NO117751B - - Google Patents

Description

Mutter.

Foreliggende oppfinnelse angår en mut-

ter av den art som vanligvis omtales som en «stiv» mutter i motsetning til låsmuttere som er innrettet til å låses positivt til en bolt eller en annen gjenget stang som den skrues på. Oppfinnelsen angår den type muttere som i en ende har en eller flere fa-ste segmenter som er delvis adskilt fra mutterkroppen ved en sliss som strekker seg gjennom mutterens vegg og delvis rundt omkretsen av denne til en ende, av mutteren idet gjengene i mutteren strekker seg gjennom nevnte segment eller segmenter som er fast forbundet med mutteren i den ene ende av segmentene som ligger forrest i dreieretningen når mutteren skrues på bolten, men som etter gjengingen er bøyd ned i en retning parallell med aksen gjennom mutterkroppen hvorved, når mutteren skrues på en gjenget stang, a) det etterhen-gende segment eller segmenter vil bli ført inn på gjengen uten fare for skjæring, og b) bøyningen av segmentet eller segmentene i en retning parallell til aksen gjennom mutterkroppen vil bringe gjengen i mutterkroppen til å presse hårdt mot den side av bolt-gj engen som normalt vil oppta belastningen når mutteren skrues til mot arbeidsstykket.

Når en standard eller ordinær mutter

av vanlig form skrues mot arbeidsstykket vil den øvre side av gjengen i mutteren presses mot den nedre side av gjengen på bolten, og de faktorer som motvirker løs-gjøring under vibrasjon er friksjonen mellom den øvre side i mutter gjengen og den nedre side i boltgjengen, og friksjonen mellom endeflaten på mutteren og overflaten på arbeidsstykket. Med en «stiv» mutter av

den ovennevnte type vil innskruing av mutteren på bolten bevege det eller de bøyde segmenter mot eller til den opprinnelige ubøyde stilling, og den eller de nevnte segmenter virker da som fjærer i en aksial retning hvorved de søker å trekke mutterkroppen oppover (idet det antas at mutteren skrues nedover stangen) slik at de øvre sider av gjengene i mutterkroppen utøver be-traktelige krefter på de nedre sider av gjengene på bolten. Det utøves således en betraktelig belastning i aksial retning mellom gjengene i mutteren og gjengene på bolten, selv om mutteren ikke er skrudd tett til mot arbeidsstykket. Denne belastning er tilstrekkelig til å sikre at mutteren vil holde sin plass på bolten under vibrasjon, mens tilleggsbelastningen på gjengene som opp-står hvis mutteren skrues hårdt mot arbeidsstykket virker i samme retning som den belastning som fremkalles av de bøyde segmenter.

Det blir nå mer og mer vanlig å bruke disse «stive» muttere på svært mange om-råder i stedet for låsmuttere og andre an-ordninger, f. eks. låsskiver eller fjærskiver, vesentlig på grunn av at de «stive» muttere ikke medfører noen ekstra deler mens de andre vanligvis medfører bruk av deler at-skilt fra mutteren, og det alltid er fare for at slike særskilte deler ved uforsiktighet eller uaktsomhet kan bli utelatt ved sam-menstillingen slik at det ikke er noe til å forhindre at mutteren arbeider seg løs ved vibrasjon.

Slike «stive» muttere har en vid anven-delse i flyindustrien hvor en stor sikker-hetsfaktor må holdes, og slike muttere må således gjennomgå visse strenge standard prøver før de kanbrukes i slikt arbeid. Disse prøver er oppsatt for å sikre at mutterne ved bruk ikke vil arbeide seg løs under vibrasjon, og også at det ikke vil oppstå brudd i de delvis avskårne segmenter under belastning eller tap av virkningsgrad for mutteren etter at den gjentatte ganger er blitt skrudd av og på like gjenger som er laget 1 henhold til standard verdier.

