NO180371B - Flerskikts polyolefinfilmer - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår en flerskiktsfilm som omfatter et substratskikt (i) med motsatt liggende første og andre overflater som hver er forbundet med et polymert varmeforseglbart skikt av henholdsvis en første og en andre vinylidenhalogenid-kopolymer, fortrinnsvis en vinylidenklorid-kopolymer, og (ii) inneholdende et skikt av en orientert propylenpolymer, samt anvendelse av filmen.

Innpakningsindustrien har behov for store mengder varme-forseglbar film, som kan utsettes for temperaturer hvor filmen kan forsegles med seg selv uten at filmens integritet påvirkes. Polyolefiner er etterspurte filmdannende materialer på grunn av disse materialers styrke og klarhet, men de oppviser generelt relativt dårlige varmeforseglingskarakteri-stikker. Forsøk på forbedring av disse karakteristikker omfatter vanligvis tilveiebringelse av en sammensatt, flerskikts filmstruktur med en relativt dårlig forseglbar poly-olefinfilm-base og et overflateskikt av et varmeforseglbart materiale som kan smeltes helt eller delvis ved en temperatur under den temperatur hvor polyolefinfilmen begynner å mykne. For å være effektivt må dette skikt av varmeforseglbart materiale være forseglbart over et relativt stort temperatur-område, det må oppvise sikker adhesjon til filmbasisen og må kunne forsegles med seg selv, slik at det tilveiebringes en binding med adekvat styrke - vanligvis angitt som varmeforseglingsstyrke.

Arten av det varmeforseglbare materiale er generelt slik at den resulterende film oppviser fenomenet "blokking", ved at det finner sted uønsket adhesjon ved moderat trykk mellom to skikt av film som er anbrakt i kontakt med hverandre, noe som kan oppstå under bearbeiding, anvendelse eller lagring av filmen. Slike filmer oppviser ikke god ytelse på filmhånd-teringsutstyr, og forsøk på å fjerne fra hverandre tilgrensende skikt av blokket film kan føre til alvorlig ødeleggelse av filmoverflaten.

En films tilbøyelighet til blokking kan reduseres ved at det i filmen inkorporeres et partikkelformig additiv, så som silisiumdioksyd og/eller aluminiumoksyd, med en midlere par-tikkelstørrelse på opptil 2 0 fim. Gjennomføring av slike tiltak synes imidlertid å forringe andre ønskede filmkarakteri-stikker, så som optisk klarhet, farve og trykkbarhet, og nær-været av partikkelformige additiver kan også føre til at det oppstår en uakseptabel akkumulering av abrasivavfall på og rundt filmhåndteringsutstyret. Generelt påvirker tiltak for å forhindre blokking vanligvis på negativ måte varmefor-seglingskarakteristikkene for filmen, spesielt forseglings-området og terskeltemperaturen.

EP-A 128 667, EP-A 88535, WO-A 87/06187, US 4 565 743, US 4 631 235 og US 4 681 903 angår tilveiebringelse av et substratskikt som består av et polyolefin med en vinyliden-polymer forbundet med minst én side. Ingen av disse dokumenter beskriver imidlertid eksplisitt eller implisitt anvendelse av to forskjellige vinyliden-kopolymerer for å oppnå forbedrede egenskaper, så som varmeforseglingsstyrke og varmeforseglingsterskel.

I EP-A 402 173 beskrives anvendelse av PVDC som et barriereskikt mellom skiktene av etylen-vinylacetat og strukturen eller fordelene ved foreliggende oppfinnelse beskrives således ikke.

Det er også et behov for varmeforseglbare filmer for å tilveiebringe adhesjon til trykkfarver som anvendes i pakke-industrien. Dessverre har varmeforseglbare materialer ofte dårlige adhesjonsegenskaper når det gjelder trykkfarver.

Vi har nå funnet opp en flerskikts film som reduserer eller i hovedsak eliminerer ett eller flere av de forannevnte problemer.

