NO180237B - Framgangsmåte for framstilling av mikrofiberforsterket polymerblanding samt anvendelse av blandingen - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en framgangsmåte for framstilling av en mikrofiberforsterket polymerblanding samt anvendelse av polymerblandingen..

Bakgrunn

En viktig egenskap ved polymermaterialer, særlig ved konstruksjonsmaterialer, er stivheten. Ofte blir det ved utformingen av slike materialer blant annet av kostnadsmessige hensyn gått fram ved å erstatte et mindre stivt polymermateriale med uorganiske armeringsstoffer slik som talkum, kritt, glimmer eller glassfiber. En ulempe ved dette er at slagfastheten som regel forringes. Likeledes skjer det ved tilsatsen av armeringsstofFene en negativ innvirkning på andre egenskaper, slik som flyt og sveisbarhet. Svekkelsen av egenskaper som eksemplifisert ovenfor er så utpregete at armeringsstoffer ikke lenger blir brukt. Likevel blir det tilstrebet å anvende armeringsstoffer med høyest mulig forsterkningsvirkning og kun i lave konsentrasjoner. For tekniske anvendelser er i denne hensikt fiberformige armeringsstoffer best egnet, særlig korte og lange glassfibre, som på den annen side igjen krever spesielle forholdsregler for å hindre fiberbrudd under innarbeidingen av fibrene og uønskede fiberavtegninger på materialets overflate.

Ved siden av armeringsstoffer blir det for avstiving også brukt stive polymerer. Blandingen av begge polymerene kan derved være homogen eller heterogen, dvs. en- eller tofasete, og den forsterkende polymeren kan dessuten foreligge i blandingen i form av fibre. Organiske polymerfibre som består av en termoplastisk polymer er ikke kjent for å oppvise noen særlig forsterkende virkning. Et unntak er strekte polyetylenfibre, som riktignok oppviser en høy fasthet, men på grunn av deres lave smeltepunkt kan de f. eks. ikke alltid anvendes i polypropylen eller polyamid og på grunn av sin upolare karakter kan de ikke forbedre den omgivende polymermatrise uten ekstra forholdsregler. Det ikke-termoplastiske polyparabenzamid (aramid) i form av korte fibre i polyamid 66 oppviser en forsterkningsvirkning omtrent som glassfibre med en fremragende fordel framfor glassfiberforsterkning at de eksempelvis ekstruderte sammensetningsmaterialene er isotrope i deres styrkeforhold. Innarbeidelsen av forhåndsproduserte aramidfibre i termoplaster er som for glassfibre forsåvidt teknisk krevende, ved at en i tillegg må unngå brudd i fibrene. En ensartet dispergering av aramidfibrene i eksempelvis polyamid lykkes bare ved anvendelse av spesielle faseformidlere, som sikrer binding av aramidfibre til PA-matrisen (Synthec, 9403 Goldach, 1,

(1989), s. 8-11). I henhold til denne framgangsmmåten økes E-modulen i PA 66 med 71% med nærvær av 20 vekt% aramidfibre. Et annet kjent eksempel for anvendelse av et aramid som forsterkningsfiber er innarbeidingen av polyparateftalamid (PPTA) i polyamid 6 i den samme svovelsyreløsning som Takayanagi et al., J. Macromol. Sei. Phys., B 17, 591 (1980). PPTA danner ved utfelling mikrofibre som er dispergert i PA6-matrisen. Her øker E-modulen fra PA6 med nesten det dobbelte allerede ved 5 vekt% PPTA-fibre. Siden PPTA ikke er smeltbar er det under ingen omstendighet mulig å framstille en PPTA-mikrofiberforsterket PA6 ved for eksempel en smelteblandemetode, slik at disse interessante komposittmaterialene i henhold til framgangsmåten av Takayanagi i industriell målestokk kun kan oppnås med betydelig innsats.

Formål

Formålet med oppfinnelsen er å anvise en enkel men industrielt anvendbar framgangsmåte for å forsterke en polymer A med organiske fibre ved å omsette en momomer B til stivest mulig lineære forgrende eller kryssbundne høy- eller lavmolekylære reaksjonsprodukter i en smelte av polymer A.

