NO326526B1 - Autopoietisk nettverkssystem utstyrt med distribuert, kunstig intelligens for a yte multimedia-telestesi, -telemetri, -telekinese, -telenaervaer, -teleadministrasjon, -telekommunikasjon og databehandlingstjenester med hoy hastighet og i store volum - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører fremgangsmåter og anordninger som involverer fordelte og nettilkoplede autopoietiske, kunstige intelligenssystemer med anvendelser på et antall områder, innbefattende beregning, industriproduksjon, utdannelse, underholdning, helse og telekommunikasjon. Mer spesielt, men ikke utelukkende, vedrører foreliggende oppfinnelse fremgangsmåter og anordninger innrettet for å skape, opprette, drive og opprettholde integrerte nettsystemer som tilveiebringer funksjonalitet for fjernavføling, handling, forvaltning og kommunika-sjonsoperasjoner og -aktiviteter, og som kalles telestesi (fjernavføling innbefattende televisjon), telemetri fra fjerntliggende rom og anordninger (fjernmåling av fysiske parametere), telekinese (mekanisk fjernhandling), telenærvær (audiovisuell samhandling mellom personer på avstand), teleadministrasjon av fjerntliggende anordninger (slik som fjerndrift og fjernstyring av komplekse anlegg, fjernadministrasjon av energiforsyning og energibruk), og telekommunikasjoner (overføring av informasjon av enhver type over avstander), og muliggjøre levering av de relaterte tjenester til tredje parter. Oppfinnelsen vedrører også systemer, modeller og meto-dologier for bruk med slike systemer.

Over de siste to tiår har et antall områder med økonomisk aktivitet vedrør-ende bruk av nett kommet inn i en fase med hurtig teknologisk forandring. Disse områdene innbefatter anvendelser som krever bruk av nettilknyttede datamaskiner og/eller parallell beregning, nett med elektroniske anordninger av forskjellige typer, og forskjellige former for kunstig intelligens og ekspertsystemer slik som innenfor bankvesenet, utdannelse, underholding, helse, vitenskapelig forskning, forskjellige former for telekommunikasjoner, energiforsyning og -bruk, vannfordeling og mange sider ved lokal og internasjonal forretningsvirksomhet og handel.

Endringer på disse områdene krever hurtig utvidelse av nettgjennomløps-kapasitet, tjenestekvalitet, slik som hastigheter for dataoverføring og ventetid, samt tjenesteområder som er i stand til å bli levert av nettsystemer. Parallelt er det også et raskt økende behov for levering av tjenester gjennom mobilenheter (håndholdte, båret på eller av en person slik som en mobiltelefon, en bærbar datama-skin, eller installert i et kjøretøy) som er sammenlignbare eller ekvivalente med de som leveres gjennom faste enheter (slik som faste telefonanordninger eller skrive-bord-datamaskiner).

Konvensjonelle telekommunikasjons- og/eller media-nett og beslektede in-dustrier forsøker å reagere på de nye behov ved å utvikle nye interaktive systemer som er i stand til å levere bildetelefon, bildekonferanser, video på forespørsel og internett-tjenester i tillegg til eksisterende data- og tale-tjenester. Disse forbedring-ene oppfyller imidlertid ikke fullstendig de kommende nye behov. Den langvarige trend er mot levering av billige og høyst pålitelige telestesi-, telekinese-, telenærvær-, telemetri-, teleadministrasjons- og telekommunikasjons-tjenester basert på nettsystemer utrustet med fordelt kunstig intelligens. Disse tjenestene eller funk-sjonalitetsformene er nær beslektet. For å understreke dette slektskapet og for å lette beskrivelsen av oppfinnelsen, blir disse tjeneste i resten av beskrivelsen for-kortet til telhex-tjenester. Denne funksjonaliteten kan defineres på følgende måte: Telestesi - funksjonalitet refererer til fjernavføling, innbefattende televisjon i betydningen av kringkasting av audiovisuelle bilder og fjerninnsamling av audio-visuelt materiale. Den omfatter også de andre menneskelige sanser slik som be-røringssans og lukt, selv om det ennå skjer i begrensede former slik som gjennom forskjellige såkalte virtuelle virkelighetsanordninger og -systemer. Foruten kring-kastingsanvendelser i underholdningsindustrien (slik som forskjellige former for fjernsyn) innbefatter telestesi-anvendelser fjernovervåkning og -oversikt over områder, slik som et sentralt forretningsdistrikt (CBD, central business district) og eiendommer.

Telemetri - er en utvidelse av telestesi som refererer til fjernutførelse av spesielle målinger av fysiske parametere slik som temperatur, trykk, kraft, masse, pH, spenning, strøm, harmoniske, digitale tilstander, geografisk posisjon og så videre. Spesielle anvendelser innbefatter fjernmåling og -registrering av levering og/eller bruk av energi (kraft, gass) driftsfluider (vann, effluenter, gasser), diskrete masser og anordninger (partikler, pulvere, objekter og så videre), overvåkning av bevegelse, sporing av kjøretøy, navigasjon og beslektede operasjoner, fjerndrift av medisinske og helserelaterte anordninger for fjernovervåkning av pasienter, fjerndrift av vitenskapelige instrumenter og lignende.

Telekinese - refererer til mekanisk fjernvirkning ved å aktivere mekaniske, elektroniske eller kjemiske anordninger eller en kombinasjon av disse. Spesielle anvendelser innbefatter fjerndrift av sikkerhets- og/eller helse-relaterte anordninger, slik som jernbanekryss, trafikklys, helseutstyr slik som pusteapparater for hjem-mebruk, kirurgiske fjernoperasjoner, sikkerhet i forbindelse med eiendommer og kjøretøy (slik som betjening og låsing av dører), fjerndrift av maskineri i vanskelige eller farlige omgivelser.

Telenærvær- er en ytterligere utvidelse av telestesi, telemetri og telekinese for personlige vekselvirkninger på avstand med andre folk, gjenstander, anordninger eller dyr. Telenærvær-funksjonalitet innbefatter audio- og video-foni, men kan også utvides til bruk av et bredt område med nettkoplede virtuelle virkelighetstek-nikker og robotikker for å oppnå det nødvendige menneskelige nærvær på avstand så omfattende som mulig.

Teleadministrasjon - refererer til fjernadministrasjon av anordninger eller systemer, slik som fjerndrift og -styring av komplekse anlegg, fjernadministrasjon av fordelt energiforsyning og brukernett, eller selvstendig drift av intelligent nett-robotikk.

Telekommunikasjoner - skal i kringkastingsbetydning forstås å bety over-føring av informasjon av enhver type over avstand ved hjelp av ledningsførte, kablede eller trådløse anordninger.

Telhex- tjenester - innbefatter også integrasjonen av en del eller alle de ovennevnte funksjonalitetsformer, slik som nødvendig for levering av tjenester til eller av tredje parter. Disse anvendelsene kan for eksempel være begrenset med hensyn til spesielle kategorier slik som overvåkning og sikkerhet i forbindelse med eiendommer, levering av multimediaunderholdning, eller omfatte store og komplekse områder med nettaktiviteter slik som drift av et sykehus, et universitetsom-råde, et monteringsanlegg, et kjemisk behandlingsanlegg eller en hel industrieien-dom. Disse aktivitetene omfatter også levering av nettadministrerte forbrukertjen-ester slik som bank og forsikring, og utførelse av forretningstransaksjoner av alle typer (fra videokonferanser til anordninger for elektronisk betaling som bevarer fullstendig hemmelighold).

Foruten tilgjengeligheten av den nødvendige teknologi blir utviklingen av nettsystemer utstyrt med distribuert kunstig intelligens og telhex-funksjonalitet dre-vet av store uavhengige økonomiske og samfunnsmessige forandringstrender. De to hovedaspektene ved disse trendene er: (1) globaliseringen av verdensøkono-mien og dens implikasjoner for den måte økonomiske transaksjoner og informa-sjonsutvekslinger finner sted; og (beslektede endinger i folks sosiale liv og arb-eidsliv, deres levestil, arbeidsmiljø og arbeidspraksis.

Den første av disse trendene er kjennetegnet ved desentralisering av økonomiske transaksjoner. Selv om fysiske aspekter ved produksjons-, transport- og forbruks-prosesser finner sted ved spesielle geografiske posisjoner eller ruter, finner de tilsvarende sosiale, økonomiske og kommersielle transaksjoner selv sted i et informasjonsrom som er logisk ikke-lokalt, dvs. som ikke er geografisk lokalisert. Dette ikke-geografiske området blir nå vanligvis kalt "det virtuelle rom" (kyber-space). Her innbefatter sosiale, økonomiske og kommersielle transaksjoner bestil-linger, kjøp, salg, markedsføring, innsamling, lagring og utveksling av innforma-sjon av alle slag, og spesielt produksjon, lagring og utveksling av enheter eller monetære størrelsesverdier som i tidens bank- og finans-systemer, men også nye og kommende forskjellige former for elektroniske kontanter, frembringelse og håndtering av legale og kommersielle dokumenter (slik som kontrakter, anbuds-dokumenter, lastedokumenter osv.), frembringelse og drift av kommersielle eller ideelle organisasjoner og andre selskaper (slik som aksjeselskap, samvirkelag, forbund, sammensluttede organisasjoner, regjeringsetater osv.), og angår hele området for menneskelige sosiale og kulturelle vekselvirkninger når disse finner sted på en distribuert måte utenfor vanlig høre- og synsvidde.

Slike ikke-lokale transaksjoner, utvekslinger eller samhandlinger finner i økende grad sted ved hjelp av nettkoplede elektroniske media istedenfor ansikt-til-ansikt. Slike elektroniske anordninger som allerede finnes eller er under utvikling, er begrenset med hensyn til rekkevidde og kapasitet i forhold til de kommende markedsbehov.

Den siste av de trender som det er vist til ovenfor, er kjennetegnet ved den hurtige ødeleggelse av tradisjonelle naboskap, arbeidspraksis og arbeidsmiljø, som inntil nylig på rike og varierte måter utgjorde kjernesidene i folks sosiale liv. I de nye sosiale og økonomiske omgivelser blir tradisjonelle mønstre hurtig erstattet av personnett som er geografisk fordelt over store områder (slik som forsteder som brer seg utover, andre byer, andre land). Disse nettverkene omfatter familie, venner, arbeidskolleger og arbeidsforbindelser, klienter, leverandører, konkurren-ter osv. som er spesielt geografisk lokalisert, og i økende grad ikke-lokale organisasjoner og selskaper som beskrevet ovenfor.

Disse nettverkene er uhyre komplekse, løst strukturert og forandrer seg stadig. På de selskapsmessige, nasjonale og internasjonale nivåer krever de tilsvarende infrastrukturer i økende grad omfattende og intensiv bruk av nettkoplede telhex-tjenester samt assistansen fra kunstig intelligens og ekspertsystemer (for eksempel i tilfeller med drift av store telekommunikasjonsnett, fjernundervisning, nettkoplede helseforetak, transnasjonale eller multinasjonale kommersielle operasjoner, spesielt ved hjelp av intranett).

Funksjonalitetskravene blir i økende grad definert uttrykt ved selvadmini-strasjon, selvruting og robotikk. Det totale kjennetegn for systemer som oppfyller slike krav, blir kalt autopoiesi, noe som bokstavelig talt betyr "selvlager" i betydningen selvreproduksjon og selvkonstruksjon.

Tidens hovedtrender som det er referert til tidligere, krever hovedsakelig et bredt område med elektroniske, nettkoplede autopoietiske systemer som mellom-ledd mellom lokale og ikke-lokale sosiale og økonomiske aktiviteter. Dette mellom-leddet er en historisk ny utvikling som ikke er godt ivaretatt av eksisterende teknologi eller teknologi som for tiden er under utvikling.

De kommende former av sosial- og økonomisk organisasjon og måter for å gjøre forretninger på, beror videre i økende grad av kommunikasjonsmåter som atskiller seg sterkt fra de dominerende organisasjonsmåter som finnes i eksisterende netteknologi. De sistnevnte er fremdeles grunnlagt på historiske bølger av teknologiutvikling som tradisjonelt har påført topologier som er karakterisert ved en eller annen form for hierarki, innbefattende et eller annet sentralt styrende foretak, og som innbefatter en slags trestruktur (se fig. 1). Førstnevnte beror derimot på løse nett som hele tiden forandrer seg og som er iboende ikke-hierarkiske, og krever forskjellige former for samvirke blant lokale og ikke-lokale foretak.

Nye løsninger i de kognitive vitenskaper og på beslektede områder i kommunikasjon, sosial og økonomisk forskning blir utviklet som gir bedre forståelse av endringene. Spesielt har Varela med flere { The EmbodiedMind, Cognitive Science and Human Experience, The MIT Press (1992)) påpekt konvergensen mellom og de betydelige fordeler som kan finnes ved å integrere nyutviklinger på områdene kunstig intelligens, nettsystemer, kybernetikk, robotikk og kognitive egenskaper på den ene side (kalt kognitiv nettforskning i resten av denne beskrivelse), og de langvarige epistemologiske tradisjoner som finnes i Zen, Vajrayana, Madhyamika og Abidharma på den annen side (i oppsummert form kalt Zen i resten av beskrivelsen).

Ved kjernen av denne konvergensen er en fornyet forståelse av grunnlagene for kommunikasjon mellom folk og den strukturelle kopling av kognitive eller intelligente nett med deres miljø. Den følgelige integrasjon av kognitive nettforsk-ningsresultater og Zen som det er referert til ovenfor, blir utført ifølge foreliggende oppfinnelse i form av et nytt paradigme som muliggjør utvikling av ikke-hierarkiske modeller. Dette nye paradigme tjener så som grunnlag for beskrivelsen av apparatene og fremgangsmåtene som er beskrevet i foreliggende oppfinnelse og som muliggjør utforming, produksjon og utplassering av ikke-hierarkiske autopoietiske nett som er utstyrt med distribuert kunstig intelligens og er i stand til å oppfylle de nye behov gjennom telhex-funksjonalitet. Disse paradigmene, apparatene og fremgangsmåtene utgjør et radikalt avvik fra nåværende utviklingstrender og står i markert kontrast til den aktuelle tilstand på området.

Sistnevnte viser en dyptgående utilstrekkelighet i forhold til de nye krav som resulterer i en økende avstand mellom de to. I telekommunikasjonseksempelet tenderer for eksempel teknologiens stilling mot å kople sluttbrukere gjennom sett med hierarkisk organiserte og lagdelte sentraler som er strukturert i henhold til trelignende mønstre. Fig. 1 beskriver en vei som forbinder abonnenter A og B gjennom en typisk kompleks og lang rute som beveger seg frem og tilbake gjennom en rekke trenoder og/eller sentraler mens A og B geografisk befinner seg ved si-den av hverandre. De fleste nåværende teknologier muliggjør ikke utvikling av fleksible direkteruter mellom A og B.

Disse betraktningene gjelder også teknikkens stand for mobile kommunikasjoner, slik som celledelte telefoner (mobiltelefoner) som er strukturert som celle-nett. Slike systemer krever en infrastruktur med faste antenner eller cellulære tårn, sentrale foretak eller sentraler, og et begrenset antall forbindelsespunkter mellom konkurrerende nett, som alt medfører en strengt hierarkisk struktur av det totale system som benyttes til å forbinde mobile enheter med hverandre når de beveger seg fra celle til celle. Slike systemer tilføyer marginal mobil funksjonalitet til eksisterende hierarkisk strukturerte ledningsførte eller kablede nett. De oppfyller ikke kravene til telhex-funksjonalitet som de ikke-hierarkiske nettkundene forsøker å utvikle og bruke.

Som en konsekvens av de fremherskende hierarkiske og trebaserte modeller ifølge teknikkens stand, blir kunder og brukere som forsøker å drive sine egne nett på samvirkende måter som er iboende ikke-hierarkiske og ikke-lokale, tvunget til å bruke systemer og infrastrukturer som er dyptgående hierarkiske og i økende grad er begrenset med hensyn til kapasitet, hastighet og gjennomløp.

Stilt overfor denne sitasjonen har responsen fra nettutviklere og tjeneste-leverandører vært å fortsette å tilføye eksisterende infrastrukturer og eksisterende teknologi inkrementer uten å spørre om det fortsatte rasjonelle grunnlag for teknikkens stand. Denne løsningen har fortsatt og forverret problemene i forbindelse med den hierarkiske logikk som diskutert ovenfor, og har befestet den istedenfor å lette virkningene.

