NO177035B - Barriere for ledet eller kontrollert vevsregenerasjon - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en barriere for ledet eller kontrollert vevsregenerasjon og som kan anvendes for selektiv på-virkning av tilhelingsprosessen ved regenerasjon av støttevev inntil tenner eller tannimplantater såvel som under tilheling efter periapikal kirurgi. Barrieren kan også anvendes i forbindelse med benkirurgi for å kontrollere benfylling i ben-kaviteter etter cyster og misdannelser samt diastaser som følger benbrudd.

Det har ikke tidligere vært mulig å regenerere tapt tannstøttevev i en klinisk relevant grad. Imidlertid har nyere kliniske studier vist at periodontalfestet og støtte-strukturer kan regenereres (J. Gottlow, S. Nyman, J. Lindhe, T. Karring og J. Wennstrom, J. Clin. Perio., 13, (1986) 604-616) . Under passende betingelser kan celler fra rothinnen stimuleres til på nytt å vokse på en tidligere sykdoms-angrepet tannrotoverflate. Dette konseptet gir håp om å kunne fornye periodontalstrukturer som tidligere ble ansett for å ha gått tapt permanent som følge av sykdom. Det oven-nevnte og andre studier antyder at det efter periodontal-kirurgi starter et kappløp mellom celler fra de fire typer periodontalt vev; gingivalt epitel, gingivalt bindevev, alveolært ben og rothinnen, til å regenerere på den tidligere sykdomsangrepne rotoverflaten. Skjer dette ukontrollert, resulterer tilhelingsprosessen vanligvis i nedvekst av celler fra gingivalepitelet langs overflaten av det gingivale bindevevet som ligger like inntil siden av rotoverflaten, hvorved cementoblaster fra den tilstøtende rothinnen forhindres i å migrere for å danne ny cement på den denuderte rotoverflaten der nye periodontalfibre kan feste seg. Selv om det periodontale bindevevet, som også raskt tar del i tilhelingsprosessen, okkuperer området tett inntil siden av rotoverflaten og derved forhindrer nedvekst av gingivale epitelceller, vil det ikke oppstå en nytt festing mellom denne vevstypen og rotoverflaten, men derimot betydelig fare for rotresorpsjon (S. Nyman, T. Karring, J. Lindhe og S. Plantén, J. Clin. Periodontol. 7 (1980) 394-401; T. Karring, F. Isidor, S. Nyman og J. Lindhe, J. Clin. Periodontol. 12

(1985) 51-60).

Hvis alveolærbenet, som vanligvis regenerer langsommere enn det gingivale epitel og bindevev, noen gang fyller opp deler av hulrommet som er tilstøtende til rotoverf laten og således når selve rotoverflaten, danner det en ankylotisk forbindelse med den delen av rotoverflaten som er ubeskyttet av rotcement og rothinnevev (T. Karring, S. Nyman og J. Lindhe, J. Clin. Periodontol, 45 (1980) 725-730).

Hvis, på den annen side, cementproduserende celler, dvs. cementoblaster fra den gjenværende tilstøtende og intakte rothinnen, når det denuderte rotoverflateområdet, vil de pro-dusere cement med insererende bindevevsfibre på dentinover-flaten, dvs. at det dannes en reell, ny rothinne som for-binder roten med det omgivende ben og gingivale bindevev. Uheldigvis vil cementoblastene normalt ikke nå mer enn en ubetydelig del av den tidligere syke rotoverflaten umiddel-bart inntil den intakte rothinnen på grunn av at celler fra de andre vevene vil ha okkupert sårområdet. Imidlertid har forskning på ledet vevsregenerasjon vist at cement og rot-hinneproduserende celler har evnen til å etablere seg på rotoverflaten hvis dennes overflate isoleres fra andre vev under tilheling (S. Nyman, J. Gottlow, T. Karring og J. Lindhe, J. Clin. Periodontol. 9 (1982) 257-265; S. Nyman, J. Lindhe, T. Karring og H. Rylander, J. Clin. Periodontol. 11

(1984) 494-503). Denne isolering under den initiale tilhelingsprosessen tillater de ulike periodontale strukturene å bli gjenskapt i en korrekt sekvens som resulterer i en ny rothinne.

