NO326445B1

NO326445B1 - Substituerte 2-tio-3,5-dicyano-4-fenyl-6-aminopyridiner, anvendelse av samme, medikamenter og fremgangsmate for fremstilling av forbindelsene

Info

Publication number: NO326445B1
Application number: NO20042856A
Authority: NO
Inventors: Thomas Kramer; Walter Huebsch; Kerstin Henninger; Thomas Krahn; Ulrich Rosentreter; Mitsuyuki Shimada; Nicole Diedrichs; Johannes-Peter Stasch; Ralf Wischnat
Original assignee: Bayer Healthcare Ag
Priority date: 2001-12-11
Filing date: 2004-07-06
Publication date: 2008-12-08
Also published as: GT200200268A; ECSP045147A; NO20042856L

Description

Foreliggende oppfinnelse angår substituerte 2-tio-3,5-dicyano-4-fenyl-6-amino-pyridiner, en fremgangsmåte for deres fremstilling og deres anvendelse for fremstilling av medikamenter, samt medikament inneholdende forbindelsen, eventuelt sammen med minst en ytterligere aktiv forbindelse.

Adenosin, et nukleosid bestående av adenin og D-ribose, er en endogen faktor som har cellebeskyttende aktivitet, særlig under celleødeleggende betingelser med begrenset oksygen- og substrattilførsel, slik som f.eks. i tilfelle ischemi i forskjellige organer (f.eks. hjerte og hjerne).

Adenosin dannes intracellulært som et intermediat i løpet av nedbryting av adenosin-5'-monofosfat (AMP) og S-adenosylhomocystein, men kan frigis fra cellen, i hvilket tilfelle den virker som en hormonlignende substans eller neurotransmitter ved binding til spesifikke reseptorer.

Under normoksiske betingelser, er konsentrasjonen av fritt adenosin i det ekstracellulære mellomrommet svært lav. Under ischemiske eller hypoksiske betingelser blir imidlertid den ekstracellulære konsentrasjonen av adenosin i de berørte organene økt drama-tisk. Således er det f.eks. kjent at adenosin inhiberer blodplateaggregering og øker blod-tilførsel til koronare arterier. Videre virker den på hjertehastigheten, på frigivelse av neuro transmittere og på lymfocyttdifferensiering.

Formålet med disse virkningen av adenosin er å øke oksygenlevering til berørte organer og/eller å redusere metabolismen til disse organene for å justere metabolismen til organene til blodtilførsel til organet under ischemiske eller hypoksiske betingelser.

Virkningen til adenosin formidles via spesifikke reseptorer. Pr. i dag er undertypene Al, A2a, A2b og A3 kjent. Virkningene til disse adenosinreseptorene formidles intracellulært ved budbringer cAMP. I tilfelle binding av adenosin til A2a eller A2b reseptorer, blir intracellulært cAMP økt via aktivering av den membranbundede adenyl atcyklasen, mens binding av adenosin til Al eller A3 reseptorer resulterer i en reduksjon av intracellulær cAMP konsentrasjon via inhibering av adenylatcyklase.

I henhold til foreliggende oppfinnelse er "adenosinreseptorselektive ligander" substrater som bindes selektivt til en eller flere undertyper av adenosinreseptorene og således enten etterligner virkningen til adenosin (adenosinagonist) eller blokkerer dens virkning (adenosinantagonist).

I sammenheng med foreliggende oppfinnelse blir adenosinreseptorligander referert til som "selektive" hvis, for det første, de er klart aktive på en eller flere adenosinreseptorundertyper og, for det andre, at aktiviteten som kan observeres på en eller flere adenosinreseptorundertyper anses som svakere (faktor 10 eller mindre), hvis tilstede i det hele tatt, hvorved det, med hensyn til testfremgangsmåtene for virkningsselektivitet, vises til testmetoder beskrevet i avsnitt A.II.

I henhold til deres reseptorselektivitet kan adenosinreseptorselektive ligander oppdeles i forskjellige kategorier, f.eks. ligander som bindes selektivt til Al eller A2 reseptorene til adenosin og i tilfelle av sistnevnte også f.eks. de som bindes selektivt til A2a eller A2b reseptorene til adenosin. Også mulig er adenosinreseptorligander som bindes selektivt til et antall undertyper av adenosinreseptorene, f.eks. ligander som bindes selektivt til Al og A2, men ikke til A3 reseptorene til adenosin.

Den ovenfor nevnte reseptorselektiviteten kan bestemmes ved effekten til substansene på cellelinjer som, etter transfeksjon med det korresponderende cDNA, uttrykker resep-torundertypene det gjelder (se publikasjonen M.E. Olah, H. Ren, J. Ostrowski, K.A. Jacobson, G.L. Stiles, "Cloning, expression, and characterization of the unique bovine Al adenosine receptor. Studies on the ligand binding site by sited-directed mutagene-sis." i J. Biol. Chem. 267 (1992) side 10764-10770).

Effekten av substansene på slike cellelinjer kan bestemmes med biokjemiske målinger av intracellulær budbringer cAMP (se publikasjonen K.N. Klotz, J. Hessling, J. Hegler, C. Owman, B. Kull, B.B. Fredholm, M.J. Lohse, "Comparative pharmacology og human adenosine receptor subtypes - characterization of stably transfected receptors in CHO cells" i Naunyn Schmiedebergs Arch. Pharmacol. 357 (1998) side 1-9).

I tilfelle Al agonister (kobling foretrukket via Gi proteiner), blir en reduksjon i intracellulær cAMP konsentrasjon observert (foretrukket etter direkte prestimulering av adenylatcyklase med forskolin), i tilfelle Al antagonister blir en økning i intracellulær cAMP konsentrasjon observert (foretrukket etter prestimulering med adenosin eller adenosin-lignende substanser pluss direkte prestimulering med adenylatcyklase med forskolin). Tilsvarende fører A2a og A2b agonister (kobling foretrukket via Gg proteiner) til en økning av A2a og A2b antagonister for å redusere cAMP konsentrasjonen i cellene. I tilfelle A2 reseptorer, er direkte prestimulering av adenylatcyklase med forskolin ikke fordelaktig.

"Adenosinreseptorspesifikke" ligander kjent fra litteraturen er først og fremst derivater basert på naturlig adenosin (S.-A. Poulsen og R.J. Quinn, "Adenosine receptors: new opportunities for future drugs" i Bioorganic and Medicinal Chemistry 6 (1998) side 619 til 641). Imidlertid har de fleste av adenosinligandene kjente fra litteraturen ulempen med at deres virkning i virkeligheten ikke er reseptorspesifikk, at deres aktivitet er mindre enn den til naturlig adenosin eller at de kun har svak aktivitet etter oral administrasjon. Således er de først og fremst anvendt for eksperimentelle formål.

I tillegg beskriver WO 00/12510 2-tio-3,5-(Ucyano-4-aiyl-6-aniinopyridiner med en struktur tilsvarende den til forbindelsene ifølge oppfinnelsen. Imidlertid er de farmakokinetiske egenskapene til forbindelsene beskrevet deri mindre fordelaktige; særlig har de dårlig biotilgjengelighet etter oral administrasjon.

Det er nå et formål med foreliggende oppfinnelse å finne eller tilveiebringe forbindelser som ikke har ulempene som er nevnt i teknikkens stand og/eller har forbedret biotilgjengelighet.

