NO317893B1 - Fremgangsmate for fremstilling et abrasivt produkt. - Google Patents

Description

Bakgrunn for oppfinnelsen

Denne opprinnelse angår en fremgangsmåte for fremstilling av et abrasivt produkt ved å anvende et hybrid-bindemateriale. Når det gjelder denne beskrivelse, er begrepet "abrasivt produkt" underforstått å henvise til slike produkter som mer vanlig beskrives som belagte abrasive produkter og bundne abrasive produkter.

Belagte abrasive produkter er særmerket ved at det er anvendt et substratmateri-ale som vanligvis er plant, og på dette er det avsatt abrasive korn som er bundet til substratet med et bindemateriale. Konvensjonelt avsettes bindematerialet, eller en forløper for dette, på substratet. Slipekornene avsettes på bindematerialet som så herdes og gir en adekvat forankring av kornene. Det første bindelag betegnes fremstillings-belegg, og et belegg over kornene betegnes limbelegg. Ved en alternativ utforming blandes slipekornene med et bindemiddel eller et utgangsmateriale for dette, og blandingen avsettes på substratet før bindematerialet eller bindematerialforløperen herdes. Bindings/abrasiv-laget kan avsettes som et jevnt lag eller med et strukturert mønster som enten er resultatet av avsetningsprosessen, eller en etterfølgende behandling før herdingen av bindemidlet. I den sistnevnte situasjon, betegnes det belagte abrasive produkt ofte strukturert abrasivt produkt.

Bundne abrasive produkter er kjennetegnet ved at de omfatter en tredimensjonal struktur hvor abrasivkornene holdes i en matriks av et bindemateriale som konvensjonelt er et metall, et glassmateriale eller et organisk materiale. Metallbinding er generelt reservert for superabrasiver. Metallbundne abrasiver oppnås generelt i form av tynne lag med superabrasive korn, loddet til et metallhjul eller en metalloverflate. Den foreliggende oppfinnelse angår mer direkte abrasive produkter hvor strukturen er tredimensjonal og bindingen er en hybridbinding.

"Hybrid"-bindingene benyttet i produktene fremstilt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, er bindinger som ikke uten videre faller inn under noen av kategoriene glassaktig eller organisk. Glassaktige bindinger, slik navnet antyder, er basert på glassaktige materialer som må smelte og flyte for å dekke slipekornene og danne bindende pinner mellom nabokorn før det får avkjøle og stivne, og derved holde strukturen sammen. Glassbundne materialer formes derfor ved høye temperaturer ved å benytte langvarige formesykluser. Produktet er imidlertid svært stivt og effektivt, særlig anvendt ved presisjonssliping. Organiske bindematerialer formes imidlertid ved betraktelig lavere temperaturer, og bindematerialet er et polymermateriale som kan formes ved forholdsvis lav temperatur, og som kan bringes til å bli stivt som et resultat av tverrbinding. Poly-meren kan være en herdeplast, som f.eks. fenol-formaldehyd, urea-formaldehyd eller epoksy-harpiks, eller den kan være en strålingsherdbar polymer som f.eks. en akrylert uretanharpiks, akrylert epoksyharpiks, akrylert polyesterharpiks eller én av de mange varianter av slike kjemiske temaer som danner en høyt tverrbundet, stiv polymer ved

eksponering for synlig lys, UV-lys eller elektronbestråling, med eller uten en katalysator for å aktivere eller fremme omdannelsen.

Én anvendelig kategori hybrid-polymermaterialer er beskrevet i US 4 349 386, US 4 472 199 og US 4 888 311. Det beskrives en familie med silisium-aluminater, poly-sialater og/eller (silokso-sialat)-polymerer. Slike polymerer har den generiske formel: Mn[-(Si-02-)2-Al-02-]n-w.H20, hvor M er natrium eller kalium, eller en blanding av disse, z er 1-3, w har en verdi opp til 7 og n er kondensasjonsgraden. Slike polymerer angis nå

generelt med trivialnavnet "geopolymerer". De fremstilles hensiktsmessig ved å tilsette et basisk, hydratisert aluminiumsilikat til en oppløsning av et alkalimetallsilikat. En mindre variant av dette tema gir polymerer kjent som "geo-herdeplaster". Disse fremstilles ved å tilsette en basisk oppløsning av et alkalimetallsilikat til et hydratisert aluminiumsilikat. For enkelhets skyld vil begge produkttyper heretter bli betegnet "geopolymerer".

