NO115269B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for bleking av trecellulose.

Det er kjent at en vesentlig del, vanligvis 40—80 %, av smussflekkene i bleket papirmasse og viskosemasse fremstillet etter sulfittfremgangsmåten, består av harpiksprikker og at mesteparten av disse harpiksprikker begynner å opptre i massen først i blekeriets slutt-trinn, hvor man vanligvis arbeider med kalciumhypokloritt som blekemiddel. Særlig gjelder dette smussflekker av den større og største stør-relsesorden.

Det er videre kjent at visse deler av

sulfittblekeriet, nemlig hypokloritt-trinnet inklusive tilhørende transportveier og i noen utstrekning etterfølgende vaskefilter, lett inkrusteres av harpiksaktige og harpikshol-dige belegg, slik at det kan oppstå alvorlige

driftsforstyrrelser. Slike inkruster løsner mer eller mindre diskontinuerlig, spesielt i forbindelse med omlegninger i systemet, og bevirker da støtvis en kraftig tilsmus-sing av den fremstilte masse. Spesielt ved igangsetting etter et ukeskifte, i hvilket en viss mengde masse har fått stå igjen i hypokloritt-trinnet, pleier forstyrrelser ved et høyt antall harpiksprikker å inntre. Iblant har avsetninger vist seg å forekomme bare periodisk, f. eks. noen måneder om året.

Ved løvvedmasser aksentueres problemet vanligvis, og kan da også opptre ved bleking av sulfatmasser. Vanskeligheter av denne type viser seg imidlertid alltid å være knyttet til bleketrinn og et blekemiddel som inneholder kalciumioner, når dette følger etter en alkalisk behandling. Således foregår jo f. eks. i et vanlig flertrinnsble-keri, f. eks. med først et kloreringstrinn, derpå et alkalitrinn og endelig et kalcium-hypoklorittbleketrinn.

Tilgjengelige analyser fra harpiksavsettinger fra granved har vist at disse består av harpiks- og fettsyrer bl. a., disses kalciumseper, samt nøytralsubstans. Videre finnes ofte ileiret uorganisk substans, som kalciumkarbonat, idet avsettingene

vanligvis blir sprøere. Man har iakttatt

slike sprøere avsettinger bl. a. i transport-skruer og på andre steder hvor større luft-mengder suges inn i systemet.

Hittil har man vesentlig forsøkt å overvinne vanskelighetene ved for den fer-digblekede masse å innføre et siltrinn som ekstra arbeidsoperasjon. Dette såkalte ettersileri har ettersom kravene til massens renhet er øket, måttet utbygges. Det har

imidlertid vist seg vanskelig på denne måte

å løse hele problemet. Avsetningene i systemet nødvendiggjør videre tidskrevende

manuelt rengjøringsarbeide, som må skje på søndagsskiftet.

Nærværende oppfinnelse vedrører således en fremgangsmåte ved bleking av kjemisk cellulosemasse med en blekevæske som inneholder et kalciumjon eller andre jordalkalimeltalljoner, etter at cellulosemassen først har vært bleket med en alkalisk blekevæske.

Det som kjennetegner oppfinnelsen er at man til cellulosemassen umiddelbart før eller under behandlingen i siste bleketrinn i en mengde av 0,001—0,1 % regnet på cel-lulosemassens tørrvekt, tilsetter et som kalksepedispergator virkende overflateaktivt, nonjonaktivt stoff.

Den sannsynlige forklaringen på de hittil forekomne vanskeligheter og det re-sultat som oppnåes ifølge oppfinnelsen tør være følgende: Ved den varmalkalibehandling av massen som foregår i hypokloritt-trinnet, ut-løses en ikke vesentlig del av massens harpiks eller harpikskomponenter, idet harpiks- og fettsyrene i harpiksen forsepes, idet de dannede alkaliseper ved solubili-seringsfenomen også kan frigjøre nøytral - substanser som forekommer i harpiksen. I det etter akalitrinnet følgende vasketrinn er det ikke mulig i sin helhet å vaske ut i alkalitrinnet utløst eller dispergert harpiks eller harpikskomponenter. Når massen kommer inn i det etterfølgende kalcium-hypoklorittrinn, holder den bl. a. en viss mengde oppløste harpiks- og f ettsyrealkali-seper. Likeledes er spesielt de lett tilgjengelige deler av den uoppløste harpiks delvis omgitt av et overflatesj ikt av bl. a. harpiks-og fettsyreanioner. Når massen i kalciumhypokloritt-trinnet tilføres større mengder kalciumioner vil en viss del av nevnte harpiks- og harpikskomponenter koagulere til grove partikler, som avsetter seg som inkruster på systemets vegger og transportveier, samt eventuelt i det etterfølgende vaskefilter og ved løsning medfører til-smussing av massen.

Ved at man nu ifølge oppfinnelsen lar blekingen skje i nærvær av en liten mengde av et overflateaktivt nonjonaktivt kalk-sepedispergerende stoff, hindres denne koagulering av harpiksen og harpikskom-ponentene, hvorved vanskelighetene ved blekeriet unngåes. Det skal i denne sam-menheng påpekes at noen nevneverdig re-duksjon av massens harpiksinnhold ikke finner sted ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, men resultatet kan vesentlig tilskrives det forhold at den anvendte kalksepedispergatoren, som ovenfor angitt, hindrer koagulering samt avsetting av har-piksholdige inkruster på systemets vegger.