Følgelig angår foreliggende oppfinnelse forbindelser med formel (I)

n representerer et tall 2,3 eller 4,

R<1> representerer hydrogen eller (Ci-GO-alkyl

og

R<2> representerer pyridyl eller tiazolyl som for sin del kan være substituert med (Ci-GO-alkyl, halogen, amino, dimetylamino, acetylamino, guanidino, pyridylamino, tienyl, furyl, imidazolyl, pyridyl, morfolinyl, tiomorfolinyl, piperidinyl, pipera-zinyl, N-(Ci-C4)-alkylpiperazinyl, pyrrolidinyl, oksazolyl, isoksazolyl, pyrimidi-nyl, pyrazinyl, eventuelt (Ci-C4)-alkylsubstituert tiazolyl eller fenyl som eventuelt er substituert opp til tre ganger med halogen, (Ci-C4)-alkyl eller (C1-C4)-alkoksy,

og deres salter, hydrater, hydrater av salter og solvater.

Avhengig av substitusjonsmønsteret kan forbindelsene med formel (I) eksistere i stereo-isomere former som enten er bilde og speilbilde (enantiomerer) eller ikke bilde og

speilbilde (diastereomerer). Oppfinnelsen angår både enantiomerer eller diastereomerer og deres respektive blandinger. De racemiske formene, som diastereomerene, kan sepa-reres på kjent måte til stereospesikt enhetlige komponenter. På samme måte angår foreliggende oppfinnelse også andre tautomerer av forbindelsene med formel (I) og deres salter.

Salter av forbindelser med formel (I) kan være fysiologisk akseptable salter av forbindelsene ifølge oppfinnelsen med mineralsyrer, karboksylsyrer eller sulfonsyrer. Særlig foretrukket er f.eks. salter med saltsyre, hydrobromsyre, svovelsyre, fosforsyre, metan-sulfonsyre, etansulfonsyre, toluensulfonsyre, benzensulfonsyre, naftalendisulfonsyre, trifluoreddiksyre, eddiksyre, propionsyre, melkesyre, vinsyre, sitronsyre, fumarsyre, maleinsyre eller benzosyre.

Salter som kan nevnes inkluderer salter med vanlige baser, slike som f.eks. alkalime-tallsalter (f.eks. natriumsalter eller kaliumsalter), jordalkalimetallsalter (f.eks. kalsi-umsalter eller magnesiumsalter) eller ammoniumsalter, avledet fra ammoniakk eller organiske aminer, slik som f.eks. dietylamin, trietylamin, etyldiisopropylamin, prokain, dibenzylamin, N-metyl-morfolin, dihydroabietylamin, 1-efenamin eller metylpiperidin.

Ifølge oppfinnelsen er hydrater eller solvater de formene av forbindelsene med formel (I) som, i fast eller flytende tilstand, ved hydratisering med vann eller koordinering med løsemiddelmolekyler danner en molekylforbindelse eller et kompleks. Eksempler på hydrater er sesquihydrater, monohydrater, dihydrater eller trihydrater. På samme måte er hydrater eller solvater av salter av forbindelsene ifølge oppfinnelsen også egnet.

Videre inkluderer oppfinnelsen også prodrugformer av forbindelsene ifølge oppfinnelsen. Ifølge foreliggende oppfinnelse er prodrugformer utgaver av forbindelsene med formel (I) som for sin del kan være biologisk aktive eller inaktive, men som kan omdannes under fysiologiske betingelser, f.eks. metabolittisk eller solvolyttisk) til de korresponderende biologisk aktive formene.

I sammenheng med foreliggende oppfinnelse har substituentene, med mindre annet er angitt, følgende betydninger: Halogen representerer generelt fluor, klor, brom eller jod. Foretrukket er fluor, klor eller brom. Svært foretrukket er fluor eller klor.

(Ci-C4)-alkyl representerer generelt et rettkjedet eller forgrenet alkylradikal som har 1 til 4 karbonatomer. Eksempler som kan nevnes er: metyl, etyl, n-propyl, isopropyl, n-butyl, sek-butyl, isobutyl og tert-butyl.

(Ci-C4)-alkoksy representerer generelt et rettkjedet eller forgrenet alkoksyradikal som har 1 til 4 karbonatomer. Eksempler som kan nevnes er: metoksy, etoksy, n-propoksy, isopropoksy, n-butoksy, sek-butoksy, isobutoksy og tert-butoksy.

Foretrukket er forbindelser med formel (I)

hvori

n representerer tallet 2,

R<1> representerer hydrogen, metyl eller etyl,

og

R<2> representerer pyridyl eller tiazolyl som for sin del kan være substituert med metyl, etyl, fluor, klor, amino, dimetylamino, acetylamino, guanidino, 2-pyridylarnino, 4-pyridylamino, tienyl, pyridyl, morfolinyl, piperidinyl, eventuelt metylsubstituert tiazolyl eller fenyl som eventuelt kan være substituert opp til tre ganger med klor eller metoksy,

og deres salter, hydrater, hydrater av saltene og solvater.

Særlig foretrukket er forbindelser med formel (I) hvori R<1> er hydrogen eller metyl.

Særlig foretrukket er forbindelser med formel (I) hvori

n representerer tallet 2,

R<1> representerer hydrogen eller metyl

og

R<2> representerer pyridyl eller tiazolyl som for sin del kan være substituert med metyl, klor, amino, dimetylamino, acetylamino, guanidino, 2-pyridylamino, 4-pyridylamino, tienyl, pyridyl, morfolinyl, 2-metyltiazol-5-yl, fenyl, 4-klorfenyl eller 3,4,5-trimetoksyfenyl,

og deres salter, hydrater, hydrater av salter og solvater.

Svært foretrukket er forbindelser fra eksempel 6 med følgende struktur

og deres salter, hydrater, hydrater av saltene og solvatene.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer også en fremgangsmåte for fremstilling av forbindelser med formel (I), kjennetegnet ved at forbindelsene med formel (II)

hvori

n og R<1> er som definert ovenfor,

omsettes med forbindelser med formel (III)

hvori

R er som definert ovenfor og X representerer en egnet utgående gruppe, f.eks. og foretrukket halogen, særlig klor, brom eller jod, eller representerer mesylat, tosy-lat, triflat eller 1-imidazolyl,

hvis hensiktsmessig under nærvær av en base.

Fremgangsmåten beskrevet ovenfor kan illustreres f.eks. ved formelskjemaet nedenfor:

Egnede løsemidler for fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er alle organiske løsemidler som er inerte under reaksjonsbetingelsene. Disse inkluderer alkoholer, slik som metanol, etanol og isopropanol, ketoner, slik som aceton og metyletylketon, acyliske og cykliske etere, slik som dietyleter og tetrahydrofuran, estere, slik som etylacetat eller butylacetat, hydrokarboner, slik som benzen, xylen, toluen, heksan eller cykloheksan, klorerte hydrokarboner, slik som diklormetan, klorbenzen eller dikloretan, eller andre løsemidler, slik som dimetylformamid, acetonitril, pyridin eller dimetylsulfoksid (DMSO). Vann er også et egnet løsemiddel. Foretrukket er dimetylformamid. Det er også mulig å anvende blandinger av løsemidler nevnt ovenfor.

