NO862342L - Fremgangsmaate og apparat for fremskaffelse av et bilde. - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fremskaffelse av et bilde av et område som undersøkes, ved hvilken fremgangsmåte bølgepulser som blir fremskaffet av en pulskilde for koherente bølger, blir ført inn i området, idet ekkobølgene fra reflektorer i området blir mottatt og et tilsvarende elektrisk ekkosignal blir fremskaffet i hvert tilfelle. Oppfinnelsen vedrører også et apparat for utførelse av fremgangsmåten.

Blant fremgangsmåter av den ovenfor angitte art blir ultralyd-billeddannelse av organer, som eksempel, brukt i økende grad ved medisinske diagnoser. Fordelene ved ultralyd-billeddannelse i forhold til X-strålefremgangsmåter er at der benyttes ikke-ioniserende stråling, at mykt vev kan avbildes uten kontrastmidler, at avbilding i sann tid er mulig, og at ultralyd-utstyr er tilgjengelig til forholdsvis lav pris.

Medisinsk utltralyd-diagnose har idag nådd et nivå som mu-liggjør utbredt klinisk bruk. Billedkvaliteten er imidlertid forringet, blant annet av flekkstøy som markeres ved et granulært utseende av ultralyd-bildene, og som utgjør en hindring med hensyn til vevsdifferensiering. Små strukturer eller grensesnitt som treffes under en ugunstig vin-kel, kan ikke gjenkjennes på grunn av billedflekkene,

dvs. en granulær struktur hos et ultralyd-bilde. Dette er en artefakt fremskaffet ved koherensen hos ultralyd. Flekkdannelse er idag hovedhinderet med hensyn til å gjenkjenne detaljer på ultralyd-bilder. På grunn av flek-kene har signal/støy-forholdet for et ultralydbilde en verdi på bare 1.91 (C.B. Burckhardt), "Speckle in Ultrasound B-Mode Seans", IEEE Trans, on Sonics and Ultrasonics, vol. SU-25, 1978, side 1-6). Flekkdannelse har således en ugunstig virkning på gjenkjennelsen av små og/ eller lavkontrast-strukturer, f.eks. metastaser. Forskjellige fremgangsmåter er derfor allerede blitt fore-slått i den hensikt å reduserse flekkdannelse, men de er

alle beheftet med visse ulemper. Fremgangsmåtene som benyttes hittil og deres ulemper er som følger:

1. Lavpassfiltrering av billedsignaler:

Ved denne fremgangsmåte blir der med hensyn til amplituden av billedsignalene tatt et gjennomsnitt over et antall av flekk-korn, slik at fluktuasjonene for slike amplituder blir redusert. Denne fremgangsmåte blir lite brukt fordi resultatet er redusert oppløsning.

2. Gjennomsnittstagning av billedsignalene over en flerhet av bilder som er opptegnet ved forskjellige frekvenser: Dette er kjent som frekvenssammensetnings-fremgangsmåten (P.A. Magnin, O.T. von Ramm, F.L. Thurstone, "Frequency Compunding for Speckle Contrast Reductions in Phased

Array Images", Ultrasonic Imaging, vol. 4, 1982, side 267-281). Fordi bildene blir opptegnet ved forskjellige frekvenser, vil flekkdannelsene ved de forskjellige bilder være vesentlig ukorrelerte ved denne fremgangsmåte (avhengig av overlappingen av frekvensbåndene) og det gjen-nomsnittlige bilde viser mindre flekker. Imidlertid er denne fremgangsmåte beheftet med følgende ulemper: Et bredbåndsystem er nødvendig for opptegning av bild er ved en flerhet av frekvenser. Fordi ultralyd-absorbr sjonen i vevet øker med økende frekvens, er antallet av brukbare frekvenser teoretisk begrenset. - Bredbåndsystemet kunne brukes for å gi bedre langsgående oppløsning. Oppdeling i en flerhet av frekvensbånd gir en langsgående oppløsning som er mindre enn den maksimalt mulige oppløsning. 3. Gjennomsnittstagning av billedsignalene over en flerhet av bilder opptegnet fra forskjellige retninger: Dette er prinsippet for den sammensatte avsøkningsmetode (C.B. Burckhardt, "Specie in Ultrasound B-Mode Seans", IEEE Trans, on Sonics and Ultrasonics, vol. SU-25, 19 78, side 1-6; D.P. Shattuck and O.T. von Ramm, Ultrasonic Imaging 4, 1982, side 93-107). Selv om denne fremgangsmåte gir en betydelig reduksjon med hensyn til flekkdannelse og således en tilsvarende forbedring av billedkvaliteten, er den beheftet med følgende ulemper: Kompleksiteten ved en anordning for bruk av denne frem gangsmåte er mye større enn kompleksiteten med hensyn til en normal ultralyd-anordning.

