NO328437B1 - Anker omfattende skaft - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører et anker omfattende en mothake og et skaft (eng: shank), som angitt i innledningen til krav 1. Ankerets skaft er i én ende festet til mothaken og ved den andre enden utstyrt med innretninger for innfesting av en ankerline eller lignende. Skaftet sikrer her overføringen av strekk-krefter i ankerlinen til mothaken, spesielt ved inntrengning av ankeret i forankringsj orden, men eventuelt også ved forankring av et objekt som er forbundet til ankeret, slik som et halvt nedsenkbart fartøy.

Et eksempel på et slikt anker som har vist seg å fungere bra under normale betingelser er søkerens Stevpris<®> anker, som blant annet er gjenstand for europeisk patent 0 049 455. Stevpris-ankeret har et skaft som har plateformede ben som konvergerer bort fra mothaken. US 4 995 326 beskriver et anker med forbindelsesinnretninger med innbyrdes kryssende forbindelsesdeler. Et anker som beskrevet i innledningen til krav 1 er kjent fra NL-A-71.15016.

I ankrenes nedtrengte posisjon kan det skje at de er belastet med en kraft som har en komponent på tvers av skaftet. Slike tverrkrefter må opptas av skaftet. Videre kan til og med svært store tverrkrefter utøves på skaftet når ankeret hales inn, og hales da inn med skaftet forover over trommelen på dekket til et hjelpe- eller forsyningsfartøy. Det skjer ofte da at ankeret understøttes på trommelen med et skaftben - istedenfor med én av skaftets bakre kanter, det betyr rotert en kvart runde. Som et resultat kan betydelige deformasjoner opptre i skaftet til ankeret, noe som til og med kan føre til at ankeret trenger et nytt skaft.

Det er en hensikt med oppfinnelsen å tilveiebringe et enkelt konstruert anker som forbedrer dette. Til denne hensikt tilveiebringer oppfinnelsen et anker omfattende en mothake og et skaft som strekker seg oppover og forover fra mothaken, der skaftet ved en første ende er forbundet til mothaken og ved en andre ende, som befinner seg motsatt til den første enden, er utstyrt med midler for forbindelse av ankeret til en penetrasjonsline eller ankerline, der skaftet omfatter to skaftben, som er forbundet til hverandre ved at det benyttes en første tapp for å fiksere avstanden mellom skaftbena, kjennetegnet ved at den første tappen befinner seg ved skaftbenas andre ende, der det partiet av den første tappen som befinner seg innenfor skaftbena også fungerer som en forbindelsesinnretning for et endeledd eller endesjakkel for penetrasjonslinen eller ankerlinen ved denne lokaliseringen.

I ankeret ifølge oppfinnelsen har ikke tappen bare funksjonen omfattende direkte

. eller indirekte forbindelsesinnretning av skaftbena ved deres andre ende, men den kan også samvirke i fikseringen av avstanden den ene til den andre mellom skaftbena ved det stedet, og ved midler for å forbinde ankerlinen. Ved å holde skaftbena i en avstand realiseres en bred understøttelse og skaftets motstandsmoment W er økt og deformasjonen under de påtrykte momentene og tverrkreftene motvirkes bedre. Lokaliseringen av ankerlinens endeledd mellom

skaftbena gir glatt utside av den andre enden, som et resultat av hvilket bevegelsen av den andre skaftenden over en trommel forbedres.

Endeleddet er fortrinnsvis formet som en såkalt buesjakkel (eng: bow-shackle), der det er spesielt fordelaktig når tappen også er en del av buesjakkelen. I det siste tilfellet er delene videre økonomisert. Buen til buesjakkelen faller mellom skaftbena og har som resultat i prinsippet en større rotasjonsfrihet.

Endeleddet er fortrinnsvis forbundet på en dreibar måte til tappen, slik at en optimal overføring av krefter alltid kan finne sted. Rotasjonen vil her finne sted innenfor skaftbena, og trenger følgelig ikke å forhindres.

Den første tappen er fortrinnsvis fast forbundet til skaftbena, slik at det er utelukket at tappen kan frigjøres under nevnte rotasjon.

