NO126031B - - Google Patents

Description

Brennstoffblanding, spesielt egnet for

motvirkning av soting.

Foreliggende oppfinnelse angår brennstoffblandinger med forbedrede egenskaper. Spesielt angår oppfinnelsen brenn-stof fblandinger som på en effektiv måte er i stand til å motvirke soting av vitale motordeler, spesielt deler av brennstofftrans-port- og innløpssystemet.

I forskjellige typer motorer er det i betraktning av tekniske krav og/eller lovlige bestemmelser, av aller høyeste viktighet å unngå soting av motordeler ved avsetning av brenn-stof fkomponenter og/eller spaltningsprodukter av brennstoffkompo-nentene på motordelene.

For kjøretøyer med bensin- eller diesel-motorer gjelder, eller kan det på mange steder ventes, bestemmelser med hensyn til luftforurensning. Én av mulighetene for å motvirke luftforurensning er å redusere utsending av hydrokarboner fra bensinmotorer, hvilket blant annet opptrer som resultat av ventilasjon av veivkassen. Ventilasjon av veivkassen kreves for å hindre fortynning og beskadigelse av smøreoljen av ikke forbrente eller delvis forbrente bensinkomponenter som lekker ut fra forbrenningskammeret langs stemplet og sylinderveggene inn i veivkassen. Veivkassen ventileres ved å føre tvungen trekk gjennom veivkassen, hvilket resulterer i at disse gasser som kalles gjennomblåsingsgasser,

føres ut i atmosfæren. For å redusere denne type hydrokarbonut-

sending ved bensinmotorer har en rekke motorfabrikanter forsynt motorene med innretninger hvormed blandingen av gjennomblåsings-

gasser og luft returneres til motorens innløpssystem foran forgasseren, f.eks. til luftfilteret. Denne forholdsregel resulterer imidlertid i soting av forgasseren, hvilket igjen hindrer riktig funksjonering av motoren. Dessuten har soting av forgasseren ten-

dens til å bevirke øking av en annen form for utsendelse av hydrokarboner ved bensinmotorer, nemlig utsending av hydrokarboner ved gasser som forlater motoren via ekshausten og hvor konsentrasjonen av ikke forbrente og delvis forbrente hydrokarboner øker på grunn av sot i forgasseren.

En annen konsekvens av at gjennomblåsingsgassene retur-

neres til motorens innløpssystem er, i tillegg til soting av forgasseren, soting av andre deler av innløpssystemet, slik som inn-løpsventiler og innløpsventilstenger. Soting av denne type hind-

rer i betraktelig grad riktig funksjonering av motoren.

Det er mulig å motvirke soting av motoren ved tilsetning

av en liten mengde av visse forbindelser med renseevne til brennstoffet. Disse forbindelser kan imidlertid bare brukes for dette formål hvis de også besitter gode vannavstøtende egenskaper. Hvis de vannavstøtende egenskaper til et brennstofftilsetningsmiddel er dårlig, fremmer tilsetningsmidlet vannopptak og emulsjonsdan-

nelse i brennstoffet. Brennstoffer inneholdende slike tilsetningsmidler er vanskelig å behandle.

For befordringsmidler som ikke brukes på veier, f.eks. overlydsfly, må brennstoffene (kalt jetbrennstoffer) oppfylle de strengeste krav med hensyn på varmestabilitet, fordi de må absorb-

ere store mengder varme frembrakt ved høye hastigheter gjennom

friksjon med luften og følgelig oppnår høye temperaturer.

Disse høye temperaturer medfører risiko for reaksjon

mellom hydrokarbonkomponenter tilstede i jetbrennstoffblandingen under dannelse av produkter som avsettes på vitale motordeler.

i

Dette kan frembringe alvorlige forstyrrelser, slik som tetting

av filtre, styresystemer og brennstofftilførselsledninger. Varmestabilitet utgjør derfor ett av hovedproblemene* ved brennstoffer &r overlydsfly.