I henhold til dette tilveiebringer foreliggende oppfinnelse en flerskikts film som omfatter et substratskikt (i) med motsatt liggende første og andre overflater som hver er forbundet med et polymert varmeforseglbart skikt av henholdsvis en første og en andre vinylidenhalogenid-kopolymer, fortrinnsvis en vinylidenklorid-kopolymer, og (ii) inneholdende et skikt av en orientert propylenpolymer.

En fremgangsmåte for fremstilling av en flerskikts film omfattende et substratskikt av et polyolefin, og på minst én overflate av dette skikt et polymert varmeforseglbart skikt, omfatter at det

a) dannes et substrat som omfatter et skikt av en orientert propylenpolymer som har motsatt liggende første og andre

overflate, og at det på dette tilveiebringes

b) et med den første overflate av substratet forbundet skikt av en første vinylidenhalogenid-kopolymer med en

glassomvandlingstemperatur (Tg) på opptil 25°C og en molekylvekt (vektmidlere) som ikke overskrider 135 000,

og

c) et med den andre overflate av substratet forbundet skikt av en andre vinylidenhalogenid-kopolymer med en glassomvandlingstemperatur (Tg) høyere enn glassomvandlingstemperaturen for den første kopolymer.

Oppfinnelsen omfatter videre anvendelse av en flerskiktsfilm som definert i det foregående for innpakning av en gjenstand.

En flerskiktsfilm som definert i det foregående er "selvunderstøttende" i den betydning at den kan eksistere uavhengig av en understøttende basis.

Propylenpolymeren som danner det orienterte substratskikt er på egnet måte en propylen-homopolymer eller en propylen-olefin-kopolymer. Spesielt omfatter substratet for en innpakningsfilm på passende måte enten en propylen-homopolymer eller en propylen-olefin-blokk-kopolymer som inneholder opptil 15 vekt% av kopolymeren av minst ett ko-polymeriserbart olefin, så som etylen.

Om ønsket kan substratskiktet i en film ifølge oppfinnelsen omfatte en flerskikts komposittstruktur. Et egnet substrat omfatter f.eks. et kjerneskikt av en propylenpolymer som på motsatt liggende sider av denne polymer har et polymert mottaksskikt. Et slikt mottakelig skikt omfatter på egnet måte en i hovedsak olefinisk polymer, så som en etylen-propylen-blokk-kopolymer, en tilfeldig etylen-mono-alfa-olefin-kopolymer inneholdende fra 1 til 15 vekt%, beregnet på kopolymeren, av et mono-alfa-olefin, idet molekylet av dette inneholder fra 3 til 10 karbonatomer, eller en blanding av slike polymerer. En lineær lavdensitets etylenpolymer (LLDPE), dvs. en lineær kopolymer av etylen og et høyere olefin, hvor kopolymeren omfatter minst 90 vekt% etylen og har en densitet fra ca. 0,91 til 0,94 g/cm<3>, er spesielt egnet for anvendelse som mott.aksskikt. Et foretrukket mottaksskikt omfatter en lineær etylen-okten-1-kopolymer med en densitet på 0,935 g/cm 3.

Dannelse av et kompositt-filmsubstrat-skikt kan greitt gjennomføres ved hjelp av de laminerings- eller beleggtek-nikker som anvendes innenfor film-fagområdet. Fortrinnsvis anbringes imidlertid det mottakelige skikt på basis- eller kjerne-skiktet ved hjelp av en koekstruderingsteknikk hvor de polymere komponenter av kjernen og mottaksskiktene koekstruderes i intim kontakt mens hver av dem fremdeles befinner seg i smeltet tilstand. Fortrinnsvis gjennomføres koekstruder-ingen fra en flerkanals ringformet dyse, slik at de smeltede polymere bestanddeler som utgjør de respektive individuelle skikt av komposittsubstratet sammenføyes i grenseflatene inne 1 dysen under dannelse av en enkelt komposittstruktur som så ekstruderes fra en felles dyseåpning i form av et rørformet ekstrudat.

Det er egnet at den første vinylidenhalogenid-kopolymer omfatter en vinylidenklorid-kopolymer som har en glassomvandlingstemperatur (Tg) på opptil 25°C, fortrinnsvis fra 15 til 25°C, og spesielt foretrukket fra 18 til 22°C, f.eks. ca. 2 0°C. Regulering av Tg kan enten gjennomføres ved å endre komonomerinnholdet i kopolymeren, idet en reduksjon i innholdet av vinylidenhalogenid fører til en økning i Tg, eller ved passende valg av komonomeren.

