NO855006L - Forbrenningsprosess for brenning av brennstoffer inneholdende svovel. - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår en forbedret fremgangsmåte til brenning av brennstoff inneholdende svoveL Mer spesielt angår oppfinnelsen en fremgangsmåte til brenning av brennstoff hvor det dannes ikke-toksiske svovelforbindelser.

Forbrenning av brennstoffer som inneholder svovel såvel

som ikke-brennbare askedannende residuer, resulterer i behovet for regulering av utslipp av partikkelformige materialer og svovelgasser såvel som tilveiebringelse av tilfredsstillende eliminering av residuer, av miljøgrunner. Siden disse svovelgasser, partikkelformige materialer og residuer, innbefattende toksiske residuer, kan utgjøre betydelige miljøfarer, er det blitt lagt mye arbeid ned i utviklingen av fremgangsmåter for forhindring av dannelse av disse substanser eller for å rense dem bort fra forbrenningsgassene.

Når det gjelder tilstedeværelsen av svovel i brennstoffet, er det blitt foreslått å tilsette materialer til brennstoffet som, i det minste ved forbrenningstemperaturen, vil reagere med svovelet under dannelse av svovelforbindelser som kan fjernes, d.v.s. under forhindring eller forminskning av dannelsen av svoveloksydgasser. Spurrier's U.S. patent 1 007 153 foreslo tilsetning av et salt, hydrat eller oksyd av ett av alkalimetallene såsom additiv til koks, hvorved alkaliet ville bæres inn i koksens porer hvor det vil kunne reagere med svovelet ved oppvarmning under dannelse av sulfater og sulfider.

Trent<1>s U.S. patent 1 545 620 beskrev metning av pulverisert koks med vann og samblanding av dette med en blanding av pulverisert kalksten og hydrokarbonolje under dannelse av en plastisk masse hvor det er en nær forbindelse mellom svovelet og kalkstenen. Når blandingen forkokses, reagerer kalkstenen og svovelet under dannelse av kalsiumsulfid.

U.S. patent 3 540 387 tilhørende McLaren et al. beskriver tilsetning av et karbonat, såsom kalsiumkarbonat, til et flui-disert sjikt som inneholder kull, slik at svovelet beholdes i sjiktet.

U.S. patent 3 717 700 tilhørende Robinson et al. beskriver anvendelse av et svovelakseptor-materiale i en første forbrenningssone under absorpsjon av svovelet og deretter frigivning av det i en andre sone, idet mestedelen av svovél-oksydene derfor konsentreres i en liten fraksjon av for-brenningsgasset.

Wall's U.S. patent 4 102 277 beskriver forbrenning av kloakk som er blitt av-vannet ved hjelp av kalk og deretter brent under anvendelse av brennstoff med høyt innhold av svovel. Under forbrenningen reagerer kalken med svovelet i brennstoffet og med oksygen under dannelse av kalsiumsulfat for fjerning og under forhindring av dannelse av forurensende svoveloksydgasser.

Dickinson's U.S. patent 4 241 722 beskriver en fremgangsmåte hvor et karbonholdig brennstoff som inneholder svovel, brennes ved forhøyede temperatur- og trykkbetingelser slik at oksyder av nitrogen og svovel ikke dannes og svovel i brennstoffet oksyderes til trioksydet, som oppløses i den alkaliske væskefase. Et alkali anvendes som katalysator og også for nøy-tralisasjon av syrer (hovedsakelig svovel) dannet under forbrenningen. Når det dannes vannløselige salter, kan de behandles med kalk eller kalksten under omdannelse av dem til forholdsvis uløselige kalsiumsalter.

Det er også kjent å blande brennstoff med et additiv for regulering eller forandring av smelte- eller bløtgjørings-punktet for den aske eller det slagg som dannes, idet fjerningen av dette gjøres lettere. Barba's U.S. patent 1 167 471 beskriver tilsetning av leire til pulverformig kull for å øke askens smeltepunkt under dannelse av et mer tilfredsstillende belegg på metaller som varmebehandles.

U.S. patent 1 955 574 tilhørende Benner et al. tilsetter

et reagens til kull for forandring og/eller regulering av slaggets smelte- eller bløtgjøringspunkt for beskyttelse av ovnsveggene mot smeltet slagg. Bløtgjøringspunktet for kull-aske sies å økes ved tilsetning av sand eller ikke-jernholdig,, leire eller senkes ved tilsetning av kalk eller soda. Smelte-eller bløtgjøringspunktet reguleres av patentinnehaveren slik at oppbygningen av et tynt sjikt av fast slagg på ovnsveggene

muliggjøres, idet de ildfaste vegger beskyttes mot smeltet slagg som dannes i ovnens indre.