Mengden av tilsatt kalksepedispergator kan være så liten som 0,001 %, hvorfor til-passingen av fremgangsmåten ikke med-fører noe økonomisk problem. Mengder på 0,03—0,05 og av og til opptil 0,1 % kommer vanligvis på tale.

De nonionaktive stoffer kan med for-del bestå av alkylenoksidadukter, f. eks. etylenoksidadukter med fettalkoholer, fettaminer eller fettsyrer med minst 8 kull-stoffatomer, eller med alkylfenoler eller alkylkreosoler som hydrofob del.

Eksempel 1:

I et sulfittblekeri på 200 døgntonn med ett klor- og ett alkalitrinn samt med ett

hypoklorittlutbleketrinn omfattende først

et mindre tårn for kald innblanding og

findeling av blekekjemikaliene i massen ved 3,5 % massekonsentrasjon fulgt av en

utvanner og derpå • av 6 parallellkoblede hollendere for satsvis bleking av hver 15 tonn 7 %-ig masse tilføres blekehollender-ne i forbindelse med fyllingen 0,5 kg 100 %-ig kalksepedispergator pr. tonn tørrmasse i form av en oleylalkoholetylenoksydadukt. Blekingen skjedde ubufret og ved 35° C. Tilsettingen av kalksepedispergator ifølge oppfinnelsen var igangsatt etter rengjør-ing av systemet. Et totrinns ettersileri fulgte på hypoklorittblekingen. Driftskon-trollen omfattet daglig telling av flekker som oversteg 0,5 mm<2> flekkflate i tilvirket bleket masse. Det viste seg at denne til-passing av oppfinnelsen gjennomsnittlig reduserte antall harpiksflekker til 10 % av det opprinnelige antall. Antall harpiksprikker i forhold til det totale flekkantall sank samtidig fra 35 % til 5 %. Det viste seg videre at systemet ennu etter 3 måneder var fritt for avsettinger, mens man uten å tilpasse oppfinnelsen var nødt til å ren-gjøre bleke-hollenderne med 3 ukers tids-intervall.

Eksempel 2:

I et annet sulfitblekeri på 50 døgntonn bleket sulfittpapirmasse skjedde etter ett klor- og ett alkalitrinn hypoklorittblekingen i to parallellkobede kakkelkledde ble-kehollendere ved 6 % massekonsentrasjon og 40° C og bufret ved pH 8,5. Blekeopp-løsningen ble tilført massen separat ved blekehollendernes fylling. P.g.a. betydelige vanskeligheter under en tilvirkningsprosess av en aspmasse måtte hollenderne rengjø-res med to ukers mellomrom og harpiks-flekkene i massen utgjorde 80 % av det totale antall flekker som oversteg 0,7 mm<2 >flekkflate. Nærværende oppfinnelse ble tilpasset ved å tilføre 0,3 kg av en oleylalkoholetylenoksydadukt pr. tonn tørr masse. Tilførslen skjedde ved at den nonionaktive substans ble innblandet i bleke-oppløsningen like før denne tilførtes hollenderne. Derved redusertes antall harpiksflekker som oversteg 0,7 mm<2> til 20 % av det totale flekkantall, samtidig som det totale flekkantall sank til 20 % av det tid-ligere antall. Også i dette tilfelle var opp-finnesen tilpasset fra etter rengjøring av hollenderne, og det viste seg at blekehol-lenderne kunne holdes relativt frie for avsettinger under den omtalte tilvirknings-periode.

Eksempel 3:

Oppfinnelsen ble tilpasset ved et fem-trinns sulfatblekeri på 250 døgntonn bleket bjørkcellulose. Anlegget omfattet to klortrinn etterfulgt av nøytralisering med kalkoppslamming, ett alkalitrinn med 1,7% NaOH (regnet på tørr masse) ved 75° C og 15 % massekonsentrasjon, vasking av massen mellom de forskjellige trinn, ett første kalciumhypokloritt-trinn ved 15 % massekonsentrasjon og 30° C med 0,5% aktivt klor pr. tonn masse, samt et annet hypokloritt-trinn ved 6,5 % massekonsentrasjon og 40° C og bufret ved pH 8,2 med 0,5 kg aktivt klor pr. tonn. Som kalksepedispergator tilsattes et etylenosydkonden-sasjonsprodukt med tallsyre i en mengde av 0,7 kg pr. tonn masse med 0,4 kg ved innløpet til det første hypokloritt-trinnet før tilsettingen av klekemidlet og resten tilsatt til det annet hypokloritt-trinn. Det nonionaktive stoff ble tilført kontinuerlig i form av en 20 %-ig oppløsning i vann. Dannelsen av harpiksavsettinger i blekeriet kunne på denne måte unngåes og antall harpiksflekker minsket til 25 % av den opprinnelige verdi.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte ved bleking av kjemisk cellulosemasse med en blekevæske som inneholder et kalciumjon eller andre jordalkalimetalljoner, etter at cellulosemassen først har vært bleket med en alkalisk blekevæske, karakterisert ved at man til cellulosemassen umiddelbart før eller under behandlingen i siste bleketrinn i en mengde av 0,001—0,1 % regnet på cellu-losemassens tørrvekt, tilsetter et som kalksepedispergator virkende overflateaktivt, nonjonaktivt stoff.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at man som kalksepedispergator tilsetter en alkylenoksydadukt, spesielt en etylenoksydadukt, f. eks. med fettalkoholer, fettaminer, fettsyrer, alkylfenoler eller alkylkreosoler, som hydrofob Idel.