NO791808L - Varmerestituerbar gjenstand. - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for beskyttelse av et metallsubstrat mot

korrosjon og varmerestituerbar gjenstand for anvendelse

ved fremgangsmåten

Foreliggende oppfinnelse angår varmerestituerbare eller varmegjenvinnbare gjenstander og spesielt fremgangsmåter for deres anvendelse ved beskyttelse av substrater mot angrep fra det omgi-vende miljø.

Varmerestituerbare gjenstander, spesielt varmkrympbare gjenstander, har nu funnet utstrakt anvendelse på mange områder hvor det kreves isolasjon, forsegling og innkapsling. Vanligvis restitueres eller gjenvinnes disse gjenstander, ved oppvarming, henimot en opprinnelig form fra hvilken de tidligere er blitt deformert, men betegnelsen "varmerestituerbar", slik den her anvendes, innbefatter også gjenstander som ved oppvarming antar en ny form, selv om de ikke tidligere er blitt deformert.

I den vanligste utførelse omfatter, slike gjenstander en varmekrympbar hylse fremstilt av et polymert materiale med elastisk eller plastisk hukommelse, som beskrevet for eksempel i US patentskrifter nr. 2 027 962, 3 086 242 og 3 957 372. Som det påpekes for eksempel i US patent nr. 2 027 962 kan den opprinne-lige, dimensjonsmessig varmestabile form være en overgangsform i en kontinuerlig prosess ved hvilken for eksempel et ekstrudert rør ekspanderes i varm tilstand til en dimensjonsmessig varmeustabil form, men i andre tilfeller deformeres en på forhånd fremstilt dimensjonsmessig varmestabil gjenstand til en dimensjonsmessig varmeustabil form i et separat trinn.

I andre gjenstander, som beskrevet for eksempel i britisk patentskrift 1 440 524, holdes en elastomer komponent såsom en ytre rørkomponent i en strukket tilstand ved hjelp av en annen komponent, såsom en indre rørkomponent som ved oppvarming svekkes og derved tillater den elastomere komponent å restitueres.

Varmekrympbare hylser anvendes for mange formål, spesielt ved sammenkopling og avslutning av ledninger, kabler og rør. Imidlertid finnes der også andre anvendelser hvor det er ønskelig å benytte en sammenbindende, isolerende eller beskyttende varmerestituerbar komponent for langstrakte gjenstander såsom kabler og rør hvor endene ikke er tilgjengelige, eller, dersom de er tilgjengelige, hvor det ikke ønskes å frakoble eller flytte på disse. For slike påføringer er det blitt utviklet såkalte "omhyllingshylser". Generelt sett er disse varmerestituerbare plater som kan vikles rundt substratet for dannelse av en hovedsakelig rørformet hylse, og som vanligvis er forsynt med festeinnretninger for å holde dem i den viklede tilstand under restitu-er ingen. Slike festeinnretninger er normalt mekanisle<p>g kan be-stå av for eksempel stive bøyler, stifter eller kanalformede deler som samarbeider med hensiktsmessig utformede støpte eller ekstru-derte fremspring ved de overlappende kanter av den varmerestituerbare plate. Forskjellige typer av festeinnretninger er beskrevet for eksempel i US patentskrift 3 379 218 og britiske' patentskrifter 1 155 470, 1 211 988 og 1 346 479. I andre tilfeller kan imidlertid platen bli holdt i den viklede tilstand under restitueringen av et klebemiddel som, i enkelte tilfeller, kan påføres på stedet.

Slike varmerestituerbare hylser eller omhyllingshylser, som eventuelt kan være forsynt med et belegg av et smeltbart, klebende materiale eller annet forseglingsmateriale som et fett eller en mastiks som beskrevet for eksempel i britiske patentskrifter 1 033 959 og 1 116 878, er blitt benyttet til mange formål, blant annet for korrosjonsbeskyttelse av metallsubstrater såsom stålrør og blykapsler i elektriske kabler. Hittil er imidlertid slike varmerestituerbare produkter.blitt benyttet på grunn av deres evne til rent fysisk å forhindre at nedbrytende komponenter i omgivelsene kommer i kontakt med metalloverflaten. Den derved oppnådde beskyttelse er tjenlig for mange formål, men det er et økende behov for en effektiv fremgangsmåte for korrosjonsbeskyttelse som kan anvendes under vanskelige forhold.

To spesielle områder hvor et slikt behov foreligger, er bekjempelse av spenningskorrosjon og katodisk beskyttelse av undergrunnskonstruksjoner. Spenningskorrosjon er et resultat av sprekkforplantning forårsaket av korrosjon i komponenter, spesielt i strukturelle komponenter av metall, f.eks. stål, som er utsatt for ytre påkjenninger eller som ikke er blitt befridd for indre restspenninger. Metallsvikten forårsaket ved korrosjon under disse omstendigheter kalles av og til sprekkspenningskorrosjon og er en utbredt form for korrosjonssvikt.

Et område av særlig interesse er bruken av strekkankere, for eksempel- ved tunnelbygging og ved veibygging i fjellområder.

I det sistnevnte tilfelle, for eksempel når en vei legges langs en fjellside, oppstår en fare for at fjellsiden ovenfor eller nedenfor veien bryter sammen ogødelegger veien. For å forhindre at det utvikles sprekker i fjellsiden og påfølgende.sten-sprang settes fjellet under trykk. Dette oppnås ved hjelp av strekkankere.

Prinsippet med strekkforankring går i hovedsaken ut på å innlemme den ene ende av metallstenger i fjellet og deretter

strekke stengene til ca. 80 % av deres yttergrense og feste dem i fjellsiden mens de ennu befinner seg i strukket tilstand. Derved sammenpresses fjellsiden, og sprekker og lignende kan ikke dannes eller forplante seg.

Strekkankere er av to generelle typer, grunn-strekkankere og fjell-strekkankere. Grunn-strekkankere er normalt 20 - 25 m lange og har en diameter fra 22 til 30 mm. Stålkvaliteten som benyttes, er vanligvis 105/85 eller lignende. Et hull av noe større diameter bores i fjellet, og et mantelrør stikkkes inn i dette. Forankringsstangen inneholdes da i dette mantelrør. For-ankr ingsstangens frie lengde, dvs. partiet mellom den fastgjorte forankringssone (i fjellet) og forankringshodet (på fjellveggen) må korrosjonsbeskyttes. Spenningskorrosjon av disse stenger er et alvorlig problem. I de nuværende systemer gjøres det bruk av sementinnsprøytning eller innsprøytning av fett for å beskytte stangen og å holde nedbrytende elementer borte fra rommet mellom mantelrøret og stangen.

Den annen type strekkankere, fjell-strekkankeret, er meget kortere, idet det kun er ca. 5 - 6 meter langt, og har en diameter på ca. 2 0 mm. Stålkvaliteten som benyttes, er vanligvis en med lav flytegrense, såsom kvaliteten 80/65. Det benyttes intet mantelrør rundt disse stenger, og for korrosjonsbeskyttelse benyttes vanligvis epoxyovertrekk.