Anvendelse av slike geopolymerer ved fremstilling av bundne abrasiver er angitt i patentsøknaden EP 0 485 966, hvor det også angis at disse bindinger kan modifiseres ved å tilsette organiske polymerer.

EP 485 966 angår således en fremgangsmåte for fremstilling av et slipemiddel hvor slipekornene festes ved å anvende en geopolymer som bindemiddel.

EP 417 729 angår et slipemiddel hvor aluminiumholdige sol-gel-slipepartikler med silisiumanriket overflate er bundet med et glassaktig bindemateriale. Ved fremstillingen blir de aluminiumholdige slipekornene belagt med silika (for eksempel kolloidalt silika) eller en organisk silanforbindelse slik at det oppnås en silika-anriket overflate. For å danne den keramiske binding må artikkelen brennes ved temperaturer på minst 800 °C.

US 3 847 568 angår et slipemiddel som omfatter korn av alumina med et film-overtrekk av glass, og et porøst keramisk bindemiddel, hvor glasset binder både til slipekornene og til det keramiske materiale. Slipemidlet fremstilles ved å blande korn av alumina, et vanlig keramisk bindemateriale og knust glass. Ved brenningen vil glasset smelte og danne en film på slipekornene og feste disse til det keramiske bindematerialet, samtidig som det dannes porer i bindingsmatriksen.

Geopolymerer er kjennetegnet ved at de inneholder "hybrid-bindinger". Disse er verken lik glassaktige eller organiske bindinger, selv om de har noen kjennetegn fra hver. De har svært betydelige fordeler fremfor konvensjonelle glassaktige bindinger ved fremstilling av bundne abrasiver. Av primær viktighet er at de dannes ved forholdsvis lave temperaturer (slik som organiske bindinger) som er godt under den temperatur hvor glass smelter, og de har en jevn sammensetning. I motsetning til dette må glassbindingene formes ved temperaturer for smeltet glass, og slike temperaturer må holdes mens glasset flyter slik at det dekker slipekornene og former sammenbundne stenger. Geopolymerene har imidlertid polymerstrukturer med mye av den samme hardhet og styrke som glassbindinger, og på denne måte er de ulik konvensjonelle organiske bindinger, men de er mye mindre sprø og har større elastisitetsmodul enn glassbindinger.

Anvendelse av geopolymerer er derfor et svært attraktivt alternativ til konvensjonelle glassbindinger med hensyn til den forholdsvis lave dannelsestemperatur. Som et resultat av den forholdsvis lave prosesstemperatur kan mange avanserte teknologier anvendes, så som innlemmelse av aktive fyllstoffer ved bindingen, hvilket er umulig med glassbundne produkter. I tillegg til disse fordeler kommer den høyere etterfremstilte termiske stabilitet og høyere brukstemperaturer, sammenlignet med organisk bundne produkter. Bindematerialene er derfor av en sann "hybrid"-natur.

Den lave fremstillingstemperatur gjør det også mulig å moderere noe av sprø-heten i forbindelse med glassbindinger ved å tilsette organiske polymerer. Det er derfor mulig å skreddersy bindematerialets fysiske egenskaper til de krav som stilles til det fremstilte produkt.

Det er imidlertid meget problematisk å anvende geopolymerer ved fremstilling av bundne slipeprodukter når abrasivet er basert på alumina. Årsaken er at bindingene dannes under sterkt alkaliske betingelser, og at overflaten på slipekorn av alumina an-gripes av alkali. Resultatet er en svært betydelig svekket binding mellom abrasivet og bindematerialet, slik at ved faktiske slipetester vil egenskapene ikke være særlig imponerende.

Det er nå funnet at geopolymerer kan anvendes sammen med alumina-baserte abrasiver, og denne erkjennelse danner basis for denne oppfinnelse. Denne erkjennelse åpner muligheten for billige glassbundne abrasiver hvor egenskapene hos det bundne abrasiv kan justeres ved å modifisere bindematerialet og hvor bindematerialet er høyt reproduserbart og økonomisk å fremstille og bruke.

Beskrivelse av oppfinnelsen

Med den foreliggende oppfinnelse tilveiebringes en fremgangsmåte for fremstilling av et bundet abrasivt produkt. Fremgangsmåten omfatter å tilveiebringe alumina-baserte slipekorn hvor minst 70% av overflaten på slike korn er dekket med et glassaktig lag. Fremgangsmåten er kjennetegnet ved at de belagte alumina-baserte slipekorn blandes med en geopolymer, og så herde geopolymeren.