Nåværende hierarkiske og trebaserte nettmodeller er videre uhyre stive med hensyn til implementeringen. Noder kan ikke lett omplasseres fysisk uten betydelige kostnader. Økninger i nodetettheten krever betydelig ledningsomlegging, kabling og nedlegging av nye linjer. Totalt er slike systemer kapital-, infrastruktur-, drifts- og vedlikeholds-kostnadsintensive, spesielt i form av kobber og/eller optisk fiber-kabling, giftere med master og antenner, og lagdelte nett med sentraler eller velgere. I situasjoner hvor nye nett blir opprettet, slik som i mange utviklingsland, eller der hvor nett må utvikles på nytt slik som i tidligere sentraliserte økonomier og i områder med vanskelig terreng hvor ledningsførte og/eller kablede systemer ofte er upraktiske og/eller uoverkommelige.

En annen komplementær industrirespons er å utvikle multimedianett med utvidede bredbåndskapasiteter. Dette er spesielt tilfelle i telekommunikasjons- og kabel-TV-industrien med båndbreddekrav på minst 100Mb/s, og fortrinnsvis mer enn 200 Mb/s. Det finnes to konkurrerende løsninger: ledningsførte og/eller kablede, og trådløse. De hovedsakelig asymmetriske gjennomløpskapasitetene til bredbåndssystemer som for tiden er under utvikling, er en hovedulempe som for det meste skyldes underliggende historiske, hierarkiske strukturer. I økende grad krever nettbrukere å overføre og utveksle store informasjonsmengder begge veier og i sanntid med inngående forbindelser med utgående kapasitet tilsvarende inngående kapasitet, dvs. på stort sett symmetriske måter. De store infrastrukturkost-nadene og, som en generell regel, den iboende trelignende karakteren til led-ningsførte eller kablede bredbåndssystemer er ytterligere ulemper. På grunn av dette blir trådløse løsninger i økende grad foretrukket, spesielt, som nevnt ovenfor, for nyutviklinger, omlegninger og i vanskelig terreng.

Teknikkens stand for trådløse systemer har imidlertid vært og blir utviklet på måter som smelter sammen eksisterende ledningsførte og celledelte systemer og derfor oppviser lignende underliggende, hierarkiske, trelignende topologier, slik som tette nett med faste, overlappende celler som krever store infrastrukturinve-steringer i master, antenner og sentraler.

På det grunn av det ovenstående tar hovedforandringene mot økt båndbredde ved hjelp av ledningsførte og/eller trådløse anordninger ikke hensyn til de kommende markedsproblemer og behov som er skissert ovenfor.

Før de grunnleggende premisser for foreliggende oppfinnelse presenteres og diskuteres, vil en rekke tidligere kjente løsninger relatert til de ovenfor beskrevne problemer nå bli diskutert med spesielt fokus på telekommunikasjoner ettersom slike teknologier gjelder praktisk talt alle aspekter ved utviklingen av store nettsystemer.

US-patent nr. 5,583,914 (til Chang m. fl.) beskriver en intelligent, trådløs, overordnet signaleringsstruktur for et telekommunikasjonsnett. Det beskrevne system er et tillegg til et eksisterende ledningsnett og benytter en database for posi-sjonene til terminalene for å definere den benyttede ruting. En spesiell utførelses-form av oppfinnelsen benytter GPS-anordninger til å tilveiebringe posisjonsdata. Databasen er imidlertid sentralisert, og det er det sentrale rutingssystem som velger tale- og data-overføringsveier. Disse blir optimalisert i henhold til forhåndsbestemte kriterier. Selv om systemet gjør sterk bruk av trådløse forbindelser mellom noder, forblir den aktuelle struktur som implementerer en gitt, optimalisert vei, hierarkisk og trelignende.

Et antall tidligere kjente dokumenter implementerer neurale nett for ruting av pakker (se for eksempel US-patent nr. 5,557,028). På området celledelingsteknologi beskriver for eksempel US-patent nr. 5,434,950 en fremgangsmåte for å foreta overleveringsbeslutninger i et radiokommunikasjonsnett. Systemet benytter et neuralt nett som avspeiler nettet i hver basestasjon. De neurale nett lærer overle-veringsmønsteret fra det aktuelle nett. Dette systemet er en tilføyelse tii eksisterende trelignende systemer basert på et hierarki av velgersentraler. Det endrer ikke den grunnleggende rutingsprotokoll og -virkemåte for telekommunikasjons-systemet. Mer relevant kjent teknikk vedrørende ikke-hierarkiske nettmodeller kan finnes i satellitt-teknologier slik som Iridium- og Teledesic-systemene. Disse er ment å tilveiebringe universale og utvidede telekommunikasjonstjenester trådløst hvor som helst i verden. Satellittnett opererer hovedsakelig som reléstasjoner eller broer over store avstander som forbinder brukere transparent med hverandre og eksisterende telekommunikasjonssystemer gjennom basisstasjoner (gateways).

Iridium-systemet blir styrt av et hovedstyringsanlegg slik at hver satellitt er forbundet med fire andre. Det totale system innbefatter seks banenivåer med ell-eve virksomme satellitter i hvert nivå. Systemet er derfor et fast gitter med begrenset gjennomløpskapasitet for den direkte abonnent til abonnement-del, og funksjonerer også som et langdistansetillegg til eksisterende hierarkiske telekommunikasjonssystemer.

Teledesic-systemet er utformet for å levere trådløse, fiberlignende, univer-selle telekommunikasjonstjenester med en kapasitet som strekker seg til videokonferanser. Teledesic-systemet ble utviklet som en global infrastruktur som er ment å gjøre det mulig for lokale tjenesteleverandører å utvide sine eksisterende nett. Det er derfor hovedsakelig et tillegg som opererer via portaler eller basisstasjoner. Teledesic-systemet er utformet for å minimalisere ventetid uansett anvendelser som kan tolerere forsinkelser, slik som video på forespørsel, i motsetning til anvendelser som ikke kan tolerere slik forsinkelser, slik som talekommunika-sjoner.

Teledesic-satellittnettet er utformet for å være isolert fra jordbundne systemer og opererer under separate protokoller. Det er således grunnleggende atskilt fra miljøet for et sluttbrukernett. Fordi den distribuerte algoritme benyttes uavhengig av hver node, blir dette satellittsystemet beskrevet som et ikke-hierarkisk maskenett. Teledesic-systemet er imidlertid i virkeligheten hierarkisk på to måter. For det første medfører det to lag som er klart forskjellige etter utforming, og som er hierarkisk strukturert med hensyn til distribusjon av kraft og båndbreddekapasitet. Overføringshastigheten og rutingsbeslutningene er derfor også hierarkisk strukturerte. Innenfor satellittnettet selv er det for det andre et logisk hierarki mellom til-støtende kommunikasjonssatellitter og de andre.

Videre beror teledesic-satellittnettsystemet på overlappende dekning og re-servesatellitter i bane for å opprettholde satellittsystemets integritet. I denne betydning er telekommunikasjonsmodellen sammenlignbar med overlappende celle-systemer utviklet for jordbundne bredbåndssystemer.

Nett av denne typen er også endelige. De er ikke utformet for å bli tilføyet uendelig med noder posisjonert på tilfeldige steder.

US-patent 5,088,091 (Schroeder m. fl.) beskriver et høyhastighets, maske-styrt lokalnett. Denne teknikken forsøker å løse problemer som oppstår i et maskenett med en vilkårlig topologi (dvs. at det verken er lineære nett eller ringnett). Disse problemene innbefatter sperring, håndtering av kringkastede meldinger, nettrekonfigurasjon når en node svikter, og rutingsmeldinger slik at nettgjennom-løpet blir høyere enn for en enkelt forbindelse. I og for seg behandler Schroeder m. fl. noen av de samme problemer som foreliggende oppfinnelse.

Den foreslåtte løsning medfører imidlertid bruk av gjennomskjærende, ikke-blokkerende velgere som er seriekoplet fra punkt-til-punkt-forbindelser med masken i virkeligheten strukturert som et tre. Enhver endring i masken nødvendiggjør en fullstendig rekonfigurering som omberegner alle lovlige veier for rutingsmeldinger gjennom nettet. Dette sistnevnte trekk synes brysomt og vil i alvorlig grad begrense anvendelse av fremgangsmåten til store telekommunikasjonsnett. Den logiske trestruktur som er overlagret på den ikke-hierarkiske topologi tjener til å definere rutingsregler for opp- og ned-forbindelser. Pakker som for eksempel er mot-tatt på nedforbindelser kan bare videresendes på nedforbindelser. Selv om en slik struktur løser de problemer som tas opp av Schroeder m. fl., tar den ikke fullstendig hensyn til de bredere problemer som er identifisert i den foreliggende oppfinnelse, slik som den sømløse integrasjon av mobile enheter i et ikke-hierarkisk maskenett og utviklingen av store masker. Schroeder m. fl. begrenser sin oppfinnelse til høyst 1408 vertsdatamaskiner.

For å oppsummere, tidligere kjent teknikk som beror på ikke-hierarkiske telekommunikasjonssystemer dreier seg generelt om forbedret ruting gjennom eksisterende hierarkiske nett. Slike forbedringer blir hovedsakelig bevirket av fremgangsmåter slik som å legge over et ikke-hierarkisk stamlinjemaskenett over en del av nettet for å håndtere kapasitetsoverskridelse; overstyre et netthierarki ved å benytte prosesser ved styringsvelgerpunkter til å definere alternative rutevalg; å detektere og avhjelpe lokale sentralfeil; eller å legge på et ekspertsystem (slik som et neuralt nett) for å drive en ikke-hierarkisk del av et internasjonalt nett.

Selv om noen fremgangsmåter benytter en type dynamisk vekselvirkning mellom noder, er de generiske løsninger maken til de som er analysert ovenfor, ved at noder virker som velgerautomater som benytter rutingstabeller. Den dynamiske komponent er hovedsakelig et prøve-og-feile-system tilpasset for å identifisere alternative ruter i et ellers hierarkisk system. Etter hva søkeren kjenner til svarer alle tidligere kjente eksempler til tilføyelser og er grunnleggende forskjellige fra den foreliggende oppfinnelse, både med hensyn til nettstruktur og driftsmeto-logier.

Det er også tidligere kjent å implementere typer av kunstig intelligens for å overvinne foreliggende nettbegrensninger og for å utvide kapasiteten til avanserte intelligente nett. En følge av den hierarkiske struktur av nåværende nett er spesielt at en meget stor sentralisert datamaskinpakke er nødvendig for å styre dem. Et eksempel på et slikt system er det som brukes av British Telecom til å administrere deres nett. Dette systemet blir rapportert å nærme seg sin driftsmessige grense. Bruken av programvareagenter og utviklinger i det ekspanderende felt med distribuert kunstig intelligens er blitt foreslått for å lette problemene med nettdrift og administrasjon som British Telecom-møter. I denne forbindelse finnes det en interessant tidligere kjent teknikk, som forsøker å overvinne disse nettbegrens-ningene, ved å benytte programagenter kalt "maur". Disse løsningene avspeiler, mer eller mindre nøyaktig, veivalgoppførselen til virkelige maur. Maur er kjent for å dirigere trafikkstrøm av maurfeller tii den korteste rute mot den mat de har funnet ved hjelp av heuristiske prosesser. Maur etterlater ferromonluktspor overalt hvor de går. Andre maur som følger slike spor etterlater også en lukt. De spor som viser seg å være den korteste rute, blir så mer luktsterke og blir den mest benyttede rute. Luktsporene utgjør en type distribuert minne for nettstatusen.

Maurprogramvareagenter blir utstyrt med egenskaper som avspeiler denne oppførselen på forskjellige måter. British Telecon<Y>s maur er for eksempel hierarkiske. Et stort program vandrer tilfeldig over nettet og anslår trafikk ved hver node. Ved blokkeringspunkter skaper det mindre "arbeidsmaur"-programmer som flyttes til nabonoder for å vurdere ruter med reservekapasitet og oppdatere rutings-tabellene ved hver node tilsvarende, for derved å etterlate forbedrede rutingsspor. Denne løsningen kan imidlertid føre til sirkelruter.

Utviklingen på dette området har forsøkt å utvide egenskapene til sine maur både på det lokale nivå og det totale nivå for nettadministrasjon (slik som fakture-ringsoppgaver). Beslektede utviklinger har undersøkt bruk av genetiske algoritmer og utviklingsprotokoller slik som implementering av "de sterkeste overlever"-strate-gier. Dette er ment å få maurprogramvare til å utvikle seg og fremkalle deres egenskaper til et punkt hvor de kan kjøre et helt nett selvstendig. De største risi-koer og ulemper ved de ovennevnte løsninger innbefatter potensiale for skadelig programvare ved nodene i nettet på måter som ikke lett kan korrigeres, idet maur utvikler sin evne til å motstå forsøk på å utslette kjeltringmaur, og maur som unn-slipper på en konkurrents nett.

Lignende problemer i forbindelse med topologi, telhextjenester og utviklingen og bruken av distribuert kunstig intelligens blir også forsøkt på mange andre kommersielle områder, slik som datanett, superdatamaskiner og massivt parallelle maskiner, energiforsyning og brukernett, nettkoplet maskineri og behandlingskje-der som benyttes av en lang rekke fremstillingsindustrier, samt på helse-, utdan-nelses- og underholdnings-områdene.

Et utilstrekkelig paradigme vedrørende subjekt/objekt-relasjoner og subjekt/subjekt-kommunikasjoner kan finnes ved kjernen av de ovennevnte problemer. Selv om dette har vært kjent og undersøkt i lang tid i et Zen-epistemologien, som diskutert i detalj av Varela m. fl. (1992) (sitert ovenfor) for eksempel, er det bare nylig at dette temaet er blitt anerkjent i kognitiv vitenskap og de relaterte felter med kunstig intelligens, kybernetikk og robotikk. Inntil nå har likevel implikasjo-nene av behovet for å tilpasse et nytt paradigme på de sistnevnte områder, og på de bredere kommunikasjonsfelter, likevel ikke blitt systematisk analysert. Basert på den følgende diskusjon gir foreliggende oppfinnelse et nytt kommunikasjons-paradigme og benytter det til å spesifisere et sett med nett og nettnoder, apparater og en generisk fremgangsmåte for å drive disse.

Nåværende og tidligere kjent teknikk vedrørende kommunikasjoner og håndtering av objekter er basert på en aristotelisk dobbeltlogikk, dvs., på enklest mulig måte, å postulere to elementer, en sender og en mottaker. En relasjon mellom de to overfører meldinger fra sender til mottaker. Dette er vist i diagram 1 hvor senderen er E, mottakeren R og den meldingsbærende relasjon f(m):

Under henvisning til Teundroup ( Ummortalité est la Mort des lllusions, i Question De, nr. 71, sidene 119-138, Paris (1987)), denne strukturen er i virkeligheten en spesiell versjon av det mer generelle subjekt/objekt-dobbeltpostulat som beskrives i diagram 2:

S og O representerer henholdsvis et hvilket som helst subjekt og objekt. Kvadratene understreker at de oppfattes å være fiksert i sin beskaffenhet og er uavhengige og distinkte fra hverandre. f(r) representerer en en-til-en-relasjon mellom S og o. Denne strukturen blir generelt oppfattet som en rimelig representasjon av hvordan mennesker vekselvirker med ting og andre mennesker omkring seg, og hvordan de spesielt kommuniserer. I praksis kan imidlertid denne beskrivelsen på det beste ses å være en grov tilnærmelse, som analysert nedenfor.

Fr = {f(r)i}. Fr definerer således hvordan enhver S vekselvirker med sine omgivelser når den blir oppfattet som distinkt fra seg selv og sammensatt av separate objekter. O kan kalles settet med slike objekter, 0 = {oi}. Diagram 3 representerer denne mer generelle beskrivelse.