Egnede baser er vanlige uorganiske eller organiske baser. Disse inkluderer foretrukket alkalimetallhydroksider, slik som f.eks. natriumhydroksid eller kaliumhydroksid, eller alkalimetallkarbonater, slik som natriumkarbonat eller kaliumkarbonat, eller alkalimetallbikarbonater, slik som natriumbikarbonat eller kaliumbikarbonat, eller alkalimetal-lalkoksider, slik som natriummetoksid eller kaliummetoksid, natriumetoksid eller ka-liumetoksid eller kalium tert-butoksid, eller amider, slik som natriumamid, litium bis(trimetylsilyl)amid eller litiumdiisopropylamid, eller organometalliske forbindelser, slik som litium eller fenyllitium, eller l,8-diazabicyklo[5,4,0]undek-7-en (DBU) eller l,5-diazabicyklo[4,3,0]non-5-en (DBN), eller aminer, slik som trietylamin eller pyridin. Foretrukket er alkalimetallkarboner og alkalimetallbikarbonater.

Her kan basen anvendes i en mengde på fra 1 til 10 mol, foretrukket fra 1 til 5 mol, særlig fra 1 til 4 mol, basert på 1 mol av forbindelsen med formel (II).

Reaksjonen finner generelt sted i et temperaturområde på fra -78°C til 140°C, foretrukket i området fra -78°C til 40°C, særlig ved romtemperatur.

Reaksjonen kan utføres ved atmosfæretrykk, hevet eller redusert trykk (f.eks. i området fra 0,5 til 5 bar). Generelt blir reaksjonen utført ved atmosfæretrykk.

Forbindelsene med formel (II) er i og for seg kjente og kan fremstilles ved vanlige fremgangsmåter kjente fra litteraturen, f.eks. ved å omsette de tilsvarende benzaldehy-dene med cyanotioacetamid. Referanse kan gjøres særlig til følgende publikasjoner: Dyachenko et al, Russian Journal of Chemistry, bind 33, nr. 7,1997, side 1014 til 1017 og bind 34, nr. 4,1998, side 557 til 563; • Dyachenko et al, Chemistry of Heterocyclic Compounds, bind 34, nr. 2,1998, side 188 til 194; • Qintela et al, European Journal of Medicinal Chemistry, bind 33, 1988, side 887 til 897;

• Kandeel et al, Zeitschift fur Naturforschung 42b, 107 til 111 (1987).

Således er det f.eks. også mulig å fremstille forbindelser med formel (II) fra forbindelser med formel (IV) ved omsetning med et alkalimetallsulfid. Denne fremstillingsfrem-gangsmåten kan f.eks. illustreres ved følgende reaksjonsskjema:

Alkalimetallsulfidet som anvendes er foretrukket natriumsulfid i en mengde på fra 1 til 10 mol, foretrukket fra 1 til 5 mol, særlig fra 1 til 4 mol, basert på 1 mol av forbindelsen med formel (IV).

Egnede løsemidler er alle organiske løsemidler som er inerte under reaksjonsbetingelsene. Disse inkluderer f.eks. N,N-dimetylformamid, N-metylpyrrolidinon, pyridin og acetonitril. Foretrukket er N,N-dimetylformamid. Det er også mulig å anvende blandinger av løsemidler nevnt ovenfor.

Reaksjonen blir generelt utført i et temperaturområde på fra 20°C til 140°C, foretrukket i området fra 20°C til 120°, særlig i området fra 60°C til 100°C.

Reaksjonen kan utføres ved atmosfærisk, hevet eller redusert trykk (f.eks. i området fra 0,5 til 5 bar). Generelt blir reaksjonen utført ved atmosfæretrykk.

Forbindelsene med formel (III) er enten kommersielt tilgjengelige eller er kjente for fagmannen eller kan fremstilles ved vanlige fremgangsmåter.

Forbindelser med formel (IV) er enten kommersielt tilgjengelige eller er kjente for fagmannen eller kan fremstilles ved vanlige fremgangsmåter. Referanse gjøres her særlig til følgende publikasjoner. • Kambe et al., Synthesis, 531 til 533 (1981);

• Elnagdi et al., Z. Naturforsch. 47b, 572 til 578 (1991).

Den farmasøytiske aktiviteten til forbindelsene med formel (I) kan forklares ved deres virkning som selektive ligander på adenosin Al reseptorer. Her virker de som Al agonister.

Overraskende har forbindelsene med formel (I) et overraskende anvendelig farmakologisk aktivitetsspektrum og er derfor egnet særlig for profylakse og/eller behandling av sykdommer.

Sammenlignet med teknikkens stand, har forbindelsene med formel (I) ifølge foreliggende oppfinnelse forbedrede farmakokinetiske egenskaper, særlig bedre biotilgjengelighet etter oral administrasjon.

Forbindelsene med formel (I), alene eller i kombinasjon med en eller flere andre aktive forbindelser, er egnet for profylakse og/eller behandling av forskjellige sykdommer, dvs. særlig f.eks. sykdommer i det kardiovaskulære systemet (kardiovaskulære sykdommer). Aktive forbindelser egnet for kombinasjoner er særlig aktive forbindelser for behandling av koronar hjertesykdom, slik som f.eks. særlig nitrater, betablokker, kalsi-umantagonister eller diuretiske forbindelser.

Innenfor sammenhengen i foreliggende oppfinnelse er kardiovaskulære sykdommer å forstå særlig som f.eks. følgende sykdommer: koronar restenose, slik som f.eks. restenose etter ballongdilatasjon av periferale blodkar, takykardi, arrytmier; perifere og kardiovaskulære forstyrrelser, stabil og ustabil angina pectoris; arteriell og ventrikulær fib-rillering.

Forbindelsene med formel (I) er videre også særlig egnet f.eks. for å redusere størrelsen til myokardisk areal berørt av et infarkt.

Forbindelsene med formel (I) er videre særlig egnet f.eks. for profylakse og/eller behandling av tromboemboliske sykdommer og ischemier, slik som myokardisk infarkt, slag og transitoriske ischemiske anfall.

Videre indikasj onsområder for hvilke forbindelsene med formel (I) er særlig egnet er f.eks. profylakse og/eller behandling av forstyrrelser i det urogenitale området, slik som f.eks. irritabel blære, erektil dysfunksjon og seksuell dysfunksjon hos kvinner, og i tillegg også profylakse og/eller behandling av inflammasjonsforstyrrelser, slik som f.eks. astma og inflammerte dermatoser, av neuroinflammasjonsforstyrrelser i sentralnervesys-temet, slik som f.eks. tilstander etter cerebralt infarkt, Alzheimers sykdom, videre også neurodegenerative lidelser, så vel som smerte og kreft.

Et ytterligere spesielt indikasjonsområdet er f.eks. profylakse og/eller behandling av sykdommer i luftveiene, slik som f.eks. astma, kronisk bronkitt, pulmonær emfysem, bronkiektase, cystisk fibrose (mukoviskidose) og pulmonær hypertensjon.

Endelig er forbindelsene med formel (I) også særlig egnet f.eks. for profylakse og/eller behandling av diabetes, særlig diabetes mellitus.

Foreliggende oppfinnelse angår også anvendelse av forbindelsene med formel (I) for fremstilling av medikamenter for profylakse og/eller behandling av sykdommer i det kardiovaskulære systemet.

Videre angår oppfinnelsen anvendelse av forbindelsene med formel (I) for fremstilling av medikamenter for profylakse og/eller behandling av sykdommer av den urogenitale regionen og kreft.

Oppfinnelsen angår likeledes anvendelse av forbindelsene med formel (I) for fremstilling av medikamenter for profylakse og/eller behandling av inflammasjons- og neuroin-flammasjonssykdommer, neurodegenerative sykdommer og smerte.

Foreliggende oppfinnelse inkluderer videre medikamenter som innbefatter minst en forbindelse med formel (I), foretrukket sammen med et eller flere farmakologisk akseptable hjelpestoffer eller bærere.