Alternativt kan tappen sikres aksialt i hullene i skaftbena, men kan fremdeles roteres, og buesjakkelen kan passende opptas mellom bena, i hvilket tilfelle buesjakkelen forhindrer skaftbenas bevegelse mot hverandre, og fastgjøringen av tappen til utsiden av skaftbena forhindrer at skaftbena beveges bort fra hverandre.

I en videre utvikling av ankeret ifølge oppfinnelsen er tappen forsynt med midler for forbindelse til enden av en ytterligere hjelpeline (eng: pennant line). Den først tappen har således en ekstra funksjon, nemlig overføringen av strekk-krefter til de to linenes skaft, nemlig ankerlinen og hjelpelinen. Hjelpelineforbindelsen er også noe beskyttet her.

Ankeret kan være forsynt med en andre tapp som er bevegelig forbundet til den første tappen og fungerer som forbindelsesinnretning for en ytterligere hjelpeline. Det foretrekkes her at den andre tappen er forbundet til den første tappen ved hjelp av et stivt forbindelseselement. Avstanden mellom begge tappene forblir således konstant.

I tilfelle det stive forbindelseselementet kan roteres om den første tappens senterlinje, kan forbindelseselementet svinges ned sammen med den andre tappen under gjennomtrengning av skaftet i forankringsjorden, og svinge oppover når den andre tappen benyttes.

Det stive forbindelseselementet har fortrinnsvis en bredde som er mindre enn avstanden mellom skaftbena ved den andre enden av skaftet. Forbindelseselementet kan således falle innenfor skaftets profil, som et resultat av hvilket skade på ankerskaftet og omgivelsene under ankerhåndtering kan motvirkes.

Den andre tappen er fortrinnsvis også del av en buesjakkel, som foretrukket er forbundet på en roterbar måte til forbindelseselementet, slik at når det utøves strekk på hjelpelinen vil sjakkelen og forbindelseselementet komme til å ligge i én kraftlinje.

Det er videre foretrukket at den andre tappen har en lengde som er mindre enn avstanden mellom skaftbena ved den andre enden av skaftet. Den andre tappen kan således også falle innenfor skaftets profil, og som et resultat av dette kan skade av ankerskaftet og omgivelsene under ankerhåndtering videre motvirkes.

Tilpassing innenfor skaftet etter svinging er sikret når forbindelseselementet og den andre tappen har blitt festet med hensyn til den første tappen mot bevegelse langs sin senterlinje.

I en alternativ utvikling av ankeret ifølge oppfinnelsen, strekker en andre tapp seg ved den andre enden mellom skaftbena og er festet til det, bakenfor den første tappen, som forbindelsesinnretning for en ytterligere hjelpeline, når det foretrukket er del av en buesjakkel som også strekker seg mellom skaftbena.

Skaftbena er fortrinnsvis plateformede. Det er videre foretrukket at nær den første enden er skaftbena plassert i parallelle plan, slik at avstanden mellom platene der er konstant, og derfor lik ved den første tappen og lokaliseringen eller svingbanen til den andre tappen.

Fra et videre aspekt tilveiebringer oppfinnelsen et anker omfattende en mothake og et skaft som strekker seg oppover og forover fra mothaken, der skaftet ved en første ende er forbundet til mothaken og ved en andre ende som befinner seg motsatt til den første enden er utstyrt med innretninger for innfesting av ankeret til en hjelpeline eller ankerline, der skaftet er stivt og mothaken ved den nedre side er utstyrt med nedre overflater for understøttelse av den nedre siden av mothaken ifølge en støtteoverflate, i hvilken skaftet strekker seg til den andre enden i det vesentligste parallelt til støtteflaten. Dette er fordelaktig for den begynnende penetrasjonen av mothaken i forankringsjorden, men det er også fordelaktig når ankeret oppbevares ombord på et forsyningsskip og når ankeret forberedes, særskilt den andre enden av skaftet, ved den lokaliseringen.

Skaftet omfatter fortrinnsvis to bøyde skaftben som konvergerer til den andre enden.