Det alumina-baserte abrasiv kan være et sammensmeltet alumina eller et keramisk (eller sintret) alumina, eventuelt et som er dannet ved en sol-gel-prosess. Det kan også være et samsmeltet alumina-zirkonia, eller en blanding av slike korn med andre abrasive korn av alumina. Problemet med angrep på bindematerialet forverres når alumina har mindre krystallstørrelser. Således sikres den største fordel når de alumina-baserte slipekorn faktisk fremstilles ved en kimet sol-gel-prosess som beskrevet blant annet i US 4 623 364, fordi dette danner alumina-krystaller som er i submikrometer-området. Aluminakrystaller med størrelse opp til ca. 10 ^im dannes ved ikke-kimede sol-gel-prosesser, spesielt når krystall veksten under sintring inhiberes gjennom nærvær av sjeldne jordmetalloksider, yttria, magnesia, zirkonia, silika og lignende. Fordelene oppnådd med den foreliggende oppfinnelse er også temmelig åpenbare når det anvendes slike ikke-kimede sol-gel-alumina. Mer generelt er oppfinnelsen også anvendelig med alle sammensmeltede alumina.

Glasslaget kan avsettes på kornene f.eks. ved å behandle kornene med røket silika, fulgt av en brenneprosess. Alternativt kan kornene behandles med en blanding av konvensjonelle glasskomponenter, og deretter brennes ved tilstrekkelig temperatur til å danne glasset og la glasset flyte og dekke kornene. Blandingen vil så bli brukket opp og gi de glassbelagte korn. Denne prosess kan bli akselerert og gjort mer jevn ved å anvende en pulverisert glassfritte i stedet for glasskomponentene.

Den mest hensiktsmessige måte å utnytte fremgangsmåten ifølge den foreliggende oppfinnelse på, er imidlertid mye mer rett frem. Under fremstillingen av konvensjonelle glassbundne slipeprodukter vil en viss andel av produktene vise seg å være utenfor de foreskrevne spesifikasjoner, og må vrakes. Når dessuten et slipeprodukt, så som et hjul, har nådd slutten på sin brukstid, så er det ofte tilbake et vesentlig produkt-volum. Disse vrak- og rest-produkter vil ved knusing gi slipekorn som er minst delvis belagt med et glasslag som er tilbake fra den tidligere anvendte glassbinding. Overflate-arealet på kornene er ofte dekket hovedsakelig 100% med glass, unntatt når kornene har vært utsatt for abrasjon eller når en bindingsstang er brutt bort og etterlater en del av overflaten naken. Når slike gjenvundne slipekorn er alumina-baserte, så kan de svært hensiktsmessig gi de belagte alumina-baserte slipekorn som anvendes ved den foreliggende fremgangsmåte.

Den foreliggende oppfinnelse innebærer således en mulighet til å anvende vrak-materiale som ellers ville måtte bli sendt til landfyllinger. Fordelene med den foreliggende oppfinnelse er derfor klare. Oppfinnelsen er tilpasset anvendelse av for øvrig verdi-løse materialer og er derfor miljømessig godt akseptabel.

Fordelene er imidlertid ikke bare økonomiske. Oppfinnelsen gir også for første gang en mulighet til å dra fordeler av den fleksible bearbeiding når det gjelder lav temperatur og hurtig herding, og muligheten for å utforme bindematerialet slik at det møter kravene som stilles til det fremstilte produkt.

Den foretrukne utførelsesform av oppfinnelsen omfatter slipekorn med et belegg av et glassaktig (glass) bindemateriale med tykkelse fra 0,5 til 5 um. Et slikt belegg er tykt nok til å beskytte kornet mot angrep av det basiske, høyalkaliske geopolymer-bindemateriale, og allikevel tynt nok til ikke å forandre kornets funksjon under sliping. For å realisere belegg innen det foretrukne område, kan det være nødvendig med forskjellige forhold korn/glass, avhengig av kornstørrelse, korndensitet og glassdensitet. For å belyse dette så vil sammensmeltede eller sintrede slipekorn av alumina med partikkel-størrelse ca. 180 um (100 grit), belagt med et typisk glassbasert bindemateriale, ha et volumforhold korn/glass på 100:5 dersom beleggets tykkelse er ca. 1,5 um og overflaten på kornet antas å være 100% dekket. Belegget vil være svakt tykkere dersom mindre enn 100% er dekket.

