NO126419B - - Google Patents

Description

Absorberende artikler for engangsbruk.

Foreliggende oppfinnelse vedrører generelt forbedrede, absorberende artikler for engangsbruk. Oppfinnelsen angår mer spesielt absorberende artikler som inneholder stabiliserte, vannuoppløselige hydrofile polyetylenoksyder, og utgjøres eksempelvis av bleier, menstruasjonsbind og -tamponger, tannlegetamponger, kirurgiske tamponger, fødselsbind, vannlatingsbind, etc.

Man har i mange år anvendt absorberende artikler for engangsbruk for absorbsjon av kroppsvæsker, men disse artikler har ikke alltid vært helt tilfredsstillende for brukeren. Et stort an-

tall materialer av forskjellig oppbygning og med forskjellige ab-

sorbsjonsmidler har vært beskrevet. imidlertid lider mange av de produkter som er på markedet av den ulempe at de har for dårlige absorbsjonsegenskaper. Tidligere var den vanlige metoden for å øke absorbsjonen å tilsette billige stoffer med høy absorbsjonskapasitet som f.eks. cellulosevatt og lignende som var anbragt mellom lag av vanngjennomtrengelige tekstiler. Selv om disse var tilfredstillende som absorbsjonsmedia for væsker, var disse artikler ofte store og ubehagelige. For eksempel må bleier ha en viss minstetykkeIse for å sikre tilstrekkelig absorbsjon av kroppsvæsker. Hvis materialet imidlertid hadde liten absorbsjonsevne, måtte bleien utvilsomt bli voluminøs og ikke lett kunne tilpasses til kroppen.

En av de større ulemper ved de handelsvanlige produkter idag er at selv om de kan ha relativt høy absorbsjonsevne, vil ab-sorbs jonsstoffene, hvis de utsettes for trykk, frigi en del av den absorberte væske. Dette skyldes at væsken er fysisk oppfanget inne i en fiberstruktur og at relativt svakt trykk er alt som trenges for å bringe væsken til å skille seg fra absorbsjonsmediet. Dette er naturligvis meget uønsket, særlig i menstruasjonsbind og -tamponger.

I US patent nr. 2 8U9 000 er det beskrevet et forbedret menstruasjonsbind hvor de absorberende bomullsfibre er belagt med et retensjonsmiddel for å øke absorbsjonsevnen. Typiske retensjons-midler som nevnes er sorbitol, mannitol, glycerol, glykoler og gly-kolpolymere. Disse sammensetninger påføres ved å sprøytes på bom-ullen eller tilsette forbindelsene i det siste vasketrinnet når de absorberende bomullsbind fremstilles. Imidlertid er de sammensetninger som er anført i patentet, selv om de har absorbsjonsegenskaper, oppløselige, og kan således ekstraheres ut fra bomullsfib-rene av kroppsvæskene.

Uoppløselige hydrofile polyetylenoksyder er særlig egnet som absorbsjonsartikler beregnet for engan'gsbruk, siden de kan absorbere relativt store mengder væske og holde på væsken selv under trykk. Selv om disse polymere er relativt stabile i lengre tid i nærvær av oksygen, ved temperaturer opp til ca. 25°C, vil de polymere ved høyere temperaturer, som f.eks. 40°C, nedbrytes i nærvær av små mengder oksygen. For eksempel vil ustabilisert polymer etter mindre enn 6 ukers lagring ved 40°C i v.ann som bare inneholder oppløst oksygen, bli 100 % vannoppløselig. (Graden av vannoppløse-lighet for den polymere, som til å begynne med er uoppløselig, er en nyttig angivelse av nedbrytningsgraden).