Der kreves mere tid for opptegning av bilder i forskjellige retninger, og således vil den maksimale mulige bil-ledhastighet falle.

Den struktur som skal fremvises, må være "synlig" for ultralyd over et forholdsvis stort vinkelområde, dvs. der kreves et større "ultralyd-vindu" enn sammenlignet med vanlige fremgangsmåter.

Ultralyd-billeddannelse er ikke den eneste billeddannelse-fremgangsmåte som møter flekkdannelses-problemet. Lignen-de billeddannelse-fremgangsmåter som opererer med koherent stråling, dvs. radar, er også beheftet med dette problem. Spesielt skal nevnes "Synthetic Aperture Radar" (W.M. Brown, J.L. Porcello, "An Introduction to Synthetic Aperture Radar", IEEE Spectrum vol. 6, 1969, side 52-62).

Hensikten med den foreliggende oppfinnelse er å skaffe en fremgangsmåte og apparat av den ovenfor angitte art, ved hjelp av hvilke billedflekkdannelser kan reduseres uten de ulemper som tidligere kjente teknikker er beheftet med.

I den forbindelse er der i henhold til oppfinnelsen anvendt en fremgangsmåte som erkarakterisert vedat: a) et første utsignal som representerer amplitudeinfor-mas jonen for ekkosignalet, fremskaffes ved en amplitudedemodulasjon av et signal avledet av ekkosignalet, b) et annet signal representerer frekvensen eller faseinformasjon for ekkosignalet, fremskaffes ved en frekvens-eller fasedemodulasjon av det signal som avledes fra ekkosignalet, og c) det første og annet ut-signal blir kombinert for fremskaffelse av et billedsignal som kan fremvises ved hjelp

av fremviserorganer for å skaffe bildet av området.

Oppfinnelsen vedrører også et apparat for fremskaffelse

av et bilde av et område som undersøkes, idet apparatet omfatter følgende elementer:

En pulset kilde og koherente bølger,

og en transduseranordning som er forbundet med kilden, og ved hjelp av hvilken bølgepulser blir sendt inn i området, idet ekkobølgene som blir reflektert fra reflektorene i området blir mottatt, og et tilsvarende elektrisk ekkosignal blir fremskaffet i hvert tilfelle,

en mottager forbundet med transduseranordningen for å fremskaffe et billedsignal ved behandling av ekkosignalet, og en billedfremviseranordning forbundet med mottageren.

I henhold til oppfinnelsen er dette apparatkarakterisertved at mottageren omfatter en krets med følgende oppbygning: a) En første signalbane med en inngang forbundet med trans- . duseranordningen, en amplitudedemodulator, og en utgang hvor et første utsignal blir levert representerende amplitudeinformasjonen for ekkosignalet, b) en annen signalbane med en inngang forbundet med inngangen for den første signalbane og således med transduseranordningen, en frekvens- eller fasedemodulator og en ut gang ved hvilken der leveres et annet utsignal representerende frekvens- eller faseinformasjon for ekkosignalet, og

c) en kombinasjonskrets med en første inngang forbundet med utgangen fra den første signalbane, en annen inngang

forbundet med utgangen fra den annen signalbane, og en utgang fra hvilken der kan tappes et billedsignal som er fremskaffet ved logikkoperasjoner på utsignalene fra den første og annen signalbane.

Fordelen med oppfinnelsen er hovedsakelig at billedflekk-dannelse blir redusert ved hjelp av forholdsvis enkle mid-ler, samtidig som man unngår ulempene ved tidligere kjente fremgangsmåter.

Noen eksemplifiserte utførelsesformer for oppfinnelsen vil bli omtalt nedenfor under henvisning til de vedføyde tegningsfigurer. Figur 1 er et blokkdiagram over en ultralydanordning. Figur 2 er en typisk karakteristikk for logaritme-forsterkeren 18 på figur 1.

