NO326309B1 - Fremgangsmate og system for styring av teletjenester - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører et styringssystem for en teletjeneste og fremgangsmåter for å styre teletjenester.

Det første verdensomspennende telekommunikasjons-systemet, dvs. det digitale telefonnettverket har vært i drift i mange år. Allokeringen av ressurser med garanterte tjenestekvalitetskrav, såsom lav forsinkelse og forsink-elsesvariasjon, på dette enkle tjenestesystemet ble også løst for lenge siden. Ressursstyring er mye mer komplisert ved integrerte nettverk for bredbåndtjenester som støtter ulike multimedia, multiforbindelse, multitjenester med ulike krav.

Mangfoldet økes videre p.g.a. at både telekommunika-sjonsbedrifter og datamaskinindustrien er svært aktiv innenfor multimedia teletjenester. Ulike tilnærminger resulterer i en blanding av tekniske uttrykk, vanligvis med delvis overlappende mening. Det er derfor viktig å starte med å definere konseptene som oftest anvendes i denne patentbeskrivelsen. Disse definisjonene er i nærheten av eksisterende standarder og forslag, f.eks;

RACE Project R2044, MAGIC-Multiservice Applications Governing Integrated Control, Service Description Framework and B-ISDN Service Description, 3rd Deliverable, 1992;

TINA C, Network Resource Information Model Specification, Version 3.0, N. Natarajan (ed.) December 1997; and

ITU-T Recommendation M.3010, Principles for a

Telecommunications Management Network, 1992.

Fig. 1 til de vedlagte tegningene gir en oversikt over ulike logiske tjenestelag ved et telekommunikasjonssystem som anvendes for levering av teletjenester, sammen med leverandører og forbrukere av tjenestene og funksjons-enheter som anvendes for å frembringe tjenestene i de ulike lagene.

Applikasjonen er sluttenheten som presenter informasjonen, levert av tjenesten til brukerne og som samler inn informasjonen som skal leveres, av teletjenesten, fra brukerne. Applikasjonslaget anvender tjenestene til teletjenestelaget og som frembringer tjenesten til brukerne. Imidlertid kan en applikasjon ha indirekte aksess til et bestemt undersett av terminalressurser for å endre noen av deres attributter som er av lokal viktighet og som derfor ikke er involvert i teletjenesten, f.eks. audio volum, bildekontrast. Applikasjonen er anordnet i terminalene .

Uttrykket teletjeneste, eller telekommunikasjonstjeneste, anvendes for informasjonoverføringstjeneste som frembringer den komplette muligheten for kommunikasjon mellom brukerne og brukerapplikasjonene. Teletjenestelaget frembringer tjenester til applikasjonslaget på en transparent måte og anvender tjenestene til bæretjenestelaget. Den omfatter hver funksjon i terminalutstyret og i nettverket som er relatert til levering av informasjon mellom terminalene, f.eks. grensesnitt for terminalnettverk, kryptering, en kombinasjon av separate media, port og protokoll omforming.

Bæretjenestelaget ligger direkte på topp av ressurslaget således at det kan reservere, eller utløse, forbindelser, dvs. styreterminal og nettverksressurser, som en tjeneste frembrakt til teletjenestelaget. Det er en distribuert kontrollstruktur i nettverket og terminalene som støtter dens funksjon.

En sesjon er tilfellet med en teletjeneste forbundet med én eller flere parter (eller tjenestebrukere). Eller med en part og en nettverksidentitet. Uttrykket oppringning, oppstått fra telefonering, anvendes ofte i stedet for sesjon. I denne patentbeskrivelsen betraktes en oppringning som en gruppe bærerforbindelser styrt av kontroll-strukturen.

En tjenestebruker, SU, eller part, er et adresserbart signalsluttpunkt forbundet med en sesjon. Det kan være en sluttbruker eller en applikasjonsleverandør (AP). Først-nevnte forbruker applikasjonen og således også teletjenesten, men sistnevnte frembringer applikasjonen på topp av teletjenestelaget. Ved innholdsbaserte tjenester kan også applikasjonsleverandøren levere innholdet.

Nettverksleverandøren, NP, frembringer teletjenesten sammen med den spesielle funksjonen. Videre kan den frembringe bæretjenester gjennom kontrollstrukturen.

Tjenestestyringssystemet, SMS, er funksjonsentiteten i teletjenestelaget som kontrollerer teletjenesten, både i terminalene og i nettverket. Den bruker ressursbindings-tjenesten til kontrollstrukturen.

Ved å anvende dette miljøet blir sesjon og bære-kontrollfunksjonene, også henvist som oppringning og forbindelseskontroll, se: S. Minzer, H. Bussey, R. Porter, G. Ratta, Evolutinary Trends in Cali Controll, 15th International Switching Symposium, ISS'95, Vol. 2 pp. 300-304; and

S. Blaajerg, G. Fodor, S. Székely, Cali Queueing: The design and performance analysis of a new ATM signalling functionality, Broadband and Multimedia Workshop, Zagreb, Croatia, November, 1996, pp. 99-113,

separert på en effektiv måte, som danner to samvirkende nivåer for ressursstyring. Denne idéen støttes av mange

publiserte resultater og det antas at denne separasjonen letter implementering av funksjoner såsom mobilitet, multisending og ressursskalering, se: M.I. Smirnov, Object-Oriented Framework for Scalable Multicast Cali Modelling, 2nd International COST 237 Workshop, Copenhagen, Denmark, November 1995, pp- 19-39; A.A. Lazar et al., Control of resources in broadband networks with quality of service quarantees, IEEE Communications Magazine, October 1991; M. Jones, Adaptive Real Time Resource Management Supporting Modular Composition of Digital Multimedia Services, 4th International Workshop on Network and Operating Systems Support for Digital Audio and Video, University of Lancaster, November 1993; A. Campbell, G. Coulson, D. Hutchison, A quality of service architecture, Computer Communications Review, Vol. 24. No. 1. 1994, pp. 6-27; M. Herzberg, A. Pitsillides, A Hierarchical Approach for the bandwidth Allocation, Management, and Control in BISDN, in Proe. of ICC'93, 1993;

H. Crossmann, C. Griwodz, G. Grassel, M.

Piihlhofer, M. Schreiber, R. Steinmetz, H. Wittig, L. Wolf, GLASS: A Distributed MHEG-Based Multimedia System, 2nd International COST 237 Workshop, Copenhagen, Denmark, November 1995, pp-40-60; and

G.G. Xie, S.S. Lam, An efficient network architecture motivated by appliation-level QoS, Journal of High Speed Networks, Vol. 6. No. 3. 1997 pp. 165-179.

Et høyere styringslag foreslås for kommunikasjonstjenester med garantert ytelse i: C. Parris, D. Ferrari, The implementation of a dynamic management scheme for guaranteed-performance connections, Computer Communications Vol. 21. No. 1. 1998, pp. 1-23; D. Reininger, M. Ott, G. Michelitsch, and G.

Welling, Dynamic Bandwidth Allocation for Distributed Multimedia with Adaptive QoS, IEEE Real-Time Systems Symposium Workshop on Resource Allocation Problems in Multimedia Systems, Washington, DC, December 1996.

Videre kan en balanse mellom applikasjonen og

nettverkskontrollstrukturen finnes med SMS. Uten den er det ikke noe forhold mellom nettverk og applikasjonen. Selv om det er smarte protokoller, f.eks. TCP, i bæretjenestelaget som forsøker å følge nåværende nettverksituasjon, er dette en svært primitiv løsning sett fra applikasjonen og brukerens ståsted. Hvis det er lav nettverkslast opptar trolig kontrollprotokollen for best ytelse mer ressurser enn brukeren eller applikasjonen trenger. Det er flere oppgaver som må utføres av SMS som starter med innhenting av ressurskrav og som fortsetter med en reservasjon av ressurser. Disse sakene skal nå beskrives, basert på en sammenligning mellom telefontjeneste og distribuert multimedia teletjenester.

Ved å løfte av telefonrøret og slå nummeret til mottakerterminalen, bestemmer den oppringende part implisitt ressursene nødvendig av teletjenesten, dvs. kilde og mottakertelefonanordninger som terminalressurser og en taleforbindelse med parametre for garantert tjenestekvalitet som nettverksressurs, se: ITU-T Recommendation Q. 724, Specifications of Signalling System No. 7 - Telephone user part, 1988.

Det er mye vanskeligere å hente frem nødvendig informasjon ved komplekse teletjenester for bredbånd. For det første er det et svært stort antall teletjeneste-parametre. For det andre kan det vanskelig antas at en gjennomsnittlig bruker er i stand til å sette opp hver karakteristikk til teletjenesten, fra nettverket til applikasjonslageret, som er nødvendig for å bestemme ressurskrav. Naive brukere foretrekker å uttrykke deres ønsker i abstrakte uttrykk. For det tredje er det sann-synlig at verken sluttbrukeren, eller applikasjonsleve-randøren er villig til å håndtere alle disse parametrene hver gang en teletjeneste påkalles.

Det er en entydig ruting mellom en forespørsel for telefonoppringning og korresponderende ressurser. Det gitte telefonnummeret bestemmer til og med ruten for forbindelsen, se: ITU-T Recommendation Q.107, Analysis of Forward

Address Information For Routing.

Følgelig utføres ruting basert på en enkel, implisitt modell, i tilfellet med en telefontjeneste.

Frembringelse av en teletjeneste krever at en mye mer kompleks modell anvendes av SMS for ruting mellom abstrakte uttrykk gitt av naive brukere og kontrollstrukturen, se: A.A. Lazar et al., Control of resources in broadband networks with quality of service quarantees, IEEE Communications Magazine, October 1991;

Y.I. Manolessos, M.E. Theologou, Dynamic appli-eation scaling as a means for QoS management, Computer Communications Vol. 20 1997, pp. 393-405;

B.Strelec, Cali Processing Negotiations of Net-worked Multi-party and Multimedia Sessions, Broadband and Multimedia Workshop, Zagreb, Croatia, November, 1996, pp. 225-235.

SMS må oppfylle forespørselen til brukeren og optimalisere bruken av nettverk og terminalressurser i rutingprosedyren. Det beste nettverksalternativet må finnes ifølge lastsituasjonen. Bortsett fra å betrakte lasten i terminalen, må også uforenlighet mellom terminalressurser unngås.

Ved normal telefonering allokeres kildeterminalen først, etter å ha tatt av telefonrøret, deretter blir nettverkressursene allokert som CCSS#7 signaleringsmelding som sendes gjennom nettverket og mottakerterminalen blir til slutt allokert. Hvis den oppringte brukeren svarer innen en gitt ventetid, etableres en oppringning. Ellers blir de allokerte ressursene utløst i omvendt orden, se: ITU-T Recommendation Q.724, Specifications of Signalling System No. 7 - Telephone user part, 1988.

Denne protokollen for bærertjenestelag krever ikke styringsfunksjoner i teletjenestelaget.

P.g.a. kompleksiteten og ulikhetene i bredbånds teletjenester må styringsfunksjonene oppdeles mellom tjenestestyringssystem og kontrollstruktur. Siden signaleringsmeldinger i teletjenestelaget ennå ikke støttes av nåværende standarder, må en ny protokoll konstrueres, se: S. Blaajerg, G. Fodor, S. Székely, Cali Queueing: The design and performance analysis of a new ATM signalling functionality, Broadband and Multimedia Workshop, Zagreb, Croatia, November, 1996, pp. 99-113,

Dette kan betraktes som et tredjeparts, overlagssig-nalering, siden det er opp til SMS å omforme teletjeneste-lagmeldingene til korrekte bærersignalmeldinger under etablering og oppringning, drift og utløsning. Hovedsakelig kan det skilles mellom to typer protokoller for bærertjenestelag, forover og bakover allokering, avhengig av retningen til ressursreservasjonen mellom kilde og mottakerterminalene. Hvis en SMS anvendes kan den støtte kontrollstrukturen ved ressursreservasjon ved å gi regler for oppsett av en forbindelse og for nedgradering av en forespørsel.

Telefonnettverket forstår fullt ut QoS-språket som snakkes av telefonapplikasjonen og da det er en iboende beskyttelse av allokerte ressurser.

Denne analogien mellom multimediaapplikasjoner og bredbåndsnettverk er ikke åpenbar. For det første støttes ikke garantert kvalitet verken i applikasjonene eller i nettverket, i tilfellet med tjenester for best ytelse. Det er imidlertid et segment av brukere som vil være rede til å betale for kvalitet. For det andre, selv om nettverkskontrollstrukturen kan frembringe garantert tjenestekvalitet, f.eks. IPv6, eller ATM, kan ikke mesteparten av nåværende applikasjoner anvende den p.g.a mangel på ruting og signaleringsmuligheter mellom applikasjonen og bærer-kontrollstrukturen. Det er kun noen få opprinnelige ATM applikasjoner som kan anvende QoS mulighetene ved ATM. Motvirkning av opphopning, både på oppringningsnivå (Cali Admission Control- CAC) og cellenivå (forming, eller Usage Parameter Control - UPC) er viktig for å frembringe garanterte tjenestekvaliteter i ATM nettverkene. Ifølge standardene: ITU-T Recommendation 1.371, Traffic control and congestion control in B-ISDN; and

ATM Forum, ATM User Network Interface Specification 3.1, September 1994.

må ATM-terminalen beskrive sin trafikk ved å gi det såkalte trafikkbarometersettet til aksessnoden.

