NO121287B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte og anordning til å gjøre termoplastisk garn elastisk.

Foreliggende oppfinnelse går ut på en

forbedret fremgangsmåte til å gjøre termoplastisk garn elastisk og særlig slike

fremgangsmåter ved hvilke garnet bringes

til å passere i en lineær bane med en skarp

vinkel, hvorved det deformeres.

Termoplastiske garn som er gjort elastisk anvendes ved fremstilling av forskjellige artikler, som f. eks. bekledning, senge-klær etc. da anvendelsen av garnet i en

vare blant annet medfører at varen kan

strekkes betydelig. Termoplastisk garn som

er gjort elastisk fremstilles i hvert fall ved

strekking av garnet, slik at det antar eller

søker å anta en sammenrullet snodd (kin-ked) eller kruset, lineær form, når det befinner seg i ustrukket tilstand og da samtlige elastiske garntyper har dette kjenne-tegn tilfelles er de nu forekommende elastiske garn av to helt forskjellige adskilte

sorter. En type av garn som er gjort elastisk, strekkes under dreining slik at det

blir tilbøyelig til å sno seg eller kruse seg

for derved å minske spenningen, mens en

annen type garn som er gjort elastisk ut-settes for påkjenninger ved å bøyes i en

spiss vinkel og derefter rettes ut slik at det,

når det anbringes i spenningsfri tilstand

er tilbøyelig til å danne løkker. Garn av

den sistnevnte type betegnes i almindelighet som «utvunne garn som er gjort elastiske», da elastiseringen i første rekke ikke

beror på at garnet spennes under tvinnin-gen og det er garn av denne typen oppfinnelsen går ut på.

Tidligere er det beskrevet i det minste

én fremgangsmåte for fremstilling av

utvunnet garn som er gjort elastisk. Denne

fremgangsmåte består i at garnet ved for-høyet temperatur og i spent tilstand bringes til å passere omkring et bladorgan med en skarp kant og derefter underkastes av-kjøling. Denne fremgangsmåte gir utmerkete resultater med en del garn og fortrinsvis med nylongarn, men med andre garntyper, og fortrinsvis da polyestergarn, gir fremgangsmåten ikke en så høy grad av elastisitet som det ofte er ønskelig.

Også for den ovenfor beskrevne fremgangsmåte var kjent var det kjent at koldt garn i normal tilstand ved å passere over et deformerende organ kunne bringes til å danne løkker og til en viss grad krølle seg (se det britiske patent nr. 558.297), men en slik fremgangsmåte gir ikke et produkt som med tilfredsstillende resultat kan anvendes som et garn som er gjort elastisk.

Oppfinnelsen omhandler en fremgangsmåte for fremstilling av termoplastisk garn, som er tilbøyelig til å danne løkker og krølle seg i en slik utstrekning og med en slik grad av permanens at de egner seg utmerket til anvendelse ved fremstilling av tøyer med høy elastisitet.

Oppfinnelsen går ut på en fremgangsmåte for elastisering av termoplastisk garn, ved hvilken garnet under spenning kontinuerlig bringes til å gjennomløpe en spissvinklet bane omkring den skarpe kanten på et bladorgan, karakterisert ved at garnet, innen det bringes til å passere rundt bladkanten, strekkes ved forhøyet temperatur over sin elastisitetsgrense for økning av dets elastisitetsmodul og skjør-het og for minskning av dets karakteristiske bruddforlengelse.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen består i at graden av varmestrekking og garnets temperatur under strekkingen i varme er slik at garnet gis en elastisitetsmodul og skjørhet, som er stort sett de høyest mulige, og en karakteristisk forlengelse for å tilveiebringe brudd, som er så lav som mulig for det spesielle garn som behandles.