Det eller hvert delvis adskilte segment er vanligvis omtalt som en «vinge» og den del som forbinder vingen med mutterkroppen er vanligvis omtalt som forbindelsesstykke, og disse betegnelser vil bli brukt heretter når disse deler omtales. Mutterens virkning under belastning er avhengig av styrken i disse deler og deres evne til å tåle den største belastning som kan tenkes i praksis, og de nevnte prøver har den hen-sikt å fastlegge om mutteren vil være til-fredsstillende i denne henseende.

Når mutteren er blitt skrudd mot arbeidsstykket og en vinge er blitt bøyd ved sitt inngrep med gjengen på bolten e. 1. kan de krefter som virker på vingen bli betrak-tet som en enkel kraft som virker oppover og utover langs en linje gjennom mutterens akse. Denne kraft kan deles i sine kompo-nenter for å fastlegge de krefter som i det vesentlige virker på forbindelsesstykket og de som i det vesentlige virker på vingen.

Det kan antas at den spenning som forbindelsesstykket utsettes for er i det vesentlige bøyespenning om en linje i et plan som danner rett vinkel med mutteraksen og at spenningen i vingen nærmest forbindelsesstykket i det vesentlige er vridningsspenning. Tverrsnittsflaten av vingen i et radielt plan må være stor nok til å sikre at mutteren har tilstrekkelig friksjonsgrep og liten nok til at vingen har den ønskete fjærende egenskaper. Tverrsnittsflaten av forbindelsesstykket, i et plan som danner rett vinkel med mutteraksen, må ikke være for liten da forbindelsen mellom vingen og mutterkroppen ellers vil være svak, heller ikke må den være for stor da de fjærende egenskaper for vingen ellers vil tapes fordi lengden av vingen vil være tilsvarende mindre.

Det finnes ingen enkel teoretisk frem-gangsmåte for å komme frem til de tverr-snittsflater for forbindelsesstykket henholdsvis vingen som passer for en spesiell mutterstørrelse, men det har vist seg ved prøver og i praksis at det er et forhold mellom disse flater som, hvis det blir fulgt, vil skaffe en mutter med den mest fordelak-tige balanse mellom maksimum grep og f j æring, og som er mer pålitelig i bruk enn tidligere muttre av denne type.

I henhold til oppfinnelsen tilveiebrin-ges en mutter av den art som ved den ene ende har en sylindrisk forlengelse i hvilken det er dannet to vinger med samme lengde, og som hver er delvis adskilt fra mutterkroppen ved en sliss som strekker seg gjennom mutterens vegg og delvis rundt omkretsen av denne til en side, og hvor hvert forbindelsesstykke mellom vingen og mutteren ligger forrest i dreieretningen når mutteren skrues til på en bolt og hvor hver vinge er bøyd i en retning med aksen gjennom mutterkroppen. Det karakteristiske ved foreliggende oppfinnelse er at tverrsnittflaten av hvert forbindelsesstykke i et plan som danner rett vinkel med mutterens akse er lik tverrsnittflaten av hver vinge i et plan som er radialt til mutteraksen, idet den nevnte flate av hvert forbindelsesstykke og av hver vinge måles ved å ta den nominelle effektive gjengediameter som den indre kant av hver vinge og den nominelle ytre gjengediameter som den indre kant av hvert forbindelsesstykke.

Det har vist seg tilrådelig i praksis å gjøre forbindelsesstykket like sterkt som eller noe sterkere enn vingen. Da det må være noe toleranse for fremstillingsfeil, er det hensiktsmessig å la den minste tillatte tverrsnittsflate for forbindelsesstykket væ-re lik den største tillatte tverrsnittsflate for vingen slik at det sikres at i hvilken som helst mutter i et stort antall muttere av samme størrelse vil forbindelsesstykket alltid være minst like sterk som vingen.

Oppfinnelsen skal klargjøres mer detal-jert ved henvisning til tegningen, hvor det er vist en foretrukket form for en mutter med to vinger, i disse tegninger er vingen vist i sin stilling like etter slissingen og før vingene er trykket ved sine fri ender mot mutterkroppen.

Fig. 1 viser et grunnriss.

Fig. 2 viser et sideriss.