Til tross for telefontjenesten, krever multimedia-tjenester over bredbåndsnettverk vanligvis applikasjonsskalering som er en effektiv måte å justere tjeneste-kvaliteten til endrede forhold i nettverket, se: C. Parris, D. Ferrari, The implementation of a dynamic management scheme for guaranteed-performance connections, Computer Communications Vol. 21. No. 1. 1998, pp. 1-23; D. Reininger, M. Ott, G. Michelitsch, and G.

Welling, Dynamic Bandwidth Allocation for Distributed Multimedia with Adaptive QoS, IEEE Real-Time Systems Symposium Workshop on Resource Allocation Problems in Multimedia Systems, Washington, DC, December 1996.

Y.I. Manolessos, M.E. Theologou, Dynamic application scalling as means for QoS management, Computer Communications Vol. 20

1997, pp. 393-405.

Applikasjonsskalering kan utføres på en ukoordinert måte, dvs. uten hensyn til skalering av terminal- og nettverksressurser. En bedre tilnærming er når alle skalerings-aksjoner koordineres av en SMS. Således at applikasjonsskalering bør støttes av en teletjeneste som er skalerbar uttrykt ved terminal- og nettverksressurser. Applikasjons-og nettverksskalering, med frembringelse av sikret kvalitet, er i fokus for mange nåværende studier.

En stødig endrende nettverkslast og terminaloppførsel er blitt antatt i noen tilfeller, som frembringer vedvar-ende applikasjonsskalering under levetiden til en sesjon. Siden kvaliteten som oppfattes av tjenestebrukerne endres, som en konsekvens av applikasjonsskalering, blir brukerne møtt med en stadig varierende tjenestekvalitet. Selv om øvre og nedre kvalitetsgrenser er gitt av brukeren i sesjonsforespørselen, mister han enhver kontroll etter at sesjonen er etablert og den dynamiske skaleringstjenesten starter justering av applikasjonen ifølge overvåket trafikkarakteristikker i bærertjenestelaget. Derfor er brukeren ekskludert fra forhandlingsprosessen, systemet kan kun garantere at QoS er innenfor et bestemt område og brukeren må akseptere den aktuelle kvaliteten som bestemmes av ukjente forhold. Denne nettverksorienterte skalerings-tilnærmingen resulterer i svært få forbedrelser sammen-lignet med applikasjoner basert på best ytelsenettverk, hvor tjenestekvalitet endres uten begrensninger, ifølge dynamisk skalerende best ytelsetjeneste.

Til tross for det tidligere arbeidet foreslår foreliggende oppfinnelse en brukerorientert tilnærming for skalering. Den som initierer, eller den betalende bruker, bør ordne en avtale med SMS om avtalene for den krevde tjenesten, omfattende brukerkvalitetnivå, pris og tillatelser for nedgradering, før sesjonen startes. Etter denne forhandlingsfasen, hvori de andre partene i sesjonen bør involveres såvel som brukerne bør motta eksakt den kvaliteten som de betaler for. Således at SMS må garantere resursene som er nødvendig for å frembringe den avtalte kvaliteten og skalering av nettverket og terminalresursene bør utføres enten før etablering av en sesjon, eller den bør være transparent for applikasjonen og brukerne. Skalering som påvirker brukerkvalitetsnivået (UQL), kan skje kun hvis en bruker initierer det, eller hvis det ikke kan unngås, f.eks. p.g.a. fatale nettverksfeil. I det sistnevnte tilfellet bør brukerne bli informert om det mulige resultat og være i stand til å starte ny forhandling.

Hovedfordelen med brukerorientert skaleringstilnærming er at det ikke er noen irriterende endringer i tjenestekvalitet under tjenestesesjonen. Dette er til og med bedre enn den elegante mediaskalering som omtales som QoS-tilpasning med minimal eller ingen forstyrrelse for tjenestebrukerne. Videre er det ikke noe behov for ekstra signaller-ingsmeldinger og kontrolltiltak forårsaket av endringene i nettverksforholdene når en sesjon allerede er etablert. Siden det antas at SMS har en detaljert modell av teletjenesten, setter samvirket med kontrollstrukturen opp ikke bare rene forbindelser, men kan ta i betraktning at den bestemte resursen betyr noe for teletjenesten. F.eks. kan den nedgradere tjenesten uttrykt ved kvalitet som oppfattes av brukerne og ikke bare uttrykt i kun båndbredde. Dette er en intelligent måte for skalering og nedgradering.

Den brukerorienterte tilnærmingen kan lett følges ved faste nettverk, hvor nettverksforholdene ikke så lett endres. Imidlertid kan nettverksorientert tilnærming være fordelaktig for stadig endrende nettverksforhold, såsom mobile nettverk.

Styringssystemet for teletjenesten (TSMS) til foreliggende oppfinnelse frembringer overliggende tjeneste-styringsfunksjoner som derved løser et antall problemer relatert til teletjenester, i hovedsak, og til komplekse teletjenester, mer bestemt, dvs. en tjeneste som involverer multiparter, multiforbindelser og/eller multimedia.

Mer bestemt søker foreliggende oppfinnelse å løse de følgende problemene: TSMS avløser brukeren fra å måtte frembringe detaljerte og omfattende tekniske beskrivelser for å påkalle tjenesten og for å indikere tjenestekvalitetaspekter;

SU kan ikke vanligvis uttrykke hans QoS-prefe-ranser, siden applikasjonen ikke spør ham, derfor har TSMS et eget grensesnitt for tjenestekontroll for samvirke med brukeren;

allokering, og avløsning av telekommunikasjons-

applikasjoner og ressurser i terminaler og nettverk;

samvirke og integrering av telekommunikasjons-applikasjoner og ressurser i terminaler og nettverk; og

kontroll av ressurser utifrå tjenesten, som derved opprettholder nødvendig tjenestekvalitet, f.eks. tilpassing av ressurser såsom kommunikasjon av bærermuligheter, ifølge ulike, eller skiftende omstendigheter.

TSMS-prinsippet frembringer et generelt opplegg for å konstruere nye teletjenester som letter tjenestedefinisjonen, i hovedsak og, bestemt, frembringer en systematisk måte for å håndtere ulike tjenestefunksjoner, som ellers kan degenerere inn i et uhåndterbart stort sett av mulige tjenestevarianter.

TSMS, ifølge foreliggende oppfinnelse, gjør det mulig å danne nye komplekse tjenester ved å omfatte eksisterende applikasjoner og kommunikasjonsfasiliteter som innkompo-nenter integrert i den nye tjenesten. Dette letter bruk av eksisterende standardapplikasjoner og standard kommunika-sjonsf unks joner som byggeblokker i mer komplekse teletjenester.

Foreliggende oppfinnelse støtter utvikling av nye og potensielle forretningssegmenter for tjenesteleverandører ved å danne teletjenestelaget og å muliggjøre for tjeneste-leverandørene og tilføre teletjenester til sluttbrukere istedenfor å selge på nytt applikasjonene eller nettverks-forbindelsen .

Hurtig tjenestedannelse støttes av gjenbruk av komponentene i TSMS. Nåværende utvikling innen IT kan beskrives som, på den ene side, pågående utvikling av applikasjoner, som hovedsakelig anvendes i en PC og, på den andre side, hurtig utvikling av bedre kommunikasjons-muligheter. Disse to trendene drives hovedsakelig av to typer aktører; softwareutviklere på den ene side og telecomindustrien på den andre side. En ny teletjeneste, som ikke er fullstendig triviell, vil vanligvis anvende begge disse typer ressurser.

TSMS virker også som QoS omliggende rammeverk for enkle applikasjoner som ikke er i stand til å uttrykke kvalitetskrav til underliggende terminaler og nettverkskontrollstrukturer.

Oppfinnelsen beskytter brukeren og applikasjonene fra den hurtige og uforutsigbare utviklingen av nettverk og datamaskinteknologier. På denne måten kan applikasjoner og nettverksressurser harmoniseres, som frembringer en effektiv informasjonsoverføring, selv om applikasjonen og nettverksleverandørende virker uavhengig.

Terminalressursene tas ikke med i betraktningen ved forhandling vedrørende konfigurasjon, selv om terminalen til innholdsleverandøren, f.eks. en WWW-server, ofte er flaskehalsen for ytelsen. TSMS kan håndtere såvel dette problemet.

Ifølge et første aspekt til foreliggende oppfinnelse, er det frembragt et styringssystem for en teletjeneste tilpasset for å styre et antall komplekse teletjenester, karakterisert av at styringssystemet for teletjenesten omfatter en tjenestekontrollmodul ordnet for å frembringe en bruker med et grafisk grensesnitt tilpasset til å muliggjøre for brukeren å frembringe data på et krevet QoS og andre parametre, vedrørende teletjeneste som brukeren ønsker å påkalle, midler for å lagre informasjon vedrørende tjenestedefinisjonene, og moduleringsmidler for å bygge en objektorientert teletjenestemodell fra en forespørsel for en tjeneste, mottatt fra det grafiske grensesnittet via tjenestekontrollmodulen, ved anvendelse av en standard routing mellom entiteter for teletjenestelaget og entiteter for bærertjenestelaget.

Styringssystemet for teletjenesten er tilpasset for å støtte en dialog mellom bruker og tjenestekontrollmodulen, utført via det grafiske grensesnittet og anvender et brukerorientert språk hvorifra styringssystemet for teletjenesten kan utlede data nødvendig for å sette opp og styre en teletjeneste.

Den objektorienterte teletjenestemodellen kan beskrive abstrakte tjenestekomponenter, omfattende parter for tjenesten, kommunikasjonsmedia og forhold, sammen med terminalressurser og nettverksressurser som kan anvendes ved realisering av en forespurt teletjeneste.

Teletjenestemodellen kan omfatte et regelsett som omfatter: regler for å skalere teletjenesten;

et minimumsett av nødvendige tjenestekomponenter;

og

tillatelse fra partene til tjenesten.

Teletjenestemodellen kan omfatte terminalprofiler, og midler kan frembringes for å anvende regelsettet og terminalprofilene for å skalere terminal og nettverksressurser på en koordinert måte.

Styringssystemet for teletjenesten kan være tilpasset til å muliggjøre at en bruker kan være part i en bestemmelsesprosess vedrørende skalering under en forhandlingsfase for sette opp en teletjeneste, når straks en teletjeneste er blitt etablert, kan styringssystemet for teletjenesten være tilpasset til å garantere alle nød-vendige ressurser for å opprettholde en QoS som kreves av en bruker.

Styringssystemet for teletjenesten kan være tilpasset til å velge et beste realiseringsalternativ for en teletjeneste ved å ta i betraktning: regelsettet;

kompabilitet mellom terminalene; og nåværende nettverkssituasjon;

slik at nettverks- og terminalressurser er i balanse med en teletjenesteapplikasjon og brukerkravene.

Styringssystemet for teletjenesten kan være tilpasset til å frembringe lavnivå trafikkparametre til et kontrollmiddel for oppkallingsadgang og et kontrollmiddel for brukparameter.

Styringssystemet for teletjenesten kan omfatte en opprinnelig ATM-brukerapplikasjon tilpasset til å frembringe en skaleringsmulighet for en applikasjon og en sikret kvalitet til ikke-ATM-applikasjoner.

Styringssystemet for teletjenesten kan implementeres i programvare.

Styringssystemet for teletjenesten kan implementeres i helhet i et telekommunikasjonsnettverk.

Styringssystemet for teletjenesten kan distribueres mellom et telekommunikasjonsnettverk og en enkelt brukers utstyr.

Styringssystemet for teletjenesten kan distribueres mellom et telekommunikasjonsnettverk og alle brukeres utstyr.

Styringssystemet for teletjenesten kan distribueres utelukkende mellom alle brukernes utstyr.

En av et antall komplekse teletjenester kan være en tjeneste for betalings-TV. Ifølge et andre aspekt med foreliggende oppfinnelse, er frembragt et telekommunikasjonssystem, logisk splittet mellom et aplikasjonslag, et teletjenestelag, et bærertjenestelag og et ressurslag, karakterisert ved at teletjenestelaget omfatter et styringssystem for en teletjeneste i samsvar med de foregående avsnittene.