Det er foretrukket da at mothaken har en øvre overflate, som på forsiden betraktet i et vertikalt langsgående snittdelt plan har en vinkel på omtrent 10-30°, fortrinnsvis 20-30°, fortrinnsvis omtrent 25°, med støtteflaten. Som et resultat er penetrasjonskarakteristikkene til mothaken forbedret.

Fra et videre aspekt tilveiebringer oppfinnelsen et anker omfattende en mothake og et skaft som strekker seg oppover og forover fra mothaken, der skaftet ved en første ende er forbundet til mothaken og ved en andre ende som befinner seg motsatt første enden er utstyrt med innretninger for forbindelse av ankeret til en penetrasjonsline eller ankerline, der skaftet er stivt og omfatter to skaftben, idet mothaken har en øvre overflate som ved lokalisering av den første enden av skaftet danner et i det vesentligste plant plan ( eng: "planar plane"), som er perpendikulært til ankerets langsgående symmetriplan og fortrinnsvis er kontinuerlig fra forkant til bakkant, der mothakens øvre overflate på utsiden av skaftbena danner plan som forløper skrått til siden og nedover. Som et resultat er skaftets jordpassasje forbedret mens rommet under mothaken er beskyttet til siden, som et resultat av hvilket at de delene som befinner seg her, hvilket i tilfellet et justerbart skaft er dennes justeringsleppe, skades mindre hurtig. Mothakenes plan forløper skrått til siden, enn videre beskytter ankerets passasje over et forsyningsfartøys trommel. Videre er stabiliteten under penetrasjonen forbedret.

Mothaken danner fortrinnsvis et hult legeme (boks) som har en nedre overflate som i området under den øvre overflatens plane plan omfatter to plan som heller mot siden og nedover og møter hverandre i henhold til en topplinje som befinner seg i ankerets langsgående symmetriplan. Som et resultat tilsvarer tverrsnittet i en tverretning av mothaken momentlinjer, der det er en lav høyde i midten, der - betraktet i tverrsnitt- de minste momentene som et resultat av jordtrykk er tilstede, men en større høyde ved stedet der skaftbena er innfestet. Ikke desto mindre er passasjen av jord over skaftet, mellom skaftbena, forhindret i så liten grad som mulig, fordi på det stedet er den øvre overflaten så rett og derfor så liten som mulig. Mothakens nedre overflate er fortrinnsvis fortsatt til siden, opp til sidekantene i planene som forløper skrått nedover, som et resultat av hvilket den retningsbestemte stabiliteten er videre forbedret, og også den hule mothakekonstruksjonen kan forbli enkel.

Betraktet i et snittplan perpendikulært til det langsgående symmetriplanet har mothaken foretrukket en omvendt V-form.

Fra et neste aspekt tilveiebringer oppfinnelsen et anker omfattende en mothake og et stivt skaft som under bruk forlenges oppover og forover fra mothaken, der skaftet ved en første ende er forbundet til mothaken og ved en andre ende som befinner seg motsatt til den første enden, er forsynt med innretninger for å forbinde ankeret til en penetrasjonsline eller ankerline, der mothaken danner et hult legeme av plater og har en øvre overflate og en nedre overflate, som forfra og bakover divergerer i forhold til hverandre, betraktet i et langsgående snittplan, til en bakre side av mothaken, der ankeret har en referanselinje som forløper gjennom ankerets gravitasjonssenter og gjennom penetrasjonslinens punkt for kraftpåføring på skaftets andre ende, der den bakre siden av mothaken ved den nedre siden er forsynt med tverrgående kanter, som befinner seg bakover fra referanselinjen. Når ankeret kommer ned, svevende med referanselinen vertikalt, vil det først komme ned på de tverrgående kantene. På grunn av den bakre posisjonen til de tverrgående kantene, vil ankeret være tilbøyelig til å helle forover fra en til å begynne med ustabil orientering, til en korrekt posisjon for penetrasjon.

De tverrgående kantene befinner seg fortrinnsvis på begge sider av ankerets langsgående symmetriplan og er på linje med hverandre, slik at en slags rotasjon eller hellende kant er oppnådd ved den bakre siden av mothaken.