Den nøyaktige årsak eller årsakene til de gode resultater med fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er ikke klarlagt, men det er kjent at der foregår flere forandrin-ger i garnets fibre når dette strekkes ved forhøyet temperatur ifølge oppfinnelsen. I første rekke økes fibrenes elastisitetsmodul betydelig ved strekkingen, og det er tydelig at dette har en viss sammenheng med forbedringene ved den nye fremgangsmåten, da de beste resultater i hvert kjent tilfelle oppnåes når garnet strekkes under slike betingelser og i en slik utstrekning at det får innenfor 10 eller 20 pst. av den maksimale elastisitetsmodul som det har vært mulig å skaffe. En annen forandring som er fremkommet i garnets fibere ved varmestrekkings-fremgangsmåten, er at fibrene er blitt skjøre, som det fremgår av en betydelig variasjon i den spenning, som kreves for at de enkelte tråder skal briste. Dette har tydeligvis en viss sammenheng med den nye fremgangsmåtes effektivitet, da den beste og mest permanente elastisering oppnåes når garnet strekkes i en slik utstrekning og under slike betingelser at fibrene oppviser maksimal skjørhetsgrad. Ennu en forandring, som oppnåes ved varmestrekkings-fremgangsmåten, er at bruddforlengelsen for fibrene i garnet senkes betydelig. Dette synes også å ha sammenheng med fremgangsmåtens suksess, da de beste resultater, når andre faktorer er like, oppnåes når garnet strekkes så meget som det er nødvendig for at fibrene skal oppvise minimal bruddforlengelse. Virkningen av disse faktorer skal beskrives nærmere i det følgende.

Det garn som skal gjøres elastisk ifølge den nye fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen kan bestå av en vilkårlig streng av en-deløse tråder av organisk, hydrofobt, termoplastisk, fibermateriale. Noen eksempler på materiale som egner seg er polyestergarn, f. eks. de som dannes av reaksjonsproduktene av etylenglykol og teref-talsyre, og nylongarn, f. eks. de som dannes av reaksjonsproduktene av heksametylen-diamin og adipinsyre. Oppfinnelsen kan under visse betingelser med fordel også tillempes for å elastisere polyakrylfibere, dannet av polymerer av akrylnitril eller sampolymerisat av akrylnitril og mindre nengder av andre polymere materialer og :or å gjøre slike fibre elastiske som er dannet av cellulose-estere, som f. eks. cellulo-setriacetat. Garn hvor fibrene har et al-nindelig sirkulært tversnitt og glatt over-late, er lettest å anvende og gir mest til-<f>redsstillende resultater, og en del garn gir irsak til vanskeligheter ikke så meget på ?runn av sin kjemiske sammensetning eller sine fysikalske egenskaper som på grunn iv fibrenes tverrsnitt. Akrylfibere med va-rebetegnelsen orlon har f. eks. et tversnitt, som ligner formen på en manual, og er vanskelig å gjøre elastiske ifølge oppfinnelsen. Man anvender fortrinsvis polyester-jarn, da disse er lettest å anvende ved den iye fremgangsmåte og kan gjøres elastiske i meget høyere grad ifølge oppfinnelsen ?nn efter noen tidligere kjent elastise-:ingsmåte uten tvinning.

Deniertallet og fiberstørrelsen hos de jarntyper som anvendes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan variere innen vide grenser og i virkeligheten kan jarn med nesten hvilket som helst totalt ieiertall eller hvilken som helst enkelt-fi-Derstørrelse anvendes. Fremgangsmåten iar f. eks. vist seg å gi utmerkete resultater ned følgende garntyper: 34-trådet polyestergarn (Dacron) med deniertall 40, 34-;rådet nylon (du Pont type 200) med deni-;rtall 100, 23-trådet Dacron med deniertall ro og enkelt-fibret Dacron med deniertall 15. Under egnete betingelser kan denier-;allet per tråd variere fra 1 til 20 og garnets totale deniertall kan være så høyt som 2000 eller høyere. •

Den strekningsgrad som kreves for de mest tilfredsstillende resultater beror på nvilket garn som anvendes og også for garn ned samme kjemiske sammensetning kan Jen optimale strekningsgrad variere på ?runn av at forskjellige fremgangsmåter ole anvendt ved fremstillingen. De fleste iv de i handelen forekommende garn er strukket under fremstillingen for oppnå-slse av en høy grad av molekylær oriente-ring, og den ytterligere forlengelse som kreves for slike garntyper er i almindelig-tiet 3 til 20 pst. For hver garntype kan en på det nærmeste optimal grad av forlengelse lett bestemmes ved et enkelt forsøk, som består i strekning av garnet ved en temperatur innenfor et egnet område som skal defineres nedenfor, for bestemmelse iv den forlengelse som kreves for at fibrene i garnet skal ha en maksimal elastisitetsmodul etter strekking, den laveste oruddforlengelse og/eller maksimal skjør-net. Som en veiledning kan det sies at det har vist seg at det polyestergarn som går under navnet Dacron, fortrinsvis strekkes mellom 4 og 7 prosent med optimum verdier ved omtrent 5 prosent mens et polya-midgarn, som fremstilles av E. I. du Pont de Neumours and Company, som nylontype 200, fortrinsvis strekkes 5 til 15 prosent med optimum ved omtrent 12 prosent.