Mengde glassbelegg avsatt på kornene er fortrinnsvis nok til å dekke minst 50%, og mer foretrukket minst 70%, av kornenes overflate. Imidlertid er det ofte vanskelig, eller i det minste uhensiktsmessig, å måle mengden belegg på denne måte. Mengden uttrykkes mer hensiktsmessig som vektprosent glassmateriale. Således vil vekten av glassbelegget vanligvis utgjøre fra 1 til 30 vekt%, og fortrinnsvis fra 2 til 20 vekt%, og mest foretrukket fra 2 til 10 vekt%, av totalvekten av de belagte korn.

Den kjemiske sammensetning av glasslaget er fortrinnsvis slik at den ikke i vesentlig grad reagerer med alumina under beleggingsoperasjonen. Således er formuleringer som omfatter alumina, silika, alkaliske jordmetalloksider og boroksid, samt mindre mengder andre metalloksider, ofte anvendelige. Foretrukne glassmaterialer omfatter i vektprosent > 47% silika, < 16% alumina, 0,05-2,5% kaliumoksid, 7-11% natriumoksid, 2-10% litiumoksid og 9-16% boroksid.

De foretrukne glassmaterialer, særlig når de alumina-baserte slipekorn omfatter sol-gel-alumina, er formuleringer med såkalt "lavtemperatur-bindemateriale", som er underforstått å være formuleringer som smelter og flyter ved temperaturer under 1000 °C.

Geopolymer-bindingen er generelt lik en glassbinding i den betydning at den er høyt tverrbundet og derfor stiv og sprø. Den typiske geopolymer-formulering vil før blandingen med kornene ha pH > 14. Til forskjell fra konvensjonelle glassbindinger kan den imidlertid tverrbindes ved temperaturer som ikke vil degradere modifiserende termoplastpolymerer. Med geopolymerer er det således mulig å innlemme en modifiserende termoplast for å gi en grad av fleksibilitet og styrke til bindematerialet, og dette er ofte et foretrukket trekk ved den foreliggende oppfinnelse. Egnede forsterkende eller modifiserende termoplastpolymerer innbefatter polyolefiner, polybutadien, polyvinylklorid, polytetrafluoretylen, polyimider og polyestere. Mengden av slik forsterkende og/eller modifiserende termoplastpolymer som kan være innarbeidet i bindematerialet, kan utgjøre opp til 30%, og fortrinnsvis opp til 20%, av bindematerialets totalvekt.

Bindingssystemet med geopolymer kan også modifiseres ved å anvende fyllstoffmaterialer. Fyllstoffene kan være aktive fyllstoffer som jernpyritt, svovel eller organiske slipehjelpemidler, forutsatt at disse er stabile ved bindematerialets dannelsestemperatur, eller uorganiske fyllstoffer som mineralpartikler, glasskuler eller keramiske kuler. Det viktigste formål med disse er å hjelpe til med å gi den ønskede grad av porøsitet eller struktur hos det ferdige, bundne slipeprodukt. Fyllstoffer kan anvendes i andeler, basert på formuleringens vekt, på opp til 20 vekt%, og mer foretrukket fra 5 vekt% til 10 vekt%.

Beskrivelse av tegninger

Figur 1 er et søylediagram som viser data fra eksempel 1.

Figur 2 er et søylediagram som viser data fra eksempel 2.

Beskrivelse av foretrukne utførelsesformer

Oppfinnelsen skal nå beskrives nærmere med de følgende eksempler.

Eksempel 1

I dette eksempel beskrives en måte for fremstilling av hybrid-bundne slipehjul, med og uten et belegg av forglasset bindemateriale på slipekornene. Det sammenlignes også slipeegenskapene for hjul med belagte og ubelagte slipekorn.

Det ble fremstilt to sett slipehjul med bindematerialer. Det første sett omfattet konvensjonelt sammensmeltet alumina-korn ("38 Alundum" alumina tilgjengelig fra Saint-Gobain Industrial Ceramics, Inc., under angitt varemerke) i et bindemateriale av geopolymer. Det andre sett omfattet samme slipekorn utstyrt med glassbelegg og fremstilt i form av hjul ved å anvende samme bindemateriale.