De viktigste korrosjonsbeskyttelsessystemer for grunn- strekkankere lider av den svakhet at de er injeksjonssystemer. Det er vanskelig å oppnå fullstendig belegning av stengene på grunn av innesluttet luft (og med denne forbundet fuktighet). Innesluttede luftlommer kan bli årsak til korrosjon, idet oxygenet og fuktigheten i luftlommene kan danne en ørliten korrosjonscelle på grunn av inhomogenitet i ståloverflaten. Korrosjon finner sted, og fuktigheten og oxygenet brukes opp. På grunn av for-skjellen i vanndamptrykk mellom innsiden og utsiden finner.der sted diffusjon av fuktighet og oxygen inn i lommen, hvorved kor-ros jonsprosessen får ny næring og såkalt "gjennomtrengningskorrosjon" finner sted. Dessuten kan sprekkdannelse i den beskyttende sement, for eksempel på grunn av bevegelser i grunnen eller vibrasjoner, også føre til inntrengning av fuktighet og følgelig til korrosjon. Hva fjell-strekkankere angår, kan epoxyovertrek-ket lett skades under håndteringen på stedet.

Undergrunnskonstruksjoner er vanligvis blitt beskyttet mot korrosjon ved at de er blitt påført beskyttende overtrekk. Nylig er imidlertid metoden med katodisk beskyttelse blitt tatt i bruk, og denne er hurtig blitt en viktig metode. I grunntrek-kene går katodisk beskyttelse ut på å påtrykke en elektromotorisk

kraft (EMF), på f.eks. ca. -1 volt, på konstruksjonen, slik at denne blir katodisk i forhold til omgivelsene, for eksempel bak-ken. Dette kan oppnås ved å anvende hjelpeanoder for påtrykking av den elektromotoriske kraft på konstruksjonen eller ved å anvende såkalte offeranoder, hvorved korrosjonen av konstruksjonen unngås ved at det er anodene som nedbrytes.

Katodisk beskyttelse benyttes imidlertid sjelden alene, fordi de nødvendige strømstyrker er meget store og har tendens til å danne overskudd av alkalinitet. Dessuten kan den ikke gi beskyttelse mot rent kjemiske korrosjonsangrep. Samtidig anvendelse av ikke-ledende vedheftende overtrekk er dessverre også relativt ineffektivt, fordi den påtrykte spenning fører til at klebemidlet slipper stålet i enden av overtrekket eller på steder hvor overtrekket tilfeldig er blitt skadet og stålet er blitt av-dekket. På grunn av denne svikt i hefteevnen blir det nødvendig å øke strømstyrken for.å opprettholde den katodiske beskyttelse, hvilket i sin tur kan gi et uønsket overskudd av alkalinitet.

Ved hjelp av oppfinnelsen tilveiebringes der nu en fremgangsmåte ved beskyttelse av et metallsubstrat mot korrosjon-ved hvilken en varmerestituerbar gjenstand restitueres rundt substratet. Fremgangsmåten utmerker seg ved at der som varmerestituerbar gjenstand anvendes én som i restitueringsretningen er forsynt med et overtrekk eller en foring av et forseglingsmateriale som inneholder en for substratet egnet korrosjonsinhibitor.

Mer spesielt tilveiebringes der ved hjelp av oppfinnelsen en fremgangsmåte ved beskyttelse av et metallsubstrat mot korrosjon, ved hvilken en varmerestituerbar gjenstand restitueres rundt substratet for å isolere dette. I denne utførelse utmerker fremgangsmåten seg ved at den varmerestituerbare gjenstand i restitueringsretningen forsynes med et overtrekk eller en foring av et forseglingsmateriale som inneholder en oppløselig, korrosjonsinhiberende forbindelse med evne til å passivisere metallet i substratet.

Ved hjelp av oppfinnelsen tilveiebringes likeledes varmerestituerbare gjenstander egnet for anvendelse ved de ovenfor angitte fremgangsmåter, og spesielt en varmerestituerbar gjenstand som i restitueringsretningen er forsynt med et overtrekk eller en foring av forseglingsmateriale som inneholder en opplø-selig, korrosjonsinhiberende forbindelse med evne til å passivisere en metallflate.

Det vil forstås at den foreliggende oppfinnelse er anvendelig på varmerestituerbare gjenstander rent generelt, deri innbefattet varmeekspanderbare gjenstander, og at den er spesielt anvendelig for varmekrympbare plater, bånd, hylser, omhyllingshylser, hetter og endekapsler som anvendes for en rekke formål. Det er likeledes å merke at forseglingsmaterialet kan påføres det varmerestituerbare materiale som et belegg eller som en separat foring som anbringes i kontakt med det varmerestituerbare materiale. For enkelte anvendelser kan dessuten, f orseglingsmaterialet med fordel påføres in situ på substratet, på det varmerestituerbare materiale eller på begge, umiddelbart før restitueringen finner sted. Det vil likeledes forstås at den varmerestituerbare gjenstand kan omfatte ett eller flere partier som ikke er restituerbare og/eller at forseglingsmaterialet ikke nødvendigvis be- høver å påføres over hele gjenstandens utstrekning. Den foreliggende oppfinnelse er derfor ikke begrenset av den varmerestituerbare gjenstands spesifikke, fysiske struktur eller, av måten hvor-på denne er fremstilt.

De korrosjonsinhiberende forbindelser, i det følgende betegnet korrosjonsinhibitorer, som anvendes i forbindelse med oppfinnelsen, benyttes fortrinnsvis i form av findelte partikler som fordeles jevnt i forseglingsmaterialet. I enkelte tilfeller, for eksempel ved beskyttelse av aluminium- og kobbersubstrater, kan korrosjonsinhibitorene være materialer, spesielt organiske forbindelser, som absorberes eller adsorberes av metalloverflaten og danner en barriere under overflaten eller en overflatebarriere mot korrosjonsangrep. Imidlertid er korrosjonsinhibitoren fortrinnsvis én som er oppløselig, og som forhindrer korrosjon ved passivisering av metalloverflaten. Således er de foretrukne ut-førelsesformer av den foreliggende oppfinnelse basert på den overraskende erkjennelse at beskyttelsen mot inntrengning av fuktighet som oppnås ved hjelp av det varmerestituerbare materiale og de fysikalske og kjemiske egenskaper av forseglingsmaterialet, gjør det mulig å anvende korrosjonsinhibitorer som ikke kunne anvendes i de tidligere foreslåtte korrosjonsbeskyttende overtrekk på grunn av deres oppløselighet.

