NO175411B - Vandig dispersjon - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører vandige dispersjoner omfattende dispergerbare salter som generelt inneholder et overflateaktivt middel eller et hydrofilt, organisk oppløs-ningsmiddel i en vandig fase. Mer spesielt er saltet reaksjonsproduktet av en sulfonsyrefri organisk syre eller en mineralsyre og et polykarboksylsyre-acyleringsmiddel som har minst en hydrokarbonbasert substituent med fra 8 til 500 karbonatomer derpå.

US patent 3.634.241 angår en sammensetning som er nyttig som et smøreoljeadditiv, oppnådd ved først å omsette en alifatisk ^20"(-;400 hydrokarbonravsyre eller derivat derav som kan danne karboksimidbindinger, med et C2-C3Q, ^-NiQ-alkylen-polyamin for dannelse av et karboksimid, og deretter omsette karboksimidet med en C-^-C^-h<y>drokarbonsulf onsyre. Produktet er et sulfonatsalt.

US patent 3.725.434 angår reaksjonsproduktet av polyalkylen-aminsulfonsyrer og et alkenylravsyreanhydrid/syre.

US patent 3.185.704 angår fremstilling av formamider av mono-alkenylsuksinimider gjennom en kondensasjonsreaksjon.

US patent 3.452.002 angår et oljeoppløselig dispergeringsmiddel som oppnås ved omsetning av en alifatisk monokarbok-sylsyre, en dikarboksylsyre eller et karboksylsyreanhydrid med monomert alkylenimid. En syrekatalysator, f.eks. HC1, kan anvendes for syntesen.

US patent 3.390.086 beskriver reaksjonsprodukter fra en alkenylravsyre, polyalkylenamin, og en annen syre. Et amid dannes.

US patent 3.352.788 angår forskjellige typer detergenter som virker som væskebindemidler for aktiverte karbonsammen-setninger.

US patent 4.439.491 angår beskyttelse av grafitt eller karbon mot oksydasjon ved påføring av et fuktemiddel.

US patent 3.948.784 angår en fremgangsmåte for klaring av vannoppløselige smøremidler benyttet ved industriell sliping og skjæring ved anvendelse av kationiske polyelektrolytter.

US patenter 3.341.454, 3.522.177 og 3.801.504 angår inn-blanding av en polyoksyalkylert fenol i et grafittholdig smøremiddel.

US patent 3.509.052 angår forbedrede smøremiddelblanding inneholdende et dispergeringsmiddel som er et derivat av en substituert ravsyre hvor substituenten inneholder minst 50 alifatiske karbonatomer og et demulgeringsmiddel.

US patent 3.172.892 angår en fremgangsmåte for fremstilling av et oljeoppløselig produkt som er nyttig som et dispergeringsmiddel i en smøremiddelblanding hvor disper-geringsmiddelet inneholder en substituert ravsyre eller et anhydrid.

US patent 3.502.672 angår nitrogenholdige og fosforholdige ravsyrederivater benyttet som additiver i smøremiddel-blandinger.

US patenter 4.447.348 og 4.448.703 angår kombinasjoner av karboksylgruppeholdige, oppløseliggjørende midler fremstilt ved omsetning av N-(hydroksylsubstituert hydrokarbyl)amin og et acyleringsmiddel og som inneholder overflateaktive midler.

De ovenfor angitte patenter omhandler således ikke en vandig dispergerbar blanding inneholdende et dispergerende salt og et overflateaktivt middel eller et hydrofilt, organisk oppløsningsmiddel.

Det er følgelig et formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en dispergerende saltblanding som inneholder overflateaktive midler eller vannoppløselige organiske oppløsningsmidler, hvilken blanding har god termisk stabilitet og er oppløselige i vandige faser.