Oppfinnelsen omfatter videre medikamenter som omfatter minst en forbindelse med formel (I) og minst en ytterligere aktiv forbindelse.

Egnet for administrering av forbindelsene med formel (I) er alle vanlige administra-sjonsformer, dvs. oral, parenteral, inhalerbar, nasal, sublingual, rektal, lokal, slik som f.eks. i tilfelle implantater eller stenter, eller ekstern, slik som f.eks. transdermal. I tilfellet parenteral administrasjon, kan det særlig nevnes intravenøs, intramuskulær og sub-kutan administrasjon, f.eks. som et subkutant depot. Foretrukket er oral eller parenteral administrasjon. Særlig foretrukket er oral administrasjon.

Her kan de aktive forbindelsene administreres alene eller i form av preparater. Egnede preparater for oral administrasjon er blant annet tabletter, kapsler, pellets, sukkerbelagte

tabletter, piller, granuler, faste og flytende aerosoler, siruper, emulsjoner, suspensjoner og løsninger. Her kan den aktive forbindelsen være til stede i en slik mengde at den te-rapeutiske effekten oppnås. Generelt kan den aktive forbindelsen være tilstede i en konsentrasjon på fra 0,1 til 100 vekt-%, særlig fra 0,5 til 90 vekt-%, foretrukket fra 5 til 80 vekt-%. Spesielt bør konsentrasjonen av aktiv forbindelse være fra 0,5 til 90 vekt-%, dvs. den aktive forbindelsen bør være tilstede i mengder tilstrekkelig til å oppnå det nevnte doseringsområdet.

De aktive forbindelsene kan omdannes på en i og for seg kjent måte til vanlige preparater. Dette oppnås ved anvendelse av inerte, ikke-toksiske farmasøytisk egnede bærere, hjelpestoffer, løsemidler, vehikler, emulsjoner og/eller dispergeringsmidler.

Hjelpestoffer som kan nevnes er f.eks.: vann, ikke-toksiske organiske løsemidler, slik som f.eks. parafiner, vegetabilske oljer (f.eks. sesamolje), alkoholer (f.eks. etanol, glyserol), glykoler (f.eks. polyetylenglykol), faste bærere, slik som naturlige eller syntetis-ke jordmineraler (f.eks. talkum eller silikater), sukker (f.eks. laktose), emulgatorer, dispergeringsmidler (f.eks. polyvinylpyrrolidon) og glidemidler (f.eks. magnesiumsulfat).

I tilfellet oral administrasjon kan selvfølgelig tabletter også inneholde additiver slike som natriumsitrat, sammen med adjuvanter slik som stivelse, gelatin og lignende. Vandige preparater for oral administrasjon kan videre blandes med smaksforsterkere eller fargestoffer.

Generelt er det fordelaktig å administrere, i tilfelle parenteral administrasjon, mengder på fra ca. 0,1 til ca. 10 000 ug/kg, foretrukket fra ca. 1 til ca. 1 000 ug/kg, særlig fra ca.

1 ug/kg til ca. 100 ug/kg, av kroppsvekt, for å oppnå effektive resultater. I tilfelle oral administrasjon, er mengden fra ca. 0,05 til ca. 5 mg/kg, foretrukket fra ca. 0,1 til ca. 5 mg/kg, særlig fra ca. 0,1 til ca. 1 mg/kg, av kroppsvekt.

Til tross for dette, kan det likevel være påkrevet å avvike fra de nevnte mengder, avhengig av kroppsvekt, administrasjonsrute, individuell respons ovenfor den aktive forbindelsen, type preparat og tid eller intervall hvorved administrasjon finner sted.

Foreliggende oppfinnelse blir illustrert ved følgende eksempler.

I eksemplene nedenfor, er prosentandeler i hvert tilfelle basert på vekt; deler er vektde-ler, med mindre annet er angitt.

A. Bestemmelse av fysiologisk aktivitet

I. Bestemmelse av kardiovaskulær effekt

Etter at toraks har blitt åpnet ble hjertet raskt fjernet fra anestesibehandlede rotter og introdusert i en vanlig Langendorff-apparatur. De koronare arteriene ble perfusert ved konstant volum (10 ml/min.) og det resulterende perfusjonstrykket ble avlest ved hjelp av en passende trykksensor. I dette oppsettet tilsvarer en reduksjon i perfusjonstrykk en relaksasjon av de koronare arteriene. Samtidig blir trykket som hjertet utvikler i løpet av hver kontraksjon målt ved hjelp av en ballong, som har blitt introdusert i venstre ven-trikkel, og en andre trykksensor. Hjertefrekvensen, som er hjerteslag i isolasjon, bereg-nes fra antall kontraksjoner pr. tidsenhet.

I dette eksperimentelle oppsettet ble følgende verdier oppnådd for reduksjon i hjertehastighet (den angitte prosentandelen refererer til reduksjon i hjertehastighet i prosent ved den angjeldende konsentrasjonen):

II. Bestemmelse av adenosin Al, A2a, A2b og A3 agonisme

a) Bestemmelse av adenosinagonisme indirekte ved hjelp av genekspresjon

Celler av CHO (kinesisk hamsterovarie) permanent cellelinje ble transfektert stabilt med cDNA for adenosinreseptorundertypene Al, A2a og A2b. Adenosin Al reseptorene kobles til adenylatcyklase ved hjelp av Gi-proteiner, mens adenosin A2a og A2b reseptorer kobles ved hjelp av Gs-proteiner. Korresponderende med dette, blir dannelsen av cAMP i cellen henholdsvis inhibert eller stimulert. Deretter blir ekspresjon av luciferase modifisert ved hjelp av en cAMP-avhengig promoter. Luciferasetesten optimaliseres med hensyn til høy sensitivitet og reproduserbarhet, lav varians og god egnethet for implementering på et robotsystem, ved å variere flere testparametere, slik som celletett-het, varighet på vekstfase og testinkubering, forskolinkonsentrasjon og mediumsam-mensetning. Følgende testprotokoll anvendes for farmakologisk karakterisering av celler og robotassisert substanstestscreening: Forrådskulturer ble dyrket, ved 37°C og under 5% C02, i DMEM/F12-medium som inneholdt 10% FCS (fosterkalveserum) og i hvert tilfelle splittet 1:10 etter 2-3 dager. Testkulturene ble sådd i 384-brønns plater med en andel på fra 1 000 til 3 000 celler pr. brønn og dyrket ved 37°C i ca. 48 timer. Mediet ble deretter erstattet med en fysiologisk natriumkloirdløsning (130 mM natriumklorid, 5 mM kaliumklorid, 2 mM kalsiumklo-rid, 20 mM HEPES, 1 mM magnesiumklorid 6H20, 5 mM NaHC03, pH 7,49. Substansene, som løses i DMSO, fortynnes 1:10 tre ganger med fysiologisk natriumkloridløs-ning og pipetteres til testkulturene (maksimum sluttkonsentrasjon av DMSO i testblan-dingen: 0,5%). På denne måten ble endelige substanskonsentrasjoner på f.eks. 5 uM til 5 nM oppnådd. 10 minutter senere ble forskolin tilsatt til Al-cellene og alle kulturene ble deretter inkubert ved 37°C i 4 timer. Deretter ble 35 ul av en løsning som besto av 50% lysinreagens (30 mM dinattumhydrogenfosfat, 10% glyserol, 3% TritonXlOO, 25 mM TrisHCl, 2 mM ditiotreitol (DTT), pH 7,8) og 50% luciferasesubstratløsning (2,5 mM ATP, 0,5 mM luciferin, 0,1 mM koenzym A, 10 mM tricin, 1,35 mM magnesiumsulfat, 15 mM DTT, pH 7,8) tilsatt til testkulturene og platene ble ristet i ca. 1 minutt og deretter ble luciferaseaktiviteten målt ved anvendelse av et kamerasystem. Adenosina-nalogforbindelse NECA (5-N-etylkarboksamidoadenosin), som bindes til alle adenosinreseptorundertyper med høy affinitet og fremviser en agonistist effekt, anvendes i disse tre eksperimentene som referanseforbindelse (Klotz, K.N., Hessling, J., Hegler, J., Owman, C, Kull, B., Fredholm, B.B., Lohse, M.J., Comparative pharmacology of human adenosine receptor subtypes - characterization of stably transfected receptors in CHO cells, Naunyn Schmiedebergs Arch Pharmacol., 357 (1998), 1-9).