De vannoppløselige etylenoksydpolymerer som brukes som forløpere for fremstilling av vannuoppløselige hydrofile etylenoksydpolymere, lider også av oksydativ nedbrytning. Til tross for den strukturelle likhet mellom de oppløselige polymere og de foreliggende uoppløselige polymere har man ikke funnet noen nødvendig forbindelse mellom evnen hos et stoff til å stabilisere den opp-løselige polymer og evnen hos samme stoff til å stabilisere uopp-løselig polymer. Som en illustrasjon på dette kan visse alkoholer som isopropylalkohol og propylenglykol brukes til stabilisering av oppløselige polymere. Imidlertid er disse alkoholer meget lite effektive, -hvis ikke helt ineffektive, til stabilisering av uopp-løselig polymer.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt absorberende artikler for engangsbruk, inneholdende minst en vann-uoppløselig hydrofil med formelen:

som er kryssbundet, hvor og R^ betegner hydrogen, alkyl eller alkylsubstituert aryl, og hvor R^ - Rg betegner hydrogen, metyl, fenyl eller vinyl, og n har en slik verdi at polymerens molekylvekt er minst 150 000, kjennetegnet ved at polymeren inneholder 0.01 - 50 vektprosent og fortrinnsvis 0.2 - 3.0 vektprosent av en etyleniminpolymer med en molekylvekt på minst 10 000.

Polyetylenoksyder som er uoppløseliggjort ved kryssbinding er særlig gunstige på grunn av deres evne til å oppta store mengder væske, f.eks. vann, i mengder på 25 til 100 ganger deres tørrvekt. Disse polymere, i tillegg til at de har evnen til å oppta store mengder vann, er uoppløselige i vann uavhengig av tempera-turen, vil holde fast på væsker, oppløsninger og suspensjoner og danner gellignende produkter.

Ikke-stabiliserte, vannuoppløselige hydrofile polyetylenoksydpolymere er kjente sammensetninger. For eksempel er oppbygning og fremstilling av disse uoppløselige polymere angitt i U.S. patent nr. 3.264.202 av 2. august 1966. De uoppløselige polymere fremstilles ved å utsette vannoppløselige etylenoksydpolymere for ioniserende stråling i tilstrekkelig dose til å kryssbinde den polymere slik at det dannes en vannuoppløselig polymer.

De vannoppløselige etylenoksydpolymere som brukes for fremstilling av de vannuoppløselige polymere er også velkjente sammensetninger. For eksempel er déres oppbygning og fremstilling angitt i U.S. patenter nr. 3.127-371. 3-214.387, 3-275-998, 3-398-199 og 3-399-149-Vannoppløselige polyetylenoksyder er homopolymere av etylenoksyd og copolymere av etylenoksyd med et eller flere andre alkylenoksyder som propylenoksyd, 1,2-butylenoksyd, 2,3-butylenoksyd, isobutylenoksyd, styrenoksyd og lignende. De polymere inneholder polymerisert etylenoksyd i tilstrekkelig mengde til å gjøre den polymere vannoppløselig. Således vil minsteinnholdet av polymerisert etylenoksyd i den polymere variere endel, avhengig av den eller de comonomeres art, men vil vanligvis være minst 50 vekt-$> etylenoksyd, og fortrinnsvis utgjøre minst 75 vekt-% polymerisert etylenoksyd. Etylenoksyd-homopolymer er foretrukket som etylen-oksydpolymer-.

De vannoppløselige polyetylenoksyder vil vanligvis ha molvekter så høye at den polymeres reduserte viskositet vil være mellom" 0,5 og 75 °g høyere, fortrinnsvis mellom ca. 1 og 60, eller ha en vandig viskositet ved 25°C på mellom 225 centipoi.se målt som 5 vekt-% i konsentrasjon, til ca. 12.000 centipoise og høyere målt som 1 vekt-%ig blanding.