Det har allerede vært gjort forsøk på å løse dette problem. Som regel er imidlertid de vanlige oksydasjonsinhibitor-er ikke tilfredsstillende. Det er faktisk funnet at i visse til-feller fremmer inhibitorer dannelsen av avsetninger.

Det er nå funnet en klasse forbindelser som er i stand til å motvirke soting i en motor på en meget effektiv måte når de tilsettes til brennstoffet i mindre mengder. De besitter utmerkede vannavstøtende egenskaper, og når disse forbindelser tilsettes en bensin, er de i stand til å motvirke både soting av forgasseren og soting av andre deler av innløpssystemet på en effektiv måte. Når disse forbindelser tilsettes jetbrennstoffer, sta-biliserer de brennstoffene mot forringelse ved høye temperaturer, og er av den grunn i stand til å hindre dannelsen av skadelige produkter i brennstoffsystemet til en flymotor hvori jetbrennstoff brukes.

De angjeldende forbindelser er polyaminer hvor minst én enverdig hydrokarbongruppe med minst 50 karbonatomer og minst én

enverdig hydrokarbongruppe med høyst 10 karbonatomer er bundet direkte til nitrogen og hvor antall hydrogenatomer som er bundet til nitrogen, er mindre enn antall nitrogenatomer tilstede i polyaminmolekylet.

Oppfinnelsen angår således brennstoffblandinger som er spesielt egnet for motvirkning av soting, idet de omfatter en ho-vedandel av et brennstoff og en mindre andel av ett eller flere polyaminer, hvor minst én enverdig hydrokarbongruppe med minst 50 karbonatomer og minst én enverdig hydrokarbongruppe med høyst 10 karbonatomer er bundet direkte til nitrogen og hvori antall hydrogenatomer som er bundet til nitrogen, er mindre enn antall nitrogenatomer som er tilstede i polyaminmolekylene.

Brennstoffene som brukes i brennstoffblandingene i henhold til foreliggende oppfinnelse, kan være destillatbrennstoffer, flash-destillater eller restoljer. Foretrukket er destillatbrenn-stof f er som dieseloljer, bensiner og jetbrennstoffer, idet de to

sistnevnte er spesielt foretrukket.

Jetbrennstoff kan defineres som en hydrokarbonolje med et Reid's damptrykk lavere enn 0,21 kg/cm<2> ved 37,8°C og et sluttkokepunkt under 325°c.

Bensin kan defineres som en blanding av hydrokarboner

som har et sluttkokepunkt bestemt i henhold til ASTM metode D

86 på høyst 21o°C.

Det er meget overraskende at tilsetningsmidlene i hen-

hold til oppfinnelsen viser slike utmerkede vannavstøtende egenskaper, spesielt i bensiner, siden de vannavstøtende egenskaper til meget nær beslektede forbindelser er så dårlige at disse forbindelser er helt uegnet som bensintilsetningsmidler. Hvis ytels-

en av et tilsetningsmiddel i henhold til oppfinnelsen, f.eks. et reaksjonsprodukt av 1 mol av et isobutenylklorid med 1 mol N,N-dimetylpropylen-1,3-diamin, sammenlignes med ytelsen til en nær beslektet forbindelse, som imidlertid ligger .utenfor rammen av foreliggende oppfinnelse, f.eks. reaksjonsproduktet av 1 mol av samme isobutenylklorid med 1 mol tetraetylenpentamin, vil det

\

ses at skjønt begge forbindelser har meget gode renseevner, har den førstnevnte utmerkede vannavstøtende egenskaper, mens de vannavstøtende egenskaper til sistnevnte er helt uakseptable for et bensintilsetningsmiddel.