Med betegnelsen "oppløselig", slik den her anvendes, menes at korrosjonsinhibitoren vil gå i oppløsning i et vandig korrosivt medium i en effektiv korrosjonsinhiberende konsentra-sjon, slik at den kan passivisere metalloverflaten. Vanligvis vil derfor korrosjonsinhibitorene ha en vannoppløselighet på minst 0,05 g/100 ml, gjerne minst 0,1 g/100 ml og fortrinnsvis minst 5 g/100 ml, ved 20° C, men enkelte korrosjonsinhibitorer, såsom sinkfosfat, kan, til tross for at de kun er meget svakt oppløse-lige i rent vann, oppløses i tilstrekkelig grad under de rådende pH-verdier i korrosive miljøer, til å virke effektivt passiviserende. Når oppfinnelsen anvendes for påføringer hvor katodisk beskyttelse benyttes, er imidlertid korrosjonsinhibitoren fortrinnsvis én som er oppløselig i vann, f.eks..én med en oppløse-lighet av minst 5 g/100 ml, spesielt minst 30 g/100 ml, for eksempel minst 50 g/100 ml, fordi det har vist seg å være en meget overraskende sammenheng mellom korrosjonsinhibitorens vannopp- løselighet og dens evne til å hindre katodisk opphevelse av adhesjonen. Dessuten antas det at effektiviteten av de foretrukne korrosjonsinhibitorer i det minste delvis må tilskrives den tetthet med hvilken de opptas i et vandig korrosivt medium når et sådant trenger gjennom forseglingsmaterialet, og at de således er i stand til å bevege seg mot substratet oppløst i mediet og å passivisere metallet før noen korrosjon av betydning har funnet sted.

Der er åpenbart ingen øvre grense for oppløseligheten hva den inhiberende virkning angår, og de anvendte inhibitorer kan ha en oppløselighet av størrelsesordenen 100 g/100 ml. Imidlertid vil det forstås at beskyttelsen som tilveiebringes av det varmerestituerbare platemateriale, er av overordentlig stor betydning dersom slike inhibitorer anvendes, og at disse for enkelte anvendelser kan være velegnede ved at de raskt kan utlutes fra forseglingsmaterialet.

De foretrukne korrosjonsinhibitorer, som er ioniserbare i vann, defineres som "passiverende" ved at de elektrokjemisk øker metallets overflatepotensial til en mer positiv verdi som definert ved ASTM G15-7 6 og/eller ved at de reagerer kjemisk med ioner dant-net på katodiske punkter:av metalloverflaten, slik at der dannes et sammenhengende, uoppløselig, beskyttende skikt som isolerer overflaten mot korrosjon. Disse to mekanismer, som vanligvis be-tegnes som henholdsvis anodisk inhibering og katodisk inhibering, er forskjellige fra den fysiske barriere som frembringes ved ab-sorpsjon eller adsorpsjon av visse organiske inhibitorer ved at der inntrer en bestemt elektrokjemisk og/eller kjemisk reaksjon med metalloverflaten, og er likeledes forskjellige fra virkningen av visse metallpartikler, f.eks. sinkpulver, som offeranoder.

Blant anodiske inhibitorer som kan anvendes i henhold til oppfinnelsen, kan for eksempel nevnes visse kromater, molybdater og nitritter (som danner oxyderende anioner) og andre oxygenholdige anioner, såsom f.eks. fosfater, wolframater, silicater, benzoater og borater. Blant katodiske inhibitorer kan nevnes magnesium- og kalsiumdalter, som danner relativt uoppløse-lige beskyttende hydroxydfilmer. I tillegg hertil antas det at visse inhibitorer såsom polyfosfater virker inhiberende ved begge mekanismer, og i andre inhibitorer, såsom magnesiumkrornat, gir de

enkelte ionetyper en kombinert inhiberingseffekt.

Skjønt en fagmann på området korrosjonsbeskyttelse

bør være i stand til å velge ut egnede, oppløselige, passiviserende inhibitorer med støtte i de ovenstående bemerkninger og under hensyntagen, til de fordringer som stilles, spesielt med hensyn til substratets art, antas det at de følgende bemerkninger likevel vil være til hjelp.

Inhibitoren bør fortrinnsvis være én som foreligger i relativt finfordelt form, slik at den lett kan blandes og disper-geres jevnt i forseglingsmaterialet uten å innvirke på forseglingsmaterialets viskositetsegenskaper. Dessuten bør den fortrinnsvis ha forholdsvis lav tetthet, slik at den ikke.skilles ut i forseglingsmaterialet og forringer dettes homogenitet.

Inhibitorene som benyttes i forbindelse med oppfinnelsen, må selvfølgelig være tilstede, i tilstrekkelige mengder, slik at de kan forhindre praktisk talt all korrosjon. Den nødvendige minstemengde vil avhenge av arten av korrosjonsinhibitoren og av forskjellige andre faktorer, men i typiske tilfeller vil inhibitorene bli benyttet i mengder av inntil ca. 30 vekt% av forseglingsmaterialet , spesielt i en mengde av fra 0,25 til 25 vekt%, og aller helst i en mengde av fra 5 til 15 vekt%.

Det vil også forstås at inhibitoren ikke med skadelige følger må reagere med noen annen komponent av forseglingsmaterialet eller av det varmerestituerbare materiale slik at denne for-brukes og/eller slik at andre egenskaper av den varmerestituerbare gjenstand påvirkes på uønsket måte. Dertil må den selvfølgelig være i stand til å tåle den oppvarming som den vil bli utsatt for i gjenvinningsoperasjonen, hvilket vil si at den foretrinnsvis må., være stabil ved temperaturer fra 90 til 140° C.

For visse påføringer vil det også være å foretrekke

at inhibitoren ikke frembringer et overdrevent alkalisk miljø under forhindringen av korrosjonen. Nødvendigheten av å unngå overskudd av alkalinitet antas å være særlig stor ved påføringer hvor det gjøres bruk av katodisk beskyttelse, fordi det har vist at oppheving av adhesjonen særlig lett skjer i alkalisk miljø, og korrosjonsinhibitorer som tillater eller frembringer en høy pH-verdi på f.eks. 10 eller mer, er uegnede for slike påføringer.

Det vil forstås at inhibitoren må være av en slik art at den ikke på uheldig måte innvirker på forseglingsmaterialets evne til å fukte, dvs. til å danne en tilfredsstillende binding til metallsubstratet eller til. det varmerestituerbare platemateriale.

Særlig egnede oppløselige, passiviserende korrosjonsinhibitorer for anvendelse i forbindelse med oppfinnelsen kan velges blant kromatene, molybdatene, nitrittene, fosfatene/wolframatene, silicatene, benzoatene og boratene av alkalimetal-lene, jordalkalimetallene og zink, innbefattet blandinger av slike forbindelser. Disse foretrukne forbindelser er i det minste delvis uorganiske og i stand til å danne ioner i vandige medier.

De følgende spesifike forbindelser og blandinger av forbindelser er særlig egnede korrosjonsinhibitorer for anvendelse av oppfinnelsen på jern- og stålsubstrater, natriumkromat, natriummolybdat, natriumnitritt, natriumbenzoat, natriumborat, trinatriumorthofosfat, kaliumdihydrogenorthofosfat, dinatrium-hydrogenoarthofosfat, magnesiumkrornat, magnesiumhydrogenorthofosfat og sinkkromat.

