemperatur ble tilsatt 32 g 355-dibenzyloksy-u-bromacetofenon i 100 ml tørr benzen. Blandingen ble tilbakeløpskokt i 20 timer og deretter fordampet for oppløsningsmidler. Ved tilsetning av eter fikk man utfelt benzyl-t-butylaminohydrobromid. Den utfelte forbindelse ble frafiltrert, og filtratet ble tilsatt et overskudd av 2 N svovelsyre. Med denne tilsetning fikk man utfelt hydrogensulfatet av 3,5-dibenzyloksy-(jj- (benzyl-t-butylamino) - acetof enon. Omkrystallisert fra aceton/eter. Ettersom produktet krystalliserer med forskjellige organiske oppløsningsmidler, så vil smeltepunktet variere med den type og den mengde oppløsningsmiddel som anvendes. Hydrogensulfatet kan ved hjelp av i og for seg kjente metoder omdannes til tilsvarende hydrogenbromid, som deretter anvendes som utgangsmateriale i neste trinn.

57«° S 3,5-dibenzyloksy-aj-(benzyl-t-butylamino)-acetofenon-hydrobromid ble oppløst i 400 ml iseddik og hydrogenert ved atmosfære-trykk og romtemperatur i nærvær av 3.0 g 10 % palladiumkull. Når den beregnede mengde hydrogen var opptatt, ble hydrogeneringen avsluttet. Absolutt etanol ble tilsatt for å oppløse det dannede krystallinske produkt 3,5-dihydroksy-u-(t-butylamino)-acetofenonhydrobromid. Katalysatoren ble frafiltrert og filtratets volum redusert til krystalliser-ingen begynte. Utbytte 20.0 g.

3.0 g 3,5-dihydroksy-u- (t-butylamino)-acetofenonhydrobromid ble kokt under tilbakeløp og omrøring med 2.5 g eddiksyreanhydrid i 75 ml iseddik og under nitrogenatmosfære i 16 timer. Oppløsningsmidlet ble inndampet og resten oppløst i etanol. Ved tilsetning av absolutt eter ble det dannet et krystallinsk produkt bestående av 3,5-diacetoksy-aj-(t-butylamino)-acetofenonhydrobromid. Dette ble omkrystallisert fra metanol/eter. Utbytte 2.0 g, smeltepunkt 191° - 193°C.

1.0 g 3,5-diacetoksy-co-(t-butylamino)-acetofenonhydrobromid ble oppløst i absolutt etanol og hydrogenert i en Parr-trykkreaktor ved 50°C og 5 atmosfærers trykk i 17 timer i nærvær av 0.1 g 10% palladiumkull.

Katalysatoren ble filtrert og filtratets volum redusert ved avdamping. Hydrobromidet av 1-(3',5'-diacetoksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanol ble bragt til krystallisering ved tilsetning av absolutt eter. Utbytte 0.7 g, smeltepunkt 108° - 111°C.

På samme måte ble det således også fremstilt slike estere som 1-(3',5'-diisobutyryloksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanolhydrobromid (smeltepunkt 168° - 170°C) og 1-(3<1>,5'-dipropionyloksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanolhydrobromid (smeltepunkt 114° - ll6°C).

Eksempel 4. Fremstilling av 1-(35'-diacetoksyfenyl)-2-(t-butylamino)- etanolhydrobromid.

6.3 g 3,5-diacetoksy-u)-bromacetofenon oppløst i 100 ml tørr benzen ble tilsatt 7.0 g benzyl-t-butylamin i 50 ml tørr benzen. Blandingen ble tilbakeløpskokt i 3 timer og deretter fordampet for opp-løsningsmidler. Ved tilsetning av absolutt eter får man ut\felt benzyl-t-butylaminohydrobromid, som så ble frafiltrert. Eterfasen ble behandlet med hydrogenbromid i eter inntil oppløsningen var svakt sur.

Den utfelte saltblanding ble behandlet med vann for å få opp-løst benzyl-t-butylaminhydrobromid. Krystallene ble filtrert, vasket med vann og omkrystallisert ved å oppløse dem i etanol og så foreta om-krystallisasjonen i absolutt eter. Hydrobromidet av 3,5-diacetoksy-w-(benzyl-t-butylamino)-acetofenon har et smeltepunkt på 171° - 173°C.