Polyaminene som i henhold til oppfinnelsen tilsettes brennstoffblandingene, (i det følgende vil disse polyaminer bli kalt tilsetningsmidlene) bør inneholde minst én enverdig hydrokarbongruppe med minst 50 karbonatomer og minst én enverdig hydrokarbongruppe med høyst 10 karbonatomer, begge bundet direkte til nitrogen. Om ønsket, kan tilsetningsmidlene inneholde mer enn en av hver av ovennevnte typer hydrokarbongrupper. De enverdige hydrokarbongrupper kan være bundet til samme nitrogenatom eller til to forskjellige nitrogenatomer. Med enverdige hydrokarbongrupper skål her forståes et enverdig radikal som er bygget opp i det alt vesentlige av karbon og hydrogen, hvori imidlertid i avhengighet av den valgte fremstillingsmetode for tilsetningsmidlene, en mindre mengde av ett eller flere andre elementer,

f.eks. halogen, kan være tilstede. Eksempler på egnede hydrokarbongrupper er alkyl- eller alkenyl-grupper avledet fra alkaner eller alkener med en rett eller forgrenet karbonkjede, som kan bære aromatiske eller cykloalifatiske hydrokarbonsubstituenter. Hydrokarbongruppene med minst 50 karbonatomer er fortrinnsvis ikke-substituerte alkenyl- eller alkylgrupper, slik som poly-etylengrupper, pplypropylengrupper, polybutenylgrupper og polyisobutenylgrupper. Foretrukket er tilsetningsmidler hvori hydrokarbongruppene med minst 50 karbonatomer inneholder mindre enn 500 karbonatomer, spesielt mindre enn 200 karbonatomer. Som hyd-

i

rokarbongrupper med minst 50 karbonatomer er polyisobutenylgrupper mest foretrukket.

Hydrokarbongruppene med høyst 10 karbonatomer er fortrinnsvis alkylgrupper med en uforgrenet karbonkjede. Foretrukket er tilsetningsmidler hvori hydrokarbongruppene med høyst 10 karbonatomer inneholder færre enn 5 karbonatomer, slik som metylgrupper, etylgrupper og propylgrupper. Som hydrokarbongrupper med høyst 10 karbonatomer er metylgrupper mest foretrukket.

I tilsetningsmidlene i henhold til oppfinnelsen bør antall hydrogenatomer bundet til nitrogen være mindre enn antall nitrogenatomer tilstede i tilsetningsmidlene. Foretrukket er tilsetningsmidler i henhold til oppfinnelsen hvor antall hydrogenatomer bundet til nitrogen er ca. halvparten av nitrogenatomene tilstede i tilsetningsmiddelmolekylet.

Polyaminene som tjener som bærere for enverdige hydrokarbongrupper i tilsetningsmidlene i henhold til oppfinnelsen, kan være enten alifatiske eller aromatiske polyaminer. Både diaminer og høyere aminer er egnet. Eksempel på egnede diaminer er etylen-1.2- diamin, propylen-1,2-diamin, propylen-1,3-diamin, butylendi-aminene og benzen-1,4-diamin. Eksempler på egnede høyere aminer er polyalkylenpolyaminer, slik som polyetylenpolyaminer og polypro-pylenpolyaminer. Spesielle eksempler på polyetylenpolyaminer er dietylentriamin, trietylentetramin og tetraetylenpentamin. Som bærere for de enverdige hydrokarbongrupper i tilsetningsmidlene i henhold til oppfinnelsen foretrekkes diaminer, spesielt propylen-1.3- diamin.

Tilsetningsmidlene i henhold til oppfinnelsen kan fremstilles ved f.eks. å omsette et polyamin som allerede bærer det forønskede antall enverdige hydrokarbongrupper med høyst 10 karbonatomer , med et halogenholdig hydrokarbon med minst 50 karbonatomer i molekylet. Hvis man ønsker å utføre fremstillingen på denne måte, kan man meget passende starte fra et klorholdig hydrokarbon oppnådd ved klorering av et alken med minst 50 karbonatomer i molekylet og en dobbeltbinding i endestillingen hvis beta-kar-bonatom bærer en metylgruppe. Kloreringen kan meget passende ut-føres med en mengde klor som er akkurat tilstrekkelig til å om-danne alkenet til det tilsvarende alkenylklorid. Man kan f.eks. starte fra polyisobuten som i et inert løsningsmiddel omdannes med en akkurat tilstrekkelig mengde klor til polyisobutenylklorid. Omsetningen av det halogenholdige hydrokarbon og polyaminet utføres ved en temperatur mellom 20° og 200°C, fortrinnsvis i nærvær av et inert løsningsmiddel. Ved omsetningen av et halogenholdig hydrokarbon med et polyamin dannes hydrogenhalogenid i tillegg til det forønskede tilsetningsmiddel, hvilket hydrogenhalogenid kom-bineres med polyaminet brukt som u£gangsmaterial. Med mindre spesielle forholdsregler tas, bør polyaminet være tilstede i stort overskudd av ovennevnte grunn. Da det er ønskelig at den nødvend-

