NO854447L - Fremgangsmaate og innretning for automatisk frembringelse av representasjoner av tredimensjonale horisonter ut fra behandlede, seismiske data. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår analyse av seismiske data, og særlig et elektronisk anlegg for automatisk frembringelse av horisonter ut fra behandlede, seismiske data.

Tidligere har menneskelige tolkere løst problemet med frembringelse av horisonter av tredimensjonale, seismiske hendelser mentalt, ved benyttelse av papir og fargeblyan-ter, eller datamaskingrafikk, for å tegne en seismisk hendelse idet den skjærer suksessive, todimensjonale, seismiske avsnitt eller deler av et datavolum. Så snart todimensjonale hendelser langs den tredimensjonale flate er blitt utvalgt eller utplukket (engelsk: picked), bestemmes de toveis tids-perioder til hver av de todimensjonale hendelser, og en rekke forskjellige typer av kart opptegnes for å illustrere informasjon om hendelsesflaten. Den viktigste ulempe ved denne metode er at den er meget tidkrevende og kjedelig for de menneskelige tolkere. Oppgaven med opptegning av kart eller horisonter av hendelses flater automatiseres lettvint så snart hendelsene er utplukket, men utplukkingen er meget tidkrevende. En tidligere kjent metode for utplukking og kartlegging av hendelser i todimensjonale, seismiske avsnitt er blitt oppnådd. Denne tidligere metode for å bestemme betydningsfulle endringer ved hjelp av amplitude-nullgjennomganger i seismiske kurver er i hovedsaken det samme som en påstand om at de betydningsfulle hendelser av interesse hovedsakelig er bestemt av punkter hvor kurven endrer fortegn. Denne teknikk er ikke velegnet for kartlegging av seismiske hendelser hvis amplituder endrer fortegn.

Ifølge oppfinnelsen er det tilveiebrakt et digitalt datamaskinanlegg som automatisk frembringer representasjoner av tredimensjonale, anbefalte horisonter ut fra behandlede, seismiske data. De seismiske data er i form av et tredimensjonalt volum av individuelle seismiske kurver i et digitalt format.

Betydningsfulle seismiske hendelser, i form av svinger eller vendinger (engelsk: turnings), identifiseres i alle de digitaliserte kurver som utgjør de behandlede, seismiske data. Disse vendinger er definert som nullgjennomganger i den N1 te deriverte av en seismisk kurve. De digitaliserte, seismiske kurver ifølge oppfinnelsen er representert ved en rekke punkter. En approksimasjon av N'te deriverte i hvert punkt gjøres. En nullgjennomgang i den N'te deriverte bestemmer et vendepunkt. En vending inntreffer på stedet for hver sådan nullgjennomgang, og fortegnet for vendingen er fortegnet for den (N+l)'te deriverte i dette punkt. Denne teknikk er beskrevet i den parallelt-løpende US-patentsøknad nr. (TI-10060).

Deretter bestemmes par av vendinger i X- og Y-retningene gjennom det tredimensjonale volum. I denne fore-trukne utførelse bestemmes par av vendinger ved benyttelse av teknikken med innbyrdes nærmeste naboer. Ved denne teknikk opptrer et par overalt hvor to vendinger, idet det taes én vending fra hver av tilstøtende kurver, er innbyrdes nærmeste naboer. Dette betyr at punkt A er den nærmeste nabo til et punkt B, og punktet B er den nærmeste nabo til punktet A. Gjensidigheten antar at de to vendinger opptrådte på den samme tredimensjonale, seismiske flate (horisont).

Deretter bestemmes fortegnene for vendingene, og dersom de er like, sikrer dette ytterligere at punktene A og B ligger i den samme horisont. Fortegnet for hver vending er fortegnet for den (N+l)'te deriverte i hver nullgjennomgang. Bestemmelsen av par av vendinger er beskrevet i den paralleltløpende■US-patentsøknad nr. (TI-10058).

Krumningen av den bane som er dannet av de parede vendinger i suksessive, digitale kurver, i både X- og Y-retningen, undersøkes. Dersom krumningen er for ekstrem, avsluttes banen. Begrensing av par av vendinger på denne måte eliminerer noen usannsynlige, tredimensjonale seismiske hendelser.

Deretter prøves tredimensjonal kontinuitet. Dette gjøres ved å se etter lukkede sløyfer som inneholder fire vendinger som er dannet av fire par av vendinger. Eksisten-sen av en sådan lukket sløyfe hjelper til å sikre at den seismiske hendelse har tredimensjonal utstrekning som en flate, og ikke bare som en kurve. Når et par ikke utgjør en del av en sådan lukket kurve, elimineres paret. Denne undersøkelse og modifikasjon av forsøksvise horisonter er beskrevet i den paralleltløpende US-patentsøknad nr. (TI-10064) ..