Figur 3 er et blokkdiagram over en radaranordning.

Figur 4 er et blokkdiagram over en første utførelsesform for oppfinnelsen anvendt ved detektoren 19 på figurene 1 og 3. Figur 5 er et blokkdiagram over en annen utførelsesform for oppfinnelsen anvendt ved detektoren 19 i forbindelse med variasjoner av anordningene vist på figurene 1 og 3. Figur 6 er et blokkdiagram med foretrukne tillegg til detektoren 19 vist på figurene 4 og 5. Figur 1 er et blokkdiagram over en ultralydanordning, f.eks. en mekanisk sektor-avsøker. En pulset sender 15 trigger en ultralydtransduser 11 via en duplekser 14. Det mottat-te signal føres via duplekseren til en forforsterker 16. .En forsterker 17 med sveipet forsterkning, som følger for-forsterkeren 16, har en forsterkning som varierer med tid, og benyttes for kompensasjon av amplitudefallet bevirket av vevsdempningen. Forsterkeren 17 er fulgt av en logaritmisk forsterker 18 som leverer et utsignal som er proporsjonal med logaritmen av innsignalet over et gitt område .

Egenskapene hos den logaritmiske forsterker 18 er vist på figur 2. Av denne vil det ses at ved null inn-amplitude er ut-amplituden også null, til forskjell fra den aktuel-le logaritme for inn-amplituden, som da antar verdien uen-delig.

Som vist på figur 2 er egenskapene for negative amplituder punkt-symmetrisk med hensyn til egenskapene for posi-tive inn-amplituder.

Utsignalet fra den logaritmiske forsterker 18 blir matet via en linje 29 til inngangen til en detektor 19. Ved vanlig ultralydutstyr danner denne detektor en absolutt verdi og utfører lavpassfiltrering av utsignalet fra den logaritmiske forsterker 18. Utsignalet fra detektoren leveres via en linje 91. Dette signal blir underkastet analog/di-gital-omforming i en analog/digital-omformer 21. Utsignalet fra omformeren 21 blir mellomlagret i en billedlager/ standardomformer 22. Sistnevnte blir samtidig lest ut. Det utleste signal blir underkastet digital/analog-omform-ing i en digital/analog-omformer 23. Utsignalet fra omformeren 23 blir som et televisjons-standardsignal til-ført en TV-monitor 24.

Transduseren 11 blir beveget ved hjelp av en motor 12 som styres av en motorstyreenhet 13. Den elektroniske styre-enhet 25 som er vist, gir kommando- og synkroniseringssig-naler til alle de viste blokker, via ikke-viste forbindel-ser.

Figur 3 er et blokkdiagram over en radaranordning. Fordi denne er meget lik den ultralydanordning som er vist på figur 1, vil bare forskjellene mellom disse anordninger bli beskrevet. Ultralydanordningen i henhold til figur 1 blir drevet ved en frekvens i megahertz-området, mens radaranordningen vist på figur 3 opererer i mikrobølge-området. Istedenfor en ultralydtransduser har radaranordningen en antenne 41 ved hjelp av hvilken elektromag-netiske bølgepulser blir strålt ut, og ekkobølger mottatt. Ekkosignalet som forsterkes ved hjelp av en HF-forsterker 46 blir omformet til et signal i det mellomliggende fre-kvensområde i en blander 47. For dette formål mottar blanderen et bærefrekvenssignal fra en lokal oscillator 56. Blanderen 47 er fulgt av en logaritmisk IF-forsterker 48. Egenskapene for denne forsterker er lik dem for forsterkeren 18 på figur 1. IF ligger typisk i mega-hertzområdet, slik at utgangen fra den logaritmiske forsterker 48 leverer et signal i likhet med det på utgangen fra forsterkeren 18 på figur 1.

Ved radaranordningen vist på figur 3 er der anordnet en videoforsterker 51 mellom detektoren 19 og analog/digi-tal-omformeren 21. En forsterker med sveipet forsterkning (kjent som en sensitivitets-tidsstyring i radar)

kan være anordnet mellom HF-forsterkeren 46 og blanderen 47. Figur 3 viser ikke en forsterker•av denne art.

Oppfinnelsen vedrører mere spesielt konstruksjonen av detektoren 19 i anordningen vist på figurene 1 og 3.