ige mengde polyamin for fremstilling av foreliggende tilsetningsmidler holdes så liten som mulig, foretrekkes det at omsetningen utføres i nærvær av en hydrogenhalogenidakseptor som er forskjel-

lig både fra det som utgangsmaterial brukte polyamin og fra det dannede tilsetningsmiddel. Eksempler på hydrogenhalogenidaksep-

torer egnet for bruk ved fremstillingen av foreliggende tilsetningsmidler er f.eks. karbonater, bikarbonater, oksyder og hydrok-syder. Meget gunstige resultater oppnås ved å bruke natriumkar-

bonat eller kaliumkarbonat som hydrogenhalogenidakseptor.

Molforholdet som det halogenholdige hydrokarbon, med

minst 50 karbonatomer i molekylet, og polyaminet omsettes i,

avhenger av antall hydrokarbongrupper som ønskes innført. For fremstillingen av tilsetningsmidlene i henhold til oppfinnelsen hvor i det vesentlige en enkelt hydrokarbongruppe med minst 50 karbonatomer er bundet direkte til ett av nitrogenatomene i polyaminet, foretrekkes det å bruke høyst 2 grammolekyler av utgangs-polyaminet pr. gramatom halogen tilstede i det halogenholdige hydrokarbon.

Hvis tilsetningsmidlene i henhold til oppfinnelsen fremstilles ved en fremgangsmåte bestående i å omsette et halogenholdig hydrokarbon, med minst 50 karbonatomer i molekylet, med et polyamin hvori en eller flere enverdige hydrokarbongrupper,

med høyst 10 karbonatomer, bindes til nitrogen, er NTN-dimetyl-propylen-1,3-diamin meget godt egnet som polyamin.

Utmerkede resultater er oppnådd ved å omsette polyiso-butenylklorider, hvori det gjennomsnittlige antall karbonatomer andrar til ca. 91 og ca. 117, med N,N-dimetylpropylen-l,3-diamin,

hvor ca. 1,3 grammolekyler polyamin brukes pr. gramatom klor til-

stede i polyisobutenylkloridet. På denne måte fremstilles tilsetningsmidler i henhold til oppfinnelsen hvor to metylgrupper og i det vesentlige en polyisobutenylgruppe som har ca. 91 og 117 karbonatomer, bindes direkte til nitrogen og hvor antall hydrogen-

atomer som bindes til nitrogen, er tilnærmet halvparten av nitro-

I

genatomene tilstede i tilsetningsmidlet. Tilsatt i små mengder

til jetbrennstoff gir disse forbindelser brennstoffet stabilitet overfor høye temperaturer som vist ved opptreden av jetbrennstoff-blandingene i henhold til oppfinnelsen i en modifisert "Fuel Coker Test". De anvendte jetbrennstoffer var befridd for svovel ved hydrogenbehandling, eller svovelforbindelsene kunne være omdannet ved hjelp av en syrebehandling (f.eks. svovelsyre). Når forbin-delsene i henhold til oppfinnelsen ble tilsatt i små mengder til en bensin, viste de en høy aktivitet som rensemidler for forgasseren såvel som for innløpsventiler og -ventilstenger. Ennvidere var deres vannavstøtende egenskaper utmerket.