Et underliggende formål, spesielt med aramid som forsterkende polymer, er å framstille en blanding i en smelte-ekstruderingsprosess og slik unngå den kjente dispergering av forhåndsframstilte araramidfibre i eksempelvis polyamid.

Nok et formål med oppfinnelsen er å anvise en framgangsmmåte der andelen av forsterkende polymerer ved sammenlignbar forsterkning er så liten som mulig sammenliknet med den kjente teknikk for å holde den negative påvirkning av eksempelvis sveisbarheten av forbindelsesmaterialet så lav som mulig.

Oppfinnelsen

Disse formål oppnås med en framgangsmåte ifølge den karakteriserende del av patentrkrav 1. Ytterligere fordelaktige trekk framgår av de uselvstendige kravene. Anvendelse av den resulterende polymerblanding er angitt i patentkrav 4.

Oppfinnelsen angår en framgangsmåte for framstilling av en mikrofiber-forsterket polymerblanding, som er kjenneteknet ved at

a) 1 vektdel av en komponent A bestående av en termoplastisk substans omfattende en forbindelse valgt blant gruppen bestående av olefinhomopolymer, olefinkopolymer eller

polyamid, alene eller i kombinasjon, tilsettes

b) maksimalt 9 vektdeler av en komponent B omfattende en eller flere forbindelser med formel Xn-R1-(Y- N- R2- CO)m, eller aromatiske, alifatiske, sykloalifatiske eller aralifatiske

diaminer og en eller flere laktam-forbindelser med formel (O C- R4- N-Y)„-R1-(Y- N- R2- CO)m med

et laktam/dianiin-fbrhold i området 0.5-1.5, der m og n er heltall i området 1-5, X = NH2, NHR<3 >eller OH, Y = CO; R<1>, R<2> og R<4> er to- eller flerverdige alifatiske, aromatiske, heterosykliske eller heteroatomholdige segmenter, hvor R<2> og R<4> særlig omfatter en toverdig alifatisk rest (CH2)0 hvor l<o<15, og R<3> er en alifatisk, sykloalifatisk eller aromatisk rest, og c) de respektive komponentene eller blandingen underlegges varmebehandling, hvorved komponent B omsettes kjemisk til lineære, forgrenete eller kryssbundete høy- eller lavmolekylære polymerer, hvoretter blandingen avkjøles.

For å løse dette formålet ble det framtrukket, at N-substituert lactam aktivert med elektrontiltrekkende substituenter, som inneholder nok en funksjonell gruppe, kan reageres med N-aktiverte laktamer til høyeremolekylære forbindelser. Dersom p-aminobenzoylcapro- eller - laurinlactam, som beskrevet av L.J.Mathias, D.D. Moore, C.A.Smith i J.Pol.Sci., Polym.Chem.Ed., 25, 2699 (1987), polymeriserer enten ved temperaturer under 200°C med lactamavspaltning eller ved temperaturer over 200 °C med ringåpnende polymerisasjon, vil det oppstå uløselig termoplastisk ubearbeidbar polyparabenzamid eller blandede aromatiske/alifatiske polyamider.

Dette formålet ble i henhold til den foreliggende oppfinnelsen løst ved at polymerisasjonen av N-aktivert lactam, som inneholder nok en funksjonell gruppe, betegnet som komponent B, ble gjennomført i smeiten av termoplaster, betegnet som komponent A. I tilfelle A er polyamid 6 og B er N-(p-aminobenzoyl)caprolactam, vil det dannes aromatiske/alifatiske polyamid-kopolymerer dispergert som mikrofibre i PA6, hvorved E-modulen for polyamid 6 fordobles ved tilsats av bare 5 vekt% N-(p-aminobenzoyl)kaprolactam. Overflaten av et produkt av en slik forbindelsessammensetning er på grunn av de små fiberstørrelsene glatt.

