NO124751B - - Google Patents

Description

Forbrenningsdetektor.

Foreliggende oppfinnelse vedrorer en forbrenningsdetektor som omfatter to eller flere forbrenningsfQlende anordninger som hver er tilpasset for å gi et elektrisk signal ved opptredende forbrenning, og en alarmutloseranordning som ikke reagerer på hvert enkelt signal, men kun på summen av to eller flere av signalene.

Vanligvis omfatter og gjennomløper en brann fire faser: forst begynnelsesfasen hvori der bare avgis usynlige forbrenningsprodukter og brannen ikke kan erkjennes av mennesker fordi der ikke finnes rok, flammer eller merkbar varmeutvikling, for det annet rokfasen, for det tredje flammefasen og for det fjerde hetefasen forårsaket av flammene. Den forste eller begynnelses-fasen har vanligvis Harg varighet det vil si timer, dager eller uker, og utgjor i seg selv praktisk talt ingen fare for mennesker eller eiendom. Straks brannen går over i rokfasen, utvik-ler den seg meget hurtig, og i lopet av minutter og til og med sekunder karakteriseres den av rok, flammer og hete, som hver for seg utgjor en stor fare, forårsaker stor skade på eiendom og setter menneskeliv på spill.

Fra for av er der kjent forskjellige anordninger for å påvise hver brannfase, så som motstandsbroer for å påvise en brann i en hvilkensomhelst fase, d.v.s. primært i dens begynnelsesfase, folere av ioniseringstypen for å påvise en brann i dens begynnelsesfase (se USA-patentskrift nr. 2.465.377,<2.>702.89<8>, 2.759.174, 3.O78.450), av formorknings-eller fotocelletypen for påvisning av rok (se USA-patentskrift nr. 2.278.920), av foto celletypen for å påvise flammer eller stråling (se USA patentskrift nr. 2.553.420) samt termo- eller termistortypen for påvisning av hete (se USA patentskrifter 2.9OI.74O og 3.O38.IO6).

Rok-, flamme-, og hetedetektorene er selvfolgelig verdifulle, men på det tidspunkt da begynnelsen av forbrenningen de er utformet for å påvise, opptrer, har brannen utviklet seg til et hoyt farenivå hvor den forårsaker skade på eiendom og setter menneskeliv på spill.

Folgelig konsentrerer oppmerksomheten seg om foleanordninger for påvisning av brann i dens begynnelsesfase, det vil si motstandsbro-typen og ioniseringstypen. Begge typer er folsomme for de usynlige gassformede forbrenningsprodukter som frembringes på brannens forste stadium, ioniseringstypen påviser faste partikler som er storre enn vanlig, men stadig er så små at de er usynlige, såvel som rok, mens motstandsbro-typen påviser disse samme partikler og den vanndamp som avgis som produkt av forbrenningen.

Imidlertid ligger en vesentlig vanskelighet man stoter på ved påvisning av branner i begynnelsesfasen, i falske alarmer forårsaket av andre faktorer enn forbrenning. Alle branndetektorer er folsomme for andre atmosfæriske forhold enn forbrenningsprodukter, for eksempel er ion:" ?eringsf olere meget omfintlige for luftbe vegel ser, oson, stov og forskjellige kjemiske damper, mens motstandsbro-folere er omfintlige for hurtige periodiske fuktighetsforandringer.

Derfor foreligger der, til tross for en rekke brukbare forslag, ingen fullgod losning av problemet med tidlig brannpåvisning, eller rettere sagt, den tidlige brannpåvisning lider stadig av tilfeldigheter i funksjonen, særlig falske alarmer.

Den foreliggende oppfinnelse loser problemet med falske alarmer forårsaket av andre faktorer enn forbrenning og gir anvisning på en forbedret branndetektor for tidlig varsling med langt storre folsomhet og pålitelighet enn kjente konstruksjoner.

Oppfinnelsen er basert på at man gjor bruk av to eller flere prinsipper for forbrenningspåvisning ved en på forhånd utvalgt eller gitt brannfase, på en slik måte at hvert av dem kompenserer for de and-res begrensninger, det vil si at der kombineres avfolingsfunksjoner for tilstander hvorav de som er felles for alle og ikke skyldes forbrenning, sjelden eller aldri opptrer samtidig i naturen.

Nærmere bestemt går oppfinnelsen i forste rekke ut på å utforme en forbrenningsdetektor av den innledningsvis angitte art slik at de to foleanordninger begge reagerer på den endring i en gitt omgivelsestilstand som opptrer ved forbrenning, men er folsomme for innbyrdes forskjellige tilstander av falsk alarm, og at de reagerer på innbyrdes forskjellige omgivelsestilstandsendringer som ikke skyldes forbrenning, og som sjelden vil opptre samtidig.

Folgen av denne kombinasjon er at dersom der opptrer en tilstand som ikke skyldes forbrenning, og som utloser en detektoranordning slik at den avgir alarmsignal, vil ikke den samme tilstand utlose den annen detektoranordning, og der blir ikke avgitt noe falskt alarmsignal, Ved å sammenpasse de to detektoranordninger på.en slik måte at den ene kompenserer eller motvirker den annens begrensninger, det vil si den annens folsomhet for andre forhold enn forbrenning, vil tilbøyeligheten til enhver falsk alarm bli redusert med mange størrelsesordener, såfremt den ikke fjernes helt, idet minst to forskjellige og for de respektive detektoranordninger kritiske tilstander som ikke skyldes' forbrenning,må foreligge samtidig for å forårsake falsk alarm.

Oppfinnelsen gir spesielt anvisning på en branndetektor som tjener til tidlig varsling, resp. varsling av begynnelsesfasen av en brann, og som omfatter en<n>OG"-port-kobling med en kombinasjon av en detektoranordning hvor begge de nevnte foleanordninger kan reagere på usynlige forbrenningsprodukter avgitt i den innledende fase av en brann, og hvor begge foleanordningene kan reagere på den ved forbrenning opptredende endring i luftens elektriske ledningsevne, og hvor en av foleanordningene omfatter en motstandsbro som er folsom for den ved forbrenning opptredende endring i luftens elektriske ledningsevne, samt hvor den annen foleanordning omfatter et forbrenningsdetektororgan av ioniseringstypen.