Følgende tabell 1 gir verdiene som oppnås for stimulering av forskjellige adenosinreseptorundertyper ved forskjellige konsentrasjoner av forbindelsen fra eksempel 1 og 6. Tabellen gir %-verdier av de tilsvarende referansestimulusene. De målte verdiene for A2a og A2b reseptorene er verdier i prosent av maksimdsitmulering oppnådd med NECA; de målte verdiene for Al reseptoren er verdier i prosent etterfølgende direkte prestimulering av adenylatcyklasen med 1 umolar forskolin (som tilsvarer 100% verdien). Al-agonister fremviser i henhold til dette en reduksjon i aktivitet av luciferase (målt verdi mindre enn 100%).

b) Bestemmelse av adenosinagonisme direkte ved hjelp av detektering av cAMP Celler av CHO (kinesisk hamsterovarie) permanent cellelinje ble transfektert stabilt med

cDNA for adenosinreseptorundertypene Al, A2a, A2b og A3. Binding av substanser til A2a og A2b reseptorundertyper bestemmes ved å måle det intracellulære cAMP-innholdet i disse cellene ved anvendelse av en vanlig radioimmunologisk undersøkelse (cAMP RIA, IBL GmbH, Hamburg, Tyskland).

Når substansene virker som agonister blir binding av substansene uttrykt som en økning i det intracellulære innholdet av cAMP. Adenosinanalogforbindelsen NECA (5-N-etylkarboksamidoadenosin), som binder alle adenosinreseptorundertyper med høy affinitet, men ikke selektivt og fremviser en agonistisk effekt, anvendes som referanseforbindelse i disse eksperimentene (Klotz, K.N., Hessling, J., Hegler, J., Owman, C, Kull, B., Fredholm, B.B., Lohse, M.J., Comparative pharmacology of human adenosine receptor subtypes - characterization of stably transfected receptors in CHO cells, Naunyn Schmiedebergs Arch Pharmacol. 357 (1998), 1-9).

Adenosinreseptorene Al og A3 kobles til et Gj-protein, dvs. stimulering av disse reseptorene fører til inhibering av adenylatcyklase og som en konsekvens av dette til en reduksjon i det intracellulære cAMP-nivået. For å identifisere Al/A3-reseptoragonister, ble adenylatcyklasen stimulert med forskolin. Imidlertid inhiberer en ytterligere stimu-leiing av Al/A3-reseptorene adenylatcyklasen, hvilket betyr at A1/A3-reseptoragonistene kan detekteres med et sammenligningsvis lavt innhold av cAMP i cellen.

For å detektere en antagonistisk effekt på adenosinreseptoren, ble rekombinante celler som ble transfektert med den korresponderende reseptoren prestimulert med NECA og effekten av substansen når det gjelder å redusere det intracellulære innholdet av cAMP ledsaget ved denne prestimuleringen ble undersøkt. XAC (xantinaminkongener), som binder til alle adenosinreseptorundertypene med høy affinitet og fremviser en antagonistisk effekt ble anvendt som referanseforbindelse i disse eksperimentene (Muller, C.E., Stein, B., Adenosine receptor antagonists: structures and potential therapeutic applica-tions, Current Pharmaceutical Design, 2 (1996) 501-530).

III. Farmakokinetiske undersøkelser

Farmakokinetiske data ble bestemt etter administrasjon av forskjellige substanser i.v. eller p.o. som løsninger til mus, rotter og hunder. For dette formålet ble blodprøver sam-let opp opptil 24 timer etter administrasjon. Konsentrasjonene av uforandret substans ble bestemt ved bioanalytiske fremgangsmåter (HPLC eller HPLC-MS) i plasmaprøver som ble oppnådd fra blodprøvene. Farmakokinetiske parametere ble deretter bestemt fra plasmakonsentrasjontidsforløpet som hadde blitt oppnådd på denne måte. Følgende tabell 2 gir bioulgjengeligheten i forskjellige arter.

B. Arbeidseksempler

Forkortelser anvendt:

DBU l>8-diazabicyklo[5.4.0]undek-7-en

DMF dimetylformamid

ESI elektrosprayionisering (for MS)

HEPES 2-[4-(2-hydroksyetyl)pipei^ino]etansulfonsyre

HPLC høytrykks, høyytelsesvæskekromatografi

b.p. kokepunkt

MS massespektroskopi

NMR kjernemagnetisk resonansspektroskopi

p.a. pro analysi

RT romtemperatur

Tris 2-arnino-2-hydroksymetyl)-1,3 -propandiol

Fremstillingseksempel

Eksempel 1

2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(3-pyri^ dikarbonitril

Trinn 1:

4-(2-metoksyetoksy)benzaldehyd

146,5 g (1,2 mol) 4-hydroksybenzaldehyd blir oppløst i DMF, og 20 g (0,12 mol) kali-umjodid, 134,6 g (1,2 mol) kalium tert-butoksid og 170,2 g (1,8 mol) 2-kloretylmetyleter tilsettes. Reaksjonsblandingen røres ved 80°C i 16 timer. For oppar-beiding blir reaksjonsblandingen konsentrert under redusert trykk. Resten tas opp i 11 etylacetat og ekstraheres med 0,51 IN vandig natriumhydroksidløsning. Etylacetatfasen tørkes ved anvendelse av magnesiumsulfat og konsentreres under redusert trykk. Resten

som oppnås etter konsentrasjon destilleres under høyvakuum (kokepunkt: 100°C ved 0,45 mbar). Dette gir 184,2 g (85% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 181 (M+H)<+>

'H-NMR (300 MHz, CDC13): 8 = 3,5 (s, 3H), 3,8 (tr, 2H), 4,2 (tr, 2H), 7,0 (d, 2H), 7,8 (d,lH),9,9(s, 1H).

Trinn 2:

2-arrimo-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-sulfanylpyridin-3,5-dikarbomtri

18 g (100 mmol) 4-(2-metoksyetoksy)benzaldehyd, 10 g (200 mmol) cyanotioacetamid og 20,2 g (200 mmol) N-metylmorfolin i 100 ml etanol varmes til refluks i 3 timer. Etter avkjøling blir de presipiterte krystallene filtrert fra med sug, vasket med litt etanol og tørket under redusert trykk. Dette gir 12 g (31% av teoretisk) av produkt som inneholder 0,5 mol ekvivalent N-metylmorfolin.

MS (ESIpos): m/z = 327 (M+H)<+>

'H-NMR (300 MHz, DMSO-de): 8 = 2,8 (tr, 4H, N-metylmorfolinsignal), 3,3 (s, 3H), 3,7 (m, 2H + 4H N-metylmorfolinsignal), 4,2 (tr, 2H), 7,1 (d, 2H), 7,4 (d, 2H), 7,6 (s, bred, 2H).

