NO126514B

NO126514B -

Info

Publication number: NO126514B
Application number: NO160.511A
Authority: NO
Inventors: Georg Kemp; Michael Robin Widdicks; Charles Neil Henderson
Original assignee: Wiggins Teape Res Dev
Priority date: 1964-11-18
Filing date: 1965-11-17
Publication date: 1973-02-19
Also published as: ES319689A1; DE1572269A1; NL6514935A; CH446038A; GB1136902A; NL142116B; DE1572269C3; FI42402B; FR1460175A; DE1572269B2; BE672422A; DK116820B; US3520242A; AT259356B

Description

Anordning til å gjøre termoplastisk garn elastisk.

Foreliggende oppfinnelse går ut på en forbedret anordning til å gjøre termoplastisk garn elastisk.

Termoplastiske garn som er gjort elastisk, er garn som er sammensatt av en eller flere endeløse tråder, som er gitt en relativ permanent tilhøyelighet til å krølle eller kruse seg eller danne løkker. Tøy som er fremstilt av slikt garn er elastisk.

Garn som er gjort elastisk og som for

tiden er tilgjengelig er av to helt forskjellige slag. En type av garn som er gjort elastisk er gitt en torsjonsspenning, slik at det blir tilbøyelig til å sno seg eller kruse seg, for derved å minske spenningene. En annen type av garn som er gjort elastisk, gis spenninger ved å bøyes i en spiss vinkel og deretter rettes ut, hvorved det blir tilbøyelig til å danne løkker når det bringes i spenningsfri tilstand. Garn av det første slag betegnes i alminnelighet som «sterkt tvunnet garn som er gjort elastisk»

(high-torque-yarnis) og garn av det sist-nevnte slag betegnes i alminnelighet som «utvunnet garn som er gjort elastisk» (non-torque yarns), da elastiseringen i første rekke ikke beror på at garnet gis torsjons-spenninger. Oppfinnelsen angår utvunnet garn (non-torque yarn) som er gjort elastisk.

En fremgangsmåte for fremstilling av

utvunnet elastisk garn er beskrevet i det britiske patentskrift nr. 558 297 og består i at et koldt, termoplastisk garn under høy spenning bringes til å passere over et ikke oppvarmet deformeringsorgan, men 29 a-6<2>" — 126514 — 2 blarl tegninger.

denne tidligere fremgangsmåte har av flere forskjellige årsaker ikke hatt noen kommersiell fremgang. For det første går tilbøyeligheten til å danne løkker eller krølle seg hos det på denne måte fremstilte garn for en stor del tapt ved at garnet anbringes i varmt vann, slik at de artikler som fremstilles av garnet mister en stor del av sin elastisitet når de vaskes. Fremgangsmåten etter det britiske patent resulterer vanligvis ikke i garn med tilstrekkelig sterk krusning eller lignende til å gi en betydelig grad av elastisitet til det tøy som fremstilles av det.

I sveitsisk patent 329 006 er beskrevet en fremgangsmåte for fremstilling av utvunnet garn som er gjort elastiske, ifølge hvilken et termoplastisk garn ved forhøyet temperatur bringes til å passere omkring kanten på et bladorgan under relativt lav spenning. Fremgangsmåten ifølge dette sveitsiske patentskrift fjerner mange av ulempene ved fremgangsmåten ifølge det britiske patent, og gir spesielt med visse typer av nylongarn en utmerket elastisitetsgrad, som er fullstendig permanent i forhold til varmt vann. Med noen garntyper er den elastisitetsgrad som meddeles garnet ifølge den i det sveitsiske patentskrift beskrevne fremgangsmåte, ikke så stor som det ofte kreves.

Hovedpatentet angår en fremgangsmåte for elastisisering av termoplastisk garn av den art hvor garnet under spenning kontinuerlig bringes til å gjennom-løpe en spissvinklet bane omkring den skarpe kanten på et bladorgan, og fremgangsmåten ifølge hovedpatentet karakteriseres ved at garnet, innen det bringes til å passere rundt bladkanten, strekkes ved forhøyet temperatur over sin elastisitets-grense, for økning av dets elastisitetsmodul og skjørhet, og for minskning av dets ka-rakteristiske bruddforlengelse.

Hovedpatentet angår videre anordnin-ger til å utføre fremgangsmåten som ovenfor angitt, og foreliggende oppfinnelse går ut på en forbedret anordning av denne art. Anordningen ifølge oppfinnelsen består av et bladorgan med en kant, innretninger for transport av garnet under spenning rundt kanten i en lineær bane med en spiss vinkel, hvorunder kanten ligger i vinkelens spiss, og i kombinasjon med dette en oppvarmningsanordning for oppvarmning av garnet innenfor en del av garnbanen før den spisse vinkel og to garn-fremmatningsanordninger for strekking av det varme garn i en viss grad, innen det passerer omkring kanten, og anordningen ifølge oppfinnelsen karakteriseres ved at den annen mateanordning består av minst en valse med manteloverflaten i kontakt med garnet og at oppvarmningsanordningen består av et element for hevning av temperaturen av i det minste en del av valsens manteloverflate.

Ved anvendelse av en slik anordning er det mulig å meddele termoplastisk garn en tilbøyelighet til å danne løkker og kruse seg, hvilken tilbøyelighet ikke går tapt ved vasking av garnet eller av tøyet som er fremstilt av det, i varmt vann, idet krusningen herved i virkeligheten forsterkes.

Det garn som ifølge oppfinnelsen skal gjøres elastisk kan bestå av en vilkårlig streng av endeløse tråder av organisk, hy-drofobt, termoplastisk fibermateriale. Som eksempel på noen egnete materialer kan nevnes polyestergarn, f. eks. slike som dannes av reaksjonsproduktene av etylen-glykol og teraftalsyre, og nylongarn, f. eks. slike som dannes av reaksjonsproduktene av heksametylendiamin og adipinsyre. Oppfinnelsen kan under visse betingelser også tillempes for elastisering av poly-akrylfibre, som er fremstilt av polymerer av akrylnitril eller av sampolymerisater av akrylnitril og andre dermed beslektede po-lymere materialer, og for å gjøre fibre, som er fremstilt av cellulose-estere, f. eks. cel-lulosetriacetat elastiske. Garn i hvilke trådene har et stort sett sirkulært tverrsnitt og glatt overflate, er lettest å anvende og gir de beste resultater og noen garn gir årsak til vanskeligheter, ikke så meget på grunn av sin kjemiske sammensetning eller sine fysikalske egenskaper som på grunn av fibrenes tverrsnittsform. Akrylfibre med varebetegnelsen orlon har f. eks. et tverrsnitt som ligner formen på en manual, og er vanskelige å gjøre elastiske ifølge oppfinnelsen.

Det garn som anvendes som utgangsmateriale er fortrinnsvis ett som er del-vis krystallinsk og i hvilket krystallene i høy grad er orientert ved koldstrekning eller med andre ord ved permanent strekking av garnet ved en temperatur av høyst ca. 35° C fra garnets annen grads over-gangstemperatur (second order transition temperature). Det er vanligvis hensiktsmessig som utgangsmateriale å anvende et garn, som er koldstrukket så langt som mulig under samtidig bibehold av garnets jevnhet, og hvis man vil anvende et garn som er u-strukket, eller som er koldstrukket mindre enn i høyest mulig utstrekning, er det i alminnelighet hensiktsmessig å underkaste garnet en ytterligere koldstrekking, hvis garnet ikke er avherdet (anneal) eller behandlet på annen måte, slik at en slik ytterligere trekking ikke kan utføres.