Ifølge et tredje aspekt med foreliggende oppfinnelse, er frembragt en fremgangsmåte for å styre et antall komplekse teletjenester, karakterisert ved å frembringe en bruker med et grafisk grensesnitt tilpasset til å mulig-gjøre for brukeren å frembringe data på en krevet QoS og andre parametre, vedrørende teletjeneste som brukeren ønsker å påkalle, lagre informasjon vedrørende tjenestedefinisjonene, og bygge en objektorientert teletjenestemodell fra en forespørsel for en tjeneste, mottatt fra det grafiske grensesnittet, ved å anvende en standard routing mellom entiteter for teletjenestelaget og entiteter for bærertj enestelaget.

En dialog kan utføres mellom en bruker og tjenestekontrollmodulen, via det grafiske grensesnittet, og et brukerorientert språk kan anvendes for dialogen hvorfra styringssystemet for teletjenesten kan utlede data nødvending for å sette opp og styre en teletjeneste.

Den objektorienterte teletjenestemodellen kan beskrive abstrakte tjenestekomponenter, omfattende parter til tjenesten, kommunikasjonsmedia og forhold, sammen med terminalressurser og nettverksressurser som anvendes ved utføring av en forespurt teletjeneste.

Teletjenestemodellen kan omfatte et regelsett som omfatter: regler for å skalere teletjenesten;

et minimumsett av nødvendige tjenestekomponenter;

og tillatelse av partene til tjenesten.

Teletjenestemodellen kan omfatte terminalprofiler, og kan anvende regelsettet og terminalprofilene for å skalere terminal og nettverksressurser på en koordinert måte.

En bruker kan være part i bestemmelsesprosessen vedrørende skalering under en forhandlingsfase for å sette opp en teletjeneste, og alle ressurser nødvendig for å opprettholde en QoS som kreves av en bruker, straks en teletjeneste er blitt etablert, kan garanteres.

Et best realisert alternativ for en teletjeneste kan velges ved å ta i betraktning;

regelsettet;

kompabilitet mellom terminalene;

og nåværende nettverkssituasjon;

slik at nettverks- og terminalressursene er i balanse med en teletjenesteapplikasjon og brukerkravene.

Lavnivåtrafikkparametre kan frembringes for kontroll for oppkallsadgang og kontroll for bruksparametre.

En opprinnelig ATM-brukerapplikasjon for å frembringe skalerbarhet for applikasjonen og en sikret kvalitet til ikke-ATM-applikasjoner, kan frembringes.

Fremgangsmåten kan implementeres i programvare.

Programvaren kan være anordnet i helhet i et telekommunikasjonsnettverk.

Programvaren kan være distribuert mellom et tele-kommunikas jonsnettverk og en enkelt brukers utstyr.

Programvaren kan være distribuert mellom et telekommunikasjonsnettverk og alle brukernes utstyr.

Programvaren kan være distribuert utelukkende mellom alle brukernes utstyr.

En av et antall komplekse teletjenester kan være en tjeneste for betalings-TV.

Utførelser av oppfinnelsen skal nå beskrives, og som eksempel, en henvisning til de vedlagte tegningene og

tabellene, hvori:

Fig. 1 viser en skjematisk illustrasjon av miljøet til en telekommunikasjonstjeneste. Fig. 2 viser en grafisk representasjon av innholdet i tabell 4. Fig. 3 viser en skjematisk blokkillustrasjon av EMMA/SIGNE-systemet. Fig. 4 viser en abstrakt oversikt over tjenesten for betalings-TV. Fig. 5 viser skjematisk et blokkdiagram av teletjenestemodellen for tjenesten for betalings-TV. Fig. 6 illustrerer en simuleringsscenario for tjenesten for betalings-TV. Fig. 7 illustrerer en graf for massesannsynlighets-funksjon for forbindelsesoppsettstid for en bakover-rettet allokering. Fig. 8 viser blokkeringssannsynligheten for forgrunnskilde versus antallet bakgrunnskilder. Fig. 9 viser blokkeringssannsynligheten for bakgrunnskilder versus nettverkslasten. Fig. 10 viser overforsyning som en funksjon av bakgrunnskildeantallet. Fig. 11 viser massefunksjonssannsynligheten av overforsyning (n=100 bakgrunnskilder, Node NI). Fig. 12 viser signalleringsintensiteten som en funksjon av nettverkslasten. Fig. 13 viser en logisk oversikt av TSMS, og den operativmiljø.

Fig. 14 viser en mulig konfigurasjon for TSMS.

Fig. 15 viser en annen mulig konfigurasjon for TSMS.

Tabell 1 lister objektene for beskrivelsesmodellen for telekommunikasjonstjenesten.

Tabell 2 lister brukerkvalitetsnivåene.

Tabell 3 lister topp cellratekrav for ulike kvalitetsettinger.

Tabell 4 lister heuristiske brukerpreferanser for ulike kvalitetssettinger.

For å hjelpe leseren til bedre forståelse av denne patentbeskrivelsen, er et glosar av noen av forkortelsene som anvendes heri omtalt nedenfor;

ABB Application Building Block

AP Application Provider

ASM Abstract Service Module

CAC Cali Admission Control

EMMA Experimental Middleware for ATM

[AP] IP/ATM Protocol Interface LVSI Local View of Service Instance

MoD Movie on Demand

NAP Network Access Program

NAPI Native ATM Protocol Interface

NP Network Provider

PAE Party ASM Edge

PE Party Edge

QoS Quality of Service

SI Service Instance

SIC Service Instance Control

SIGNE Signalling Emulator

SM Service Module

SMS Service Management System

SU Service User

TCSD Telecommunication Service Description

TSP Telecommunication Service Protocol

UPC Usage Parameter Control

UQL User Quality Level

USM User Service Module

TP Terminal Profile

Foreliggende oppfinnelse vedrører et styringssystem for en teletjeneste (TSMS), som omfatter programvare nødvendig i komplekse teletjenester. Forholdet mellom TSMS og den miljø er illustrert i skjematisk form i fig. 1. Fig. 1 viser klart forholdet mellom applikasjonslaget, teletjenestelaget, bærertjenestelaget og ressurslaget.

Relaterte oppfinnelser er skrevet i våre samtidige patentsøknader, opplistet nedenfor, hvor innholdet av beskrivelsen i disse patentsøknadene er innarbeidet i denne patentbeskrivelsen som referanse. De samtidige patent-applikasjonene er: Telia Case 694 (vår samtidige svensk patentsøknad nr. 520571), som vedrører en kontrollprotokoll for en teletjeneste tilpasset til: ordne en avtale mellom sesjonsdeltagere og kildekontrollstrukturen i terminalene og nettverket;

kontrollere den dynamiske oppførselen til en

teletjenestesesjon; og

oppdatere statusmodeller til teletjenestesesjonen lagret i terminalen og nettverkene;

Telia Case 700 (vår samtidige patentsøknad nr. EP 1105800), som vedrører en fremgangsmåte for å frembringe reservasjonsgrafer for ressurser i terminaler og nettverk ved anvendelse av teletjenestebeskrivelsen gitt av tjenesteleverandøren, hvor fremgangsmåten rettes mot å frembringe en fullstendig komplett teletjenestekonfigurasjon i samsvar med tjenestespesifikke regler; og

Telia Case 701 (vår samtidige patentsøknad nr. 2001 0877), som vedrører et grafisk grensesnitt for en tjenestekontroll for å lette kommunikasjon mellom et styringssystem for en teletjeneste og en systembruker.

TSMS omfatter en tjenestekontrollmodul som frembringer brukeren med et grafisk grensesnitt. Initielt indikerer

brukeren hans tjenesteforespørsel til TSMS, som frembringer de nødvendige parametre, dvs. vedrørende partene han ønsker å involvere og ønsket kvalitet på tjenesten. Denne dialogen oppnås i et brukerorientert språk som TSMS anvender for å

beregne nødvendig informasjon.

TSMS har informasjon på tjenestedefinisjoner og danner en objektorientert teletjenestemodell, bygget opp fra tjenesteforespørselen, ved å anvende en standard routing mellom teletjenesten og entitetene for bærertjenestelagene. Denne modellen beskriver både de abstrakte tjenestekomponentene, såsom parter som deltar i teletjenesten, kommunikasjonsmedia og forhold, og terminal og nettverksressurser som anvendes for å utføre tjenesten.

TSMS utfører flere aksjoner ved å anvende en variasjon av informasjon frembragt av teletjenestemodellen. Regelsettet, som inneholder regler for skalering, minimumsett for nødvendige tjenestekomponenter og tillatelser fra partene til teletjenesten, og terminalprofiler anvendes for å skalere terminal- og nettverksressurser på en koordinert måte. Brukeren involvert i bestemmelsesprosessen vedrører skalering, som oppstår kun under forhandlingsfasen. Straks en tjeneste er bekreftet, garanterer TSMS alle nødvendige ressurser for å opprettholde den abstrakte nivåkvaliteten som kreves av brukeren. Imidlertid har SMS frihet til å velge det beste utførelsesalternativet, ved å ta i betraktning reglene til teletjenesten, kompatibiliteten blant terminalene og nåværende nettverkssituasjon. På denne måten er nettverk- og terminalressurser i balanse med applikasjonen og kravene til brukerne.

TSMS frembringer lavnivå trafikkparametre til CAC (Cali Admission Control) og UPC (Usage Parameter Control) funksjoner ifølge trafikkprofilen. Systemet omfatter en opprinnelig ATM-brukerapplikasjon bygget opp fra byggeblokker og som rettes mot skalerbarhet for applikasjonen, men den frembringer også sikret kvalitet til ikke-ATM-applikasjoner. Den numeriske resultatet viser at TSMS kan frembringe slik informasjon til kontrollstrukturen, med betydelig økning i ytelsen til reservasjonsprosessen uttrykt i mindre overforsyning, mindre signalintensitet, og mer balansert last på nettverksnodene.

TSMS frembringer innebygget mange ulike teletjenester, hvor hver er definert i beskrivelsesdatabasen for teletjenesten, se fig. 3.

TSMS kan implementeres som en programvaredel til en teletjeneste og er således del av en distribuert programvareapplikasjon som dekker nettverksfasiliteter og en eller flere brukerers utstyr, typisk en PC. TSMS kan i seg selv være distribuert på mange måter, som resulterer i ulike konfigurasjoner: TSMS kan som helhet være implementert i nett verket;

TSMS kan som helhet være implementert i en

brukers utstyr;

TSMS kan være implementert som distribuert

mellom nettverket og en brukers utstyr;

TSMS kan være implementert som distribuert

mellom nettverket og alle brukerers utstyr; eller

TSMS kan være implementert som distribuert mellom

alle brukerers utstyr.

Styringssystemet for multimediatjenesten ifølge foreliggende oppfinnelse består av to deler, en fleksibel terminalplattform kalt EMMA, og en fleksibel nettverks-emulator og et styringssystem kalt SIGNE. Dette systemet er blitt brukt for å utvikle flere aspekter ved distribuerte multimediatelekommunikasjonstjenester, såsom;

optimal allokering av telekommunikasjons-ressurser;

tjenestesesjonsstyring, oppdeling av funksjoner

mellom nettverk og terminal; og

kommunikasjon med brukeren gjennom grensesnittet for tjenestekontroll.

Hovedkomponentene til SMS er vist i fig. 3.

Oppdeling av brukerapplikasjon, styringssystemet for tjenesten, terminal og nettverkskontrollstrukturer og ressurser er klart vist i fig. 3. Nettverksaksessprogram, lokalvisning av tjenesteinstans, SIGNE kjerne- og tjeneste-instansenheter danner SMS, som har grensesnitt for tjenestekontroll mot tjenestebrukeren. Kontrollstrukturen består av "Application Launcher Daemon" og nettverkskon-trollenheter, som har aksess til applikasjonsbyggeblokker og grensesnitt for nettverksprotokoll, som terminal, og til ATM svitsjenoder, som nettverksressurser. Brukeren kan endre bestemte attributter til applikasjonen direkte gjennom grensesnittet for applikasjonskontrollen.

Basiskomponentene til TSMS er kort omtalt nedenfor.

Ved å anvende et brukervennlig, grafisk brukergrensesnitt, er det lettere og hente informasjon fra naive brukere vedrørende ønsket teletjeneste. Tjenestekontrollen har en todelt oppgave, som brukergrensesnitt mellom tjenestebrukeren og EMMA-terminalen. Først må den presentere status til teletjenestesesjonen til brukeren. Enkel forståelse støttes av metaforer i et livaktig rammeverk, dvs. det er en konferansetabell med en stor bakgrunn i midten i tilfelle med konferansetjenesten for multimedia, se:

N. Bjorkman, I. Cselényi, A. Latour-Henner,

G. Zåruba, The EMMA Multimedia Conference Service, First International Conference on Information, Communications & Signal Processing, Singapore, September 1997.