En egnet komonomer for inkorporering i den første vinylidenhalogenid-kopolymer omfatter et lavere alkylakrylat, spesielt et slikt hvor alkylgruppen inneholder fra 1 til 5 karbonatomer, og spesielt metylakrylat eller etylakrylat.

Molekylvekten (vektmidlere) av den første vinylidenhalogenid-kopolymer bør ikke overstige 135 000, og er fortrinnsvis innenfor et område fra 75 000 til 135 000, spesielt fra 115 000 til 125 000.

Det er egnet at vinylidenhalogenid-innholdet i den første kopolymer er innenfor et område fra 85 til 90 vekt% av kopolymeren, men for å minske risikoen for film-blokking ved lagring, er vinylidenhalogenid-innholdet fortrinnsvis i den øvre del av dette område, f.eks. fra 87,5 til 90 vekt%. Lignende nivåer av vinylidenhalogenid-innhold er ønskelig for å sikre en akseptabelt lav varmeforseglings-terskeltemperatur, dvs. den minimale forseglingstemperatur hvor varme-seglene som fremstilles ved standardbetingelser oppnår et nivå på 20 g/25 mm. En spesielt egnet første kopolymer som oppviser en lav forseglings-terskeltemperatur og et vidt forseglingsområde, omfatter en vinylidenklorid-metylakrylat-kopolymer (vektforhold VdC : MA = 89 : 11) med en vektmidlere molekylvekt på 120 00 0.

For å forhindre klebrighet mellom filmene, som definert i det følgende, bør den første vinylidenhalogenid-kopolymer være krystalliserbar, og det er ønskelig at det påførte kopolymerskikt utvikler en grad av krystallinitet (målt ved hjelp av konvensjonell infrarød absorbsjonsteknikk ved en bølgelengde på 601 cm "*") på minst 3,0% ved lagring. Etter lagring i minst 24 timer bør fortrinnsvis det første kopolymerskikt på substratet oppvise en grad av krystallinitet på minst 6%, mer foretrukket mindre enn 30%, særlig fra 15 til 25%, og spesielt ca. 25%.

Anbringelse av den første kopolymer på filmsubstratet, orientert og eventuelt varmeherdet som definert i det følgen-de, kan gjennomføres ved hjelp av konvensjonelle belegnings-teknikker fra en løsning eller dispersjon av kopolymeren i et egnet løsemiddel eller dispergeringsmiddel. En vandig lateks, fremstilt ved polymerisering av de monomere bestanddeler av kopolymeren i vandig emulsjon i nærvær av et passende emul-geringsmiddel, er et foretrukket medium som kopolymeren kan påføres fra.

Det er egnet at den andre vinylidenhalogenid-kopolymer omfatter en vinylidenklorid-kopolymer med en glassomvandlingstemperatur (Tg) som er høyere enn glassomvandlingstemperaturen for den første kopolymer. Det er ønsket at Tg er i et område som er over 25°C og opptil ca. 50°C, særlig fra 35 til 45°C, og spesielt ca. 40°C. Regulering av Tg kan gjennomføres på lignende måte som med den første kopolymer ved passende valg av komonomer eller av komonomerens innhold.

En egnet komonomer for innarbeidelse i den andre kopolymer inkluderer et lavere alkylmetakrylat, spesielt et hvor alkylgruppen inneholder fra 1 til 5 karbonatomer, og spesielt metyl- eller etylmetakrylat. Akrylnitril er en spesielt foretrukket komonomer.

Molekylvekten (vektmidlere) for den andre kopolymer kan variere over et vidt område, og kan om ønsket overskride molekylvekten for den første. Det er ønsket at molekylvekten er i et område som er større enn 135 000 og opptil 250 000, fortrinnsvis fra 150 000 til 225 000, og spesielt ca.

200 000.