Fig. 3 og 4 viser snitt etter linjen 3—3

i fig. 2, henholdsvis 4—4 i fig. 1.

Den sekskantede mutter som er vist på tegningen har en kropp 10 og i en ende av kroppen en sylindrisk forlengelse 11. En gjenge 12 strekker seg fra en ende av mutteren gjennom den sylindriske forlengelse 11 til den annen ende av mutteren.

Med en egnet sag er det fremstillet to slisser 13 gjennom veggen på forlengelsen

11 og deretter to slisser 14 i aksial retning

slik at det er dannet to vinger 15 som hver

er forbundet med mutterkroppen gjennom forbindelsesstykket 16. Slissen 13 ligger slik at det dannes en hevet flate 17 mellom

vingene og den nærliggende kant på mutterkroppen.

I fig. 3 og 4 er tverrsnittsflaten for et forbindelsesstykke merket med den skraverte flate B og tverrsnittsflaten for vingen er merket med den skraverte flate W. Ved utregning av disse flater anses den indre kant av vingen som bestemt av den nominelle effektive gjengediameter, og den indre kant på forbindelsesstykket som bestemt av den nominelle gjengediameter.

I overensstemmelse med oppfinnelsen er flaten B gjort i det vesentlige lik flaten W.

Når det i praksis skal fremstilles en mutter av bestemt størrelse kan tverrsnittsflaten W for vingen bestemmes ut fra de andre dimensjoner, av hvilke noen er standard mens andre kan fastlegges ved utregning og prøver for å oppnå en mutter som er så stiv som mulig og samtidig er elastisk i bruk.

Når flaten W er bestemt kan slissen 13 utføres slik at flaten B i forbindelsesstykket blir omtrent like stor som flaten W. Slissen 13 blir fortrinnsvis fremstillet med sirkelsag og i den maskin hvor den utfor-mes blir mutteren anbragt slik i forhold til sagaksen, at sagaksen tilslutt ligger på en linje 18 som danner en tangent i punktet 20 (fig. 3).

Som tidligere nevnt har det vist seg tilrådelig i praksis å gjøre forbindelsesstykket like sterkt som eller noe sterkere enn vingen, og da det også må være visse toleranser for fremstillingsfeil har det i praksis vist seg passende å angi at minste tillatte tverrsnittsflate (B) for forbindelsesstykket skal være lik den største tillatte tverrsnittsflate (W) for vingen.

Muttre i henhold til foreliggende oppfinnelse har vist seg å gi bedre resultater under prøver og i bruk enn tidligere kjente «stive» muttere. Disse prøver omfatter vridningsprøver hvor mutteren skrues av og på en standard gjenget bolt, og prøver' som sikrer at en stiv mutter hvis friksjonsele-ment (dvs. vingene) er anspent på en bolt med største tillatte diameter, vil væré tilstrekkelig fjærende til å opprettholde et tilstrekkelig friksjonsgrep når den skrues på en bolt med minste tillatte diameter. Denne prøve sikrer at brukte muttere kan brukes om hverandre.

Claims (1)

1. Mutter av den art som ved den ene ende har en sylindrisk forlengelse i hvilken det er dannet to like lange vinger som hver er delvis skilt fra mutterkroppen ved en sliss som strekker seg gjennom mutterens vegg og delvis rundt omkretsen av denne og til til den ene ende av mutteren, og hvor hvert forbindelsesstykke mellom vingen og mutteren ligger forrest i dreiéret-ningen når mutteren skrues til på en bolt eller tapp og hvor hver vinge er bøyd mot mutterkroppen i en retning parallell med mutteraksen, karakterisert ved at tverrsnittsflaten (B) av hvert forbindelsesstykke, i et plan som danner en rett vinkel med mutterens akse er lik tverrsnittsflaten (W) av hver vinge, i et plan som går gjennom mutteraksen, i det den nevnte flate av hvert forbindelsesstykke og av hver vinge måles ved å betrakte den nominelle effektive gjengediameter som den indre kant av hver vinge og den nominelle ytre gjengediameter som den indre kant av hvert forbindelsesstykke.