S's oppmerksomhet på sin egen eksistens kan bare skje på grunn av distinksjoner fra det som den ikke er. I dette perspektiv skjer S's oppmerksomhet på sin egen eksistens bare gjennom Fr. For en ekstern observatør som adlyder den samme generiske relasjonslogikk er likeledes oppmerksomheten på eksistensen av S betinget av Fr-lignende sett. Det følger effektivt at egoet til S, dvs. S's selv-følelse, er identisk med Fr. Dette betyr imidlertid også at eksistensen av elementene i 0, dvs. objektene i S's omgivelse, er betinget av S's oppfatning av dem gjennom Fr. Denne dobbelte relasjonen er mer nøyaktig beskrevet i diagram 4 som belyser den resiproke bestemmelse av S og 0 av hverandre gjennom Fr:

Dette betyr imidlertid videre at verken S eller 0 eksisterer ved og i seg selv uavhengig fra hverandre. De er i en form for korrelasjon med hverandre, og Fr kan bedre uttrykkes som en korrelasjonsfunksjon Fc. Dette kan representeres mer spesielt ved hjelp av diagram 5:

Dette betyr at fra et synspunkt som er uavhengig av S og 0, og ikke forut-sagt ved den tidligere eksistens av subjekter og objekter som faste uavhengige entiteter, at den eneste eksistens som kan fastslås sikkert, er den for den opera-sjonsmessige evne til korrelasjonsfunksjonen som uttrykt i diagram 6:

Objekter og subjekter som med andre ord erfares gjennom slike korrelasjo-ner, mangler en virkelig eksistens i og for seg selv (tomhetsforestilling). Disse elementene, de erfaringer som er uttrykt gjennom Fc (S, 0), blir kalt "dharma" i Zen-psykologi og -epistemologi. En dharma er den samtidige oppstandelse av både S og den endeløse rekke av objekter Oj slik at oppmerksomheten på S, på 0 og på de relasjoner S har med O forekommer sammen med hverandre og kan ikke at-skilles fra hverandre. Hvis den uendelige mengde med mulige objektsett og den parallelle mengde med mulige subjekter som kan defineres på denne måten, er gitt, er denne bevisstheten settet <t>c av forholdsfunksjoner hvorav hvilke S og O i virkeligheten er delsett (se diagram 7):

Diagram 6 og diagram 7 er mer nøyaktige karakteriseringer av hvordan mennesker vekselvirker med sine omgivelser og kommuniserer med hverandre, enn diagram 1 og diagram 2.

Tidligere kjent teknikk på områdene kunstig intelligens og kybernetikk har imidlertid utviklet seg i to hovedretninger, symbolsk mot konnektivt, som begge forblir forkynt i de paradigmer som uttrykkes i diagram 1 og diagram 2. Dette gjelder spesielt bruken av ekspertsystemer som benytter symbolbehandling av data, og løsninger basert på neurale nettverk. Det er i økende grad blitt innsett at ingen løsning i seg selv kan være tilstrekkelig til å utvikle avanserte former for kunstig intelligens og anvendes pålitelig til å operere store kommersielle nett (se spesielt Minsky, M., 1990, "Logical vs Analogical or Symbolic vs Connectionist or Neat vs Scruffy", i Artificial Intelligence at MIT, Expanding Frontiers, Winston, P.H., (Ed.), MIT Press), og diskusjonen ovenfor om programvaremaur). En tilfredsstillende integrasjon av de to løsningene eller alternative veier må fremdeles utvikles. Van-skeligheten de står overfor er at ingen av dem integrerer den ovennevnte kritikk av subjekt/objekt-relasjoner.

På områdene robotikk og programvareagenter har likeledes kognitive løs-ninger forsøkt å strukturere systemer ved funksjonelle lag som er ment å avspeile den menneskelige tankegang eller tankegangen til mindre utviklede, kognitive systemer slik som insektenes. Her kan det igjen finnes to hovedløsninger. Noen, i likhet med Aaron Sloman (University of Birmingham) har benyttet lag definert uttrykt ved operasjonsfunksjoner slik som persepsjon, sentrale hierarkiske reaksjonssys-temer, administrasjon, og metaadministrasjon, og handlingsdelsystemer, mens andre, som Rodney Brooks, (MITs Al Laboratory) har kritisert førstnevnte og frem-hevet løsninger på utviklingen av autopoietiske erkjennelsessystemer ved bestemmelse av lag uttrykt ved aktiviteter, slik som å identifisere, å overvåke, å unngå, istedenfor operasjonsfunksjoner. Likevel har ingen side integrert behovet for radikalt å endre fundamentale erkjennelsesparadigmer som avspeiler seg i diskusjonen ovenfor av subjekt/objekt-dialektikk.

Videre har Varela m. fl. (1992, sitert ovenfor) understreket at både autopoiesi og erkjennelse, i kognitive nettkoplede systemer som hjernen, synes å være kommende egenskaper ved massive forbindelser blant nett med distribuerte systemer som i seg selv også er nett av systemer uten noe tilsynelatende hierarki eller sentraliserte styringssystemer. Autopoiesi og erkjennelse blir med andre ord forkynt ved den tette dynamiske forbindelse mellom mange enkle komponenter som hver opererer i sitt eget lokale miljø og som er strukturert som nettverk av nettverk hvor medlemsnettverk har en grad av autonomi. I denne forbindelse har Varela m. fl. påpekt inkoherensen og selvmotsigelsen på mange erkjennelsesvit-enskapelige felter og på området kunstig intelligens som et resultat av å la være å trekke de fullstendige konsekvenser av de ovennevnte betraktninger vedrørende kognitive nett. Derimot har de vist hvordan Abidharma og Zen har utviklet en eks-tremt raffinert og koherent erkjennelsesepistemologi som stemmer med de empir-iske funn i moderne vitenskap og kan tjene som et utgangspunkt for å utvikle mer effektive løsninger som ikke går i de feller og vanskeligheter som er skissert ovenfor. Opp til nå har likevel potensialet til Zen-epistemologien til utvikling av autopoietiske intelligente nett ikke blitt effektivt omsatt til praksis.

Det er et formål med foreliggende oppfinnelse å overvinne eller i det minste lindre de ulemper og problemer som teknikkens stand er beheftet med og som er diskutert ovenfor. Det er videre et formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe et nytt paradigme for utvikling av nettkoplede systemer, og basert på det nye paradigmet, å tilveiebringe et sett med nett og nettmodeller, apparater og en fremgangsmåte for å drive disse, som er i stand til å oppfylle de kommende markedsbehov som er nevnt ovenfor. Et ytterligere formål er å emulere hvordan brukere sosialt og økonomisk vekselvirker med hverandre gjennom sine egne ufor-melle nettverk, spesielt ved vekselvirkninger ansikt til ansikt, og hvordan de samhandler med objekter og maskineri i sin umiddelbare nærhet.

Det er videre et formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en fremgangsmåte som muliggjør utvikling og utplassering av distribuert kunstig intelligens i kybernetiske nett som opererer i symbiose med menneskelige samfunn og menneskelig intelligens på trygge, glatte og fleksible måter, eller for å forsyne offentligheten med et nyttig valg.

Ovennevnte formål tilveiebringes ved hjelp av autopoietisk nettsystem for kommunikasjon, styring og administrasjon av nett og/eller omgivelser som angitt i det selvstendige krav 1 og en kybernetisk anordning tilpasset til å kommunisere med andre anordninger gjennom en eller flere kommunikasjonskanaler i et autopoietisk nettsystem for kommunikasjon, styring og administrasjon av nett og/eller omgivelser som angitt i det selvstendige krav 17. Ytterligere fordelaktige utførelser og trekk er angitt i de uselvstandige krav.

Ifølge ett aspekt tilveiebringer oppfinnelsen et autopoietisk nettkoplet system som medierer lokale og ikke-lokale aktiviteter ved å vekselvirke med de omgivelser i hvilke aktivitetene inntreffer på hermeneutisk måte ved iterative, heuristiske sekvenser som systemet benytter til å utvikle tilfredsstillende handlinger, idet disse handlinger er handlinger som tilfredsstiller krav eller kriterier fastsatt av brukere eller konstruktører av systemet.

De heuristiske sekvenser er vedtakelsen av distinksjoner som systemet gjør og trekker ut av bakgrunnsstrømmen av omgivelsesmessige data, idet distinksjon-ene refererer til prosessen med å velge data som er relevante for spesielle aktiviteter under henvisning til tilsvarende fastsatte kriterier, slik som iterative prøve- og -feile-utvelgelsesprosesser eller en annen prosess som tilfredsstiller settet med krav eller kriterier.

Systemets virkemåte er fortrinnsvis eksperimentell, dvs. fullstendig basert på erfaring.

Systemet kan fortrinnsvis være lik seg selv ved alle aggregasjonsnivåer hvor de betraktes, slik at det viser fraktale trekk og kan karakteriseres som et frak-talsystem, og kan struktureres som et nettverk av nett som enkeltvis kan oppvise de nevnte selvlignende karakteristikker.

Systemet er fortrinnsvis ikke-hierarkisk, men kan oppvise hierarki i visse anvendelser, og arbeider fortrinnsvis ved samvirkende vekselvirkninger blant medlemsnett, hvor de samvirkende vekselvirkninger betyr at komponentene i systemet arbeider sammen for å utføre oppgaver uten at vekselvirkningene selv blir styrt av en hierarkisk struktur.

Systemet og dets medlemsnett hvis slike finnes, er strukturelt koplet med omgivelsene gjennom de forannevnte hermeneutiske prosesser hvor de ikke er basert på og ikke benytter a priori representasjoner av sine omgivelser eller seg selv.

Systemet og dets medlemsnett hvis slike finnes, utvikler seg fortrinnsvis sammen med sine omgivelser gjennom relasjoner som oppstår på en innbyrdes avhengig måte.

Den forannevnte mekling og handlinger som utføres av systemet via de hermeneutiske prosesser og den strukturelle kopling er uavhengige av tidligere kjente data vedrørende informasjon om eller hypoteser som brukerne eller kon-struktørene av systemet kan gjøre om tilstanden og/eller beskaffenheten til systemet eller dets omgivelser.

Ved hvert aggregasjonsnivå oppviser medlemsnettene i fraktalsystemet fortrinnsvis funksjonsstengning hvor, mens driftsmåten til hver enkelt komponent kan være som i distribuerte ikke-symbolske behandlingsformer der slike medlemssys-temer fortrinnsvis oppviser funksjonsstengning i forhold til andre medlemmer, inntreffer vekselvirkninger mellom medlemsnett fortrinnsvis gjennom symbolsk infor-masjonsutveksling og behandling hvor totalsystemene selv fortrinnsvis oppviser funksjonsstengning i relasjon til sine omgivelser.

Det autopoietiske system som er definert foran, er systemer som er utrustet med telhex-funksjonalitet hvor funksjonaliteten delvis eller i sin helhet er definert som telestesi, noe som betyr fjernavføling, telemetri som betyr fjernmåling, telekinese som betyr mekanisk fjernhandling, telenærvær som betyr former for nærvær bevirket på avstand og vekselvirkninger med fjernomgivelser og mennesker, dyr og/eller objekter som de inneholder, ved hjelp av slikt telenærvær, teleadministrasjon som betyr administrasjon av mennesker, ting, anordninger og/eller prosesser på avstand, og telekommunikasjoner som betyr enhver form for overføring av informasjon eller data på eller over en viss avstand, idet telhex-funksjonaliteten er strukturert og tilpasset og innrettet for tilpasning til de former for menneskelig bevissthet som er relatert til de fem sanser, og mer generelt uttrykt ved kontakt, føling, skjelning, hensikt, oppmerksomhet og andre slike funksjoner som kan være nødvendig for og integrert i tolkende kognisjon, diskriminerende bevissthet og lag-rende bevissthet eller memoriering.

Den strukturerte telhex-funksjonalitet i det autopoietiske system definerer aktivitetslag som gjelder ved alle aggregasjonsnivåer i systemet og blir kalt lagdelt funksjonalitet.

Ved alle aggregasjonsnivåer oppviser det autopoietiske system en dobbelt-struktur med minst noe av sin interne organisasjon intimt relatert til lokale aktiviteter gjennom lokale apparater, mens det totale system er ikke-lokalt i sin driftslo-gikk.

Systemet tilpasser seg fortrinnsvis endringer i sine omgivelser på en måte som er proskriptiv og spesifiserer ikke tillatt oppførsel i systemet for derved å gjøre det mulig for systemet å oppføre seg på enhver måte som ikke er proskribert.

Tilpasningen blir fortrinnsvis utført ved å velge løsninger som tilfredsstiller ytelseskriterier istedenfor å optimalisere ruter med hensyn til fastsatte kriterier.

Ifølge et ytterligere aspekt ved oppfinnelsen tilveiebringes et autopoietisk nettsystem innrettet for å operere med telhex-funksjonaliteten, og fortrinnsvis omfattende distribuert kunstig intelligens, innbefattende: et antall kybernetiske anordninger innrettet for å funksjonere som både infrastrukturen i nettet og de anordninger med hvilke nettjenestene blir levert til nettbrukerne, idet de kybernetiske anordninger spesielt er innrettet for å levere tjenestene til et spesielt romområde og for å kommunisere med andre kybernetiske anordninger på en slik måte at nettet er i form av et fraktalt, ikke-hierarkisk maskenett, slik at masken er selvlignende, hvor maskenettet har en struktur ved en spesifisert aggregasjonsgrad, som er hovedsakelig like enhver annen aggregasjonsgrad der det fraktale maskenett kommer i betraktning.

Kybernetiske anordninger som funksjonerer på et enklest mulig aggregasjonsnivå, blir fortrinnsvis referert til som assistenter og er fortrinnsvis, men ikke nødvendigvis begrenset til et spesifisert romområde, kybernetiske anordninger som funksjonerer på et neste, mer komplisert aggregasjonsnivå kalt voktere, kybernetiske anordninger som funksjonerer på et høyere komplisitetsnivå blir kalt metavoktere, og kybernetiske anordninger som funksjonerer på et enda høyere kompleksitetsnivå blir kalt hypervoktere.

De kybernetiske anordninger kan være innrettet for å operere i et romområde eller i relasjon til en gruppe kybernetiske anordninger som de er tilknyttet, samt for å lette kommunikasjoner fra og til andre kybernetiske anordninger.

De kybernetiske anordninger kan være innrettet for å overvåke eller vokte én eller flere andre kybernetiske anordninger som funksjonerer på et lavere aggregasjonsnivå eller kompleksitet hvor de overvåkede kybernetiske anordninger kan være samlet eller distribuert i rommet og/eller enhver annen type anordninger, maskiner, systemer, dyr eller personer.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre en kybernetisk anordning som omfatter: maskinvare innrettet for å levere spesifikk telhex-funksjonalitet til et romområde som den er tilknyttet; og

kommunikasjonsanordninger innrettet for å muliggjøre kommunikasjoner med andre kybernetiske anordninger.

Telhex-funksjonaliteten innbefatter fortrinnsvis tilveiebringelse av kommunikasjoner for data, tale, bildetelefoni, videobestilling (video-on-demand), underholdning, sikkerhet, undervisning, helsetjenester, eiendomsforvaltning, energiforsyning og administrasjon, banktjenester og lignende formål.

De kybernetiske anordninger innbefatter videre fortrinnsvis behandlings- og lagrings-anordninger, og helst posisjonsbestemmelsesanordninger slik som GPS eller lignende.

I en alternativ utførelsesform kan de kybernetiske anordninger innbefatte inn- og/eller ut-anordninger innbefattende video, audio eller lignende.

De kybernetiske anordninger kan være innbefattet i eller tilknyttet (trådløst, trådført eller kablet) hjelpeanordninger slik som nettdatamaskiner, treghets- eller andre ikke-GPS-baserte føringsanordninger.

I en foretrukket utførelsesform er antall aggregasjonsnivåer ikke begrenset.

I alternative utførelsesformer kan kommunikasjonsanordningene mellom kybernetiske anordninger omfatte ledningsførte kablede og/eller trådløse nettan-ordninger.

I en foretrukket utførelsesform er kommunikasjonsanordningene trådløse.

I en foretrukket utførelsesform av telekommunikasjonsanordningen benytter de trådløse anordninger LMCS- eller LMDS-radiofrekvenser (som henholdsvis betyr lokale multipunktkommunikasjons- eller distribusjons-tjenester eller -systemer), og som i de fleste land vanligvis er plassert i frekvensområdene fra

25 GHz til 31 GHz og 42 GHz til 47 GHz.

Kommunikasjonsanordningene innbefatter fortrinnsvis elektronikkretser som innbefatter ett eller flere programmerbare elementer, slik som en feltprogrammerbar portgruppe, en feltprogrammerbar analog gruppe eller en (såkalt) dynamisk programmerbar portgruppe.

Det programmerbare element kan være tilpasset for å motta som en inn-gang, en bitstrøm som skal overføres og produsere, som utgang, mellomfrekvensen for den trådløse kommunikasjonsanordning.

Denne mellomfrekvensen kan være av digital eller analog type.

Valget av digital eller analog mellomfrekvens blir bestemt av det utviklingsskjema som benyttes til å programmere anordningen etter behov for spesielle anvendelser.