Konsentrasjonen av foreliggende tilsetningsmidler i brennstoff kan variere innen vide grenser. Generelt oppnås den ønskede stabiliseringseffekt når den tilsatte mengde utgjør fra 0,001 til 0,1 vekt-%. Med hensyn til måten hvorpå tilsetningsmidlene tilsettes brennstoffet, er det fastslått at de kan tilsettes som sådanne eller i form av et konsentrat oppnådd f.eks. ved å blande tilsetningsmidlet med en liten mengde hydrokarbonolje, slik som en brenselolje eller en smøreolje.

I tillegg til en hovedmengde brennstoff og en mindre mengde av foreliggende tilsetningsmidler kan brennstoffblandingene i henhold til oppfinnelsen inneholde mindre mengder andre tilsetningsmidler hvorved kvaliteten av brennstoffet ytterligere for-bedres , slik som midler for forbedring av tenning, videre feie-midler, anti-isingsmidler, antioksydanter, ledningsevneforbed-rende midler og metalldeaktiverende forbindelser.

Oppfinnelsen vil nå bli belyst ved hjelp av følgende eksempler. a) Tilsetningsmiddelsyntese To tilsetningsmidler bestående av N'-polyisobutenyl-N,N-dimetylpropylen-l,3-diamin med forskjellig molekylvekt ble fremstilt.

Tilsetningsmiddel 1;

Polyisobuten med en molekylvekt på 1 280 ble løst i iso-oktan. Etter tilsetning av en jod-krystall til denne løsning ble klor innført, ved romtemperatur inntil fargen på løsningen bleknet. Deretter ble løsningen inndampet. Residuet inneholdt 2,84 vekt-J% klor.

En blanding av 123,2 g polyisobutenylklorid fremstilt

på ovenfor beskrevne måte, 60 ml toluen og 10 g pulverisert kaliumkarbonat ble oppvarmet til 130°C i nitrogenatmosfære under

I

omrøring, og deretter, mens løsningen fortsatt ble omrørt, ble dråpevis tilsatt 13,0 g N,N-dimetylpropylen-l,3-diamin i løpet av 5 timer. Deretter ble en ytterligere mengde på 4 g pulverisert kaliumkarbonat tilsatt, og reaksjonsblandingen ble under fortsatt omrøring holdt på 130°C i 15 timer. Etter nedkjøling ble reaksjonsproduktet opptatt i en 60/80-bensin og vasket med vann inntil vaskevannet var fritt for klor. Reaksjonsproduktet ble isolert ved fordampning av løsningsmidlet.

Det oppnådde produkt veide 124,5 g og hadde et nitro-geninnhold på 1,24 vekt-%.

Tilsetningsmiddel 2;

Polyisobuten med en molekylvekt på 1,635 ble klorert på samme måte som beskrevet for tilsetningsmiddel 1, til et produkt med et klorinnhold på 2,0 vekt-%.

En blanding av 140,6 g av dette polyisobutenylklorid, 75 ml toluen og 10 g pulverisert kaliumkarbonat ble oppvarmet til 130°C i nitrogenatmosfære under omrøring og mens blandingen fortsatt ble omrørt, ble det deretter tilsatt dråpevis 10,5 g N,N-dimetylpropylen-l,3-diamin i løpet av 5 timer. Deretter ble en ytterligere mengde på 4 g pulverisert kaliumkarbonat tilsatt og reaksjonsblandingen holdt på 130°C i 15 timer under stadig om-røring. Reaksjonsblandingen ble ferdigbehandlet på samme måte som fpr tilsetningsmiddel 1.

Det oppnådde produkt veide 141,5 g og hadde et nitro-geninnhold på 0,93 vekt-%.

Tilsetningsmidler, A, B, C og D (N-polyisobutenyltetraetylen-pentaminer).