1.1 g av dette salt ble oppløst i varm absolutt etanol hvoretter 0.1 g 10 % palladiumtrekull ble tilsatt. Oppløsningen ble så hydrogenert ved 50°C og 5 atm. trykk over natten. Katalysatoren ble frafiltrert, og volumet av oppløsningen redusert ved fordampning av oppløsningsmidlene. Med tilsetning av eter fikk man utfelt hydrobromidet av 1-(3*,5 '-diacetoksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanol med 1 mol krystallvann. Smeltepunkt 108° - 111°C.

På analog måte oppnåes forbindelsene l-(3',5'-diisobutyryl-oksyf enyl)-2-(t-butylamino)-etanol, 1-(3',5'-dipropionyloksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanol, og l-(3', 5'-dipivaloyloksyfenyl)-2-(t-butylamino)-etanol.

Eksempel 5. Fremstilling av 1-(3<1>,5<1->dipivaloyloksyfenyl)-2-(t-butylamino)- etanolhydrobromid.

16.0 g 3,5-dipivaloyloksy-to-bromacetofenon oppløst i 200 ml tørr benzen ble forsynt med 22.0 g benzyl-t-butylamin. Reaksjonsblandingen ble kokt under tilbakeløp i 4 timer og fikk deretter stå ved romtemperatur i 15 timer. Benzenfasen ble inndampet til tørrhet og absolutt eter tilsatt. Benzyl-t-butylaminohydrobromid utkrystalliserte seg

og ble frafiltrert. 50 ml 10 % hydrobromsyre ble tilsatt til filtratet under omrøring og dette ga et krystallinsk produkt bestående av 3,5-dipivaloyloksy-co- (benzyl- t-butylamino) -acet of enonhydrobromid. Utbytte 11.0 g, smeltepunkt 162° - 167°C.

3.0 g 3,5-dipivaloyloksy-w-(benzyl-t-butylamino)-acetofenon-hydrobromid ble oppløst i absolutt etanol og hydrogenert i en Parr-trykkreaktor i 20 timer ved 50°C og 5 atmosfærers trykk i nærvær av 0.3 g 10 % palladiumkull. Katalysatoren ble frafiltrert og filtratet inndampet til tørrhet. Resten ble krystallisert fra kloroform/eter/ petroleumeter (kokepunkt 80° - 85°C). Utbytte 1.8 g, smeltepunkt 190° - 192°C.

Eksempel 6. Fremstilling av utgangsforbindelsen 1-(3',5'-dibenzyloksyfenyl)- 2-( benzyl- t- butylamino)- etanol.

l8.3 g 3' »5 '-dibenzyloksy-u)-(benzyl-t-butylamino)-acetofenon

i etanol ble tilsatt 2 g natriumborhydrid. Reaksjonsblandingen ble hensatt over natten, hvoretter metanol ble tilsatt og oppløsningen ble frafordampet oppløsningsmidlene. Residuet ble tilsatt vann og en 2 N natriumhydroksydoppløsning hvoretter vannfasen ble ekstrahert med eter. Eterfasen ble tørket med magnesiumsulfat,'eteren ble så fordampet, og den gjenværende olje krystalliserte ved henstand. Smeltepunkt 78° - 79°C. Det omkrystalliserte produkt kan omdannes til tilsvarende 2-butylaminoderivat ved å erstatte fenylgruppen med hydrogen på kjent måte.

Eksempel 7. Fremstilling av (-)-l-(3<»>,5'-dihydroksyfenyl)-2-(t-butylamino)- etanolhydrobromid.