Det nye og uforutsigbare resultatet var at polyamid-kopolymerene dannet i termoplastsmelten var aggregert som mikrofibre og ikke som partikler uten lengdeakse, eller som vanlig er ved polymerblandinger framstilt i smelte, faller ut som disperse faser med f. eks. kuleform eller som ekspansjonsstrøminduserte grovfaser. Dannelsen av anisotrope partikler resulterende fra polymerisasjonen av eksempelvis p-aminobenzoylkaprolactam i PA6 eller PP er ikke ekspansjonsstrømavhengig.

Overraskende var også resultatet at polymerisasjonen av p-aminobenzozyre-etylester, som ellers ikke inneholder noen aktivert lactamstruktur som B, ikke førte til anisotropiske partikler i smeiten av en termoplast, selv om det oppståtte poly-p-benzamid likeens var egnet til fiberdannelse.

Mikrofibrene oppnådd ved framgangsmåten i henhold til oppfinnelsen der B = N-(p-arninobenzoyl)kaprolactam er ikke i seg selv smeltbar, uløselig i svovelsyre, høykrystallinsk, og inneholder i.h.h.t. <13>C-faststoff-NMR alifatiske og aromatiske grupper. Følgelig framstiller mikrofibrene alifatiske/aromatiske polyamider.

Det var derfor overraskende at mikrofibrene oppnådd fra p-aminobenzoylkaprolactam i polyamid 6 på tross av de nærværende alifatiske gruppene som resultat fra ringåpningen av lactam, oppviser en forsterkningsvirkning, som er sammenlignbar med polyparaterftalamid-mikrofibre (PPTA), medbrakt etter Takayanagi over en svovelsyreløsning fra PA6 og PPTA, (78% økning i E-modul overfor 67% med PPTA, molvekt ca. 1000).

Det er følgelig mulig å framstille mikrofiberforsterkede termoplaster med høy modul, som ikke var oppnåelig med kjente framgangsmåter utført ved framstillingen av spesielle tofasede legeringer, på den ene siden i en løsning av begge legeringskomponentene fordi den dispergerte fasen er uløselig i det kjente løsningsmidlet, og på den andre siden i en smelte fordi den polymere bestanddel B der B = p-aminobenzoylkaproplactam i seg selv ikke er smeltbar.

Framgangsmåten i henhold til oppfinnelsen er derfor egnet i kommersiell skala, mens den kjente teknikk ved f.eks. framstilling av PPTA-mikrofiberforsterket polyamid 6 med en svovelsyreløsning kun lot seg oppnå med betydelig innsats.

Overfor ren PA6 blir det oppnådd en E-modul-stigning på nesten det dobbelte med in-situ polymerlegeringen av PA6 og kun 5 vekt% p-aminobenzoyl-kaprolactam framstilt ifølge oppfinnelsen, og dermed også over nivået for dagens ordinære høyere delaromatiske polyamider eller polyamid 46.

I henhold til den foreliggende framgangsmåten ved polymerisasjon av N-aktivert kaprolactam i smeiten av en polymer kan det også framstilles slike polymerlegeringer hvis polymerkomponenter i alminnelighet er termoplastiske. Alt etter fasediagrammet for den resulterende polymerblandingen kan det her også oppstå homogene eller flerfasede polymerblandinger med forsterkende mikrofibre.