U.S. patent 2 800 172 tilhørende Romer et al. angår tilsetning av et metall eller et metalloksyd, f.eks. aluminium, magnesium eller kalsium, til et flytende brennstoff for forandring av den form av slagg som dannes i et forbrenningskammer, til et slagg som lett kan fjernes.

Regulering av forbrenningstemperaturen for å sikre dannelse av et smeltet slagg for derved å redusere luftborne partikkelformige materialer er også kjent. Jonakin's U.S. patent 3 313 251 beskriver en fremgangsmåte til bearbeidelse av kulloppslem-ninger som inneholder knust kull og vann, hvor temperaturen i ovnen holdes på over smeltepunktet for asken i kullet slik at det dannes et smeltet residuum ved forbrenningsprosessen. Den sentrifugalvirkning som frembringes i en syklonovn, bevirker at dette residuum slår mot ovnsveggene, hvor det ved tyngde-virkningen strømmer til ovnens bunn, hvor det kan fjernes.

Det er også kjent å brenne brennstoff i mer enn ett trinn for å redusere røk- og svoveloksyd-dannelse ved at det tilveiebringes et forhold mellom luft og brennstoff i det første trinn som er mindre enn forholdet ved støkiometrisk brenning. U.S. patent 3 228 451 tilhørende Fraser et al. foreslo brenning av brennstoff i en slik totrinns-prosess hvor brennstoffet ble brent i et første trinn med et forhold mellom luft og brennstoff som var mindre enn forholdet ved støkiometrisk brenning. Produktene fra denne forbrenning ble så avkjølt og deretter brent i et andre trinn med overskudd av luft, hvilket resul-terte i senkning av brenningstemperaturen.

U.S. patent 4 144 017 tilhørende Barsin et al. foreslo brenning av brennstoff i flere trinn hvor den forbrenningsluft som ble innført i en primærovn, ble regulert slik at det ble innført 50 - 70% av total mengde støkiometrisk luft, men man opprettholdt den maksimale forbrenningstemperaturen på eller under 1371°C den der reduksjon av dannelsen av nitrogeh-oksyder. Den forbrenningsluft som innføres i det annet trinn eller sekundærovnen, reguleres også slik at det innføres 50 - 70% av den totale støkiometriske luftmengde til den andre ovn, mens det opprettholdes en forbrenningstemperatur på eller under 159 3°C.

I mitt tidligere patent U.S. patent 4 232 615, overdratt til patentsøkeren for denne oppfinnelse, ble det beskrevet en fremgangsmåte til brenning av et pulverisert karbonholdig materiale som inneholder svovel og aske, hvor det ble anvendt et additiv som kunne reagere under forbrenning ved svovelet i materialet, og brennstoffet ble brent i to trinn hvor det første trinn inneholdt mindre enn 100% av den teoretiske luftmengde og var fortrinnsvis ved en temperatur på under 1100°C for at man derved skulle inhibere dannelsen av uønskede svoveloksydgasser og hjelpe på fjerningen av svovelet som faste forbindelser. Det ble i dette foreslått at det første trinn kunne opprettholdes ved en temperatur på enten under eller over smeltepunktet for asken, avhengig av de ønskede betingelser. Det ble videre hentydet at de additiver som ble anvendt for reaksjon med svovelet under dannelse av svovelforbindelser, også kunne ha en virkning på det totale smeltepunkt for aske, idet de enten reduserte eller forhøyet det, avhengig av den bestemte forbindelse som ble anvendt.

Hvis brennstoffblandingen brennes i det første trinn med mindre enn 10 0% av teoretisk luftmengde ved en temperatur på under smeltepunktet for asken, som i det forannevnte Brown's patent, er svovelfjerningen god både ut fra det synspunkt å begrense luft til hjelp ved dannelse av termisk stabile sulfidforbindelser heller enn sulfitter, og at den reduserte temperatur forhindrer eventuelle sulfittforbindelser som dannes, fra å dekomponere til uønskede svoveloksydgasser. Dessuten forøkes reaksjonen mellom additivene og svovel ved det store overflateareal hos de finpartiklede partikler. Videre reduserer den reduserte temperatur likeså dannelsen

av oksyder av nitrogen.