Hva blysubstrater angår, såsom kapslene i telefonkabler etc, bestemmes korrosjonen i stor utstrekning av den lave opp-løselighet av blysalter og av deres amfotære natur (idet disse egenskaper i sterkere eller svakere grad oppvises av sink, kobber, tinn, kadmium, magnesium og nikkel). Korrosjonen aksellereres av visse syrer og alkalier og er vanligvis på et minimum i pH-området fra 6 til 9. Egnede korrosjonsinhibitorer for blysubstrater innbefatter derfor silicater, carbonater, sulfater og fosfater som passiviserer blyet eller virker som buffere og derved holder pH-verdien innenfor det ovennevnte område og således elektrokjemisk hindrer den anodiske oppløsningsreaksjon.

Når den foreliggende oppfinnelse anvendes for å forhindre spenningskorrosjon, f.eks. når en varmerestituerbar hylse krympes rundt et strekkanker av den ovenfor beskrevne type for å gi korrosjonsbeskyttelse, er det viktig at ingen komponenter av den varmerestituerbare gjenstand inneholder halogenid-, svovel- eller nitratgrupper som i seg selv kan forårsake spenningskorrosjon i stål.

Det vil forstås at korrosjonsinhibitorene som anvendes

i forbindelse med oppfinnelsen, kan buntes sammen med andre fyll-

stoffer som også kan bidra til å beskytte metallsubstratet mot korrosjon. I denne henseende har det vist seg at visse lammelære fyllstoffer såsom glimmer og talkum, som er relativt rimelige og som foreligger som platelignende partikler, med fordel kan inkorporeres sammen med korrosjonsinhibitorene. Det synes som om til-stedeværelsen av disse materialer medfører betydelige fordeler fordi materialene danner en effektiv barriere mot en hurtig for-plantning av fuktighet på grunn av lengden av de baner som fuktigheten tvinges til å følge for å trenge gjennom forseglingsmaterialet og således samtidig øker fuktighetens opptak av korrosjonsinhibitorer.

Det varmerestituerbare materiale kan være fremstilt ut fra en hvilken som helst av de polymerer som i faget er kjent for å være nyttige for fremstilling av varmerestituerbare gjenstander. Vanligvis vil platematerialet ha konstant sammensetning tvers igjennom. I enkelte tilfeller kan der imidlertid benyttes lamina-ter av to forskjellige polymere som er heftet eller smeltet sammen. Blant egnede polymere kan nevnes for eksempel polyolefiner, spesielt polyethylen, copolymere av ethylen og vinylacetat, copolymere av ethylen og ethylacrylat; klorerte og fluorerte polymere, spesielt polyvinylklorid, polyvinylidenfluorid og polymere som inneholder enheter fra vinylidenfluorid, hexafluorethy-len og klortrifluorethylen; og gummier såsom ethylen/porpylen-gummi, klorerte gummier, f.eks. "Neoprene" og silicongummier, som kan anvendes i blanding med en krystallinsk eller glassaktig polymer såsom en olefinpolymer. Alle de oppnevnte materialer kan eventuelt tverrbindes, f.eks. ved bestråling og/eller ad kjemisk vei.

Av de ovenevnte grunner inneholder det polymere materiale fortrinnsvis ikke grupper som i seg selv vil kunne frembringe korrosjon på metallsubstratet, og av denne grunn kan enkelte av de ovennevnte halogenerte polymerer være uegnede for visse påfø-ringer, spesielt i tilfeller hvor den varmerestituerbare gjenstand skal anvendes for å forhindre spenningskorrosjon i stål. Fordi mange av de korrosjonsinhiberende reaksjoner fører til dannelse av hydroxylgrupper, er polymeren dessuten fortrinnsvis én som er resistent overfor angrep av hydroxylgrupper. Den varmerestituerbare plate bør også fortrinnsvis være tilstrekkelig tykk til å gi den ferdige innkapslede gjenstand den nødvendige grad av fysisk styrke og likeledes til å tilveiebringe en tykk, ugjennomtrengelig barriere for å forhindre vesentlig inntrengning av fuktighet. Platematerialet vil derfor i typiske tilfeller ha en tykkelse på minst 0,5 mm, fortrinnsvis minst 1 mm, og aller helst minst 2 mm, etter restitueringen.

Overflaten av den varmerestituerbare komponent som kommer i kontakt med substratet, forsynes som ovenfor nevnt med et belegg eller en f6ring av et forseglingsmateriale som inneholder korrosjonsinhibitoren. Fordi forseglingsmaterialet kommer i direkte kontakt med metallsubstratet er det særlig viktig at ingen av dets komponenter innbefatter grupper som ville kunne frembringe korrosjon (såsom de ovennevnte halogenid-, svovel- eller nitratgrupper når substratet er fremstilt av stål). Dessuten vil det for de fleste påføringer fortrinnsvis ikke inneholde komponenter som vil være utsatt for angrep av hydroxylgrupper. Videre er det viktig at forseglingsmaterialets flyte- og fukteegenskaper er sådanne at dets adhesjon til metallsubstratet bibeholdes, slik at faren for inneslutting av luft med derav følgende gjennomtréng-ningskorrosjon unngås. Skjønt det er ønskelig, som i og for seg kjent, å tilsette ett eller flere fyllstoffer for å redusere om-kostningene ved forseglingsmaterialene begrenses mengden som kan tilsettes av behovet for å opprettholde en egnet viskositet og egnede forseglingsegenskaper. Vanligvis bør den totale fyllstoff (innbefattende korrosjonsinhibitoren men ikke eventuelle klebrig-gjørende midler osv.) ikke være større enn 30 vekt% idet typiske fyllstoffer, i tillegg til de ovennevnte,, er kalsiumcarbonat og tremel. Viskositeten av forseglingsmaterialet (målt i henhold til ASTM 1084", metode B) er fortrinnsvis mellom 100 og 2000 poise, spesielt mellom 200 og 600 poise, ved 160° C.

Under hensyntagen til de ovenstående bemerkninger kan forseglingsmaterialet velges blant de i faget kjente forseglingsmaterialer. Således kan dette være et varmsmelteadhesiv. Særlig egnede varmsmelteadhesiver omfatter for eksempel polyamider, ethylen/vinylacetat-copolymere og -terpolymere (med eller uten innlemmet voks) og polyester. Slike materialer er beskrevet for eksempel i britisk patentskrift 1 440 810.

For andre påføringer kan forseglingsmaterialet være et herbart adhesiv som har smelte- og flyteevne under restitueringen men som deretter ikke vil være varmsmeltbart. Blant slike materialer kan nevnes for eksempel de hurtigherdende epoxyharpikser og andre lignende varmherdende adhesiver.