De kybernetiske anordninger kan fortrinnsvis programmeres ved å bruke en teknikk som kan emulere Darwins utviklingslære ved å generere store antall løs-ninger som dekker utallige muligheter innenfor forutsatte spesifikasjoner, og så velge den som er best egnet til å tjene som utgangspunkt for en ny iterasjon, hvor utvelgelsesprosessen blir fortsatt inntil et tilfredsstillende resultat er blitt oppnådd i forhold til de forutsatte driftskriterier.

Andre iterative programmeringsmetoder kan benyttes, slik som variasjoner av simulert adusering og andre stokastiske sammenstillingsprosedyrer.

Fortrinnsvis kan det benyttes to typer utviklingsskjemaer, hvor den første

type velger en egnet moduleringsmåte og utvikler en implementering hvor en digital mellomfrekvens blir benyttet, og sender- og mottaker-konstruksjonene er utviklet separat, og hvor den annen type spesifiserer en kommunikasjonsforbindelses-modell og utvikler en kombinert sender/mottaker-konstruksjon som tilfredsstiller konstruksjonsbegrensningene som ligger i modellen.

Konstruksjonsbegrensningene kan fortrinnsvis innbefatte forskriftsbegrens-ninger slik som den nødvendige båndbredde for forbindelsen for spesielle anvendelser.

Utviklingsskjemaet vil fortrinnsvis også utvikle en modulasjonsmåte.

En analog mellomfrekvens kan benyttes.

Utviklingsmåten fortsetter med en rekke trinn som kan implementeres ved hjelp av for eksempel genetiske algoritmer, simulerte glødningsalgoritmer, tilbake-kopling av feil eller andre lignende iterative prosedyrer.

Slike genetiske algoritmer er fortrinnsvis av en klasse kjent som minimalise-ringsalgoritmer og krever en forholdsregel kjent som kostnadsfunksjon eller feilmetrikk for å minimalisere hvor egnede kostnadsfunksjoner må innbefatte i det minste feilbithyppigheten, i betraktning av spektrale komponenter utenfor båndbredden og overføringshastighet.

Systemet er fortrinnsvis frigjort for å utvikle kompresjonsalgoritmer som vil forbedre forbindelsens effektivitet.

Ifølge et ytterligere aspekt ved oppfinnelsen tilveiebringes en fremgangsmåte for å operere nettsystemer omfattende: å opprette et sett med grunnleggende driftsalgoritmer relatert til nettets drift, hvor algoritmene er innrettet for å tilveiebringe telhex-funksjonalitet, og hvor algoritmene fortrinnsvis utvikles og utvelges ved hjelp av den proskriptive logikk og fremgangsmåten for utviklingsmessig tilfredsstillelse som beskrevet.

Lokale eller ikke-lokale gjennomgangsprogramentiteter blir fortrinnsvis skapt, som avspeiler tilstanden til nettomgivelsene ved forskjellige eller valgte aggregasjonsnivåer eller den oppgave eller de aktiviteter som nettet skal benyttes til.

Programentitetene blir fortrinnsvis kalt dharmaer under henvisning til den tradisjonelle Zen-epistemologi.

Dharmaene blir aggregert eller kompilert fra det grunnleggende algoritme-sett gjennom en operasjonssyntaks som muliggjør de foran definerte euristiske og hermeneutiske sekvenser, strukturell kopling, driftsavstengning, telhex-funksjonalitet og fremgangsmåter for proskriptiv logisk og utviklingsmessig tilfredsstillelse.

Syntaksen svarer fortrinnsvis til et sett med logiske regler som styrer innsamlingen og aggregasjonen av algoritmer for å skape dharmaer, og som overset-ter, til ethvert dataspråk som gjør det mulig å implementere de heuristiske og hermeneutiske sekvenser, på lokal- og ikke-lokal måte, de logiske operasjoner i nettet.

Dharmaene er fortrinnsvis innrettet for å oppnå den forannevnte samvirkning blant medlemskomponenter i det nettkoplede system, hvor slike medlemmer er lokale kybernetiske anordninger og beslektet nettkoplet programvare, og ikke-lokal nettkoplet programvare som er både lokal og ikke-lokal programvare som er nettverk for dharmaer kalt metadharmaer eller M-dharmaer.

Dharmaene opererer fortrinnsvis gjennom heuristiske, hermeneutiske sekvenser.

Dharmaene er fortrinnsvis utformet for å tilveiebringe funksjonsstengning av medlemsnettene og det totale nett, strukturell kopling av medlemsnettene og det totale nett med deres respektive omgivelser, samvirkning blant medlemsnett, M-dharmaer og andre kybernetiske komponenter, megling mellom lokale og ikke-lokale aktiviteter, innbefattende kommunikasjoner og annen telhex-funksjonalitet, fortrinnsvis ved hjelp av den foran definerte lagdelte funksjonalitet.

Dharmaene og M-dharmaene er fortrinnsvis innrettet for og innstilt for å bli utviklet gjennom den foran definerte proskriptive logikk og fremgangsmåten for utviklingsmessig tilfredsstillelse.

Nettet opererer fortrinnsvis ved hjelp av dharma-programvareentiteter som er skapt som et resultat av anmodninger til nettet om å utføre enhver oppgave; hvorved dharma-programvareentitetene er sammensatt av grupper med grunnleggende operasjonsalgoritmer og/eller er utviklingsmessig skapt ved på forhånd å benytte slike programvareentiteter fra et opprinnelig sett med slike operasjonsalgoritmer.

For øvrig defineres oppfinnelsen gjennom de vedføyde patentkrav.

Foreliggende oppfinnelse vil nå bli beskrevet ved hjelp av et eksempel, som kun er et eksempel, og under henvisning til tegningene, hvor: fig.1: illustrerer et begrepsmessig skjema for et tidligere kjent trelignende

telekommunikasjonsnett;

fig.2: illustrerer fraktalstrukturen til et nett i henhold til foreliggende oppfinnelse;

fig.3: illustrerer et begrepsmessig skjema for et eksempel på kommunikasjon i et nett i henhold til foreliggende oppfinnelse;

fig.4: illustrerer den grunnleggende posisjonering av en vokter inne i fysiske omgivelser;

fig.5: illustrerer den sammensatte struktur av en grunnleggende vokter;

fig.6: illustrerer fremgangsmåtetrinnene som inngår i funksjonen til et autopoietisk nettsystem;

fig.7: illustrerer et flytskjema over de heuristiske sekvenser som inngår i

vekselvirkningen mellom nettsystemet og dets omgivelser;

fig.8: illustrerer en skjematisk prosedyre som skisserer forskjellene fra tidligere kjente løsninger;

fig.9: illustrerer skjematisk den funksjonelle fraktalstrukturen til et nett og

vekselvirkningen mellom nettet og dets omgivelser;

fig. 10: illustrerer telhex-funksjonslagene under henvisning til Zen-opera-sjonsformer, hvor de sistnevnte er angitt som eksempler;

fig.11: illustrerer de ikke-lokale/lokale driftsmessige forskjeller i vokterens

funksjonalitet;

fig. 12: illustrerer skjematisk utførelsesformer av voktertilkoplinger i relasjon

til nettsystemenes maskinvare;

fig. 13: illustrerer skjematisk den interne struktur for en vokter, som viser den generiske posisjon av programmerbare elementer eller komponenter, slik som dynamisk programmerbare portgrupper;

fig. 14: illustrerer skjematisk en skisse av et utviklingsskjema for generering

av løsninger;

fig. 15: illustrerer skjematisk en skisse av et utviklingsskjema for generering av løsninger ved hjelp av proskriptiv logikk;

fig. 16: illustrerer skjematisk frembringelsen av programvareentiteter som

avspeiler tilstandene til nettomgivelsene; og

fig.17: illustrerer skjematisk frembringelsen av programvarentiteter som avspeiler tilstanden til nettomgivelsene som reaksjon på en brukers anmodninger.

Som et innledende punkt skal det nevnes at nettverksmodellen som er utviklet i henhold til oppfinnelsen, her blir omtalt som "IndraNet" - et navn avledet fra Zen.

I Zen, og mer generelt i buddhistisk litteratur, er Indras nett en fraktalstruktur slik at hver av nettets noder er en juvel som skylder sin eksistens til og avspeiler hver enkelt annen nodejuvel i nettet, mens strukturen samtidig skaper hele nettet sammen med alle de andre nodene. Dette nettet er uendelig (dvs. at det ikke er ferdig, ikke komplett, og alltid kan utvides med tillegg av ytterligere juvelnoder). Denne metaforen tjener som utgangspunkt for følgende beskrivelse av oppfinnelsen.

Denne spesielle epistemologiske stilling stipulerer at elementene i et spesielt univers ikke har noen fast uavhengig eksistens, entitet eller essens. Hvert element oppstår sammen med alle de andre, er en manifestasjon og samskapning av helheten, og skaper samtidig helheten sammen med alle andre elementer. I IndraNet blir denne samfrembringelse og tilveiebringelse oppnådd ved hjelp av IndraNet-paradigmet.

Ved beskrivelse av IndraNet vil det bli referert til logiske strukturer og pro-gramvareenheter som er ganske forskjellige fra de som for tiden benyttes i henhold til teknikkens stand. Derfor er det blitt utviklet en spesiell terminologi for å hjelpe til med å beskrive systemet. Denne terminologien blir oppsummert som føl-ger. Under henvisning til fig. 2 skal det bemerkes at linjene illustrerer en maskestruktur ved hvert aggregasjonsnivå, ikke hierarkiske relasjoner.

Kyberdom ( Cyberhood) : et virtuelt rom omsluttet av IndraNet. Som bemerket ovenfor refererer det til det ikke-lokale IndraNet-rom "befolket" og brukt av IndraNet-brukere tii å utveksle informasjon og tilveiebringe lokal og ikke-lokal telhex-funksjonalitet.

Nettboere ( Netizens) : entiteter (for eksempel mennesker, organisasjoner, dyr, kybernetiske systemer, maskiner og lignende innretninger) som befolker kyberdomen.

Indranett ( IndraNet) : En nettkoplet infrastruktur dannet av kybernetiske nettboere plassert ved nodene i nettet, og som formidler lokale og ikke-lokale aktiviteter. Disse aktivitetene kan gjøres av mennesker, maskiner eller innretninger som er tilkoplet Indranettet, av nettboere eller av Indranettet selv.

Voktere ( Minders) : Kybernetiske nettboere anbrakt ved hver node i nettet. Dette uttrykket trekker inn betydningen av "påpasselighet" (mindfulness) som er sentralt under drift av IndraNet. Voktere innbefatter fortrinnsvis kombinerte sende-re/mottaker. Voktere utfører både telekommunikasjon og nodespesifikke funksjoner. Selv om de utfører en primær kommunikasjonsrolle, funksjoner voktere også som leverandører av nodespesifikke tjenester basert på telhex-funksjonalitet. For dette formål og som nødvendig for spesielle anvendelser er voktere utrustet med egnet telhex-funksjonalitet.

Vokter kan ha mange fysiske former. De vil imidlertid alle dele et antall spesifikke trekk og egenskaper som gjør det mulig for dem å operere som noder i IndraNet-nettet. Det vises til fig. 6 hvor voktere i en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen innbefatter en kombinert sender/mottaker som fortrinnsvis opererer i LMDS- eller LMCS-området. Vokterområdet kan være mellom 50 m og 30 km. Voktere vil selvsagt innbefatte maskinvare slik som lågere, behandlingsanordnin-ger, antenner, posisjonsinnsamling slik som GPS-funksjonalitet og kraftforsyning. Som bemerket ovenfor kan voktere være konstruert for å utføre et spesielt formål. I en sikkerhetsanvendelse kan for eksempel en vokter innbefatte bevegelsessen-sorer, videoutgang, alarmer osv. for å utruste den med den nødvendige telhex-funksjonalitet. En vokter kan være ledningskoplet inne i en bygning eller et kjøre-tøy eller være en bevegelig enhet som kan bæres av en person eller være festet på mobile varer, gjenstander eller dyr. Et eksempel på anbringelse av en vokter er illustrert på fig. 4 med tillegg av kommunikasjon med en annen vokter vist på

fig. 12.

Den spesielle kommunikasjonsmekanisme kan, selv om den generelt er trådløs, være ledningsført i visse utførelsesformer og ved visse anvendelser (for eksempel elektrisk kraftforsyningsovervåkning), og dette kan medføre fysisk tilkop-ling til en innretning eller telemetrianordning. Et eksempel på et voktergrensesnitt med et kraftforsyningsanlegg og et kommunikasjonsnett er vist på fig. 5.

Flekk ( patch) : et statisk stykke fast eiendom (for eksempel hus, hage, fab-rikk, varehus og lignende), en statisk del av et geografisk område (slik som et skogsområde, et villmarksområde, en del av en elv, bekk eller elvemunning, og lignende), en del av en by eller et befolket område (slik som et veikryss, en jern-baneovergang, en parkeringsplass og lignende), eller en mobilentitet (for eksempel en bil, et menneske, en container, pakkede varer) som blir passet på av en vokter. De fraktale, strukturelle relasjoner mellom en flekk og helheten til et IndraNet er vist på fig. 2 og fig. 3.

Voktertyper ( Minder Types) : selv om alle voktere er strukturert på samme måte, er det forskjellige typer voktere med mer eller mindre omfattende egenskaper: Vanlige voktere ( Standard Minders) : en vokter kan være fast eller mobil. Vanlige voktere er faste og vokter en fast flekk;

Vandrere ( Roamers) : mobile voktere. Selv om voktere er grunnleggende lik vanlige voktere, kan de ha noe forskjellige karakteristikker og egenskaper som er nødvendige for spesielle implementeringer, slik som motortelemetri, sporings- og navigasjons-egenskaper og så videre.

Personlige voktere ( PM- er og godsvoktere ( GM- er)( Personal Minders ( PMs) and Goods Minders ( GMs) : PM-er forenklede og miniatyriserte vandrervoktere som er håndholdte. I sin enkleste form er deres funksjonalitet som en mobiltelefon. I en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen har PM-er bildetelefon og andre ytterligere telhex-egenskaper. GM-er er miniatyriserte, forenklede voktere som kan festes til eller innføres i gods for å utføre en rekke nettkoplede og lokale tjenester basert på telhex-funksjonalitet. Passende utformede GM-er kan også være festet til dyr for spesialiserte telhex-tjenester.

Assistenter og flekkmasker ( Assistants and Patch Meshes) : grunnleggende voktere koordinerer miniatyriserte kybernetiske innretninger kalt assistenter til å ut-føre spesialiserte oppgaver på den flekk de vokter (slik som distribuerte/desentra-liserte energiforvaltningsoppgaver og -funksjoner). Assistenter er lokaliserte og for det meste begrenset til hver vokters flekk. Assistenter er strukturert som maskenett i likhet med resten av det IndraNet de tilhører. Flekkmasker er således den fineste manifestasjon av den fraktale massestrukturen til IndraNet. Selv om assistenter i en foretrukket utførelsesform vekselvirker med sine flekkvoktere for å kommunisere med utenverdenen, er det i den mest generelle utførelsesform av oppfinnelsen ingen slik begrensning. Assistenter på forskjellige flekker kan samvirke direkte med hverandre og benytte de samme kommunikasjonsmetoder og algoritmer som vanlige voktere. De fraktale strukturforhold mellom assistenter og flekkmasker og hele IndraNet er vist på fig. 2.

Assistentenes fysiske struktur kan sammenlignes med ytre enheter som kompletterer én eller flere voktere for å hjelpe den eller dem i lokale flekktelhex-funksjoner. Assistenter kan være ledningstilkoplet, men er fortrinnsvis trådløse. Et sett med assistenter er strukturert som en liten maske som er selvlignende som i hele IndraNet. Dens funksjon er å inkorporere periferianordninger slik som tale-telefoner, videokameraer, PC-er NC-er, elektriske hjemmeanordninger, gjen-standsetiketter for artikkelidentifikasjon og lignende i det større nett, og mer generelt enhver tjeneste eller anordning som det kan være nyttig å nettkople for å til-fredsstille brukerkravene.

Metavoktere og hypervoktere ( Metaminders and Hyperminders) : en metavokter er en forbedret vokter som passer på en gruppe med grunnleggende voktere. Den er statisk, den har forbedrede egenskaper uttrykt ved informasjonsgjen-nomløp, båndbredde, CPU, RAM og permanent datalager. Den opptar det neste aggregasjonsnivå i den fraktale maskestruktur i forhold til voktere. Likeledes er en hypervokter en vokter som passer på metavoktere og er tilsvarende forbedret. De fraktale strukturrelasjoner mellom metavoktere og hypervoktere og hele IndraNet er vist på fig. 2.