Figur 4 er et blokkdiagram over en første utførelses-form for detektoren 19 i henhold til den foreliggende oppfinnelse. Denne omfatter en første signalbane 86 og en annen signalbane 78. Utgangssignalene fra disse to signal-baner blir addert ved hjelp av en adderingskrets 85. Utgangssignalet fra denne krets er samtidig utgangssignalet fra detektoren 19, som avleveres via linjen 91.

Den første signalbane 86 er hovedsakelig en vanlig amplitude demodulator. Den omfatter en seriekobling av en like-retter 81, et lavpassfilter 82, og et forsinkelsesnettverk 83 som har til hensikt å utjevne forsinktelsene for sig-nalene gjennom den første og annen signalbane.

Den annen signalbane 78 er en frekvens- eller fasedemodulator omfattende en seriekrets av følgende blokker: En amplitudebegrenser 71, en forsinkelseslinje 72 med en forsinkelse på TQ/4, hvor TQ er perioden for sendefrekvensen, en integrert krets (f.eks. National Semiconductor Integrated Circuit LM1496) som brukes som multiplikator 73, ved hjelp av hvilken utsignalet fra begrenseren 71 og utsignalet fra forsinkelseslinjen 72 blir multiplisert, et lavpassfilter 74 til å eliminere de høyere harmoniske som dannes ved multiplikasjonen, en krets 75 for fremskaffelse av et utsignal som representerer absoluttverdien av amplituden av utsignalet fra lavpassfilteret 74, og en multiplikator 76 ved hjelp av hvilken utsignalet fra kretsen 75 blir multiplisert med en faktor K. For et hvilket som helst ekkosignal vil amplituden for utsignalet fra multiplikatoren 76 være proporsjonal med absoluttverdien av frekvensavviket for ekkosignalet med hensyn til en referansefrekvens.

Frekvensavhengig dempning av vevet bevirker at ekko-mid-delfrekvensen faller med økende dybde for reflektorene. Transmisjonsfrekvensen fQbør derfor fortrinnsvis benyttes som en referansefrekvens bare når der foreligger et kort tidsintervall mellom senderpuls og ekko. Med en økende tidsavstand mellom senderpulsen og ekkoet bør referansefrekvensen fortrinnsvis kunne reduseres tilsvarende. Dette kan utføres ved økning av forsinkelsen på forsinkelseslinjen 72 på figur 4 med økende tid. I den hense-ende er det ulig å bruke f.eks. spenningsstyrte konden-satorer (varikaps) i en passende krets.

Figur 5 er et blokkdiagram over en annen utførelsesform for en detektor 19 i henhold til oppfinnelsen som vist på figurene 1 og 3. Denne annen utførelsesform er ut-tenkt som en variant av ultralydanordningen vist på

figur 1, og for radaranordningen vist på figur 3. Vari-anten skiller seg fra anordningene vist på figurene 1 og.3 bare ved at der benyttes en lineær forsterker istedenfor den logaritmiske forsterker 18 eller 84, dvs. en forsterker hvor amplituden på utsignalet er proporsjonal med amplituden for innsignalet. Forskjellene mellom detektoren vist på figur 5 og detektoren vist på figur 4 er som følger: Istedenfor multiplikatoren 76 på figur 4 blir der benyttet en krets 101 som fremskaffer et utsignal med en amplitude som har en ikke-lineær funksjon av den absolutte verdi |Afl for f rek vens avviket for ekkosignalet i forhold til en referansefrekvens. En funksjon av denne art er f. eks. en eksponensiering med eksponenten K. |Af|.

Istedenfor addisjonskretsen 85 på figur 4 blir der benyttet en integrert krets 102 som multiplikator (f.eks.

Motorola integrated circuit MC 1495 L). I dette til-.'. feilet blir derfor utsignalet fra detektoren 19 levert via linjen 91, fremskaffet ved multiplikasjon av utsignalet fra den første signalbane 86 og utsignalet fra den annen signalbane 78.

I henhold til oppfinnelsen er det mulig å erstatte kretsen 75 på figurene 4 og 5 med en krets hvis egenskap representerer en jevn funksjon, dvs. en funksjon av formen g(-x) = g(x), f.eks. g(x) = x^.