Imidlertid presenterer dannelsen av sulfider, selv om

den hindrer dannelser av uønskede svoveloksydgasser i gass-strømmen, et elimineringsproblem fordi de resulterende aske-

og svovelforbindelser som fjernes fra forbrenningssonen, inneholder utlutningsbare sulfider. Slike sulfider kan, hvis de bringes i kontakt med vann, såsom grunnvann i jordfyllinger, danne toksisk hydrogensulfid.

Således representerte drift av prosessene ifølge teknikkens stand i beste fall et kompromiss hvor elimineringen av svovelutslipp, under betingelser som ikke begunstiger dannelse av oksyder av nitrogen, kan frembringe toksiske faste svovelforbindelser og således komplisere elimineringen av faste residuer fra forbrenningsprosessen. Det vil derfor være høyst ønskelig å tilveiebringe en fremgangsmåte hvor både problemet med svoveloksyd- og nitrogenoksydutslipp og problemet med dannelsen av toksiske faststoffer, ble brakt i orden.

Det er derfor et formål med denne oppfinnelse å tilveiebringe en fremgangsmåte til brenning av brennbart brennstoff inneholdende svovel og askedannende materialer, hvor utslippet av partikkelformige materialer og svovelbærende gasser reduseres mens det dannes ikke-toksiske faste svovelforbindelser.

Det er et annet formål med denne oppfinnelse å tilveiebringe en fremgangsmåte til brenning av brennbart brennstoff inneholdende svovel og askedannende materialer, hvor utslippet av partikkelformige materialer og svovelbærende gasser reduseres ved at det tilveiebringes et trinn som omdanner toksiske sulfider til ikke-toksiske sulfater.

Disse og andre formål med oppfinnelsen vil være tydelig ut fra følgende beskrivelse og de medfølgende tegninger.

I henhold til oppfinnelsen omfatter en forbrennings-fremgangsmåte til brenning av brennstoff inneholdende svovelkarakterisert vedlite svovelutslipp og god fjerning av aske: man blander det svovelholdige brennstoff med et additiv som kan reagere med svovel; man brenner blandingen i et første forbrenningstrinn med mindre enn 75% av teoretisk luftmengde og ved en temperatur som er under askens smeltepunkt, men som er tilstrekkelig høy til at det bevirker reaksjon mellom additivet og eventuelt svovel i brennstoffet, idet fjerning av de dannede svovelforbindelser lettes; man leder brennbare brennstoffgasser og partikkelformig materiale fra det første trinn til ett eller flere ytterligere trinn den der fullføres av forbrenningen av brennstoffet; og i en adskilt sone oksyderer man svovelforbindelser dannet ved reaksjon mellom additivet og svovelet i brennstoffet under dannelse av ikke-toksiske sulfater. Fig. 1 er et prosess-skjerna som illustrerer fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Fig. 2 er den skjematisk tverrsnittsillustrasjon av et foretrukket apparat egnet ved utførelse av oppfinnelsen.

Ved utførelse av den foretrukkede utførelsesform av oppfinnelsen blandes brennstoffet som inneholder svovel og askedannende materialer, før forbrenning, med et additiv som kan reagere under forbrenningen med svovelet i brennstoffet.Brennstoffblandingen brennes så i en første forbrenningssone med mindre enn 75% av teoretisk luftmengde. De resulterende svovelforbindelser, dannet i den første forbrenningssone, fjernes deretter og oksyderes i en adskilt sone under dannelse av ikke-toksiske sulfater.

Brennstoffet kan omfatte et tørt, grovmalt kull, d.v.s. partikler på 6,35 - 12,7 mm; et tørt, pulverisert kull, d.v.s. med en gjennomsnittlig partikkelstørrelse på -200 mesh (Tyler); eller det pulveriserte kull kan blandes med vann under dannelse av en oppslemning for å lette intim kontakt med additivene.

Anvendelse av vann i brennstoffblandingen for dannelse av en oppslemning tilveiebringer, selv om det ikke er nød-vendig, flere viktige fordeler. Det fungerer som et bærer-stoff for brennstoffet når partikkelformig kull anvendes, idet det muliggjør at det kan behandles som en væske eller som en stiv pasta. Det fremskynder også den intime forbindelse mellom additivet og det partikkelformige karbonholdige materiale som er nødvendig for maksimalisering av additivets virkning, ved at det bringer additivet og svovelet i det karbonholdige materiale i intim forbindelse med hverandre. En vannbasert oppslemning kan også lagres uten fare for spontan forbrenning eller altfor stor støvdannelse.