For mange påføringer er imidlertid forseglingsmaterialet fortrinnsvis en mastics, idet betegnelsen "mastiks" her omfatter blant annet tyktflytende, vannfaste, makromolekylære materialer som oppviser både viskøs og elastisk respons på spen-ninger. Disse materialer vil vanligvis ha en kohesjonsfasthet av omtrent samme størrelsesorden som deres adhesjonskraft og egner seg til å fylle ut hulrom og mellomrom, i det minste ved instal-lasjonstemperaturen, slik at der dannes en forsegling mot foru-rensninger såsom fuktighet, støv, oppløsningsmidler og andre væs-ker. De er vanligvis monotoniske, dvs. de undergår'"ingen bemer-kelsesverdig brå minskning av viskositeten ved oppvarming til for eksempel 300° C. Vanligvis vil de (som beskrevet i ASTM 1146) oppvise minst annen ordens kohesjonsblokkering (og fortrinnsvis annen ordens adhesjonsblokkering til metallsubstrater) ved en temperatur mellom romtemperatur og materialets krystallinske smeltetemperatur eller -område' eller glassomvandlingstemperatur eller -område. De er fortrinnsvis klebrige ved romtemperatur, ved at de er i stand til å danne en adhesiv binding av målbar styrke straks etter at adhesivet og metallsubstratet er bragt i kontakt med hverandre under lavt trykk (jfr. I Skeist, Handbook of Adhesives, Reinhold Publishing Co. (1962)). Egenskapene av slike materialer, som vanligvis omfatter blandinger av elastomere og/ eller termoplastiske polymere, kan vanligvis ikke i overveiende grad tilskrives noen'bestemt enkelt komponent men er et resultat av bestanddelenes forskjellige egenskaper.

Blant egnede elastomere fra hvilke de i henhold til oppfinnelsen anvendte forseglingsmaterialer kan fremstilles, kan nevnes for eksempel naturlig forekommende gummi, såsom f.eks. SMR (Malaysian Rubber Bureau); syntetiske gummier, såsom acryl-gummier, f.eks. "Hycar 4021" (B.F. Goodrich Chem. Co.) og "Krynac 882" (Polysar Rubber Services Inc.); klorsulfonert polyethylen, ■ f.eks. "Hypalon 20 " (duPont); epiklorhydringummier såsom "Herclor C" (Hercules); ethylen-propylen-copplymere, såsom "Epcar 306" (B.F. Goodrich); ethylen-propylen-dien-terpolymere, såsom f.eks. "Royalene 522" (Uniroyal Chem. Inc.) "Nordel 2522" og "Nordel 1320" (DuPont); fluorelastomere, såsom "Viton CIO"

(DuPont); isobutylen-isopren(butyl)-gummier, såsom "Exxon Butyl 065" (Exxon Chem. Co.), isopren-acrylnitril-gummier såsom "Krynac 833" (Polysar), nitrilgummier såsom "Hycar 1052-30"

(Goodrich), polybutadien-gummier såsom "Ameripol CB220" (Goodrich), polykloropren-gummier, såsom "Baypren 112" (Mobay) og "Neoprene AD" (DuPont), polyisobutylen-gummier såsom "Vistanex LMMH"

(EXXon), polyisoprengummier såsom Shell isopren-gummi 3 05 (Shell), silicon-gummier såsom Baysilicon-gummi HV6 (Mobay), styren-butadien-gummier, såsom "Kraton 1102" (Shell), urethan-gummier, såsom "Adiprene C" (DuPont), og termoplatiske elastomere såsom poly-estergummier, f.eks. "Hytrel 4055" (DuPont), ethylen-vinyl-acetat-elastomere, f.eks. "Vynathene EY 903" (U.S.I. Chem.) og ethylen/

acryl-elastomere såsom "Vamac N123" (DuPont), polyolefinene som markedsføres under varebetegnelsene "Telcar" (B.F. Goodrich) og "Ren-Flex" (Renplastics), styren-butadien-copolymerene som markeds-føres under varebetegnelsen "Solprene" (Philips Petroleum) og styren-polyolefin-copolymerene som markedsføres under varebetegnelsen "Elexar" (Shell Chemicals).

Særlig foretrukne elastomere for anvendelse i forseglingsmaterialene som anvendes i henhold til oppfinnelsen, innbefatter polyisobutylener, ethylen/propylen-terpolymere og modifi-serte butylgummier.

Forseglingsmaterialet kan inneholde ett eller flere klebriggjørende midler, idet mengden med fordel kan være inntil 50 vekt%, fortrinnsvis fra 5 til 40 vektdeler, spesielt fra 10 til 20 vektdeler, for å forbedre og opprettholde adhesjonen av forseglingsmaterialet til metallsubstratet. Aromatiske klebriggjørende midler foretrekkes spesielt på grunn av deres naturlige stabili-tet. Egnede klebriggjørende midler omfatter f.eks. terpenfenol-harpikser, såsom "Piccofyn A100" (ex Hercules Incorporated), hydrocarbonharpikser såsom "Escorez 1102" (ex Exxon Corp.), harpiksderivater såsom "Staybelite-ester 10" (ex Hercules Inc.), treharpikser såsom "Vinsol" (ex Hercules Inc.) og polyketonharpik-ser. Noen av disse, foruten andre anvendelige klebriggjørende midler, er beskrevet i tysk utlegningsskrift 23 47 779. Terpen-fenolharpikser foretrekkes spesielt. Andre egnede materialer vil kunne tas ut av en fagmann på området.

For mange anvendelser av den foreliggende oppfinnelse vil det være fordelaktig at forseglingsmaterialets beskaffenhet er slik at den varmerestituerbare gjenstand blir selvreparerende. Med dette menes at dersom den utvendige varmerestituerbare mantel brister eller gjennomhulles, bør forseglingsmaterialet under på-virkning av. det gjenværende trykk som utøves av den restituerbare del, flyte og derved fylle bruddstedet eller hullet som er opp-stått, fortrinnsvis i løpet av 24 timer ved -20° C. Av denne grunn og for å forbedre opptagelsen av korrosjonsinhibitor i fuktighet som diffunderer gjennom det forseglende skikt er forseglingsmaterialet fortrinnsvis hovedsakelig ikke-krystallinsk, med en krystallinitet som ikke er høyere enn 30 %, fortrinnsvis ikke høyere enn 20 %. For visse anvendelser kan det imidlertid være fordelaktig å ha en viss grad av krystallinitet for å forbedre forseglingsmaterialets flyteegenskaper i kald tilsatnd, slik at det forhindres i å tyte ut fra undersiden av den varmerestituerbare del. Således kan en krystallinsk ethylen/vinylacetat-copolymer, f.eks. "Elvax 420 " (DuPont) med fordel innlemmes i enkelte tilfeller. Andre termoplastiske polymere som med fordel kan inkorporeres, innbefatter ethylen/ethyl-acrylat-copolymere, såsom "DPD 9169" (Union Carbid), ethylen-methacrylester-copolymere som "Vamac 124" (DuPont), ethylen-acrylsyre-copolymere såsom "EAA 435" (Dow Chem. Co.), ethylen-crylsyre-acrylester-termpolyme-re, såsom "Lupolene A2910 MX" (BASF Chemie NV), og terpolymere av ethylen, vinylacetat og en organisk syre, såsom f.eks. "Elvax 4310" (DuPont). Blandinger av hvilke som helst av de ovennevnte termoplastiske polymere kan benyttes når dette passer.