Vinylidenhalogenid-innholdet i den andre kopolymer, som i den første kopolymer, er fortrinnsvis innenfor et område fra 85 til 90 vekt% av kopolymeren og fortrinnsvis i den øvre del av dette område. En spesielt foretrukket andre kopolymer omfatter således en vinylidenklorid-akrylnitril-kopolymer (vektforhold VdC : AN =88 : 12) méd en vektmidlere molekylvekt på 200 000.

Krystalliniteten av den andre kopolymer er viktig ved at den bidrar til en reduksjon i klebekarakteristikkene mellom de enkelte ark av den resulterende film. Det er derfor ønskelig at det andre påførte kopolymerskikt er krystalliserbart, fortrinnsvis under utvikling av en grad av krystallinitet, som definert her, på minst 3,0% ved lagring i minst 24 timer. Fortrinnsvis bør det påførte kopolymerskikt etter lagring i minst 24 timer oppvise en grad av krystallinitet som er fra 10 til 15%, spesielt ca. 12%.

Påføring av den andre kopolymer på substratet kan, på samme måte som ved første kopolymer, gjennomføres ved hjelp av konvensjonelle teknikker fra en løsning eller dispersjon, spesielt fra et vandig lateksmedium.

Om ønsket kan blokkingmotstanden for en film ifølge oppfinnelsen forbedres ved at det i ett eller hvert av vinylidenhalogenid-kopolymerskiktene inkorporeres et konvensjonelt inert partikkelformig additiv, fortrinnsvis med en midlere partikkelstørrelse fra 0,25 til 4,5 /im, og spesielt foretrukket fra 0,75 til 3,0 /im. Minskning av partikkel-størrelsen forbedrer filmens glans.

Det er ønskelig at mengden av additiv, fortrinnsvis sfæ-risk, som er inkorporert i hvert kopolymerskikt, er over 0,05 vekt%, fortrinnsvis mellom 0,1 og 0,5 vekt%, f.eks. ca. 0,15 vekt%, beregnet på kopolymeren.

Et inert partikkelformig additiv for innarbeiding i kopolymerskiktet/-skiktene kan omfatte et uorganisk eller et organisk additiv, eller en blanding av to eller flere slike additiver.

Egnede partikkelformige uorganiske additiver inkluderer uorganiske fyllstoffer, og spesielt metall- eller metalloid-oksyder, så som aluminiumoksyd og silisiumdioksyd. Massive eller hule mikroperler eller mikrosfærer av glass eller av keramisk materiale kan også anvendes.

Et egnet organisk additiv omfatter partikler, fortrinnsvis sfæriske, av en akryl- og/eller metakrylharpiks som omfatter en polymer eller kopolymer av akrylsyre og/eller met-akrylsyre og/eller en lavere (opptil 6 karbonatomer) alkyl-ester av disse. Slike harpikser kan være tverrbundne, f.eks. ved at det i harpiksene innarbeides et tverrbindemiddel, så som en metylert melamin-formaldehyd-harpiks. Aktivering av tverrbindingen kan hjelpes ved tilveiebringelse av passende funksjonelle grupper, så som hydroksy-, karboksy- og amid-grupper, i akryl- og/eller metakrylpolymeren.

Om ønsket kan skiktet eller hvert av vinylidenhalogenid-kopolymerskiktene også omfatte et slippmiddel, så som en voks, typisk i en mengde fra 0,5 til 5,0 vekt%, spesielt fra 1,5 til 2,5 vekt%, av kopolymeren.

Adhesjon av det/de første og/eller andre kopolymerskikt til filmsubstratet kan om ønsket forbedres ved at det på substratet tilveiebringes et skikt av et passende grunningsmedium før skiktet av kopolymermediet legges på. Et grunningsmedium på akrylbasis er spesielt egnet for denne anvendelse, spesielt en interpolymerisert kondensasjons-harpiks fremstilt enten som beskrevet i GB-A 1 134 876, ved kondensasjon av et monoaldehyd med en interpolymer av akrylamid eller metakrylamid med minst én annen umettet monomer, eller som beskrevet i GB-A 1 174 32 8, ved kondensasjon av et monoaldehyd med akrylamid eller metakrylamid og påfølgende interpolymerisering av kondensasjonsproduktet med minst én annen umettet monomer, idet kondensasjonsreaksjonen i begge tilfeller gjennomføres i nærvær av en alkohol som inneholder fra 1 til 6 karbonatomer.