Som tidligere nevnt har motstandsbrotypen vært belemret med en uheldig omfintlighet for hurtige forandringer i atmosfærens vanndampinnhold, mens ioniseringstypen har vært belemret med uheldige folger av kjemiske damper, stov, oson og sterke luftstromninger. Bet er imidlertid funnet at ioniseringstypen er stort sett uomfintlig for forandringer i atmosfærens vanndampinnhold og motstandsbro-typen er stort sett uomfintlig for luftstromning og, når den er riktig kompensert, for kjemiske damper, oson og stov. Ved å kombinere to slike detektoranordninger i et,,OG"-portsystem hvori summen av deres alarmsignaler kan utlose en alarmgiver, mens deres enkelte signaler ikke kan det, vil hver detekto-anordning motvirke eller kompensere den annens svakheter.

I denne kombinasjon vil en hurtig forandring i atmosfærens vanndampinnhold utlose motstandsbroen, men ikke ioniseringsanordningen, mens støvpartikler, luftstromning eller oson kan utlose ioniseringsanordningen, men ikke motstandsbroen. Når en brann bryter ut, vil imidlertid begge disse anordninger selv i brannens innledende fase reagere på de samme tegn på brann, nemlig forbrenningsproduktene og den endring i deres elektriske ledningsevne som brannen forårsaker. Spesielt vil ioniseringsanordningen hurtig påvise de små, usynlige partikler av forbrenningsprodukter, og motstandsbroen hurtig påvise disse små partikler og/eller den hurtige okning i luftens vanndampinnhold, og summen av de to resulterende signaler vil utlose alarmen allerede i brannens begynnelsesfase.

Således får man i stor utstrekning, om ikke fullstendig, kompensert årsakene til falske alarmer i begge enheter, slik at falsk alarm praktisk talt elimineres, uten å forringe hver enkelt enhets evne til hurtig å påvise en brann.

I virkeligheten er disse innretninger tidligere blitt drevet langt under grensen for sin påvisnings- eller avfolingsevne bare på grunn av problemet med de falske alarmer, det vil si at detektorene måt-te gjores forholdsvis ufolsomme for å redusere antallet av falske alar-Takket være at problemet med falske alarmer stort sett er eli-minert, kan motstandsbroen og ioniseringsdetektoren samt, i kombinasjon med disse,også ytterligere detektoranordninger,som også omfatter en tredje f<*>leanordning som har et forbrenningsdetektororgan av varmefoiende type, drives med en langt storre folsomhet enn hvad som tidligere var mulig, i virkeligheten med maksimal folsomhet, og der kan derved skaf-fes en detektor som er mer folsom og hurtigvirkende enn kjente detektorer og samtidig langt mer pålitelig.

Videre gir oppfinnelsen anvisning på en forbedret detektoranordning av motstandsbro-typen, som omfatter et enkelt avfolingsgitter og en automatisk elektronisk kompensasjonskrets for dette gitter, idet denne krets kontinuerlig avfoler eller overvåker den elektriske ledningsevne hos det avfolende gitter og, og med en fastlagt forsinkelse, automatisk kompenserer for alle forandringer i gitterets ledningsevne slik at der opprettholdes et konstant spenningsfall over gitteret unntagen når der opptrer en bestemt forandring i gitterets ledningsevne med en hastighet som er storre enn svarende til den på forhånd valgte forsinkelse. I det siste tilfelle blir gitteret tilstrekkelig ledende og broen tilstrekkelig ute av balanse til å avgi et signal som utloser et alarmsignal.

Fordi kompenseringskretsen avfoler en endringsledningsevne og den derav folgende spenningsendring og automatisk innstiller spenningen på den på forhånd valgte verdi innenfor de begrensninger som er gitt ved den valgte forsinkelse, kompenserer kretsen automatisk for langsomt for-løpende og uvedkommende forandringer, ikke bare i atmosfæren, men også

i selve detektorgitteret. Folgelig vil anordningens opprinnelige folsomhet bli oppretholdt fullt ut selv om gitterets elektriske karakteri-stikker forandrer seg påtagelig over et tidsrum på grunn av ansamling av belegg, fingeravtrykk og/eller andre årsaker.

Der er således skaffet en motstandsbro-anordning som er fordelaktig ved at den reduserer antallet av folegitre til ett, eliminerer det tidligere behov for provning og sammenparing av gitre vesentlig, reduserer hyppigheten og omfanget av vedlikeholdsarbeider, nedsetter de uheldige virkninger av omgivelsesforhold og langvarig vedlikeholdsarbeide på gitteret samt oppretholder den valgte folsomhet av anordningen gjennom hele levetiden.

Oppfinnelsen gir anvisning på både selvforsynte, batteridrevne detektorer for husbruk og kommersiell bruk og nettdrevne detektorer for installasjon i storre antall i alarmsystemer med hovedstasjon for kommersiell og industriell bruk.

Ytterligere hensikter og fordeler ved oppfinnelsen vil fremgå av den folgende beskrivelse i forbindelse med tegningen. Fig. 1 er et forenklet skjema som anskueliggjor prinsippet for den foreliggende oppfinnelse. Fig. 2 er et koblingsskjerna for en fordelaktig utforelsesform for en detektor for kommersiell og industriell bruk, utformet for nett-drift og for å overfore et signal til en sentral alarmstasjon. Fig. 3 er et koblingsskjema for en fordelaktig utforelsesform av en fullstendig selvforsynt, batteridrevet branndetektor og melder, spesielt beregnet for husbruk. Fig. 4 viser, sett fra undersiden, en spesiell utforelsesform for en selvforsynt detektor og melder med dekselet delvis fjernet for å avdekke de enkelte elementer. Fig. 5 viser et forstorret snitt gjennom forbrenningsfolerkom-

ponentene tatt efter linjen 5-5 i ^ig«4'

Fig. 6 viser vertikalsnitt gjennom detektoren etter linjen

6 - 6 på fig. 4'

I det folgende vil der bli beskrevet foretrukne utfdreisesfor-mer for oppfinnelsen.

I samsvar med oppfinnelsen er der i en "OG"-port-

krets kombinert et par av forbrenningsfblende anordninger som kan reagere på det samme tegn på brann eller på den ved forbrenning inntredende endring i den samme omgivelsestilstand, men som er folsomme for innbyrdes forskjellige tilstander som kan opptre tilfeldig og være tilboyelige til å forårsake falsk alarm, og som er av en slik karakter at de sjelden ville opptre samtidig; kombinasjonen vil således sende ut et alarmsignal når der inntrer et gitt forhold eller en gitt omgivelsesendring som skyldes en brann, men ikke når der opptrer en tilstand som ville væ-re tilboyelig til å forårsake falsk alarm, men ikke skyldes forbrenning, og som den ene eller den annen foleanordning kan reagere på. På denne måte kompenserer hver av foleanordningene for den annens mangler, og hver av dem kan således gjores mer folsom enn det tidligere lot seg gj5-re. Den vesentlige hovedkombinasjon er et par foleanordninger som reagerer på den innledende fase av en brann. Til denne hovedkombinasjon kan foyes ytterligere typer av foleanordninger med "OG"-porten innstilt for å reagere på summen av alarmsignalene fra to, tre eller flere av foleanordningene.