Først fremstilles utgangsmaterialet ved spalting av 1-(3'j5'-dibenzyloksyfenyl)-2-(benzyl-t-butylamino)-etanol i optiske antipoder. Således ble 25.0 g 1-(3',5'-dibenzyloksyfenyl)-2-(benzyl-t-butylamino)-etanol (Racematformen av basen) oppløst i 375 ml metanol ved oppvarm-ing hvoretter 19.0 g (-)-dibenzoyl-vinsyre i 125 ml metanol ble tilsatt. Blandingen ble kokt under tilbakeløp i 30 minutter. Etter inndamping ble en olje oppnådd. Denne ble oppløst i kokende isopropanol og vann ble tilsatt til denne blanding til en uklarhet viste seg, hvoretter noen få ml isopropanol ble tilsatt for å klare oppløsningen. Oppløsningen fikk stå natten over for å krystalliseres og 37.0 g av et hvitt krystallinsk produkt ble isolert. Ytterligere 7.0 g ble oppnådd fra filtratet etter redusering av dets volum. De to porsjonene ble blandet og oppløst i 1100 ml absolutt etanol, filtrert og fikk krys-tallisere. Dette produkt ble omkrystallisert fra absolutt etanol til dreiingen forble konstant (6 ganger) = -34.2° (1 % i absolutt metanol), utbytte 4.5 g.

4.0 g av saltet, som oppnådd ovenfor, ble suspendert i vann, hvoretter først eter ble tilsatt, og deretter vannholdig ammoniakk. Basen ble deretter ekstrahert med to porsjoner eter. Fortynnet hydrobromsyre ble tilsatt til eterfasen som deretter ble omrørt i 1.5 time. Dette ga et hvitt krystallinsk produkt, som ble frafiltrert og vasket med vann og tørr eter. Utbytte 2.8 g [a]p° = +33.3° (1 % i absolutt metanol).

Denne forbindelse ble oppløst i 75 ml absolutt etanol, hvoretter 0.15 g 10 % palladiumkull ble tilsatt og blandingen ble deretter hydrogenert ved romtemperatur i 4 timer ved 5 atmosfærers trykk. Katalysatoren ble frafiltrert og resten inndampet til tørrhet. Et lite volum metanol ble tilsatt for å oppløse produktet og deretter eter til uklarhet oppsto. Den krystallinske felling ble fraskilt etter at blandingen hadde fått stå i avtrekk og tørket i tørkepistol i 7 timer (over kokende toluen). Utbytte 1.2 g Br" (beregnet) = 26.1 %\ Br" (funnet)= 25.8 % ta]p° = -34.6° (1 % i absolutt metanol), smeltepunkt 24l°-242°C. Eksempel 8. Fremstilling av (+)-l-(3',5'-dihydroksyfenyl)-2-(t-b utylamino)- etanolhydrobromid.

23.7 g av basen l-(3',5'-dibenzyloksyfenyl)-2-(benzyl-t-butylamino )-etanol oppnådd fra de samlede fraskilte oppløsningene fra fremstillingen av (-)-l-(3'j5'-dibenzyloksyfenyl)-2-(benzyl-t-butylamino)-etanol, ble oppløst i 250 ml metanol og kokt under tilbakeløp sammen med 18.2 g (+)-dibenzoyl-vinsyre oppløst i 250 mlmetanol i 60 minutter. Produktet ble bearbeidet på samme måte som beskrevet ovenfor og omkrystallisert to ganger fra absolutt etanol. [a]^<0> = +34.3° (1 % i absolutt metanol). Utbytte 10.5 g.

Hydrobromidet ble fremstilt av 9.5 g av dette salt på samme måte som beskrevet ovenfor. Utbytte 6.2 g [a]p°= -33.0° (1 % i absolutt metanol). Hydrogeneringen av 5.5 g av dette produkt ble utført som beskrevet ovenfor. Reaksjonsproduktet krystalliserte seg fra etanol/eter. Utbytte 2.7 g, ta]p<0> = +34.2° (1 % absolutt metanol). Br"

(beregnet) = 26.1 %, Br" (funnet) = 25.8 %, smeltepunkt 241° - 243°C. Farmakologiske forsøk med 1-( 3', 5'- dialkanoyloksyfenyl)- 2- aminoetanoler.