På grunn av at anlegget utfører ovennevnte trinn, er én eller flere horisonter blitt definert innenfor den tredimensjonale blokk av data.

De definerte horisonter kan nå egentlig uttrekkes fra det tredimensjonale datavolum med henblikk på lettvint fremvisning og håndtering i alminnelighet. Dette gjøres av systemet ved hjelp av omformatering ut fra nettverksformatet, som skriver seg fra ovennevnte behandling, til et oppstillingsformat (array format).

På samme tid utføres en annen analyse for å bestemme at definerte horisonter ikke er innbyrdes forbundet. En prøve med hensyn til vertikal entydighet utføres ved å utelukke en eventuell senere vending på den samme digitale kurve som en tidligere detektert vending. Denne vertikale entydighet sikrer at en horisont ikke kan gå i spiral. Et oppstillings format tilveiebringer en mer bekvem representasjon av hver horisont. Oppstillingene er bedre egnet for lagring og fremvisning enn nettverkene. Denne uttrekking av horisonter er beskrevet i den paralleltløpende US-patent-søknad nr. (TI-10059) .

Formålet med oppfinnelsen er å tilveiebringe et anlegg og en fremgangsmåte som automatisk definerer tredimensjonale horisonter ut fra et tredimensjonalt volum av behandlede, seismiske data.

For oppnåelse av ovennevnte formål er det tilveiebrakt et anlegg og en fremgangsmåte som er kjennetegnet ved de i kravene angitte, karakteriserende trekk.

Oppfinnelsen skal beskrives nærmere i det følgende under henvisning til tegningene, der fig. la illustrerer et tredimensjonalt volum av seismiske data, fig. lb illustrerer tredimensjonale horisonter som er frembrakt fra volumet på fig. la, ved benyttelse av fremgangsmåten og innretningen ifølge oppfinnelsen, fig. 2 viser et blokkskjema av data-maskinanlegget ifølge oppfinnelsen, fig. 3 viser en typisk kurve i analog form, fig. 4 viser to analoge kurver ved

anvendelse av kriteriet med innbyrdes nærmeste naboer,

fig. 5 er en gjengivelse av fig. 4 bortsett fra at den:viser virkningen av også å kreve like fortegn, fig. 6a - 6h illustrerer kurver og indikerer horisonter bestemt ut fra nullgjennomganger av suksessive deriverte, tatt med N = 0 på fig. 6a og N = 7 på fig. 6h, fig. 7 illustrerer lav-kurve-kriteriet, fig. 8a illustrerer tredimensjonal kontinuitet av fire vendinger som danner fire par av vendinger, fig. 8b illustrerer tredimensjonal kontinuitet i et grunnriss, fig. 9 illustrerer vertikal entydighet, og fig. 10 illustrerer transitivitet av parrelasjonen for å omformatere til oppstillings formatet .

Tredimensjonale, seismiske data innsamles typisk ved benyttelse av vibratorer for landdatainnsamling og luft-kanoner for sjødatainnsamling. I begge tilfeller innsamles dataene, behandles og presenteres som et tredimensjonalt volum som er dannet av digitaliserte kurver. Kurvene er representert som en rekke punkter, idet hvert punkt er beskrevet digitalt. Ved å undersøke rekkene av punkter med hensyn til betydningsfulle, seismiske hendelser, og ved å interrelatere betydningsfulle hendelser som kurver, kan tredimensjonale horisonter utvikles.