De tverrgående kantene danner fortrinnsvis den bakre grensen av støtteflatene som er del av mothakens nedre overflate, der overflatene i motsetning til normalt er ved en vinkel til referanselinen, der vinkelen åpner i ankerets bakre retning. Den bakre siden av mothaken danner støtteflater, som i motsetning til normalt er i en spiss vinkel med referanselinjen, som åpner i ankerets bakre retning. På denne måten er det oppnådd at ankeret etter at det kommer ned på de tverrgående kantene ikke synker for dypt ned i bunnen og ellers forhindrer vippeprosessen.

Støtteoverflatene befinner seg fortrinnsvis på begge sider av ankerets langsgående symmetriplan, spesielt i en avstand fra det langsgående symmetriplanet, fortrinnsvis nærliggende mothakenes sidekanter, som et resultat av det kan mothakene når de kommer ned på forankringsbunnen - betraktet i tverrgående retning - først innta en stabil posisjon før den vippes forover. Avstanden mellom støtteoverflatene tilbyr dessuten flere muligheter for realisering av jordstrømningsforbedrende anordninger på mothaken, slik som f.eks. den V-formede tunnelen ved mothakens nedre side som nevnt tidligere.

Fra et videre aspekt ifølge oppfinnelsen er det frembrakt at mothaken danner et hult legeme av plater og har en øvre overflate og en nedre overflate, som divergerer forfra og bakover i forhold til hverandre, betraktet i et langsgående snittplan, til en bakre side av mothaken, der den bakre siden av mothaken danner plan, som er orienterte på skrå bakover og oppover når mothaken er plassert på en plan grunn. På denne måten forbedres jordstrømmen over den bakre siden av mothaken.

Fra et neste aspekt er det frembrakt ifølge oppfinnelsen at mothaken danner et hult legeme av plater av en øvre overflate og en nedre overflate, som divergerer forfra og bakover i forhold til hverandre, betraktet i et langsgående snittplan, til en bakre side av mothaken, der skaftet er stivt og omfatter to skaftben som er forbundet ved den første enden til to langsgående dragere i mothaken, der de langsgående dragerne hver omfatter to parallelle båndformede plater, som mellom dem definerer et opptagningsrom for en fastgj øringsleppe ved den første enden av skaftbena, der de båndformede platene rager fra mothakens frontkant til den bakre kant. De langsgående dragerne er en del av mothakens konstruksjon. På grunn av dens kontinuerlige doble design er soliditeten økt, og flere monteringsmuligheter er også tilveiebrakt, slik som for penetrasjonspunkter og for forpartiene av den første enden av skaftbena.

I det minste i et forparti er de båndformede platene fortrinnsvis forbundet til hverandre ved hjelp av et tverrgående bånd av stål. Som et resultat er begge de langsgående båndene motvirket mot å deformere mot hverandre. Med den øvre overflaten kan et slags boksstag bli formet og som et resultat av dette forbedres styrken. Boksstagets fremre ende danner dessuten et passende opptagelsesrom for penetrasj onspunkter.

Fra et videre aspekt tilveiebringer oppfinnelsen et anker, der mothaken danner et hult legeme av plater og har en øvre overflate og en nedre overflate, som divergerer i forhold til hverandre forfra og bakover, betraktet i et langsgående snittplan, til en bakre side av mothaken, der de områdene av mothakens sideplan som befinner seg ytterst sidelengs har blitt dannet med en normal som er i det vesentligste perpendikulær til ankerets langsgående symmetriplan. Som et resultat motvirkes ødeleggelsen av mothaken eller dets omgivelser under håndtering.

Det foretrekkes her at nærliggende til sideplanene har stabiliseringsplan, som er orientert skråstilte innover og nedover, blitt dannet i mothakens nedre overflate. Disse platene er forsterket ved sideplanene.