Det siste er illustrert skjematisk i fig. 1, hvor en motstandsbro 10 en ioniseringsanordning 20, en hetepåvisende anordning 30, en rokpåvisende anordning 40 og en flammepåvisende anordning 50 er koblet parallelt til en egnet energikilde.

Motstandsanordningen 10 omfatter et gitter R med variabel impedans, som er blottlagt mot atmosfæren, en kompensasjonskrets CR som er forbundet i brokobling med gitteret, samt en primær utloseranordning PT, f.ekt. en såkalt "M0SFET"-transistor (metalloksyd-silicium-felteffekt-transistor), koblet til broens midtuttak. Denne krets vil bli beskrevet nærmere i det folgende.

loni sering sanordningen 20 består hovedsakelig av et ionise.-ringskammer I og en primær utloseranordning PT. Blandt de viktige fordeler som oppnås med ioniseringsanordningen ifolge oppfinnelsen, er (1) at der ikke kreves noen fullstendig metning i ioniseringskammeret, og som fblge derav (2) at antallet av ioniseringskamre kan reduseres til ett istedenfor to, og (3) at mengden av radioaktivt materiale som kreves som ioniseringskilde, kan reduseres. I virkeligheten kan den totale mengde

radioaktivt materiale reduseres til under In mikrocurie, hvilket er mindre enn den mengde som vanligvis finnes på en selvlysende urskive. I den viste kobling er ioniseringskamraeret I forbundet i brokobling med et utbalanseringsorgan BI, f.eks. en fast motstand, og primærutloseren er koblet til broens midtuttak.

Hetefoleren 30 er stort sett en vanlig detektor som påviser stigningshastigheten, og omfatter en termistor H som er blottlagt mot atmosfæren, og en kompenserende termistor CH som er avskjermet mot atmosfæren, idet de to er forbundet i brokobling med en primær utloseranordning PT tilsluttet broens midtuttak. Som det vil fremgå av det folgende, kan hetedetektoren gjores flere størrelsesordener mer folsom enn hittil mulig siden den inngår i oppfinnelsens fler-portsystem.

Rokfoleren 40 kan være en formorkningsdetektor som omfatter

en lyskilde L og en fotocelle S som blir ledende når rok formorker lys-strålen, idet fotocellen er forbundet med en primærutloser PT. Her skal det igjen bemerkes at fotocellen ikke trenger å være kompensert slik at den virker som et endringshastighetsfoiende organ, slik det har vært tilfellet hittil, men kan benyttes til å gi et positivt mål for enhver fastlagt formorkningsgrad.

Flammefoleren 50 kan hensiktsmessig omfatte en fotocelle F som er innrettet slik at den reagerer på en blaffende flamme, eller et organ som er folsomt for flammestrålingen, og er likeledes koblet til en primærutloser PT uten behov for kompensasjon, selv om kompensasjon i noen tilfeller kan være fordelaktig.

Utgangene fra alle de primære utloseranordninger PT er koblet til en portkrets eller selektiv krets DN som er innrettet til å forbli

uvirksom ved signalinngang fra hvilkensomhelst av primærutloserne enkelt-vis, men å reagere på summen av signaler som avgis samtidig fra et fastlagt antall primærutlosere storre enn in. Denne krets er i sin tur koblet til en alarmutloser AT som er innrettet til å bli ledende når porten DN

mottar den forannevnte sum av signaler, og som her er vist som et enkelt koblingsbrgan som Tcobler en kl6kke, et lys eller en annen alarmanordning A til stromkilden.

Dersom porten DN blev innstillet slik at den slapp summen av to vilkårlige utgangssignaler igjennom, ville samtidig aktivering av hvilkensomhelst av anordningene 10, 20, 30, 40 og 50 gi alarmsignal. I tilfelle av en langsomt forlopende spontan forbrenning ville motstandsbroen 10 og ioniseringsanordningen 20 hurtig konstatere situasjonen og forårsake et alarmsignal. Dersom der fant sted en farlig oppbygning av var-me som begynte å gi opphav til glodning, ville kombinasjonen av hetedetektoren 30 og 4n eller begge av anordningene 10 og 20 forårsake alarm. Dersom et brannfarlig apparat eller en brannstifter startet en brann, ville rokdetektoren 4-0 og flaramedetektoren 50 sammen med anordningene 10 og 20 hurtig utlose alarmsignalet. På denne måte ville der foreligge en fullstendig brannpåvisning.

Likevel ville de forskjellige foreteelser som ikke skyldes forbrenning, og som en eller annen av detektorene er folsom for, normalt ikke forårsake en falsk alarm. En blaffende lyspære kan utlose flammede-tektoren 50, men uten noe forbrenningsprodukt som kan avfoles av en eller flere av de andre detektorer, blir det ingen alarm. Det samme er tilfelle når det gjelder, stov, sterke luftstromninger, kjemiske damper, oson, plutselige temperaturforandringer etc. Sannsynligheten for at to slike avfolbare forhold som ikke skyldes forbrenning, skal forekomme samtidig i naturen, er ytterst liten, og anordningen er derfor praktisk talt fri for problemet med falske alarmer.

Fordi kombinasjonen på denne måte er fri for falske alarmer, kan hver av detektorenhetene effektivt utnyttes ved tilnærmet maksimal folsomhet. Fra et praktisk synspunkt har den nyttbare folsomhet av kjente branndetektorer vært sterkt avhengig av problemet med falske alarmer. Alle detektorenhetene er istand til å arbeide med stor folsomhet, som imidlertid for en stor del ikke blev utnyttet tidligere på grunn av de utallige falske alarmer som ville oppstå dersom enhetene blev innstilt på en for h5y folsomhet, og systemene blev derfor nodvendigvis drevet langt under sin yteevne. Ved bruk av to eller flere detektoranordninger i et "0G<u->portsystem blir problemet lost med en betydelig og viktig folsomhet sokning .