De behandlede, tredimensjonale, seismiske dataavsnitt er tradisjonelt blitt tolket av menneskelige eksperter. En trettende og tidkrevende oppgave som tolkeren må utføre, er å plukke ut seismiske hendelser gjennom volumet, og å kartlegge hendelsenes tids- og amplitudestruktur. Den foreliggende oppfinnelse beskjeftiger seg med problemene med automtisk utplukking og kartlegging av tredimensjonale, seismiske hendelseshorisonter. Fig. la illustrerer et typisk, behandlet, tredimensjonalt, seismisk datavolum 40. Graderingene i skygge er i hovedsaken proporsjonale med endringer i amplitude av det seismiske signal som returneres som et resultat av at en seismisk kilde, såsom en vibrator eller luftkanon, er blitt aktivert. Fig. lb indikerer typiske tredimensjonale horisonter 50a - 50e som ligger inne i det tredimensjonale, seis miske volum 40 hvor tiden er den vertikale dimensjon. Disse horisonter er sluttresultatet av den foreliggende oppfinnelse og kan fremvises som vist på papir, eller de kan fremvises på fronten av et katodestrålerør, eller hvilket som helst annet fremvisningsapparat. Horisontene kan selvsagt betrak-tes fra hvilken som helst retning, og annen informasjon om horisonten, såsom de seismiske amplituder på overflaten, kan også fremvises. Horisont i den strengt geofysiske betydning betyr "geologisk grenseflate". Slik det benyttes ved den foreliggende oppfinnelse, betyr horisont "tolkerens skisse av en flate gjennom seismiske data". Bølgelengdene for de kildesignaler som typisk overføres inn i jorden ved seismiske undersøkelser, har en sådan størrelse at de utelukker deteksjon av alle "geologiske grenseflater". De horisonter som det refereres til i den foreliggende beskrivelse, er derfor flater i det tredimensjonale, seismiske volum 40 som alle steder er beregnet å være lokalt parallelle med de "geologiske grenseflater".

Den automatiske frembringelse av horisontene 50a - 50e utføres i fire trinn: Trinn 1: Bestem og beskriv betydningsfulle end-ringspunkter langs hver seismisk kurve.

Trinn 2: Bestem par av vendinger slik at vendingene innen par ligger på den samme tredimensjonale, seismiske hendelse.

Trinn 3: Bestem seismiske hendelses flater (horisonter) .

Trinn 4: Frembring fysiske kart av de seismiske hendelsesflater (horisonter).

Fig. 2 illustrerer LISP-maskinen ifølge oppfinnelsen, en LAMBDA-maskin som er fremstilt av LISP-Machines, Inc. LAMBDA-systemet og bruken av LISP-programmene i det med-følgende tillegg (Appendix), er angitt i detalj i følgende håndbøker fra LISP-Machine, Inc.: "Introduction to the LISP System" - 1983;

"ZMACS-Introductory Manual" - 1983;

"ZMAIL Manual" - April 1983 ;

"Window System Manual" - August 1983;

"Lisp Machine Manual" - Januar 1983;

"System 94 Release Notes" - Udatert

I blokkskjemaform er en LISP-prosessor 11 via en buss 17 (en Texas Instruments buss av typen NuBus (vare-merke) ) koplet til en Motorola 68000 prosessor 12, et hoved-lager 13, en fremvisningsstyreenhet 14 og en systemdiagnose-enhet 15. Fremvisningsstyreenheten 14 styrer en videoskjerm 20 som er koplet til en RS232-tilpasser 18. Videoskjermen 20 kan benyttes for fremvisning av representasjonen av det tredimensjonale avsnitt 40 og for fremvisningen av horisontene 50a - 50e. Et tastatur 22 og en skjermpilot 21 er koplet til videoskjermen 20 for vekselvirkning med denne. En SMD-platestyreenhet 23 styrer et platedrev 25 som benyttes for lagring, f.eks. i hovedlageret 13. En skriver 30 er koplet til enRS232-port 29 som på sin side er koplet via systemdiagnoseenheten 15 til LISP-prosessoren 11, hovedlageret 13 og SMD-platestyreenheten 23. Skriveren 30 er derfor tilgjengelig for en lagringsenhet for mottagning av en representasjon av horisontene 50a - 50e for trykking av utskrifter av de ønskede bilder.

Idet det nå henvises til fig. 3, skal Trinn 1 slik det utføres av systemet eller anlegget 10, beskrives. For beskrivelsesformål er hvert betydningsfullt endrings-punkt langs en seismisk kurve en sving eller vending (engelsk: turning). Beskrivelsen av en vending omfatter dennes posisjon i volumet, amplituden av den seismiske kurve i denne posisjon, og dens fortegn (negativt eller positivt). Den viste kurve 51 er representert på analog måte. Punkter 52 - 58 representerer vendepunkter i det tilfelle hvor vendinger er definert ved nullgjennomganger av den første deriverte. Kurven 51 er egentlig representert ved en rekke digitale tall. Hvert tall betyr en amplitude. Vendepunktene 52, 54, 57 og 58 har positive amplituder, og punktene 53, 55 og 56 har negative amplituder. Fortegnene for vendingene er imidlertid bestemt av den (N+l)'te deriverte av kurven, og fortegnet for vendingene 54, 55 og 56 er derfor positivt, mens fortegnet for vendepunktene 52, 53, 57 og 58 er negativt. Vendepunktene bestemmes ved be nyttelse av nullgjennomganger av den N1 te deriverte. Vendingene har den fordel at de tydelig markerer betydningsfulle endringer, såsom lokale ekstremverdier, sadelpunkter, infleksjonspunkter og andre endringer av høyere orden.