Med komponent A dreier det seg om termoplastisk bearbeidbare lav- eller høymolekylære polymerer, fortrinnsvis med en midlere molvekt (MJ 1,000<M„<700,000. Egnede forbindelser er en eller flere termoplastiske olefinhomo- og ko-polymerer, for eksempel fra etylen, propylen, 1-buten, 4-metyl-l -penten, 1-okten, 1-heksen, vinylacetat- metakrylsyre og deres derivater, særlig metyl-, etyl- og butyl-estere, styrol, acrylnitril, butadien, vinylklorid, malein- eller fumarsyre så vel som deres derivater, særlig maleinsyreanhydrid og fumarsyrediestere. Kopolymeirsasjonen må gjennomføres på en slik måte at komponent A er termoplastisk bearbeidbar, fortrinnsvis ved temperaturer under 100°C. Dessuten kan komponent A bestå av en eller flere polare heteroatomholdige polykondensater av aromatiske, alifatiske, aralifatiske, sykloalifatiske dioler eller diaminer med aromatiske, alifatiske, aralifatiske, sykloalifatiske dikarbonsyrer eller hydroksykarbonsyrer. Som diol er følgende forbindelser egnet: 1,2-etandiol, 1,4-butandiol- neopentylglykol, diteylenglykol, 1,4-sykloheksandiol, bisfenol A, 1,4- og 2,6-dihydroksynaftalin, hydrokinon, 2-klorhydrokinon, 4,4-dihydroksybifenyl. Eksempler på diamin erp-fenylendiamin, m-fenylendiamin, 4,4-diamindifenyl, naftalindiamin, bis-(p-aminobenzoyl)-fiinksjonelle forbindelser. Eksempler på dikarbonsyrer er tereftal-, isoftal, 4,4'-difenyldikarbonsyre, Bernstein-, adipin, sebazin-, kork-, fumar- og maleinsyre. Eksempler på hydroksykarbonsyrer er hydroksykapronsyre, p-hydroksybenzosyre. Disse monomerbyggestenene kan fra en fagmanns synspunkt kopolymeriseres etter kjente framgangsmåter. Med heteroatomholdig menes at et segment også kan oppvise atomer i hovedkjeden forskjellig fra C. Dessuten kan polyesterkarbonat, polykarbonat og polyeter, særlig polyfenyleter, polyfenylenoksid og polyfenylsulfid anvendes. Med komponent A kan det dreie seg om amorfe, delkrystallinske eller væskekrystallinske polymerer. Det kan også insettes blokk-kopolymerer eller legeringer av polymerene beskrevet ovenfor.

Komponent B omfatter lactamforbindelser bestående av en eller flere forbindelser med formel Xn-R1-(Y- N- R2- CO)m, som omsettes til lineære, forgrende eller kryssbundne, høy- eller lavmolekylære polymerer, hvorved X er NH2, NHR<3>, OH eller et N-substituert lactam, aktivert med elektronaksepterende substituent Y, et lactam av typen Y- N- R4- CO, der Y er CO; R<1>, R<2>, R<4> er to- eller flerverdige alifatiske, aromatiske, heterosykliske eller heteroatomholdige segmenter, idet R<2> og R<4> fortrinnsvis er en toverdig alifatisk rest (CH2)0 der l<o<15, og R<3> er en alifatisk, sykloalifatisk eller aromatisk rest, og n,m er et heltall i området 1-5, der n og m fortrinnsvis er 1.

Dersom det dreier seg om polyfunksjonelt lactam, der X likeens framstiller et N-aktivert lactam, så blir denne komponenten tilsatt diamin, fortrinnsvis 1 mol NH2 pr. mol N-aktivert lactam for å omsette denne komponent B til høyeremolekylære forbindelser. Derved blir lactam avspaltet og må fjernes fra reaksjonsblandingen, f.eks. ved avdamping. Et eksempel på disse komponentene er terftaloyllactam.

Dersom det dreier seg om N-aktivert lactam, der den funksjonelle gruppen X ikke representerer noe lactam, men heller en hydroksy-, fenol- eller amingruppe, så kan komponent B omsettes uten ytterligere tilsats.

Avhengig av reaksjonsbetingelsene og den kjemiske sammensetningen av komponent B kan polymerisasjonen skje ved avspaltning av laktamet eller ved ringåpning av laktamet.

Som laktam er særlig kaprolaktam og laurinlaktam foretrukket. Laktamet lar seg fra en fagmanns synspunkt på kjent måte framstilles for eksempel fra mono- og polyfunksjonelle sykliske ketonforbindelser eller fra aminkarbonsyre- henholdsvis aminokarbonsyrederivater, framfor aminokapron- eller aminovaleiransyre. Foretrukne forbindelser som komponent B er forbindelser som inneholder N-substituerte, gjennom elektrontiltrekkende substituenter Y aktivert syklisk laktam og aromatisk amin, fenol eller alkohol, hvorved nukleofilen ved fenolen, aminet eller alkoholen varieres slik at en rask reaksjon først opptrer ved oppvarming. Særlig foretrukket er p-aminobenzoyllaktam, f. eks. p-aminobenzoylkaproplaktam.