For det andre må den entre ønskene fra brukeren vedrørende parametre til teletjenesten. Dette er en omformingsmekanisme, hvor høynivå, brukervennlig uttrykk, dvs. audioforbindelse med "svært god" kvalitet med part X og Y omformes til teletjenestemodellen til systemet. Resultantobjektene er fremdeles på et abstrakt nivå, kalt tjenesteplan, hvor kun hovedkomponentene til teletjenesten er synlig og ingenting er synlig fra entitetene for bærertjenestelaget på realiseringsplanet, hvor realiseringsplanet spesifiserer terminal og nettverksressurser, som anvendes ved frembringelse av teletjenesten, i detalj. For å redusere kompleksiteten og for å unngå repetering av ressursspesifikasjon, blir hvert teletjenesteparameter bestemt av NP og AP, på forhånd, og grupperes i alternative moduler.

Tjenestekontrollen er implementert i Java, siden den objektorienterte metodologien og WWW-tilnærmingen er nyttig for et brukervennlig grensesnitt, og SMS er uavhengig av nettverkskommunikasjon og terminalplattform.

En kompleks teletjenestemodell anvendes for å harmon-isere samvirke mellom de to styringslagene. Anvendelse av objektorientert metodologi for å bygge opp en slik modell er en vanlig løsning, se

J.F. de Rezende, A. Mauthe, D. Hutchison, S.

Fdida, M-Connection Service: A Multicast Service for Distributed Multimedia Applications, 2nd International COST 237 Workshop, Copenhagen, Denmark, November 1995, pp. 40-60; J. Weinstock;

R. Tewari, An object-oriented approach to the management of distributed application systems, Computer Networks and ISDN Systems Vol. 29 No, 16. 1997, pp. 1869-1879.

Beskrivelsesmodellen for telekommunikasjonstjenesten (TCSD), som anvendes i foreliggende oppfinnelse, er basert på RACE MAGIC Service Description Framework. AP og NP beskriver teletjenesten i TCSD som gir QoS og ressurs-kravene, alternative måter for realisering, tillatelse til partene, trafikkoppførsel, prisparametre, etc. TCSD-modellen for betalings-TV er beskrevet i fig. 4, som et eksempel. Teletjenesteparametrene tildeles til objekter som er plassert på ulike hierarkiske nivåer. Nivåene på toppen danner det tidligere nevnte tjenesteplanet, mens de to nedre nivåene tilhører realiseringsplanet. Det er syv objekter i denne modellen, se tabell 1.

Siden tjenestebrukeren oppfatter kun et abstrakt, forenklet, bilde av tjenesten, og forlanger kvalitet i noen få, diskrete kvalitetsnivåer (brukerkvalitetsnivåer), har SMS en stor grad av frihet ved å route dem til spesifikke ressursmoduler på realiseringsplanet, dvs. velge adekvat terminal- og nettverkmodul ifølge hensyn vedrørende routing og skalering. M.a.o., den robuste tjenesteforespørselen til brukeren gjør systemet skalerbart. Hver teletjeneste har en unik oppførsel som er gitt i TCSD som et regelsett. Disse reglene definerer for det første et mulig sett av objekter som er nødvendig for ulike tjenesteversjoner. Objektene, hvis tilstedeværelse er essensiell for tjenesten, er merket som nødvendige, mens de andre er merket som valgfrie. For det andre kan nedgradering, eller skaleringsopplegget, til tjenesten beskrives på hvert objektsnivå. For det tredje bestemmer reglene tillatelser til ulike parttyper for å endre sesjonen.

' SIGNE og hver EMMA-terminal har ulike fremvisninger av tjenesteinstansen under tjenestesesjonen. Tjenesteplanet og den relevante part til realiseringsplanet er lagret i "Local View of Service Instance (LVSI)" i hver terminal, mens SIGNE har den komplette fremvisningen av tjenesten lagret i tjenesteinstansen (SI). Imidlertid lagrer LVSI noen tilleggsaspekter som er av lokal viktighet og som ikke bør representeres i den globale fremvisningen.

En signaleringsprotokoll for et teletjenestelag er implementert i EMMA/SIGNE-systemet. Nettverk- og terminalsiden til SMS kommuniserer med hverandre ved å anvende tjenesteprotokollfamilien for telekommunikasjon (TSP), som består av mange protokolltyper for ulike formål. For det første er en protokoll nødvendig for å opprettholde sam-svaret mellom modellen i nettverket og terminalene (SI og LVSI). Objektene til tjenestemodellen kan dannes, modifi-seres, eller slettes, av primærer av denne protokolltypen kalt tjenesteinstanskontroll (TSP/SIC). For det andre mottar terminalen den generelle beskrivelsen av teletjenesten (TCSD), valgt av brukeren, ved å anvende TSP/TCSD-protokollen. Tj enestekontroilen er bygget opp ifølge denne beskrivelsen. Hvis derfor AP har endret TCSD, vil brukeren motta den nyeste versjonen. For det tredje må SMS ha oppdatert informasjon om terminalene for skalering og kontrollkompabilitet. Denne informasjonen mottas gjennom TSP/TP-protokollen og lagres i databasen for terminalprofil (TP) i SIGNE. En matchende protokollstakk må velges i tilfelle med multiprotokollterminaler, mens inkompabilitet kan i andre tilfeller sammenføyes ved protokollomforming. Autentisering av brukere fortsetter ved å anvende TSP/registreringsprotokollen. Registreringsdatabasen lagrer en liste av registrerte brukere. Denne databasen muliggjør søk for potensielle deltagere i en ny tjenestesesjon.

TSP-meldinger overføres over en TCP/IP-protokollstakk i EMMA/SIGNE, mens tjenestedata og eventuelle protokoll-meldinger for bærertjenestelag, overføres mellom applikasjoner gjennom ATM-nettverket. Således at teletjenestelaget er godt separert fra bærertjenesten og applikasjonslagene. Nettverksaksessprogrammet (NAP) og SIGNE-kjernen behandler TSP-protokollen på terminal- og nettverkssiden, respektivt. Hovedoppgavene til NAP er: starte komponentene til EMMA;

distribuere og innsamle meldinger i terminalen;

og

kommunisere med SIGNE gjennom TSP-protokollen.

Selv om navnet til NAP høres ut som en funksjonell del nær det fysiske laget, er dette ikke tilfellet. Den er implementert som en Java-applet som kan kjøres av WWW-nettleseren til tjenestebrukeren. NAP støtter parallelle sesjoner, dvs. mange tjenestekontroller og brukerapplikasjoner kan startes av den samme NAP. LVSI til hver sesjon er bygget opp og er oppdatert av NAP, som er en vanlig komponent i EMMA, dvs. den er uavhengig fra den spesifikke teletjenesten.

Etter den brukerorienterte tilnærmingen, innvolverer TSP/SIC-protokollen hver tjenestebruker i bestemmelsesprosessen om tjenestekomponentene for abstrakt nivå og brukerkvalitetsnivåene. Hver transaksjon har derfor fire trinn, for å la den som starter og de inviterte brukerne og terminalene anledning til å uttrykke deres mening og kapabilitet; 1. Den som starter setter opp en teletjeneste ved å velge tjenesteplan-objekter og foretrukne kvalitetsnivåer gjennom tjenestekontrollgrensesnittet. NAP sjekker gyldigheten til forespørselen, allokerer tilgjengelige terminalressurser gjennom "Application Launcher Daemon" og sender en ordremelding til SIGNE hvori tjenesteplanet til den forespurte teletjenesten er gitt.

2. SIGNE sjekker:

gyldigheten til forespørselen;

tilstedeværelse av parter å invitere, dvs.

om de er registrert eller ikke;

kompabiliteten til terminalen ifølge

terminalprofilen; og

tilgjengelige nettverksressurser gjennom kontrollstrukturen (nettverkskontroll).

SIGNE nedgraderer tjenesten, hvis nødvendig, og utvider den med tilstrekkelige realiseringsplan-objekter (SM og ACE).

SIGNE reserverer involverte nettverksressurser, via nettverkskontrollen, og sender aktuell tjenestemodell, i en forespørselsmelding, til de nye partene og den som starter som definerer realiseringsplan-objektene relevant til de gitte terminalene. 3. Hver invitert EMMA-terminal sjekker, gjennom "Application Launcher Daemon", om de nødvendige terminalressursene er tilgjengelige, nedgraderer modellen, hvis nødvendig, og informerer tjenestebrukeren om invitasjonen. Brukeren velger foretrukne kvalitetsnivåer og tjenesteplankomponenter til den foreslåtte teletjenesten gjennom tjenestekontrollen. NAP oppdaterer modellen lagret i LVSI og sender en svarmelding tilbake til SIGNE, hvori de aksepterte tjenestekomponentene blir spesifisert. 4. SIGNE finner det felles undersettet av aksepterte komponenter og sender resultatet i bekreftet statusmelding til hver EMMA-terminal.

De samme transaksjonstrinnene anvendes for å danne, modifisere og fjerne tjenestesesjonkomponenter. Komplekse ordre kan utføres i mange separate trinn, hvor kun et undersett av modellen bekreftes først og resten senere.

EMMA/SIGNE-tjenestestyringssystemet frembringer garantert QoS både for opprinnelig ATM-applikasjoner og for applikasjoner som ikke er istand til å uttrykke kvalitetskrav.

Applikasjonene er registrert ved SMS på forhånd og de forhåndsdefinerte modulene, i ACE-objekter inneholder lavnivåtrafikkbeskrivelser som kan anvendes for CAC og andre sofistikerte overvåkningsparametre, se: I Cselényi, S. Molnår, N. Bjorkman, Leaky Bucket Analysis as a Practical Traffic Characterisation Tool, 5th IFIP Workshop on Performance Modelling and Evaluation of ATM networks, Ilkley, England, July 1997,

beregnet fra trafikkmålinger. I tilfelle med trafikk av en bestemmende natur, den såkalte "Leaky Bucket Curves" samsvarer svært bra for repeterte målinger av den samme teletjenesten, som kjører på den samme terminalplattformen. Kun media og dens kvalitetssettinger bestemmer ikke disse karakteristika i seg selv. Kunnskap om teletjenestetype, trafikkoppførsel og terminalressurser er alle viktige for å velge korrekte overvåkningsparametre. Trafikkbarometre for lavnivå gitt i trafikkprofilen eller lagret i ACE-objektene til TCSD. Disse karakteristika anvendes i nettverket for CAC og UPC for å sette parametrene til ATM-nettverkets grensesnittkort. På grunn av den sistnevnte funksjonen, er opprinnelig ATM-aksess nødvendig. Dette sikres av opprinnelig ATM-protokollgrensesnitt (NAPI) som er basert på ATM-Forun<T>s opprinnelige ATM-tjenesteanbefåling, se: ATM Forum Technical Committee, Native ATM

Services: Semantic Description, 1995. The recent implementation of NAPI relies on the ATM API of Fore System<1>s ForeRunner SBA-200E ATM adapter.

En ulik tilnærming er foreslått for applikasjonene, som ikke tillater at brukeren definerer kvalitet og som ikke forstår QoS-språket til at ATM-nettverket, f.eks. applikasjoner designet for best ytelsestjeneste. Bortsett fra NAPI er andre nettverksprotokollgrensesnitt også tilgjengelig i EMMA, f.eks. IP/ATM-protokollgrensesnitt (IAPI), for å tilpasse ikke-ATM-baserte applikasjoner. Effektiviteten til TCP/IP over ATM dobles av flere autoriteter, se: A. Romanow, S. Floyd, Dynamics of TCP Traffic over ATM Networks, Computer Communications Review, Vol. 24. No. 4. 1994, pp. 79-88.

Videre gjemmer mange IP over ATM-løsninger ATM sin kapabilitet for å sikre QoS. Således at SMS må direkte spørre tjenestebrukeren om ønsket kvalitet og omforme forespørselen for at ATM-nettverket. Siden disse applikasjonene kontrollerer terminalressurser i seg selv og ikke bruker EMMA middelvare, kan SMS sikre tjenestekvalitet kun i nettverket. Systemet har ingen aksess til terminalressursene, således at SMS anvender en forenklet modell som hovedsakelig reflekterer kun bæreforbindelsene som anvendes av applikasjonsdata. Først bestiller brukeren teletjenesten ved å gi sluttpunktene og UQL for forbindelsen gjennom tjenestekontrollen. Deretter sjekker SIGNE kapabiliteten til mottagelsen og sender en forespørselsmelding. Partene enes om kvaliteten, SIGNE påkaller to proxy'er ved aksess-punktet til terminalene og allokerer nødvendige nettverksressurser mellom disse proxy'er. SU, eller "Application Launcher Daemons" til begge EMMA-terminalene, starter applikasjonen og gir nettverksadressen til proxy som mottagerterminal. Applikasjonen kobles til proxy, som sammenkopler applikasjonsdata på en sikret link. Bortsett fra aksesslinkene, oppfylles derfor informasjonsoverførs-elen med garantert QoS over nettverket. Denne mekanismen er plattformuavhengig, transparent for applikasjoner og tilpasset til hvilke som helst protokollstakk.