Dette står i motsetning til tidligere kjente metoder med betraktning av nullgjennomgangene av den opprinnelige kurve som betydningsfulle. Nøyaktig hvilke endringer som markeres, kan kontrolleres ved å variere verdien av N, en parameter i Trinn 1. Den deriverte i hvert sampelpunkt, tO, approksi-meres som følger: 1. La t-, tO og t+ være tidspunktene for tre fortløpende sampelpunkter. 2. La A(t) være amplituden av kurven ved tidspunktet t.

3. Den deriverte, D, a1'kurven ved tidspunktet

tO beregnes da som følger:

D (tO) = (A(t+) - A(t-) ) 12

Denne approksimasjon for beregning av den deriverte er avledet fra parabelen P som passerer gjennom (t-, A(t-)), (tO, A(tO)), og (t+, A(t+) ). D(tO) er hellingen av P ved tO. Løsningen er enkel på grunn av at sampelpunk-tene er regelmessig adskilt med enhetsmellomrom, hvilket tillater at følgende egenskap ved parabler kan utnyttes: Teorem: La P(x) = Ax 2+BX+C. Den deriverte av P ved en verdi som ligger halvveis mellom to verdier, v og w, er da hellingen av linjen gjennom (v, P(v)) og (w, P(w)).

Dette betyr at:

<p>'((v+w)/2)= (P(w)-P(v) ) / (w-v).

Høyere ordens deriverte beregnes ved hjelp av iterative anvendelser av det ovenfor viste system for beregning av den deriverte.

Den første deriverte definerer prinsipielt vendinger ved lokale ekstremverdier og sadelpunkter på den seismiske kurve. Den første deriverte fastholder derfor meget godt vesentlige egenskaper ved et betydningsfullt vendepunkt. Den andre deriverte definerer vendinger i infleksjonspunkter og rette segmenter av kurven. I dette tilfelle er uttrykket "vending" en noe misvisende benevnelse, men infleksjonspunktene kan gjøre tjeneste så godt som eller bedre enn de lokale ekstremverdier og sadelpunkter for en gitt kurve. Etter hvert som N blir større, frembringes jevnere og mer fullstendige, tredimensjonale horisonter.

I praksis har N = 7 fordelen med markering av endringer eller kartlegging som vanligvis ikke merkes ved menneskelig inspeksjon. Dette kan innses ved en inspeksjon av fig. 6a - 6h hvor fig. 6a illustrerer kurver med N = 0. Fig. 6b illustrerer N = 1, fig. 6c illustrerer N = 2 og så videre, idet fig. 6h illustrerer N = 7. Realiseringen av dette trinn 1 kan ses i Tillegget med begynnelse på side 2 av dette under tittelen "STEP 1: DETERMINE TURNING POINTS".

Ved å spesifisere bare de punkter som er vendepunkter i den N1 te deriverte, oppnås datakomprimering. En rekke forskjellige andre teknikker, deriblant frekvensdomenefil-tre , kan selvsagt benyttes for å approksimere de deriverte.

Fig. 4 viser kurver 60 og 61 hvor kriteriet med innbyrdes nærmeste naboer er benyttet. Kriteriet med innbyrdes nærmeste naboer ble opprinnelig uttenkt og benyttet for å løse problemer ved datamaskin-syn som angitt i Ph.D-avhandlingen "A Computational Theory of Spatio-Temporal Aggregation for Visual Analysis of Objects in Dynamic Environments" av Bruce E. Flinchbaugh, The Ohio State University, juni 1980.

Dette kriterium med innbyrdes nærmeste naboer er blitt benyttet tidligere på seismisk tolkning angående todimensjonale, seismiske avsnitt (engelsk: sections). Denne tidligere kjente teknikk innebar den todimensjonale linje-oppdeling av "småbølger" (engelsk: wavelets). Småbølger defineres som delen av en vrikkende eller bølgende kurve mellom amplitudenullgjennomganger når N = 0. En linjeopp-deling (engelsk: lineation) refererer seg til en todimensjonal horisont i et todimensjonalt, seismisk avsnitt. Teknikken anvendes imidlertid her for første gang på et tredimensjonalt volum 40. Dette betyr at kriteriet med innbyrdes nærmeste naboer anvendes i X-retningen og i Y-retningen på hver eneste vending ved benyttelse av N'te deriverte av hver kurve som utgjør det tredimensjonale volum 40.