Garnets temperatur under strekkingen er en variabel som har stor betydning og må kontrolleres nøye for oppnåelse av de beste resultater. Operative forhold kan med de fleste garntyper oppnåes med en temperatur som ligger omtrent 83° C under garnets «klebetemperatur» og med nylon kan så lave temperaturer som 155° C under klebetemperaturen anvendes. Ube- <: >tydelig bedre resultater fåes som regel inntil temperaturen når «overgangspunktet», <1 >hvilket i almindelighet ligger 50 til 33° C <] >lavere enn garnets klebetemperatur og ved <: >denne verdi oppnåes en ganske plutselig økning av effekten. Utmerkede resultater kan oppnåes ved enhver temperatur over ■ dette overgangspunkt så lenge temperatu- <: >ren ikke er så høy at garnet kleber ved de flater ved hvilke det kommer i kontakt. Hos nylongarn ligger overgangspunktet i <1 >almindelighet i nærheten av 185° C, slik at <1 >temperatur over denne verdi vanligvis skal <: >anvendes, men hvis nylongarn holdes ved I en temperatur som er høyere enn omtrent <1 >204—210° C mere enn i noen sekunder, opp- <: >trer på den annen side ialmindelighet en alvorlig forringelse av garnet, hvis man ] ikke griper til anvendelsen av en inert at- : mosfære eller andre forholdsregler. Med i hensyn til disse forhold er det tydelig at i arbeidstemperaturområdet for nylon er omtrent 82—210° C og at det best egnete temperaturområde er omtrent 188—204° C. For polyestergarn ligger overføringspunktet

i almindelighet ved en temperatur omkring 199—204° C og det er vanligvis hensikts- ] messig å anvende en temperatur i det min- ] ste noen grader over denne verdi men ikke over klebetemperaturen. Der tillates hensiktsmessig en sikkerhetsmargin på omtrent 8° med hensyn til klebetemperaturen, i slik at når det operative temperaturområ- ] de for polyestergarn er fra omtrent 149° C i til 235° C, er det best egnete område 210— ] 227° C. ]

Når garnet er strukket på den ovenfor ^ angitte måte må det passere i en bane med <1 >en skarp vinkel og da dette kan skje på en vilkårlig måte, består den fortrinsvis an- <1 >vendte fremgangsmåte i at garnet bringes <1 >til å passere omkring et blad eller deformerende organ med en skarp kant. Hvis i blad-fremgangsmåten med bøyning av gar- i jarn med deniertall 70 og ubetydelig større :or alle andre garn, da man med radier un-ier disse verdier i almindelighet får et me-;et stort antall dun-ender. Den maksimale crumningsradius som i almindelighet kan mvendes med tilfredsstillende resultat, er Tiellom omtrent 2 og 17 ganger fiberdia-neteren, og når der anvendes et blad med større krumningsradius, spennes garnet ram regel ikke tilstrekkelig til å gi høyest nulig elastisitet. Den optimale krumningsradius for den skarpe kant kan variere med ;ypen av garn som anvendes, men kan i ilmindelighet sies å være den minste trumningsradius som kan anvendes uten å "orårsake et stort antall dun-ender. Hvor let er tale om nylongarn har den optimale trumningsradius for den skarpe kant vist ;eg å være mellom ca. 2 og 3 ganger så itor som fiberdiameteren, mens den opti-nale krumningsradius ved anvendelse av <p>olyestergarn i almindelighet har vist seg i være mellom 3 og 4 ganger så stor som 'iberdiameteren.