Det er kjent at det kan brukes en biostabil, beskyttende barriere av ekspandert polytetrafluoretylen (PTFE) som innbe-fatter en PTFE-matriks av fine fibriller inneholdende åpne porøsiteter (markedsført under det registrerte varemerke GORE-TEX) mellom det gingivale epitel og bindevev på den ene side og rothinnen og alveolærbenet på den annen side. Barrieren skaper et beskyttet rom i tilslutning til det periodontale såret slik at celler fra den gjenværende rothinnen kan nydannes på rotoverflaten for periodontal regenerasjon, dog i konkurranse med celler fra alveolarbenet. Således fungerer GORE-TEX periodontalmaterialet bare delvis selektivt så lenge benvevet ikke er skilt fra rothinnevevet under tilhelingsprosessen, noe som betyr en risiko for ankylosedannelse.

Utover dette kollaberer ofte GORE-TEX materialet inn i periodontaldefektene, og setter således målet om å danne en spalte mellom tannen og materialet i fare.

De biostabile, ikke resorberbare barrierene som er ut-prøvet hittil, må fjernes efter at de har fullført sin funk-sjon, dvs. når rothinnecellene er nydannet på de denuderte rotoverflåtene. Dette betyr at ytterligere en operasjon må gjennomføres. Operasjonen for fjernelse gjøres i typiske tilfelle 1 til 3 måneder efter den første operasjonen. Dette involverer betydelige omkostninger og tilleggsrisikoer (såsom muligheten for postoperativ infeksjon) og ubehageligheter for pasienten.

Et ideelt materiale for ledet vevsregenerasjon skulle være bionedbrytbart fordi et slikt materiale resorberes i biologiske omgivelser, og i overensstemmelse hermed, er det ikke nødvendig med operasjon for fjernelse. Imidlertid har forsøk på å anvende bionedbrytbare barrierer slått feil som følge av forstyrrelser med tilhelingsprosessen. For eksempel er velkjente naturlige ikke-biostabile materialer som kollagen og catgut, som i det minste er delvis bionedbrytbare, ikke egnet for ledet vevsregenerasjon, fordi de raskt (etter 1-2 uker) induserer betennelsesreaksjoner i levende vev (se f. eks. E. Echeverria og J. Jiménez, Surgery, 131

(1970) 1-14 og J.B. Herrmann, R.J. Kelly og G.A. Higgins, Arch. Surg., 100 (1970) 486-490). Resorpsjonen av disse materialene er avhengig av de proteolytiske enzymenes virk-ning (R. W. Postlethwait i "Davis-Christopher Textbook of Surgery" (D.C. Sabiston, jr., ed.) 10th ed., Vol. I, Saunders Co., Philadelphia-London-Toronto, 1972, 307-318) som typisk fører til tidlige vevsreaksjoner som interfererer med regenerasjonsprosessen i de periodontale vev ved å forsinke eller forhindre den. De bionedbrytbare og de ikke-bionedbrytbare barrierene som har vært anvendt hittil, har hverken vært i stand til forutsigbart å skille regenerasjonen av rothinnen fra det omliggende alveolærbenvevet eller være fullt pålitelige forsåvidt deres rom-skapende egenskaper angår. Som ytterligere kjent teknikk vises det til følgende publikasj oner: NO-C3 163 937, hvor det beskrives et element for kontrollert vekst av vev for kirurgisk behandlede områder; NO-C3 163 353, hvor det beskrives en dental implanta-sj onsinnretning;

NO-A-l 852 706, hvor det beskrives en anordning for be-handling av periodontalsykdom, og

US-A^ 4 599 084, hvor det beskrives en fremgangsmåte for anvendelse av mykt biologisk vev mellom en implantert protese og overflaten av ben hvor det er foretatt reseksjon.

Det er foreliggende oppfinnelses formål å tilveiebringe en barriere som kan plasseres innen operasjonsfeltet på en slik måte at et forutsigbart tilhelingsforløp oppnåes av barrieren som forutsigbart danner rom for regenerasjonen av, for det første, rothinnevev, og for det annet, omliggende benvev, og for det tredje, gingivalt bindevev og epitel.

Dette formål oppnåes ved en barriere for ledet eller kontrollert vevsregenerasjon, omfattende en formbar tynn membran, som fortrinnsvis i det minste delvis er porøs eller perforert og fortrinnsvis i det minste delvis omfatter et bionedbrytbart materiale, eksempelvis bionedbrytbar polymer, kopolymer, polymer legering, polydioksanon, polyhydroksysmør-syre, kopolymerer av polyhydroksysmørsyre og hydroksyvaleriansyre, og polyestere av ravsyre eller en blanding eller et kompositt derav, idet fortrinnsvis minst én av polymerene i gruppen omfatter polyglycolider (PGA), polylaktider (PLA), og glycolid/laktid-kopolymerer (PGA/PLA), eller et ikke-bionedbrytbart materiale, eksempelvis ikke-bionedbrytbar polymer, polyuretan, polytetrafluoretylen eller polyester, eller en blanding eller et kompositt derav, karakterisert ved at avstandstykker stikker ut fra overflaten av membranen på minst én side av denne slik at den nevnte ene side • kan skilles fra tilstøtende vev eller en tilstøtende andre barriere ved nevnte avstandstykker.