Resten R<1> omfatter to- eller flerverdige alifatiske, aromatiske, aralifatiske, sykloalifatiske, heterosykliske eller heteroatomholdige segmenter. Med heteroatomholdig menes at alifatiske, aromatiske, aralifatiske eller sykloalifatiske segmenter i ryggraden ved siden av C-atomer også kan inneholde andre atomer slik som N,S,P, særlig foretrukket er aromatisk eter, sulfon, tioeter såvel som ester eller amid. Eksempler på R<1> er 1,3- og 1,4-benzol, 4,4-stilben, alkylen, 1,4-sykloheksan, hydrert bisfenol A etter fjerning av begge OH-gruppene, oligomert polyamid, polyester, polyeter, polykarbonat. Avhengig av naturen ved de funksjonelle gruppene X og Y avledes restene R<1> fra symmetrisk eller asymmetrisk substituerte forbindelser, fortrinnsvis fra aminkarbonsyrer og aminosulfonsyrer etter fjerning av de funksjonelle gruppene.

Blandingen av komponent A og den polymeriserte komponent B kan være en- eller flerfaset. Foretrukne blandinger er kjenneteknet ved at mikrofibre av komponent B er dispergert i den kontinuerlige fase av komponent A. Fortrinnsvis utgjør derfor vektprosentandelen av komponent B mindre enn 50, aller helst mindre enn 25. Dersom reaksjonsproduktene av komponent B er termoplastiske i seg selv, kan komponent B tilsettes i en mengde av inntil 90 vekt%.

Ved siden av komponent A og B kan det tilsettes hjelpestoffer for å bedre bindingen av mikrofibrene. Ved disse hjelpestoffene, de såkalte fasepromotorer, dreier det seg fortrinnsvis om funksjonaliserte polymerer avledet fra komponent A, hvis funksjonelle gruppe kan reagere med gruppen X. Der den funksjonelle gruppen X er amin, er karbonsyreanhydrid-funksjonaliserte polymerer av særlig betydning, f. eks. maleinsyreanhydrid-podet polypropylen, dersom komponent A er polypropylen, eller styrol/maleinsyreanhydrid-kopolymerer med mindre enn 50 vekt%, fortrinnsvis mindre enn 10 vekt% maleinsyreanhydrid-innhold, dersom komponent A er polystyrol.

For mikrosammensetninger med forsterkningsvirkning velges det fortrinnsvis komponenter der komponent A og B er blandbare i smeiten og der faseskille først opptrer ved reaksjonen av komponent B. Dessuten er den komponent B foretrukket, som etter reaksjon danner stive eller væskekrystallinske polymerer. Særlig foretrukket er kombinasjonen der komponent A omfatter polyamid 6, polyamid 66, polyamid 4, polyamid 11, og der komponent B omfatter p-aminobenzoyllaktam, særlig p-aminobenzoylkaproplaktam og p-aminobenzoyl-laurinlaktam. Komponent B blir i tilfellet polyamid/p-aminobenzoyllaktam tilsatt i en vektprosent på mindre enn 50, fortrinnsvis mindre enn 10. Foretrukne temperaturer er temperaturer over mykningstemperaturen for komponent A.

Komponent A kan kombineres med komponent B før eller etter smelting. Fortrinnsvis blir komponent B tilsatt smeiten av A i form av pulver. De funksjonelle gruppene velges slik at omsettingen av komponent B finner sted innen mindre enn 10 minutter. På denne måten kan blandingen gjennomføres in-situ, dvs under bearbeidingen av komponent A. Ved polymerisasjon av komponent B blir en mer eller mindre stor andel av det N-aktiverte lactam avspaltet og kan fjernes fra smeiten i vakuum. I tilfellet med det polyfunksjonelle lactam hvor det kreves en tilsats av diamin, kan polylactamet forblandes med komponent A og deretter kombineres med diamin-komponenten, eller omvendt. En særlig foretrukket framgangsmåte er der p-aminobenzoyl-lactam doseres til smeiten av et polyamid 6 ved temperaturer over 200 °C og polymeriseres innen mindre enn 10 minutter. Framstillingen av blandingen kan utføres i en enkelt- eller dobbelt-ekstruder eller i en eltemaskin.