Det vil forstås at porten DN kan innstilles slik at alarm utloses når tre, fire eller alle fem detektor-enheter utloses, og at en hvilkensomhelst av - eller alle - detektorenhetene 30, 40, og 50 kan utelates fra kretsen, avhengig av den påvisningsevne som onskes.

I de foretrukne utforelsesformer for oppfinnelsen består detektoren fordelaktig bare av motstandsbroen 10 og ioniseringsanordningen 20, siden disse detektorenheter er folsomme for den innledende fase av en brann, endringen i luftens ledningsevne ved opptredende forbrenning og de små usynlige forbrenningsprodukter,altså vanndamp, små partikler og rok, som utgjor produkter av praktisk talt enhver naturlig forekommende brann såvel som av anstiftede branner, og de er i stand til å påvise branner i deres begynnelsesfase f6r liv og eiendom trues av rok, flammer og hete.

Der henvises nå til fig. 2, hvor der er vist en utforelsesform for oppfinnelsen. Den viste anordning er nettdrevet og innrettet til å kortslutte tilforelsesledningen for å gi alarm, idet denne detektor

er beregnet for bruk i anlegg med flere detektorer i kommersielle bygg eller industribygg. I slike miljaer er det vanlig å koble en rekke detektorhoder til en felles mateledning fra en sentral alarm-

stasjon. Der kan for eksempel være koblet tyve eller tredve detektorhoder på en enkelt linje som er forbundet med en alarmenhet som dekker en bestemt del av bygningen, idet andre deler av bygningen dekkes av hver sin av en rekke andre alarmenheter, som alle overvåkes av en vakt som ved iakttagelse av alarmtilstand som indikeres synlig og/eller hØrUg på sentralstasjonen, kan undersøke hvilke forholdsregler som kreves, for eksempel håndslukning, oppringning av brannvesenet, evakuering av området o.s.v. For å forenkle dette slags anlegg og dessuten gi mulighet for lettvint montering og utbytning av detektorhodene er der anordnet en tilpasningsstikkontakt tilkoblet linjen for hvert detektorhode, som vist i nedre høyre hjørne av fig. 2. For å samvirke med denne stikkontakt er det enkelte hode forsynt med et motsvarende stopeel 6l med stifter 5 og 7 for strømtilførsel til hodet. Et par motstander R9 og RIO er anordnet for å tilpasse kretsen til enten 120 eller 24 volts anlegg, idet begge motstander benyttes ved 120 volt og motstanden RIO shuntes méd en kortslutningsbøyle ved 24 volt.

En motstandsbro 10 og en ioniseringsanordning er parallelt tilkoblet strømkilden. Motstandsbroen 10 omfatter et detektor- eller foleorgan R som omfatter et kam-lignende ledende gitter anbragt på

en glassbærer, som vil bli omtalt senere i forbindelse med fig. 4»Organet danner en variabel impedans som er følsom for hurtig økning i luftens ledningsevne ved begynnelsen av en brann, særlig forårsaket av vanndamp og de mer enn normalt store, men allikevel usynlige partikler som utgjøres av andre forbrenningsprodukter. Denne variable impedans er kompensert med hensyn til naturlig opptredende omgivelsesforandringer med en kompensasjonskrets CR som vesentlig virker som en forsinket arbeidende spenningsregulator med høy motstand for normalt å opprettholde et konstant spenningsfall over gitteret R. Kretsen omfatter fortrinnsvis et organ Q2 hvis resonansimpedans kan styres fra en meget lav verdi til en meget høy verdi, f.eks. en "MOSFET"-transistor, en motstand R2 og en kondensator Cl. Denne krets tjener til å vedlikeholde en utbalansert tilstand av broen, som består av den selv og gitteret R, unntatt når gitterets motstand resp. ledningsevne endres med en bestemt verdi i løpet av et fastlagt tidsrom. Ved passende dimensjonering av

motstanden R2 og kondensatoren Cl kan endring og tidsrom varieres slik at man oppnår en nøye regulert kompensasjonshastighet, avhengig av den form for brann som skal påvises, og de herskende forhold med hensyn til atmosfære.

Når spenning første gang påtrykkes kretsen, har Cl ingen ladning, og basis på transistoren Q2 ligger på emitterpotentialc

Avhengig av detektorgitterets motstand ligger der en viss spenning mellom kollektor og emitter hos Q2. Det kan antas for å lette for-ståelsen at gitteret R har samme motstand som R2. I det Øyeblikk da spenningen påtrykkes, ligger en halvdel av den tilforte spenning over gitteret R og den annen halvdel over kollektor og emitter hos transistoren Q2. Cl blir øyeblikkelig oppladet med en forutbestemt hastighet bestemt ved dens kapasitet og ved motstanden R2. Når ladningen på Cl øker, stiger spenningen mellom kollektor og emitter hos transistoren Q2, og spenningen over detektoren R avtar. Når spenningen over C2 nærmer seg terskelspenningen for transistoren Q2, begynner Q2 å forandre sin motstand, og den fortsetter å forandre sin kollektor-emittermotstand inntil kollektor-emitterspenningen blir lik spenningen over Cl. Dette fører til en synkning i kollektor-emitterspenningen for Q2 og en økning i spenningen på detektorgitteret. Denne spenning holdes konstant fordi man har 100$ negativ tilbakekobling ved at R2 er koblet mellom kollektor og basis. På grunn av denne tilbakekobling bevirker enhver endring i spenningsfallet fra kollektor til emitter en tilsvarende endring i basisspenning, hvilket igjen bevirker en ominnstilling av kollektor-emittermotstanden og en regulering av kollektor-emitter^spenningen.

Den ovenstående beskrivelse gjelder fullt ut koblingen på fig. 3 og likeledes koblingen på fig. 2 forsåvidt angår detektorkom-pensasjonen. Dersom alarmkretsens sentrale kobling ved anvendelse av anordningen på fig. 2 er slik at detektorene kobles fra kilden ved alarm, kan det være nødvendig å komplettere koblingen for å lette den innledende oppladning av Cl, men en slik komplettering.vil være inn-lysende for fagfolk på området og ikke bety noen forandring i karak-teristikkene for Q2, R2 og Cl når det gjelder spennings-kompensasjon.

Den foran beskrevne ominnstilling av spenningen med sikte på å opprettholde en konstant kollektor-emitterspenning skjer ikke momentant, men med en viss hastighet bestemt ved tidskonstanten for R2 og Cl. Når gitteret treffes av forbrenningsprodukter som forekommer i tilstrekkelig mengde og opptrer raskere enn at RC-kretsen kan kompensere dem, vil derfor kollektor-emitterspenningen for transistoren stige og bringe strømmen fra en forsterker Ql til å Øke og overføre et på forhånd bestemt signal til en alarmutløser Q5.