Figur 6 viser foretrukne tillegg til utførelsesformen for detektoren 19, vist på figurene 4 og 5. På figur 6 representerer kombinasjonskretsen 111 addisjonskretsen 85 på figur 4, eller multiplikatoren 102 på figur 5.

I henhold til et første tillegg vist på figur 6, omfatter detektoren 19 en krets 112 som ved reaksjon på utsignalet fra en terskelkrets 113 forbinder enten utgangen fra kombinasjonskretsen 111 eller utgangen 84 fra den første signalbane 86 med utlinjen 91 fra detektoren 19, via hvilken den sistnevnte er forbundet med TV-monitoren 24. En inngang 116 til terskelkretsen 113 er forbundet med utgangen fra den første signalbane 86. Et referansesignal svarende til en første forhåndsbestemt terskelverdi føres til en annen inngang 117 til terskelkretsen 113. Når amplituden av utsignalet for den første signalbane 86 overskrider den første forhåndsbestemte terskelverdi, vil det tilsvarende utsignal fra terskelkretsen 113 bevirke at bryteren 112 forbinder utgangen 84 fra den første signalbane 86 med linjen 91. Med det tillegg som nettopp er beskrevet ovenfor, blir bare den første signalbane 86 fra detektoren 19 benyttet for detektor-funksjon i tilfellet ekkosignaler med amplitude som overskrider en forhåndsbestemt terskelverdi. Dette er fordelaktig fordi større ekkosignaler generelt fremkommer fra billedreflekterende gjenstander, og slike ekkoer bevirker generelt ingen flekkdannelse på bildet, slik at funk-sjonen for detektoren 19 i henhold til oppfinnelsen som vist på figurene 4 og 5, er unødvendig for slike ekkoer, og kan resultere i forringelse av den langsgående oppløs-ning.

I henhold til et annet tillegg vist på figur 6, kan detektoren 19 dessuten omfatte en annen terskelkrets 114

og en anordning 115 for måling av signal/støy-forholdet for utsignalet fra den første signalbane 86. Utgangen fra denne anordning er forbundet med en inngang 118 til terskelkretsen 114. Et referansesignal svarende til en

annen forhåndsbestemt terskelverdi tilføres en annen inngang 119 til terskelkretsen 114. Som reaksjon på utsignalet fra terskelkretsen 114 forbinder bryteren 112 enten utgangen fra kombinasjonskretsen 111 eller utgangen 84 fra den første signalbane med linjen 91. Når amplituden på utsignalet fra anordningen 115 faller under den annen forhåndsbestemte terskelverdi, vil det tilsvarende utsignal fra terskelkretsen 114 bevirke at bryteren 112 forbinder utgangen fra den første signalbane 86 med linjen 91. Med det ovenfor omtalte annet tillegg vil bare den første signalbane 86 bli benyttet for ekkosignaler hvis signal/støy-forhold faller under en forhåndsbestemt terskelverdi. Dette er fordelaktig fordi bruken av detektoren 19, vist på figurene 4 eller 5, for ekkosignaler av denne art kan resultere i forringelse av billedkvaliteten.

Claims (11)

1. Fremgangsmåte for fremskaffelse av et bilde av et område under observasjon, ved hvilken fremgangsmåte bølge-pulser som er fremskaffet fra en pulset kilde for koherente bø lger, blir sendt inn i området, ekkobølgene reflektert fra reflektorer i området blir mottatt, og et tilsvarende elektrisk ekkosignal blir fremskaffet i hvert tilfelle, karakterisert ved a) et første utsignal som representerer amplitudeforma-sjonen for ekkosignalet, fremskaffes ved en amplitudedemodulasjon av et signal avledet av ekkosignalet, b) et annet signal representerer frekvensen eller faseinformasjon for ekkosignalet, fremskaffes ved en frekvens-eller fasedemodulasjon av det signal som avledes fra ekkosignalet, og c) det første og annet ut-signal blir kombinert for fremskaffelse av et billedsignal som kan fremvises ved hjelp av fremviserorganer for å skaffe bildet av området.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, hvor kombinasjonen av det første og annet utsignal omfatter en endring av amplituden av det første utsignal, avhengig av amplituden av det annet utsignal, og det første utsignal som er end-ret på denne måte, utgjør billedsignalet.