Slipekornene i det andre sett ble oppnådd ved å knuse et glassbundet slipehjul hvor glassbindingen hadde en formulering innen det foretrukne formuleringsområde spesifisert over.

Glassmaterialet var til stede stort sett som belegg på slipekornene og det ble skilt fra etter knusingen av hjulet. Materialet representerte ca. 3% av totalvekten av de belagte korn. Ved hjelp av optisk og elektronisk skanningmikroskopi viste det seg at de belagte korn hadde et glassaktig lag, glattere og mer skinnende, enn de ubelagte korn, og det dekket minst 80-90% av hele kornoverflaten. Energispredende spektroskopi innen SEM avslørte de karakteristiske røntgenstråler emittert fra laget som er karakteristisk for en silika-rik multikomponentstruktur. Den kjemiske sammensetning av laget ble funnet å stemme overens med glasset som hadde vært anvendt til å belegge kornene.

Ved fremstillingen av de testede hjul var vektforholdet mellom geopolymer-bindematerialet og slipekornene 25:75.1 hvert tilfelle omfattet geopolymeren tørr-bindings-geopolymeren ("GP600HT" fra Geopolymere), kaliumhydroksid, røket silika og vann. Tørrbindindingsmaterialet kan oppnås ved å blande metakaolin, natriumheksa-fluorsilikat og amorft silika i respektive vektforhold 25:18:57.

Formuleringen anvendt til å fremstille hjulene var som følger:

Begge sett med hjul (dvs. om de inneholdt glassbelagte slipekorn eller ikke), ble fremstilt på følgende måte.

Kaliumhydroksid ble oppløst i vann og fikk avkjøle. Røket silika ble rørt inn i kaliumhydroksidoppløsningen og dannet en oppløsning av kaliumsilikat som så fikk avkjøle før tørrbindematerialet "GP600HT" ble rørt inn. Til slutt ble abrasivet blandet inn i blandingen. Dersom ekstra vann var nødvendig, så ble det tilsatt på dette punkt og blandet inn i blandingen.

Blandingen ble deretter hellet og stampet i støpeformer av silikongummi. Den

anvendte hjulform hadde dimensjonene 13,65 x 1,27 x 3,18 cm. Den fylte støpeform ble vibrert i ca. ett minutt. Overskudd av blanding ble fjernet og støpeformen dekket med en PTFE-folie og et keramisk vatt, og deretter belastet med to stålplater som hver veide ca. 4,5 kg.

De fylte og belastede støpeformer fikk stå i ro i 2-4 timer ved romtemperatur. De ble deretter anbragt i en ovn for herdesyklus "A" angitt i den følgende tabell. Deretter ble hjulene fjernet fra støpeformene og anbragt i en Lindberg-ovn for endelig herdesyklus "B" angitt i tabellen.

HERDESYKLUS BETINGELSER

A Temperaturøkning til 85 °C i løpet av 1 time,

1,5 timer ved 85 °C

Temperaturøkning til 120 °C i løpet av 1 h

holdes ved 120 °C i 5 timer

B Temperaturøkning til 350 °C i løpet av 1 time,

holdes ved 350 °C i 5 timer

Alle ferdige hjul hadde ca. 30-40 % porøsitet og de endelige dimensjoner etter klargjør-ingsprosessen var 12,7 x 1,59 x 3,18 cm.

Begge sett med hjul ble deretter anvendt ved en test med å slipe en overflate ved anvendelse av en "Brown & Sharpe"-maskin) uten bruk av kjølemidler. Hjulhastigheten ble holdt på ca. 4700 rpm og bordhastigheten var 15,2 m/minutt. Før sliping ble hvert hjul avrettet ved å anvende en enkeltpunktsdiamant ved en hastighet på 25,4 cm/min, med en avrettingskompound på 0,025 mm. Metallet som ble slipt var 52100 stål med en hardhet på 65Rc i form av en plate med dimensjoner 40,6 cm i slipehjulets retning og 4,6 cm i

slipehjulets tverretning. Med en matehastighet på tvers på 1,27 mm, hadde hvert hjul en total dypmating på 0,5 mm med individuelle dypmatingshastigheter på 0,0125,0,025 og 0,05 mm. G-forholdet, slipekraft og metallfjerningshastighet (MRR) ble målt ved hver individuell dypmatingshastighet for begge sett med hjul for å sammenligne egenskaper.