For sammenligning ble fremstilt 4 beslektede forbindelser som imidlertid ligger utenfor rammen av foreliggende oppfinnelse, idet det ble gått ut fra tetraetylenpentamin og polyiso-butener med molekylvekter henholdsvis 950, 1280, 1380 og 1635. Fremstillingen av disse tilsetningsmidler ble utført på en måte som var tilnærmet den samme som beskrevet for tilsetningsmidlene 1 og 2.

Tilsetningsmidler E og F

For ytterligere sammenligning ble to kommersielle bensintilsetningsmidler innlemmet i forsøksprogrammet.

Tilsetningsmiddel E er et reaksjonsprodukt av polyisobutenylklorid, maleinsyreanhydrid og tetraetylenpentamin.

Tilsetningsmiddel F er en blanding av alkylaminsalter av alkylfosforsyrer.

I

(b) Tilsetningsmiddelundersøkelse

Tilsetningsmidlene 1, 2, A, D, E og F ble prøvet som bensintilsetningsmidler i en "Sunbeam Talbot"-motor og i en "Ford"-motor. Konsentrasjonen av tilsetningsmidlene i bensinen var 0,01 vekt-%. For sammenligning ble de to motorprøver også utført med ikke-dopet bensin. Som bensin ble brukt en "premium grade"-bensin.

" Ford E 105"- motorprøve: Sotningsgraden i forgasseren ble bestemt i en "Ford E 105"-motor utstyrt med en "Solex B 30 PSE"-forgas-ser.. Forgasseren var av standardutførelse med unntakelse av gassventilkammeret som var blitt boret og foret med et duralu-miniuminnlegg. Etter prøven ble soten i forgasseren taksert. For å påskynde dannelsen av avsetninger, ble små, nøyaktig av-målte mengder gjennomblåsingsgass fra motoren og ekshaustgass (representativ for kjøring av en bil i tung trafikk) returnert til forgasseren. Motoren ble holdt i drift i en total prøveperi-ode på 90 timer i henhold til et skjema som sørger for drift i cykluser bestående i kjøring i 3 1/2 minutt uten belastning og kjøring i 30 sekunder med delvis åpen gassventil under betingelser som lignet kjøring på en vei ved' normal belastning. " Sunbeam Talbof- motorprøve; Ved denne prøve ble de generelle betingelser for innløpssystemet med hensyn på soting bestemt på basis av den utstrekning i hvilken soting av innløpsventilene og -ventilstengene opptrer. Prøven ble utført i en "Sunbeam Tal-bot"-motor med en stempelfortrengning på • 2.264 cm 3, et kompre-sjonsforhold på 6,45:1 og en maksimal kapasitet på 70 bhp ved 4000 rpm. Før prøven ble startet, ble motoren samt de to forgas-sere renset hvoretter motoren ble holdt i kontinuerlig drift i 32 timer med en hastighet av 1500 rpm, en kapasitet på 15 bhp og

et brennstoff-forbruk på 5,0 kg pr. time. Etter at prøven var avsluttet, ble sotingen av innløpsventilene og -ventilstengene taksert.

Dé vannavstøtende egenskaper for tilsetningsmidlene 1 og 2 og tilsetningsmidlene A-F ble bestemt ved et forsøk hvori brennstoff inneholdende 100 ppm tilsetningsmiddel ble rystet med destillert vann av omgivelsens temperatur under standardbeting-elser. Etter tilstrekkelig bunnfelling, ble vanninnholdet i en prøve, tatt ved en spesifisert dybde, bestemt ved titrering med Fischer's reagens. Mengden fritt vann ble beregnet fra det totale vanninnhold og basisløj&lighetsdata.

Resultatene av motorprøven og de vannavstøtende prøver er angitt i tabell I.