På fig. 4 er et vendepunkt A vist å være forbundet med et vendepunkt B. Dette betyr at den nærmeste nabo til punktet A på kurven 60 på kurven 61 er punktet B. Den nærmeste nabo til punktet D på kurven 60 er likeledes punktet E på kurven 61. Den nærmeste nabo til punktet F på kurven 60 er punktet G på kurven 61. Den nærmeste nabo til punktet B på kurven 61 er på liknende måte punktet A på kurven 60. Den nærmeste nabo til punktet E på kurven 61 er punktet D på kurven 60. Den nærmeste nabo til punktet G på kurven 61 er punktet F på kurven 60. Den nærmeste nabo til punktet C på kurven 60 er punktet B på kurven 61, men på grunn av at den nærmeste nabo til punktet B ikke er punktet C, har punktet C ikke noen innbyrdes nærmeste nabo, og punktet C blir således ikke paret med noen vending. Det skal bemerkes at selv om disse kurver er vist i en todimensjonal, analog representasjon, er den innbyrdes nærmeste nabo basert bare på tids-dimensjonen som er den vertikale dimensjon slik kurven er vist på fig. 4.

Vendepunktet D er blitt paret med vendepunktet E. Vendepunktet E har en radikalt forskjellig karakter i for-hold til vendepunktet D på grunn av at dets (N+l)'te deriverte er positiv mens den deriverte for vendepunktet D er negativ. Likeledes er vendepunktet g'S(N+l) 'te deriverte negativ mens den for vendepunktet F er positiv.

Fig. 5 illustrerer at vendepunktene D og E kanskje ikke kan sammenkoples og at vendepunktene F og G kanskje heller ikke kan sammenkoples. Dette forbud mot sådanne sam-menkoplinger gjøres basert på den antagelse at beskaffenhe-ten av en tredimensjonal, seismisk horisont, slik den er representert ved fortegnet for vendingen, ikke kan endre seg radikalt mellom tilstøtende kurver. Kriteriet er derfor at fortegnene må være ensartede. Realiseringen av kriteriene med innbyrdes nærmeste naboer og ensartede fortegn kan sees i tillegget på side 3 under overskriften "STEP 2: DETERMINE PAIRS OF TURNINGS ON THE SAME HORIZON" som strekker seg til side 6 med overskriften "APPLY-LOW-CURVATURE-CRITERION".

Ved hjelp av denne realisering er hvert vendepunkt nå blitt identifisert som om det er paret med opp til fire andre vendinger, én i hver av de fire retninger av vendingen (de positive og negative X- og Y-retninger).

Som del av trinn 2 blir krumningen av den bane som er dannet av de parede vendinger i suksessive, digitale kurver, fastsatt i både X- og Y-retningene. På fig. 7 er linje-segmenter trukket mellom parede vendinger for å representere en bane 70 gjennom vendingene H, J, K, L og M. Krumningen av banen ved K fastsettes ved å betrakte hellingen ml av segmentet mellom J og K, og hellingen m2 av segmentet mellom K og L. Dersom ml og m2 er forskjellige med mer enn en forutbestemt verdi, "kuttes" banen 70 ved K ved å eliminere parene (J, K) og (K, L). Den forutbestemte verdi er en parameter ved metoden. Med andre ord kan et par bare opptre når krumningen av banen gjennom parets vendinger, sammen med vendingene for et naturlig tilknyttet par i den samme retning, er mindre enn en maksimal krumning. Begrensning av par av vendinger på denne måte hjelper til å utelukke usannsynlige, tredimensjonale, seismiske horisonter. Realiseringen av lav-krumnings-kriteriet kan studeres i Tillegget med begynnelse på side 6 under overskriften "APPLY-LOW-CURVATURE-CRITERION".

Trinn 2 inneholder også et krav om tredimensjonal kontinuitet. Dette kriterium krever at et par bare kan opptre der hvor paret er en forbindelse eller en lenk i en lukket sløyfe av vendinger. Begrensning av par av vendinger på denne måte hjelper til å sikre at par forekommer ved seismiske hendelser som har tredimensjonal utstrekning som en horisont. Dette kriterium er basert på den antagelse at dersom to vendinger ligger på en tredimensjonal, seismisk hendelse, er andre vendinger som ligger på den samme hendel-sesflate, beliggende i nærheten. Spesielt beskrives dette kriterium som følger: La Tl og T2 være sett av vendinger slik at Tl inneholder vendingene fra én seismisk kurve og T2 inneholder vendingene fra en tilstøtende kurve i hvilken som helst retning innenfor det seismiske dataavsnitt. La en lukket sløyfe av vendinger være en ordnet liste av minst tre vendinger, (tO, ti, t2,...tn), slik at de ti er tydelige og følgende par eksisterer: ((tO, ti), (ti, t2) ...(tn-1, tn), (tn, tO)). Vendingen ti i Tl og vendingen t2 i T2 kan da bare danne et par når det eksisterer en lukket sløyfe av vendinger som inneholder ti og t2.