Posisjon og noder ( Location and Nodes) : hver vokter eller vokterlignende kybernetisk innretning er anbrakt ved en node i det totale IndraNet-nettet. Hver

node er spesifisert ved hjelp av et antall karakteristikker som innbefatter, mest fun-damentalt, posisjon. Det kan således ses at nettets fysiske form dynamisk avspeiler beskaffenheten og karakteristikkene til vokterne. I en foretrukket utførelsesform er hver vokter "oppmerksom på" posisjonen til alle andre voktere som er tilstede i dens nærhet (definert nedenfor) ved dens aggregasjonsnivå og i forhold til andre nivåer. Denne funksjonaliteten kan være fraværende fra assistenter som "vet" at de opptar en gitt flekk og blir passet på av en gitt vokter. Det blir tilrådet at det kan

finnes en rekke nodetyper innbefattende flekknoder, grunnoder, vandrende noder, metanoder og hypernoder. Disse sistnevnte nodetypene er noder opptatt av henholdsvis metavoktere eller hypervoktere, mens vandrende noder er noder opptatt av vandrende voktere, som er voktere utrustet med funksjonalitet svarende til deres mobile natur. En metavokter ved en metanode står for alle de voktere som er lokalisert ved nodene som metavokteren for tiden passer på. Virkemåten og vekselvirkningen mellom metavokterne kan således betraktes å avspeile vekselvirkningen mellom vokterne på et lavere aggregasjonsnivå og avspeiler igjen den fraktale beskaffenheten til maskenettet. Skjelningen mellom de forskjellige typer voktere er i en viss grad kunstig, ettersom deres generiske rolle i nettet hovedsakelig

er identisk uttrykt ved nettmodellen og paradigmet. Detaljene ved deres virkemåte gir en forskjell i likhet med det aggregasjonsnivå som vokterne og grupper av voktere opptar. Likeledes blir hypernoder opptatt av hypervoktere og svarer til det neste aggregasjonsnivå i fraktalmasken. Det blir tilrådet at flere aggregasjonsnivåer kan tilføyes med voktere, og at deres noder blir skjelnet ved hjelp av numme-rering eller lignende. Høyere aggregasjonsnivåer kan tilføyes avhengig av komp-leksiteten og funksjonen til nettomgivelsene. Når for eksempel et IndraNet utvides, kan høyere aggregasjonsnivåer tilføyes for å håndtere grov fraktalaggregasjon på et globalt eller nasjonalt nivå.

Fraktalstrukturen til IndraNet er illustrert på fig. 3. Disse aggregasjonsnivåene må ikke sammenblandes med en hierarkisk driftsstruktur. Den fraktale beskaffenhet av IndraNet er utformet for å bli kombinert med den metonyme beskaffenheten til adresseringssystemet for å forenkle selvrutingsprosedyrene. Ved alle aggregasjonsnivåer og mellom nivåer skjer ruting gjennom en maske eller gitter-verk og blir ikke erklært på en trelignende struktur. Det er skjematisk vist på fig. 3 med hensyn til de topologiske aspekter ved ruting, og på fig. 9 med hensyn til den fraktale, ikke-hierarkiske strukturelle kopling av IndraNet-systemet og dets omgivelser.

Som man kan se av diskusjonen ovenfor, har et IndraNet ikke en fiksert topologi ved at dets noder ikke er organisert eller fiksert i noe spesielt mønster. Deres rommessige fordeling er hovedsakelig tilfeldig, de er der hvor kundene krever at en flekk skal voktes.

Område ( Range) : Voktere som er nettboere i stand til å kommunisere, er videre kjennetegnet ved å ha et område. Det vil si en region innenfor hvilken en vokter direkte kan anrope enhver annen vokter, metavokter eller hypervokter, eller likeledes en metavokter direkte kan anrope enhver annen vokter, metavokter, og på lignende måte for høyere aggregasjonsnivåer.

Nærhet og miljø ( Vicinity and Environ) : forskjellige organisasjonsmodeller kan opprettes for strukturen til IndraNett, innbefattende konseptet nærhet og miljø. En nærhet er definert for en gitt node ved et sett med voktere anbrakt ved noder som er direkte innenfor området til vedkommende gitte node. En lignende utforming gjelder metavokterne og metanodene. En utvidet nærhet er kjent som et miljø. Et miljø er et romområde hvor kontaktprosesser finner sted. Kontaktprosesser er en del av Zen-rammeverket til IndraNet-paradigmet og vil bli diskutert nærmere nedenfor. Generelt omslutter et miljø nærhetene til et sett med voktere som refererer til den samme metavokter eller nabometavoktere. Begrepene nærhet og miljø er illustrert på fig. 3.

IndraNets beskaffenhet krever uunngåelig en ny kommunikasjonsmodell for å implementere den fraktale, selvlignende naturen til et IndraNet. For dette formål er grunnlagene for kommunikasjonssystemene blitt betraktet uavhengig av eta-blerte fremgangsmåter og modeller, og et nytt nettparadigme er blitt utviklet for å implementere oppfinnelsen.

Som bemerket tidligere avspeiler nåværende kommunikasjonssystemmo-deller ikke nøyaktig hvordan mennesker i virkeligheten kommuniserer. Følgelige er det et økende gap mellom egenskapene til de nåværende telekommunikasjoner og de nettkoplede operasjoner, og behovene til de kunder som benytter slike nett. Ett av formålene med foreliggende oppfinnelse er å skape virtuelle, kybernetiske entiteter som nært tilsvarer hvordan folk kommuniserer. Analogt med Zen-språket er disse kybernetiske entiteter blitt kalt dharmaer. I foreliggende sammenheng er dharmaer transiente logiske entiteter skapt ved nivået tii en vokter og/eller gjennom samvirke mellom to eller flere voktere med det formål å utføre spesifiserte operasjoner eller oppgaver. Dharmaer er midlene for å implementere den autopoietiske, og spesielt selvstyrende, selvrutingsbeskaffenheten til et IndraNet.

Dharmaer er programvareentiteter skapt ved utviklingsmessig aggregasjon av enkle algoritmer hentet fra et bibliotek eller leksikon med slike algoritmer. Algoritmer hentet fra leksikonet blir aggregert ved hjelp av en egnet syntaks og blir installert i voktere eksternt eller lært som en del av den normale drift av voktere og den endeløse prosess med å skape og utslette dharmaer. I sistnevnte tilfelle er de hovedsakelig spesifikke aggregasjoner av enklere algoritmer som tidligere har vist seg nyttige for individuelle voktere eller for nettet som en helhet, og blir beholdt og tilføyet leksikonet. Denne prosessen er vist skjematisk på fig. 7 og 14 til 17.

Dharmaer er ikke bundet av, og benytter ikke, den aristoteliske logikk som vanligvis anvendes i forbindelse med kjent distribuert kunstig intelligens. Selv dharmaer kan være plassert i en gitt vokter under deres transiente eksistens, er de iboende ikke-lokale og kan manifestere seg over to eller flere voktere.

Den ovennevnte terminologi vil nå bli brukt til å beskrive nøkkeltrekkene ved driften av IndraNet: IndraNet-operasjoner inntreffer fortrinnsvis gjennom distribuerte aktivitetslag. Distribuert betyr at selv om de fysiske aspekter ved lagene blir implementert på vokternes nivå, er deres programvareoperasjoner distribuert gjennom nettet etter behov i hvert spesielt tilfelle og finner sted ved hjelp av dharmaer.

Et eksempel på IndraNet-aktivitetslag er beskrevet nedenfor under henvisning til sine Zen-navn og fig. 10: Roku- Nyu: aktiveringen av telhex-funksjonaliteten gjennom de kybernetiske ekvivalenter for de seks sanseorganer (slik som sensorer, videokameraer osv., og kollektivt merket Kon under henvisning til Zen-rammeverket) svarer til de seks per-sepsjonsobjekter (materielle eller ikke, referert til som Kyo).

Shoku, kontakt: refererer til de prosesser gjennom hvilke Kon-innretningene som tilveiebringer telhex-funksjonalitet, vekselvirker med sine Kyo-persepsjons-objekter. Kontakt inntreffer hovedsakelig ved nivået til voktere og assistenter. Den involverer et sett med dharmaer (kalt Shiki) som opererer ved nivået til sansesys-temene for å velge nyttig informasjon fra strømmene med sensordata levert av sensoranordningene. Kontakt blir brukt i forbindelse med mennesker, spesielt brukere av nettet, flekker og objekter på flekker, og IndraNefs egen maskinvare og programvare. Settet med Shiki-dharmaer forsyner også systemet med bevisst-hets-prosesser som sikrer at disse sensoriske kontaktprosessene inntreffer.

Ju, følelse: følelse integrerer de sensoriske data i spesifikke persepsjoner på måter som muliggjør høyere beslutningstagning og meningsfylt vekselvirkning med mennesker. Analogt med menneskelig erfaring kan for eksempel følelse være grunnleggende strukturert som behagelig, ubehaglig og nøytral ved hjelp av egnede gradsforskjeller. I spesielle utførelsesformer kan følelse struktureres som identitetsrelasjoner med kriteriemodulosett svarende til relasjoner (E = K Modulo 91). Integrasjonen av de individuelle følelser (i grove trekk som en poenggivning på en skala) gir en totalvurdering fra behagelig gjennom nøytral'til ubehagelig som kan uttrykkes som en flerdimensjonal vektor. I et IndraNet omfatter Ju,.følelse, hele settet med telhex-funksjonalitet.

So, dømmekraft eller begrepsdannelse: dette settet med dharmaer omformer persepsjoner til spesifikke begreper og genererer generiske refleksresponser på hendelser. Den gjør dette på grunnlag av Ju- og Shoku-data ved å identifisere relevante responser, utvelge valgområder for hver uttrykt ved nivåer eller grad av handling og planlegging. Avhengig av deres beskaffenhet og situasjonen (slik som nødssituasjon eller ikke) blir responsene aktivert direkte eller referert til Gyo-laget (se nedenfor);

Gyo, hensikt: i IndraNefs spesielle betydning refererer "hensikt" til manifes-tasjonen av vilje fra øyeblikk til øyeblikk under henvisninger til de formål et IndraNet skal oppnå, og data fra So, Ju og Shoku. Hensikten å oppnå et gitt totalt formål, si å minimalisere effektbruk i en husholdning på en flekk, blir for eksempel omsatt til en rekke hensiktsdharmaer for delformål som så fører til frembringelse av relevante handlingsdharmaer. Hensikt megler mellom So og Shiki;

Shiki, oppmerksomhet ( Vijnana, Mana) : fokuserer og holder på nettets oppmerksomhet, eller deler eller aspekter ved det, på et lokalt nivå (slik som en flekk) eller på ikke-lokal måte (slik som for å administrere kommunikasjonsruter) på et oppmerksomhetsobjekt. Det kan selvsagt være mange parallelle oppmerksom-hetsstrømmer, hver med sine nett av dharmaer.

Shiryo, bevissthet: dette refererer til bedømmelses- og skjelnings-egenskapene til et IndraNet. Slike egenskaper innbefatter alle egnede euristiske eller ekspertsystem-baserte beslutningsprosesser, innbefattende det å referere til menneskelig assistanse og beslutning;

Alaya, eller Fushiryo, memorisering / erindring: dette laget overvåker driften av hele nettet. Det lagrer og henter relevante data. Alaya er lagret på både lokalt ved vokternivå, og ikke-lokalt i forhold til aktivitetene i nettet som en helhet. Informasjon lagret av Alaya er eksperimentell: den fokuserer på ytelse, ytelseskvalitet (slik som grad av kriterieoppfyllelse), og valg av nyttig materiale for fremtidig referanse og bruk.

IndraNet-lagdelingen er fortrinnsvis innrettet for å innbefatte lagdeling av eksisterende eller nye nett og telekommunikasjonsstandarder og protokoller slik som TCP/IP, ATM, GSM, Myrianett og lignende.

Fordi IndraNet er konstruert for å operere i symbiose med menneskelige samfunn som er under stadig forandring, må IndraNets struktur og operasjoner være utviklingsdyktige. IndraNet-paradigme, de kybernetiske dharma-programvareentiteter og deres driftsregler gjennom aktivitetslagene gjør det mulig for systemet å utvikle seg ved alle fraktale aggregasjonsnivåer. Dette omfatter to utvik-lingsformer: utvikling ved konstruksjon eller utforming, og utvikling av operasjoner. Disse utviklingsregimene er vist skjematisk på figurene 14 til 17.

Den førstnevnte refererer til utviklingen av de lavere ordenslag, slik som Roku/Nyu og Shoku-lagene som er illustrert på fig. 10 og vedrører alle aspekter ved telhex-funksjonalitet. Denne formen er basert på bruk av iterative programmeringsmetoder som emulerer Darwins utviklingslære. Et eksempel på denne fremgangsmåten ble presentert tidligere under henvisning til utviklingen av IndraNet-sendere/mottakere. Denne fremgangsmåten kan implementeres ved hjelp av enhver egnet anordning slik som genetiske algoritmer, simulerte glødingsalgoritmer, tilbakeforplantning av feil eller andre lignende iterative prosedyrer.

Sistnevnte, utviklingen av operasjoner med hensyn til ethvert aspekt i et

IndraNet, blir oppnådd gjennom høyere ordens lag, slik som Shiki til Alaya-lagene som er illustrert på fig. 10 ved hjelp av passende dharmaer. Erfaringer uttrykt ved ytelseskvalitet blir memorisert og valgt i henhold til den proskriptive logikk og fremgangsmåten med utviklingsmessig tilfredsstillelse ifølge IndraNet-paradigmet. Denne prosessen er illustrert på fig. 6 og 8.

Den lagdelte funksjonaliteten i IndraNet som er eksemplifisert ovenfor, blir brukt til å implementere kommunikasjonshandlinger. Kommunikasjonshandlinger er generiske, logiske metoder og prosesser utformet for å oppnå kostnadseffekti-ve operasjoner ved alle nivåer i et IndraNet. De beskriver ikke programvareoperasjoner eller algoritmer. I stedet beskriver de i enkelt logisk språk hvordan nettet funksjonerer. Disse kommunikasjonsmessige handlingene blir bevirket gjennom dharmanettene som selv er transiente aggregater av grunnleggende algoritmer. Settet med kommunikasjonshandlinger er ikke endelig. Nye handlinger eller aksjoner kan utvikles ved hjelp av et spesielt IndraNet på grunnlag av nettets dets egne tidligere erfaringer. Fremgangsmåtene for utvikle dharmaer og den distribuerte strukturen for aktivitetslagene blir brukt til å utvikle og implementere kommunikasjonsmessige aksjoner eller handlinger gjennom nettet.

Den følgende beskrivelse av slike kommunikasjonsmessige handlinger fortsetter som et eksempel vedrørende telekommunikasjoner. På bakgrunn av slike eksempler vil fagfolk på området forstå hvordan de grunnleggende IndraNet-prin-sipper kan implementeres på lignende måter for å oppnå alle aspekter ved IndraNet-funksjonalitet i spesielle anvendelser.

Bruk av styreforbindelse og vokteres samvirke innenfor et miljø for å eta-blere, opprettholde og forvalte eller administrere forbindelser: Et miljø blir brukt i

fellesskap av voktere for å bestemme hvordan ruter skal etableres. Et eksempel er vist på fig. 3 hvorved en kommunikasjonsforbindelse blir opprettet mellom A og B. Vokter A forbindes med fjerntliggende voktere C, E eller B ved å opprette en styreforbindelse, dvs. at den søker og finner heuristisk en nær optimal rute fra A til B gjennom et antall noder, metanoder og hypernoder, med hjelp av andre voktere i nærheten, og fra meta- og hyper-voktere etter behov i hvert enkelt tilfelle. Denne søkingen blir for eksempel utført ved at A sender en styremelding som avspør voktere med hensyn til tilgjengelighet for spesielle forbindelsesformål, innbefattende å verve voktere til å samarbeide ved opprettelse av ytterligere forbindelser for å nå en fjerntliggende vokter slik som E, og å overvåke responser på denne forespørselen fra voktere i nærheten.