Trinn 3: 2-armno-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(3-pyri^ dikarbonitril

4,28 g (11,36 mmol; utgangsmaterialet inneholdt 0,5 molekvivalent av N-metylmorfolin; følgelig var renheten 86,6%) 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-sulfanylpyridin-3,5-karbonitril løses i 40 ml DMF p.a., 3,34 g (39,75 mmol) natriumbikarbonat og 2,48 g (15,1 mmol) 3-pikolylkloridhydroklorid blir deretter tilsatt. Suspensjonen røres ved romtemperatur over natten, 40 ml etanol tilsettes og blandingen blir vannet til ca. 40°C. 19 ml vann blir deretter tilsatt dråpevis. Presipitatet filtreres fra med sug og tørkes under redusert trykk. Dette gir 3,70 g (78% av teori) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 418 (M+H)<+>

'H-NMR (300 MHz, DMSO-de): 8 = 3,3 (s, 3H), 3,7 (tr, 2H), 4,2 (tr, 2H), 4,5 (s, 2H), 7,1 (d, 2H), 7,35 (dd, 1H), 7,45 (d, 2H), 7,9 (d tr, 1H), 8,1 (s, bred, 2H), 8,45 (dd, 1H), 8,75 (d, 1H).

Eksempel 2

2-ammo-6-[(2-klor-l,3-itazol-4-yl)metylsulf^ 3,5-dikarbonitril

100 mg (0,31 mmol) 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)f(myl]-6-sidfanyl-pyranyl-3,5-dikarbonitril løses i 1 ml DMF. 103 mg (1,23 mmol) natriumbikarbonat og 77,2 mg (0,46 mmol) 4-klormetyl-2-klor-l,3-tiazol blir deretter tilsatt. Denne suspensjonen ristes ved romtemperatur over natten og vann tilsettes. Presipitatet filtreres fra med sug, vaskes med etanol og dietyleter og tørkes ved 40°C under redusert trykk. Dette gir 123 mg (88% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 458 (M+H)<+>

'H-NMR (300 MHz, DMSO-de): 8 = 3,3 (s, 3H), 3,7 (tr, 2H), 4,2 (tr, 2H), 4,5 (s, 2H), 7,1 (d, 2H), 7,45 (d, 2H), 7,8 (s, 1H), 8,05 (s, bred, 2H).

Eksempel 3

2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(2-fenyl-l,3-tiazol-4-yl)metyl-sulfanyl]pyridin-3,5-dikarbonitril

100 mg (0,31 mmol) 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbonitril løses i 1 ml DMF. 103 mg (1,23 mmol) natriumbikarbonat og 96,4 mg (0,46 mmol) 4-klormetyl-2-fenyl-1,3 -tiazol blir deretter tilsatt. Suspensjonen ristes ved romtemperatur over natten og vann tilsettes. Presipitatet filtreres fra med sug, vaskes med etanol og dietyleter og tørkes ved 40°C under redusert trykk. Dette gir 149 mg (97% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 500 (M+H)<+>

tø-NMR (300 MHz, DMSO-de): 8 = 3,3 (s, 3H), 3,7 (tr, 2H), 4,2 (tr, 2H), 4,5 (s, 2H), 7,1 (d, 2H), 7,5 (m, 5H), 7,8 (s, 1H), 7,9 (m, 2H), 8,05 (s, bred, 2H).

Eksempel 4

2-armno-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(2-tiofen-2-yl)-1,3-tiazol-4-ylJmetylsulfanyllpyirdin-S^-dikarbonitril

100 mg (0,31 mmol) 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbonitril løses i 1 ml DMF. 103 mg (1,23 mmol) natriumbikarbonat og 96,4 mg (0,46 mmol) 4-klormetyl-2-(tiofen-2-yl)-l,3-tiazol blir deretter tilsatt. Suspensjonen ristes ved romtemperatur over natten og vann tilsettes. Presipitatet filtreres fra med sug, vaskes med etanol og dietyleter og tørkes ved 40°C under redusert trykk. Dette gir 146 mg (84% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 506 (M+H)<+>

<t>ø-NMR (300 MHz, DMSO-de): 8 = 3,3 (s, 3H), 3,7 (tr, 2H), 4,2 (tr, 2H), 4,6 (s, 2H), 7,15 (m, 3H), 7,5 (d, 2H), 7,65 (d, 1H), 7,75 (d, 1H), 7,8 (s, 1H), 8,1 (s, bred, 2H).

Eksempel 5

2-aniino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(2-tiofen-3-yl)-l,3-tiazol-4-yl)metylsulfanyl]pyridin-3,5-dikarbonitril

100 mg (0,31 mmol) 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbonitril løses i 1 ml DMF. 103 mg (1,23 mmol) natriumbikarbonat og 96,4 mg (0,46 mmol) 4-klorrnetyl-2-(tiofen-3 -yl)-1,3 -tiazol blir deretter tilsatt. Suspensjonen

ristes ved romtemperatur over natten og vann tilsettes. Presipitatet filtreres fra med sug, vaskes med etanol og dietyleter og tørkes ved 40°C under reduser trykk. Dette gir 141 mg (82% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 506 (M+H)<+>

<!>H-NMR (300 MHz, DMSO-d*): 8 = 3,3 (s, 3H), 3,7 (tr, 2H), 4,2 (tr, 2H), 4,6 (s, 2H), 7,15 (d, 2H), 7,5 (d, 2H), 7,55 (d, 1H), 7,7 (dd, 1H), 7,8 (s, 1H), 8,1 (s, bred, 2H), 8,15 (d, 1H).

Eksempel 6

2-ammo-6-({[2-(4-Uorfenyl)-l,3-tiazol-4-yl]metyl}sulfanyl)-4-[4-(2-hydroksyetoksy)fenyl]pyridm-3,5-dikarbonitril

Rute 1:

1. trinn:

2-ammo-4-[4-(2-hydtoksyetoksy)fenyl]-6-sulf^

12,46 g (75 mmol) 4-(2-hydroksyetoksy)benzaldehyd, 15,02 g (150 mmol) cyanotioacetamid og 15,15 g (150 mmol) N-metylmorfolin blir først blandet sammen i 75 ml etanol og varmet til refluks i 3 timer. Etter avkjøling blir reaksjonsløsningen konsentrert under redusert trykk. Resten løses i IN vandig natriumhydroksidløsning og vaskes to ganger

med etylacetat. Den vandige natriumhydroksidfasen surgjøres med IN saltsyre og de presipiterte krystallene filtreres fra med sug og tørkes under redusert trykk ved 45°C. Dette gir 12,05 g (51% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 313 (M+H)<+>, 330 (M+NH4)<+>

'H-NMR (300 MHz, DMSO-de): 8 = 3,7 (t, 2H), 4,1 (t, 2H), 7,1 (d, 2H), 7,4 (d, 2H), 8,0 (brs,2H).