3. Apparat for fremskaffelse av et bilde av et område under observasjon, idet appparatet omfatter følgende elementer: En pulset kilde av koherente bølger og en transduseranordning som er forbundet med kilden, og ved hjelp av hvilken bølgepulser blir sendt inn i området, idet ekkobølgene som blir reflektert fra reflektorene i området blir mot tatt, og et tilsvarende elektrisk ekkosignal blir fremskaffet i hvert tilfelle, en mottager forbundet med transduseranordningen for å fremskaffe et billedsignal ved behandling av ekkosignalet, og en billedfremviseranordning forbundet med mottageren, karakterisert ved at mottageren omfatter en krets med følgende oppbygning: a) En første signalbane (86) med en inngang forbundet med transduseranordningen (11, 41), en amplitudedemodulator (81, 82) og en utgang (84) hvor et første utsignal blir levert representerende amplitudeinformasjonen for ekkosignalet, b) en annen signalbane (78) med en inngang forbundet med inngangen for den første signalbane og således med transduseranordningen (11, 41), en frekvens- eller fasedemodulator (72, 73, 74) og en utgang (77) ved hvilken der leveres et annet utsignal representerende frekvens-eller faseinformasjon for ekkosignalet, og c) en kombinasjonskrets (85, 102, 111) med en første inngang forbundet med utgangen (84) fra den første signalbane, en annen inngang forbundet med utgangen (77) fra den annen signalbane, og en utgang (91) fra hvilken der kan tappes et billedsignal som er fremskaffet ved logikkoperasjoner på utsignalene fra den første og annen signalbane.

4. Apparat som angitt i krav 3, karakterisert ved at det omfatter en lineær forsterker forbundet mellom transduseranordningen (11, 41) og inngangen til den første signalbane (86), og at kombinasjonskretsen er en multiplikatorkrets (102) .

5. Apparat som angitt i krav 3, karakterisert ved at det omfatter en logaritmisk for sterker (18, 48) forbundet mellom transduseranordningen (11, 41) og inngangen til den første signalbane (86), og at kombinasjonskretsen er en addisjonskrets (85).

6. Apparat som angitt i krav 3 eller 4, karakterisert ved at den annen signalbane (78) er en krets for fremskaffelse, av det annet utsignal, og slik innrettet at amplituden for det annet utsignal er en ikke-lineær funksjon av den absolutte verdi av frekvensawik-et for ekkosignalet i forhold til en referansefrekvens.

7. Apparat som angitt i krav 3 eller 5, karakterisert ved at den annen signalbane (78) omfatter en krets for fremskaffelse av det annet utsignal, innrettet slik at amplituden av det annet utsignal er proporsjonal med absoluttverdien av frekvensavviket for ekkosignalet i forhold til en referansefrekvens.

8. Apparat som angitt i krav 6 og 7, karakterisert ved at referansefrekvensen er lik sendefrekvensen.

9. Apparat som angitt i krav 6 og 7, karakterisert ved at referansefrekvensen er variabel og er lavere enn sendefrekvensen ved en dybdekorreksjonsfaktor..

10. Apparat som angitt i et av kravene 3-9, karakterisert ved at det omfatter en bryter (112) som ved reaksjon på utsignalet fra en første terskelkrets (113) forbinder enten utgangen fra kombinasjonskretsen

(111) eller utgangen (84) fra den første signalbane (86) med billedfremviserorganet (24), idet en inngang til terskelkretsen er forbundet med utgangen fra den første signalbane (86) og bryteren som forbinder utgangen med bil-ledf remviseranordningen når amplituden for det første ut-signal overskrider en første forhåndsbestemt terskelverdi.

11. Apparat som angitt i et av kravene 3 - 10, karakterisert ved at det omfatter en bryter (112) som ved reaksjon på utgangssignalet fra en annen terskelkrets (114) forbinder enten utgangen fra kom-binas jonskretsen (111) eller utgangen (84) fra den første signalbane med billedfremviseranordningen (24), idet en inngang til den annen terskelkrets (114) er forbundet med utgangen fra et organ (115) for måling av signal/støy-forholdet for det første utsignal, og idet bryteren (112) forbinder utgangen (84) fra den første signalbane med billedfremviseranordningen når amplituden for utsignalet fra signal/støy-forhold måleanordningen faller under en annen forhåndsbestemt terskelverdi.