Skulle detektorgitteret på noe tidspunkt anta en annen motstand enn sin opprinnelige, vil transistoren Q2 tilpasse seg den nye motstandsverdi ved å forandre sin motstand til en ny verdi passende for å opprettholde et konstant spenningsfall fra kollektor til emitter. På grunn av den 100$ negative tilbakekobling befris kretsen dessuten for innflytelse av temperaturforandringer.

Hvis det Ønskes, vil fagfolk på området kunne forbedre koblingen ytterligere. For eksempel kan der parallelt med eller istedenfor R2 anordnes en annen transistor, hvis basis styres av et RC-nett-verk slik at der p å innkoblingstidspunktet vil foreligge en lavlmpe-dansforbindelse som bevirker at Cl blir oppladet raskere og basis hos Q2 når arbeidspunktet tidligere. Etter at RC-nettverket hadde nådd sitt ladningspunkt, ville denne annen transistor bli sperret og danne en høy motstand for R2. Kretsen ville fra dette tidspunkt virke som beskrevet foran. Under visse forhold kan det være fordelaktig å la R2 være en resonansimpedans.

Ved utbrudd av en brann forandres gitterets ledningsevne hurtigere enn hva kretsen kan kompensere, og broen som dannes av gitteret og kretsen, blir bragt tilstrekkelig ut av balanse til å bevirke utlesning av den primære utloseranordning Ql. Anordningen Ql omfatter fortrinnsvis en "MOSFETn-transistor med emitteren koblet til nettet over en følsomhetsregulator som omfatter en diodekjede D med basis koblet til gitterbroens midtuttak og med utgang til alarmutloseren Q5 over en motstand R3. Ql er fortrinnsvis slik forspent at den vanligvis ikke har strømgjennomgang, og motstanden R3 er valgt slik at den begrense strømgjennomgangen til en fastlagt verdi, f.eks. 13CyuA, når Ql gjøres ledende av detektorgitteret R.

Ioniseringsanordningen 20 omfatter en brokobling som inne-holder et ioniseringskammer R5 med en liten mengde radioaktivt materiale, under en mikrocurie, og en balanseringsmotstand R4 for dette kammer. Kammeret R5 kan være av vilkårlig egnet kjent utførelse, og mengden av radioaktivt materiale er valgt slik at kammeret ikke er mettet med ioner. Dette medfører at kammeret får en meget høy impedans, hvilket er funnet fordelaktig. Ved drift av ioniseringskammeret under umettede forhold er det ikke følsomt for atmosfæretrykk, og det vil virke ved alle atmosfæretrykk opp til en høyde av 7^00 m uten endring i følsomhet. På grunn av de færre ioner som frembringes av det radio-aktive materiale, vil der dessuten kreves en mindre mengde forbrenningsprodukter for å forandre elektronstrømmen. Dette gjør det mulig å benytte en fast motstand R4 for utbalansering og gir meget følsom påvisning ved en særdeles trygg mengde radioaktivt materiale. Ioni-seringsbroen er koblet til basis hos en primærutløser, fortrinnsvis 1 form av eti "MOSFET"-trans is tor Q3, hvi« utgang likedan som utgangen fra Ql er koblet til alarmutloseren Q5 over en motstand R7. Motstanden R7 tjener, på samme måte som motstanden R3»til å begrense strømmen gjennom Q5 når denne er åpen, til en bestemt verdi, f.eks. 130 ^uA. Emitteren hos transistoren 3 er via en spenningsregulerende silicium-transistor Q4 tilkoblet en følsomhetsregulator, her vist i form av en innstillbar motstand R8. For å gi normal energisering er transistoren Q3 forspent til en relativt nominell strømstyrke, for eksempel 50^ uk.

Alarmutloseren Q5 omfatter hensiktsmessig en såkalt "SCR"-transistor ("siliciumstyrt likeretter-transistor") hvis basisstrom er sterkere enn utgangsstromningen fra hver av "MOSFET"-transistorene Ql og Q3»men mindre enn summen av disse strømmer, f.eks. 200^uA i

det hittil anførte eksempel. Følgelig er bare ioniseringskammeret ledende, utgangssignalet fra dets utløser Q3 begrenses av motstanden R7 til 130<y>uA, og transistoren Q5 blir ikke åpnet. Når gitteret R alene gjøres tilstrekkelig ledende til å aktivisere utløseren Ql, vil den totale strømtilførsel til Q5 være summen av de 13C<y>uA fra Ql og de 5t<y>uA normalstrom fra.Q3,hvilket fremdeles ikke er tilstrekkelig til å utlose Q5. Når en brann bryter ut, vil imidlertid hver av primærutloserne Ql og Q3 fore en strom på 130^uA, hvilket gir en sum på 26c<y>uA. Når dette skjer, blir spenningsfallet over motstanden R5 tilstrekkelig til å gjore transistoren Q5 ledende, så denne kortslutter tilforselsledningene og forårsaker.et betydelig nettstrom-uttak som kan registreres i en fjerntliggende alarmstasjon for å energisere en alarmanordning.

En lampe LI er tilkoblet transistoren for , når den lyser opp, å angi det bestemte detektorhode som har forårsaket alarmen, i tilfellet av at en flerhet av hoder er koblet til en felles tilførsels-ledning. Fortrinnsvis går der en forbindelsesledning fra lampekretsen til klemme 4 på støpselet 6l for å gi mulighet for fjernmelding dersom dette skulle ønskes, idet der da er koblet passende kretselementer til klemme 4 på tilpasningsstikkkontakten 60.

Dessuten går der fortrinnsvis ledere fra forskjellige punk-ter i kretsen til stifter 1, 2, 3°6^ i støpselet 6l for å gjøre det lettere å fastslå spennings- og strømverdier under vedlikeholdsarbeide på detektoren.

Den beskrevne kobling muliggjør en meget følsom tidlig varsling med liten eller ingen tilbøyelighet til falsk alarm under vanlig forekommende omgivelsesbetingelser. Følgen er en forbedret og praktisk talt "idiotsikker" branndetektor som har sterkt forbedret følsomhet og pålitelighet, men allikevel er forenlig med konvensjonelle detektor-anlegg og alarmsystemer.

Der henvises nå til fig. 3»hvor der er vist en batteridrsven utførelsesform av branndetektoren ifølge oppfinnelsen. Koblingen er stort sett maken til den som er beskrevet foran, når unntas at den er batteridrevet og har sin egen alarmgiver.