Den beskrevne tilhelingssekvensen gir nødvendige forut-setninger for en forutsigbar regenerasjon av alle periodontale vev som omgir tannen i stedet for en ufullstendig reparasjon av disse vev. I tillegg, i de tilfelle det anvendes et bionedbrytbart materiale, vil det bare være behov for én kirurgisk prosedyre, noe som er fordelaktig både m.h.t. kostnader og pasientens velbefinnende.

Barrieren skal fortrinnsvis omfatte et totalt bionedbrytbart materiale, men kan også omfatte et delvis bionedbrytbart eller et ikke-bionedbrytbart materiale. Oppfinneren har funnet at materialet i barrieren ikke må være for reak-tivt i dets resorpsjonsforhold og at det må bevare sin meka-niske styrke, i det minste delvis, i det minste tre uker in vivo, og at det i de fire første ukene efter implantasjon bare skal indusere milde vevsreaksjoner. Således skal resorpsjonen av barrieren ikke starte tidligere enn 4 til 6 uker efter den kirurgiske implantasjonen, dette resulterer i en initial tilhelingsperiode fri for resorptive forstyrrelser. Også efter begynnelsen av barrierens resorpsjon må vevseffektene være minimale.

Passende bionedbrytbare materialer omfatter polymerer som polyglycolid (PGA), polylaktid (PLA), stereokopolymerer av PLA, og kopolymerer av PLA, og resorberbare keramiske materialer. Andre eksempler er hyaluronsyrer og blandinger av de nevnte materialer. Ytterligere eksempler er polydes-oxazon, polyhydroksysmørsyre, kopolymerer av polyhydroksy-smørsyre og hydroksyvaleriansyre, og polyestere av ravsyre. Passende ikke-bionedbrytbare materialer kan være, men er ikke begrenset til polyuretaner, polyestere, ekspandert polytetrafluoretylen eller kombinasjoner av disse materialer.

Barrierene må være meget tynne og fortrinnsvis ha en maksimal tykkelse på. 200-300 ^m.

Skillemiddelet i barrieren er fortrinnsvis utformet som protuberanser som fortrinnsvis er dimensjonert til å holde barrieren på en avstand på 200-500-1000 jum fra overflaten på en tann eller implantat. Disse avstandsholderne kan imidlertid være så lange at de er i stand til å forhindre en barriere som dekker en bendefekt i å kollabere inn i denne.

I den cervikale (tannhals) regionen må det sikres en tett forankring (retensjon) og bakterietett forsegling av barrieren mot rotoverflaten. Dette kan oppnåes med et perforeringsmønster i barrierens cervikale krave, omfattende hull og spor som kan inneholde passende materiale til å lime barrieren til kronen eller rotoverflaten ved hjelp av for eksempel resin.

Den cervikale delen av materialet som vender mot gingivalvevet er fortrinnsvis karakterisert ved preformerte kaviteter som tillater innvekst av bindevev. Kavitetene kan være utformet som beskrevet i svensk patent nr. 84 05568-0. Kavitetene kan med fordel også inkluderes i den gingivale delen av den fullstendige barrieren. Innveksten av bindevev inn i de preformerte kaviteter, såvel som den adhesive forbindelsen av kraven til tannen, stopper epitelets vandring koronalt i forhold til barrieren.

Oppfinnelsen vil bli beskrevet mer detaljert i det føl-gende med referanse til de vedlagte tegninger, hvor

FIG.l er et bilde fra bukkalsiden (sett fra leppesiden) av en én-rots tann med en tidligere sort barriere, de tilstøtende vevene vises i vertikalt tverrsnitt, FIG 2. er et forstørret utsnitt av et delbilde sett fra siden av et tverrsnitt som viser forbindelsen av barrieren i FIG.l med tannroten, FIG.3 er et proksimalt (lateralt) bilde av tannen i FIG. 1 og 2, de tilstøtende vev vises i vertikalt tverr-snittsbilde. FIG. 4 til 6 er bilder tilsvarende FIG. 1 til 3 og illustrerer ett aspekt av oppfinnelsen, FIG. 7 til 9 er bilder tilsvarende FIG. 1 til 3 og illustrerer et annet aspekt av oppfinnelsen, FIG. 10 til 12 er bilder tilsvarende FIG. 1 til 3 og illustrerer et tredje aspekt av oppfinnelsen, FIG. 13 og 14 er bilder tilsvarende FIG 1 til 3 og illustrerer et fjerde aspekt av oppfinnelsen, FIG. 15 og 16 er bilder tilsvarende FIG. 1 til 3 og illustrerer et femte aspekt av oppfinnelsen, FIG. 17 og 18 er bilder tilsvarende FIG. 1 til 3 og illustrerer det samme aspekt av oppfinnelsen som i FIG. 7-9, men her vist på en to-rots tann, FIG. 19 og 20 er bilder tilsvarende FIG. 17 og 18 og illustrerer det samme aspekt av oppfinnelsen som i FIG. 10-12, men her vist på en to-rots tann.