Oppfinnelsen vil bli tydeliggjort på basis av eksempel på utførelse som vises på de vedlagte tegningene, der

Fig. 1 viser et sideriss av et anker ifølge oppfinnelsen; Fig. 2 viser et riss i perspektiv av anker på fig. 1; Fig. 3 viser en øvre ende av skaftet til ankeret på fig. 1 og 2 og har i tillegg en ytterligere sjakkel for en hjelpeline; Fig. 4 viser en videre mulig utførelse av en øvre ende av et skaft til et anker ifølge oppfinnelsen; Fig. 5 viser en alternativ utførelse av den øvre enden av et skaft til et anker ifølge oppfinnelsen; Fig. 6 viser et gjennomsiktig riss i perspektiv av et annet anker ifølge oppfinnelsen; Fig. 7A-C viser et toppriss, et bunnriss og et tverrsnitt ifølge pilen VIIIC, henholdsvis, av ankeret på fig. 6; Fig. 8 viser et riss i perspektiv av bunnsiden av mothaken til ankeret på fig. 6; Fig. 9 viser et riss tvers igjennom ovenfra av forkanten av anker på fig. 6; Fig. 1 OA viser en detalj av den bakre siden av mothaken av ankeret på fig. 6, i det øyeblikket det kommer ned på en forankringsbunn;

Fig. 10B viser ankeret på fig. 6 rett etter situasjonen på fig. 10A; og

Fig. 11 viser ankeret på fig. 6 i en posisjon der den er klar for penetrasjon i en forankringsbunn.

Ankeret 1 på fig. 1 og 2 omfatter en mothake 2 som har en øvre overflate 5, en frontende 3 og en bakende 4, og et skaft 6 av to plateformede skaftben 6a,b som ved deres nedre ender 7 er hengselbart forbundet ved hjelp av tapper 8 til mothaken 2 og ved hjelp av lepper og tapper 9 forsynt med flere hull (for justering av vinkelen mellom mothaken og skaftet) ved en lokalisering som befinner seg bak den til mothaken 2.

Skaftbena 6a,b er forbundet til hverandre langs deres lengde ved hjelp av tverrgående plater 11. Ved deres øvre ende 12 er skaftbena 6a,b formet med endeører 14, til hvilke - i dette eksemplet - en (første) tapp 15 er fast forbundet med dets ender, f.eks. ved sveising eller ved hjelp av gjengeskjæring. Tappen 15 er en del av en buesjakkel 16 der U-buen 17 er fritt dreibar - i retningene A - omkring tappen 15. Tappen 15 holder ørene 14 med en avstand seg imellom, idet motstanden fra skaftet 6 mot bøying i retningene B økes. U-buen 17 faller innenfor ørene 14 og innenfor linjen X og danner en fastgj øring for et ledd av kjettingen 18 som leder til et fartøy eller til et objekt som skal forankres.

Ved den øvre enden 12 har en forsterkningsplate 13 blitt fastgj ort mellom skaftbena 6a,b.

Den øvre enden av skaftet 6 vist på fig. 3 skiller seg fra den på fig. 1 ved at en andre sjakkel eller buesjakkel 20 er anordnet med en orientering tverrgående til buesjakkelen 16. Buesjakkelen 20 er i det vesentligste parallell til ankerets 1 symmetriplan S, og er begrenset ved hjelp av tappen 22 for å gripe om tappen 15. Buesjakkelen 20 kan svinge fritt i retningen B. I posisjonen dreid lengst vekk i motursretning, faller buesjakkelen 20 innenfor ørene 14, som et resultat av hvilket sjakkelen 20 er ingen forhindring når det skal dras over trommelen for et forsyningsfartøy. Dette gjelder også bra når ankeret hviler på den bakre kanten av skaftet på dekk eller er beveget over det.

På fig. 4 er den andre buesjakkelen 20 fast festet i huller i ørene 14 til den øvre enden av skaftet 6 ved tapp 22. Det er nå to buesjakler, nemlig 16 og 20, anordnet på en sammenlignbar måte, som er bestemt henholdsvis for en ankerline og en hjelpeline (eng: pennant line). I dette tilfellet i den understøttede posisjonen som vist, forblir buesjakkelen 20 innenfor linjen X som vises på fig. 3 og innenfor konturene av ørene 14.