Lukkede sløyfer som spenner over bare noen få

(f.eks. fire) kurver i tett beliggende, tredimensjonale, seismiske data, kan antas å avgrense et område av en flate som skjærer disse kurver. Det henvises nå til fig. 8a og 8b hvor det på fig. 8a er vist fire kurver Ta, Tb, Tc og Td. Vendepunktpar (A, B), (B, C), (C, D) og (D, A) er vist å danne en lukket sløyfe. De fire vendepunkter, A-D, danner fire par av vendinger som vist og danner også en lukket sløyfe. På den annen side danner par av vendinger (G, E) og (E, F) ikke en lukket sløyfe og definerer derfor ikke noen flate.

Et grunnriss av et lukket-sløyfe-konsept er vist på fig. 8b. Det kan innses at områder som er forbundet med hverandre, er områder med fire vendinger som danner fire par av vendinger i en lukket-sløyfe-konfigurasjon. Parene av vendinger (N, Q), (M, N), (P, Q) og (M, P) danner ikke en lukket sløyfe. Dette betyr at det ikke er noen paring mellom vendepunktene M og P. Paringen (N, Q) blir derfor fjer-net, og bare tydelige horisonter 73 og 74 bestemmes, slik det kan innses i Tillegget med begynnelse på side 7 under overskriften "APPLY-3-D-C0NTINUITY-CRITERI0N". I denne realisering tilveiebringer fire vendinger som danner fire par av vendinger, tredimensjonal kontinuitet. Et par som ikke tilfredsstiller kriteriet, blir "isolert" og kassert.

Etter at Trinnene 1 og 2 er fullført, er horisontene blitt bestemt i det tredimensjonale volum 40. For fullstendig å identifisere horisonten, foretas inngang i ett av de vendepunkter som definerer denne horisont, og deretter samles alle de gjenværende vendepunkter som er direkte eller indirekte forbundet med inngangs-vendepunktet. Det henvises her til fig. 10 for å illustrere kriteriet som en del av trinn 3. Vendepunktet D2 er paret med vendepunktet A2 som på sin side er paret med vendepunktet B2 som på sin side er paret med vendepunktet C2. Vendepunktene C2 og D2 ligger derfor i den samme horisont. Horisonten opptrer derfor overalt der hvor vendinger i en samling er relatert (direkte eller indirekte) ved hjelp av par. Dette kriterium tillater eksplisitt bestemmelse av informasjonsinnholdet og den tredimensjonale utstrekning av horisontene.

Dette kriterium beskrives som følger: La relasjo-nen "par(ti, tj)" indikere at ti og tj er vendinger på den samme horisont. Denne relasjon er transitiv. Vendinger ti og t3 tilhører den samme horisont når par(ti, t2) og par(t2, t3) tilhører horisonten, på grunn av at par(ti, t3) er impli-sert eller antydet. Den transitive egenskap benyttes til å fullføre parrelasjonen. Den spesielle realisering kan studeres i Tillegget med begynnelse på side 7 under "STEP 3: EXTRACT HORIZONS". Denne omformatering resulterer i et data-tabell- eller oppstillingsformat (engelsk: array format). Oppstillings formatet er passende for benyttelse i skriveren 30 og videoskjermenheten 20 på fig. 2 for fremvisning av de anbefalte horisonter.

Det kan også forekomme at en horisont er forbundet med en annen horisont. Trinn 3 eliminerer forbindelser mellom horisonter. En horisont kan inneholde bare vendinger på en slik måte at ingen vendinger er beliggende med én direkte over den andre. Dette kriterium hindrer spiraldannelse av horisonter og hjelper til ved bestemmelse av separate horisonter på følgende måte: La den horisontale posisjon av en vending, ti, være (xi, yi). Vendinger ti og t2 kan da bare utgjøre en del av den samme horisont dersom (xl, yl) ikke er (x2, y2), dvs. dersom høyst én vending av horisonten ligger i en vil-kårlig gitt kurve i volumet 40. Hver vending av en horisont er således garantert å være "vertikalt entydig".Realise-ring av vertikal entydighet er vist i Tillegget på side 8 under overskriften "ADD-TURNING-TO-HORIZON".