Nevnte reduserte viskositet bestemmes på følgende måte: Fyll 100 ml acetonitril på en 25O ml rund kolbe med skrulokk. Under konstant røring innføres 0,200 g polymer veiet til nærmeste mg. Skrukorken fores med et stykke aluminiumfolie, og korken skrus forsiktig og fast på. Flasken anbringes på en egnet trommelrulle-maskin med 15 cm (indre diameter) ruller og rulles i 16 + 0,5 timer. Flasken tas av fra rullemaskinen og oppløsningen filtreres med trykk gjennom et grovt glass-sinterfilter. Man bestemmer antall sekunder som prøveoppløsningen trenger for å passere gjennom et kalibrert Ubbelohde-viskosimeter ved 30 i 0,1°C. Man benytter en egnet stoppeklokke med 10 sekunders skive gradert i 0,1 sekund-enheter, med en nøyaktighet på 0,1 % ved forsøk over 60 minutter. Man noterer den tid som går med. Man måler og noterer antall sekunder som ren acetonitril bruker for passering gjennom viskosimeteret.

Beregning:

F = viskosimeter-korreksjon

AS = sekunder for ren acetonitril

AC = sekunder, korrigert for acetonitril

SS = sekunder for polymeroppløsningen

SC = sekunder korrigert for oppløsningen

SV = spesifikk viskositet

RV er redusert viskositet

K er konsentrasjon, gram prøve pr. 100 ml acetonitril.

Nedenstående tabell illustrerer forholdet mellom midlere molvekt for polyetylenoksyd-homopolymer, redusert viskositet og centipoise-viskositet for oppløsninger.

Betegnelsen "vandig viskositet" eller "centipoise-viskositet" refererer seg til viskositeten hos en oppløsning med angitt polymerkonsentrasjon i vann, målt i et Brookfield-viskosimeter modell RVF, med spindel nr. 1, omdreiningshastighet 2 omdr./ minutt. Viskositeten måles ved værelsetemperatur, d.v.s. ca. 24°C.

De vannuoppløselige hydrofile polyetylenoksydpolymere fremstilles ved å utsette ovennevnte vannoppløselige etylenoksydpolymere for tilstrekkelig ioniserende stråling til å kryssbinde og uoppløseliggjøre den polymere til en vannuoppløselig hydrofil polymer. Ioniserende bestråling betegner i denne forbindelse en stråling som har tilstrekkelig -energi til å fremkalle elektrone-eksitering og/eller ionisering i polymermolekylene (når man bruker et oppløsningsmiddel/, men som ikke har tilstrekkelig energi til å innvirke på atomkjernene. Egnede kilder for ionestråling er gamma-stråleproduserende radioaktive isotoper som kobolt^ og cesium"<*>""^, brukte radioaktive elementer fra radioaktive anlegg, røntgenstråler som frembringes av vanlige røntgenmaskiner og elektroner som frem-kalles i f.eks. Van de.Graaff-akselleratorer, lineære elektron-akseleratorer, resonanstransformatorer og lignende. Egnet ioniserende stråling for bruk i henhold til foreliggende oppfinnelse vil ha en energi på mellom ca. 0.05 MeV til ca. 20 MeV.

Bestrålingen av ikke-kryssbundet (vannoppløselig) polymer kan gjennomføres i fast form eller i oppløsning. Faste polymere kan bestråles i luft, i vakuum eller under forskjellige gass-atmosfærer,, mens bestråling i oppløsning kan foretas med den polymere oppløst i vann eller i blandinger av vann med vannblandbare organiske oppløsningsmidler. Man kan bruke en hvilken som helst me-tode til å føre den faste polymere eller polymeroppløsningen i kon-takt med den ioniserende bestråling. Egnede fremgangsmåter er vel-kjent og vil fremgå for fagfolk.

Den strålingsmengde som den polymere skal utsettes for eller oppta avhenger av en rekke variable. Når strålingen gjennom-føres på relativt lavt energinivå og i nærvær av friradikaloppfang-, ende forbindelser som oksygen, kreves ekstremt høye totaldoser for å fremkalle vannuoppløselige hydrofile polymere. Når bestrålingen på den annen side gjennomføres under betingelser som favoriserer lang levetid for de frie radikaler som dannes, f.eks. når bestrålingen gjennomføres under høyt energinivå og i fravær av oksygen, eller i oppløsning hvor .oksygenet hurtig oppbrukes, foregår dannel-sen av vannuoppløselige hydrofile polymere raskt. Den foretrukne fremgangsmåte for fremstilling av vannuoppløselig, hydrofil polymer er å gjennomføre bestrålingen i vandig oppløsning med en ioniserende bestråling i energinivå på mellom ca. 0.10 og 20 MeV og i en total dose på mellom ca. 0.05 og 10 megarad.