På fig. 5 er den andre buesjakkelen 20 ikke direkte forbundet til ørene 14 av skaftet 6. Her er det gjort bruk av et stivt forbindelseselement 23 som er forsynt med to parallelle hull, for roterbar anbringelse henholdsvis av den første buesjakkelens 16 tapp 15, og den andre buesjakkelens 20 tapp 22. Tappen 15 er fastgjort til ørene 14, i hullene 23, og buesjakkelen 20 er fritt roterbart i retningen C i forhold til forbindelseselement 23, og forbindelseselement 23 er fritt roterbart i retning D om tappen 15.1 dette tilfellet, i den inaktive posisjonen som er vist, forblir forbindelseselement 23 innenfor konturene av ørene 14, og også buesjakkelen 20, så vel som innenfor linjen X som vises på fig. 3. Buesjakkelen 20 kan fjernes dersom nødvendig.

Ankeret 101 på fig. 6 og videre har en mothake 102 og et skaft 106, der mothaken igjen har en forkant 103 og en bakkant 104.

Skaftbena 106a, 106b divergerer i en nedovergående retning i forhold til hverandre, opp til bulelinje Tl og T2, der de fortsettes i nedovergående retning i parallelle og vertikale plater 170a, 170b. Ved de nedre endene 107a, 107b er også plater 172a, 172b tilveiebrakt ved forsiden, gjennom hvilke forbindelsestapper 108a, 108b kan strekke seg for å feste skaftet 106 til mothaken 102. Lengre bakover ved skaftets 106 nedre ende 107a, 107b er lepper 171a, 171b forsynt med flere hull tilveiebrakt, slik at skaftet ved hjelp av tapper 109a, 109b kan festes til mothaken i forskjellige vinklede posisjoner. Her er posisjonen vist der vinkelen mellom skaftet og mothaken er størst.

Mellom de nedre endene 107a, 107b av skaftets ben 106, har den øvre overflaten 105 av mothaken 102 et plant plan, som strekker seg bakover fra frontkanten 103 mellom skaftbena, og ender i en tverrgående linje, for å gå over i en slags inngang eller speilflater 162a, 162b, som er i ett plan med hverandre. Normalen NI til planene 162a, 162b er orientert skrått oppover bak i forhold til mothaken 102. Planenes 162a, 162b nedre grense er noe V-formet, for å være tilgrensende til tunnel Y, som skal diskuteres videre, ved den nedre overflaten av mothaken 102. På utsiden av den er de nedre grensene til planene 162a, 162b parallelle til den øvre grensen og derfor tverrgående til ankerets 101 symmetriplan S.

Bortsett fra de nedre endene 107a, 107b til skaftbena 106 har mothakens 105 øvre overflate sideplater 160a, 160b som forløper skrått nedover til sidekanten av mothaken, ved en vinkel (3 på 10-40°, fortrinnsvis 30°. Slik det kan ses på fig. 7A er sidekantene parallelle med hverandre og til symmetriplanet S, og de danner plane sideplan 190a, 190b som også er parallelle til symmetriplanet S.

Mothakens 102 nedre overflate er bygget opp av flere plater og har som det kan ses på fig. 7C en i det vesentligste omvendt V-form for å danne en slags tunnel Y. Tunnelen er fordelaktig når ankeret hales inn opp-ned over trommelen på et forsyningsfartøy, fordi ankerlinen som fremdeles er forbundet til ankeret og til objektet som skal forankres, slik som en oljerigg, er sentrert noe, slik at kraften som et resultat av at ankerlinen (mange hundre meter lang) som henger ned i vannet kan utøves på ankeret på en sentrert måte. I den hensikten er platene 183a, 183b tilveiebragt under det plane planet 161 av den øvre mothakens overflate 105, der platene bringes sammen med platen 161 ved frontkanten og ved bakkanten går over i de skråstilte nedre kantene av overflatene 162a, 162b. For mer stivhet kan en plate 184 anordnes. Nærliggende til den er langsgående stag 150a, 150b som vil diskuteres nærmere, ved utsiden av hvilke mothakens 102 nedre overflate 180 fortsettes utover i platene 185a, 185b som også er skråstilt, der vinkelen y som kan ses på fig. 7C er lik den til platene 183a og 183b som kan være 5-30°. Ved frontenden går platene 185a, 185b inn i en kant med platene 160a, 160b av de øvre overflatene av mothaken 102. Til siden ved de bakre kantene går overflatene 185a, 185b inn i støtteflater 181a, 181b, som befinner seg i ett plan med hverandre og der det motsatt av normalen N2 er ved en bakre åpning en spiss vinkel x, betraktet i symmetriplanet S, med hensyn til linjen Q (fig. 10) gjennom ankerets gravitasjonssenter og ankerlinens punkt for forbindelse (tapp 115) på den øvre enden av skaftet, under nedføring av ankeret. Planene 181a, 181b ender ved det bakre i tverrgående kanter 188a,b som også danner den bakre grensen av planene 162a,b og er på linje med hverandre, perpendikulært til det langsgående symmetriplanet S. Dette gås nærmere inn på i diskusjonen av fig. 10A, B og 11.