Siden opprinnelig ATM-applikasjoner også er en del av EMMA/SIGNE-systemet, utføres skalering av terminal og nettverksressurser og applikasjonen på en koordinert måte. Således at SIGNE kan opprettholde konsistensen, kompabiliteten og reglene beskrevet for teletjenesten. Skaler-ingen av hvilke som helst teletjenesteressurs, eller komponenter, reflekteres i tjenesteinstansmodellen som muliggjør intelligent skalering. Videre kan SIGNE spare nettverksressurser ved å sjekke hvor mye ressurser som er potensielt tilgjengelige for spesifikke teletjenester på hver terminal og justere nettverksressurser til det nivået for forbindelsen til hver terminal, separat.

Ressursene til EMMA-terminalen skaleres på en enkel måte. Hvis det er mindre terminalressurser enn nødvendig for tjenesten, sletter NAP den relevante delen til LVSI-modellen. Siden SIGNE kjenner terminalens kapabilitet fra terminalprofilen, kan denne nedgraderingen utføres kun pga. terminaloverlast. Bortsett fra mangelen på ressurser, kan tjenestebrukeren også initiere nedskalering av tjenesten ved å avslå en foreslått komponent, eller redusere brukerkvalitetsnivået. Brukeren oppfatter effekten av skalering initiert av brukerne eller mangel på terminalressurser. Til tross for dette er SIGNE i stand til å skalere nettverk- og terminalressurser, dvs. SMS og ACE-objekter på realiseringsplanet, transparent for brukerne, uten å påvirke brukerkvalitetsnivåene.

Applikasjonen designet fra EMMA/SIGNE-systemet er også skalerbar. Den første brukerapplikasjonen (UA) er blitt bygget for en multimedia-konferansetjeneste, som frembringer video- og audioforbindelse mellom deltagere og et delt, virtuelt arbeidsområde, kalt "White Board", se:

I. Cselényi, I. Szabo, P. Haraszti, N. Bjorkman, C. Gisgård, A Versatile Multimedia Platform, 15th IASTED International Conference on Applied Informatics, Innsbruck, Austria, February 1997, pp. 276-279.

Brukerapplikasjonen presenterer multimedia-informasjon som overføres gjennom dataforbindelsene mellom partene. For å ha en fleksibel terminal, sett fra både applikasjons-skaleringen og antallet støttede multimedia-tjenester, er UA bygget opp fra vanlig komponenter, såkalte applikasjonsbyggeblokker (ABB). En ABB er et lite software-komponent med et kontroll- og konfigurasjonsgrensesnitt for håndt-ering for et spesifikt medium. "Application Launcher Daemon" starter ABB for hvert spesifikt media med et parametersett som passer til den bekreftede SM lagret i kravtjenesten LVSI.

Betalings-TV er en multipart, multimedia-teletjeneste som passer for å illustrere driften av foreliggende oppfinnelse og, spesielt, metodologien for tjenestemoduleringen og tjenestestyringskonseptet som anvendes av foreliggende oppfinnelse. Betalings-TV- eller betalings-video-tjenesten anvendes ofte i sammenheng med ytelsesevaluering og styring av bredbåndsnettverk, se: P.H. Chu, R.S. Chang, A community VoD system based on a dual bus architecture, Computer Communications Vol. 21. No. 1. 1998, pp. 65-80; D. Deloddere, W. Verbiest, H. Verhille, Interactive Video-On-Demand, IEEE Communications Magazine, May 1994, pp. 82-88; T.D.C. Little, D. Venkatesh, Prospects for interactive Video-On Demand, IEEE Multimedia, Fall 1994, pp. 14-24; W.C. Feng, Resource Allocation in Stored Video-On-Demand Systems, IEEE Real-Time Systems Symposium Workshop on Resource Allocation Problems in Multimedia Systems, Washington, DC, December, 1996, således at simuleringsstudier også er basert på denne teletjenesten. Valget er også blitt motivert av en markeds-studie som viser at denne tjenesten vil bli godt mottatt av residerende multimedia-brukere, se: I. Cselényi, Residential Multimedia, Marketing Research Report, Ericsson Austria AG., Vienna, Austria, 1997.

Det er således av interesse fra et kommersielt ståsted. Hvis denne tjenesten introduseres inn i forbruker-markedet, vil en stor hoveddel av brukerne sikkert være naive brukere uten dyp kjenneskap til trafikk og QoS-beskrivelser i bredbåndsnettverk. En avansert tjenestekontroll som router ønskene til brukeren til uttrykk for realiseringsalternativer ser derfor ut til å være fordelaktig .

Anvendelse av betalings-TV (Movie-on-Demand) (MoD)-tjenesten heri beskrevet, sluttbrukere (seere) kan motta levende bildesegmenter av ulike størrelser for underhold-ningsformål, eller redigering av multimedia-dokumenter. Seerne ser igjennom katalogen til AP (filmbutikken) og får en forhåndsvisning og beskrivelse av utvalgte filmer. Forhåndsvisningen er høydepunkter på få minutter som presenteres i lavvideo-kvalitetsformat uten audio. Basert på forhåndsvisningen, velger seeren en film og bestiller den. I ordren kan han spesifisere dato og tid for tilbake-spilling og kvalitetsnivået. Filmen presenteres til sluttbrukeren i form av en synkronisert video, audio og tekst (undertittel) .

Det første trinnet ved å lage en modell er å sette opp en oversikt over teletjenesten, se fig. 4. Ved å bruke denne oversikten kan deltagerne identifiseres og deres rolle og rettigheter kan beskrives. Andre tjenesteplan-objekter, såsom USM, vist i fet og ASM, vist i parenteser, er også synlig i fig. 4.

Filmlageret mottar brukerens leserforespørsel,

prosiserer dem og sender ut korrekte datafiler. Filmlageret vedlikeholder filmen og brukerdatabasene, initierer oppsett av filmnedlastning USM til brukeren ved gitt spilletid, og kontrollerer deling av filmene og andre terminalressurser blant seerne. Denne parten kan ikke initiere en ny MoD-sesjon, men den kan avslå å akseptere nye forespørsler hvis filmlagerets terminal er ut av ressurser. Seerterminalen presenterer leseinformasjon, forhåndsvisninger og filmer, til brukeren. Den vedlikeholder en tjenestebeskrivelse-modell og håndterer hardware- og softwareanordninger som er nødvendig for å motta og presentere multimedia-informasjon. Seeren kan bestille og avslutte MoD-sesjoner på hvilke som helst tidspunkt.

Objektmodellen som representerer betalings-TV-tjenesten i foreliggende oppfinnelse, er vist i fig. 5. Den inneholder nødvendige og valgfrie komponenter og bestemmer alle mulige konfigurasjoner som kan representeres av undersett av objekter. Demo USM, forhåndsvisning, beskrivelse og undertittel ASM er valgfrie, mens alle de andre objektene er nødvendige i denne teletjenesten.

Informasjon om terminalressurser er lagret i tjenestemodulobjektene. Terminalen til MoD-tjenesteleveran-døren og tjenestebrukerne kan ha mange like og noen unike ressurser. Terminalressursene som vurderes i denne teletjenesten omfatter det følgende: hardwaredrivere som ofte kan anvendes med felles utelukkelse, f.eks. drivere som

nettverksanordninger;

databuss-overføringskapasitet til terminalplattformen;

minne og eventuelt disklagringsplass;

eksukveringstid på terminalen;

prosesseringskraft som bestemmer maksimalt antall brukere som kan betjenes parallelt av filmlageret;

spesielle inndata/utdata-anordninger, f.eks.

seerens høyttalere, anvendes også ved felles utelatelse, derfor må en delalgoritme anvendes hvis mange uavhengige applikasjoner ønsker å ha aksess til dem samtidig; og

software- og hardwarekodede enheter, siden selv multippelaksess er sikret, reduseres ytelsen drastisk hvis mange applikasjoner krever tjenester fra den samme modulen, spesielt i tilfelle med video.

Informasjon om nettverksressurser lagret i objektet for aksessforbindelseselementet. Disse omfatter trafikkparametre, såsom QoS-klasse, standardisert ATM-trafikk-beskrivelser og ATM-forbindelsesindentifikatorer. Denne teletjenesten anvender de følgende ressursene i nettverket: båndbredde for bærerforbindelser;

størrelsen til buffer i svitsjeelementer som

påvirker forsinkelse og pakketapforhold;

prosiseringskraft til signallering og svitsjenoder som påvirker, f.eks., oppsettid for forbindelsen;

inndata- og utdata-porter til svitsjeelementene;

og

spesielle funksjoner frembragt av NP, f.eks.

proxy, mediakombinering, kryptering, protokollomforming.

De følgende trinn illustrerer hvordan EMMA/SIGNE-systemet frembringer MoD-tjenesten; 1. Nye seerparter abonnerer på MoD-tjenesten. De lagres som klienter, og filmlagerparter registreres som servere av nettverksleveran-døren og en konto gis til dem.

2. Registrerte seere tillates til å logge inn på NP sin webside og ha aksess til www-sidene vedrørende MoD-teletjenesten, hvortil de abonnerer. Etter en suksessfull login, oppdaterer EMMA-terminalen terminalprofilen som er lagret i SIGNE. 3. Seeren velger MoD-tjenesten til en film-butikk og hans terminal laster den korresponderende tjenestebeskrivelsesmodellen (TCSD) fra SIGNE. 4. Tjenestemodellen tolkes på terminalsiden, og presenteres til seeren som velger ønskede valgfrie komponenter til tjenesten, f.eks. undertittel ASM, eller demo USM, og spesifiserer

UQL til hvert media gjennom tjenestekontrollen. Brukerkvalitetsnivåene for audio og video, er illustrert i tabell 2. Basert på dette valget, dannes en objektmodell for sesjonen av EMMA og sjekkes for å bestemme om, eller ikke, den sam-stemmer med tjenestebeskrivelsesmodellen.

5. Hvis det er konsistent, reserverer NAP

korresponderende terminalressurser og overfører ordren til SIGNE. Oppsett av MoD-sesjonen fortsetter ifølge trinnene omtalt ovenfor. 6. Hvis seeren initierer modifisering av sesjonen, f.eks. ønsker han ikke å ha demo-demokanalen, endrer EMMA LVSI-modellen, og de modifiserte partene av modellen sendes til SIGNE som en ny forespørsel. SIGNE sjekker konsistensen, oppdaterer SI, skalerer nettverksressursene og informerer filmbutikken om endringene. 7. Til slutt, når sesjonen er over, avløses

ressursene i nettverket og i terminalen.

Det foreslåtte styringssystemet for tjenesten er blitt evaluert. Hovedspørsmålet er, hva fordelene er med å ha et styringsstyringssystem for et teletjenestelag over kontrollstrukturen, sett ut ifra ressursreservering? Mer spesifikt, er det nødvendig å ta i betraktning at underliggende nettverk og terminalkontrollstrukturer oppnår fordel fra SMS, uttrykt ved nøyaktighet og hurtighet ved allokering. Siden både bærer og teletjenestelagene er representert av objekter i EMMA/SIGNE-systemet, kan SMS koordinere og følge reservasjonsprosedyren utført av SA. SM og ASE-objektene, i realiseringsplanet, danner grensesnittet til terminal og nettverkskontrollsystemet, respektivt. Når SMS modifiserer dem, tar den tjenesteplan-parametret til sesjonen, så som brukerkvalitetsnivå, brukertjenestemodul og parttype, i betraktning. Således at en måte å utføre denne analysen på, er å kvantifisere ytelsen til bærerressursstyringen med, og uten, tjeneste-styring.

Flere målinger kan anvendes for å sammenligne ytelsen til bærersignalprotokollene. Først oppsettstid for forbindelsen, dvs. tiden som går mellom en forespørsel og etablering av en forbindelse. Antallet avslåtte for-bindelsesforespørsler delt på det totale antall fore-spørsler, dvs. blokkeringssannsynligheten for forbind-elsesforespørsler, kan være den andre målingen. Hvis nedgradering er mulig i nettverket, betyr det at kontroll-strukturen allokerer ressurser som blir unødvendige og som vil avløses senere. Denne ytelseskarakteristikken kan kvantifiseres av faktor for overforsyning, som karakteri-serer mengden overskuddsressurser og varigheten til deres reservasjon. Prosessering av signaleringsmeldinger konsu-merer også noen nettverksressurser, således at signal-intensitet, dvs. det totale antall oppdelte signaleringsmeldinger, utført av en svitsjenode, delt på det totale antall forbindelsesforespørsler, er også en verdi.

Disse målinger er av ulik signifikans i forhold til den overlegne nettverksytelsen og brukertilfredsstillelse. Blokkeringssannsynlighet og oppsettstid for forbindelsen er de viktigste basismålingene for signalytelse, se: D. Niehaus, et al., Performance Benchmarking of Signalling in ATM Networks, IEEE Communications Magazine, August 1997, pp. 134-143.