Det er et ytterligere formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe blandinger som angitt ovenfor, som er nyttige for dispergering av sotmaterialer, pigmenter, organiske fyllstoffer o.l., i vandige systemer.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det således tilveiebragt en vandig dispersjon som er kjennetegnet ved at den innbefatter : vann; en dispergerende saltsammensetning omfattende reaksjonsproduktet av en syre (A) og et oppløseliggjørende middel (B), hvor (A) er en mineralsyre eller en sulfonsyrefri organisk syre, og (B) er et fosforfritt karboksylisk oppløseliggjørende middel fremstilt ved omsetning av (Bl) og (B2) hvor (Bl) er et polykarboksylsyre-acyleringsmiddel som har en hydrokarbonbasert substituent inneholdende 30-500 karbonatomer og (B2) er et poly(alkylenamin); og, for å gi stabilitet til en kontinuerlig vandig fase, en eller begge av komponentene: (C) et overflateaktivt middel i en mengde på minst 5 vektdeler pr. 100 vektdeler av den dispergerende

saltsammensetningen

(D) et hydrofilt organisk oppløsningsmiddel i en mengde

på minst 5 vekt-# basert på vekten av den dispergerende saltsammensetningen.

Ovennevnte sammensetning angår altså dispergerende salter av fosforfrie, karboksylgruppeholdige oppløseliggjørende midler. Saltene fremstilles ved omsetning av de nevnte oppløselig-gjørende midlene med forskjellige syrer. Selv om slike syrer vanligvis er vannoppløselige, er dette ikke nødvendig idet det som er av betydning, er at det dispergerende saltet er dispergerbart i en vandig fase. Syren kan generelt være en hvilken som helst syre, organisk eller mineralsk som kan danne et vesentlig vannoppløselig dispergerende salt. Eksempler på mineralsyrer innbefatter salpetersyre, salpeter-syrling, svovelsyre, svovelsyrling, fosforsyre, fosforsyrling, saltsyre, kiselsyre, borsyre, perklorsyre, klorsyre, klorsyrling, hypoklorsyre, permangansyre, kromsyre, dikrom-syre, orto-meta- og pyrofosforsyre, hydrofluorsyre, hydro-bromsyre, hydroiodsyre, hydrosvovelsyre og lignende, idet saltsyre er foretrukket. De organiske syrene innbefatter vanligvis poly- eller monofunksjonelle syrer for at de skal bibeholde sin vannoppløselighet. De sulfonfrie organiske syrene har generelt 1-10 karbonatomer, idet 1-4 karbonatomer er foretrukket og kan være mettet eller umettet, alifatisk eller aromatisk. Eksempler på karboksylsyrer innbefatter alifatiske karboksylsyrer slik som maursyre, eddiksyre, propionsyre, smørsyre og lignende. Dikarboksylsyrer kan også anvendes slik som oksalsyre, malonsyre, ravsyre og glutar-syre. Dessuten kan umettete karboksylsyrer slik som maleinsyre også anvendes. Generelt er eddiksyre og maursyre foretrukket .

Karboksylsyre som acyleringmiddel ( Bl)

Acyleringsmiddelet som benyttes for fremstilling av de oppløseliggjørende midler (B) i kombinasjonen ifølge foreliggende oppfinnelse er velkjente for fagmannen på området, og har vært funnet nyttig som additiv for smøre-midler og brennstoffer og som mellomprodukter for fremstilling av slike. Se f.eks. følgende "US patenter vedrørende deres angivelser av karboksylsyre som acyleringsmidler:

Generelt blir disse karboksylsyrene som anvendes som acyleringsmidler fremstilt ved omsetning mellom en olefinpolymer eller klorert analog derav og en umettet karboksylsyre eller derivat derav slik som akrylsyre, fumarsyre, maleinsyreanhydrid og lignende. Ofte er de polykarboksyl-syreholdige acyleringsmidlene slike som hydrokarbylsub-stituerte ravsyrer og ravsyreanhydrider. Disse acyleringsmidlene har minst en hydrokarbylbasert substituent med 8-500 karbonatomer. Generelt har substituenten fra 8 til 196 eller 200 karbonatomer, og helst 8-100 karbonatomer. Som det mer fullstendig vil bli forklart i det nedenstående er et overflateaktivt middel eller et vannoppløselig organisk oppløs-ningsmiddel ikke nødvendig når substituenten har 30 karbonatomer eller mindre.