Dersom en slik koldstrekking av en hvilken som helst grunn er upraktisk å ut-føre, kan garnet fremdeles varme-trekkes ifølge oppfinnelsen, men det kreves i alminnelighet en høyere grad av tøyning, idet høyere temperaturer i regelen forsin-ker orientering av krystallene. Hvis med andre ord man må gripe til varmstrekking for orientering av krystallene, er det i alminnelighet nødvendig å strekke garnet i betydelig større utstrekning for å oppnå en på det nærmeste maksimal grad av krystallorientering enn hva som ville kreves ved koldstrekkings-utførelse. Det finnes garn som er beskrevet i litteraturen som er fremstilt ved at man erstatter koldtrek-kingsutførelsen, som vanligvis gjennom-føres, med en varmtrekkingsutførelse, eller med andre ord en strekking ved en temperatur over ca. 120°, og slike garn kan i alminnelighet også anvendes med tilfredsstillende resultat som utgangsmateriale ved den forbedrete fremgangsmåte ifølge oppfinnelsen.

Deniertallet og fiberstørrelsen av det garn som anvendes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan variere innen vide grenser og i virkeligheten kan garn med nesten hvilket som helst totalt deniertall eller hvilken som helst fiberstørrelse anvendes. Fremgangsmåten har f. eks. vist seg å gi utmerkete resultater med følgende garntyper: 34-trådet polyestergarn (Dacron) med deniertall 40, 34-trådet nylon (du Pont type 200) med deniertall 100, 34-tradet Dacron med deniertall 70 og enkelt-trådet Dacron med deniertall 15. Under hensiktsmessige betingelser kan deniertallet pr. tråd variere fra 1 til 20 og garnets totale deniertall kan være så høyt som 2000 eller høyere.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere under henvisning til tegningen på hvilken fig. 1 er et sideriss av en utførelsesform ifølge oppfinnelsen. Fig. 2 er en del av anordningen ifølge fig. 1 i forstørret målestokk og viser den måte på hvilken garnet bringes til å passere omkring bladkanten. Fig. 3 er et oppriss av en del av anordningen ifølge fig. 1, sett forfra. Fig. 4 viser i forstørret målestokk et oppriss av en del av anordningen som stort sett er lik den som er vist på fig. 1, med unntagelse av at den er utstyrt med anord-ninger for transport av garnet til og fra bladkanten på en måte som er hensiktsmessig i visse tilfeller. Fig. 5 er et sideriss av en del av en anordning, som stort sett er lik den som er vist på fig. 1, med unntagelse av at den er utstyrt med en modifisert anordning for opphetning av det garn som skal passere bladkanten.

På fig. 1 og 3 illustreres i detalj et feste 10 som bærer en tilførselsspole 12 med et passende garnforråd 14. En garnende 16 fra forrådet på spolen 12 vikles av spolen over dennes ende (in- and over-end man-ner) og løper gjennom en trådfører 17, som ligger i forlengelsen av spolens lengdeakse, til en del av en mateanordning 18 for dobbelt garn.

Garnmateanordningen 18 består av et par valser 19 og 20, av hvilke valsen 19 har en første del 21 og en annen del 22, i alminnelighet med forskjellige diametere, og valsen 20 har en første del 23 og en annen del 24 svarende til delene 21 og 22 i valsen 19. Delene 21 og 22 i valsen 19 og delene 23 og 24 i valsen 20 er fortrinnsvis fremstilt separat, med hver og en av valsene 19 og 20 kan også utgjøres av en eneste avtrinnet valse. I stedet for en eneste mateanordning for dobbelt garn kan man, som det fremgår av det følgende, anvende to mateanordninger for enkelt garn.

Garnet 16 bringes til å passere omkring delene 21 og 23 på valsene 19 og 20 et tilstrekkelig antall ganger for å sikre tilstrekkelig friksjonskontakt og hindre glid-ning, og deretter føres det til en garnopp-varmningsanordnmg 26. Denne anordning 26 kan være av en hvilken som helst art og består ifølge figuren av en plate 29, som er bøyet til en radius av omtrent 244 cm til der fåes tilstrekkelig kontakt med garnenden 16. Platen 28 opphetes ved hjelp av en indre elektrisk motstand som forsynes med elektrisk strøm gjennom ledninger 30 og 32. Det er hensiktsmessig også anordnet organer (ikke vist) for å tillate en svingning av garnoppvarmningsanordningen 26 fra den operative stilling, når den ikke anvendes, da det i alminnelighet ikke er nødvendig at garnet oppvarmes ved dette punkt.

Fra oppvarmningsorganet 26 løper garnet til en annen mateanordning 33, som ifølge oppfinnelsen består av et par valser 34 og 36. Der er anordnet organer for opphetning av i det minste en ringformet del av valsens 34 perifere overflate og dette oppvarmningsorgan kan ha vilkårlig form. Det kan f. eks. utgjøres av en stasjonær ringformet oppvarmningsanordning, anbragt i umiddelbar nærhet av valsens 34 innside. Et par ledninger 37 og 38 er anordnet for tilførsel av elektrisk strøm til oppvarmningsanordningen inne i valsen 34.

En valse 39 ligger tett inntil en oppvarmet ringformet del av den perifere overflate på valsen 34. Denne valse bør fortrinnsvis ha en glatt manteloverflate av metall. Et bladorgan 40 med en skarp kant 41 skyter inn i mellomrommet mellom valsene 34 og 39. Etter å ha løpt flere ganger omkring valsene 34 og 36 føres garnet 16 fra valsen 34 til valsen 39 og i en bane med spiss vinkel (se fig. 2) omkring-en kant 41, som ligger i vinkelens spiss i garnbanen. Bladet 40 holdes i stilling ved hjelp av et hensiktsmessig bladholderorgan 42, som fortrinnsvis består av et varmeledende materiale og har relativt stor masse sammenlignet med bladorganet 40, slik at bladorganet holdes ved en temperatur som er lav i forhold til valsens 34 temperatur. Der er anordnet midler (ikke vist) for dreining av bladholderorganet 42 og bladet 40 ut av den opprinnelige stilling for itre-ing av garnenden.

Fra valsen 39 løper garnet over en smørevalse 43 til den andre delen av mateanordningen 18 og føres en eller flere ganger omkring delene 22 og 24 av valsene 19

og 20. Formålet med anvendelsen av smøre-valsen 43 er å anbringe et smøremiddel på

garnet slik at man kan strikke med det di-rekte fra den spole på hvilken det er opp-viklet. Garnet bringes deretter til å passere fra valsen 20 omkring en trådtrinse

44 og gjennom en trådfører 46 til en opp-tagningsanordning 48. Opptagningsanord-ningen 48 kan være av en hvilken som helst hensiktsmessig art og er her bare vist som bestående av en vanlig ring- og løperan-ordning. Det er i alminnelighet hensiktsmessig å tvinne garnet bare i liten utstrekning på dette punkt, slik at der kan anvendes en ring- og løperanordning, men hvis det ikke er hensiktsmessig at der inn-føres tvinn, bør naturligvis en annen type av garnopptagningsanordning anvendes.