Som nevnt har de hydrofile polymere som benyttes i foreliggende oppfinnelse den generelle formel:

som er kryssbundet og hvor R, og betegner hydrogen, alkylradi-kaler eller alkylsubstituerte arylradikaler, og hvor R^ - Rg betegner hydrogen, metyl, fenyl eller vinylradikaler, og n har en slik verdi at polymerens molekylvekt er minst 150 000.

Disse hydrogeler inneholder minst en av nedenstående strukturenheter:

hvor R^ - Rg har betydning som ovenfor angitt.

Betegnelsen "uoppløselig" eller "uoppløseliggjøre" knytter seg i denne forbindelse til fremstilling av en polymer hvor en større eller mindre del av den polymere er i det vesentlige uopp-løselig i vann, avhengig av strålingsdosen. Disse polymere kan svelle og absorbere mange ganger deres egen vekt av vann fordi de også er hydrofile.

Den benyttede stabiliserende etyleniminpolymer er en polymer fremstilt fra etylenimin og for størstedelen inneholder følgende repeterende enheter: og i mindre mengde følgende repeterende enhet:

\ I praksis har etyleniminpolymere for dette formål mole-kylvekter fra ca. 10 000 til ca. 100 000. Særlig foretrekkes etyleniminpolymere med molekylvekt fra ca. 20 000 til ca. 80 000. Disse polymere fremstilles på kjent måte i henhold til literaturen og kan fåes i handelen.

I praksis brukes etyleniminpolymer-stabilisatoren i stabiliserende mengde. Med betegnelsen "stabiliserende mengde" menes en mengde etyleniminpolymer som i blanding med polyetylenoksydet vil nedsette degraderingshastigheten i forhold til ustabilisert polymer. Man har funnet at så lite som ca. 0.01 vektprosent basert på vekten av fast polyetylenoksydpolymer effektivt vil stabilisere den polymere mot nedbrytning. Por de fleste formål foretrekkes en sta-bilisatorkonsentrasjon på-mellom 0.2 og 3.0 vektprosent. Om ønsket kan man imidlertid bruke konsentrasjoner av etyleniminpolymer helt

opp til 50 vektprosent.

Stabilisering av det vannuoppløselige hydrofile polyetylenoksyd kan gjennomføres på forskjellige trinn under sistnevntes fremstilling. For eksempel kan etyleniminpolymeren tilsettes til en vandig oppløsning av polyetylenoksydet og den resulterende oppløs-ning helles ut til en film som derpå kryssbindes. Tilsetning av

, stabilisator til polyetylenoksydoppløsningen gir også oppløsningen selv en stabiliserende virkning. Alternativt kan den rene, faste polymer blandes med stabilisator og produktet ekstruderes eller ka-landreres til en film eller lignende form. Den resulterende film blir deretter kryssbundet ved bestråling. Tilsetning av stabilisator før ekstrudering eller kalandrering gir en stabiliserende virkning mens den polymere smelteblandes ved forhøyet temperatur. Ende-lig kan den vannuoppløselige hydrofile polyetylenoksyd stabiliseres etter bestrålingen ved tilsetning Og absorbsjon av stabilisator fra oppløsning.