FIG. 21 er et planbilde av en ubrukt barriere.

FIG. 22 er et sidebilde av barrieren med sandwich-struktur avledet av bildet av den ubrukte barrieren i

FIG. 21.

FIG. 2 3 er et bilde tilsvarende FIG 12 av en modifisert barriere med sandwich-struktur,

FIG. 24 er et planbilde av arrangementet i FIG. 22,

FIG. 25 og 26 er bilder tilsvarende FIG. 7 og 9 av enda et aspekt av oppfinnelsen, FIG. 27 og 28 er bilder tilsvarende FIG. 1 og 3 og illustrerer et aspekt av oppfinnelsen anvendt på en kunstig skrue- eller lignende implantat, FIG. 29 og 3 0 er bilder tilsvarende FIG. 27 og 28 og illustrerer et annet aspekt av oppfinnelsen anvendt på et implantat, FIG. 31 er et bilde tilsvarende FIG. 27 dg illustrerer et tredje aspekt av oppfinnelsen anvendt på et implantat, og FIG. 32 er et bilde tilsvarende FIG. 27 og illustrerer et fjerde aspekt av oppfinnelsen anvendt på et implantat.

Idet det refereres til FIG. 1 til 3 av tegningene, er det vist en én-rots tann 10 med et benkrater i benvevet 12, som strekker seg ut over to av rotoverf låtene. Bløtvev, epitel 13 og bindevev 14 dekker benvevet. Benkrateret 11 er blitt depurert og er fylt med blodkoagelet 11A. En tidligere sort barriere 15 er blitt plassert i posisjon med en cervikal porsjon 16 suturert rundt tannhalsen. Den tidligere retra-herte bløte (mucoperiostale) f lap 17 er blitt reposisjonert og dekker barrieren. Det er ventet at vevene som er blitt gitt preferanse, dvs. rothinnevevet 18 og benvevet 12 regenerer uten å bli hindret av nedvoksende epitel 13 og bindevev 14 som vist med en stor pil 19, hhv. små piler 20. Det er imidlertid en risiko for at benvevsregenerasjonen vil foregå hurtigere enn rothinnecelleregenerasjonen, og således forhindre en regenerasjon av ekte rothinnevev langs rotoverflaten og slik forårsake såkalt ankylose, dvs. benvev i direkte kontakt med rotoverflaten uten bløtvev imellom. Et slikt arrangement har et betydelig potensiale til å forårsake mer eller mindre ekstensive resorpsjoner av rotdentinet som til slutt ødelegger hele roten. Denne risiko øker jo smalere benkrateret er, dvs. jo kortere avstanden mellom benveggen og rotoverflaten, men det er muligens andre, hittil ukjente fak-torer som bestemmer den relative regenerasjonshastigheten til disse to vevstypene.

For helt å kunne eliminere risikoen av en "ben-til-rot-tilheling", kan oppfinnelsens barriere, som tillater full kontroll over tilhelingssekvensene av disse to vevene, bli brukt som vist i FIG. 4 til 6. Disse figurene illustrerer den samme situasjon av vevsdestruksjon som i FIG. 1 til 3, men der er en tydelig forandring i oppbygningen av barrieren som generelt er betegnet med 21, som har en første del 2 IA nær til rotoverflaten, men holdt på en avstand fra denne som kan variere fra 10 /zm til 1000 /im, fortrinnsvis fra 100 ^m til 500 /nm, ved hjelp av fremspring, utbulinger eller andre måter som danner avstandstykker 22, og en annen del 2IB som strekker seg på tvers fra roten på den øvre enden av del 2IA. Denne delen er også fortrinnsvis utstyrt med avstandstykker 22B som når fra barrieredelen 21B til benveggen for å eliminere risikoen for et barrieresammenbrudd ved tilfelle av vide defekter, idet barrieren selv må være meget bløt for å kunne formes adekvat. Avstandstykkene må i overensstemmelse med dette være relativt lange og stive når de anvendes til å understøtte barrierer som beskytter vide defekter eller når de danner andre teltlignende dekkener, og den nødvendige stivhet kan gis dem ved å forsterke avstandstykkene med et annet materiale enn det barrieren er laget av, eller ved å inkludere i avstandstykkene den samme materialblandingen som i barrieren selv, men i et annet forhold. Avstandstykkene kan således bestå av materialer av bionedbrytbar eller biostabil type.