Den optimale krumningsradius til hvilken de enkelte fibere skal bøyes for å spen-ie ytterflatene over elastisitetsgrensen i naksimal utstrekning uten at de ødelegges, ;r gitt ved følgende omtrentlige formel:

ivor R er bladets krumningsradius, E er iberens elastisitetsmodul, D er fiberdiame-;eren og f er den høyeste strekkfasthet. i/ed bruk av den ovenfor angitte formel 'åes en omtrentlig maksimal krumnings-•adius for optimale betingelser. Når man i jraksis nærmer seg strekkfasthetsgrensen, ninsker fibrenes elastisitetsmodul og ef-ektive diameter slik at en betydelig mindre •adius kan anvendes enn angitt i formelen. Det er mulig å spenne fibrene til eller over leres elastiske grense ved å pålegge en ipenning, slik at når der foregår bøyning, ril ytterflaten av de enkelte fibere defor-neres permanent.

Et hensiktsmessig deformerende organ ned en kant med tilfredsstillende krum-lingsradius kan utgjøres av et vanlig bar-berblad av typen Schick, Gem, etc. med én egg og fortykket rygg ved polering av bladets kant med krokusduk eller lignende og derefter med poler-rødt (jeweler's rou-ge) inntil bladet er blitt tilstrekkelig butt og jevnt slik at garnet skal kunne løpe over det uten å avskjæres.

Spenningen i garnet, når dette bringes til å passere over den skarpe kant, er kritisk og må holdes innen nøyaktige grenser for at de beste resultater skal oppnås. Spenningsmålinger utføres fortrinsvis på et punkt i garnbanen umiddelbart efter det ved hvilket garnet kommer i kontakt med den skarpe kant og ved dette punkt bør spenningen i garnet i almindelighet ligge mellom 0.5 gram og 3 gram per denier for å oppnå en tilfredsstillende elastisitets-grad. Den optimale spenning for det garn som skal føres over den skarpe kant beror ikke bare på garntypen som anvendes, men også på kantens krumningsradius, og for hvert gitt garn er den optimale spenning i almindelighet den høyeste spenning ved hvilken garnet kan innføres uten at det skjæres av av bladet. Med et blad med en krumningsradius innen det best egnete, ovenfor angitte område og med garn med høy seighet som nylon og polyestergarn, har det vist seg at et spenningsområde mellom omtrent 0.7 og 2,5 gram per denier i almindelighet gir de beste resultater, men med svakere garn eller med et skarpere blad er i almindelighet en spenning mellom 0,5 og 0,8 gram per denier mere tilfredsstillende.

Garnet kjøles i mange tilfeller og særlig hvis det består av polyester, til en temperatur i det minste under ca. 93° C, innen det føres gjennom den skarpvinklete del av banen, fordi hvis garnet er varmt når det passerer gjennom denne del av banen, blir virkningen av varmestreknings-trinnet på garnets elastiske egenskaper i stor utstrekning borte på grunn av at garnet befinner seg ved forhøyet temperatur innenfor den bøyde del av banen.

Dette betyr ikke at utmerkete resultater ikke kan oppnåes med de fleste garntyper ved at garnet holdes ved forhøyet temperatur når det føres gjennom den bøy-de del av banen, da man ved å holde garnet ved forhøyet temperatur ved dette punkt oppnår operative resultater med garntyper som tidligere er blitt behandlet på hovedsakelig hvilkensomhelst måte og i virkeligheten synes ved nylongarn virkningen av varmestrekkingen og opprett-holdelsen av forhøyet temperatur ved den bøyde del av banen til en viss grad å være additive. Med polyestergarn og i de allei fleste andre tilfeller er imidlertid de resultater som oppnåes med garnet ved forhøyet temperatur innen den bøyde del av banen, dårligere enn de resultater som oppnåes når garnet kjøles innen det når dette punkt.