Ved siden av komponentene A og B kan det tilsettes andre tilsatsstoffer og hjelpestoffer. Eksempler er antioksidanter, lyshemmede midler, flammehemmende midler, myknere, fleksibilisatorer, elastomere, fyllstoffer, fibre, kortfibre, fargestoffer, pigmenter og andre forbindelser som er aktuelle i termoplastbearbeiding.

Komponent A og B kan dessuten for-blandes ved en temperatur under myknetemperaturen for komponent A. Blandingen framstilt i henhold til den foreliggende framgangsmåten er anvendbar for framstilling av sprøytestøpte, ekstruderte og blåseekstruderte formdeler, av klebestoffer, laminater, fibre, filmer og folier.

Framstillingseksempel 1

I en Haake Rheomix eltemaskin ble det i et 60 ml eltekammer forvarmet til 220 °C smeltet 31 g polypropylen (smelteindeks 2 g/min ved 230°C/2.13 kg) og 5 g karbonsyreanhydrid-funksjonelt polypropylen (0.37 vekt% innpodet maleinsyreanhydrid, smelteindeks 125.3 g/min ved 230°C/2.16 kg) i 2 minutter ved 220°C og 60 U/min. Deretter ble det tilsatt 4gp-aminobenzoylcaprolactam til smeiten. I løpet av 30 sekunder avtok dreiemomentet fra 4.3 til 0.5 Nm og steg etter nye 30 sekunder til 3.8 Nm. Eltingen fortsatte i 7 minutter.

Framstillingseksempel 2

Framgangsmåten var som i eksempel 1, men der det i stedet for 10 vekt% ble tilsatt 30 vekt% p-aminobenzoylcaprolactam.

Framstillingseksempel 3

I en Haake Rheomix eltemaskin med et 60 ml stort blandekammer forvarmet til 240°C ble det smeltet 36 g polyamid 6 (middelverdi av molvekten på 23,000 g/mol) i 2 minutter ved 240°C og 60 U/min. Deretter ble det tilsatt 4 g p-aminobenzoylcaprolactam. Innen 30 sekunder falt dreiemomentet fra 2.5 til 0.5 Nm, og steg i løpet av ett minutt til 2.4 Nm. I de etterfølgende 2.5 minuttene ble det ikke observert noen endring i dreiemomentet.

Framstillingseksempel 4

I henhold til framgangsmåten i eksempel 1 ble det blandet 2 g p-aminobenzoylcaprolactam og 38 g polyamid 6.

Framstillingseksempel 5

I henhold til framgangsmåten i eksempel 1 ble det blandet 0.8 g p-aminobenzoylcaprolactam og 39.2 g polyamid 6.

Karakterisering

Elektronmikroskopi

Polymerlegeringene ble kontrastert med rhuteniumtetroksid. Tynne snitt med tverrmål fra 70 til 120 nm ble framstilt med et ultramikrotom (Reichert Jung, Ultracut E med diamantkniv). Prøvene viste i et Zeiss CEM 902 transmisjonselektronmikroskop med elastisk gjennomfallsavbildning nåleformede mikrofaser med tverrsnitt 300 nm og lengde 1200 nm.

Fra polyamidlegeringer ble det i en presse ved 240 °C framstilt 0.1 mm tykke filmer som ble kontrastert i 12 timer ved 90 °C med 10% fosforwolframsyre. Etter innlegging i epoksidharpiks ble det laget 0.1 ^m tynne snitt etter våtsnittemetoden. I elektronmikroskopet kunne en se fibrillbunter av fine nåleformede krystaller.