Fig. 9 illustrerer anvendelsen av dette kriterium. Dette innebærer at en komplett sløyfe ikke oppnås fordi punktene Al og El fremkommer på den samme kurve Ta. En samling av vendinger av en horisont kan omfatte vendingene Al og Bl, men vendingen El kan ikke inkluderes i en horisont som inneholder vendepunktene Al, Bl, Cl og Dl.

Apparatene for både trykking og skjermfremvisning (CRT display) er velkjente, og det er også den måte på hvilken disse apparater arbeider. For spesifikk beskrivelse henvises til Tillegget med begynnelse på side 8 under overskriften "STEP 4; DISPLAY HORIZONS".

Selv om oppfinnelsen er blitt beskrevet i forbindelse med bestemte trinn og bestemt maskinvare, forventes det at fagfolk på området lettvint kan substituere maskinvare og metodetrinn uten å avvike fra oppfinnelsens ramme som er begrenset bare av de etterfølgende krav.

Claims (23)

1. Anlegg for automatisk frembringelse av representasjoner av tredimensjonale flater ut fra behandlede data i form av digitale kurver, karakterisert ved at det omfatter en anordning som er koplet for å motta de digitale kurver for å identifisere hendelser i de digitale kurver, en anordning som er koplet for å motta de identifiserte hendelser for å bestemme par av hendelser som med forbehold ligger i den samme tredimensjonale flate som er representert i et første format, en anordning som reagerer på de bestemte par av hendelser for å omformatere minst én tredimensjonal flate i et andre format, og en lagringsanordning som er koplet for å motta det andre format for lagring av en representasjon av den tredimensjonale flate.

2. Anlegg ifølge krav 1, karakterisert ved at identifikasjonsanordningen omfatter en anordning for å definere kurven som en rekke punkter i tid, en anordning for å ta den N1 te deriverte av kurven i hvert av punktene, en anordning for å identifisere tidspunktet for nullgjennomganger i den N1 te deriverte, og en anordning for bestemmelse av kurvens amplitude ved null-gjennomgangstidspunktet for den N'te deriverte.

3. Anlegg ifølge krav 2, karakterisert ved at anordningen for å ta den N'te deriverte omfatter en anordning for måling av kurvens helling i hvert punkt som bestemt ved hjelp av de umiddel-bart foregående og etterfølgende punkter.

4. Anlegg ifølge krav 3, karakterisert ved at den amplitudebestemmende anordning omfatter en anordning for sammenkopling av amplitudene av det punkt som går foran og følger etter nullgjennomgangen, og for merking av amplituden ved sammenkoplingens krysning med tidspunktet for nullgjennomgangen.

5. Anlegg ifølge krav 4, karakterisert ved at anordningen for bestemmelse av par av hendelser omfatter en anordning for bestemmelse av par av vendinger (vendepunkter), hvilken anordning videre omfatter en anordning for sammenlikning av parametrene for vendingene i en første kurve med parametrene av vendingene i en andre kurve, en anordning for sammenlikning av parametrene for vendingene i den andre kurve med parametrene for vendingene i den første kurve, en anordning for deteksjon av differansene mellom parametrene for vendingene i den første kurve og parametrene for vendingene i den andre kurve, og omvendt, en anordning for paring av de vendinger som har de minste differanser, for derved å utpeke eller angi de par av vendinger som er innbyrdes nærmeste naboer, en anordning for gjentagelse av sammenlikningen og paringene mellom tilstøtende kurver gjennom hele det tredimensjonale, seismiske volum, og en anordning for addisjon av paringsangivelser som er innbyrdes nærmeste naboer til hver vending for å danne et nettverk av vendingsbaner.

6. Anlegg ifølge krav 5, karakterisert ved at de parametere som sammen-liknes, omfatter tidspunkter for vendinger.

7. Anlegg ifølge krav 6, karakterisert ved at det videre omfatter en anordning for sammenlikning av fortegnene for de (N+l)'te deriverte av den første kurve i vendepunktene med fortegnene for de (N+l)'te deriverte av den andre kurve, og for hind-ring av paringen av vendinger som ulike fortegn.

8. Anlegg ifølge krav 7, karakterisert ved at anordningen for bestemmelse av par av hendelser videre omfatter en anordning for fastsettelse av krumningen av hver av vendingsbanene i nettverket i både X- og Y-retningene, en anordning for bestemmelse av om krumningen overskrider en forutbestemt verdi for hver av vendingsbanene, og en anordning for avslutning av hvilken som helst av banene ved den vending hvor krumningen overskrider den forutbestemte verdi.