Forsåvidt som bladkanten utøver en betydelig påkjenning på garn som passerer over den, oppnåes de beste resultater i almindelighet hvis garnet smøres når det passerer gjennom den skarpvinklete del av banen og dette gjelder særlig for andre garntyper enn nylongarn, som ikke har den lave friksjonskoefficient som er karakteristisk for nylon. Et vilkårlig garnsmøre-middel kan anvendes, selv om det i almindelighet er heldig å anvende ett som lett kan fjernes efter elastiseringsprosessen. Eksempler på egnete smøremidler er lav-viskose mineraloljer og vegetabilske oljer og estere av fettsyrer, som sorbitoltripal-miat. Oljen anbringes hensiktsmessig på garnet ved kapillarvirkning eller ved hjelp av en veke ved et punkt av garnets bane umiddelbart før garnets kontakt med den skarpe kant.

Til- og fraledningsvinkelen for garnet til den skarpe kant i et plan vinkelrett på kantens akse er ikke kritisk og den kan variere i en slik grad at summen av disse vinkler er lik 120° eller også så liten at garnet føres i en tverretning så nær som mulig 180° som bladets tykkelse tillater. Det er i almindelighet hensiktsmessig at garnet bringes til å passere i kontakt med bladets overflate når det nærmer seg den skarpe kant, og fjernes over bladets overflate et-terat det har passert den skarpe kant, slik at dette resulterer i maksimal strekning av

garnet og at kompresjonen av garnet ved

kontakt med bladet er tilbøyelig til å sam-menholde garnet slik at avslitte fibere let-tere passerer over kanten og fjernes derfra.

Tillednings- og fraledningsvinkelen for garnet til den skarpe kant i plan parallelle med kanten er også av betydning hva an-går passasjen av avbrutte fibere over kanten. De beste resultater er oppnådd når garnet bringes til å passere omkring bladets kant på en slik måte at et plan gjennom det tilførte garn og vinkelrett mot bladets plan skjærer et annet tenkt plan som også er vinkelrett mot bladets plan og passerer gjennom det bortførte garn i en ; vinkel mellom 40 og 100° og fortrinsvis en vinkel mellom 70 og 90°.

Garnets lineære hastighet over bladet kan variere innen vide grenser og begren-ses i almindeligret bare av kapasiteten hos : det anvendte apparat, selv om det kan

• tenkes at garnets friksjon ved passasjen

over bladet oppvarmer dette til en temperatur som kan påvirke det frem-stilte garn i uheldig retning hvis garnhas-tigheten når en meget høy verdi. Utmerkete resultater kan oppnåes med lineære garnhastigheter opp til ca. 460 meter i minuttet eller ennu høyere.

Fremgangsmåten gjennomføres best ved hjelp av en delvis kjent anordning. For opphetning av garnet anvendes hensiktsmessig en vanlig opphetningsplate eller - skive med en glatt overflate i kontakt med garnet og anordninger til å holde denne ved den ønskete temperatur. Garnet behø-ver bare å bringes til å passere i kontakt med den glatte overflate en tilstrekkelig lengde f. eks. fra 8 cm til noen meter, be-roende på garnets lineære hastighet, til å heve garnets temperatur til det ønskete nivå. En annen utførelsesform av en anordning for opphetning av garnet består av et oppvarmet rør, gjennom hvilket garnet føres tilstrekkelig langt til at dets temperatur blir hevet til den ønskete verdi. En tilfredsstillende anordning for strekning av garnet kan bestå av en vanlig spenningsregulerende anordning og en vanlig garn-opptagningsanordning. Med denne anordning tres en garnende fra en hensiktsmessig garntilførselsanordning først gjennom den spenningsregulerende anordning og derefter til opptagningsanordningen. Den spenningsregulerende anordning innstilles derefter slik at den skaffer tilstrekkelig spenning til å gi den ønskete strekningsgrad som kan bestemmes ved beregning av deniertallet. Alternativt kan den spenningsregulerende anordning erstattes med en positiv matningsmekanisme av vanlig konstruksjon for tilføring av garnet med en lineær hastighet, som er mindre enn den med hvilken det opptas, slik at garnet strekkes mellom tilførselsanordningen og opptagningsanordningen. Den skarpe kant er fortrinsvis anbragt i garnbanen mellom oppvarmningsanordningen og opptagningsanordningen, og om det er ønskelig at garnet kjøles innen det kommer i kontakt med den skarpe kant, kan dette lett skje ved at kanten plaseres i kort avstand fra oppvarmningselementet. I almindelighet er en avstand mellom oppvarmningselementet og den skarpe kant på et par cm til noen dm tilstrekkelig, da garn med vanlig deniertall kjøles ned til en temperatur under ca. 93° C på brøkdelen av et sekund i åpen at-mosfære. Om ønskes kan avstanden mellom oppvarmningselementet og den skarpe kant være flere meter eller mere. I de fleste tilfeller er den spenning som kreves for strekking slik at garnet kan bringes til å passere fra oppvarmningselementet direkte til den skarpe kant, men hvis garnet skal ha en annen spenning, når det kommer i kontakt med kanten enn den som kreves for strekking, kan en spenningsregulerende anordning og/eller en hespel eller lignende anordnes i garnbanen mellom oppvarmningselementet og den skarpe kant.