Når styreforbindelsen eller pilotforbindelsen er blitt opprettet, blir den "be-stilt" og "opprettholdt" for en stund for å bevirke en spesiell forbindelse. Varigheten av bestillingen og opprettholdelsen av forbindelsen blir bestemt i henhold til kom-munikasjonens beskaffenhet og dens prioritetsgradering. Beskaffenhet og prioritetsgradering refererer til den type informasjon som overføres, slik som digitale data, tale, bilde, video, én vei, to veier, sanntid osv., og til overføringsbehovene for slike typer informasjon. I henhold til foreliggende oppfinnelse er beskaffenhet av kommunikasjon og prioritetsgradering generiske logiske enheter som brukes til å beskrive den grunnleggende driftsmodus for nettet og dets intrinsiske logikk. Aktuelle definisjoner og kategoriseringer av kommunikasjonsbeskaffenhet og priori-tetstyper for graderingsformål er spesifikke for hver implementering av oppfinnelsen og representerer spesifikke alternative utførelsesformer.

I et gitt IndraNet kan for eksempel en bestillingsvideo (video-on-demand) sendt via bufferlageret i en streng av vokterne, midlertidig avbrytes i henhold til størrelsen og statusen til kjeden med bufferlagere, for å tillate annen trafikk langs den samme forbindelse eller del av forbindelsen eller kryssende trafikk, ved å bruke én eller flere noder i forbindelsen. En tale- eller bildetelefon-kommunikasjon kan imidlertid ikke avbrytes, men kan multiplekses. I en gitt implementering er således varigheten av en gitt forbindelse betinget av forbindelsens beskaffenhet, statusen til de involverte noder, definisjonene av prioritet i det spesielle nett, og fortrinnsvis kontraktsmessige overenskomster mellom kjerneagenturet eller firmaet som har opprettet og som opererer et IndraNet og dets abonnenter. Når en forbindelse er blitt opprettet mellom to eller flere fjerntliggende voktere (slik som i til-fellet med en videotelekonferanse), blir forbindelsen kontinuerlig oppdatert i henhold til kravene til denne spesielle forbindelse (slik som behov for utvidelse av båndbredde for å romme en overgang fra data til video), og i henhold til de foranderlige forhold i de mellomliggende noder med hensyn til annen trafikk.

Som beskrevet nedenfor blir dette utført ved tilveiebringelse av ikke-lokale programvareentiteter som utfører de logiske operasjoner med forbindelsesover-våkning og oppdatering og så forsvinner. I denne foretrukne utførelsesformen benytter IndraNet slike entiteter til å oppnå pakkesvitsjingslignende egenskaper for å gjøre optimal bruk av eventuelt flere baner mellom de to eller flere ender av en forbindelse eller oppkopling. En forbindelse mellom A og B kan for eksempel påbe-gynnes gjennom nodene X, Y og Z, for eksempel {A, X, Y, Z, B} ved overvåkning og oppdatering av programvareentiteter kan den forandres og ende opp med å bli rutet gjennom et alternativt sett med noder K, L, M og N, og blir således {A, K, L, M, N, B}, og/eller en kombinasjon av noen av de opprinnelige noder og nye, slik som X, L, Z, for derved å bli {A, X, L, Z, B}. Slike forandringer av individuell pakke-ruting inntreffer mens informasjonsoverføringen finner sted. Ved bruk av dharmaer blir med andre ord digitale pakker for en gitt kommunikasjon automatisk rutet via forskjellige nodesekvenser avhengig av annen trafikk gjennom nettet. Prioritets-graderinger blir lagret i tabeller på vokternivå, og oppdatert i henhold til hver vokters tidligere erfaring og kontraktsmessige overenskomster ved og for vedkommende vokter.

Topologisk selvruting: når vokter A anroper vokter B vet den allerede hvor både A og B er (deres respektive adresser) enten fordi adressen til B ble gitt til den eller fordi den skaffet den gjennom et spesielt søk. A benytter lokaliseringsde-len av begge adresser til å beregne den totale avstand og kurs for den tilsiktede forbindelse. Hvis avstanden er betydelig større enn dens egen nærhets radius, vet A at den trenger hjelp fra voktere i nærheten eller fra sin metavokter. Den benytter uskarpe logiske algoritmer til å sammenligne den absolutte A-B-avstand med sin nærhetsradius, og den til sine umiddelbare naboer (miljøbegrep) til å vurdere de beste og nest beste valgmuligheter, slik som å hoppe fra node til node via naboer i sin nærhet og innenfor sitt miljø for å opprette en pilotforbindelse og administrere forbindelsen, eller å verve sin metavokters assistanse fordi B ikke kan nås lett innenfor miljøet. Vokter A lærer også fra akkumulert erfaring, dvs. at den overvåker grader av suksess, mønstre og frekvenser, spesielt med hensyn til foranderlige omstendigheter ved forskjellige tidspunkter (slik som daglige og sesongmessige svingninger). De innlærte mønstre kan memoriseres, for eksempel ved hjelp av hurtiglagringsprosesser. Fig. 14 til 17 illustrerer trinn i et utviklingsskjema for generering av slike ønskede løsninger. Voktere, A i eksempelet ovenfor, benytter kur-sen eller retningen til å begrense og forenkle rutingsprosessen. For eksempel vil A fortrinnsvis unngå å se mot syd for å opprette en spesiell ruting hvis endepunktet til den fullførte forbindelse, B, er mot nord. Dette blir imidlertid korrigert ved hjelp av selvlært erfaring med hensyn til den lokale topologi og topografien. Hvis det ikke er noen direkte vei mot nord fordi det er en ås eller en innsjø uten noen node, som vist på for eksempel fig. 3, kan A gjennom oppsamlet erfaring ha funnet ut at en mellomliggende avstand mot nord-øst, slik som å ta kontakt med vokteren F, best kan oppnås ved først å ta kontakt med et sett noder i øst, og at meget fjerntliggende nord, slik som for å nå B, best blir oppnådd ved å gå rett syd til den lokale metavokter MA, som i virkeligheten befinner seg i sør-vest. I sistnevnte tilfelle har Ma i sin tur en tendens til å opprette en metaforbindelse gjennom andre metavoktere distribuert mot sør-øst, slik som HA og øst, slik som HF, før HB nås i nord, og å fullføre en forbindelse med B, lokalisert rett nord fra A, men utenom hind-ringen.

På samme måte lærer og husker metavoktere og hypervoktere. I en spesiell utførelsesform av oppfinnelsen benytter de dharmaer som bevirker selvrutin-gen, rutingstabeller basert på de numeriske adressene til vokterne og deres aktuelle posisjoner. Vokterne lærer og glemmer også, dvs. at tilbakeholdingen i lageret av vellykkede forsøk blir indeksert til kriteriesett slik som brukshyppighet og prioritetsgradering, og er tidsrelatert slik at for eksempel gamle mønstre som ikke lenger er relevante, rutinemessig blir vraket fra lageret.

Tulling i nærheten ( Kidding in the vicinity) : tulling er et spesielt eksempel på anvendelser av Shoku (kontakt)-dharmabaserte sett med prosesser gjennom hvilke IndraNet-nettboere slik som voktere, vekselvirker med sine omgivelser. Nærheten og miljøet blir definert matematiske på en uskarp måte. IndraNet gjør bruk av denne uskarpe statusen i sin algoritmiske beslutningsprosess. En gitt vokter A vet hvilke andre voktere som er i dens nærhet og i dens miljø. Under henvisning til fig. 4, hvis A ønsker å kontakte C, og C er i dens nærhet, oppretter A umiddelbart en forbindelse ved dette nivå. Hvis den ønsker å ta kontakt med E, og E ikke er i dens nærhet, men er nærliggende, i dens miljø eller i miljøet til MA, benytter den retningsdata til å kontakte voktere i sitt miljø, slik som C, og ber om deres samar-beid for å opprette en forbindelse til E. Denne prosessen blir kalt tulling analogt med barn som ofte ubevisst liker å teste de voksne som passer dem for å finne ut hvor langt de kan gå, skyve ting, forandre regler, være smarte og så videre. Her tuller likeledes A omkring for å teste om den kan få noen av sine nabovoktere til å skaffe en vei for å nå E istedenfor å be om metavokterens hjelp. Hvis E ikke er i Cs nærhet, tuller isteden C omkring og finner for eksempel ut at D, på dette spesielle tidspunkt, har reservekapasitet og er i stand til å kontakte E i sin egen nærhet. Således blir forbindelsen A-E opprettet ved tulling {A, C, D, E}. Evnen til å gjøre dette avhenger av beskaffenheten og intensiteten av den lokale trafikk på vedkommende tidspunkt, og eventuelle spesielle topografiske og miljømessige trekk, slik som å skape skyggevirkninger. Tulling gjør det spesielt mulig for IndraNet automatisk å løse skyggeproblemer, for eksempel frembrakt av en stor bygning mellom eksempelvis C og E. I dette eksempelet lurer C D som har direkte synslinje til å ta kontakt med E. Som vist i dette eksempelet er tulling eller luring et elegant alternativ til de overlappende flercellestrategier som for tiden utvikles for implementering med LMDC- eller LMCS-baserte telekommunikasjonssystemer. Vokteren som er involvert i opprettelse av slike forbindelser, lærer leksene og husker (se fig. 7).

Hvis {A, C, D, E}-forbindelsen på grunn av trafikken på vedkommende tidspunkt ikke er egnet lenger, kan A gå til MA, og forbindelsen kan opprettes via {A, MAl Me, E}. Den kan imidlertid også være {A, MA, D, E} hvis MA finner at den kan lure D og E inn i sitt større miljø. Dette sistnevnte eksempelet illustrerer videre den samvirkende, ikke-hierarkiske beskaffenheten til IndraNet. I alle fall tuller de involverte voktere omkring i bakgrunnen, mens en metaforbindelse slik som {A, MA, ME, E} er blitt opprettet, i tilfelle at omstendigheter i nærheten har endret og/eller en tidligere lært lekse ikke lenger er anvendbar, eller hvis en mer direkte forbindelse blir mulig, eller en ny lenger forbindelse blir nødvendig fordi noen noder blir involvert i annen trafikk med høyere prioritetsgradering.

Miljøbegrepet er mer spesielt relevant når to noder er ved kanten av nærheten til hver av sine respektive metavoktere, og også er forholdsvis nær hverandre, men ikke i den aktuelle nærhet av hverandre. Dette er når luring av voktere som befinner seg mellom to endevoktere på en spesiell forbindelse, kan være mer effektiv enn at disse vokterne går til sine respektive metavoktere for å opprette en metaforbindelse. Som man kan se fra det ovennevnte, er luringsstrategien uhyre fleksibel. Med voktere på en passende lang avstand kan den implementeres i nett med lav tetthet. Den lave iboende kostnad for voktere gjør det lett å utvide nettet hurtig. På grunn av slike lave kostnader blir voktere utformet for å inneha betydelig CPU- og lager-overkapasitet i forhold til kravene på deres flekk, idet enhver vokt-erutstyrt node øker den totale kapasitet og fleksibilitet i IndraNet. Økende vokter-tetthet letter videre eliminering av skyggevirkninger gjennom tulling eller luring (som beskrevet ovenfor) til minimale kostnader for nettet og dets brukere.

Virkemåten av IndraNet, og mer spesielt dets ovenfor beskrevne kommunikasjonshandlinger, blir implementert ved hjelp av dharmaer.

I komplementære utførelsesformer blir den ovenfor beskrevne topologiske ruting implementert ved hjelp av topologiske og termodynamiske anordninger slik at de dharmalignende relasjoner mellom nodene A og B i en forbindelse blir uttrykt ved hjelp av en spesiell overflate eller et kart av rommet mellom A og B, som avspeiler tilstanden til voktere mellom A og B i henhold til et minimalt sett med fysiske parametere, slik som én eller flere skalar- og/eller vektor-potensialer som avspeiler status og tilstand i hver node, moderering av sendte datapakker mens de er hos hver vokter, en indeks som for eksempel avspeiler kvaliteten av tjenestepa-rametere, slik som ventetid, for en spesiell forbindelse, og attraktive eller frastøt-ende tariffer som påvirker rutene.

Overflaten som forbinder A og B, er definert av potensialene ved hver node i maskenettet og avstanden mellom noder og den totale avstand mellom A og B uttrykt ved et passende mål. Pakker bærer en destinasjonsadresse og en temperatur, og fortrinnsvis en indeks eller et sett med indekser.

I spesielle utførelsesformer av den ovenfor generiske type, har noden A som er utgangspunkt for forbindelsen, et høyere potensial enn endepunktet B som har det laveste potensial på overflaten. Potensialene til vokterne mellom A og B avspeiler deres egen spesielle tilstand, slik som påvirket av sine flekkvokterfunk-sjoner og annen datatrafikk. Pakker strømmer fra A til B automatisk mot det laveste potensialet. Potensialet til vokterne langs veien øker som en funksjon av deres ressursbelastning. Et høyt potensiale ved en gitt node har til virkning å rute trafikk bort fra den. I sin enkleste form er denne analogien som en klinkekule som ruller på skråninger under påvirkning av tyngdekraften.

Hvis og når en datapakke blir innfanget i en lavpotensial grop, øker dens temperatur proporsjonalt med varigheten av dens opphold ved vedkommende sted inntil den får nok energi til å unnslippe gropen på en Brownsk bevegelseslign-ende måte og så kan gjenoppta sin forflytning mot destinasjonspunktet med lavest potensial. Mer generelt vil pakker øke eller minske i temperatur som en funksjon av den vanskelighet de opplever når det gjelder å unnslippe et område eller en nærhet i forhold til sitt destinasjonspunkt.

De relaterte algoritmer utgjøres av en stokastisk modifisert overflatefallende algoritme. Ved hver node og for hver pakke blir for eksempel potensialet til naboer i nærheten evaluert basert på deres periodisk oppdaterte potensiale, eller gjennom tullings- eller lurings-prosesser som beskrevet tidligere, og velger probibalis-tisk det neste hopp basert på disse potensialene. Vektorpotensialer kan brukes til å forspenne slike sannsynligheter for pakker som transporteres i forskjellige ret-ninger ved å påtrykke en lokal helning. Slike midler samt aktuelle potensialverdier ved hver node kan for eksempel benyttes til å implementere virkningen av tidligere memorisert erfaring.

Vektor- og skalar-potensialer ved hvert punkt i IndraNet-nettet kan også be-virkes av funksjonalitetsparametere, slik som nødvendig for tjenestekvalitet med den virkning at for en gitt datapakke kan passasje gjennom en vokter eller et sett med voktere lettes eller vanskeliggjøres. Dette blir for eksempel oppnådd ved hjelp av algoritmer som bygger opp en aggregatindeks fra alle de relevante parametere, som igjen øker eller minsker potensialet til en gitt vokter.

Likeledes kan indekser som avspeiler tjenestekvalitetskravene, festes til

pakker for en gitt overføring. Slike indekser kan for eksempel plassere forskjellige bonusnivåer ved å benytte flere eller færre lastede voktere avhengig av deres ventetidsbehov. Indekser for pakker med lave ventetidsbehov vil også lettere indusere økninger i pakketemperåtur og lette utføring fra lokale groper.

Tilsvarende kan attraktive og frastøtende tariffer påvirke datapakker og ag-gregere datatrafikkstrømmer til å bidra til lokal ruting omkring hindringer og ut av potensialgroper.

I den ovennevnte beskrivelse av topologisk dharmaruting er topologien transient og spesifikk for hver datapakkeoverføring mellom A og B og til A og B selv. Det uttrykker det spesielle transientforhold som sammenfører A og B med hverandre for dette spesielle kommunikasjonsformålet. Andre slike parallelle, transiente dharmaforhold kan eksistere samtidig mellom henholdsvis A og B og andre voktere og andre sider ved deres respektive flekker.

Den topologi som frembringes av de lokale potensialer, blir videre påvirket av systemets hukommelse og dets læreegenskaper slik at, som diskutert tidligere, minne og kunnskap om effektive ruter til visse tidspunkter i fortiden, og gjenkjenn-else av tilbakevendende mønstre, selektivt påvirker lokale potensialer i den nåværende overføring av datapakker. Ineffektive minner blekner ved at de har en redu-sert virkning på lokale potensialer, mens de effektive blir forsterket. Minner blir således automatisk korrigert.

Den ovenfor beskrevne topologiske ruting kan benyttes ved opprettelse av pilotforbindeiser som beskrevet tidligere, som en innledning til mer permanente forbindelser som kan være nødvendige for noen brukere eller anvendelser av nettet for eksempel for å romme kretssvitsjede protokoller, eller kan brukes som det eneste middel til å rute pakker gjennom et antall ruter fordelt over hele nettet.