Stabiliserte, hydrofile polyetylenoksyder kan på enkel måte innarbeides i alle de kjente og handelsvanlige engangsartikler, i og brukes i disse for å øke absorbsjonsevnen. Por eksempel kan de polymere innarbeides i bleier av en type som f.eks. angitt i US patenter nr. 2 788 003, nr. 2 849 000, nr. 2 860 637, nr. 3 306 293 og nr. 2 667 168. På lignende måte kan de innarbeides i tamponger eller menstruasjonsbind av en type som angitt i US patenter nr. 3 121 427, nr. 3 070 095 og lignende. De polymere kan brukes på mange forskjellige måter, som f.eks. i form av et pulver dispergert i og bundet til et celluloseunderlag eller lignende substrat, eller som en film av kryssbundet polymer som mellomlag mellom sjikt av bærestruk-tur. Alle de kjente fremgangsmåter kan brukes til å feste filmen eller den pulveriserte polymer til underlaget.

Generelt vil mengden hydrofil gel som anvendes avhenge

av den spesielle absorbsjonsartikkel og dens formål. I praksis har man funnet at det kan lages absorbsjonsartikler for engangsbruk som inneholder fra ca. 2 til 98 vektprosent.

De følgende eksempler illustrerer virkningen av stabilisatoren som benyttes i foreliggende oppfinnelse for økning av stabi-liteten hos uoppløselige hydrofile polyetylenoksyder. .I eksemplene 1 - 3 ble det uoppløselige, hydrofile polyetylenoksyd fremstilt ved å utsette en vandig oppløsning inneholdende 4 vektprosent polyetylenoksyd-homopolymer av koaguleringsgrad med redusert viskositet ca. 60, for ioniserende bestråling med energinivå 1 million elektronvolt til en total dose på ca. en megarad. Den ioniserende bestråling ble produsert i en Van de Graaff-akselle-rator.

Den polymere ble produsert i form av et ca. 7.5 cm bredt bånd som veide 1 g per 30 cm, og hadde et underlag av åpenrnasket gasbind. Båndene ble ikke tørket, men gjennomgikk følgende standard prosedyre for kvalitetsbestemmelse i gelform.

To biter av ovenstående bånd, begge 1 fot lange, ble anbragt i en beholder som inneholdt nedenfor nevnte konsentrasjon av stabilisator i vandig oppløsning. Oppløsningen ble fremstilt ved å oppløse den riktige mengde etyleniminpolymer i 500 ml destillert vann. Beholderen ble forsynt med løstsittende lokk og anbragt i luftovn holdt ved 40°C. Kan foretok periodevis inspeksjon av poly-merstyrken ved å føle båndets fasthet. Likeledes ble pH for oppløs-ning pluss polymer målt med mellomrom, siden nedbrytningen vanligvis følges av senkning i pH. Bedømmelsen av båndutseendet var som følger: (+) båndet fast, ingen merkbar nedbrytning båndet sammenhengende, men merkbar nedbrytning

som viste seg i mykhet eller stripet overflate

(-) båndet 100 % ødelagt (dvs. 100 % vannoppløselig)

De anvendte stabilisatorer, konsentrasjoner og resultater av bedømmelsen er oppført i nedenstående eksempler.

Eksempel 1

I dette eksempel ble det fremstilt et bånd som ovenfor, men uten etyleniminpolymer-stabilisator, og tjente derved som kon-troll for sammenlignings formål. Etter tidligere forklarte standard prosedyre fikk man følgende resultater:

Eksempel 2

I dette eksempel ble det fremstilt en etyleniminpolymer-oppløsning ved å oppløse 0.215 g etyleniminpolymer (molekylvekt ca.

50 000) i 500 ml vann til en oppløsning av etyleniminpolymer som inneholdt ca. 10 ^ mol monomerenheter. I denne oppløsning anbragte man båndene i henhold til standard fremgangsmåte. Man fikk følgende resultater:

Eksempel 3

Man fremstilte en etyleniminpolymer-oppløsning ved oppløs-ning av 0.0002 g etyleniminpolymer (molekylvekt ca. 50 000) i 500 ml

-5

vann til en 10 molar oppløsning. I denne oppløsning anbragte man båndene i henhold til standard fremgangsmåte. Man fikk følgende resultater:

Eksempel 4

Dette eksempel illustrerer stabilisering av hydrofil polyetylenoksyd ved tilsetning av stabilisator til den vandige poly-etylenoksydoppløsning før kryssbinding. Etyleniminpolymeren har stabiliserende virkning på polyetylenoksydoppløsningen både før og etter kryssbinding.