Koblingen omfatter som den foregående en motstandsbro 10 med detektorgitter R og utløser Ql, en ioniseringsanordning 20 med ioniseringskammer R5 og utøser Q3, samt en alarmutløser Q5, som i dette tilfelle er koblet i serie med et horn H og et primært batteri Bl.

Energien til systemet leveres av et 10,7 volts kvikksølvbat-teri Bl som skaffer den svake forspenningsstrØm som driver detektoranordningen, og også skaffer den strøm som skal til for drift av hornet ved alarm.

Når transistoren Q5 åpnes, går der strøm gjennom hornet H fra batteriet Bl, og der avgis et alarmsignal. Kondensatoren C3 tjener til å levere startstrøm til hornet og avlaster dermed batteriet.

I denne kobling overvåkes batteriet Bl kontinuerlig ved hjelp av et overvåkingsbatteri B2 via en innstillbar spenningsdeler Ril. Når strømmen fra batteriet Bl begynner å avta ved starten av batteriets levetid, blir motspenningen på batteriet Bl overvunnet av batteriet B2, hvoretter en kondensator C4 lader seg opp via en motstand R12 til et punkt hvor en programmerbar dobbeltbasis-transistor

- en såkalt unijunction- eller "PUTn-transistor - Q6, kobler seg på

og dermed i sin tur utløser en siliciumstyrt transistor Q7. Når Q7

er åpnet, forbinder den batteriet B2 med hornet H, som derved med bistand av en kondensator C5 avgir et alarmsignal. Transistoren Q7 kan bare forbli åpen så lenge <len får basisstrøm tilført fra transistoren Q6, Q6 forblir åpen inntil kondensatoren C4 lades ut gjennom transistoren, hvoretter Q6 stenges<p>g bringer Q7 til å stenge og av-bryte alarmsignalet. På dette tidspunkt begynner C4 igjen å lades opp over motstanden Ril fra batteriet B2, og etter en tid av omtrent fem minutter gjentas forløpet. Hornet vil således hvert femte minutt avgi et støt i ett a to sekunder for å varsle at batteriet Bl er tømt og må byttes ut.

Som ved den kobling som er vist på fig. 2, vil energisering av en enkelt detektoranordning som følge av forhold som ikke skyldes forbrenning, ikke resultere i utløsning av transistoren Q5, mens fore- komst av en brann vil føre til at begge anordninger blir energisért, Q5 åpnet og hornet energisért. Ved denne anordning er koblingen slik at Q5 når den er utløst, vil forbli utløst inntil den stilles tilbake. For tilbake-stilling er der anordnet en bryter SW som ved sin slutning shunter den utløste transistor Q5, så belastningen på denne blir fjernet og transistoren dermed bragt tilbake til ikke-ledende eller<ll>av"-tilstand, hvorpå alarmen blir slått av inntil endringshastigheten i bmgivelses-forh<p>ldene atter blir slik (eller forblir slik) åt anordningen utløses påny.

Ved å koble shunten til bryterkontakene på en slik måte at den primære energikilde Bl blir forbundet direkte med hornet H, skaffer bryteren samtidig en hensiktsmessig mulighet for manuell kon-troll av apparatets funksjonsdyktighet og for tilstanden av batteriet Bl. Under normal drift skjer der ingen tapping av overvåkningsbatteriet B2, og dette batteri vil derfor vare så lenge det kan lagres, hvilket; for tiden er to år. Den svake strøm som tappes fra primærbat-terlet Bl under vanlig drift, gir dette batteri en levetid på minst ett år forutsatt at enheten ikke settes i alarmtilstand i noen lengere periode i dette år. Ved slutten av året, eller tidligere dersom alarmen hår vært i virksomhet ofte, bør primærbatteriet Bl fjernes og overvåkningsbatteriet B2 settes på primærbatteriets, plass. Et nytt batteri bør da settes på overvåkningsbattériets plass så hurtig som det méd rimelighet er mulig, hvis ikke overvåkningen skal gå tapt.

I ethvert tilfelle vil overvåkningskretsen (forutsatt at

6t batteri er innsatt i overvåkningskretsen) alltid informere huseieren eller brukeren om det forhold at det primære batteri bør byttes ut,

når dets yteevne faller under en bestemt verdi. Under normale beting-. eiser byttes ett batteri ut pm året, bg annet vedlikehold kreves

praktisk talt ikke.

Det viste dobbelt-portsystem er således vist å være like anvendelig for kommersiell brannpåvisning som for brannpåvisning i bolighus, gir et meget følsomt og'pålitelig varslingssystem som kan reagere på alle stadier av brann, men særlig i begynnelsesfasen, samt eliminerer stort sett problemet med falske alarmer.

For praktisk tålt alle brannpåvisningssystemer for kommersiell og bolig-bruk vil "OG"-portkombinasjonen av motstandsbroen 10 og ioniseringsanordningen 20 gi optimale resultater. En hvilkensomhelst annen detektoranordning kan imidlertid tilføyes kretsen for spesielle formål. For eksempel er motstandsbroen følsom for enhver form for brann, mens ioniseringsanordningen bare reagerer på ufullstendig forbrenning. Dersom man ønsker å påvise branner hvor fullstendig forbrenning finner sted, noe som er en sjeldenhet, kan en ytterligere påvisning san ordn ing tilføyes slik at alarmsignalet utløses når hvilke som helst to av de tre påvisningsanordninger reagerer på en brann. En slik tredje påvisningsanordning ville fortrinnsvis omfatte en detektor som er meget følsom for hastigheten av temperaturstigning og har en meget liten føle-termistor med liten varmekapasitet. I betraktning av fler-portsystemets sikkerhet kan følsomheten av en slik varmeføler innstilles på en hastighet så lav som 0,5 - 0,6°C pr. min , hvilKet er en langt større følsomhet enn man har kunnet benytte ved noen som helst varmeføler tidligere. Denne anordning ville foreligge i form av en elektrisk bro med den påvisende termistor blottlagt mot atmosfæren og med lav varmetidskonstant, mens den annen termistor, referansetermi-storen, ville ha langt større varmetidskonstant ved å ha større fysisk masse eller være festet til et organ med stor varmekapasitet.

Skjønt fig. 2 og 3 viser foretrukne utførelsesformer for oppfinnelsen, vil det således være mulig å foreta forskjellige forandringer, ombytninger og modifikasjoner innenfor oppfinnelsens ramme.