Ved sidekantene forbindes overflatene 185a,b til stabiliseringsplanene 182a, 182b som med deres normaler N3 er orientert mot hverandre, forover og nedover. Arrangementet med stabiliseringsplanene 182a, 182b og sideplanene 190a, 190b så vel som partiene av støtteplanene 181a, 181b som befinner seg ved det bakre derav, tilveiebringer en solid struktur på det stedet. Se også fig. 8.

De langsgående stagene 150a, 150b (se også fig. 8) er hver oppbygd fra to langsgående plater henholdsvis 151a, 152a og 151b, 152b. Mellom dem fastlegger de slissformede passasjer 153a, 153b som er parallelle med hverandre og med symmetriplanet S. De opptar hengsleplater 172a, 172b og lepper 171a, 171b mellom dem og danner opptagelsesplass 155 (se fig. 8 og 9), der en penetrasjonstann (eng:"penetration tooth") 156 kan opptas forbindbart. De langsgående platene er forsynt henholdsvis med et fremre nedre kantparti 154a, b og et bakre nedre kantparti 157a, 157b, det er ved en vinkel i forhold til det fremre nedre kantpartiet og forløper mer eller mindre parallelt til mothakens 102 øvre overflate 161.

Begge de fremre nedre kantpartiene 154a, 154b av hvert langsgående stag er forbundet til hverandre ved hjelp av bånd 158a, b som også begrenser opptagelsesplassene 155 nedover.

Vinklene mellom platene 160a, 160b og 161 på den ene side og platene 183a, b og 185a, b på en annen side, målt fra frontkanten 103 i et tverrsnittplan parallelt til symmetriplanet S, er alltid konstant. Vinkelen kan bestemmes avhengig av jordtypen, og er fortrinnsvis mellom 0° og 20°, fortrinnsvis 10°.

Øyeblikket der ankeret 101 kommer ned på en forankringsbunn 200 er vist på fig. 10a, i dette eksemplet plant og horisontalt. Under nedsenkningen er linjen Q (se fig. 10b) vertikal fordi tappen 115 og gravitasjonssenteret Z, og støtteoverflatene 181a, 181b med deres normaler N2 er orientert nedover til høyre, som ses på figuren.

Referanselinjen Q er ved en forover åpningsvinkel x motsatt av normalen N2. Under nedføring er kantene 188a, b, som danner en vertekslinje/topplinje mellom planene 162a, b og 181a, b, til høyre - som sett på figuren -, dvs. bak linjen Q og derfor gravitasjonssenteret Z, der penetrasjonssiden eller forsiden av mothaken befinner seg til venstre. Når ankeret 101 kommer ned vil det først støttes på kantene 188a, 188b der det på grunn av at ankerets 101 gravitasjonssenter er posisjonert forover vil tippe forover. Støtteoverflatene 181a, 181b forhindrer en for dyp penetrasjon ned i bunnen, som et resultat av det kan tippingen ellers bli forhindret. I situasjonen som vises på fig. 10b, er linjen Q allerede tippet noe til venstre og vil tippe videre til den posisjonen som vises på fig. 11.