Resultatene er presentert på figur 1 i form av to søylediagrammer. På det første sammenlignes egenskapene som plottinger av målt G-forhold ved varierende dypmatingshastigheter. På det andre sammenlignes "slipeevne" (definert som G-forholdet dividert med spesifikk energi, som i seg selv er definert som spesifikk kraft dividert med MRR) ved forskjellige dypmatingshastigheter.

Av dataene på figur 1 fremgår tydelig at ved testene med overflate-traversering, var hjulet fremstilt med belagte korn helt klart bedre enn hjulet fremstilt med ubelagte korn, både når det gjelder G-forholdet og slipeevnen.

Eksempel 2

I dette eksempel ble det undersøkt virkningen av å tilsette fyllstoffmaterialer til bindingssystemet for å modifisere egenskapene. De anvendte slipematerialer og de benyttede støpe- og brenneprosesser var som beskrevet i eksempel 1, men ved at det i tillegg ble tilsatt fyllstoffer for å fremstille to sett med hjul som begge inneholdt fyllstoff, men hvor ett sett var fremstilt uten glassbelagte slipekorn. Formuleringen som hjulene var fremstilt av, var som angitt i eksempel 1, men den forskjell at det ble anvendt et fyllstoff som omfattet en blanding av fire deler uorganisk, fint støv og én del boblede mullitt-kuler, tilgjengelig fra Zeelan Industries under varemerket "Z-Light". Total mengde tilsatt fyllstoff var 39,6 g. Disse hjul ble evaluert ved en test med sylindrisk regulert kraft (ODCF). Sammenlignet med testen rapportert i eksempel 1, så var hjulets kontaktareal mindre slik at den lokale kraft på slipekornene var mye mer intens.

ODCF-testen ble utført uten kjølemidler ved sliping med et stempel uten noen gnistprosess. Metallet som ble slipt var 52100 stål med en hardhet på 59Rc. Det sylind-riske arbeidsstykke av metall hadde en tykkelse på 6,4 mm og en diameter på 10,2 cm. Hjulets hastighet ble holdt på ca. 4950 rpm og arbeidsstykket ble rotert med 150 rpm. For hver slipeperiode ble hjulet innmatet med en regulert konstant kraft som begynte på 44,1 N og økte med intervaller på 22,6 N inntil stor hjulslitasje var oppnådd. G-forholdet og slipeevnen ble begge plottet mot slipekraften. Resultatene er presentert på figur 2 i form av søylediagram og viser samme mønster vedrørende forbedringer i forhold til hjul fremstilt med slipekorn uten glassbelegg, som vist på figur 1. Dette viser at de økonomiske fordeler det innebærer å ha fyllstoff til stede i materialene, ikke følges av noen reduksjon i de fysiske fordeler som oppnås med å anvende belagte abrasive korn.

De oppnådde resultater viser klart at med lav påført kraft og lave metallfjernings-hastigheter, vil hjulene fremstilt med belagte slipekorn være signifikant bedre enn hjulene fremstilt med ubelagte korn.

Det antas at ved høyere trykk vil den dominerende feil være feiling i selve bindingen, og dette reflekteres av resultatene. Når således bindingsfeil ikke er noen faktor, vil de belagte kom anvendt med geopolymer-bindematerialet gi mye bedre slipehjul enn de med ubelagte korn.

Claims (7)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av et bundet abrasiv, karakterisert ved at det omfatter å tilveiebringe alumina-baserte slipekorn hvor minst 70% av overflaten på slike korn er dekket med et glassaktig lag, blande de belagte, alumina-baserte slipekorn med en geopolymer og herde geopolymeren slik at det dannes et bundet, abrasivt produkt.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det glassaktige lag på kornene utgjør fra 1 til 30 vekt% av kornvekten.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at geopolymeren blandes med slipekornene i slike forhold at i det endelige abrasive produkt utgjør geopolymeren fra 10 vekt% til 50 vekt% av produktet.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at geopolymeren har formelen: Mn[-(Si-02-)z-Al-02-]n.w.H20, hvor M er natrium eller kalium eller en blanding av disse, z er 1-3, w har en verdi opp til 7 og n er kondensasjonsgraden.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at geopolymeren modifiseres ved å innlemme en termoplastisk polymer.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert ved at den modifiserende termoplast er valgt blant polyolefiner, polybutadien, polyvinylklorid, polytetrafluoretylen, polyimider, polyestere og blandinger derav.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at formuleringen også innbefatter opp til 10 vekt% av finoppdelt fyllstoffmateriale.