I hvilkensomhelst av sine utførelsesformer kan fler-port-systemet ifølge oppfinnelsen passende monteres i det hus som er vist på fig.4-6.

Detektorens komponenter er transistorisert og miniatyrisert så langt som det for tiden teknisk og økonomisk er mulig, og alle er anbragt sammentrengt på en monteringsplate 21, som vist noe skjematisk og eksempelvis på figurene 4 og 6. Platens overside bærer en trykt kobling som på velkjent måte danner de elektriske forbindelser mellom komponentene, og komponentene er montert på platens underside, hvor hornet H, bryteren SW og batteriene Bl og B2 er avmerket for sammen-hengens skyld.

Detektoren R hos anordningen 10 dannes fortrinnsvis av et to-leders kamformet gitter anbragt på en glassbærer 22 som er montert i en stort sett trekantet keramisk holder 26. Holderen har tre gjen-nomgående hull, ett ved hvert hjørne, hvorav to er forsynt med ledende foringer 31 og underlagsskiver 32 som tjener til å holde bæreren fast i holderen og å opprette elektrisk forbindelse med det kamformede gitter-mønster på bæreren.

Bæreren er fortrinnsvis et tynt kvadratisk stykke av modi-fisert borosilikatglass av høy renhet, og gittermønsteret er fortrinns- . vis tinnoksyd påført bæreren ifølge kjent tinnoksyd-teknologi, mens de to underlagsskiver 32 står i fysisk og elektrisk kontakt med de respektive deler av gittermQnsteret.

Fra monteringsplaten 21 rager der ned tre stifter 34a» 34b og 34c»hvorav to, som vist på fig. 5»danner tilslutningsledere for gitteret. Holderen 26 Akyves hensiktsmessig inn på disse stifter for montering av detektorenheten. Nærmere bestemt blir holderen anbragt slik at bæreren 22 blir liggende med den gitterbærende flate vendende ned og blottlagt. Avsatser på tappene 34 tjener til å holde bæreren i avstand fra monteringsplaten for å skaffe en avskjermet plass for montering av ioniseringskammeret R5 hos detektoranordningen 20.

Kammeret R5 dannes av et ror 23 som er kittet eller på annen måte festet på undersiden av monteringsplaten 21 med en skrue 24 som er plasert aksialt i r6ret og er innstillbart innsatt inedra<g>errle

stilling i en mutter 25 festet til platen 21, samt et lite stykke radioaktivt materiale anbragt på skruens nedre ende. Denne mengde er så liten at den ikke kan vises på tegningen. Roret og skruen er plasert et lite stykke over beholderen 26, så at atmosfæren får fri adkomst til rSrets indre.

Detektorens komponenter er alle anbragt på monteringsplaten i et enkelt lag,bortsett fra plaseringen av detektoranordningene R og R5 ovenpå hverandre, og er valgt med minste praktisk mulige hSyde, så apparatet får meget lavt tverrsnitt.

Hele kretsutstyret er deretter anbragt i en grunn, nedad åpen rektangulær eller kvadratisk panne 44 av metallplate med lave sidevegger 46. Monteringen foretas fortrinnsvis ved at tre eller fire metallskruer 48 fores gjennom monteringsplaten og egnede avstandshol-dere 51 skrus fast i pannen slik at platen blir liggende i avstand

fra pannens flater. For å gj6re monteringen stiv foretrekkes det også å skru eller på annen måte feste bryteren SW til en av pannens side-veggar 46.

Pannen er i sin tur innrettet for montering i taket av et værelse eller på den 6vre vegg av en omslutning eller gang. Med den selvforsynte enhet ifOlge fig. 3 som er illustrert på fig. 4-6, kan pannen monteres ved hjelp av et par skruer som går gjennom passende hull 52 som er uttatt i dens oppadvendte bunn og er nOkkel-hull-formet for å lette 16sbar montering av pannen i taket. Med den kobling som er vist på fig. 2, kan pannen monteres rett og slett ved hjelp av stikkforbindelsen 6o,6l.

Til et nivå under alle detektorkomponentene rager der fra motstående sidevegger 46 av pannen ned et par braketter som er utformet for 16sbart å oppta et par bolter 56 som rager opp fra innsiden av detektorens deksel 58. Dekselet er utformet i ett stykke av metall eller et egnet kunststoff og med tiltalende ytterside (d.v.s. undersiden og yttersiden av sideveggene). Dekselet er stort sett pannefor-met og storre enn pannen 44 så dets oppragende sidevegger blir liggende utenfor sideveggene 46 av pannen. Dekselets sidevegger strekker seg opp til et nivå nedenfor pannens oppadvendte bunn, så de når apparatet er montert, befinner seg i avstand fra takflaten og fortrinnsvis ender litt ovenfor underkanten av sideveggene 46 for derved å skjule detektorens komponenter. I midtpartiet av sin bunn har dekselet 58 en rekke små tettliggende hull 59 plasert omtrent rett under gitteret på den nederste bærer 22.

Forbrenningsprodukter vil ved naturlig sirkulasjon stige mot taket og deretter spre seg horisontalt langs dette. I den viste utforelse vil mellomrommet mellom dekselets endevegger og taket og pannen samt hullene 59 tilsammen danne en vei for meget effektiv og virksom sirkulasjon for forbrenningsproduktene gjennom huseV over detektorenheten R og inn i detektorenheten R5 uansett produktenes naturlige sirkulasjonsretning. Forbrenningsprodukter fra en brann som oppstår under detektoren, vil stige opp gjennom hullene 59 og spre seg sidelengs utover gjennom mellomrommet mellom .pannen, dekselet og taket, slik at det sikres at detektorenhetene R og R5 raskt og fullstendig får kontakt med produktene. Oppstår en brann fjernt fra detektoren, vil produktene stige mot taket og spre seg horisontalt langs dette, hvoretter mellomrommene mellom deksel og tak sammen med detektorkomponentenes lave profil mer eller mindre vil virke til å "feie" forbrenningsproduktene litt nedover mot detektorenhetene R og R5, hvilket igjen sikrer hurtig og grundig omspyling av detektorene med produktene.

I en praktisk utforelse er detektoren med alle sine fordeler og spesielle trekk bare 18 cm i kvadrat og 4»5cm hoy. Ved denne modell rager håndtaket på bryteren SW litt ut fra dekselets sidevegg for å lette betjening med et kosteskaft eller lignende, så husets beboere ikke behOver å klatre opp en stige eller på en stol for å stille enheten tilbake eller pr6ve dens fiinksjonsdyktighet.