Det er fordelaktig om barrieren er porøs, eller i det minste delvis porøs eller mikroporøs.

En kravedel 16 limes til tannroten og sutureres i tillegg til roten som vist ved 16A. Kravedelen danner under-snitts-kaviteter 16B fortrinnsvis utformet som beskrevet i det svenske patent nr. 8405568-0 som bunnhull eller riller.

En porøs barriere kan hovedsaklig fremstilles ved strik-king, veving eller ved ikkevevings-teknikker. Slike fibrøse materialer eller midler kan inneholde bionedbrytbart polymert materiale som fiberbindingsmateriale, eller fibrene kan bindes til hverandre bare ved hjelp av fysiske krefter.

Også bionedbrytbare keramiske fibre, medregnet kalsium-fosfat eller hydroksyapatitt fibre kan anvendes.

For å understøtte avstandstykkene i å forebygge at barrieren kollaberer når den beskytter vide defekter, kan barrieren også utstyres med lokale fiberforsterkninger i form av stroma uten at dette påvirker barrierens formbarhet.

Kliniske observasjoner har indikert at med en barriere som inkluderer de bionedbrytbare materialer som nevnt over, kan tilstrekkelig tilheling inntre mellom 4-6 uker. Opptil 4 uker vil materialene bare forårsake lett cellulær reaksjon og derfor oppføre seg på samme måte som biostabile inerte barrierer (slik som polytetrafluoroetylen) i disse fire første ukene. Efter fire uker har tilhelingen av perio-dontalvevene gått signifikant fremover og barrierens resorpsjon kan akselerere uten signifikant å forstyrre de regener-erte periodontale vev. Fordi materialet når det er bionedbrytbart går i oppløsning og forsvinner ved hydrolyse er det ikke nødvendig med en fjerningsoperasjon senere.

Rommet mellom delen 2IA forbundet med rotoverflaten, og benveggen, dvs. benkrateret 11, kan også være mer eller mindre oppfylt av et tredimensjonalt nettverk bestående av bionedbrytbare tråder av et av materialene for barrieren nevnt over, noe som skulle gjøre regenerasjonen av ben lettere.