Drivorganer (ikke vist) er anordnet for å drive i det minste en valse i hver av mateanordningene 18 og 33 og eventuelt kan begge valser i begge mateanordningene drives på en slik måte at de får samme overflatehastighet. Det er imidlertid i alminnelighet hensiktsmessig bare å drive den større av de to valser i hver av mateanordningene, og la den mindre av de to valser følge med i bevegelsen. Mateanordningene 18 og 33 bør drives i et bestemt tidsforhold til hverandre, slik at den grad i hvilken garnet strekkes eller får trekke seg sammen ved passeringen fra den ene mateanordning til den andre, stort sett er konstant. Drivorganet kan eventuelt omfatte et organ, med hvilket man kan endre den relative rotasjonshastighet for valsene i de to mateanordninger, men et slikt organ kreves vanligvis ikke, da forskjellige relative garnhastigheter for fremføring av garnet lett kan oppnåes ved at valsene skiftes ut med andre, med forskjellige diametere i de to mateanordninger. Rotasjons-hastighetene og valsediameterne er valgt slik at garnet strekkes når det passerer fra den første del av mateanordningen 18 til mateanordningen 33 og slik at garnet får trekke seg sammen eller i det minste ikke strekkes ved passeringen fra mateanordningen 33 til den andre delen av mateanordningen 18.

Et drivorgan (ikke vist) er fortrinnsvis også anordnet for valsen 39, slik at denne kan drives med en overflatehastighet som er lavere, høyere eller lik overflatehastigheten hos valsen 34. Foruten å tjene som trådfører og bringe garnet til å følge en bane med spiss vinkel omkring bladorganets 40 kant, kan valsen 39 tjene minst to ytterligere funksjoner. Hvis den er fremstilt av et varmeledende materiale kan den tjene til å kjøle garnet umiddelbart etter dettes kontakt med kanten 41, og for det annet kan valsen 39 anvendes for regulering av spenningen i garnet, når dette passerer omkring kanten 41 av bladet 40. Hvis valsen 39 drives slik at den har en overflatehastighet som er nøyaktig lik overflatehastigheten av valsen 34, bestemmes spenningen i garnet ved passeringen omkring kanten 41 først og fremst av garnets tilbøyelighet til å trekke seg sammen etter å være avslappet fra den høye spenning som ble anvendt for strekking av garnet, men ved å drive valsen 39 slik at den har høyere overflatehastighet enn valsen 34, kan man minske spenningen i garnet. Overflatehastigheten hos delen 22 i valsen 19 i forhold til overflatehastigheten av valsen 34 kan også ha en viss innvirkning på spenningen i det garn som passerer omkring bladkanten da forholdet mellom disse to overflatehastigheter be-stemmer den grad i hvilken garnet får trekke seg sammen ved passeringen fra mateanordningen 33 til den andre delen av mateanordningen 18, og den kraft med hvilken garnet trekker seg sammen, mins-ker, når den tillatte sammentrekking øker. Spenningen i det garn som passerer omkring bladkanten, kan således variere ved: (1) variasjon av overflatehastigheten av valsen 39 i forhold til overflatehastigheten av valsen 34; (2) variasjon av overflatehastigheten hos delen 22 på valsen 19 i forhold til overflatehastigheten av valsen 34; (3) variasjon av friksjonsegenskapene hos valsens 39 overflate.

En garnende tres fra forrådsspolen 12 gjennom anordningen på den ovenfor beskrevne måte. Hvis garnet skal passere omkring kanten på bladorganet 40 ved for-høyet temperatur, bringes garnoppvarmningsanordningen i valsen 34 til hensiktsmessig temperatur ved tilføring av en passende strømmengde gjennom ledningene 37 og 38, og hvis den temperatur ved hvilken garnet skal passere omkring bladkanten er omtrent den samme som den temperatur ved hvilken garnet skal varmstrekkes, behøver garnoppvarmningsanordningen 26 ikke tilføres energi, og kan fjernes fra den operative stilling. Ved disse betingelser foregår strekking av garnet fremfor alt ved det punkt, hvor garnet kommer i kontakt med valsens 34 overflate. Hvis garnet skal strekkes mere enn noen prosent, kan valsene 34 og 36 ha i tilsvarende grad avsmalnende manteloverflater og en del av eller hele strekkingen av garnet kan skje i løpet av den tid garnet løper de mange omdreininger omkring disse to valser. Hvis garnet skal bringes til å passere omkring kanten 41 hos bladet 40 i av-kjølt tilstand, bør oppvarmningsanordningen inne i valsen 34 ikke forsynes med energi og i dette tilfelle oppvarmes anordningen 26 til hensiktsmessig driftstempe-ratur med elektrisk strøm gjennom ledningene 30 og 32. Når garnoppvarmningsanordningen eller — anordningene befinner seg ved hensiktsmessig temperatur, igang-settes anordningen og krever ikke noe ytterligere tilsyn, hvis ikke en garnende bris-ter eller garnforrådet 14 tar slutt.

Selv om der er illustrert en eneste stilling bare, forstår fagmannen umiddelbart at anordningen er slik utformet at en eneste maskin kan omfatte flere stillinger og en anordning for flere stillinger ifølge oppfinnelsen kan lett konstrueres ved mo-difisering av en vanlig tvinnemaskin, f. eks. en som fremstilles av Universal Winding Company under betegnelsen «Atwood Model 10-B Twister». For å gjennomføre en slik modifikasjon behøver man bare for hver stilling å utstyre maskinen med de to garnmateanordninger, bladorganet, valsen 39 og de forskjellige garnoppvarm-ningsanordninger.

På fig. 4 er illustrert en modifisert anordning, i hvilken garnet føres til og fra bladkanten med vinkler slik at garnet ligger i et plan som er parallelt med kanten. Dette er hensiktsmessig i visse tilfeller, som det fremgår av det følgende. Ved denne utførelsesform av anordningen bringes en garnende 16' til å passere fra en valse 34', som svarer til en valse 34 i garnmateanordningen 33 i anordningen på fig. 1—3 i en bane med spiss vinkel omkring den skarpe kant av et bladorgan 40'. Garnet passerer deretter en del av en omdreining omkring valsen 39', som svarer til, og tjener de samme funksjoner som valsen 39 i anordningen på fig. 1—3. Også om valsens 34' rotasjonsaksel, lengdeaksen for den skarpe kant av bladet 40' og valsens 39' rotasjonsaksel ligger stort sett i parallelle, vertikale plan, helder lengdeaksen for kanten av bladet 40' i forhold til valsens 34' rotasjonsakse og valsens 39' rotasjonsaksel helder ytterligere i forhold til bladkantens lengdeakse. Dette resulterer i at garnet føres av valsene 34' og 39' på en slik måte at det «dreies» over kanten på bladet 40' som illustrert på fig. 4 på tegningen. Garnets til- og fraledningsvinkler i forhold til bladkanten i plan som er parallelle med kanten kan lett varieres ved endring av vinkelen mellom bladets 40' lengdeakse og valsens 34' rotasjonsaksel og ved endring av vinkelen mellom valsens 39' rotasjonsaksel og bladets 40' lengdeakse. En garn-fører 50 er slik anordnet at garnet 16' kari føres videre i anordningen i et vertikalt plan.

På fig. 5 illustreres en modifisert ut-førelsesform av anordningen, som i noen tilfeller har den fordel at garnet kan dreies lettere omkring bladkanten. Ved denne ut-førelsesform for oppfinnelsen bringes en garnende 16" til å passere omkring en mateanordning 18" for dobbelt garn, og denne svarer til anordningen 18 for dobbelt garn på fig. 1—3. Garnet bringes deretter til å passere omkring en garnoppvarmningsanordning 26" til et annet garn-fremføringsorgan 33", og deretter gjennom en garnfører 52 til en annen garnoppvarmningsanordning 54. Garnoppvarmningsanordningen 54 består av en plan strimmel av varmeledende materiale med ubetydelig bøyet overside i kontakt med garnet, og holdes ved forhøyet temperatur ved hjelp av et eller annet hensiktsmessig middel. Anordningen 54 ved denne utførel-sesform svarer til oppvarmningsanordningen i valsen 34 i anordningen på fig. 1—3, og tjener samme funksjoner, med unntagelse av at den ikke lett kan anvendes for å oppvarme garnet for varmetrekkings-metoden og oppvarmningsanordningen 26" må vanligvis anvendes for dette formål.