I

Varmestabilitetsundersøkelse

Varmestabiliteten for jetbrennstoffer inneholdende tilsetningsmiddel 1 ble bestemt i henhold til en modifisert versjon av ASTM/CRC Fuel Coker Test (ASTM D 1660). En prøvebrennstoffbe-holder og en forvarmer, forskjellig fra dem beskrevet i ASTM-metoden, ble brukt, nemlig: 1) Som prøvebrennstoffbeholder ble brukt en beholder av rustfritt stål på 25 liter forsynt med et varmeelement og hvor brennstoffet som skulle undersøkes, kunne bringes opp på 135°C i løpet av 1 time og holdes ved denne temperatur under prøven i kontakt med atmosfæren. 2) Forvarmeren inneholdt et aluminiums-forvarmerrør som innvendig ble støttet av et rustfritt' stålrør. Forvarmerens ytre rør var omgitt av et 3 cm tykt lag av isolasjonsmaterial.

Dessuten var et mikrofilter tilstede mellom beholderen og forvarmeren.

Jetbrennstoffsammensetningen ble prøvet i 5 timer ved en forvarmerbrennstoffutløpstemperatur på 225°C og en filter-. temperatur på 275°C, idet det ble holdt en brennstofftemperatur på 135°C i beholderen.

Denne modifiserte versjon anses å være en strengere prøve for brennstoff enn ASTM D 1660-prøvemetoden, i betraktning av den høye forvarmertemperatur og i betraktning av den kjens-gjerning at brennstoffet som skal undersøkes er i kontakt med luft ved en høy temperatur.

Trykkfallet over filteret, i mm Hg, og graden av avsetninger i forvarmerrøret, ble bestemt som beskrevet i ASTM-metode D 1660.

Som jetbrennstoff ble brukt en syrebehandlet kerosin og en hydrodesulfurert kerosin, begge med et Reid's damptrykk på 0,007 kg/cm<2> ved 3 7,8°C og et kokepunkt i området 150-250°C.

Tabell II viser resultatene. Forsøkene 1, 2 og 6 er for sammenligning og ikke i henhold til oppfinnelsen.

Claims (11)

1. Brennstoffblanding, spesielt egnet for motvirkning av soting, karakterisert ved at den omfatter en hoved-andel av et brennstoff og en mindre andel av ett eller flere polyaminer hvori minst én enverdig hydrokarbongruppe med minst 50 karbonatomer og minst én enverdig hydrokarbongruppe med høyst 10 karbonatomer er bundet direkte til nitrogen, og hvor antall hydrogenatomer som er bundet til nitrogen, er mindre enn antall nitrogenatomer som er til stede i polyaminmolekylene.

2. Brennstoffblanding som angitt i krav 1, karakterisert ved at hydrokarbongruppene med minst 50 karbonatomer inneholder mindre enn 500 karbonatomer.

3. Brennstoffblanding som angitt i krav 2, karakterisert ved at nevnte hydrokarbongrupper inneholder mindre enn 200 karbonatomer.

4. Brennstoffblanding som angitt i krav 1-3, karakterisert ved at hydrokarbongruppene med minst 50 karbonatomer er polyisobutenylgrupper

5. Brennstoffblanding som angitt i kravene 1-4, karakterisert ved at hydrokarbongruppene med høyst 10 karbonatomer er alkylgrupper med en uforgrenet karbonkjede.

6. Brennstoffblanding som angitt i kravene 1-5, karakterisert ved at hydrokarbongruppene med høyst 10 karbonatomer inneholder færre enn 5 karbonatomer.

7. Brennstoffblanding som angitt i krav 6, karakterisert ved at nevnte hydrokarbongrupper er metylgrupper.

8. Brennstoffblanding som angitt i kravene 1-7, karakterisert ved at antall hydrogenatomer bundet til nitrogen er omtrent halvparten av det antall nitrogenatomer som er til stede i polyaminmolekylet.

9. Brennstoffblanding som angitt i kravene 1-8, karakterisert ved at bærerne for de enverdige hydrokarbongrupper er diaminer.

10. Brennstoffblanding som angitt i krav 9, karakterisert ved at bæreren for de enverdige hydrokarbongrupper er'propylen-1,3-diamin.

11. Brennstoffblanding som angitt i hvilket som helst av kravene 1-10, karakterisert ved at polyamin-andelen utgjør mellom 0,0001 og 0,1 vekt-% av den totale brennstoffblanding.