Materialet i barrieren og/eller nettverket kan også inneholde forskjellige additiver på grunn av ulike formål for å lette fremstillingen, for å modifisere egenskapene, for å hjelpe ved den kirurgiske installasjonen eller for å gi materialet og/eller middelet totalt nye biofunksjonelle egenskaper. Slike additiver er f.eks. farver, myknere, og biofunksjonelle additiver slik som medikamenter (f.eks. anti-biotika) , veksthormoner etc. Således kan trådene i nettverket være ladet med benvekststimulerende komponenter som frigjøres langsomt, noe som også kan være tilfelle for de delene av barrieren som vender mot benkrateret. A\ land-stykkene og siden av barrieredelen 21 som vender mot rotoverflaten er fortrinnsvis ladet med komponenter som frigjøres langsomt og som stimulerer innveksten av gingivalt vev inn i materialet. Trådene og barrieren selv, når de er ladet med slike komponenter, er konstruert til enten fysisk (mikrokaviteter) og/eller kjemisk å binde de forskjellige komponentene. Passende komponenter til dette bruk er proteinkomponenter til å stimulere benregenerasjon og emaljematrikskomponenter f.eks. fra griser eller storfe, for å stimulere periodontalvevsregenerasjon, og veksthormoner som TGF-alfa, TGF-beta, EGF, PDGF, FGF og IGF-1. Mønsteret på denne type barriere tillater således ikke bare en differensiering av de to forskjellige vevene, men også en forutsigbar bestemmelse av mengden av regenerasjonsvev i forhold til størrelsen av avstandstykkene og en individuell utforming av den marginale delen av barrieren. I tillegg kan størrelsen av barrierehulrommene varieres fra mindre enn 1 /Lim opp til omkring 100 /itm eller mer, derved bestemmes transporten av vevsvæskekomponenter eller hastigheten av vevsceller ansvarlige for gjenoppbygningen av ulike vevstyper. FIG. 7 til 9 viser en én-rots tann fra de samme aspekter som i FIG. 4 til 6, men med en denudert bukkal rotoverf late vist ved 2 3 på FIG. 7 med skravering. Barrieren 21 plasseres for å dekke over den denuderte rotoverflaten. Den cervikale delen 16 av barrieren limes til rotoverflaten og ekstra lange avstandstykker 22 fastsetter rommet mellom barrieren 21 og rotoverflaten. Dette rommet er opptatt av et blodkoagel 14 efter at mucoperiostallappen er blitt mobilisert i koronal eller lateral retning (mot tannkronen eller fra respektive hver side av roten, som vist med store piler 24) og suturert tett inntil tannen ved dens nye posisjon ved 16A. Det er ventet at de favoriserte vevene, dvs. rothinne og benvev (små piler) i betydelig grad vil regenerere i koronal retning og fra lateralregionene som vist med små piler 25, for å dekke den denuderte rotoverflaten. Barrieren skiller imidlertid ikke mellom rothinnevev og benvev med risiko for ankylose som følge av hurtigere benregenerasjon enn rothinneregenerasjon. Barrieremønsteret på FIG. 10 til 12 eliminerer en slik risiko. FIG. 10 til 12 illustrerer den samme anatomiske situa-sjonen som i FIG 7 til 9, men med en barriere som skiller mellom benregenerasjon og rothinneregenerasjon som illustrert i det proksimale bildet i FIG. 12. Ekstra avstandstykker 26 er plassert mellom en ytre barrieredel 2 IA og en indre barrieredel 2IB for å opprettholde rom for benregenerasjon. Dette rom kan fordelaktig bli tilsatt tråder for å stimulere benregenerasjonen slik det er diskutert tidligere. FIG. 13 og 14 viser de samme aspektene som i FIG. 1 til 12, men med såkalt horisontal bendestruksjon, dvs. ned-brytingen av ben er like langt fremskreden rundt hele roten uten benkratere omgitt av benvegger. Barrieren er prinsi-pielt oppbygget som illustrert i FIG. 7 til 9 og består av et enkelt barrierelag 21, men med spesiallagede avstandstykker 28 som rekker fra barrieren til rotoverflaten eller benet. Disse avstandstykkene kan på samme tid tjene som ledende strukturer for regenerasjon av benvev i koronal retning (i retning av tannkronen). Stivheten i denne type barriere er justert for å kunne motstå trykket fra bløtvevene. Dette er gjort under fremstillingsprosedyren ved å blande barriere-materialkomponenter i visse forhold eller ved å forsterke avstandstykkene og barrieren med andre materialer. Heller ikke denne typen barriere kan imidlertid forutsigbart skille mellom ben og rothinneregenerasjon. En differensierende barriere som passer for denne type bennedbrytning er vist i

FIG. 15 og 16.

FIG. 15 og 16 viser den samme bennedbrytningsituasjonen som i FIG. 13 og 14. Barrieren har imidlertid igjen to deler, en ytre del 2IA som har til formål å skille bindevevet 14 fra et rom 29 som benvevet 12 skal regenerere inn i, og en indre del 2IB som skiller dette rom fra rommet tilstøtende til rotoverflaten som rothinnevevet 18 skal regenerere inn i. Barrieredelene 21A og 21B holdes i riktig stilling av avstandstykker, 28 hhv. 22. Slik elimineres risikoen for ankylose, dvs. benregenerasjon i tett kontakt med rotoverflaten. FIG. 17 og 18 viser en torots tann med en såkalt bi-furkasjonsdefekt, dvs. en nedbrytning av tannens støttevev (rothinne og ben) mellom tannens to røtter. Barrieren 21 er plassert for å dekke inngangen til bifurkasjonen enten på bukkalsiden eller på lingualsiden eller begge deler. Avstandstykkene 22 opprettholder rommet mellom rotoverflaten på de to røttene og barrieren. Barrieren limes til cervikal-delen på røttene slik det er beskrevet tidligere. Også i dette tilfellet vil den enlagstypen barriere som er vist i disse figurene ikke sikre en forutsigbar regenerasjon hva angår benet i relasjon til rothinnen. Det er derfor en viss risiko for uønsket benregenerasjon i direkte kontakt med rotoverflaten (ankylose). For å sikre at slik tilheling unngås kan barrieren modifiseres i overensstemmelse med FIG. 19 og 2 0 som illustrerer den samme type av vevsnedbrytning som i

FIG. 17 og 18, men med en barriere som har en ytre del 2IA og en indre del 2IB. Den sistnevnte del er nær overflaten på hver av de to røttene i en forutsigbar avstand fra denné overflaten som oppnåes ved avstandstykker 22. Barrieredelen 2IB er forbundet med den ytre barrieredelen 2IA ved hjelp av andre avstandstykker 26 som holder de to barrieredelene i et forutbestemt innbyrdes forhold. Disse strukturene kan også tjene som et skjelett for regenerasjonen av benceller og benvev. Et alternativ er å bruke tråder som danner et tredimensjonalt nettverk som et stillas for det regenererende vev.