Van fremstilte tre vandige blandinger: (A) 4 vektprosent polyetylenoksyd-homopolymer (med redusert viskositet ca. 60) og en 0.13 vektprosentig etylenimin-homopolymer (med molekylvekt ca. 50 000) i en oppløsning som hadde et monomer-molforhold på ca. 30:1, (B) 4 vektprosent polyetylenoksyd-homopolymer (som ovenfor) og 0.04 vektprosent etylenimin-homopolymer (som ovenfor) som ga en oppløsning med monomer-molforhold på ca. 100:1 respektivt, (C) 4 vektprosent polyetylenoksyd-homopolymer (som ovenfor) og 0.027 vektprosent etylenimin-homopolymer (som ovenfor) hvilket ga en oppløsning med monomer-molforhold på 150:1.

Disse oppløsninger ble kryssbundet med ionisert bestråling i energinivå en million elektronvolt til en total dose på ca. en megarad. Den ioniserende bestråling ble produsert i en Van de Graaff-aksellerator. Polymergelen fremstilt ved denne fremgangsmåte var et 7.5 cm bredt bånd som veiet ca. 15 g per 30 cm. Båndet ble tørket til en film ved lufttørking ved romtemperatur i ca. 16 timer (over natten). Ved kontrollforsøk uten tilsetning av etyleniminpolymerer ble bånd fremstilt og tørket på samme måte.

Dette eksempel viser effektiviteten hos det tilsatte etyleniminpolymer i tre forskjellige mengdeforhold for stabilisering av tørket hydrofil, uoppløselig polyetylenoksyd.

15 cm prøver av både stabilisert og ustabilisert bånd

ble pakket inn i en bomullsbit, 19 x 7.5 cm, heftet sammen som en rull og anbragt i luftovn ved 90°C. Etter forskjellige tidsrom ble rullene tatt ut av ovnen, båndet pakket ut og anbragt i 500 ml 10 vektprosentig vandig metanol for ekstraksjon av nedbrutt oppløselig polymer. Tabell 4 nedenfor inneholder de målte båndvekter (minus gassvekten) umiddelbart etter tørking, båndvektene etter lufttørking ved 90°C i varierende tidsrom fulgt av ekstraksjon, og den vektprosent polymer som ble nedbrutt etter slik tørking.

Som angitt har polyetyleniminet stabiliserende virkning på polyetylenoksydoppløsningen før kryssbinding. Dette ble vist ved å fremstille en 2 vekt-%ig oppløsning av polyetylenoksyd inneholdende 2,5 vekt-% basert på vekten av fast polyetylenoksyd. Denne oppløsning og en kontrolloppløsning av 12 % ±g polyetylenoksyd uten stabilisator ble holdt ved 4-0°C i de angitte tidsrom. Viskositets-forandring målt i centipoise i Brookfield Spindle-viskosimeter er anført i tabell 5 nedenfor. Senkningen i viskositeten angir molekyl(vekt)-nedbrytningen.

Eksempel 5

En annen fremgangsmåte for fremstilling av hydrofile polyetylenoksyd-filmer for anvendelse til engangsartikler i henhold til oppfinnelsen er å smelteblande, ekstrudere eller kalandrere fast polyetylenoksyd. Deretter kryssbindes filmen ved bestråling. Imidlertid vet man at nedbrytningen skjer under smelteblandingen og skjærkraftbehandlingen når den polymere har høyere temperaturer. Dette eksempel illustrerer den stabiliserende virkning når polyetylenimin blandes med fast polyetylenoksyd før valsing.