Forseglingsmaterialene kan fremstilles på den vanlige måte og kan påføres ved hjelp av konvensjonelle belegningsmetoder eller, i enkelte tilfeller, ved samtidig ekstrudering med det varmerestituerbare materiale. I visse tilfeller kan de også på-føres fra en oppløsning, men slike fremgangsmåter er ikke blant de foretrukne ved utførelsen av oppfinnelsen. Tykkelsen av det forseglende skikt før restitueringen vil vanligvis være minst 1 mm.

Som det fremgår av den ovenstående redegjørelse vil.oppfinnelsen finne anvendelse i mange situasjoner hvor det er nødven-dig å beskytte metallsubstrater mot korrosjon, og at den spesielt vil være særlig nyttig ved tilleggsbeskyttelse av undergrunnskon struksjoner som er katodisk beskyttet mot korrosjon gjennom påtrykking av et lite, negativt potensial. i henhold til ett fore-trukket aspekt ved oppfinnelsen tilveiebringes der en fremgangsmåte, for benyttelse av en struktur mot korrosjon, ved hvilken der legges et lite, negativt elektrisk potensial over strukturen, og ved hvilken strukturen dessuten beskyttes ved anvendelse av en varmerestituerbar gjenstand som har et belegg eller en foring av et forseglingsmateriale inneholdende en for metallsubstratet egnet korrosjonsinhibitor, spesielt en oppløselig, passiviserende korrosjonsinhibitor .

Ved anvendelse av oppfinnelsen på strekkankere kan stengene for forankring i grunnen eller i fjell lett beskyttes på stedet ved hjelp av en varmekrympbar hylse før de anbringes i fjellet. Skader som følge av håndteringen reduseres derved til et minimum, og stengene kan alltid lett inspiseres visuelt før de installeres.

De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen. Deler

og prosentangivelser er på vektbasis, såfremt intet annet er angitt.

Eksempel 1

Dette eksempel illustrerer forskjellige forseglingsmaterialer som egner seg for anvendelse i forbindelse med oppfinnelsen.

Det ble fremstilt prøveplater ved å presse forseglingsmaterialer som nedenfor angitt på 152,4 mm 4 76,2 mm nylig sand-blåste stålplater ved 80° C. Skiktene av forseglingsmaterialet var ca. 1,65 mm.tykke.

Etter at platene var blitt fremstilt på denne måte ble

et T-formet stykke skåret ut øverst i hver plate. Bredden av det T-formede stykke var ca. 7,94 mm, og T'ens stolpe strakte seg ned over ca. 3/4 av platens lengde. På denne måte ble en vesentlig del av den belagte plates lengde underkastet bedømmelse.

Prøvestykkene ble deretter oppbevart i en salttåke i 4 0 dager, hvoretter de ble tatt ut for undersøkelse.

Forseglingsmaterialene var som følger:

De følgende korrosjonsinhibitorer ble testet i begge

materialer A og B.

Dicyclohexyiammoniumnitritt

Sinkkromat

Sinkorthofosfat

Magnesiumhydrogenarthofosfat

Strontiumorthofosfat

Natriumkromat

Natriummolybdat

Natriumnitritt

Natriumbenzoat

Kaliumdihydrogenorthofosfat (38 %) I

Di-natriumhydrogenorthofosfat (62 %)J

Trinatriumorthofosfat

Samtlige av de ovennevnte inhibitorer viste seg å gi tilfredsstillende resultater i de testede forseglingsmaterialer, tilkjennegitt ved at der ikke var noe tegn til hverken korrosjon eller opphevelse av adhesjonen mellom skiktet av forseglingsmaterialet og substratet.

Andre egnede testmetoder er angitt i ASTM-G8, ASTM-G42 og ASTM-G19.

Eksempel 2

Undersøkelser av katodisk opphevelse av adhesjonen ble utført ved romtemperatur på forskjellige forseglingsmaterialer som ble lagt som innvendige belegg på en varmekrympbar polyethylen-hylse ("PS" markedsført av Raychem Corporation). Materialene inneholdt 47 % polyisobutylen, 47 % ataktisk polypropylenvoks og 6 % av de nedenfor oppførte korrosjonsinhibitorer. En sammenlig-ningsprøve inneholdt 6 vektdeler carbonsort isteden for korrosjonsinhibitoren. Undersøkelsen ble utført ved at hylsene ble krympet rundt en katode i form av et sandblåst stålrør med diameter 50 mm, og forseglingsmaterialet ble blottlagt på tre punkter ved at det ble boret hull av dimater 9,5 mm gjennom hylsen og forseglingen.

Anoden var en carbonstav, og den anvendte elektrolytt var en opp-løsning av 1 % natriumklorid, 1 % natriumsulfat og 1 % natrium-carbonat i destillert vann. Den beskyttede katode ble holdt på -1,5 volt i forhold til en mettet calomelelektrode i 30 dager, hvoretter den midlere diameter av det ikke-vedheftende område rundt hullene ble målt. Den generelle fremgangsmåte var som beskrevet i ASTM metoder G8 og G4 2. Resultatene er oppført i den følgende tabell I.

Det vil ses at de oppløselige inhibitorer oppviste en markert øket resistens overfor løsgjøring av adhesjonen, mens de relativt uoppløselige materialer vanligvis var temmelig ineffek-tive i denne henseende. Dette viser at en inhibitor for å være effektiv med hensyn til å forhindre løsgjøring av adhesjonen fortrinnsvis bør være tilstrekkelig oppløselig til at den lett opp-løses i vann som difunderer gjennom forseglingsmaterialet og derved hurtig transporteres til stålets overflate.

Eksempel 3

Strekkankere ble. beskyttet med varmekrympbare polyethy-lenhylser forsynt med et innvendig belegg av forskjellige forseglingsmaterialer og ble, i henhold til DIN 50021, utsatt for en saltdusj i inntil 40 dager. Den beskyttende hylse ble deretter fjernet, og hver enkelt stang ble undersøkt med hensyn til flekker dannet ved gjennomtrengningskorrosjon.

Undersøkelsen med hensyn til løsgjøring av adhesjonen ble foretatt ved at det ble skåret ut en spalte 25 mm x 2 mm i hylsen før testen og ved at det ikke-adherende område rundt spalten ble undersøkt etter testen.

Enkelte forseglingsmaterialer ble også testet etter en metode med nedddykking i saltlake.

Materialene og de oppnådde resultater er oppført nedenfor.