De vurderte forbindelser er angitt nedenfor med kodenummer

og strukturelle formler. De foretatte sammenligninger er gjort på vektbasis hvis ikke annet er angitt.

a) Bronchospasmolytisk virkning in vitro

Metoder:

Trakea fra et marsvin ble spiralskåret. Det ble plasert i et vannkappeforsynt bad (37°C) i Krebs' oppløsning og gjennomluftet med oksygen (95 %) og karbondioksyd (5 %). Pilokarpin (2 yg/ml) ble tilsatt. Mengden ble regulert til ca. 2 g og relaksasjoner i trakea ble registrert ved hjelp av en Grass kraft-forskyvningsmålende transduktor og en Grass polygraf modell 5. Den kumulative metode ble benyttet. (-)-adrenalin ble benyttet som referansemateriale. Sammenligningene i tabell 1 er basert på ED^Q-verdier.

b) Bronchospasmolytisk virkning på bedøvede katter.

Metoder:

Bronchospasmolytisk virkning ble studert ifølge metoden til Konzett & Rossler. Bronchospasmer ble indusert ved i.v. injeksjoner av histamin i den venstre halsåren. Overløp ble registrert ved hjelp av en Grass volumtransduktor og en Grass polygraf modell 5. Forand-ringer i arterie-middeltrykket og hjertehastigheten ble kontinuerlig registrert under forsøket. Forbindelsen KWD 2019 ble anvendt som referanse i alle forsøk. Sammenligningene er basert på ED^Q-verdiér. De oppnådde resultater er gitt i nedenstående tabell 2.

Metoder:

Det ble benyttet hanmarsvin (200-300 g). Bronchosammentrekning ble frembragt ved å la dyrene inhalere en histamin aerosol. Histaminet (0.4 mg base/ml) ble forstøvet under standard betingelser med to appa-rater ifølge Rooth og Petersen (Acta. Med. Scand. Supplement 228, 1

(1949)). I disse forsøk ble slutten av oppholdet for dyrene i aero-solen observert ved en plutselig senkning i respirasjonsfrekvensen. Forbindelsen ble injisert intraperitonealt 15 minutter (40 dyr) eller administrert oralt 30 minutter (40 dyr) før histaminbehandling. Dosen som beskyttet 50 % av dyrene i mer enn 4 minutter er betegnet ED^q. Av ubehandlede dyr vil bare 1-25? motstå histaminaerosolen i mer enn 4 minutter.

For å studere varigheten av virkningen ble 2.0 mg/kg administrert oralt til upåvirkede marsvin ved forskjellige tidsintervaller før histaminbehandlingen. Elleve grupper av seks dyr ble studert og undersøkt i histamin aerosol 10, 20, 30, 40, 50, 60, 120, 180, 240, 300 og 360 minutter etter administrasjon av forbindelsen. Resultatene er gitt i nedenstående tabell 3.

Alle estrene ble undersøkt, men KWD 20 85 er noe mindre effek-tiv enn KWD 2019 når det gjelder å beskytte marsvin overfor histamin-aerosol etter i.p. administrasjon. Etter oral administrasjon er imidlertid estrene like eller mer effektive enn KWD 2019 med unntagelse av KWD 2057. Diisosmørsyreesteren (KWD 2058) er 2,5 ganger mer effek-tiv enn KWD 2019 etter oral administrasjon. Varigheten av forbindel-senes virkning undersøkt ved administrasjon i like doser, ble funnet å være av samme størrelsesorden som varigheten for KWD 2019.

d) Virkning på isolert marsvinhjerte.

Metode:

Det isolerte marsvinhjerte ble perfusert ifølge Langendorff. Dén benyttede metode er beskrevet av Anden et al (Acta Pharmacol. et Toxicol. 21, 247 (1964)). Kontraksjoner i hjertet ble registrert ved hjelp av en kraft-fortrengningsmålende transduktor og en Grass polygraf modell 5. Hjertets restitusjon ble undersøkt med (-)-adrenalin mellom hver dose av undersøkte forbindelser. KWD 2019 ble benyttet som referanse. Resultatene er gitt i nedenstående tabell 4.

Et felles trekk for alle de undersøkte estere er at de har en meget liten direkte virkning på hjertemuskelen. Med KWD 2058 ble det ikke oppnådd noen virkning på hjertehastigheten i doser på opptil 100 yg.

e) Hemodynamiske studier.

Metode:

De hemodynamiske virkninger av KWD 2058 og KWD 2019 ble studert hos bedøvede katter etter i.v. injeksjon i den venstre låråre.