På fig. 11 er ankeret 101 vist, der skaftet er justert ved en vinkel for penetrasjon i sand, med den minste mulige skaftvinkel (den største vinkelen er for mud eller gjørme). Skaftet 106 strekker seg her i retning H, parallelt til grunnoverflaten 200.1 denne posisjonen hviler ankeret på de fremre tuppene så vel som på de nedre kantene av sideplanene 190a, b. Skaftbenas øvre ende er i en distanse fra underlaget. Denne situasjonen kan også virkeliggjøres på dekk, og letteregjør monteringshandlingene ved skaftenden. Fra frontkanten 103 er den øvre overflaten 160a, 160b ved en vinkel a sett i tverrsnittplan parallelt til symmetriplanet S, på 25° til gulvområdet. Den nedre overflaten 185a, b er ved en vinkel 8 på 10° til den øvre overflaten.

Claims (11)

1. Anker (1) omfattende en mothake (2) og et skaft (6) som strekker seg oppover og forover fra mothaken, der skaftet ved en første ende er forbundet til mothaken og ved en andre ende som befinner seg motsatt til den første enden, er utstyrt med midler (15, 16, 17) for forbindelse av ankeret til en penetrasjonsline eller ankerline, der skaftet (6) omfatter to skaftben (6a, 6b), som er forbundet til hverandre ved at det benyttes en første tapp (15) for å fiksere avstanden mellom skaftbena (6a, 6b), karakterisert ved at den første tappen (15) befinner seg ved skaftbenas (6a, 6b) andre ende, der det partiet av den første tappen (15) som befinner seg innenfor skaftbena (6a, 6b) også fungerer som en forbindelsesinnretning for et endeledd eller endesjakkel for penetrasjonslinen eller ankerlinen ved denne lokaliseringen.

2. Anker ifølge krav 1, der endeleddet (16, 17) er formet som en såkalt buesjakkel, der fortrinnsvis den første tappen (15) også er del av buesjakkelen.

3. Anker ifølge krav 1 eller 2, der endeleddet er forbundet på en roterbar måte til den første tappen (15) og muligens passende opptatt mellom skaftbena.

4. Anker ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, der den første tappen (15) er fast festet til skaftbena.

5. Anker ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, der den første tappen (15) er forsynt med midler (21) for forbindelse til enden av en ytterligere hjelpeline, der ankeret fortrinnsvis er utstyrt med en andre tapp (22) som er bevegelig forbundet til den første tappen og fungerer som forbindelsesinnretning for en ytterligere hjelpeline.

6. Anker ifølge krav 5, der den andre tappen (22) er forbundet til den første tappen (15) ved hjelp av et stivt forbindelseselement (23), der fortrinnsvis det stive forbindelseselementet kan roteres om den første tappens (15) senterlinje.

7. Anker ifølge krav 6, der det stive forbindelseselementet (23) har en bredde som er mindre enn avstanden mellom skaftbena (6a, 6b) ved den andre enden av skaftet.

8. Anker ifølge krav 6 eller 7, der den andre tappen (22) også er del av en buesjakkel (20), der fortrinnsvis buesjakkelen (20) er forbundet til forbindelseselementet på en dreibar måte om den andre tappen (22).

9. Anker ifølge et hvilket som helst av kravene 6-8, der den andre tappen (22) har en lengde som er mindre enn avstanden mellom skaftbena (6a, 6b) ved den andre enden av skaftet, der fortrinnsvis forbindelseselementet (23) og den andre tappen (22) er fiksert i forhold til den første tappen (15) mot bevegelse langs den andre tappens senterlinje.

10. Anker ifølge et hvilket som helst av kravene 1-4, der en andre tapp (22) ved den andre enden strekker seg mellom skaftbena (6a, 6b) og er forbundet til det, bak den første tappen (15), og fungerer som forbindelsesinnretning for en ytterligere hjelpeline, og fortrinnsvis er del av en buesjakkel (20) som også strekker seg innenfor skaftbena.

11. Anker ifølge et hvilket som helst av de foregående kravene, der skaftbena (6a, 6b) er plateformede, hvori fortrinnsvis skaftbena befinner seg i parallelle plan nær den første enden.