Et bladorgan 40" er anbragt slik at dets kant nærmer seg den ene sidekanten på oppvarmningsorganet 54, og garnet passerer fra dette i en bane med en spiss vinkel omkring kanten på bladet 40" med kanten liggende i garnbanens vinkelspiss. Garnet 16" løper deretter en del av en omdreining omkring manteloverflaten hos en valse 39", som svarer til valsen 39 i anordningen på fig. 1—3 og tjener samme funksjon som valsen 39 i den tidligere beskrevne anordning, og deretter gjennom en garnfø-rer 56 til en mateanordning 18". Garnet løper så omkring en trinse 44" til en opp-tagningsanordning (ikke vist).

Anordningen ifølge fig. 5 drives stort sett på samme måte som anordningen på fig. 1—3 med unntagelse av at garnoppvarmningsanordningen 26" vanligvis anvendes for varmstrekkingen, mens garnoppvarmningsanordningen 26 i anordningen ifølge fig. 1—3 sjelden anvendes. En ytterligere forskjell er at anordningen ifølge fig. 5 har et enkelt organ for dreining av barnet omkring bladkanten, og hvis man vil frembringe en dreining, be-høver man bare å anordne garnførere 52 og 56 i forskjellige vertikale plan på tvers av valsens 39" rotasjonsakse. Til- og fraledningsvinkelen for garnet til kanten av bladet 40" i plan, som er parallelle med kanten, kan lett reguleres ved variasjon av av-standen mellom de vertikale plan på tvers av valsens 39" rotasjonsakse, i hvilke dei-er anordnet garnførere 52 og 56.

Den grad av varm-strekking som kreves for å oppnå det mest tilfredsstillende resultat ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, beror på egenskapene hos det anvendte garn og også for garn med samme kjemiske sammensetning kan den optimale strekkingsgrad variere på grunn av forskjellige betingelser ved fremstillingen av dem. Som angitt i det foregående har de fleste av de i handelen tilgjengelige garn blitt kold-trukket i på det nærmeste maksimal utstrekning under fremstillingen, hvilket resulterer i en høy grad av mole-kylær orientering, og den grad av varme-strekking som kreves for at de beste resultater skal oppnås med slike garn, ligger i alminnelighet mellom 3 og 20 pst. Med garn som er kold-trukket mindre enn nær opp til maksimum, ligger graden av varm-strekking for det beste resultat i alminnelighet over disse verdier, og for så godt som u-trukne garn kan graden av varmetrek-ning være flere hundre prosent. For garn som er vanntrukket under fremstillingen, er den grad av varmstrekking som kreves for det beste resultat ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, ofte mindre enn den ovenfor angitte verdi og kan f. eks. være bare omtrent 1—3 pst. For hvert garn kan den nedre optimale grad av varmestrek-king lett bestemmes ved et enkelt forsøk, som består i trekking av garnet mens dette befinner seg ved en temperatur innen et hensiktsmessig område som skal defineres i det følgende, for bestemmelse av den grad av forlengelse som kreves for å gi garnfibre med nær opp til maksimal elastisitetsmodul, minimal bruddforlengelse og/eller maksimal skjørhet. Det har vist seg at det polyestergarn som går under varebetegnelsen Dacron, fortrinnsvis strekkes fra 4 til 7 pst. med optimum ved omtrent 5 pst. Det polyamidgarn (polyheksa-metylenadipamid) som selges av E. I. du Pont de Nemours Company under betegnelsen «nylon type 200» strekkes fortrinnsvis 5—15 pst. med optimum ved omtrent 12 pst., og det polyamidgarn (polykaprolak-tam) som selges av American Enka Company under betegnelsen Nylenka, varmstrekkes fortrinnsvis 5—15 pst. med optimum ved omtrent 9y2<p>st.

Den temperatur ved hvilken garnet opphetes før strekkingen, kan variere innen forholdsvis vide grenser og dette er fortrinnsvis så i de tilfeller hvor garnet bringes til å passere omkring bladkanten ved forholdsvis lav spenning og ved for-høyet temperatur. Under slike betingelser er det for de fleste garn tilstrekkelig å anvende en temperatur som ligger omtrent 100° C under garnets klebetemperatur, og med nylongarn kan tilfredsstillende resultater oppnåes med så lave temperaturer som 150° under klebetemperaturen. Med «nylon type 66» og «nylon type 6» kan tilfredsstillende resultater oppnåes ved anvendelse av hvilken som helst temperatur over omtrent 82° C for varm-strekkingen, men med polyetylenglykoltereftalatgarn bør en temperatur av minst omtrent 132° C anvendes i samtlige tilfeller. Når garnet skal bringes til å passere omkring bladkanten i kold tilstand (dvs. under omtrent 66— 80° C) og under relativt høy spenning, er temperaturen for varmstrekkingen mere kritisk og høyere temperaturer må i alminnelighet anvendes for oppnåelse av tilfredsstillende resultater. Med «nylon type 66» må man under disse betingelser i alminnelighet anvende en temperatur for varmstrekkingsmetoden som er minst omtrent 135° C, for «nylon type 6» er det for oppnåelsen av tilfredsstillende resultater i alminnelighet nødvendig å anvende en temperatur av minst omtrent 102° C og for polyetylenglykol-teraftalatgarn er det for oppnåelsen av tilfredsstillende resultater under disse betingelser i alminnelighet nødvendig å anvende en temperatur for varmestrekkingen av minst omtrent 188° C. Det er som regel hensiktsmessig å anvende en betydelig høyere temperatur enn de ovenfor nevnte minimumsverdier for varmstrekkingen. Gode resultater kan i alminnelighet oppnåes ved temperaturer i nærheten av klebetemperaturen for det spesielle garn som behandles men det er ikke noen regel at jo høyere temperaturen er, desto bedre er resultatene, for man når etterhvert en temperatur for hvert garn hvor man ikke kan oppnå noen merkbar forbedring av resultatene ved anvendelse av høyere temperaturer. For «nylon type 66» er den temperatur over hvilken ikke noen merkbar forbedring kan oppnåes, omtrent 200° C, for «nylon type 6»-garn er tilsvarende temperatur omtrent 160° C og for polyetylenglykol-teraftalatgarn er temperaturen omtrent 204—.221° C. Da høye temperaturer i alminnelighet resulterer i en viss forringelse av nesten alle garn, er det i alminnelighet hensiktsmessig å strekke garnet i varmen ved eller ubetydelig under disse temperaturer, «nylon type 66»-garn fortrinnsvis ved 138—199° C, «nylon type 6»-garn fortrinnsvis ved 116—160° C og polyetylenglykol-teraftalatgarn fortrinnsvis ved omtrent 188—221° C.