En lengre oppsettstid for forbindelsen, eller høyere sannsynlighet for blokkering, er mindre akseptabel fra brukers perspektiv. Hvis det er mer overforsyning, er blokkeringssannsynligheten høyere under tiden for forbindelsesoppsettet, signaleringsintensitet er mer et design-spørsmål for å dimensjonere svitsjeenergi, men det har også noe påvirkning på oppsettstiden for forbindelsen også. Siden disse ytelsesmålingene er definert for signal-protokoller som anvendes for forbindelsesoppsett, dvs. under en forholdsvis kort transient fase, har de kun en annen grads effekt på generelle nettverkskarakteristikker. En stor overforsyningsfaktor, gir en lavere gjennomgang av aktive forbindelser, siden mer båndbredde opptas for etablering av forgrunnsforbindelsen. Tilsvarende, høyere signalintensitet resulterer i mindre båndbredde for data-trafikk, hvis signalering og datameldinger bruker den samme båndbredden som radionettverk.

Resultatet av denne analysen er svært avhengig av tilgjengeligheten til ressursene, dvs. lasten i nettverket og i terminalen. Det er i hovedsak fire tilfeller. Hvis det er flere tilgjengelige ressurser, både i nettverket og i terminalen enn den deltakende tjenesten krever, har det ingen påvirkning på ytelsen til protokollen hvor ressursene først blir allokert, hvis trafikkopphopning av forbind-elsesforespørsler oppstår hovedsakelig i nettverket, må nettverksressursene allokeres først, mens terminalressursene må allokeres først i det motsatte tilfellet. Den mest kritiske situasjonen, overlast overalt, krever svært sofistikerte allokeringsopplegg.

En enkel modell er derfor blitt utviklet som simulerer prosessen for ressursreservasjon, både i nettverket og i terminalen, ifølge tre ulike opplegg. I de to første tilfellene mottar nettverkskontrollstrukturen ingen informasjon fra SMS vedrørende teletjenestesesjonen som skal etableres. Den første protokollen, kalt foroverallokering, reserverer nettverksressurser først, som følger den antakelsen at nettverkslasten er høyere enn lasten til mottakerterminalen. Den andre protokollen, kalt bakoverallokering, informerer mottakerterminalen om den forespurte tjenesten først og lar den gjøre ressursreservasjonen i terminalen før nettverket. I det tredje opplegget, kalt hybridallokering, informerer SMS kontrollstrukturen til både nettverket og mottakerterminalen om nødvendige ressurser for teletjenesten.

Ved å opprettholde hovedinnholdet til den tidligere omtalte betalings-TV-tjenesten, er en forenklet modell foreslått. Den antar at seeren, dvs. sluttbrukeren, allerede er registrert og har valgt filmen ved å søke igjennom databasen til filmbutikken. Det neste trinnet er å danne film USM, dvs. å frembringe en ny forbindelse for den levende bildesekvensen. Siden video og audio ASM hovedsakelig krever større båndbredde, i film USM, enn undertittel ASM, blir undertittel ASM neglisjert. Seeren bestiller den nye tjenesten, og ressursene blir reservert ifølge de tre allokeringsoppleggene.

Siden ruting er utenfor rammen av denne beskrivelsen, er fast rute av ti nettverksnoder (N0-N9) gitt mellom terminalene til seeren og filmbutikken. Forespørselen for audio og videoforbindelser blir håndtert sammen, på den samme rute, siden korresponderende ASM må synkroniseres. Uendelig svitsjekapasitet og en 155,2 megabits utetter cellerate antas for nodene. Hver node mottar forbindelses-forespørselen til forgrunnskilden, henvist som r i fig. 6, sender til sin omliggende node og forespørslene til n uavhengige bakgrunnskilder koblet til den. Bakgrunns-forespørslene har ulike rutere, enn N0-N9, dvs. det er kun en servernode pr. bakgrunnskilde. Nodene har en pro-sesseringstid av TN=10 ms pr. signaleringsmelding, termi-nalenes responstid er TT=100 ms, mens spredningsforsink-elsen blir neglisjert. Topprateallokering antas i nodene uten foregående planlegging.

Både seeren og bakgrunnskildene genererer forespørsler ifølge en Poissonprosess med Å,=0,001 s"<1> ankomstrate og 1/(1=100 sek. midlere holdetid for tjenesten. En Poisson-ankomst og eksponensiell distribuert tjenestetid er blitt vist til å være en fornuftig tilnærming for målt telefon-trafikk og denne antakelsen er blitt anvendt både for modellering av personlige kommunikasjonstjenester, se: W.C. Wong, Packet reservation multiple access in a metropolitan microcellular radio enviroment, IEEE J. Select Areas Commun., Vol. 11, No. 6, 1993, pp. 918-925: Y.B. Lin, Chlamtac, Effective call holding times for PCS network, submitted for publication, available at http: // csie . nctu . edu . tW /,

og integrert tale, video og dataceller, se M.C. Yuang, Y.R. Haung, Bandwith assignment para-

digms for broadband integrated voice/ data networks, Computer Communications, Vol. 21, No.

3, 1998, pp. 243-253, og D. Medhi, Guptan, Network Dimensioning and Performance of Multiservice, Multirate Loss Networks with Dynamic Routing, IEEE/' ACM Trans,

on Networking, Vol. 5. No. 6. December 1997, pp. 944-957.

Det er kun en forespurt nettverksressurs, nemlig nødvendig båndbredde, dvs. topp cellerate, som er betraktet i dette forenklede scenariet og de andre, så som buffer-størrelse og antall porter i svitsjeelementene er neglisjert. Terminalen kalkulerer båndbreddeforespørselen fra kvalitetsnivåer som er valgt av brukeren. Det er to uavhengige attributter av både audio og videokomponenter med to bruker brukerkvalitetsnivåer, dvs. seksten ulike kvalitetssettinger, se tabell 2.

Kravet for topp cellerate for kvalitetssetting blir bestemt, basert på tre opsjoner, for komprimert video og audio og er gitt i 64 kilobits pr. sekund enheter i tabell 3. Det er viktig å nevne at en-til-en ruting antas mellom brukerkvalitetsnivåene og tjenestemodulene for dette enkle scenariet. Imidlertid kan det være ulike SM som korre-sponderer til samme brukerkvalitetsnivåer i en full EMMA/SIGNE-implementering, for å la SIGNE velge mellom utførelsesalternativer. Selv om det er 16 ulike settinger, er disse ikke likt foretrukket av sluttbrukeren, siden hver impliserer ulike audio og videokvalitetsnivåer. Settingene kan legges vekt på, basert på enkle psykologiske betrakt-ninger. Referansen er proporsjonal til kvalitet; video-kvalitet dominerer valget, men matchende audio og video-nivåer er foretrukket for ikke-matchede verdier. En liten undersøkelse vedrørende dette emnet, ga preferansematrisen vist i tabell 4, og er grafisk vist i fig. 2.

Massefunksjonssannsynligheten til båndbredden forespurt av kilden, kan hentes fra denne preferansematrisen. Videre kan en nedgraderingsvektor defineres, basert på tabell 3, som gir diskrete nivåer til tele-tjenesteressurser, i dette tilfellet båndbredde, som er meningsfull for applikasjonen;

d = [248 244 241 104 100 98 97 68 64 62 61

32 28 26 25]<*>64 kbps

I tilfellet med foroverallokering forsøker denne protokollen å hente ressursene i nettverket før de i mottakerterminalen: 1. Seeren genererer en båndbreddeforespørsel sender den til nettverket. 2. Hver nettverksnode allokerer den forespurte båndbredden, hvis den er tilgjengelig. Hvis kun mindre båndbredder er tilgjengelig, reserverer den mengden og nedgraderer forespørselen til den nye verdien. Nedgraderingen er derfor avhengig av nedgraderingsvektoren. 3. Når forespørselsmeldingen mottas i filmbutikken, sjekker den om implisert båndbreddenivå er meningsfull, for applikasjonen og nedgraderer den ifølge nedgraderingsvektoren, hvis nødvendig. Hvis båndbreddeforespørselen er nedgradert til null, har forbindelsesoppsettet feilet. Hvis ikke, blir terminalressursene allokert på filmbutikkens side. 4. Filmbutikkens terminal sender tilbake en bekreftelsesmelding til nettverket for å allokere de reserverte ressursene for sesjonen, og løsgjør ekstra båndbreddeallokeringer langs linken. 5. Når denne meldingen når seerens terminal, er forbindelsesoppsettet fullført og applikasjonen kan starte.

Til tross for det foregående opplegget, er filmbutikken betraktet som den mest kritiske ressursen for denne teletjenesten og svært enkle noder antas som ikke er istand til å nedgradere en forespørsel.

1. Seer sender kun en informativ forespørsels-melding til filmbutikken og spør om en film-

forbindelse.

2. Nodene sender videre meldingen, uten å prosessere den, og filmbutikkens terminal sjekker og allokerer dens tilgjengelige

terminalressurser. Den velger et kvalitetsnivå, ifølge dens allokerte terminalressurser og genererer en forespørsel basert på det. 3. Nettverksnodene forsøker å allokere den forespurte båndbredden. Hvis alle nodene langs banen kan allokere den forespurte båndbredden, og meldingen når seerens terminal, er forbindelsen satt opp, og applikasjonen kan starte. Hvis imidlertid den tilgjengelige båndbredden på en node er mindre enn den forespurte, sender den noden tilbake en avslagsmelding til filmbutikken. 4. Filmbutikken nedgraderer forespørselen, ifølge

nedgraderingsvektoren, løsgjør ekstra terminalressurser og sender en ny, nedgradert forespørsel. Fremgangsmåten fortsetter på trinn 3 inntil forbindelsen er etablert, eller feilet, dvs. den forespurte båndbredden når null.

Hovedforskjellen mellom hybridallokering, omtalt nedenfor, og de tidligere oppleggene, er at styrings-ssystemet for tjenesten, dvs. både EMMA og SIGNE, er involvert i forbindelsesoppsettet gjennom overføring av informasjon og om teletjenesten til terminal og nettverkskontrollstrukturen. I dette forenklede scenariet er denne informasjonen ekvivalent til nedgraderingsvektoren. En annen forbedring, er at intelligente nettverksnoder antas å kunne forstå denne vektoren og sende signaleringsmeldinger både forover og bakover. Dette muliggjør en hurtig skalering av nettverksressurser. 1. Først sender EMMA nettverksaksessprogrammet til seeren en ordre til SIGNE gjennom TSP/SIC-protokollen. 2. SIGNE bygger opp tjenesteinstansmodellen og beregner nedgraderingsvektoren som skal sendes igjennom nettverkskontrollstrukturen til den første noden (NO). 3. Nodene sjekker deres ressurser og allokerer den forespurte båndbredden, hvis den er tilgjengelig. Hvis ikke, gjør de: nedgraderer forespørselen iflg. vektoren;

videresender den nye, nedgraderte,

forespørselen til den neste noden; og

samtidig sender tilbake en utløsermelding for den

ekstra reserverte båndbredden til de tidligere nodene. 4. Når den siste noden (N9) er klar med reser-vasjonen, informerer den SIGNE om endelig båndbreddeverdi, gjennom nettverkskontrollstrukturen. SIGNE velger SM og ACE-moduler, ifølge denne informasjonen, og sender en forespørselsmelding til både seeren og filmbutikken gjennom TSP/SIC-protokollen. 5. Når meldingen når terminalene, er forbindelsesoppsettet ferdig, og applikasjonen kan starte.

Det skal bemerkes at svar- og bekreftet status-meldinger utelates for å ha et opplegg som er sammen-lignbart for de andre to. Ifølge den opprinnelige TSP/SIC-protokollen, skal begge parter sende svarmelding til SIGNE, som analyserer disse svarene, finne det felles undersettet av ønsker og til slutt utløse de ekstra ressursene gjennom kontrollstrukturene. Partene informeres om endelig status gjennom bekreftet statusmelding.

Det kan ses at denne protokollen er mer komplisert, enn de to foregående, men man forsøker å frembringe en balanse mellom kompleksitet og overforsyning.

Ytelsen til de tre forannevnte protokolloppleggene kan sammenlignes ved å anvende de tidligere definerte målingene.

Oppsettstiden for forbindelsen er bestemt av allokeringsopplegget. Den har en konstant verdi for forover og hybridallokering (20TN+TT=300 ms) , mens den endres for bakgrunnsopplegget proporsjonalt til nettverkslasten. Det kan klart ses fra fig. 7, at midlere oppsettstid for forbindelsen er lik til den til de andre oppleggene for moderate nettverkslaster (n=50), mens mye lengre tid, opptil en faktor av fire, er nødvendig ved tyngre trafikkopphopning (n>500), pga. de repeterte forsøkene til bakgrunnsopplegget. Sannsynlighetsmassefunksjonen til forbindelsesoppsettstiden, er også beskrevet. Sannsyn-lighetsmassen spres ut ettersom trafikkopphopningen øker. Der er diskrete tidsverdier som oppstår mer enn andre, ifølge basis tidsparametre til simuleringsmodellen, så som svitsjetid på 10 ms, terminalresponstid på 100 ms, etc.