2. trinn: 2-arrrino-6-({[2-(4-klorf^ hydroksyetoksy)fenyl]pyri^

6,91 g (22,12 mmol) 2-ammo-4-[4-(2-hydroksyetoksy)f^ dikarbonitril løses i 150 ml DMF. 7,44 g (66,35 mmol) l,8-diazabicyklo[5.4.0]undec-7-en og 10,8 g (44,24 mmol) 4-klormetyl-2-(4-klorfenyl)-l ,3-tiazol blir deretter tilsatt. Suspensjonen røres ved romtemperatur over natten, 50 g silikagel tilsettes og blandingen konsentreres under redusert trykk. Substansblandingen på silikagel renses med kro-matografi på silikagel (mobilfase: toluen til toluen/etylacetat, 1:1 blanding). Dette gir 5,5 g (47% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 521 (M+H)<+>

'H-NMR (300 MHz, DMSO-dé): 8 = 3,7 (dt, 2H), 4,1 (t, 2H), 4,6 (s, 2H), 4,9 (t, 1H), 7,1 (d, 2H), 7,4 (d, 2H), 7,5 (d, 2H), 7,9 (m, 3H), 8,1 (br s, 2H).

Rute 2:

Alternativt kan produktet også fremstilles uten å isolere 2-amino-4-[4-(2-hydroksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-3,5-pyridmdikarbonitril ved omsetting av 2-[4-(2-hydroksyetoksy)-benzyliden]malonitril med 2-cyanotioacetamid og 4-klor-metyl-2-(4-klorfenyl)-! ,3-tiazol:

/. trinn:

2-[4-(2-hydroksyetoksy)-^ 1 000 g (5,85 mol) av 4-(2-hydroksyetoksy)benzaldehyd og 425 g (6,43 mol) malondi-nitril løses i 5 000 ml isopropylalkohol og 5 g (0,059 mol) piperidin tilsettes. Blandingen varmes til 80°C i 16 timer og avkjøles deretter til 3°C for å isolere produktet. Produktet filtreres fra og vaskes med 400 ml iskald isopropylalkohol. Deretter blir blandingen tørket i vakuum (40 mbar) ved 50°C i 45 timer.

Utbytte: 1 206 g (94,6% av teoretisk) av svakt gule krystaller

<*>H (400 MHz, CDC13): 3,95-4,32 (m, 4H), 6,95-7,15 (m, 2H), 7,61 (s, 1H), 7,85-7,95 (m, 1H).

2. trinn:

4-klormetyl-2-(4-klorfenyl)-l,3-tiazol

171,65 g (1,0 mol) 4-klortiobenzamid ble løst i 550 ml isopropylalkohol og 133,3 g

(1,05 mol) 1,3-dikloraceton ble tilsatt ved en temperatur på maksimum 30°C i løpet av 3 timer. Blandingen ble deretter rørt ved 40°C i 5,5 timer og ved 20°C i 10 timer. For å gi fullstendig reaksjon ble blandingen deretter varmet til 55°C i 7,5 timer. Produktet ble isolert ved avkjøling til 10°C og tilsetting av 950 ml vann. pH-verdien ble justert til 4 til 5 ved anvendelse av natriumhydroksidløsning og produktet ble filtrert fra med sug.

Utbytte: 220,9 g (91% av teoretisk) av hvite til svakt gule krystaller.

<*>H (400 MHz, CDC13): 4,90 (s, 2H, CH2), 7,5-7,55 (m, 2H), 7,85 (s, 1H, tiazol), 7,9-7,95 (m, 2H).

3. trinn:

2-ammo-6-({[2-(4-ldorfenyl)-l,3-uazol-4^ hydroksyetoksy)fenyl]-3,5-pyri<fo

428,4 g (2,0 mol) 2-[4-(2-hydroksyetoksy)-benzyliden]mdonmtril, 108,4 g (1,05 mol) 2-cyanotioacetamid og 244,1 g (1,0 mol) 4-klormetyl-2-(4-klorfenyl)-1,3-tiazol ble suspendert i 3,4 liter metanol og 556,1 g (3,0 mol) tributylamin ble tilsatt i løpet av 60 minutter. Blandingen ble deretter rørt i 20 timer ved romtemperatur og produktet ble filtrert fra. Etter tørking i vakuum, ble det urene produktet (360,8 g, urent utbytte: 70% av teoretisk) suspendert i 3 liter diklormetan og blandingen ble rørt i 2 timer ved 35°C. Produktet ble filtrert fra og tørket ved høyvakuum. Krystallene, som nå er hvite, kan renses ved anvendelse av rekrystallisering fra tetrahydrofuran/vann (1:1).

Utbytte: 353,5 g (68% av teoretisk) av hvite krystaller

MS(EI): m/z = 520,00

Eksempel 7

2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(2-pyridm^ dikarbonitril

100 mg (0,31 mmol) 2-arnmo-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbonitril løses i 1 ml DMF. 103 mg (1,23 mmol) natriumbikarbonat og 75,4 mg (0,46 mmol) 2-pikolylkloirdhydroklorid tilsettes deretter. Suspensjonen ristes ved romtemperatur over natten og vann tilsettes. Presipitatet filtreres fra med sug, vaskes med etanol og dietyleter og tørkes ved 40°C under redusert trykk. Dette gir 104 mg (81% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 418 (M+H)<+>

<*>H NMR (300 MHz, DMSO-de): 8 = 3,3 (s, 3H), 3,7 (tr, 2H), 4,2 (tr, 2H), 4,6 (s, 2H), 7,1 (d, 2H), 7,4 (dd, 1H), 7,45 (d, 2H), 7,65 (d, 1H), 7,75 (tr, 1H), 8,0 (s, bred, 2H), 8,5 (d, 1H). Eksempel 8 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(2-metyl-1,3-itazol-4-yl)metyl-sulfanyl]pyridin-3,5-dikarbonitril

100 mg (0,31 mmol) 2-amino-4-[4-(2-metoksyfenyl)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbomtril løses i 1 ml DMF. 103 mg (1,23 mmol) natriumbikarbonat og 90,5 mg (0,61 mmol) av 4-klormetyl-2-metyl-1,3 -tiazol blir deretter tilsatt. Suspensjonen ristes ved romtemperatur over natten og vann tilsettes. Presipitatet filtreres fra med sug og tørkes ved 40°C under redusert trykk. Dette gir 88,8 mg (66,2% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 438 (M+H)<+>

Eksemne! 9

2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(2-amino-l,3-tiazol-4-yl)metyl-sulfanyl]pyridin-3,5-dikarbonitril

100 mg (0,31 mmol) 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbonitril løses i 1 ml DMF. 103 mg (1,23 mmol) natriumbikarbonat og 68,3 mg (0,46 mmol) 4-klormetyl-2-amino-l,3-tiazol blir deretter tilsatt. Suspensjonen ristes ved romtemperatur over natten og vann tilsettes. Filtratet filtreres fra med sug, vaskes med etanol og dietyleter og tørkes ved 40°C under redusert trykk. Dette gir 115,9 mg (86,2% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 439 (M+H)<+>

Eksempel 10

2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-[(2-(2-pyridyl)-13-ti sulfanyl]pyridm-3,5-dikarbonitril

50 mg (0,15 mmol) 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbonitril løses i 1 ml DMF. 51,5 mg (0,61 mmol) natriumbikarbonat og 58,6 mg

(0,23 mmol) 4-klormetyl-2-(2-pyridyl)-l,3-tiazol blir deretter tilsatt. Suspensjonen ristes ved RT over natten og vann tilsettes. Presipitatet filtreres fra med sug, vaskes med etanol og dietyleter og tørkes ved 40°C under redusert trykk. Dette gir 67,4 mg (87,9% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 501 (M+H)<+>

Eksempel 11

2-anuno-4-[4-(2-hydroksyetoksy)fenyl]-6-{[(2-metyl-l,3-tiazol-4-yl)metyl]-sulfanyl}pyridin-3,5-dikarbonitril