En substratfilm ifølge oppfinnelsen orienteres før påfø-ring av vinylidenhalogenid-kopolymer-beleggskikt(ene) ved

strekking ved en temperatur over glassomvandlingstemperaturen for polymeren(e). For eksempel gjennomføres orienteringen av en film som har et substratskikt av propylen-homopolymer passende ved en temperatur innenfor området fra ca. 145 til 165°C. Orientering kan gjennomføres uniaksialt, ved strekking av filmen i én retning, eller biaksialt, ved strekking av filmen i hver av to innbyrdes perpendikulære retninger i filmens plan, og den biaksiale orientering kan være balansert eller ubalansert, f.eks. med en høyere grad av orientering av en ubalansert film i en foretrukket retning - vanligvis ret-ningen på tvers. Polypropylen-substratmaterialet og det respektive skiktmedium (dersom det anvendes) kan på passende måte koekstruderes i form av et komposittrør som deretter bråkjøles, gjenoppvarmes og så ekspanderes ved hjelp av indre gasstrykk for å indusere tversoverrettet orientering, og så trekkes med en hastighet som er større enn den hastighet som ble anvendt ved ekstruderingen for å strekke og orientere det i den langsgående retning. Alternativt kan en flat, flerskikts film orienteres ved samtidig eller etter hverandre følgende strekking i hver av to innbyrdes perpendikulære retninger ved hjelp av en trekkramme, eller ved hjelp av en kombinasjon av trekkruller og en trekkramme.

Graden av trekking av filmsubstratet avhenger i noen grad av den endelige anvendelse som er tiltenkt filmen, men for en polypropylenbasert innpakningsfilm utvikles tilfreds-stillende tensil- og andre egenskaper generelt dersom filmen strekkes til mellom 3 og 10, fortrinnsvis 7 ganger, filmens opprinnelige dimensjoner i hver av retningene på tvers og på langs.

Etter strekking "varmeherdes" vanligvis det polymere filmsubstrat, under forhindring av skrumping eller ved at det holdes på konstante dimensjoner, ved en temperatur over glassomvandlingstemperaturen for polymeren og under poly-merens smeltepunkt. Den optimale varmeherdingstemperatur kan lett fastslås ved enkle forsøk, og for et polypropylen-substratskikt gjennomføres "varmeherding" på passende måte ved temperaturer i området fra 100°C til 160°C. Varmeherding kan gjennomføres ved hjelp av konvensjonelle fremgangsmåter, f.eks. ved hjelp av et strekkrammesystem eller ved hjelp av et system med én eller flere oppvarmede valser, som beskrevet f.eks. i GB-A 1 124 886. Alternativt eller i tillegg kan filmen gjennomgå en påtvunget varmebehandling av den type som er beskrevet i EP-A 23776.

Sammensatte flerskiktsfilmer i henhold til oppfinnelsen kan fremstilles i en rekke tykkelser som i hovedsak bestemmes av den endelige anvendelse for en spesiell type film. Filmer med en total tykkelse i et område som strekker seg fra 2,5 til 100 /im er generelt anvendbare, men for innpaknings formål foretrekker vi å anvende en film med fra ca. 10 til 50 /im total tykkelse.

Tykkelsen på hver av vinylidenhalogenid-kopolymerskiktene bør være minst 0,05 /im, og av økonomiske grunner bør den fortrinnsvis ikke i vesentlig grad overskride 2,5 /im, et spesielt egnet område for tykkelse er fra 0,75 til 1,0 /im, spesielt 0,9 /im.

Om ønsket, f.eks. for å forbedre adhesjonen, kan en overflate av en substratfilm for anvendelse i henhold til oppfinnelsen gjennomgå en kjemisk eller fysikalsk overflate-modifiserende behandling, idet en foretrukket behandling på grunn av behandlingens enkelthet og effektivitet er å utsette filmoverflaten for en høy elektrisk spenning fulgt av koronautladning.