Det vil ses at materialene A-H inneholdende korrosjonsinhibitorer i overensstemmelse med oppfinnelsen ga meget bedre beskyttelse mot korrosjon enn de typiske kommersielle forseglingsmaterialer I - M. Dessuten vil det ses at det fant sted betydelig mindre løsgjøring av adhesjonen, og at der i enkelte tilfeller (hvor dimensjene av de ikke-adherende områder er mindre enn spal-tens dimensjoner) fant sted "selvreparering", dvs. at forseglingsmaterialet under testen strømmet inn i spalten og tenderte til å fylle denne.

[I tilfeller hvor to eller tre prøvestykker ble testet med hensyn på et gitt forseglingsmateriale, er resultatene merket (a) , (b) , osv . ]

Eksempel 4

Det følgende forseglingsmateriale ble benyttet som et innvendig skikt på en omhyllingshylse for reparasjon av rør (WRSM markedsført av Raychem Corporation) . Hylsen krympes rundt e,t stålrør og testes i henhold til metoden med saltdusjing ifølge DIN 50021.

Ingen tegn til korrosjon eller vesentlig brudd på adhesjonen kan ses etter 40 dager. Dette foretrukne forseglingsmateriale inneholder glimmer som et laminært fyllstoff for å forbedre den korrosjonsinhiberende virkning av dinatriumhydrogen-fosfatet. "Elvax 4310" er en krystallinsk polymer som er innlemmet for å gi forseglingsmaterialetønskelige flyteegenskaper.

Et lignende forseglingsmateriale har følgende sammensetning :

Materialet påføres en WRSM-hylse og gir tilsvarende resultater når det testes som ovenfor angitt. I dette materiale benyttes talkum som laminært fyllstoff for å forhindre korrosjons-beskyttelsen.

Eksempel 5

De følgende forseglingsmaterialer A-G kan med god effekt anvendes som korrosjonsinhiberende forseglingsmaterialer i form av belegg eller foringer på innsiden av varmekrympbare komponenter såsom TPS-hylser, WRSM-omhyllingshylser og endekapsler, som markedsføres av Raychem Corporation.

Skjønt den foreliggende oppfinnelse spesielt er beskrevet under henvisning til stål- og blysubstrater, vil det forstås at den også kan anvendes ved korrosjonsbeskyttelse av andre metal-ler. Eksempelvis omfatter egnede inhibitorer for aluminium blandinger av silicater og nitrater av alkali- og jordalkalimetallene og sink.

Generelt vil det forstås at tilveiebringelsen av det beskyttende, varmerestituerbare platemateriale gjør det mulig å anvende oppløselige passiverende inhibitorer som er særlig effek-tive ved at de lett opptas av fuktighet idet denne passerer gjennom skiktet av forseglingsmaterialet og således fraktes med fuktigheten til metalloverflaten, slik at de straks kan virke til å forhindre korrosjon.

Claims (65)

1. Fremgangsmåte ved beskyttelse av et metallsubstrat mot korrosjon, ved hvilken en varmerestituerbar gjenstand restitueres rundt substratet, karakterisert ved at der som varmerestituerbar gj <*> enstand anvendes én som i restitueringsretningen er forsynt med et overtrekk eller en foring av et forseglingsmateriale som inneholder en for substratet egnet korrosjonsinhibitor.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at der som korrosjonsinhibitor anvendes én som er oppløselig, og som er i stand til å passivisere overflaten av metallsubstratet.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at der som korrosjonsinhibitor anvendes én som kan absorberes av eller adsorberes på overflaten av metallsubstratet for å danne en beskyttende barriere.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at der som korrosjonsinhibitor anvendes et metall som kan virke som en offeranode for å forhindre korrosjon.

5. Fremgangsmåte ved beskyttelse av et metallsubstrat mot korrosjon, ved hvilken en varmerestituerbar gjenstand restitueres rundt substratet, karakterisert ved at der som. varmerestituerbar gjenstand anvendes én som i restitueringsretningen er forsynt med et overtrekk eller en foring av et forseglingsmateriale som inneholder en korrosjonsinhibitor med evne til å passivisere overflaten av metallsubstratet.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1-5, karakterisert ved at der som varmerestituerbar gjenstand anvendes én som er varmekrympbar, og at forseglingsmaterialet utgjøres av et innvendig belegg eller en innvendig foring.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at der som varmerestituerbar gjenstand anvendes en hylse, en omhyllingshylse, en plate,.et bånd, en hette eller en endekapsel.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1-7, karakterisert ved at der som korrosjonsinhibitor anvendes et findelt, partikkelformig fast stoff som er dispergert i forseglingsmaterialet.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 1-8, karakterisert ved at der anvendes et forseglingsmateriale hvis krystallinitet ikke er høyere enn 30 %.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 9, karakterisert ved at der anvendes -et forseglingsmateriale hvis krystallinitet ikke er hø yere enn 20 %.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 1-10, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren anvendes i forseglingsmaterialet i en mengde av inntil 3 0 vekt%.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 11, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren anvendes i forseglingsmaterialet i en mengde av fra 0,25 til 2 5 vekt%.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren anvendes i forseglingsmaterialet i en mengde fra 5 til 15 vekt%.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 1-13, karakterisert ved at der anvendes en korrosjonsinhibitor hvis oppløse-lighet i vann ved 20° C er minsrt 0,05 g/100 ml.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 14, karakterisert ved at der anvendes en korrosjonsinhibitor hvis oppløselighet i vann ved 20° C er minst 0,1 g/100 ml.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at der anvendes en korrosjonsinhibitor hvis oppløselighet i vann ved 20° C er minst 5 g/100 ml.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at der anvendes en korrosjonsinhibitor hvis oppløselighet i vann ved 20° C er minst 30 g/100 ml.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at der anvendes en korrosjonsinhibitor hvis oppløselighet i vann ved 20° C er minst 50 g/100 ml.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 5-18, karakterisert ved at der anvendes en korrosjonsinhibitor valgt blant kromater, molybdater, nitritter, fosfater, wolframater, silicater, benzoater og borater av alkali- og jordalkalimetallene og sink og blandinger av hvilke som helst to eller flere slike forbindelser..

20. Fremgangsmåte ifølge krav 5-18, karakterisert ved at der som metallsubstrat anvendes jern eller stål, og at korrosjonsinhibitoren velges blant natriumkrornat, natriummolybdat, natriumnitritt, natriumbenzoat, natriumborat, trinatriumorthofosfat, kaliumdihydrogenorthofosfat, dinatriumhydrogenorthofosfat, magnesiumhydrogenorthofosfat, magnesiumkromat, sinkkromat og blandinger av hvilke som helst to eller flere slike forbindelser.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 5-18, karakterisert ved at der som metallsubstrat anvendes bly, og at korrosjonsinhibitoren velges blant silicater, carbonater, sulfater og fosfater av alkali- og. jordalkalimetaller og sink, og blandinger av hvilke som helst to eller flere slike forbindelser.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 5-18, karakterisert ved at der som metallsubstrat anvendes aluminium og at korrosjonsinhibitoren velges blant blandinger av silicater og nitrater av alkali- og jordalkalimetallene og sink.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 5-22, karakterisert ved at der anvendes err korrosjonsinhibitor som er i det minste delvis ioniserbar i vann.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 1-23, karakterisert ved at der anvendes et forseglingsmateriale som også inneholder et lamellært fyllstoff.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 24, karakterisert ved at der som lamellært fyllstoff anvendes glimmer.