Garnets temperatur, når det kommer i kontakt med bladkanten, kan variere fra romtemperatur til klebetemperaturen for det garn som behandles, og i regelen bør forhøyete temperaturer anvendes, og dette gjelder alle garn unntagen polyetylenglykol-teraftalatgarn. Ved anvendelse av for-høyete temperaturer kan man meddele flere garn en krusning som er flere ganger større enn den krusning som kan frembringes ved at garnet føres til bladkanten ved romtemperatur, og videre har den krusning som frembringes ved forhøyete temperaturer i alminnelighet en høyere grad av permanens. Unntagelser fra denne regel er polyetylenglykol-teraftalatgarn, og med denne garntype er de garn som fås ved anvendelse av forhøyet temperatur under bøyningen, bare ubetydelig bedre enn de som fås om man bringer garnet til å passere til bladkanten i ikke opphetet tilstand, slik at det passerer omkring kanten ved en temperatur til hvilken det oppvarmes bare som følge av friksjon. Det fortrinnsvis anvendte temperaturområdet for garn som skal løpe omkring en bladkant, ligger i alminnelighet mellom omtrent 138 og 181° C hvor det er tale om «nylon type 66»-garn, ved omtrent 116—171° C hvor det er tale om «nylon type 6»-garn og mellom omtrent 138 og 219° C hvor det er tale om polyetylenglykol-tereftalatgarn.

Den spenning under hvilken garnet bringes til å passere over bladkanten, kan også variere innen vide grenser og den mest hensiktsmessige spenning bestemmes i hvert tilfelle av et flertall faktorer. Sammensetningen av det spesielle garn som behandles, tverrsnittets form, bladkantens krumningsradius og bladets kornstruktur påvirker f. eks. de hensiktsmessigste og mulige spenningsområder, men den viktig-ste variabel, som må iakttas ved bestem-melsen av en hensiktsmessig spenning, er temperaturen hos det garn som føres omkring bladkanten. Som en almen regel gjelder det at hvis garnet er varmt (dvs. over omtrent 82° C), oppnås det beste resultat med forholdsvis lave spenninger, og hvis garnet er koldt, oppnås det beste resultat under anvendelse av forholdsvis høye spenninger. Med garn ved forhøyet temperatur når det passerer omkring bladkanten, strekker det virksomme spenningsområde seg fra omtrent 0,05 g per denier og hovedsakelig til elastisitetsgrensen for det spesielle garn som behandles ved den temperatur, til hvilken garnet skal opphetes, eller med andre ord omtrent 1 g per denier med de fleste garn og det fortrinnsvis anvendte temperaturområde er 0,1—0,4 g per denier. Når det garn som bringes til å passere omkring bladkanten ikke er opphetet, er det virksomme spenningsområde i alminnelighet omtrent 0,4—3 g per denier og fortrinnsvis fra omtrent 0,7 til 2,5 g per denier. Når garnet er varmt, er den optimale spenning i alminnelighet den laveste spenning, ved hvilken jevnt god kontakt kan oppnås mellom garnet og bladkanten og med ikke opphetet garn er den høyeste spenning i alminnelighet den ved hvilken det spesielle garn kan bringes til å passere omkring bladkanten uten at der inntreffer et stort antall garnbrudd. En mulig årsak til denne forskjell skal forklares i det følgende.

I de tilfeller hvor garnet bringes til å passere omkring bladkanten ved forhøyet temperatur, bør bladkanten ligge så nær garnoppvarmingsanordningen som mulig i alle tilfeller uten spesielle unntagelser. Som tidligere angitt resulterer forhøyete temperaturer i alminnelighet i en viss forringelse av garnet, hvorfor garnet bare bør opphetes til den laveste temperatur ved hvilken de

ønskete resultater oppnåes. Ved plasering

av garnkanten ytterst nær garnoppvarmningsanordningen, inntreffer knapt noen avkjøling av garnet innen dette kommer i kontakt med bladkanten. Hvis bladkanten fjernes fra garnoppvarmningsanordningen så lite som 3,2 mm, synker garnets temperatur betydelig, mens garnet løper fra garnoppvarmningsanordningen til bladkanten, slik at man må opphete garnet til en temperatur som er tilstrekkelig til å kompen-sere for dette fall og dette resulterer vanligvis i en unødig forringelse av garnet. De eneste tilfeller ved hvilke det er hensiktsmessig å holde bladkanten i avstand fra garnoppvarmningsanordningen inntreffer når man vil føre garnet til bladkanten ved romtemperatur og når man anvender samme garnoppvarmningsanordning for å oppvarme garnet for varmstrekkingen og for bøyningen, og det er hensiktsmessig at garnet varmstrekkes ved en temperatur over den ved hvilken det føres til bladkanten. I disse tilfeller bestemmes den mest hensiktsmessige avstand mellom bladkanten og oppvarmningsanordningen av den tem-peraturforskjell som ønskes for varmstrekkingen og bøyningen og hvis garnet skal føres omkring bladet omtrent ved romtemperatur kan bladet holdes i en hvilken som helst avstand fra oppvarmningsanordningen.

I de tilfeller hvor garnet føres til bladkanten ved forhøyet temperatur, bør kjø-ling av garnet skje såsnart som mulig etter garnets kontakt med bladkanten. I virkeligheten oppnåes de beste resultater i alminnelighet hvis garnet kjøles under selve bøyningen, og dette kan lett frembringes ved at man holder bladorganet ved en temperatur som er lav i forhold til oppvarm-ningsanordningens temperatur. I samtlige tilfeller, og særlig når man ikke tar noen forholdsregler for å holde bladorganet ved forholdsvis lav temperatur, oppnås bedre resultater hvis garnet kjøles kraftig umiddelbart etter kontakten med bladkanten. Dette kan skje ved at en strøm av koldluft rettes mot garnet, ved at garnet bringes til å passere i overflatekontakt med et koldt, varmeledende organ eller ved at garnet i det tilfelle hvor garnet holdes ved lav temperatur, bringes til å passere i kontakt med den ene siden av bladorganet. Enhver avkjøling i denne del av garnbanen gir i alminnelighet forbedrete resultater, men for at de beste resultater skal oppnåes bør garnet kjøles til en temperatur under omtrent 82° C så raskt som mulig etter kontakten med bladkanten.

Da der anvendes forhøyete temperaturer for garnet ved bøyningen, lar man garnet trekke seg sammen når det passerer omkring bladkanten og som regel oppnåes de beste resultater når garnet får trekke seg sammen i størst mulig grad i denne del av garnbanen. Med de fleste nylongarn kan man «overmåte» garnet til bladkanten i det minste 5—8 pst. og utmerkete resultater oppnåes ved overmatning i en slik utstrekning. Med polyestergarn er en ennu høyere prosentuell overmatning i alminnelighet mulig, og man kan f. eks. ofte overmåte et polyestergarn til bladorganet i en mengde av omtrent 10—15 pst. Med hvert garn kan den optimale grad av overmatning lett bestemmes ved forsøk, hvorunder graden av overmatning er for stor, når garnet blir slakket i nærheten av bladet og ikke lengere løper. Når bøyningen gjennomføres med koldt garn er det, som tidligere angitt, i alminnelighet ikke hensiktsmessig å la garnet trekke seg sammen når det passerer omkring bladkanten, men en liten grad av sammentrekning i en påfølgende del av garnbanen kan ofte være heldig. Dette resultat kan lett oppnåes ved den på tegningen illustrerte anordning derved at valsen 39 drives med en overflatehastighet som er høyere enn garnets lineære hastighet, slik at garnet har høyere spenning når det passerer omkring bladkanten enn i den del av garnbanen som følger umiddelbart etter valsen 39.