Rutingseksemplet ovenfor beskriver også hvordan dharmaer spesielt er både lokale og ikke-lokale, slik som å spesifisere og innbyrdes avhengig skape tilstandene til vokterne og de relasjoner som sammen tilveiebringer og opprettholder hele nettet.

I dette perspektivet kan metavoktere og hypervoktere ses å levere midlene for tunnelføring eller frembringelse av topologiske kanaler over store avstander, eller mer generelt, midler for å forvrenge topologien slik at avstander mellom spesifikke noder reduseres.

Andre aspekter ved dharmaimplementering blir forklart mer detaljert ved hjelp av følgende eksempler: Diagram 8 og diagram 10 beskriver hvordan to voktere blir satt til å vekselvirke med hverandre eller én vokter med objekter i sitt miljø. Denne kommunika-sjonsmodellen tilsvarer folks vekselvirkninger. Mer spesielt karakteriserer diagram 8 for eksempel en spesiell forbindelse opprettet mellom to voktere eller en vokter og en av dens assistenter. Den er analog med ovennevnte beskrivelse, og for å unngå tankemønsteret forkynt dualistiske subjekt/objekt-analyser, at slike forbindelser og alle andre vekselvirkningsmåter og -typer i denne oppfinnelse innenfor, med og mellom voktere, blir alle kalt "dharmaer".

Selv om voktere slik som S eller O omfatter spesiell maskinvare- og programvare-komponenter, er den måte de opptrer på overfor brukere og deres eksistens uttrykt ved de utførte aktiviteter, fullstendig i overensstemmelse med og resultatet av den rekke relasjoner som er skapt og utslettet mellom disse komponentene ved hjelp av dharmaer. En IndraNet-dharma er således verken identisk med S eller O, for det formål å utføre en oppgave eller operasjon og i forhold til en operasjon mellom S og O kan likevel en dharma tas for å være identisk med S eller O, eller begge, mens den samtidig likevel er en annen entitet som vil forsvinne, vil bli utslettet, så snart operasjonen er utført. Uttrykt ved logikken i IndraNet-operasjoner er en slik dharma verken anbrakt ved S eller O. Den er ikke-lokal.

Det følgende enkle eksempel beskriver funksjonen og effektiviteten til dharmaer når det gjelder å bevirke telekommunikasjonsforbindelser og kommunikasjonsmessige handlinger. Når en abonnent innenfor flekken til en gitt vokter S ønsker å anrope en annen abonnent på flekken til vokteren O, for eksempel for en bildetelefonsamtale, og for å gjøre dette samhandler med S på en måte som er i overensstemmelse med å gjøre et slikt anrop, setter vekselvirkningen med S i gang en hel rekke dharmafrembringelser for å bevirke anropet.

For enkelhets skyld antar vi at adressen til O allerede er kjent. S vil først lage en dharma D for å finne ut hvor på kloden O befinner seg. D vil bli laget ut av et delsett med algoritmer og vil bruke de geografiske koordinatene i adressen til O. D vil så skape en annen dharma D2, D, vil så utslette seg selv, dvs. forsvinne. La oss for enkelhets skyld anta at denne annen dharma D2 har funnet ut at O er i nærheten av S. Før den utsletter seg selv vil D2 utløse frembringelse av D3 for å ta kontakt med 0. D3 får S til å sende et signal som anroper O. Fordi 0 er i nærheten av S, kan den svare og svarer direkte gjennom ytterligere passende dharmafrem-bringelse Dr. Virkningen er at anropet fra D3 endrer tilstanden til O i forhold til hva O drev med opp til dette punkt (slik som å overvåke energibruk, besvare abonnenter på dens flekk og svare på andre anrop fra andre voktere). Ved sin respons deler O umiddelbart, ved at dharma Dr aggregerer med D3, sin voktertilstand med S, slik at når det gjelder å være oppmerksom (dvs. at S og O vet hva hver for tiden gjør), er S og O ikke lenger distinkte, en ny dharma har oppstått som er ikke-lokal selv i en logisk betydning. Denne nye dharma kan kalles S-Oa (a for "aktsomhet", "awareness"). S-Oa bestemmer 0's evne til å motta anropet, og om mulig, slik som hvis den anropte person er til stede og villig til å ta imot anropet, skaper S-Oa ytterligere dharmaer for å bevirke anropsoppsettingen. Én av disse dharmaene vil være den spesielle forbindelse S-Oi mellom S og 0. Den vil bli skapt ved å tildele den nødvendige båndbredde, fastsette de prioriteter som svarer til bildetelefoni i forhold til annen trafikk, tildele CPU-ressurser i S og O, osv. En annen dharma vil bli slått på og sette opp bildetelefonutstyret ved O, og en annen dharma vil gjøre det samme ved S, på oppfordring fra S-Oa. Ytterligere dharmaer vil la begge abonnenter få vite at anropet er aktivt. S-Oa vil utslette seg selv for å la andre dharmaer operere og overvåke parameterne til samtalen (slik som varighet, over-førte data, ventetid, osv.) og debitere den.

Dette eksempelet illustrerer at dharmaer er efemere eller kortvarige entiteter. De er i seg selv ikke-lokale, men deres virkelige eksistens og beskaffenhet er spesiell for spesielle situasjoner, tidspunkter og steder. I det ovennevnte eksempel kan, samtidig med at både S og 0 skaper og oppløser dharmaer, hele serier med andre dharmaer oppstå svarende til andre aktiviteter, slik som overvåkning og ad-ministrering av deres respektive flekker, noe som muliggjør annen gjennomgangs-trafikk, fakturering av de relevante abonnenter for disse andre aktiviteter, og lignende.

Ifølge ovennevnte eksempel kan det også ses at foruten deres andre fordeler, gir dharmaer uhyre fleksible midler for overvåkning og tildeling av systemres-surser, for eksempel båndbredde, overvåkningsbruk av systemet, registerings-kostnader og andre data som er relevante for å fakturere brukere av systemet, samt å levere telhex-baserte tjenester på en ikke-hierarkisk distribuert måte som er selvadaptiv i forhold til endrede forhold og har meget korte iboende responsti-der (hovedsakelig som for den CPU som er installert i hver vokter).

Ved utvidelse kan det også ses at den samme generiske prosess for frembringelse og utslettelse av dharmaer kan involvere mer enn to voktere, med mellomliggende voktere Mn mellom S og O, som involveres ved opprettelse av forbin-delsene og opprette kommunikasjonene. I sistnevnte tilfelle vil de dharmaer som er skapt for å involvere S, Mn, O, selv om de er hentet fra det samme algoritme-leksikon, være meget forskjellige fra de for den enkle S-O-forbindelse. Dharmaer formidler således de lokale og ikke-lokale aspekter ved nettdrift opp til hele IndraNet, innbefattende alle aspekter ved distribuert, ikke-hierarkisk ressurstildeling over hele nettet og nettovervåkningsfunksjoner.

Hvis for eksempel S og O ikke var i nærheten av hverandre, ville dharmaer som opprinnelig stammet fra S ha vekselvirket med andre vokter og/eller metavoktere i S's nærhet og miljø for å skape ytterligere dharmastrenger som til slutt ville bli forent i en dharmaforbindelse S og O gjennom en rekke mellomliggende voktere Mn. La oss kalle (S, Mn, 0}i for denne nye dharma. {S, Mn, 0}i vil da eksistere for hele varigheten av forbindelsen, men kan involvere den transiente samvirkning av voktere på parallelle segmenter av den totale bane. Beskaffenheten til {S, Mp, 0}i vil med andre variere i løpet av kommunikasjonen idet hver vokter Mn mellom S og O bare tar del i overføringen av noen datapakker avhengig av trafikk-betingelser, prioriteter og vokternes ressurstilgjengelighet til hvert tidspunkt. Dharmaer i likhet {S, Mn, 0}i har således en flergrafsbeskaffenhet.

Et hovedaspekt ved foreliggende oppfinnelse er forekomsten av kommende egenskaper og funksjonalitet. Kommende egenskaper er i foreliggende forbindelse kapasiteter og funksjonalitet utledet eller frembrakt av naturen og virkemåten til selve IndraNett. Som det klart vil fremgå av diskusjonen ovenfor, er kommende trekk ikke et direkte produkt av individuelle vekselvirkninger mellom elementer styrt av regler mellom disse logiske elementer. Et kommende trekk er i stedet ett som spontant "oppstår" fra den globale samvirkning mellom elementene i det logiske rom (kyberrommet til IndraNet) og/eller selve det fysiske nett. En analogi kan finnes i forbindelse med fysikk hvor karakteristikkene til rom/tid-lokaliteten som styrer oppførselen til fysiske elementer i vedkommende lokalitet, blir bevirket av den kombinerte forekomst av fysiske egenskaper i lokaliteten og andre steder, hvor slike virkninger oppstår globalt og ikke-lokalt.

De oppstående trekk ved foreliggende oppfinnelse svarer til den iboende oppførsel som er observert under drift av IndraNett, idet denne oppførselen er utledet fra ikke-lokale, distribuerte virkninger som oppstår fra dharmaer som skapes, smelter sammen og blir ødelagt. Disse oppstående egenskapene, spesielt med hensyn til utviklingen av distribuerte og selvopprettholdende former for kognisjon og intelligens, blir betraktet som en integrert del av oppfinnelsen. Dette er mer spesielt tilfelle med spesielle anvendelser og utførelsesformer hvor et IndraNet er selvforsynt når det gjelder energi, slik som for eksempel ved hjelp av solceller og egnet energilagring, og som dermed funksjonerer som en ikke-biologisk, intelligent symbiosedeltaker i nær vekselvirkning med menneskelige foretak og individer.

I ovennevnte forbindelse vil man forstå at selv om dharmaer er relatert til distribuert kunstig intelligens (DAI), er de forskjellige fra denne. Dette blir eksemplifisert ved kjente teknikker hvorved DAI gjør bruk av på forhånd eksisterende "agenter". I motsetning til dette skaper og oppløser IndraNet uopphørlig dharmaer.

Noen nettkoplede flerprosessorsystemer gjør bruk av forskjellige fremgangsmåter til belastningsfordeling over noder i nettet ved hjelp av oppgave/ gjenge-modeller. Slik gjengede oppgaver er imidlertid forskjellige fra dharmaer. De er mer analoge med de grunnleggende algoritmer som benyttes til å skape dharmaer. Selv om de tar hensyn til noen av de samme oppgaver, fokuserer slike teknikker hovedsakelig på belastningstildelingsalgoritmer som flytter gjenger over behand-lingsenheter med det formål å optimalisere eller i det minste forbedre den totale beregningsytelsen til nettet. Slike fremgangsmåter tar videre ikke hensyn til former for samvirke mellom noder ved å skape virtuelle, transiente entiteter for de forskjellige formidlingsformål mellom lokale og ikke-lokale aktiviteter og operasjoner.

Selv om enhver egnet algoritme som opererer og beregner i en digital node selvsagt kan brukes til å implementere dharmaer, begrenser denne type implementering ikke kapasiteten til IndraNet-løsningen. Ikke-digitale eller delvis digitale maskiner kan benyttes for derved i betydelig grad å forbedre løsningens potensiale.

Detaljer ved IndraNet-implementeringen, slik som adressering og konstruksjon av voktermaskinvaren, anses å være innenfor det som kan utføres av en fag-mann på området, og vil ikke bli diskutert i detalj.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer således et integrert nettsystem som kan brukes til telekommunikasjoner eller andre nettformål, som opererer i henhold til en adaptiv og ny kommunikasjonsmetodologi. Oppfinnelsen beror ikke på eller implementerer hierarkiske strukturer eller trelignende, kjente nettmodeller, idet slike modeller ikke er en sann avspeiling av naturen til menneskelige vekselvirkninger. Nettet i henhold til oppfinnelsen kan videre utvides, praktisk talt uten gren-ser, og kan implementeres på en kostnadsmessig og infrastruktur-effektiv måte.

Når det i den foregående, beskrivelse er blitt referert til elementer eller enheter som har kjente ekvivalenter, så er slike ekvivalenter innbefattet som om de var beskrevet enkeltvis.

Claims (50)

1. Autopoietisk nettsystem for kommunikasjon, styring og administrasjon av nett og/eller omgivelser, karakterisert ved at det inkluderer: - en flerhet av kybernetiske anordninger, idet hver anordning er tilpasset til å kommunisere med andre kybernetiske anordninger i nettsystemet; - prosesseringsmidler som er lokalisert på hver eller valgte anordninger for styring av anordningene, idet operasjonen av prosesseringsmidlene styres av et instruksjonssett som inkluderer en flerhet av algoritmer som definerer forhåndsbestemte funksjoner som medierer lokale og fjerntliggende aktiviteter til nettsystemet, hvor instruksjonssettet er lagret i en eller media som er lesbare av prosesseringsmidlene som er inkludert innenfor valgte anordninger i nettsystemet og distribuert i henhold til prosesseringen og/eller funksjonelle krav for nettsystemet eller en del av nettsystemet; - en flerhet av sansende midler som er tilpasset til å sanse parametere som er relatert til den omgivelse hvor aktivitetene skjer og gi ut omgivelsesdata som er representative for omgivelsen til korresponderende anordninger, hvor prosesseringsmidlene er programmert til å styre aktivitetene i nettsystemet gjennom utvelgelse og utførelse av algoritmene, og utvelgelsesprosessen skjer på en hermeneutisk måte i henhold til iterative heuristiske sekvenser som er avhengige av omgiv-elsesdataene, og hvor resultatene av utvelgelsen er avhengig av tilfredsstillelse av fastsatte krav eller kriterier.

2. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at de kybernetiske anordninger er tilpasset til å operere i et romområde eller i relasjon til en gruppe av kybernetiske anordninger som de er tilknyttet til i forbindelse med å lette kommunikasjoner fra og til andre kybernetiske anordninger eller gruppe av kybernetiske anordninger.

3. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at det inkluderer minst én overvåkende eller påpassende kybernetisk anordning som har høyere prosesserings- og/eller kommunikasjonsevner enn en eller flere overvåkede eller påpassede kybernetiske anordninger som er lokalisert innenfor en gruppe av kybernetiske anordninger som den overvåkende eller påpassende kybernetiske anordning er tilpasset til å kommunisere med i bruk, hvor instruksjonssettet inkluderer algoritmer for å bevirke at enhver eller alle de overvåkede eller påpassede kybernetiske anordninger anmoder om bruk av prosesserings- eller kommunikasjonsevner fra den overvåkende eller påpassende kybernetiske anordning når aktivitetene i nettet krever at den overvåkede eller påpassede kybernetiske anordning utfører kom-munikasjons- eller prosesseringsevner som går lenger enn dens yteevner for ut-førelse innenfor de fastsatte krav eller kriterier, enten i isolasjon eller i forbindelse med andre overvåkede eller påpassede kybernetiske anordninger som den er i kommunikasjon med.

4. Nettsystem som angitt i krav 3, karakterisert ved at i det minste valgte kybernetiske anordninger er tilpasset til å overvåke eller passe på et eller flere verktøy, maskiner, systemer, dyr eller personer.

5. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at de heuristiske sekvenser inkluderer prosessen med velging av omgivelsesdata som er relevante for spesifikke aktiviteter ved henvisning til tilsvarende fastsatte kriterier, hvor kriteriene styres av en prøve- og feile-eller iterativ utvelgelsesprosess som tilfredsstiller de fastsatte krav eller kriterier.

6. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at hvert eller valgte prosesseringsmidler styrer aktivitetene i nettet ved bruk av en stokastisk prosess eller fuzzy logikkmodell for å fremkalle variasjoner av aktivitetene og driften av systemet er eksperimentell, lagring og/eller memoriseringsvariasjoner av aktiviteter som best tilfredsstiller de fastsatte krav eller kriterier for fremtidig referanse.

7. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at topologien til nettet av anordninger er selvlike ved noen eller alle aggregasjonsnivåer hvor systemet betraktes, slik at systemet oppviser fraktale karakteristika, det vil si er strukturert som et nettverk av nett som enkeltvis oppviser de selvlike karakteristika.

8. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at prosesseringsmidlene er programmert til å integrere omgivelsesdata som er fremskaffet fra et eller flere sansende midler, for å danne integrerte data, og hvor utvelgelsesprosessen er i det minste delvis avhengig av de integrerte data.

9. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at systemet tilpasses til forandringer i sin omgivelse på en måte som er proskriptiv og spesifiserer ikke-tillatt oppførsel for systemet, hvilket tillater systemet å oppføre seg på enhver måte som ikke er proskribert.

10. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at kommunikasjonsmidler mellom de kybernetiske anordninger inkluderer trådløs nettmaskinvare.

11. Nettsystem som angitt i krav 1, karakterisert ved at systemet utgjøres av en flerhet av kybernetiske anordninger, hvor topologien til nett er fraktal i sin natur.

12. Autopoietisk nettsystem som angitt i krav 11, karakterisert ved at de kybernetiske anordninger er tilpasset til å funksjonere som både infrastrukturen i selve nettet og midlene med hvilke nettjenestene leveres til nettbrukere, hvor de kybernetiske anordninger videre er tilpasset til å kommunisere med andre kybernetiske anordninger, slik at nettet er i form av en fraktal, og en i det minste delvis ikke-hierarkisk maske, idet masken har en struktur, ved en spesifisert aggregasjonsgrad, som hovedsakelig er lik den som er for en hvilken som helst annen aggresjonsgrad hvor den fraktale maske betraktes.

13. Autopoietisk nettsystem som angitt i krav 11, karakterisert ved at de kybernetiske anordninger er tilpasset til å operere i et romområde eller i relasjon til en gruppe av kybernetiske anordninger som de er tilknyttet til, i forbindelse med å lette kommunikasjoner fra og til andre kybernetiske anordninger eller grupper av kybernetiske anordninger.

14. Autopoietisk nettsystem som angitt i krav 11, karakterisert ved at hver kybernetiske anordning eller valgte kybernetiske anordninger er tilpasset til å overvåke en eller flere andre kybernetiske anordninger som funksjonerer ved et lavere aggregasjonsnivå, og ved at de overvåkede kybernetiske anordninger er funksjonelt eller rommelig gruppert.

15. Autopoietisk nettsystem som angitt i krav 11, karakterisert ved at, ved hvert aggregasjonsnivå, medlems-delnett innenfor den fraktale topologi oppviser driftsavstenging i relasjon til andre medlems-delnett, og ved at driftsmodusen til hver kybernetiske anordning eller valgte kybernetiske anordning innenfor hvert delnett primært er den som er for distribuerte ikke-symbolske former for prosessering, hvor vekselvirkningene mellom medlems-delnett fortrinnsvis finner sted gjennom utveksling og prosessering av symbolsk informasjon, og hvor de samlede systemer selv oppviser driftsavstengning i relasjon til sine omgivelser.

16. Autopoietisk nettsystem som angitt i krav 15, karakterisert ved at, ved alle aggregasjonsnivåene, det autopoietiske system oppviser en dual struktur med i det minste en dei av sin interne organisasjon intimt relatert til lokale aktiviteter gjennom lokale apparater, mens det samlede system er ikke-lokalt i sin operasjonslogikk.

17. Kybernetisk anordning tilpasset til å kommunisere med andre anordninger gjennom en eller flere kommunikasjonskanaler i et autopoietisk nettsystem for kommunikasjon, styring og administrasjon av nett og/eller omgivelser, hvilken kybernetisk anordning er karakterisert ved at den inkluderer: prosesseringsmidler for styring av den kybernetiske anordning, idet operasjonen av prosesseringsmidlene styres av et instruksjonssett som inkluderer en flerhet av algoritmer og/eller instruksjoner for rekonfigurerbare og/eller programmerbare maskinvareelementer, idet algoritmene eller instruksjonene definerer forhåndsbestemte funksjoner som medierer lokale og fjerntliggende aktiviteter i nettsystemet, hvor prosesseringsmidlene er programmert til å styre aktivitetene til anordningen gjennom utvelgelse og utførelse av algoritmene, og hvor utvelgelsesprosessen utføres på en hermeneutisk måte i henhold til iterative heuristiske sekvenser som er avhengige av omgivelsesdata som tilføres til anordningen, og hvor resultatet fra utvelgelsen er avhengig av tilfredsstillelse av fastsatte krav eller kriterier.

18. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at instruksjonssettet er lagret i media som er lesbare og utførbare av prosesseringsmidlene for å styre dens drift, idet mediene er lokalisert innenfor den kybernetiske anordning og/eller innenfor en annen kybernetisk anordning i kommunikasjon med den kybernetiske anordning gjennom nettsystemet.

19. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at den strukturelt er koplet sammen med sin omgivelse gjennom hermeneutiske prosesser, hvor den kybernetiske anordning ikke er basert på, og ikke avhengig av a priori representasjoner av sin omgivelse eller seg selv, inkludert representasjoner som vedrører, utsagn som angår eller hypoteser, fremsatt av brukere eller designere av systemet, om tilstanden og/eller beskaffenheten til systemet og/eller dets omgivelse.

20. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at den er tilpasset til å kommunisere med andre kybernetiske anordninger gjennom elektroniske kretser som inkluderer et eller flere programmerbare og/eller rekonfigurerbare elementer.

21. Kybernetisk anordning som angitt i krav 20, karakterisert ved at det eller de flere programmerbare og/eller rekonfigurerbare elementer er tilpasset til å produsere som en utgang enten en digital eller analog mellomfrekvens for trådløs kommunikasjon, hvor valget av digital eller analog mellomfrekvens er bestemt av en utviklingsmetode som styres av de spesifikke aktiviteter til den kybernetiske anordning som del av nettsystemet.

22. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at prosesseringsmidlene inkorporerer elektroniske kretser som inkluderer et eller flere programmerbare elementer.

23. Kybernetisk anordning som angitt i krav 20, 21 ell er 22, karakterisert ved at i det minste ett av de programmerbare elementer inkluderer en feltprogrammerbar anordning eller annen slik rekonfigurerbar maskinvare.

24. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at den inkluderer minnemidler og midler for lokaliseringsfastleggelse.

25. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at den inkluderer inngangs- og/eller utgangs-midler, hvor utgangsmidlene styrer eller influerer på operasjonen av en eller flere periferiinnretninger, brukergrensesnittanordninger eller andre kybernetiske anordninger, og inngangsmidlene mottar instruksjoner eller tilbakemelding fra en eller flere periferianordninger, brukergrensesnittanordninger eller andre kybernetiske anordninger.

26. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at den er inkorporert i, eller forbundet til, en eller flere hjelpeanordninger inkludert nettdatamaskiner, treghets- eller andre ikke-GPS baserte føringsanordninger.

27. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at prosesseringsmidlene er programmert ved bruk av en utviklingsmetode som emulerer Darwinistisk utvikling ved generering av et stort antall av løsninger som dekker en flerhet av muligheter innenfor forhåndsfast-satte spesifikasjoner som er relatert til omgivelsesfunksjonaliteten til den kybernetiske anordning og deretter utvelging av en optimal løsning til å tjene som kim-pa-rameter for etterfølgende iterasjoner, hvor utvelgelsesprosessen fortsetter inntil et påkrevd resultat har blitt oppnådd i forhold til fastsatte driftskriterier.

28. Kybernetisk anordning som angitt i krav 21, karakterisert ved at programmeringsmetodene inkluderer variasjoner av simulert gløding eller prosedyrer for stokastisk sammenstilling.

29. Kybernetisk anordning som angitt i krav 21, karakterisert ved at en første, eller alternativt en annen type av utviklingsmetode brukes, hvor den første type velger en passende moduleringsmetode og utvikler en implementering hvor senderens og mottakerens design utvikles separat, og den annen type spesifiserer en kommunikasjonslinkmodell og utvikler en transceiverdesign som tilfredsstiler designskrankene til modellen.

30. Kybernetisk anordning som angitt i krav 29, karakterisert ved at den første type av utviklingsmetode inkluderer anvendelsen av en digital mellomfrekvens.

31. Kybernetisk anordning som angitt i krav 27, 29 eller 30, karakterisert ved at utviklingsmetoden opererer med design-skranker som inkluderer forskriftsmessige skranker som inkluderer den båndbredde for linken som er påkrevd for spesifikke applikasjoner.

32. Kybernetisk anordning som angitt i krav 27, karakterisert ved at utviklingsmetoden videre utvikler en moduleringsmetode.

33. Kybernetisk anordning som angitt i krav 27, karakterisert ved at utviklingsmetoden fortsetter med en serie av trinn som implementeres ved hjelp av iterative midler som inkluderer genetiske algoritmer, algoritmer for simulert gløding eller bakoverforplantning av feil.

34. Kybernetisk anordning som angitt i krav 33, karakterisert ved at de genetiske algoritmer er av en klasse som er kjent som minimeringsalgoritmer og krever en forholdsregel som er kjent som en kostnadsfunksjon eller feilmetrikk for å minimere, hvor passende kostnadsfunksjoner inkluderer i det minste bit feilfrekvens, betraktninger om spektralkomponenter utenfor båndbredden, og hastighet for overføringen.

35. Kybernetisk anordning som angitt i krav 27, karakterisert ved at systemet er fritt til å utvikle kompresjonsalgoritmer.

36. Kybernetisk anordning som angitt i krav 17, karakterisert ved at de forhåndsbestemte funksjoner inkluderer tilveiebringelse av kommunikasjoner for data, tale, bildetelefoni, bestillingsvideo, underholdning, sikkerhet, undervisningstjenester, helsevesentjenester, eiendomsforvaltning, handel og administrasjon av energiforsyning, bankvirksomhet og elektronisk handel.

37. Fremgangsmåte for drift av en kybernetisk anordning innenfor et nettsystem, hvor den kybernetiske anordning inkluderer et prosesseringsmiddel, hvilken fremgangsmåte er karakterisert ved at den inkluderer trinn for: - tilveiebringelse av et instruksjonssett for styring av den kybernetiske anordning, hvilket inkluderer en flerhet av algoritmer eller instruksjoner som definerer forhåndsbestemte funksjoner som medierer lokale og fjerntliggende aktiviteter i nettsystemet, hvor instruksjonssettet er lagret i et datamaskinmediet som er les-bart av prosesseringsmidlene og/eller i andre midler for memorering, og - programmering av prosesseringsmidlene for å styre aktivitetene til anordningen gjennom utvelgelse og utførelse av algoritmene eller instruksjonene, og hvor utvelgelsesprosessen utføres på en hermeneutisk måte i henhold til iterative heuristiske sekvenser som er avhengige av omgivelsesdata som tilføres til anordningen, og hvor resultatet av utvelgelsen er avhengig av tilfredsstillelse av fastsatte krav eller kriterier.

38. Fremgangsmåte for drift av en kybernetisk anordning som angitt i krav 37, hvor nettsystemet inkluderer en flerhet av kybernetiske anordninger, hvilken fremgangsmåte er karakterisert ved at den inkluderer et trinn med å bevirke at den kybernetiske anordning kommuniserer med nettsystemet, hvor prosesseringsmidlene utfører algoritmer eller instruksjoner innenfor instruksjonssettet som bevirker at den kybernetiske anordning opererer gjennom samvirkende vekselvirkninger med andre kybernetiske anordninger innenfor nettsystemet, idet samvirkende vekselvirkninger er definert som de komponenter i nettsystemet som virker sammen for å utføre oppgaver uten at vekselvirkningene selv styres av en hierarkisk struktur.

39. Fremgangsmåte for drift av en kybernetisk anordning som angitt i krav 37, karakterisert ved at den inkluderer et trinn med tilveiebringelse av et minnemiddel og utføring av algoritmer eller instruksjoner i prosesseringsmidlene for å bevirke at den kybernetiske anordning i minnemidlene beholder i det minste et resultat av utvelgelsesprosessen som tilfredsstiller de fastsatte krav eller kriterier og gjør dem tilgjengelige for fremtidig bruk av den kybernetiske anordning og/eller en annen kybernetisk anordning innenfor nettsystemet.

40. Fremgangsmåte for drift av en kybernetisk anordning som angitt i krav 39, karakterisert ved at den inkluderer et trinn med variering av driften av den kybernetiske anordning ved bruk av en stokastisk prosess eller fuzzy logikkmodell, hvor den kybernetiske anordning utvikles og vokser frem ved utvelging og beholding av variasjoner som bedre tilfredsstiller de fastsatte krav eller kriterier.

41. Fremgangsmåte for drift av en kybernetisk anordning som angitt i krav 40, karakterisert ved at driften av anordningen er avhengig av det resultat som best tilfredsstiller de fastsatte krav eller kriterier slik de fastsettes i samvirkning med en eller flere andre kybernetiske anordninger innenfor nettsystemet, hvorved den kybernetiske anordning utvikles på en gjensidig avhengig måte sammen med den ene eller de flere andre kybernetiske anordninger.

42. Fremgangsmåte for drift av en eller flere kybernetiske anordninger som angitt i krav 37, karakterisert ved at algoritmene eller instruksjonene utvikles og velges gjennom proskriptiv logikk og fremgangsmåter for utviklingsmessig tilfredsstillelse.

43. Fremgangsmåte for drift av en eller flere kybernetiske anordninger som angitt i krav 37, karakterisert ved at den inkluderer et trinn med å bevirke at den eller hver kybernetiske anordning kommuniserer med en nettomgivelse og tilveiebringer algoritmer eller instruksjoner innenfor instruksjonssettet som bevirker at den eller hver kybernetiske anordning danner forbigående lokale eller distribuerte programvareentiteter som reflekterer tilstanden til nettomgivelsen enten ved forskjellige eller valgte nivåer av nettaggregasjon eller den oppgave eller de aktiviteter som nettet skal settes til.

44. Fremgangsmåte for drift av en eller flere kybernetiske anordninger som angitt i krav 43, karakterisert ved at programvareentitetene aggregeres eller kompileres fra valgte algoritmer eller instruksjoner gjennom en driftssyntaks som muliggjør heuristiske og hermeneutiske sekvenser, strukturell kopling, driftsavstengning, påkrevd nettfunksjonalitet og fremgangsmåter for proskriptiv logikk og utviklingsmessig tilfredsstillelse.

45. Fremgangsmåte for drift av en eller flere kybernetiske anordninger som angitt i krav 44, karakterisert ved at syntaksen korresponderer til et sett av logiske regler som styrer innsamlingen og aggregasjonen av algoritmer eller instruksjoner, for å danne forbigående programvareentiteter, og som omformer, i et hvilket som helst datamaskinspråk som er i stand til å implementere de nevnte heuristiske og hermeneutiske sekvenser på en lokal og fjerntliggende måte, de logiske operasjoner til nettet.

46. Fremgangsmåte for drift av en kybernetisk anordning som angitt i krav 43, karakterisert ved at de forbigående programvareentiteter inkluderer algoritmer eller instruksjoner for selektivt å benytte ressurser av valgte kybernetiske anordninger i nettsystemet for å oppnå et påkrevd resultat gjennom samvirking mellom medlemskomponenter i nettsystemet, idet slike medlemskomponenter er lokale eller fjerntliggende kybernetiske anordninger og relatert nettpro-gramvare og/eller nett av forbigående programvareentiteter.

47. Fremgangsmåte for drift av en eller flere kybernetiske anordninger som angitt i krav 43, karakterisert ved at de forbigående programvareentiteter opererer gjennom heuristiske hermeneutiske sekvenser.

48. Fremgangsmåte for drift av en eller flere kybernetiske anordninger som angitt i krav 43, karakterisert ved at de forbigående programvareentiteter er designet til å oppnå driftsavstenging av medlemsnettene og det samlede nett, strukturell kopling av medlemsnettene og det samlede nett med deres respektive omgivelser, samvirking mellom medlemsnett og mediering mellom lokale og fjerntliggende aktiviteter, inkludert kommunikasjoner og annen nettfunksjonalitet, gjennom lagdelt funksjonalitet.

49. Fremgangsmåte for drift av en eller flere kybernetiske anordninger som angitt i krav 43, karakterisert ved at de forbigående programvareentiteter er tilpasset til å utvikles gjennom proskriptiv logikk og fremgangsmåter for utviklingsmessig tilfredsstillelse.

50. Fremgangsmåte for drift av en kybernetisk anordning som angitt i krav 43, karakterisert ved at den kybernetiske anordning er tilpasset til å bevirke at nettet opererer ved hjelp av forbigående programvareentiteter som dannes som et resultat av å anmode nettet om å utføre en hvilken som helst oppgave, hvor de forbigående programvareentiteter utgjøres av grupper av grunnleggende driftsalgoritmer eller instruksjoner og/eller dannes utviklingsmessig av tidligere slike programvareentiteter fra et opprinnelig sett av driftsalgoritmene eller instruksjonene.