De kommersielle eller industrielle modeller av detektoren hvis kobling er vist på fig. 2, kan på lignende måte monteres i et to-delt hus av denne utforelse, når unntas at batteriene Bl og B2, hornet H og bryteren SW slbyfes og pluggen eller stOpselet 6l vil være blottlagt på oversiden av pannen 44 f°r å lette forbindelsen med en stikkontakt 60 i taket.

Claims (18)

1. Forbrenningsdetektor, omfattende minst to forbrenningsfoiende anordninger (10, 20) som er sammenkoblet i en stromkrets og hver er inn-

rettet til å avgi et registrerbart elektrisk signal ved opptredende forbrenning, og en utloseranordning (AT eller Q5) som er tilkoblet de for-brenningsf oiende anordninger og ikke reagerer på enkelte signaler fra disse, men reagerer på summen av signalene fra dem for å avgi et alarmsignal,karakterisert vedat de to foleanordninger (10, 20) begge reagerer på den endring i en gitt omgivelsestilstand som opptrer ved forbrenning, men er folsomme for innbyrdes forskjellige tilstander av falsk alarm, og at de reagerer på innbyrdes forskjellige om-gi velsestilstandsendringer som ikke skyldes forbrenning, og som sjelden vil opptre samtidig.

2. Detektor som angitt i krav 1,karakterisert vedat begge de nevnte foleanordninger (10, 20) kan reagere på usynlige forbrenningsprodukter avgitt i den innledende fase av en brann.

3. Detektor som angitt i krav 1,karakterisert vedat begge de nevnte foleanordninger (10, 20) kan reagere på den ved forbrenning opptredende endring i luftens elektriske ledningsevne.

4. Detektor som angitt i krav 1, 2 eller 3>karakterisert vedat en (10) av foleanordningene omfatter en motstandsbro som er folsom for den ved forbrenning opptredende endring i luftens elektriske ledningsevne.

5. Detektor som angitt i et av kravene 1~4>karakterisert vedat en (20) av foleanordningene omfatter et forbrenningsdetektororgan av ioniseringstypen.

6. Detektor som angitt i krav 4 og 5,karakterisertved at den har en tredje foleanordning (30), som omfatter et forbrenning sdet ekt ororgan av varmefolgende type.

7. Detektor som angitt i krav 4>karakterisert vedat motstandsbroen (10) omfatter en foler (R) som er blottlagt mot luften, og en elektronisk krets (CR) for automatisk kompensasjon av foleren med hensyn til andre endringer enn dem som har en fastlagt storrelse og opptrer i lopet av et på forhånd valgt tidsintervall.

8. Detektor som angitt i krav 5 eller 7>karakterisert vedat en (20) av foleanordningene omfatter et ioniseringskammer (I eller R5) som drives i umettet tilstand og har en kilde for ra-dioaktiv ionisering mindre enn én mikrocurie.

9• Detektor som angitt i krav 7, k ar ak t er,i sert ved at kompensasjonskretsen (CR) omfatter en første anordning (Q) som har én fra lave til høye verdier styrbar resonansimpedans og omfatter emitter-, kollektor- og pdrtorganer, en anordning.som forbinder emitter- , organene i brokobling med føleren (R), ét impedansorgan, (R2) forbundet med kollektorbrganet og portorganet, samt et forsinkende organ (C 1) som er forbundet med"emitterorganet og portorganet, idet den første ah- prdnihg (Q2) registrerer energifallet over føleren (R) og reagerer automatisk på dette etter en forsinkelse, slik at" energifallet holdes . konstant unntagen når dets hastighet overstiger reaksjonshastigheten av den første anordning. ■

10. Detektor som angitt i krav 9,karakterisert. ved at den førstnevnte anordning (Q2) i kompensasjonskretsen omfatter en: transistor, og impedånsorganet (R2X) har motstand og forsinkelses-anordningen (C 1) har kapasitet, at denne motstand (R2) og denne, kapasitet (Cl) i serie med hverandre og parallelt med transistorens emitter er tilkoblet kollektoren, at motstanden (R2) i parallellkobling med kollektoren er tilkoblet basis, og at kapasitetén (Cl) i parallellkobling med•emitteren er tilkoblet basis hos transistoren (Q2).

11. Detektor som angitt i krav 4 og 5,karakterisertved at motstandsbroen (10) består av en føler (R) og en kompensator (CR) og en primær utløser . (Ql) tilkoblet broens midtuttak, at den annen føleanordning (20) er en bro sammensatt av et ioniseringskammer (R5) og et utbalanseringsorgan (R4)., og en annen primær utløser ,(Q3) som er koblet til broens midtuttak, at utløseranordningen (Q5-) har én port som er forbundet med primærutløsernes (Ql, Q3) utganger, åt hver a.v primærutløserne har en normal signalutgahg og en utløsersignalutgang, og at utløseranordningen . (Q5) har et port-ihngangssignal større enn summen av det normale utgangssignal fra den ene primærutløser og ut-iøsersignalet fra. den annen primærutløser»men mindre enn summen; av utiøs.ersignalené .fra de to primærutløsere.

12. Detektor.som angitt i krav 11,karakterisertved at den omfatter en' innstillbar inngang (D-R8) for hver av primær-utløserne (Ql og Q3)•

13. Detektor som angitt i krav 11,karakterisert ved at utløseranordningen (Q5) har.sin utgang kortsluttet over energikilden.

14.. Detektor som angitt i krav 11,karakterisert ved at utløseranordningens (Q5) utgang er tilkoblet energikilden i serie med en. alarmgiver.

15. Detektor som angitt i krav 9>karakterisertved at den første anordning omfatter en transistor (Q2), impedånsorganet omfatter en fast motstand (R2) og det forsinkende organ omfatter en fast kapasitet (Cl).

16. Detektor som angitt i krav 9 eller 15,karakterisert vedat den første anordning (Q2) omfatter en "MOSFET"-transistor.

17.. Detektor som angitt i krav 9, 15 eller 16,karakterisert vedat føleren (R) har temperaturavhengig motstand, og at impedansanordningen (R2) omfatter en fast motstand svarende til en midlere verdi av følerens motstand.

18. Detektor som angitt i et av kravene 9, 15, 16 og 17jkarakterisert vedat den forsinkende anordning (1) omfatter en kapasitet hvis størrelse er valgt slik at den gir en fastlagt forsinkelse i den førstnevnte anordnings (Q2) reaksjon på forandringer i energifallet over føleren (R).