Det er ikke med sikkerhet kjent hvorfor der oppnåes bedre resultater når varmt garn bringes til å passere omkring bladkanten under relativt høy spenning og med mulighet for å trekke seg sammen, mens der oppnåes bedre resultater med koldt garn når garnet passerer omkring bladkanten under relativt høy spenning og under slike betingelser at garnet hindres i å un-dergå noen betydelig grad av sammentrekking. Den mest logiske forklaring synes å være at to forskjellige fenomener opptrer ved elastiseringen ifølge oppfinnelsen, og at begge disse fenomener har en positiv innvirkning på det behandlete garns elastisitet. Det første av disse fenomener skulle være en krymping av den side av garnet som er i kontakt med bladkanten, og det annet en strekking av den side av garnet som vender fra bladkanten. Det førstnevnte fenomen er mere effektivt for frembrin-gelsen av en høy grad av elastisitet enn det annet, hvis fremgangsmåten utføres under slike betingelser at den ene side av garnet kan krympe i høy grad og at varme er en av de nødvendige betingelser. Hvis varmt garn behandles, må man derfor konsentrere seg om oppnåelsen av en maksimal grad av krymping av den side av barnet som er i kontakt med bladet, men hvis koldt garn behandles, kan en effektiv grad av krymping av en side av garnet ikke lett oppnåes, og man må konsentrere seg om oppnåelsen av en maksimal grad av strekking av den side av garnet som vender fra bladet. Alt tyder på at den ovennevnte forklaring er riktig, men det bør særlig frem-holdes at det bare er en teori og at oppfinnelsen ikke er begrenset ved dette.

Når bladkanten utøver betydelige kref-ter på det garn som føres over den, oppnåes de beste resultater i alminnelighet hvis garnet er smurt når det føres omkring bladkanten og dette gjelder spesielt andre garn enn nylon, som ikke har den lave friksjonskoefficient, som er karakteristisk for nylon. Hvilke som helst passende garn-smøremiddel kan anvendes, selv om det i alminnelighet er hensiktsmessig å anvende et som lett kan fjernes etter at garnet er gjort elastisk. Som eksempel på et egnet materiale må nevnes mineraloljer og vege-tabilske oljer med lav viskositet og estere av fettsyrer, som sorbitoltripalmitat. Oljen anbringes fortrinnsvis på garnet ved ka-pillarvirkning eller med en filtveke på et punkt i garnbanen umiddelbart før kontakten med den skarpe kant.

Krumningsradien for den spdssvinklete del av garnbanen, eller med andre ord bladkanten er en viktig faktor å ta hensyn til, og den bør i regelen være så liten som mulig uten å resultere i for stort antall garnbrudd. Hvis garnkanten er for butt, blir elastisitetsgraden i det ferdige garn ikke så høy som man ønsker, men hvis kanten derimot er for skarp, skades garnet ofte og løper ikke tilfredsstillende. Den minste krumningsradius for bladkanten som kan anvendes med tilfredsstillende resultat, beror på et antall faktorer, som sammensetningen hos det spesielle garn som behandles, garnets temperatur, hvor grov tråden, eller trådene i garnet er, korn-størrelsen hos det materiale av hvilket bladet fremstilles, og spenningen i det garn som passerer omkring bladkanten. Det er en alminnelig regel at bladkantens krumningsradius kan være mindre med garn som består av fibre med relativt liten diameter, enn med garn som består av fibre med relativt stor diameter, og det er også en regel at en bladkant med mindre krumningsradius kan anvendes når garnet passerer omkring kanten under relativt lav spenning og ved relativt høy temperatur enn når det garn som passerer omkring bladet befinner seg under relativt høy spenning og ved relativt lav temperatur. Videre kan et bladorgan med betydelig mindre krumningsradius anvendes med nylongarn enn med andre garntyper, hvis andre betingelser er de samme. Hvis alle betingelser er gunstige, kan man med tilfredsstillende resultat anvende et bladorgan med en kantkrumningsradius som ikke er mere enn ca. 0,05 ganger garntrådenes diameter, hvilket betyr at krumningsradien unntagelsesvis kan være så liten som 1 eller 2|.i. De beste resultater oppnås imidlertid vanligvis når bladkantens krumningsradius er minst lik ca. 0,1 ganger garntrådens diameter. Det er med andre ord også med nylongarn mest hensiktsmessig å anvende et blad med en kant hvis krumningsradius er minst 3—6ii og med ikke opphetete polyestergarn er det i alminnelighet mest hensiktsmessig at bladkanten har en krumningsradius av minst 10—15[.i. Den største krumningsradius som kan anvendes med tilfredsstillende resultat, er mellom ca. 2 og 20 ganger tråd-diameteren, og når et blad med større krumningsradius anvendes, strekkes garnet som regel ikke tilstrekkelig til å gi fullt tilfredsstillende elastisitet.

Til- og fraledningsvinklene for garnet til og fra den skarpe kant i et plan trans-versalt mot kantens aksel er ikke kritiske og kan variere i en slik utstrekning at de tilsammen er lik 120°, eller også kan disse vinkler være så små at garnet utfører en så nær 180° vending som bladets tykkelse tillater. Som regel oppnåes de beste resultater når vinkelen når vinkelen mellom det garn som føres til bladkanten, og det gran som føres fra bladkanten er mindre enn ca. 70°. Fraledningsvinkelen kan i mange tilfeller, og særlig når et enkelt-trådet garn behandles, med fordel være betydelig mindre enn tilledningsvinkelen. De beste resultater er således blitt oppnådd når den vinkel som det avgående garn dan-ner med bladets plan er så liten som det praktisk er mulig, men for at økningen og spenningsvariasjonene i det garn som føres til kanten mens det passerer omkring bladet skal bli så liten som mulig, bør tilledningsvinkelen være 24° eller større. Med garn som består av flere tråder er garnets tilledningsvinkel og fraledningsvinkel i plan, som er parallelle med kanten også viktig, da man ved å dreie garnet i forhold til bladkantens aksel kan lette transporten av avbrutte tråder over kanten. De beste resultater oppnås når et av flere tråder bestående garn bringes til å passere omkring en bladkant på en slik måte at et tenkt plan gjennom det ankommende garn, og vinkelrett mot bladets plan, skjærer et annet tenkt plan, som også er vinkelrett på bladets plan, og går gjennom det avgående garn, under en vinkel mellom ca. 40 og 100°. Med enkelt-trådet garn er det i alminnelighet hensiktsmessig å lede garnet til og fra bladkanten i et plan, som er hovedsakelig vinkelrett mot bladkanten, men det kan i visse tilfeller være hensiktsmessig å ha en liten vinkel mellom det ankommende og avgående garn i bladets plan for å meddele garnet en liten grad av dreiespenning.

Garnets lineære hastighet over bladkanten kan variere innen ytterst vide grenser, f. eks. fra ca. 30 cm til 600 m i minuttet eller høyere. Garnets hastighet påvirker naturligvis andre variabler, og når garnets hastighet øker, blir det vanskeligere å holde garnet ved en passende temperatur og ved en passende spenning, når det kommer i kontakt med bladkanten og å holde garnet ved en passende temperatur under varmstrekkingen. Det fortrinnsvis anvendte område for den lineære hastighet for garnet er vanligvis på grunn av begrensnin-ger ved anordningen mellom 60 og 180 m i minuttet.

Garnet oppviser etter kontakten med den skarpe kant løkker eller kroker, når det foreligger i uspent tilstand, men for at hele elastisiteten skal utvikles må garnet behandles i varme. Dette beror på at garnet inneholder latente spenninger, som po-tentielt tvinger det til å anta en kruset, lineær form, og disse spenninger oppheves ved varmebehandlingen. Oppvarmningen gjennomføres innen garnet formes til tøy-er, ved at garnet bringes i kontakt med et oppvarmningselement eller en oppvarmet væske under slike betingelser at garnet kan trekke seg fritt sammen. Hvis hele garnets elastisitet skal utvikles etter strikning eller vevning av det, gjennomføres oppvarmningen hensiktsmessig ved omrøring av det våte stoff mens man langsomt hever dets temperatur. Enhver oppvarmning er i alminnelighet gunstig, men for å oppnå de beste resultater, må temperaturen av garnet før eller etter strikking eller veving av det heves til en temperatur av minst ca. 60° C og fortrinnsvis minst ca. 82° C med garnet i hovedsakelig spenningsfri tilstand. Høyere temperaturer er ikke skadelige og garnet eller tøyene som er fremstilt av det, kan opphetes til en temperatur, som nærmer seg garnets mykningspunkt uten ska-delig resultat, sålenge garnet holdes i et ubetydelig spenn eller i spenningsfri tilstand i løpet av den tid det befinner seg ved forhøyet temperatur.