Man målte Brabender-kurver på fast polyetylenoksyd med molvekt ca. 600,000 med en valse nr. 6 i halv størrelse med varme-kappetemperatur på 150°C. Den valgte størrelse var 26 g.

Fremgangsmåten besto i å påfylle polyetylenoksyd i blandehode med 40 omdr../minutt gjennom hurtigpåfylleren og ved avlesningsinstrumentet på 5X skalaen. Tre minutter senere ble skalaen innstilt på IX -med forbelastning 500 g-m. Samtidig ble hastigheten øket til 100 omdr./minutt og man avsatte kurven etter verdiene inntil dreiemomentet var sunket til 75 f° av det opprinne-lige. Det antall minutter som gikk for å nå dette punkt ble tatt som mål på stabiliseringsvirkningen for stabilisatoren. Tiden ble målt fra det punkt hvor hastigheten ble øket til 100 omdr./minutt, opprinnelig dreiningsmoment ble også målt på dette punkt. Resulta-tene fremgår av tabell 6 nedenfor.

Dreiemomentets fallhastighet ble også beregnet ved å bruke kurvens stigningskoeffisient ved det punkt hvor 75 % av utgangs-dreiemomentet var nådd. Disse resultater fremgår av tabell 7.

Disse tall viser at 0,25 % tilsatt polyetylenimin nedsatte dreiemomentets fallhastighet til ca. halvparten av hastigheten for ustabilisert polyetylenoksyd.

I forsøk 1 øket smeltetemperaturen til maksimum l69°C etter ca. 7,5 minutter (målt fra eksperimentets begynnelse) og sank deretter meget hurtig når nedbrytningen foregikk inntil den ved 15 - 16 minutter var kommet ned til beholdertemperaturen. Prøve 2 nådde maksimum 175°C ved ca. 14 minutter og sank bare 1°C i løpet av de neste 14 minutters behandling. Prøve 3 nådde maksimum ved 174°C ved ca. 9 minutter etter start og falt meget gradvis. Prøve 4 oppførte seg meget likt prøve 3»

Eksempel 6

Man fremstilte et sett tamponger i en kontinuerlig maskin ved å innmate et sammensatt bånd, 1 meter langt og 7»5 cm bredt, sammensatt av alternerende to lag tørket polymer fremstilt som i eksempel 4, med et underlag av tynn gas, fremstilt fra oppløs-ning inneholdende kryssbundet polyetylenoksyd og polyetylenimin i molforhold 30 : 1 respektivt, hvor den polymere veiet 4,7 g/meter (g/yd), idet sistnevnte var anbragt mellom tre lag bomull som veiet 12 g/m (12 g/yd), hvilken sammensetning i det følgende kalles 2-lags tampong. På lignende måte laget man tamponger inneholdende bare et lag polymer mellom tre lag av den samme bomull, som i det følgende kalles 1-lags tamponger. Kontrolltamponger ble fremstilt ved å sammensette fire lag av samme bomull med vekt 12 g/m.

Man underkastet disse forskjellige tamponger prøver med hensyn til absorbsjonsvirkningen i tre forskjellige apparaturer som som absorbsjonsvæske henholdsvis inneholdt vann, fysiologisk saltvann og sitronsyreholdig blod.