Ett eller flere av skiktene i en komposittfilm ifølge oppfinnelsen kan passende inneholde hvilke som helst av de additiver som konvensjonelt anvendes ved fremstillingen av termoplastiske filmer. Additiver, så som farve, pigmenter, smøremidler, antistatiske midler, antioksydanter, overflate-aktive midler, stivgjøringshjelpemidler, slipphjelpemidler, glansforbedrere, nedbrytningshjelpemidler og stabilisatorer mot ultrafiolett lys, kan således anvendes.

Komposittfilmer fremstilt i henhold til oppfinnelsen er varmeforseglbare ved sammenligningsvis lav temperatur, f.eks. ved temperaturer i størrelsesorden 85°C og lavere under tilveiebringelse av en sterk, hermetisk tetting. I tillegg kleber det varmeforseglbare belegg på sikker måte til substratmaterialet. Filmene oppviser spesielt utmerket motstand mot blokking på rull og klebing mellom de ytre flater, og har en utmerket tettingsprofil, varmklebe- og fuktighetsaldrings-karakteristikker, og gode gassbarriere-egenskaper.

De følgende testmetoder anvendes for bedømmelse av filmer ifølge oppfinnelsen:

(a) Varmeforseglingsstyrke

To strimler av en flerskikts film med minst ett varmeforseglbart overflateskikt anbringes med de varmeforseglbare overflater i kontakt med hverandre, og endene av strimlene klebes sammen mellom kjevene på en "Sentinel Heat Sealer", modell nr. 12AS, idet bare én kjeve i forseglingsapparatet oppvarmes. Seglets styrke måles ved at det fra de sammenforseglede strimler av film, som har fått kjøle seg av til romtemperatur, kuttes en strimmel med bredde 25 mm og lengde ca. 100 mm, idet varmeseglet strekker seg på tvers av hele strimmelens bredde og har et areale på ca. 25 x 25 mm. De ikke-forseglede ender av strimmelen festes så til hhv. et dynamometer og en fastspenningsflate. Fast-spenningsflaten påføres en belastning, og den belastning som kreves for å skille strimlene i det forseglede område, med en hastighet på 3 0,5 cm pr. minutt, opptegnes av dynamometeret og uttrykkes som en forseglingsstyrke på x g/25 mm, hvor x er belastningen i gram.

(b) Varmeforseglingsterskei

For å bestemme varmeforseglingsterskelen (HST) som er den laveste temperatur ved hvilken en seglstyrke på 200 g/5 mm oppnås, klebes filmprøver sammen på en "Sentinel Heat Seal", modell nr. 12AS, som drives med et kjeve-_ 2

trykk på 0,1 MNm og en kjevelukningstid på 2 sekunder, idet temperaturen av den oppvarmede kjeve progressivt økes fra 80°C med trinn på 5°C for etter hverandre følgende filmprøver. Fra en kurve som angir målt seglstyrke i forhold til kjevetemperatur for en serie av testprøver ble den relevante HST bestemt.

(c) Blokking

To eller flere filmstrimler, hver ca. 75 x 150 mm, anbringes med overflatekontakt mellom glassplater under en belastning på 3 50 kg - 2, og holdes ved en temperatur på 70°C i 3 timer. Ved avkjøling til omgivelsestemperatur måles den kraft som kreves for å skille tilgrensende strimler av film ved hjelp av en blokkingvekt og uttrykkes i enheter på g/75 mm bredde.

(d) Klebing mellom filmflak

To strimler film, hver ca. 75 x 105 mm, anbringes med overflatekontakt og oppbevares uten ekstern belastning ved en temperatur på 38°C og 90% relativ fuktighet i 28 dager, og skilles så manuelt fra hverandre. Klebrigheten mellom flakene vurderes subjektivt på en skala fra 0 til 10, idet 0 indikerer ingen iakttakbar adhesjon mellom strimlene og 10 indikerer praktisk talt fullstendig adhesjon, slik at strimlene ikke kan skilles.