Det bør legges merke til at det ene eller det andre skiktet av dobbeltskiktbarrierene beskrevet over kan bli brukt alene avhengig av lokalisasjonen og karakteren til defekten som skal tilheles.

FIG. 21 og 22 viser en av oppfinnelsens barrierer som danner en sandwichstruktur. Barrieren er fremstilt av en ubrukt barriere 32 med to helt like deler 32A og 32B som er en folie med tykkelse lik f.eks 100 /xm. Del 32A er perforert og har åpninger 3 3 med en diameter på f.eks. 200 /im plassert f.eks. med avstand 400 /nm fra senter til senter, eller korre-sponderende hull. Del 32B danner sylindriske protuberanser 34 med en diameter på f.eks. på 4 00 /im og en høyde på f.eks. 200 /im, rommet mellom protuberansene er f.eks. 1.27 mm. De to delene har blitt foldet sammen langs delelinjen 35 mellom de to delene med protuberansene på del 32B i kontakt med del 32A, de nevnte protuberansene danner avstandstykker mellom de to delene som i overensstemmelse hermed er festet til hverandre ved endene av protuberansene 34 som limes eller festet på en annen måte til del 32A. En sutur 36 kan lokaliseres i folden for å brukes til å feste sandwichstrukturen til en tann, men en slik struktur kan også limes til tannen. Sandwichstrukturen må festes til tannen med delen 3 2B mot tannen.

En videre utvikling av sandwichbarrieren på FIG. 21 og 22 er vist på FIG. 23 og 24. På disse figurene har del 32B avstandstykker 37 på den siden av delen som vender mot tannen. Videre er det vist at barrieren er presset mot tannen ved hjelp av forankringspinner 38 som har noe fjæringsmonn slik at de kan presses inn i benkrateret 11 for under spenning å spenne over avstanden mellom barrieren og krater-veggen . Disse pinnene kan erstattes av en kile eller et legeme som fyller benkrateret. i aspektet av FIG. 23 og 2 4 er protuberansene på FIG. 21 og 22 erstattet av ribber 39 som stikker ut hovedsaklig i horisontal retning slik at rommet mellom delen 32A og 32B i sandwichstrukturen er delt inn i et antall av individuelle avdelinger 40 som danner undersnitt-kaviteter, inn i disse har det omliggende vev tilgang gjennom åpningene 33.

På FIG. 25 og 2 6 vises det en enkel barriere 21 av samme type som vist i FIG. 9. Denne barrieren har avstandstykker 2 2 på den siden av den som vender mot tannen, og den har en cervikal del 16 som er festet til tannen. Barrieren er ugjennomtrengelig unntatt i den øvre delen som ligger inntil den cervikale delen 16, der det finnes tre sentrale åpninger 41, som således er i en viss avstand fra barrierens side-kanter og også fra forsiden av rothinnevevet 18. Disse åpningene må være dimensjonert slik at gjennomtrengningen av celler fra det omliggende vev blir bremset eller forsinket, men en uhindret vekst av vev gjennom barrieren forhindres siden dette ville spolere barrierens formål. Åpningene tillater tilførsel av oksygen og næring til rommet mellom barrieren og tannen, noe som kan stimulere veksten av cervicalt vev inn i det nevnte rommet slik at rommet vil bli helt fylt av slikt vev før veksten av omliggende vev inn i rommet mellom barrieren og tannen gjennom åpningene er startet.

Åpningene av typen som er nevnt over kan også tilveie-bringes i en barriere slik som barrieredelen 2IB på FIG.6. I det tilfellet må åpningene være lokalisert nær benkraterets vegg.