26. Fremgangsmåte ifølge krav 24, karakterisert ved at der som lamellært fyllstoff anvendes talkum.

27. Fremgangsmåte ifølge krav 1-26, karakterisert ved at der som forseglingsmateriale anvendes en mastiks. '

28. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at der anvendes et forseglingsmateriale på basis av polyisobutylen, en ethylen-propylen-terpolymer eller en butylgummi.

29. Fremgangsmåte ifølge krav 1-26, karakterisert ved at der som forseglingsmateriale anvendes et varmsmelte-adhesiv.

30. Fremgangsmåte ifølge krav 1 - 26, karakterisert ved at der som forseglingsmateriale anvendes en hurtigherdende epoxyharpiks.

31. Fremgangsmåte ifølge krav 1-30, karakterisert ved at der anvendes et forseglingsmateriale med viskositet i området fra 100 til 2000 poise ved 160° C.

32. '- Fremgangsmåte ifølge krav 31, karakterisert ved at der anvendes et forseglingsmateriale med viskositet i området fra 200 til 600 poise ved 160° C.

33. Fremgangsmåte ifølge krav 1-32, karakterisert ved at et lite, negativt elektrisk potensial legges over metallsubstratet for å gi katodisk beskyttelse mot korrosjon.

34. Fremgangsmåte ved beskyttelse av en metallstruktur mot korrosjon, karakterisert ved at man legger et lite., negativt elektrisk potensial over strukturen og beskytter strukturen ved anvendelse av en varmerestituerbar gjenstand med et belegg eller en foring av et forseglingsmateriale inneholdende en for metallet egnet korrosjonsinhibitor.

35. Fremgangsmåte ifølge krav 33, karakterisert ved at der som korrosjonsinhibitor anvendes en oppløselig, passiviserende inhibitor.

36. Fremgangsmåte ved beskyttelse av et strekkanker mot korrosjon, karakterisert ved at strekkankeret dekkes med en varmekrympbar gjenstand forsynt med et belegg eller en foring av et forseglingsmateriale inneholdende en for metallet i strekkankeret egnet korrosjonsinhibitor, og oppvarmes for å frigi den varmekrympbare gjenstand til å restitueres rundt strekkankeret.

37. Fremgangsmåte ifølge krav 36, karakterisert ved at der som korrosjonsinhibitor anvendes en oppløselig forbindelse som er i stand til å passivisere strekkankerets metalloverflate.

3.8. Varmerestituerbar gjenstand med evne til å beskytte en metalloverflate mot korrosjon, karakterisert ved at den i restitueringsretningen er forsynt med et belegg eller en foring av et forseglingsmateriale inneholdende en oppløselig, pas siviserende korrosjonsinhibitor.

39. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38, karakterisert ved at den er varmekrympbar, og at forseglingsmaterialet er anordnet som et innvendig belegg eller en innvendig foring..

40. s Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 eller 39, karakterisert ved at den er en hylse, en omhyllingshylse, en plate, et bånd, en hette eller en endekapsel.

41. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 40, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er et findelt, partikkelformig fast stoff som er dispergert i forseglingsmaterialet.

42. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 41, karakterisert ved at forseglingsmaterialets krystallinitet ikke er høyere enn 30 %.

43. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 42, karakterisert ved at forseglingsmaterialets krystallinitet ikke er høyere enn 20 %.

44. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 43, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er til stede i forseglingsmaterialet i en mengde av inntil 30 vekt%.

45. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 44, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er til stede i forseglingsmaterialet i en mengde av fra 0,25 til 25 vekt%.

46. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 45, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er til stede i forseglingsmaterialet i en mengde av fra 5 til 15 vekt%.

47. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38-46, karakterisert ved at oppløseligheten av korrosjonsinhibitoren i vann ved 20° C er minst 0,05 g/100 ml.

48. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 47, karakterisert ved at oppløseligheten av korrosjonsinhibitoren i vann av 20° C er minst 0,1 g/100 ml.

49. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 48, karakterisert ved at oppløseligheten av korrosjonsinhibitoren i vann av 2 0° C er minst 5 g/10 0 ml.

50. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 49, karakterisert ved at oppløseligheten av korrosjonsinhibitoren i vann av 20° C er minst 30 g/100 ml.

51. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 50, karakterisert ved at oppløseligheten av korrosjonsinhibitoren i vann ved 20° C er minst 50 g/100 ml.

52. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 51, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er valgt blant kromater, molybdater, nitritter, fosfater, wolframater, silicater, benzoater og borater av alkali- og jordalkalimetallene og sink, og blandinger av hvilke som helst to eller flere slike forbindelser.

53. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 51, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er valgt blant natriumkromat, natriummolybdat, natriumnitritt, natriumbenzoat, natriumborat, trinatriumorthofosfat, kaliumdihydrogenorthofosfat, dinatriumhydrogenorthofosfat, magnesiumhydrogenorthofosfat, magnesiumkromat, sinkkromat og blandinger av hvilke som helst to eller flere slike forbindelser.

54. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38-51, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er valgt blant silicater, carbonater, sulfater og fosfater av alkali- og jordalkalimetallene og sink, og blandinger av hvilke som helst to eller flere slike forbindelser.

55. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 51, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er valgt blant blandinger av silicater og nitrater av alkali- og jordalkalimetallene og sink.

56. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 55, karakterisert ved at korrosjonsinhibitoren er i det minste delvis ioniserbar i vann.

57. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38-56, karakterisert ved at forseglingsmaterialet også inneholder et lamellært fyllstoff.

58. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 57, karakterisert ved at det lamellære fyllstoff ér glimmer.

59. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 57, karakterisert ved at det lamellære fyllstoff er talkum.

60. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38-59, karakterisert ved at forseglingsmaterialet er en mastiks.

61. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 60, karakterisert ved at forseglingsmaterialet er på basis av polyisobutylen, en ethylen-propylen-terpolymer eller en butylgummi.

62. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38-59, karakterisert ved at forseglingsmaterialet er et varmsmelte-adhesiv.

63. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 59, karakterisert ved at forseglingsmaterialet er en hurtigherdende epoxyharpiks.

64. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 38 - 63, karakterisert ved at viskositeten av forseglingsmaterialet er i området fra 100 til 2000 poise ved 160° C.

65. Varmerestituerbar gjenstand ifølge krav 64, karakterisert ved at viskositeten av forseglingsmaterialet er i området fra 2 00 til 600 poise ved 16.0° C.