Blokkeringssannsynligheten beregnes for ulike lastsituasjoner, dvs. ulikt antall bakgrunnskilder kobles til hver node. Tre regioner for nettverkslast kan diffe-rensieres i fig. 8; regioner av liten, medium og stor trafikkopphopning. Blokkeringssannsynligheten for fore-spørslene til forgrunnskilden, er praktisk talt den samme som ved forover og hybridallokeringsoppleggene i hver region. Bakoverallokeringen utføres verst i regionen med liten trafikkopphopning (0<n<90), men den har bedre resultater enn de andre to allokeringsoppleggene i tilfellet med mediumtrafikkopphopningsnivåer (90<n<200) og hver kurve sammenfaller i regionen for stor trafikkopphopning (n>200). Siden et blokkeringsnivå større enn 1% ikke er akseptabel for kvalitetsorienterte applikasjoner, og hvert opplegg har en større sannsynlighet for blokkering i den andre og den tredje regionen, kan det konkluderes med at forover og hybridoppleggene er bedre i de praktiske tilfellene. Dette faktum krever imidlertid en mer detaljert evaluering for andre tjenestetiddistribueringer og andre nettverk, som skiller seg i størrelse og topologi.

Hver bakgrunnskilde genererer forbindelsesforespørsler for dens node på en uavhengig måte. Gjennomsnittlig blokkeringssannsynlighet for bakgrunnsforespørsler koblet til den samme noden, er derfor evaluert ved hver node og for ulike trafikkopphopningssituasjoner. Resultatet for den første og den siste noden (NO, N9) er beskrevet i fig. 9.

Det er ingen merkbar forskjell mellom blokkerings-karakteristikkene, unntatt for regionen med liten trafikkopphopning. Forover og hybridallokeringsoppleggene oppfører seg svært likt, siden begge fremgangsmåtene nedgraderer forespørselen ifølge nedgraderingsvektoren i mottakerterminal, eller i nettverksnodene, respektiv. Det er interessant å se at bakoveropplegget har bedre resultater på den første noden (NO), men frembringer høyere blokkeringssannsynlighet på den siste noden (N9). Dette er pga. at forgrunnskilden laster nettverksnodene med spredte signaleringsmeldinger på en ubalansert måte ved bakoverallokering. Nodene nærmest mottakerterminalen må prosessere mange flere meldinger, enn den første noden, pga. det iterative allokeringsopplegget, dvs. dette er en plasser-ingsrettet protokoll som anvender uttrykkene presentert i:

L. Barnett, The Space Division Multiple

Access Protocol: asynchronous implementation and performanse, Computer Communications, Vol. 21.

No. 3, 1998, pp. 227,242.

Hovedkonklusjonen vedrørende resultatene til blokkeringssannsynlighet, er at de tre oppleggene har svært lik ytelse.

Under forbindelsesoppsett, må nodene ikke alltid allokere all den tidligere reserverte båndbredden, men utløser båndbredden som ikke er nødvendig pga. en nedgradering av den opprinnelige forespørselen. Mengden av det overskuddet for reservert båndbredde og varigheten til overforsyningen, er analysert av en faktor for overforsyning.

I fig. 10 er gjennomsnittet til båndbredde for overforsyning gitt for den andre og den åttende noden som en funksjon av nettverkslasten. Det kan ses at den første og den siste noden er spesiell, både for bakover, eller hybrid, allokeringens ståsted. Bakovertilnærmingen mulig-gjør ikke på nedgradering i nodene, således at det ikke er noen overforsyning på node NO. Denne plasseringstendensen er grunnen for å velge NI og N8 i stedet for kantnodene. Selv om kurvene kommer nærmere til hverandre i området for stor trafikkopphopning (n>200), har bakoverallokering den klart verste ytelsen, og hybridallokering den beste. Misvisningen over n=100 bakgrunnsnoder kan forklares ved oppdeling i nettverket. Som klart vist i fig. 10, kan hybridopplegget bruke kunnskapen om nedgraderingsvektoren svært bra, dvs. SMS kan frembringe nyttig informasjon til kontrollstrukturen.

Det er også meningsfullt å sjekke sannsynlighetsmassefunksjonen for ulike overforsyningstrinn. Det kan klart ses i fig. 11, at der er diskrete nivåer til båndbredden som er reservert og utløst pga. den diskrete nedgraderingsvektoren. Diskretverdien er betydningsfull i tilfellet med bakoveropplegget, siden det ikke er noen nedgradering i nettverket, og kun filmbutikkens terminal følger nedgraderingsvektoren. Formen til kurven for forover og hybridallokeringer, er svært nært hverandre, imidlertid utøves hybridopplegget bedre.

Signaleringsintensiteten beregnes som forholdet til antallet spredte signaleringsmeldinger, så som reservering, allokering, reallokering og utløsning, og det totale antall forespørsler for forgrunnskilder prosessert av en svit-sj ingsnode. Siden denne verdien også er avhengig av nodens posisjon, er resultatet vist i fig. 12 for nodene på kantene til nettverket (NO, N9).

I tilfellet med den første noden (NO), er antallet signaleringsmeldinger det høyeste for hybridopplegget, men kun i regionen for mediumtrafikkopphopning (90<n<200), og hver kurve avtar ved høyere trafikkopphopning. Grunnen for den første observasjonen, er at antallet og frekvensen til nedgradering og reallokeringsaksjoner øker når lasten er høyere, som i tilfellet med hybridallokering, siden den første noden må prosessere hver reallokeringsmelding som kommer fra de øvre nodene, ved siden av de tre basis-meldingene (reservere, allokere og utløse). Det sistnevnte fenomenet, er forårsaket av det høyere antall avslåtte forbindelsesforespørsler, dvs. kortere oppsettsprosedyrer, ved høyere trafikkopphopning.

Til tross for grafen som det refereres til ovenfor, frembringer forover og hybridoppleggene eksakt de samme karakteristikker for den siste noden (N9), mens bakover-kurven har et hopp i området for medium trafikkopphopning. Denne observasjonen understreker det tidligere nevnte faktum, at bakoverallokering forårsaker en svært ubalansert last for svitsjingselementene, ut ifra både blokkeringssannsynligheten og signaleringsintensiteten. Selv om hybridallokering også krever noe mer prosessering av spredte signaleringsmeldinger, i tilfellet med den første noden, er denne differansen minimal.

Som det er blitt ovenfor, omfatter foreliggende oppfinnelse en flerlags styringstilnærming for multipart, multiforbindelser, multimediateletjenester, med et separert styringssystem for tjenesten i teletjenestelaget og kontrollstrukturen i bærertjenestelaget. Flere problemer forbundet med nye teletjenester, er blitt beskrevet og analysert i denne beskrivelsen, basert på relaterte pub-likasjoner og sammenligninger med telefontjenester. Løs-ningen på disse problemene er blitt beskrevet ved anvendelse av EMMA/SIGNE-styringssystemet for tjenesten. Drift av EMMA/SIGNE-styringssystemet for tjenesten er blitt beskrevet, både i generelle uttrykk og med henvisning til et illustrerende eksempel, nemlig betalings-TV-tjenester. Fordelene med å anvende en SMS, sett ut ifra ressursreservering, er blitt understreket ved et simulerings-studium som analyserer ytelsen til tre ulike ressurs-allokeringsopplegg.

EMMA/SIGNE-styringssystemet henter karakteristikkene til den forespurte teletjenesten med et grafisk brukergrensesnitt som frembringer modulære tjenestekomponenter, forhåndsdefinert av nettverket og applikasjonsleverandøren, til naive tjenestebrukere. En objektorientert teletjenestemodell bygges opp fra denne forespørselen for tjeneste-styring ved anvendelse av en standard ruting mellom teletjenesten og entitetene for bærertjenestelagene. Denne modellen beskriver både de abstrakte tjenestekomponentene, så som parter, kommunikasjonsmedia og forhold, og terminal og nettverksressurser som skal anvendes for å utføre tjenesten. SMS oppfyller flere aksjoner ved å anvende ulik informasjon gitt i denne modellen. Regelsettet, som inneholder regler for skalering, minimumssettet av nødvendige tjenestekomponenter og tillatelser til parter, og terminalprofil anvendes for å skalere og nettverksressurser på en koordinert måte. Til tross for mange nylige skalerings-tilnærminger, er brukeren involvert i bestemmelsesprosessen vedrørende skalering som oppstår kun under forhandlingsfasen. Straks en tjeneste er bekreftet, garanterer SMS alle nødvendige ressurser for å opprettholde det abstrakte nivået for kvalitet er krevd av brukeren. Imidlertid har SMS frihet til å velge det beste utførelsesalternativet ved å ta reglene for teletjenesten, kompatibilitet blant terminaler og nåværende nettverkssituasjon, i betraktning. På denne måten er nettverk og terminalressurser i balanse med applikasjonen og kravene til brukerne. SMS frembringer lavnivås trafikkparametre til CAC og UPC-funksjoner ifølge trafikkprofilen. Systemet omfatter en opprinnelig ATM brukerapplikasjon bygget opp fra byggeblokker, og er rettet mot applikasjonens skalerbarhet, men den frembringer sikret kvalitet til ikke-ATM-applikasjoner, så vel.

Foreliggende oppfinnelse kan anvendes i sammenheng med mange ulike typer teletjenester, eller datamaskinappli-kasjoner. Det er av spesiell verdi i forhold til komplekse teletjenester, dvs. en tjeneste som omfatter multipart, multiforbindelser og/eller multimedia. Likeledes er TSMS av stor verdi når tjenesten må være istand til å ta mange ulike opsjoner med i betraktning, med hensyn til typer av brukerutstyr, eller type kommunikasjonsfasiliteter. TSMS omfatter generiske midler for å håndtere disse typene kompleksitet .

Videre er også foreliggende oppfinnelse anvendbar ved tidligere applikasjoner, f.eks. IP-baserte programmer, som et QoS-omliggende rammenettverk.

Å starte en ny multimediatjeneste, er en svært omfattende oppgave for en operatør, hvis tjenesten må dannes fra bunnen av. Foreliggende oppfinnelse frembringer en generisk fremgangsmåte for å utvikle nye tjenester som letter en utviklende utvikling av nye tjenester.

TSMS kan også være av verdi for applikasjonsleveran-dører, spesielt hvis TSMS-konseptet implementeres som del av operativsystemet med nettverkskapabiliteter. Det frembringer en nye API for applikasjonsdesignere.

Tradisjonelt er ny tjeneste som en videokonferanse-tjeneste konstruert som en blokk, og støttes av ny tilpasset signalering mellom nettverket og terminalene. Dette betyr at konstruksjon og oppstart av en ny tjeneste er en tung oppgave. Foreliggende oppfinnelse gjør utvik-ling av nye komplekse teletjenester, eller nye komplekse multi-brukerapplikasjoner, mye enklere.

Det i prinsippet oppfinneriske konseptet som ligger under foreliggende oppfinnelse, skal nå kort bli beskrevet.

Styringssystemet for teletjenesten, TSMS, frembringer en overliggende tjenestestyringsfunksjon som dermed løser et antall problemer vedrørende i hovedsak teletjenester, og mer bestemt komplekse teletjenester, dvs. en tjeneste som involverer multipart, multiforbindelser og/eller multimedia. Mer bestemt søker oppfinnelsen å løse de følgende problemene: 1. TSMS avløser brukeren fra å måtte frembringe detaljerte og kompliserte tekniske beskrivelser for å starte en teletjeneste og indikere tjeneste-kvalitetsaspektet. 2. SU kan ikke vanligvis uttrykke hans QoS-preferanse, Siden applikasjonene ikke spør om det. Således at TSMS har sitt eget tjenestekontrollgrensesnitt for samvirke

med brukeren.

3. Allokering og utløsing av telekommunikasjons-applikasjoner og ressurser i terminaler og nettverk. 4. Samvirke og integrasjon av telekommunika-sjonsapplikasjoner og ressurser i terminaler og nettverk.

5. Kontroll av disse ressursene, ut ifra tjenesten,

som derved opprettholder nødvendig kvalitet på tjenesten, f.eks. tilpasning av ressurser,

så som kapabilitet til kommunikasjonsbærer

ifølge ulike eller skiftende omstendigheter.

6. TSMS-prinsippet frembringer et hovedopplegg for å konstruere nye teletjenester som letter i hovedsak tjenestedefinisjonen, og som frembringer en systematisk måte å håndtere ulike opsjoner til tjenesten, som ellers hurtig kan endres til en

uhåndterbar stor mengde mulige varianter av tjenesten.