Garnet kan efter kontakten med den skarpe kant i ustrukket tilstand ha form av løkker eller sløyfer, men for å utvikle garnets fulle elastisitet må det varmebehand-les. Dette beror på at garnet inneholder latente spenninger, som tvinger det til å anta en sammenrullet, lineær form og disse spenninger minskes ved varmebehandlin-gen. Oppvarmningen kan eventuelt skje innen garnet formes til tøy ved at en lø-pende lengde av garnet bringes til å passere i kontakt med et oppvarmningselement eller gjennom en oppvarmet væske under slike betingelser at garnet fritt kan trekke seg sammen. Hvis garnets hele elastisitet skal utvikles efter strikningen eller vev-ningen, gjennomføres dette best ved om-røring av tøyet mens temperaturen lang-somt heves. Enhver opphetning er i almindelighet heldig, men for oppnåelse av det beste resultat bør garnets temperatur en-ten før eller efter vevning eller strikking heves til en temperatur av minst ca. 60° C og fortrinsvis minst ca. 80° C med garnet i en hovedsakelig spenningsfri tilstand. Høyere temperaturer er ikke til skade og garnet eller tøyer som er fremstilt av det, kan opphetes til en temperatur like under garnets mykningspunkt uten skadelig virk-ning, sålenge garnet holdes i en ubetydelig spent eller spenningsfri tilstand, så lenge det befinner seg ved forhøyet temperatur.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere i følgende eksempler.

Eks& mpel 1:

Et 34-trådet polyestergarn med deniertall 70 og null-tvinn ble opphetet til 220° C og strukket ulikt fra 1 til 10 prosent. Virkningen av varmestrekkingen på garnets fysikalske egenskaper bestemmes derefter og er vist i den følgende tabell. Samtlige opp-gitte verdier er omtrentlige og gir middel-tall for 10 forskjellige forsøk. Samtlige be-stemmelser ble gjort ved 21° C og 65 pst. relativ fuktighet.

De på den ovenfor angitte måte struk-

ne garntyper ble brakt til ved rumtempe-

ratur å passere over et blad med en kant med en krumningsradius lik 0.10 mm mel en lineær hastighet av 91 meter i minuttet Garnet ble brakt til å passere rundt bladet så tvert som mulig, slik at det var i kon-

takt både med over- og underflaten av det og spenningen i garnet efter dets kontakt med bladet ble bestemt til 2 gram per de-

nier. Den beste elastisitet ble oppnådd når garnet ble strukket 5 pst. og det skal be-

merkes at dette faller sammen med det punkt ved hvilket garnet nærmet seg den høyeste elastisitetsmodul, det punkt ved hvilket garnet hadde den laveste middel-bruddforlengelse og det punkt ved hvilket det hadde den største skjørhet, slik som vist ved den belastningsvariasjon som kre-

ves for avslitning av garnet ved samtlige ti forsøk. Utmerkete resultater oppnåes når garnet strekkes fra 4 til 7 prosent og tem-

melig gode resultater oppnåes i samtlige andre tilfeller. Også når garnet strekkes så nær 0 pst. som mulig ved 220° C ble operative resultater oppnådd, hvilket viser at der kreves bare en ubetydelig grad av strekking med polyestergarn. Når garn i den form det fåes fra produsenten behand-

les på lignende måte, ble der i alt vesentlig ikke oppnådd noen elastisering.

Eksempel 2:

Et 34-trådet nylongarn av typen du

Pont 200 med deniertall 70 og en halv Z-

tvinn ble strukket i ulike høy grad ved 204°

C. Garnets fysikalske egenskaper ble der-

efter målt som i det foregående eksempel og resultatene er gitt i den følgende tabell.