Mekanisk prøving

Blandingene ble presset til 1.6 mm tykke plater ved 260 °C i vakuum. Før strekkprøvingen ble det i henhold til DIN 53455 framstilt i målestokk forminskede prøvestykker på 18 mm og med en tilmålt krysshodehastighet på 10 mm/min. Polyamidprøvestykker ble kondisjonert før målingen (3 dager ved 60°C, deretter 4 dager ved romtemperatur). Fem prøvelegemer ble undersøkt med hensyn til young-modul, strekkspenning og bruddforlengelse. Resultatene er sammenfattet i tabellen.

Claims (4)

1. Framgangsmåte for framstilling av en mikrofiber-forsterket polymerblanding, karakterisert ved at a) 1 vektdel av en komponent A bestående av en termoplastisk substans omfattende en forbindelse valgt blant gruppen bestående av olefinhomopolymer, olefinkopolymer eller polyamid, alene eller i kombinasjon, tilsettes b) maksimalt 9 vektdeler av en komponent B omfattende en eller flere forbindelser med formel X^R1 -(Y- N- R2- CO)m, eller aromatiske, alifatiske, sykloalifatiske eller aralifatiske diaminer og en eller flere laktam-forbindelser med formel (O C- R4- N-Y)n-R1-(Y- N- R2- CO)m med et laktam/diamin-forhold i området 0.5-1.5, der m og n er heltall i området 1-5, X = NH2, NHR<3 >eller OH, Y = CO; R<1>, R<2> og R<4> er to- eller flerverdige alifatiske, aromatiske, heterosykliske eller heteroatomholdige segmenter, hvor R<2> og R4 særlig omfatter en toverdig alifatisk rest (CH2)0 hvor l<o<15, og R<3> er en alifatisk, sykloalifatisk eller aromatisk rest, og c) de respektive komponentene eller blandingen underlegges varmebehandling, hvorved komponent B omsettes kjemisk til lineære, forgrenete eller kryssbundete høy- eller lavmolekylære polymerer, hvoretter blandingen avkjøles.

2. Framgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at komponent B tilsettes komponent A i en vektandel på maksimalt 50% reknet på basis av blandingens totale masse, slik at komponent A utgjør den kontinuerlige fase i blandingen.

3. Framgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at komponent A smeltes sammen med komponent B eller at komponent B settes til en smelte av komponent A eller at komponentene A og B for-blandes ved en temperatur under myknetemperaturen for komponent A.

4. Anvendelse av en mikrofiberforsterket polymerblanding framstilt ved at a) 1 vektdel av en komponent A bestående av en termoplastisk substans omfattende en forbindelse valgt blant gruppen bestående av olefinhomopolymer, olefinkopolymer eller polyamid, alene eller i kombinasjon, tilsettes b) maksimalt 9 vektdeler av en komponent B omfattende en eller flere forbindelser med formel Xn-R1-(Y- N- R2- CO)m, eller aromatiske, alifatiske, sykloalifatiske eller aralifatiske diaminer og en eller flere laktam-forbindelser med formel (O C- R4- N-Y)n-R'-(Y- N- R2- CO)m med et laktam/diamin-forhold i området 0.5-1.5, der m og n er heltall i området 1-5, X = NH2, NHR<3 >eller OH, Y = CO; R<1>, R<2> og R<4> er to- eller flerverdige alifatiske, aromatiske, heterosykliske eller heteroatomholdige segmenter, hvor R<2> og R4 særlig omfatter en toverdig alifatisk rest (CH2)0 hvor l<o<15, og R3 er en alifatisk, sykloalifatisk eller aromatisk rest, og c) de respektive komponentene eller blandingen underlegges varmebehandling, hvorved komponent B omsettes kjemisk til lineære, forgrenete eller kryssbundete høy- eller lavmolekylære polymerer, hvoretter blandingen avkjøles, som selvforsterkende plastmateriale, form-masse, mikrosammensetning, sprøytestøpemasse, rør, stenger, profiler, fibre, belegg, folier, filmer, klebemidler og ekstrudat.