Det ble foretatt tre forsøk. Virkningene på arterie-middeltrykket, pulstrykket (høyre halspulsåre) og hjertehastigheten ble registrert.

Por å studere virkningen av forbindelsene på den perifere vaskulære motstand, ble det sørget for en konstant strøm i høyre bak-ben på to katter ved hjelp av en Sigma-motorpumpe forbundet med arteria femoralis. Det ble foretatt intra-arterale injeksjoner og variasjoner i den perifere motstand ble registrert som trykkforandringer. Resultatene er gitt i tabell 5.

Toksisiteten ble undersøkt hos mus (NMRI, hanmus, 18-28 g) 24 timer etter i.v. og oral administrasjon. Dyrene ble observert i 5 dager, Ingen ytterligere dødstilfeller forekom. Resultatene er gitt i nedenstående tabell 6.

Diskusjon.

Forbindelsene KWD 2037, KWD 2057, KWD 2058 og KWD 2085 har svakere bronchospasmolytisk virkning in vitro enn KWD 2019 og meget mindre direkte hjertevirkning enn KWD 2019. In vivo er den bronchospasmolytiske virkning hos bedøvede katter (etter i.v. administrasjon) den samme (KWD 2058) eller noe mindre (KWD 2037, KWD 2057) enn virkningen til KWD 2019. Hemodynamiske studier hos katt viser at virkningen av KWD 205 8 på arterie-middeltrykket, pulstrykket, hjertehastigheten og den perifere vaskulære motstand, er omtrent halvparten av virkningen til KWD 2019. Alle estrene viser god virkning når det gjelder å beskytte upåvirkede marsvin overfor en histamin aerosol etter i.p. administrasjon såvel som etter p.o. administrasjon.

Forbindelsene KWD 2037, KWD 2057, KWD 2058 og KWD 2085 ut-viser en forbedret oral absorbsjon sammenlignet med KWD 2019 hvilket indikeres ved deres høyere orale toksisitet. Forbindelsen KWD 2058 viser en spesielt god oral absorbsjon sammenlignet med KWD 2019 hvilket fremgår fra ED 50 -forsøksresultatet ved oral administrasjon i tabell 3.

Estrene som fremstilles ifølge foreliggende oppfinnelse, ut-viser således forbedrede egenskaper sammenlignet med forbindelsen KWD 2019 som ifølge resultater angitt i norsk patent nr. 120 686 i seg sqlv har en overlegen virkning i forhold til tidligere kjente forbindelser.

Analogifremgangsmåte til fremstilling av bronchospasmolytisk virksomme forbindelser med formelen:

hvor R^ er en alkanoylgruppe med høyst 5 karbonatomer, og fysiologisk akseptable syreaddisjonssalter derav, karakterisert ved A. at en dikarbonylforbindelse med formel III omsettes med tert.-' butylamin med formel IV under samtidig reduksjon ifølge følgende reaksj onsskj erna:

3' 3

hvoretter R , om nødvendig, overføres til gruppen R^, eller

B. at et epoksyd av formel VI omsettes med en forbindelse av formel VII ifølge følgende reaksjonsskjema:

31 .. x li hvoretter R' , om nødvendig, overføres til gruppen R , og R , om nød-vendig, erstattes med hydrogen, eller C. at en forbindelse med formel IX reduseres ifølge følgende reaksj onsskj ema:

3' .. "5 4 hvoretter R , om nødvendig, overføres til gruppen R , og R , om nødvendig, erstattes med hydrogen,

i hvilke formler R "5' er hydrogen, eller en alkyl- eller alkanoylgruppe med høyst 5 karbonatomer eller en mono- eller bicyklisk aralkylgruppe med høyst 11 karbonatomer, slik som benzyl eller naftylmetyl, og R er hydrogen eller e.n mono- eller bicyklisk aralkylgruppe med høyst 11 karbonatomer,

hvoretter den erholdte forbindelse om ønsket omdannes til fysiologisk tålbare syreaddisjonssalter, og/eller oppdeles i sine optisk aktive former enten før eller etter eventuell overføring av gruppen R "51 til

3 . 4

gruppen R eller avspaltnmg av beskyttelsesgruppen R .