(e) Farveadhesi on

Testtrykkfarven ble fremstilt ved tilsetning av 1 volumdel Lorilleux Stilleto White Ink til 1 volumdel av en 1 : 1 blanding etylacetat og metylert industrialkohol. Testfarven hadde en viskositet på 22 sekunder målt i en Sheen nr. 2 viskositetsbeholder. Testfarven ble lagt på under anvendelse av et stykke nr. 2 K (engelsk: No 2 K bar) på det varmeforseglbare overflateskikt av fler-skiktsfilmen, og fikk tørke i en ovn ved 70°C i 2 minut-ter. DRG "Sellotape" adhesivtape ble presset mot farve-overflaten ved at en rulle ble rullet over 2 ganger. Filmprøven fikk stå i en halv time, hvoretter tapen ble fjernet ved å trekke den i 18 0° vinkel med en hurtig av-snappingsbevegelse. Den prosentvise mengde av farve som forble på det varmeforseglbare overflateskikt ble bedømt visuelt.

Oppfinnelsen skal illustreres med referanse til de ved-lagte tegninger hvor fig. 1 viser et sidesnitt, uten målestokk, av en del av

en flerskiktsfilm med et orientert propylenpolymer-substrat 1 og, på motsatt liggende overflater 2<1> og 3<1> et skikt 2 av en. ' første vinylidenhalogenid-kopolymer og et skikt 3 av en andre vinylidenhalogenid-kopolymer;

fig. 2, viser, sett fra siden, en lignende filmdel hvor substratet er en komposittfilm som på hver side av et kjerneskikt 1 har et LLDPE-skikt 1 - 2 og 1 - 3;

fig. 3 viser, sett fra siden, en lignende filmdel hvor hver overflate av komposittfilm-substratet i tillegg er blitt forsynt med et skikt av et grunningsmedium hhv. 4 og 5.

Oppfinnelsen skal videre illustreres med referanse til de følgende eksempler:

Eksempel 1

Fra en 3-kanals ringformet dyse ble det koekstrudert en propylen-homopolymer og en LLDPE-blanding (etylen-okten-1; densitet 0,935 g/cm<3>) for å danne et polypropylenrør hvor de indre og ytre flater var belagt med et skikt av LLDPE-blan-dingen.

Det belagte polypropylenrør ble avkjølt ved at det ble ført over et kjernerør inne i røret og eksternt bråkjølt ved at det ble ført gjennom et vannbad som omga kjernerøret, opp-varmet til strekktemperatur, ekspandert ved hjelp av indre gasstrykk og ført ut fra ekspansjonssonen med en hastighet større enn den hastighet ved hvilken det ble ført inn, slik at røret ble strukket 7 ganger rørets opprinnelige dimensjoner i både ekstruderingsretningen og i en retning på tvers av denne.

Den strukkede rørformede film ble så åpnet opp for å danne flat film som deretter ble varmeherdet ved en temperatur på 120°C på en valseformet varmeherder med mattert overflate av den type som er beskrevet i GB-A 1 124 886.

Sluttbehandlingen av den varmeherdede film ble gjennom-ført ved hjelp av en enkelt aluminiumelektrode i form av en stav som strakk seg på tvers av hele bredden av filmen, og som var forbundet med en 6 kilowatt, 2 amp. Sherman GT60 fasttilstands koronabehandler.

Tykkelsen av LLDPE-skiktet på hver overflate av den resulterende film var 0,45 fim, og substratet hadde en tykkelse på ca. 25 fim.

Hver overflate av komposittfilmen ble så grunnet med et skikt av en akrylisk grunner og tørket i en luftovn ved en temperatur på 110°C.

Til én overflate (side A) på den grunnede film ble det påført en vandig lateks omfattende en vinylidenklorid-metylakrylat-kopolymer (vektforhold 89 : 11) med molekylvekt (vektmidlere) 120 000 og Tg = 20°C, og den belagte film ble tørket i en luftovn ved en temperatur på 85°C.

På den andre overflate (side B) av den grunnede film ble det påført en vandig lateks av en vinylidenklorid-akrylnitril-kopolymer (vektforhold 88 : 12) med molekylvekt (vektmidlere) 200 000 og Tg = 40°C, og den belagte film ble tørket i en luftovn ved en temperatur på 80°C.

Tykkelsen av hvert vinylidenklorid-kopolymerskikt var ca. 0,9 ^m.