Oppfinnelsen skal beskrives i det føl-gende eksempel.

Eksempel 1.

Et 34-trådet polyestergarn med deniertall 70 og null-tvinn opphetes til 200° C og ble strukket ulike meget fra 1 til 10 prosent. Innvirkningen av varmestrekkingen på garnets fysikalske egenskaper ble deretter bestemt og er vist i følgende tabell. Samtlige oppgitte verdier er tilnærmelses-vise verdier og middeltallet for 10 forskjellige forsøk. Samtlige bestemmelser foregikk ved 20° C og 65 pst. relativ fuktighet.

De på den ovenfor angitte måte strukne garn ble ved romtemperatur bragt til å passere over et blad med en kant med krumningsradius 0,10 mm med en lineær hastighet av 91 meter i minuttet. Garnet ble bragt til å passere rundt bladet mest mulig i tverretningen, slik at det kom i kontakt med både over- og underflaten av bladet. Spenningen i garnet etter dets kontakt med bladet ble bestemt til 2 gram per denier. Den beste elastisitet ble oppnådd når garnet ble strukket 5 pst., og det bør bemerkes at dette faller sammen med det punkt ved hvilket garnet nærmet seg den høyeste elastisitetsmodul, det punkt, ved hvilket garnet hadde den laveste middels brudd-forlengelse og det punkt ved hvilket det hadde den største skjørhet, slik som vist ved den belastningsvariasjon som kreves for avslitning av garnet ved samtlige ti forsøk. Utmerkete resultater oppnåes når garnet ble strukket fra 4 til 7 prosent og temmelig gode resultater ble oppnådd i samtlige andre tilfeller. Selv når garnet ble strukket så nær 0 prosent som mulig ved 220° C, ble relativt gode resultater oppnådd, hvilket viser at bare en meget ubetydelig grad av strekking kreves med polyestergarn. Når garn i den form det fåes fra fabrikanten behandles på lignende måte, oppnåes knapt nok noen elastisitet.

Eksempel 2.

Et 34-trådet nylongarn («du Pont nylon 200») med deniertallet 70 og en halv Z-tvinn ble strukket i ulike høy grad ved 204° C. Garnets fysikalske egenskaper ble deretter målt slik som i det foregående eksempel og resultatene angis i følgende tabell:

Etter bestemmelse av garnets fysikalske egenskaper ble det bragt til, med en lineær hastighet av 91 meter i minuttet ved romtemperatur å passere omkring en skarp kant med en krumningsradius av 0,05 mm. Til- og fraledningsvinklene i et plan lodd-rett på bladets plan var så små som bladets tykkelse tillot, slik at garnet var i kontakt med bladet både før og etter kontakten med den skarpe kant. Vinkelen mellom det tilledete og bortførte garn i bladets plan var ca. 85°. I det minste en viss grad av elastisitet ble oppnådd ved alle prosentuelle strekkinger, men de beste resultater ble oppnådd med garn som ble strukket fra 10 til 16 pst. Et meget tydelig optimum forelå ved 12 pst. strekking, og det fremgår av ovenstående tabell at det oppnådde garn hadde en bestemt skjørhet ved dette punkt. Skjønt elastisitetsmodulen fortsatte å øke noe etter at optimum-strekkingen var oppnådd, foregikk økningen betydelig langsommere enn når garnet var blitt strukket i den minst hensiktsmessige grad. Det bør også bemerkes at brudd-tøyningen ved optimal strekking lå mindre enn 1 pst. fra minimumsverdien.

Eksempel 3.

To prøver av «Nylenka type 6 nylon» fremstilt av American Enka Corporation, ble varmstrukket 10 pst. ved en temperatur av 160° C. Den første av Nylenka var et en-trådet standardgarn med deniertallet 15, fremstilt på vanlig måte og koldtrukket under fremstillingen så langt som mulig under bibehold av jevnhet hos garnet. Den andre prøven var stort sett likedan som den første garnprøven, med unntagelse av at det var koldtrukket ytterligere 10 pst. under fremstillingen. En spole med det varmstrukne Nylenka garn av den ovenfor beskrevne standardtype ble plasert i en tvinnemaskin (Universal Winding Company Model 108 down-twister) som var utstyrt med midler for kant-elastisering av termoplastisk garn, og en garnende fra spolen ble bragt til å passere først gjennom en spenningsregulator av grindtypen over overflaten av et 3,8 cm bredt oppvarmningselement, som ble holdt ved en temperatur av ca. 166° C, omkring kanten på en strimmel av 0,013 mm tykk metallfolie i en bane med spiss vinkel, hvorunder vinkelen mellom det ankommende og avgående garn var ca. 25°, og deretter til en garnopptagningsanordning. Spenningsregulatoren ble innstillet slik at den ga en spenning i garnet av 5 g målt umiddelbart etter garnets kontakt med kanten av foliematerialet og garnet ble bragt til å passere omkring kanten med en hastighet av 36,6 m i minuttet. En hespel av behandlet garn ble fremstilt av 110 m ved oppvikling av garnet på en valse med en omkrets av 142 cm, hvorunder man fikk en hespellengde når garnet ble fjernet fra valsen og strukket, av ca. 70 cm. Hespelen ble deretter belastet med en 3,25 grams vekt og ble nedsenket i vann ved en temperatur av 60° C og hespelens lengde ble målt.

En spole med det varmstrukne Nylenka-garn, som var koldtrukket ytterligere 10 pst. under fremstillingen, ble plasert på samme sted i samme tvinnemaskin og ble bragt til å passere omkring det samme bladkant med samme lineære hastighet og under hovedsakelig samme spenning. Leng-den av hespelen av det garn som ble behandlet ble deretter målt på samme måte som ovenfor beskrevet.

Til sammenligning ble en spole av organ. Der ble deretter fremstilt hespeler hvert av de ovenfor beskrevne garnprøver, av de to garn og deres lengder ble bestemt som ikke var varmstrukket, anbragt i sam- på samme måte som ovenfor beskrevet, me tvinnemaskin på samme sted og under Resultatene av samtlige ovenstående de samme betingelser og med samme blad- forsøk er gitt i følgende tabell.

Av forsøksresultatene fremgår det at koldtrekking av «type 6»-nylongarn ytterligere 10 pst. ekstra ikke hadde noen mål-bar effekt på den krusningsgrad som kunne meddeles garnet ved at en garnende i oppvarmet tilstand ble bragt til å passere omkring en skarp kant, og at den ved forsøk oppnådde hespellengde med «commercial type 6»-nylongarn var den samme som man fikk med det spesialbehandilete «type 6»-nylongarn. Det fremgår også at en betydelig økning av den frembragte krusningsgrad ble oppnådd ved varmstrekking av et av disse to garn 10 pst. som et forberedende trinn. Krusningsgraden i de varmstrukkete prøver var ca. 40 pst. større enn i de ikke varmstrukkete garnprøvene, da en hespel av «type 6»-nylon, som ovenfor beskrevet som følge av termisk sammentrekning krymper ca. 10 cm, når den dyppes i vann ved 60° C.