Efter bestemmelse av garnets fysikal-

ske egenskaper ble det bragt til ved rum-

temperatur å passere omkring en skarp kant med en krumningsradius av 0.05 mm ved en lineær hastighet av 91 meter i mi-

nuttet. Tillednings- og fraledningsvinklene i et plan lodrett på bladets plan var så små

som bladets tykkelse tillot, slik at garnet var i kontakt med bladet både før og efter den skarpe kant. Vinkelen mellom det til-

førte og bortførte garn i bladets plan var omtrent 85°. I det minste en viss grad av elastisitet ble oppnådd ved alle prosentu-

elle strekninger og gode resultater ble opp-

nådd med garn som var strukket 10 til 16%.

Et meget bestemt optimum forelå ved 12

pst. strekking og det fremgår av ovenstå-

ende tabell at det oppnådde garn hadde en bestemt skjørhet ved dette punkt. Skjønt elastisitetsmodulen fortsatte å øke ubetyde-

lig efter at optimum strekking var opp-

nådd, var hastigheten av økningen bety-

delig mindre når garnet var strukket til den minste hensiktsmessige grad. Det skal også bemerkes at ved optimal strekking lå bruddforlengelsen innenfor 1 pst. av mini-mumsferdien.

Claims (9)

1. Fremgangsmåte for elastisering av termoplastisk garn, ved hvilken garnet under spenning kontinuerlig bringes til å gjennomløpe en spissvinklet bane omkring den skarpe kanten på et bladorgan, karak-

terisert ved at garnet, innen det bringes til å passere rundt bladkanten, strekkes ved forhøyet temperatur over sin elastisitetsgrense for økning av dets elastisitetsmodul og skjørhet og for minskning av dets karakteristiske bruddforlengelse.

2. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at graden av varmestrekking og garnets temperatur under strekkingen i varme er slik at garnet gis en elastisitetsmodul og skjørhet som er stort sett de høyest mulige, og en karakteristisk bruddforlengelse, som er så lav som mulig for det spesielle garn som behandles.

3. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1 eller 2, karakterisert ved at garnet etter varmestrekkingen kjøles til i det ve-sentlige romtemperatur, før det bringes til å passere rundt bladkanten.

4. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1 eller 2, karakterisert ved at garnet etter varmestrekkingen bringes til å passere rundt bladkanten, før det får kjølne og mens det fremdeles har forhøyet temperatur.

5. Fremgangsmåte som angitt i påstand 4, karakterisert ved at garnet er et molekylært orientert adipinsyre-heksame-tylendiaminnylongarn, at garnets temperatur under varmestrekkingen ligger mellom 82 og 210° C og at graden av varmestrekking er mellom omtrent 5 og 15 pst.

6. Fremgangsmåte som angitt i på stand 5, karakterisert ved at garnet er et molekylært orientert polyetylenglykol-te-reftal-syreestergarn, at garnets temperatur under varmestrekkingen ligger mellom 149 og 235° C og at gaden av varmestrekking er mellom omtrent 4 og 7 pst.

7. Anordning for å utføre fremgangsmåten som angitt i hvilken som helst av påstandene 1—6, omfattende en garntil-førselsanordning, en garnopptakingsan-ordning, et bladorgan med en skarp kant og trådførerorganer, hvilke leder garnet rundt bladkanten i en spissvinklet bane, karakterisert ved at den er forsynt med et oppvarmningsorgan for oppvarmning av tråden innen denne kommer i kontakt med bladkanten, og garnfremmatingsorganer hvilke strekker garnet i ønsket grad, mens det oppvarmes.

8. Anmodning som angitt i påstand 7, karakterisert ved at oppvarmningsorganet er beliggende i en avstand fra bladkanten som er tilstrekkelig for at garnet skal kjøl-ne omtrent til romtemperatur, før det passerer omkring bladkanten.

9. Anordning som angitt i påstand 7, karakterisert ved at oppvarmningsorganet er beliggende i nærheten av bladkanten slik at garnet fremdeles har forhøyet temperatur, når det passerer rundt bladkanten.