FIG. 27 og 28 viser et sylindrisk implantat 42 av et biokompatibelt materiale. Implantatet er vist som et skrue-implantat, men kan være av en hvilket som helst annen i fag-kretser kjent type. Implantatet er montert i benet 12, men som vist i FIG. 27 dekker benet bare den nedre halvdel av implantatet, mens resten av implantatet er dekket av bindevev 14 og epitel 13. En bionedbrytbar eller en ikke bionedbrytbar barriere 21 dekker den øvre halvdel av implantatet og deler av benvevet 12. Avstandstykker 22 opprettholder et forutbestemt rom for benvevscellene som kan regenerere i overflateretning som vist ved piler 43. Benoverflaten som vender mot rommet er fortrinnsvis traumatisert for å forårsake blødning og eksponere sjiktet like under overflaten for å lette benveksten inn i rommet. Avstandstykkene 22 inn-befatter protuberanser eller kuler på barrieren, men kan også innbefatte tråder som danner en nettverklignende struktur som tjener som et stillas for regenererende benceller og andre komponenter. Barrierekomponentene er fortrinnsvis ladet med stimulerende preparater på henholdsvis den siden av barrieren som vender mot rommet og likeledes på avstandstykkene i nettverket. Barrieren retineres til implantatet ved at det anvendes en spesialkonstruert skrue 44. FIG. 29 og 30 illustrerer anvendelsen av samme type barriere som i FIG. 27 og 28, men med barrieren dekkende et benkrater 11 som befinner seg mellom implantatveggen og alveolærbenet, barrieren dekker den øvre (superficielle) inngangen til krateret. FIG. 31 og 32 viser ytterligere aspekter av oppfinnelsen i forbindelse med et implantat 45. På disse aspekter er barrieren 21 fastmontert mellom en hette 4 6 som er festet til implantatendens overflate ved hjelp av en skrue 47 som er skrudd inn i implantatet, sammen med et underliggende element 48, som kan være utformet som en skive, en stjerne eller en edderkopp. Dette elementet er stivt nok til å understøtte barrieren, slik at det vil holdes på avstand fra benet 12 som dekker et benkrater 11. Elementet 48 kan være laget av metall eller plastikkmateriale som kan deformeres plastisk ved romtemperatur eller ved en forhøyet temperatur slik at det kan tilpasses til den ønskede barriereformen som vist til høyre i FIG. 32, der element 48 har blitt bendt ned slik at barrieren stikker godt opp vertikalt for å dekke et rom 49 som skal restaureres med benvevsvekst inn i det.

Claims (8)

1. Barriere for ledet eller kontrollert vevsregenerasjon, omfattende en formbar tynn membran, som fortrinnsvis i det minste delvis er porøs eller perforert og fortrinnsvis i det minste delvis omfatter et bionedbrytbart materiale, eksempelvis bionedbrytbar polymer, kopolymer, polymer legering, polydioksanon, polyhydroksysmørsyre, kopolymerer av polyhydroksy-smørsyre og hydroksyvaleriansyre, og polyestere av ravsyre eller en blanding eller et kompositt derav, idet fortrinnsvis minst én av polymerene i gruppen omfatter polyglycolider (PGA), polylaktider (PLA), og glycolid/laktid-kopolymerer (PGA/PLA), eller et ikke-bionedbrytbart materiale, eksempelvis ikke-bionedbrytbar polymer, polyuretan, polytetrafluoretylen eller polyester, eller en blanding eller et kompositt derav, karakterisert ved at avstandstykker (22, 26, 28, 34, 37, 38, 39) stikker ut fra overflaten av membranen på minst én side av denne slik at den nevnte ene side kan skilles fra tilstøtende vev eller en tilstøtende andre barriere ved nevnte avstandstykker.

2. Barriere ifølge krav 1, karakterisert ved at avstandstykkene omfatter protuberanser (34) på den nevnte ene side av-barrieren.

3. Barriere ifølge krav 2, karakterisert ved at protuberansene (34) er koniske mot deres frie ende.

4. Barriere ifølge krav 1, karakterisert ved at avstandstykkene omfatter en makromolekylær matriks på den nevnte ene side av membranen, f. eks. hyaluronsyre.

5. Barriere ifølge hvilket som helst av kravene 1-4, karakterisert ved at barrieren omfatter to deler (32A, 32B) foldet mot hverandre, idet den ene delen skilles fra den andre ved avstandstykkene (34).

6. Barriere ifølge hvilket som helst av kravene 1-5, karakterisert ved at avstandstykkene defi-nerer et rom fra 5 til 5000 /xm, fortrinnsvis fra 100 til 500 /iiru

7. Barriere ifølge krav 2, karakterisert ved at protuberansene (34) er fremstilt av eller forsterket med bionedbrytbare og/eller biostabile fibre.

8. Barriere ifølge hvilke som helst av kravene 1-7, karakterisert ved at den danner en passasje og at en sutur (36) strekker seg gjennom passasjen.