Det additiv som kan reagere med svovel i brennstoffet, kan omfatte et materiale inneholdende et metall, innbefattende et alkalimetall eller et jordalkalimetall, som kan reagere med svovel under dannelse av en forbindelse. Metallet kan være i metallform, et salt eller et oksyd. Eksempler på slike materialer innbefatter kalsiumoksyd, kalsiumkarbonat, dolomitt, magnesiumoksyd, natriumkarbonat, natriumbikarbonat, jernoksyd og leire. Inkorporering av det bestemte additiv i den brennstoff blanding som dannes i begynnelsen, kan også forandre smeltepunktet hos den deretter dannede aske.

Visse additiver, såsom kalsiumoksyd, kalsiumkarbonat, dolomitt og magnesiumoksyd, kan fungere slik at smeltetem-peraturen hos asken økes, mens natriumkarbonat, natriumbikarbonat og leire kan virke slik at askens smeltetemperatur reduseres. I visse forhold kan det være ønskelig å anvende en additiv blanding som består av en blanding av disse foretrukkede materialer.

Hvis brennstoffblandingen også inneholder et partikkelformig bindemiddel, kan det oppnås redusert utslipp av par-tikkelf ormig materiale under forbrenningen. Dette kan skyldes en binding av de karbonholdige partikler som oppstår når bindemidlet er tilstede i brennstoffblandingen under den be-gynnende oppvarmning av denne i førstetrinns-forbrennings-kammeret før forbrenningen. Foretrukkede bindemidler for tilsetning til oppslemningen innbefatter leire, sakkarose, kalsiumacetat og eddiksyre.

Brennstoffblandingen kan blåses inn i førstetrinns-forbrenningskammeret ved hjelp av en luftstrøm med høy has-tighet når det anvendes en tørr brennstoffblanding. Hvis det anvendes en oppslemning, kan brennstoffblandingen ledes inn i førstetrinns-forbrenningskammeret ved hjelp av en egnet tilførselsmekanisme såsom en mekanisk skrueinnretning eller lignende, eller blåses inn dispergert som små dråper. I den første forbrenningssone brennes brennstoffblandingen i nærvær av mindre enn 75%, eller i noen tilfeller mindre enn 50%, av den teoretiske mengde luft som trenges for fullstendig forbrenning. Når det anvendes grove partikler, kan det anvendes en virvelsjiktforbrenner i det første trinn.

Temperaturen reguleres i det første forbrenningstrinn slik at temperaturen holdes på 700 - 1100°C og fortrinnsvis på mellom 850 og 1100°C. Ved disse temperaturer dannes en reaksjon mellom brennstoffblandingens bestanddeler og oksy-genet i forbrenningsluften. Svovelforbindelser såsom hydrogensulfid, karbonylsulfid, og svoveldioksyd. Disse forbindelser kan så i sin tur reagere med additivet under dannelse av sulfider og sulfitter. Noen av de sulfitter som dannes på denne måte, er termisk ustabile ved høye temperaturer. Således begynner f.eks. kalsiumsulfitt å dekomponeres til kalsiumoksyd og svoveldioksyd ved ca. 900°C, og det er nesten fullstendig ustabilt ved temperaturer over 1100°C. Siden oppfinnelsen tar sikte på fjerning av de forbindelser som dannes ved reaksjon mellom additivet og svovelet, som faststoffer, er det derfor ønskelig at temperaturen holdes lav nok til at man forhindrer slik dekomponering og dannelse av svovelbærende gasser.

Temperaturen kan holdes på under 1100°C under forbrenningen ved at det innføres vanndamp i kammeret med forbrenningsluften, eller mer foretrukket ved begrensning av den mengde luft som innføres i kammeret. Det skal i denne forbindelse bemerkes at lokaliserte glødeflekker kan finnes i kammeret ved temperaturer på over 1100°C. I nærvær av slike glødeflekker betraktes det likevel for å være innenfor rammen å holde den totale temperatur i kammeret på under 1100°C, siden det kan være nesten umulig å utelukke slike glødeflekker.

At temperaturen i det første trinn holdes under askens smeltepunkt, hjelper også på reaksjonen mellom svovelet og additivet i brennstoffblandingen ved at det tilveiebringes et større overflateareal for reaksjon enn det som ville være til felles hvis smeltet slagg ble dannet i den første reaksjonssone.