7. TSMS gjør det mulig å konstruere nye, komplekse tjenester ved å inkludere eksisterende, tidligere, applikasjoner og kommunikasjonsfasiliteter som komponenter integrert i den nye tjenesten. Dermed kan eksisterende standardapplikasjoner og standard-kommunikasjonsfasiliteter bli byggeblokker i mer

komplekse teletjenester.

8. Foreliggende oppfinnelse støtter utvikling av nye potensielle forretningssegmenter for tjeneste-leverandører, ved å danne teletjenestelaget og lette teletjenester som de kan frembringe, i stedet for å selge på nytt, applikasjoner eller nettverks-forbindelser . 10. Hurtig tjenestefrembringelse støttes ved gjenbruk komponenter i TSMS. 11. TSMS virker også som et QoS-omliggende rammeverk for enkle applikasjoner som ikke er istand til å utvikle kvalitetskrav til den underliggende terminalen og nettverkskontrollstrukturen. 12. Foreliggende oppfinnelse beskytter brukeren av applikasjonene fra hurtig og uforutsatt utvikling av nettverk og computerteknologier. På denne måten kan applikasjon og nettverksressurser harmoniseres, som gir en effektiv informasjonsoverførsel, selv om applikasjon og nettverksleverandører arbeider

uavhengig.

13. Med eksisterende systemer blir ikke terminalressurser tatt med i betraktning under forhandlinger vedrørende systemkonfigurasjoner, selv om innholdsleverandørens terminal, f.eks. en www-server, ofte er en flaskehals for ytelsen, TSMS kan håndtere dette så vel.

Foreliggende oppfinnelse omfatter et styringsssystem for en teletjeneste (TSMS), som kan implementeres som programvare som anvendes i komplekse teletjenester. Forholdet mellom TSMS og dens miljø, er vist i fig. 13.

TSMS omfatter en tjenestekontrollmodul som frembringer brukeren med et grafisk grensesnitt. Initielt indikerer brukeren hans tjenesteforespørsel til TSMS. Dette gir brukeren en mekanisme til å frembringe parametre, nødvendig for teletjenesten, f.eks. parter som skal inviteres til å delta i teletjenesten, og ønske kvalitet på tjenesten. Denne dialogen oppnås i et brukerorientert språk som TSMS anvender for å beregne den nødvendige informasjonen.

TSMS har informasjon vedrørende tjenestedefinisjoner og danner en objektorientert teletjenestemodell som er bygget opp fra tjenesteforespørselen ved å anvende en standard ruting mellom entitetene for teletjenestelaget og entitetene for bærertjenestelaget. Denne modellen beskriver både de abstrakte tjenestekomponentene (så som parter, kommunikasjonsmedia og forhold) og terminal og nettverksressurser som skal anvendes for å utøve tjenesten.

TSMS oppfyller flere aksjoner ved å anvende ulik informasjon gitt i teletjenestemodellen. Regelsettet, som inneholder regler for skalering, minimumssett for nødven-dige tjenestekomponenter og tillatelser fra parter, og terminalprofiler anvendes for å skalere terminal og nettverksressurser på en koordinert måte. Brukeren er involvert i bestemmelsesprosessen for skalering som kun oppstår under forhandlingsfasen. Straks en tjeneste er bekreftet, garanterer TSMS alle nødvendige ressurser for å opprettholde det abstrakte kvalitetsnivået som kreves av brukeren. Imidlertid har TSMS frihet til å velge det beste utførelsesalternativet ved å ta reglene for teletjenesten, kompatibilitet blant terminaler og nåværende nettverkssituasjon, med i betraktning. På denne måten er nettverk og terminalressurser i balanse med applikasjonen og kravene til brukerne.

TSMS frembringer lavnivås trafikkparametre til CAC (Cali Admission Control) og UPC (Usage Parameter Control)-funksjoner iflg. trafikkprofilen. Systemet omfatter opprinnelig ATM brukerapplikasjoner bygget opp fra byggeblokker og er rettet mot skaleringsmulighet for applikasjon. I tillegg frembringer den sikret kvalitet til ikke-ATM-applikasjoner. De nummeriske resultatene viser at TSMS kan frembringe slik informasjon til kontroll-strukturen, som tydelig øker ytelsen til reservasjons-prosessen, uttrykt ved mindre overforsyning, mindre signal-intensitet og en mer balansert last på nettverksnodene.

TSMS har iboende mange ulike teletjenester, hvor hver er definert i beskrivelsesdatabasen for teletjenesten, se fig. 3. Fig. 3 viser komponentene til et styringssystem for en teletjeneste, iflg. foreliggende oppfinnelse, og er selvforklarende.

Som tidligere forklart, kan TSMS

realiseres som en programvaredel til en teletjeneste, og kan således være en del av en distribuert programvareapplikasjon som dekker nettverksfasiliteter og en, eller flere, brukerutstyr, typisk en PC. TSMS kan i seg selv distribueres på et antall ulike måter, som resulterer i ulike systemkonfigurasjoner, f.eks.: TSMS kan i helhet implementeres i nettverket,

som illustrert i fig. 14;

TSMS kan i helhet implementeres i en brukers

utstyr;

TSMS kan implementeres som distribuert mellom

nettverket og en brukers utstyr;

TSMS kan implementeres som distribuert mellom nettverket og alle brukeres utstyr, se fig. 15,

eller

TSMS kan implementeres som distribuert mellom

alle brukeres utstyr.

Claims (29)

1. Styringssystem for en teletjeneste tilpasset til å styre et antall komplekse teletjenester, hvor styringssystemet for teletjenesten omfatter en tjenestekontrollmodul, ordnet for å frembringe en bruker med et grafisk grensesnitt tilpasset til å muliggjøre for brukeren å frembringe data på et krevet QoS og andre parametre, vedrørende en teletjeneste som brukeren ønsker å starte opp, midler for å lagre informasjon vedrørende tjenestedefinisjoner, om modelleringsmidler for å bygge en objektorientert teletjenestemodell fra en forespørsel for en tjeneste, mottatt fra det grafiske grensesnittet via tjenestekontrollmodulen, ved å anvende en standard ruting mellom entiteter for teletjenestelag og entiteter for bærertjenestelag, karakterisert ved at teletjenestemodellen omfatter et regelsett som omfatter: regler for skalering av teletjenesten; et minimumssett av nødvendige tjenestekomponenter; og tillatelser fra partene til tjenesten.

2. System i samsvar med krav 1, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er tilpasset for å støtte en dialog mellom bruker og tjenestekontrollmodulen, utført via det grafiske grensesnittet, ved å anvende et brukerorientert språk, hvorfra styringssystemet for teletjenesten kan utlede data nødvendig for å sette opp og å styre en teletjeneste.

3. System i samsvar med krav 1 eller 2, karakterisert ved at den objektorienterte teletjenestemodellen beskriver abstrakte tjenestekomponenter, omfattende parter til tjenesten, kommunikasjonsmedia og forhold, sammen med terminalressurser og nettverksressurser som skal anvendes ved utføring av en forespurt teletjeneste.

4. System i samsvar med krav 1, karakterisert ved at teletjenestemodellen omfatter terminalprofiler, og ved at midler frembragt for anvendelse av regelsettet og terminalprofiler fra å skalere terminal og nettverksressurser på en koordinert måte.

5. System i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er tilpasset til å muliggjøre at en bruker kan være part i en bestemmelsesprosess vedrørende skalering under en forhandlingsfase for å sette opp en teletjeneste, og ved at straks en teletjeneste er blitt etablert, er styringssystemet for teletjenesten tilpasset til å garantere alle ressurser nødvendig for å opprettholde en QoS som kreves av en bruker.

6. System i samsvar med krav 4, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er tilpasset til å velge det beste utførelsesalternativet for en teletjeneste ved å ta i betraktning: regelsettet; kompatibilitet mellom terminaler; nåværende nettverkssituasjon; slik at nettverk og terminalressurser er i balanse med teletjenesteapplikasjonen og brukerkravene.

7. System i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er tilpasset til å frembringe lavnivås trafikkparametre til kontrollmidler for tilkoblingsadgang og kontrollmidler for brukerparametre.

8. System i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten omfatter en opprinnelig ATM-brukerapplikasjon tilpasset til å frembringe skaleringsmulighet for applikasjonen og en sikret kvalitet til ikke-ATM-applikasjoner.

9. System i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er implementert i programvare.

10. System i samsvar med krav 9, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er implementert i helhet i et telekommunikasjonsnettverk.

11. System i samsvar med krav 9, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er distribuert mellom et telekommunikasjonsnettverk og en enkelt brukers utstyr.

12. System i samsvar med krav 9, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er distribuert mellom et telekommunikasjonsnettverk og alle brukeres utstyr.

13. System i samsvar med krav 9, karakterisert ved at styringssystemet for teletjenesten er distribuert i helhet mellom alle brukeres utstyr.

14. System i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at en av et antall komplekse teletjenester, er betalings-TV.

15. Telekommunikasjonssystem, logisk splittet mellom et applikasjonslag, et teletjenestelag, et bærertjenestelag og et ressurslag, karakterisert ved at teletjenestelaget omfatter et styringssystem for en teletjeneste i samsvar med et av kravene 1-14.

16. Fremgangsmåte for å styre et antall komplekse teletjenester som frembringer en bruker et grafisk grensesnitt tilpasset til å muliggjøre at brukeren kan frembringe data på nødvendig QoS og andre parametre, vedrørende en teletjeneste som brukeren ønsker å starte opp, lagring av informasjon vedrørende tjenestedefinisjoner, og bygging av en objektorientert teletjenstemodell fra en forespørsel for en tjeneste, mottatt fra det grafiske grensesnittet, ved anvendelse av standardruting mellom entiteter for teletjenestelaget og entiteter for bærertjenestelaget, karakterisert ved at teletjenestemodellen omfatter et regelsett som omfatter: regler for å skalere teletjenesten; et minimumssett av nødvendige tjenestekomponenter; og tillatelser fra parter til tjenesten.

17. Fremgangsmåte i samsvar med krav 16, karakterisert ved å utføre en dialog mellom en bruker og tjenestekontrollmodulen, via det grafiske grensesnittet, og ved å anvende et brukerorientert språk for dialogen, hvorfra styringssystemet for teletjenesten kan utlede data nødvendig for å sette opp og styre en teletj eneste.

18. Fremgangsmåte i samsvar med krav 16 eller 17, karakterisert ved at den objektorienterte teletjenestemodellen beskriver abstrakte tjenestekomponenter, omfattende parter til tjenesten, kommunikasjonsmedia og forhold, sammen med terminalressurser og nettverksressurser som skal anvendes ved utføring av en forespurt teletjeneste.

19. Fremgangsmåte i samsvar med krav 18, karakterisert ved at teletjenestemodellen omfatter terminalprofiler, og anvendelse av regelsettet og terminalprofilene for å skalere terminal og nettverksressurser på en koordinert måte.

20. Fremgangsmåte i samsvar med krav 16-19, karakterisert ved at en bruker er part i en bestemmelsesprosess vedrørende skalering under en forhandlingsfase for å sette opp en teletjeneste, og ved å garantere alle ressurser nødvendig for å opprettholde en QoS som kreves av en bruker, straks en teletjeneste er blitt etablert.

21. Fremgangsmåte i samsvar med krav 20, karakterisert ved å velge et beste utførelsesalternativ for en teletjeneste ved å ta i betraktning: regelsettet; kompatibilitet mellom terminaler; nåværende nettverkssituasjon; slik at nettverk og terminalressurser er i balanse med teletjenesteapplikasjonen og brukerkravene.

22. Fremgangsmåte i samsvar med krav 16-21, karakterisert ved å frembringe lavnivås trafikkparametre til en tilkobling adgangskontroll og en bruksparameterkontroll.

23. Fremgangsmåte i samsvar med krav 16-21, karakterisert ved å frembringe opprinnelig ATM-brukerapplikasjoner for å frembringe skaleringsmulighet for applikasjonen og sikret kvalitet til ikke-ATM-applikasj oner.

24. Fremgangsmåte i samsvar med krav 16-23, karakterisert ved å implementere fremgangsmåten i programvare.

25. Fremgangsmåte i samsvar med krav 24, karakterisert ved å ordne programvaren i helhet i et telekommunikasjonsnettverk.

26. Fremgangsmåte i samsvar med krav 24, karakterisert ved å distribuere programvaren mellom et telekommunikasjonsnettverk og en enkelt brukers utstyr.

27. Fremgangsmåte i samsvar med krav 24, karakterisert vedå distribuere programvaren mellom et telekommunikasjonsnettverk og alle brukeres utstyr.

28. Fremgangsmåte i samsvar med krav 24, karakterisert vedå distribuere programvaren i helhet mellom alle brukernes utstyr.

29. Fremgangsmåte i samsvar med et av de foregående kravene, karakterisert ved at en av et antall komplekse teletjenester er betalings-TV.