Eksempel 4.

Flere forskjellige prøver av tre forskjellige garn ble behandlet etter forskjellige metoder for bestemmelse av de relative fordeler ved hver metode. Den garntype som først ble behandlet var enkelt-trådet «Type 200 nylon 66» fremstilt av E. I. du Pont, og dette garn ble underkastet tre ad-skilte behandlinger på følgende måte: 1. Ubehandlet «nylon 66»-garn fra fabrikanten ble bragt til med en hastighet av 36,6 m i minuttet å passere omkring en 3,8 cm bred oppvarmningsstrimmel, som ble holdt ved en temperatur av ca. 157° C, og deretter omkring en bladkant med en krumningsradius av i middeltall omtrent 0,064 mm. Bladkanten ble plasert i umiddelbar nærhet av oppvarmningselementet, slik at det garn, som passerte omkring bladkanten, hadde hovedsakelig samme temperatur som oppvarmningselementet og garnet ble holdt under en spenning av ca. 4 g målt umiddelbart etter dets kontakt med bladkanten. Dette er hovedsakelig den fremgangsmåte som er beskrevet i det sveitsiske patent nr. 329 006. 2. Samme fremgangsmåte som 1, med unntagelse av at oppvarmningselementets temperatur nærmest bladkanten var ca. 163° C og at garnet var varmstrukket 10 pst. ved en temperatur av 204° C innen det ble bragt til å passere omkring bladkanten. 3. Garnet ble varmstrukket 10 pst. ved en temperatur av 204° C. Esso Mineral Seal Oil ble ved hjelp av en veke anbragt på garnet umiddelbart før dettes passasje omkring bladkanten, garnoppvarmnings-elementet nærmest bladet var ikke opphetet, idet garnet passerte til bladkanten ved romtemperatur, og garnet ble bragt til å passere omkring bladkanten under en spenning av ca. 30 g. Bladets krumningsradius var i middeltall ca. 0,013 mm.

Følgende fremgangsmåte ble anvendt ved behandling av et av American Enka fremstilt enkelt-trådet «Nylenka Type 6»-nylongarn med deniertallet 15.

4. Samme som fremgangsmåte 1.

5. Samme fremgangsmåte som 2, med unntagelse av at oppvarmningselementet nærmest bladkanten ble holdt ved en temperatur av ca. 150° C og at garnet ble varmstrukket 10 pst. ved 150° C. 6. Samme fremgangsmåte som 3.

Følgende fremgangsmåte ble anvendt ved behandling av et E. I. du Pont fremstilt enkelt-trådet dacrongarn med deniertallet 15. 77. Samme fremgangsmåte som 1, med unntagelse av at en 23 cm bred oppvarmningsstrimmel, som ble holdt ved en temperatur av ca. 163° C ble anvendt og at garnet ble trukket omkring bladkanten med en hastighet av 28,4 m i minuttet. 8. Samme fremgangsmåte som 7, med unntagelse av at garnet ble varmstrukket 5 pst. ved en temperatur av 150° C innen det ble bragt til å passere omkring bladkanten, at oppvarmningsstrimmelen var 25,4 cm bred og at garnet ble bragt til å passere omkring bladkanten med en hastighet av ca. 29 m i minuttet. 9. Samme fremgangsmåte som 8, med unntagelse av at garnet ble varmstrukket

5 pst. ved 204° C.

10. Samme fremgangsmåte som 3, med unntagelse av at garnet ble varmstrukket 5 pst. ved 150° C. 11. Samme fremgangsmåte som 10,

med unntagelse av at garnet ble varmstrukket 5 pst. ved 204° C.

Ved samtlige forsøk med de tre garntyper ble der fremstilt hespler på en rulle som beskrevet i eksempel 2 med unntagelse av at bare ca. 57 meter garn ble anvendt for fremstillingen av hver hespel, slik at hespelen i samtlige tilfeller inneholdt 40 fullstendige omganger garn. Hespelens lengde i hvert tilfelle ble målt umiddelbart etter at hespelen var fjernet fra rullen og mens de 40 garnomganger var under en total spenning av 1,63 g. Ved anvendelsen av «nylon 66» og «nylon 6» ble krusningen frembragt i garnet ved å dyppe hespelen i varmt vann ved 60° C og hespelens lengde ved belastning med en

1,63 g-vekt ble målt deretter i samtlige tilfeller med hespelen og vekten nedsenket i vann. Hvor det er tale om dacrongarn ble varmefremkallingen gjennomført i spenningsfri tilstand i et tørkeskap, som ble holdt på forskjellige temperaturer som angitt i det følgende. Garnet ble holdt i ska-pet ca. ett minutt, hespelen Me deretter belastet med en 1,63 g-vekt og hespelens lengde i luften ble målt.

Resultatene av en første serie forsøk på den ovenfor beskrevne måte er sammen-fattet i følgende tabell.

For å bestemme krusningens permanens i dacrongarn ble der gjennomført for-søk ved hvilke garnet ble behandlet og

varmefremkalt på den i det foregående

beskrevne måte og deretter ble det dyppet

i varmt vann ved en temperatur av 60° C

under en spenning av ca. 0,0014 g per denier

(en hespel som inneholdt 40 omganger ble

belastet med en 1,63 g-vekt) og hespelens

lengde ble bestemt etter bestemte tider. Hesplene ble deretter fjernet og klappet tørre med håndklær (cleansing tissue) og kondisjonert en time ved en relativ fuktighet av 65 pst. og en temperatur av 21° C. Hesplene var i samtlige tilfeller belastet med en 1,63 g-vekt.

Resultatene ved disse forsøk er angitt i følgende tabell:

Det fremgår herav at krusningen i

samtlige tilfeller er permanent overfor

varmt vann og hva den bestående krusning angår viser alle fremgangsmåtene

unntagen nr. 10, ved hvilken garnet ble

ført omkring bladet i kold tilstand og ble

fremkalt ved 200° C, i det minste en viss

forbedring i forhold til fremgangsmåte 7.

Oppfinnelsen muliggjør med andre ord i

mange tilfeller oppnåelsen av bedre resultater med dacrongarn ved at garnet får

passere over bladkanten koldt, enn man

tidligere har kunnet oppnå ved å la garnet

passere omkring bladkanten ved forhøyet

temperatur.

Claims

1. Anordning som angitt i norsk patent 94 566 for behandling av et løpende garn (16, 16', 16"), bestående av et bladorgan (40, 40', 40") med en kant (41), innretninger for transport av garnet under spenning rundt kanten i en lineær bane med en spiss vinkel, hvorunder kanten ligger i vinkelens spiss, og i kombinasjon med dette en oppvarmningsanordning for oppvarmning av garnet innenfor en del av garnbanen før den spisse vinkel og to garn-fremmatningsanordninger (18, 33; 18", 33") for strekking av det varme garn i en

viss grad, innen det passerer omkring kan- garnet etter dettes kontakt med kanten, er ten, karakterisert ved at den annen mate- atskilt fra den andre garnfremmatnings-anordning (33) består av minst en valse anordningen og mater garnet langs garn-(34) med manteloverflaten i kontakt med banen med en lineær hastighet som er garnet og at oppvarmningsanordningen be- mindre enn den hastighet hvormed gar-står av et element for hevning av tempera • net mates av den andre garnfremmat-turen av i det minste en del av valsens ningsanordningen. manteloverflate.

2. Anordning som angitt i påstand 1, Anførte publikasjoner:karakterisert ved at garnfremmatningsan- ordningen (18, 18") for mottagning av