Begrensning av den luftmengde som innføres i det første kammer til mindre enn 75% av den teoretiske mengde luft, og i noen tilfeller til mindre enn 50%, har den tilleggsfordel at det bevirker at hovedandelen av svovelet og det karbonholdige materiale danner sulfider med additivet, f.eks. kalsiumsulfid eller jernsulfid, som er termisk stabile ved de temperaturer som anvendes i det første forbrenningstrinn. Således kan utslippet av svoveloksyder reduseres betydelig ved at man be-grenser den luftmengde som innføres i førstetrinns-forbrenningskammeret til mindre enn 75% av den teoretiske mengde luft. Driften av førstetrinns-forbrenningskammeret med mindre enn 75% av den teoretiske mengde luft reduserer også dannelsen av oksyder av nitrogen. Anvendelse av for-oppvarmet luft kan resultere i behovet for enda mindre luft for oppnåelse av de samme forbrenningstemperaturer.

Ifølge oppfinnelsen fjernes de faste materialer som

dannes i det første forbrenningstrinn og som hovedsakelig består av reaksjonsproduktene fra reaksjonen mellom additivet og svovelet i brennstoffet og askeprodukter, som faststoffer fra bunnen av det første forbrenningskammer og ledes til en oksydasjonssone, hvilket vil bli beskrevet nedenfor.

De varme forbrenningsgasser, sammen med i det minste den fine aske som ikke er fjernet fra det første trinn, ledes gjennom et røkrør inn i én eller flere ytterligere forbren-ningssoner hvor de brennes fullstendig med overskudd av luft. Ved den tid forbrenningsgassene når den siste sone eller trinn, bør brennstoffverdiene i de brennbare gassene være hovedsakelig fri for eventuelt svovel eller askedannende materialer; dette trinn kan derfor drives på maksimalisering av brenningen av eventuelle gjenværende brennbare brennstoffverdier i gassen.

De faste materialer som fjernes fra den første forbrenningssone, bringes, fortrinnsvis mens de fremdeles er varme,

i kontakt med nok luft i en oksydasjonsovn til at hovedsakelig alle sulfid- og sulfittforbindelser i denne omdannes til ikke-toksiske sulfater.

Når således f.eks. brennstoffblandings-additivet omfatter en kalsiumholdig forbindelse såsom kalsiumoksyd eller kalsium-hydroksyd, kan kalsiumsulfid dannes i den første forbrenningssone på grunn av, i det minste delvis, det lave oksygeninnhold i denne sone, som undertrykker dannelsen av gassformige oksyder av nitrogen eller svovel. Dette kalsiumsulfid ble anbrakt i en jordfylling og deretter brakt i kontakt med grunnvann, kunne toksisk hydrogensulfid dannes og utlutes av vannet.

Ifølge oppfinnelsen oksyderes imidlertid sulfidforbindelser såsom kalsiumsulfid under dannelse av det ikke-toksiske sulfat i oksydasjonssonen. Kalsiumsulfat er forholdsvis uløselig og har i alle tilfelle ikke kalsiumsulfid toksisitet eller evnen til å danne hydrogensulfid.

De varmeprodukter fra den første reaksjonssone oksyderes

i oksydasjonssonen, fortrinnsvis i et tidsrom på 0,1 - 10 minutter, men i alle tilfelle i et tidsrom som er tilstrekkelig til at det tilveiebringes minst 95 vekt% omdannelse til sulfatet. Fortrinnsvis oksyderes forbindelsene mens de er varme, og mest foretrukket med varm luft, d.v.s. luft oppvarmet til en temperatur på

300 - 500 °C. Jo varmere produktene og luften er, dess kortere vil den fordrede oppholdstid som trenges i oksydasjonssonen være. De resulterende sulfatprodukter uttas deretter fra oksydasjonssonen og kastes.

Det refereres nå til fig. 2. Et forbrenningsapparat er tegnet skjematisk for utførelse av fremgangsmåten ifølge denne oppfinnelse. Apparatet innbefatter et førstetrinns-forbrenningskammer 14 og et annet-trinns-forbrenningskammer 44.