(1) Apparatur I ble konstruert ved å fylle en plastflaske med 7,5 cm diameter ca. 12,5 cm høyt med 10 folg polyetylen-oppløsning, koagulasjonskvalitet, med en 10 mm glass-stav, 11 cm lang, nedsatt i midten, hvoretter flasken og innhold ble bestrålt med stråler fra cobolt 60 til en total dose på ca. 1 megarad. Den dannede gel med innhold og etter at staven var tatt 'ut,ble satt skrått nedover i 40° vinkel med flaskeåpningen ned og forbundet med en 50 ml byrette via et plastik rør som gikk gjennom baksiden av gelen til midthullet. Prøvetamponger ble innsatt fullstendig gjennom åpningen og væske, i dette tilfelle vann, dryppet fra byretten ned i hullet med en regulert hastighet <på ca. 10 - 20 cm^/time. Når tampongen ble mettet ved partialtrykket i forsøksapparaturen, ble gjennomstrømmende væske oppsamlet og veiet og tampongen ble veiet før prøven og mettet ved avslutning av prøven. Apparatur II ble oppbygget ved å fylle en plastflaske med ca. 7>5 cm diameter ca. 12,5 cm høyt med 10 % ±g polyetylenoppløsning, koagulasjonskvalitet, med innsatt 7 mm glass-stav, ca. 11 cm lang, i midten, og bestråling av flaske og innhold med stråler fra cobolt 60 i total dose ca. 1 megarad. Den dannede gel med beholder og etter at staven var tatt ut, ble stilt skrått nedover i 40° vinkel med åpningen ned og forbundet med en 50 cm byrette via et plastrør som gikk gjennom baksiden av gelen til midthullet. Prøvetamponger ble innsatt fullstendig gjennom flaskeåpningen og væsken, som i dette tilfelle var fysiologisk saltvann, strømmet frå byretten inn i hullet med regulert hastighet mellom ca. 10 og 22 ml/time. Når tampongen ble mettet ved forsøksapparaturens partialtrykk, ble gjennomgående væske oppsamlet og veiet, og tampongen ble likeledes veiet før prøven og mettet og veiet etter prøven.

Absorbsjonskapasiteten for 1-lags tamponger (hydrogel med gas) og 2-lags tamponger (hydrogel med gas) og kontrollprøve-tamponger er oppført i tabell 8 nedenfor:

Absorbsjonskapasiteten som ble målt på forsøkstamponger med 2-lags film (hydrogel uten gas), 2-lags hydrogel med gas og kontrolltamponger er anført i tabell 9 nedenfor.

Eksempel 7

I tillegg til bruk i tamponger er hydrogeler i henhold til oppfinnelsen også anvendelige i menstruasjonsbind. Man laget en forsøksmodell på følgende måte: En 10 % ig oppløsning av polyetylenoksyd med høy molvekt ble fylt i en rund, åpen polyetylenstøpeform, 6 cm i diameter og 12,5 cm lang, hvori man innsatte i midten et glassrør, 9 mm i diameter til en dybde på ca. 1,25 cm fra formens bakside. Denne

sammensetning ble bestrålt med kobolt 60 til en total dose på ca.

1 megarad til en sammenhengende, men bøyelig gel. Etter at glass-røret var tatt ut og en byrette tilknyttet gjennom baksiden av modellen til midthullet, ble en bestemt mengde forsøksvæske (vann eller saltvann) per tidsenhet innført gjennom hullet. Modellen ble stilt skrått i ca. 45° vinkel ved hjelp av en holder og med hullet nedover, og man påsatte et menstruasjonsbind. Bind i handelen under navnet "Kotex" ble lagt mellom to lag polyetylenoksydpolyetylenimin-film fremstilt som angitt i eksempel 4 (A). Bindene ble anbragt på modellen idet man benyttet langsom vanntilstrømning, ca. 1 ml/minutt. Man fant en vesentlig forbedring av absorbsjonsevnen for de kjente bind i forbindelse med kryssbundet polymer i forhold til kontroll-bind.

Claims (1)

1. Absorberende artikler for engangsbruk, inneholdende minst en vannuoppløselig hydrofil polymer med formelen:

   som er kryssbundet, hvor R^ og R,, betegner hydrogen, alkyl eller alkylsubstituert aryl, og hvor R - Rg betegner hydrogen, metyl, fenyl eller vinyl, og n har en slik verdi a't polymerens molekylvekt er minst 150 000, karakterisert ved at polymeren inneholder 0.01 - 50 vektprosent og fortrinnsvis 0.2 - 3.0 vektpro- sent av en etyleniminpolymer med en molekylvekt på minst 10 000.