31,2 mg (0,1 mmol) 2-ammo-4-[4-(2-hy(hx)ksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbonitril løses i 0,3 ml DMF. 33,6 mg (0,4 mmol) natriumbikarbonat og 26,7 mg (0,15 mmol) 4-metyl-2-klor-l,3-tiazolhydroklorid blir deretter tilsatt. Suspensjonen ris-

tes ved romtemperatur over natten, Alteres og renses med preparativ HPLC [kolonne: Macherey-Nagel VP 50/21 Nucleosil 100-5 Cl 8 Nautilus, 20x50 mm; strømningshas-tighet: 25 ml/min.; gradient (A = acetonitril, B = vann + 0,3% trifluoreddiksyre): 0 min. 10% A; 2,0 min. 10% A; 6,0 min. 90% A; 7,0 min. 90% A; 7,1 min. 10% A; 8,0 min. 10% A; deteksjon: 220 nm]. Konsentrasjon av de angjeldende fraksjonene gir 20,2 mg (47,7% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 424 (M+H)<+>

Eksempel 12

2-amino-6-{[(2-amino-l,3-tiazol-4-yl)metyl]sulfanyl}-4-[4-(2-hydroksyetoksy)-fenyl]pyridin-3,5-dikarbonitril

31,2 mg (0,1 mmol) 2-ammo-4-[4-(2-hydroksyetoksy)fenyl]-6-sulfanyl-pyridin-3,5-dikarbonitril løses i 0,3 ml DMF. 33,6 mg (0,4 mmol) av natriumbikarbonat og 22,3 mg (0,15 mmol) 4-amino-2-klor-1,3-tiazol blir deretter tilsatt. Suspensjonen ristes ved romtemperatur over natten, filtreres og renses med preparativ HPLC [kolonne: Macherey-Nagel VP 50/21 Nucleosil 100-5 C18 Nautilus, 20x50 mm; strømningshastighet: 25 ml/min.; gradient (A = acetonitril, B = vann + 0,3% trifluoreddiksyre): 0 min. 10% A; 2,0 min. 10% A; 6,0 min. 90% A; 7,0 min. 90% A; 7,1 min. 10% A; 8,0 min. 10% A; deteksjon: 220 nm]. Konsentrasjon av angjeldende fraksjon gir 35,7 mg (84,1% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 425 (M+H)<+>

Eksempel 13

2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-({[2-(4-morfolinyl)-l,3-^ metyl}sulfanyl)pyrid^-3,5-dikair)ordtril

Trinn 1:

4-[4-(klormetyl)-1,3-tiazol-2-yl]morfolin

11,51 g (78,76 mmol) 4-morfolinkarbotioamid og 10,00 g (78,76 mmol) dikloraceton i 100 ml etanol varmes under refluks i 1 time. Det fargeløse fastestoffet som presipiterer fra den rosa løsningen blir, etter avkjøling, filtrert fra med sug og vasket to ganger med etanol. Dette gir 12,96 g (75% av teoretisk) av produktet.

MS (ESIpos): m/z = 219 (M+H)<+>

Trinn 2: 2-amino-4-[4-(2-metoksyetoksy)fenyl]-6-({[2-(4-morfolinyl)-l,3-tiazol-4-yl]-metyl} sulfanyl)pyridin-3,5-dikarbonitril li TY

MS (ESIpos): m/z = 509 (M+H)<+>

<*>H NMR (300 MHz, DMSO-de): 8 = 3,3 (m, 7H), 3,7 (m, 6H), 4,2 (tr, 2H), 4,4 (s, 2H), 6,95 (s, 1H), 7,15 (d, 2H), 7,45 (d, 2H), 8,0 (s, bred, 2H).

Eksemplene listet i tabell 3 fremstilles analogt med eksempel 13. Klormetyltiazoler anvendt som utgangsmaterialer er enten kommersielt tilgjengelige eller kan fremstilles analogt med trinn 1 i eksempel 13.

Claims

1. Forbindelse, karakterisert ved formel(I) hvori n representerer et tall 2,3 eller 4, R<1> representerer hydrogen eller (C i -C4)-alkyl og R<2> representerer pyridyl eller tiazolyl som for sin del kan være substituert med (Ci- C4)-alkyl, halogen, amino, dimetylamino, acetylamino, guanidino, pyridylamino, tienyl, furyl, imidazolyl, pyridyl, morfolinyl, tiomorfolinyl, piperidinyl, pipera-zinyl, N-(Ci-C4)-alkylpiperazinyl, pyrrolidinyl, oksazolyl, isoksazolyl, pyrimidi-nyl, pyrazinyl, eventuelt (Ci-C4)-alkylsubstituert tiazolyl eller fenyl som eventuelt er substituert opp til tre ganger med halogen, (Ci-C4)-alkyl eller (C1-C4)-alkoksy, og deres salter, hydrater, hydrater av salter og solvater.

2. Forbindelse med formel (I) ifølge krav 1, karakterisert v e d at n representerer tallet 2, R<1> representerer hydrogen, metyl eller etyl, og R<2> representerer pyridyl eller tiazolyl som for sin del kan være substituert med me tyl, etyl, fluor, klor, amino, dimetylamino, acetylamino, guanidino, 2-pyridylamino, 4-pyridylamino, tienyl, pyridyl, morfolinyl, piperidinyl, eventuelt metylsubstituert tiazolyl eller fenyl som eventuelt er substituert opp til tre ganger med klor eller metoksy, og deres salter, hydrater, hydrater av saltene og solvater.

3. Forbindelse med formel (I) ifølge krav 1, karakterisert v e d at n representerer tallet 2, R<1> representerer hydrogen eller metyl og R<2> representerer pyridyl eller tiazolyl som for sin del kan være substituert med me tyl, klor, amino, dimetylamino, acetylamino, guanidino, 2-pyridylamino, 4-pyridylamino, tienyl, pyridyl, morfolinyl, 2-metyltiazol-5-yl, fenyl, 4-klorfenyl eller 3,4,5-trimetoksyfenyl, og deres salter, hydrater, hydrater av saltene og solvater.

4. Forbindelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 3, karakterisert ved at den har følgende struktur og dens salter, hydrater, hydrater av saltene og solvater.

5. Fremgangsmåte for fremstilling av forbindelser med formel (I) ifølge krav 1, karakterisert ved at forbindelser med formel (II) hvori n og R<1> er som definert i krav 1, omsettes med forbindelser med formel (III) hvori R<2> er som definert i krav 1 og X representerer en utgående gruppe.

6. Forbindelser med formel (I) ifølge krav 1, karakterisert ved at de anvendes for profylakse og/eller behandling av sykdommer.

7. Medikament, karakterisert ved at det innbefatter minst en forbindelse med formel (I) ifølge krav 1, og minst et hjelpestoff.

8. Medikament, karakterisert ved at det innbefatter minst en forbindelse med formel (I) ifølge krav 1, og minst en ytterligere aktiv forbindelse.

9. Anvendelse av forbindelser med formel (I) ifølge krav 1, for fremstilling av medikamenter for profylakse og/eller behandling av sykdommer i det kardiovaskulære systemet.

10. Anvendelse av forbindelser med formel (I) ifølge krav 1, for fremstilling av medikamenter for profylakse og/eller behandling av sykdommer av den urogenitale regionen og kreft.

11. Anvendelse av forbindelser med formel (I) ifølge krav 1, for fremstilling av medikamenter for profylakse og/eller behandling av inflammasjons- og neuroinflammasjonsforstyrrelser, neurodegenerative sykdommer og smerte.