Brennstoffblandingen innbefattende brennstoffet og additiver, såvel som luft for forbrenning i det første trinn, kommer inn i kammer 14 ved inntak 24. Som det er blitt nevnt, tilføres mindre enn 75% av teoretisk mengde luft i det første trinn, fortrinnsvis på en slik måte at temperaturen i dette opprettholdes på under ca. 1100°C, og fortrinnsvis ved 850 - 1050°C. Under forbrenningen vil additivet i brennstoffopp-slemningen blandes med svovel i brennstoffet under dannelse

av forbindelser som vil opphopes i form av faststoffer i bunnen

av kammeret.

Mens disse forbindelser opphopes i løpet av det første forbrenningstrinn, fjernet de fra kammer 14 gjennom en åpning 28 sammen med i det minste store partikler av aske som er et resultat av askedannende materialer som er tilstede i brennstoffet. De brennbare gasser fra kammer 14 kommer ut ved uttak 36 og går gjennom ledningsrør 38 til annet trinn-forbrenningskammer 44. Idet disse gassene kommer inn i dette kammer ved inntak 40, blandes de med ytterligere luft gjennom et luftinntak 42.hvor forbrenningen fullføres. Utløpsstrømmen fra kammer 44 kommer ut gjennom utløpsuttak 46 for utstrømming til atmosfæren eller ytterligere behandling, avhengig av den mengde gasser eller partikkelformige materialer som passerer gjennom uttak 46.

De varme faststoffer som fjernes ved åpning 28, trans-porteres inn i et oksydasjonskammer 30 gjennom en åpning 82. De varme faststoffer bringes i kontakt med luft, fortrinnsvis for-oppvarmet ved 90, som kommer inn i kammer 80 ved åpning 84 idet den kommer i kontakt med de faststoffer som kommer inn i toppen av kammer 8 0 via åpning 82.

Etter en reaksjon som er fullstendig med minst 90-95 vekt% eller mer, fjernes de nylig dannede sulfatforbindelser såvel som askeresiduer fra oksydasjonskammer 80 ved utløps-åpning 86 for etterfølgende eliminering.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tilveiebringer således en forbrennings-fremgangsmåte for en brennstoffblanding, hvor svovelforbindelser dannes ut fra svovel i brennstoffblandingen og fjernes i et første forbrenningstrinn. Disse svovelforbindelser oksyderes deretter under omdannelse av eventuelle sulfider eller sulfitter til stabile, ikke-toksiske sulfater. De gjenværende forbrenningsgasser fra det første forbrenningstrinn brennes deretter i ett eller flere etterfølgende trinn.

Claims (6)

1. Forbrennings-fremgangsmåte for brenning av brennstoff inneholdende svovel med lavt svovelutslipp, god askefjerning og dannelse av ikke-toksiske svovelforbindelser, omfattende: (a) man blander det svovelholdige brennstoff med et additiv som kan reagere med svovel; karakterisert ved : (b) man brenner blandingen i et første forbrenningstrinn med mindre enn 75% av teoretisk luftmengde og ved en temperatur på under smeltepunktet for asken, men som er tilstrekkelig høy til at det bevirkes reaksjon mellom additivet og eventuelt svovel i brennstoffet, idet fjerning av de dannede svovelforbindelser lettes; (c) man fjerner faste materialer fra det første trinn innbefattende svovelforbindelser som er dannet i dette; (d) man oksyderer nevnte faste materialer i en oksydasjonssone ved en temperatur og tid som er tilstrekkelig til at ca. 90 - 95 vekt% av sulfidene og sulfittene i de faste materialer omdannes til ikke-toksiske sulfatforbindelser; og (e) man brenner brennbare gasser fra det første trinn i ett eller flere etterfølgende trinn slik at fullstendig forbrenning av brennstoffet sikres.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvor trinnet for oksydasjon av de faste materialer innbefatter at man bringer materialene i kontakt med luft som er for-oppvarmet til en temperatur på minst 300°C.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 2, hvor materialene som fjernes fra den første reaksjonssone, bringes i kontakt med luft mens materialene fremdeles er varme.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, hvor det partikkelformige karbonholdige brennstoff omfatter kull og temperaturen i det første trinn holdes på under 1100°C, idet man forhindrer at aske som dannes ved brenningen av kull, smelter, hvorved reaksjon mellom additivet og svovelet i brennstoffet i første trinn under dannelse av svovelforbindelser lettes.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, hvor trinnet med oksydasjon av de faste materialer som er dannet i den første reaksjonssone, utføres ved en temperatur på 500 - 1100°C.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, hvor trinnet med oksydasjon av de faste materialer utføres i et tidsrom på 0,1 - 10 minutter.