9. Anlegg ifølge krav 8, karakterisert ved at det videre omfatter en anordning for bestemmelse av om et par av vendinger er en lenkforbindelse i en lukket sløyfe av vendinger, og for avvisning av et eventuelt par av vendinger som ikke utgjør en lenkforbindelse i en lukket sløyfe.

10. Anlegg ifølge krav 9, karakterisert ved at fastsettelsesanordningen omfatter en anordning for suksessiv måling av hellingen (ml) av segmentet mellom en vending og en foregående vending, og hellingen (m2) av segmentet mellom vendingen og en etter-følgende vending.

11. Anlegg ifølge krav 10, karakterisert ved at bestemmelsesanordningen omfatter en anordning for måling av differansen mellom hel-lingene ml og m2.

12. Anlegg ifølge krav 11, karakterisert ved at avslutningsanordningen omfatter en anordning for sammenlikning av differansen med en forutbestemt verdi, og for avvisning av segmentene dersom differansen overskrider den forutbestemte verdi.

13. Anlegg ifølge krav 12, karakterisert ved at omformateringsanordningen omfatter en anordning for aksessering av tilgang til hvilken som helst av vendingene i nettverket, en anordning for aksessering av tilgang til hver vending som er lenkforbundet direkte eller indirekte med den første aksesserte vending, og en anordning for etablering av minst én parameter for hver av de aksesserte vendinger, og som definerer et andre format.

14. Anlegg ifølge krav 13, karakterisert ved at det omfatter en anordning for avvisning av en eventuell vending under tilgangsakses-seringen som er blitt tidligere aksessert.

15. Anlegg ifølge krav 14, karakterisert ved at minst én parameter omfatter adressen til den tilsvarende vending i det første format.

16. Anlegg ifølge krav 14, karakterisert ved at minst én parameter omfatter tidspunktet for den tilsvarende vending i det første format.

17. Anlegg ifølge krav 16, karakterisert ved at en annen parameter omfatter amplituden av den tilsvarende vending i det første format.

18. Anlegg ifølge krav 17, karakterisert ved at det omfatter en kjennetegn-anordning som er koplet for å motta og å tilkjennegi en representasjon av det andre format.

19. Fremgangsmåte for automatisk frembringelse av representasjoner av tredimensjonale, anbefalte horisonter ut fra behandlede, seismiske data i form av digitale kurver, karakterisert ved at den omfatter de trinn (a) å identifisere vendinger i de digitale kurver, (b) å bestemme par av identifiserte vendinger som med forbehold ligger i den samme horisont som er representert i et første format, (c) å omformatere minst én horisont som er representert i et andre format, og (d) å lagre det andre format som en representasjon av den anbefalte horisont.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 19, karakterisert ved at trinnet med identifikasjon av vendinger omfatter de trinn å definere kurven som en rekke likt adskilte vendinger i tid, å ta den N'te deriverte av kurven i alle de likt adskilte vendinger, å identifisere tidspunktet for nullgjennomgangene i den N'te deriverte, å etablere amplitudene av kurvene ved tidspunktene for nullgjennomgangene, og å lagre kurvens tidspunkt og amplitude ved nullgjennomgangen av den N'te deriverte.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 20, karakterisert ved at trinnet med bestemmelse av par omfatter de trinn å sammenlikne parametrene for vendingene i en før-ste kurve med parametrene for vendingene i en andre kurve, å sammenlikne parametrene for vendingene i den andre kurve med parametrene for vendingene i den første kurve, å detektere differansene mellom parametrene for vendingene i den første kurve og parametrene for vendingene i den andre kurve, og omvendt, å pare de vendinger som har de minste differanser, for derved å angi de par av vendinger som er innbyrdes nærmeste naboer, og å gjenta de ovennevnte fem trinn for alle kurver i det tredimensjonale, seismiske avsnitt for å danne et nettverk av vendingsbaner.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 21, karakterisert ved at trinnet med bestemmelse av par videre omfatter de trinn å fastsette krumningen av hver av vendingsbanene i nettverket i både X- og Y-retningen, å bestemme om krumningen overskrider en forutbestemt verdi for hver av vendingsbanene, og å avslutte hvilken som helst av banene ved den vending hvor krumningen overskrider den forutbestemte verdi.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at trinnet med omformatering omfatter de trinn å aksessere tilgang til hvilken som helst av vendingene i nettverket, å aksessere tilgang til hver vending som er lenkforbundet direkte eller indirekte med den første aksesserte vending, og å etablere minst én parameter for hver av de aksesserte vendinger, og som definerer et andre format.