Graden av krystallinitet for hvert kopolymerskikt ble bestemt ved hjelp av en standardisert fremgangsmåte, etter at filmen var lagret i minst 24 timer, og ble funnet å være 25% for side A og 12% for side B.

Prøver av filmen ble varmeforseglet på en "Sentinel Heat Sealer", modell nr. 12AS, som ble drevet med et kjevetrykk på 0,1 MNm _ 2, en kjevelukningstid på 2 sekunder og en kjevetemperatur på 130°C.

Film som var behandlet i henhold til forannevnte test-prosedyrer oppviste følgende karakteristikker:

Eksempel 2

Dette er et sammenligningseksempel som ikke er i henhold til oppfinnelsen. Fremgangsmåten i eksempel 1 ble gjentatt, med unntak av at vinylidenklorid-akrylnitril-kopolymeren som ble påført på side B av den grunnede film i eksempel 1 ble påført på begge overflater A og B av den grunnede film, dvs. den resulterende flerskiktsfilm hadde varmeforseglbare skikt med samme sammensetning på begge sider av polypropylen-substratskiktet.

Graden av krystallinitet for kopolymerskiktet/-skiktene ble bestemt ved hjelp av en standardisert fremgangsmåte, etter lagring av filmen i minst 24 timer, og ble funnet å være 12%. Film behandlet i henhold til de foran angitte test-prosedyrer oppviste følgende karakteristikker:

Eksempel 3

Dette er et sammenligningseksempel som ikke er i henhold til oppfinnelsen. Fremgangsmåten i eksempel 1 ble gjentatt, med unntak av at en vandig lateks omfattende en vinylidenklorid-metylakrylat-kopolymer (vektforhold 91,7 : 8,3) med molekylvekt (vektmidlere) 175 000 og Tg « 19,5°C, ble påført både på side A og side B, dvs. at den resulterende flerskiktsfilm hadde varmeforseglbare skikt med samme sammensetning på begge sider av polypropylen-substratskiktet. Den belagte film ble tørket i en luftovn ved en temperatur på 85°C.

Graden av krystallinitet for kopolymerskiktet/-skiktene ble bestemt ved hjelp av en standardisert fremgangsmåte, etter lagring av filmen i minst 24 timer, og ble funnet å være 25%.

Film behandlet i henhold til de foran angitte testprose-dyrer oppviste følgende karakteristikker:

De ovenstående eksempler illustrerer de forbedrede egenskaper ved flerskiktsfilmer i henhold til oppfinnelsen.

Claims (2)

1. Flerskiktsfilm som omfatter et substratskikt (i) med motsatt liggende første og andre overflater som hver er forbundet med et polymert varmeforseglbart skikt av henholdsvis en første og en andre vinylidenhalogenid-kopolymer, fortrinnsvis en vinylidenklorid-kopolymer, og (ii) inneholdende et skikt av en orientert propylenpolymer, karakterisert ved at (a) den første vinylidenhalogenid-kopolymer har en glassomvandlingstemperatur (Tg) på opptil 25°C og en molekylvekt (vektmidlere) som ikke overskrider 135 000, og at (b) den andre vinylidenhalogenid-kopolymer har en glassomvandlingstemperatur (Tg) høyere enn glassomvandlingstemperaturen for den første kopolymer.

2. Anvendelse av en flerskiktsfilm som omfatter et substratskikt (i) med motsatt liggende første og andre overflater som hver er forbundet med et polymert varmeforseglbart skikt av henholdsvis en første og en andre vinylidenhalogenid-kopolymer, fortrinnsvis en vinylidenklorid-kopolymer, og (ii) inneholdende et skikt av en orientert propylenpolymer, hvor (a) den første vinylidenhalogenid-kopolymer har en glassomvandlingstemperatur (Tg) på opptil 25°C og en molekylvekt (vektmidlere) som ikke overskrider 135 000, og at (b) den andre vinylidenhalogenid-kopolymer har en glassomvandlingstemperatur (Tg) høyere enn glassomvandlingstemperaturen for den første kopolymer, ifølge krav 1 for innpakking av en gjenstand.