De heri benyttede uttrykk "hydrokarbonbasert", "hydrokarbonbasert substituent" o.l., betegner en substituent som har et karbonatom direkte bundet til resten av molekylet, og har hovedsakelig hydrokarbylkarakter i sammenheng med foreliggende oppfinnelse. Slike substituenter innbefatter følgende: (1) hydrokarbonsubstituenter, dvs. alifatiske (f.eks. alkyl eller alkenyl), alicykliske (f.eks. cykloalkyl, cykloalkenyl) substituenter, aromatisk- alifatisk- og alicyklisk-substituert aromatisk kjerne og lignende, samt cykliske substituenter hvori ringen er fullført gjennom en annen del av molekylet (dvs. en hvilken som helst av to angitte substituenter kan sammen danne et alicyklisk radikal); (2) substituerte hydrokarbonsubstituenter, dvs. de subtituenter som inneholder ikke-hydrokarbonradikaler som, i foreliggende sammenheng, ikke endrer den fremherskende hydrokarbylsubstituenten; fagmannen på området vil kjenne til slike radikaler (f.eks. halogen) spesielt klor og fluor), alkoksyl, merkapto, alkylmerkapto, nitro, nitrose, sulfoksy, osv; (3) heterosubstituenter, dvs. substituenter som, mens de har fremherskende hydrokarbylkarakter i foreliggende oppfinnelses forstand, vil inneholde annet enn karbon som er til stede i en ring eller kjede ellers bestående av karbonatomer. Egnede heteroatomer vil være åpenbare for en fagmann på området og innbefatte f.eks. svovel, oksygen, nitrogen og slike substituenter som f.eks. pyridy1, furanyl, tiofenyl, imidazolyl, osv., er eksempler på slike heterosubstituenter.

Generelt vil ikke flere enn tre radikaler eller heteroatomer og fortrinnsvis ikke flere enn ett, være til stede for hver ti karbonatomer i de hydrokarbonbaserte substituentene. Typisk vil det ikke være noen slike radikaler eller heteroatomer i den hydrokarbonbaserte substituenten, og den vil derfor være fullstendig hydrokarbyl.

Generelt er de hydrokarbonbaserte substituentene som er til stede i acyleringsmidlene, benyttet i foreliggende oppfinnelse, frie for acetylenisk umetning; etylenisk umetning vil, når en slik er til stede, vanligvis være slik at det ikke er mer enn en etylenisk binding til stede for hver ti karbon-til-karbon-bindinger i substituenten. Substituentene er ofte fullstendig mettede og inneholder derfor ingen etylenisk umetning.

Som angitt ovenfor, kan de hydrokarbonbaserte substituentene som er til stede i foreliggende acylerinsmidler, oppnås fra olefinpolymerer eller klorerte analoger derav. Olefinmonomerene hvorfra olefinpolymerene oppnås, er polymeriserbare olefiner og monomerer kjennetegnet ved at de har en eller flere etylenisk umettede grupper. De kan være monoolefiniske monomerer slik som etylen, propylen, buten—1, isobuten og okten—1 eller polyolefiniske monomerer (vanligvis di-olefiniske monomerer slik som butadien-1,3 og isopren). Vanligvis er disse monomerene terminale olefiner, dvs. olefiner kjennetegnet ved tilstedeværelsen av gruppen

>C=CH2> Visse indre olefiner kan imidlertid også tjene som monomerer (disse betegnes enkelte ganger medial-olefiner). Når slike medial-olefinmonomerer anvendes, benyttes de normalt i kombinasjon med terminal-olefiner for dannelse av olefinpolymerer som er interpolymerer. De hydrokarbylbaserte substituentene kan imidlertid også innbefatte aromatiske grupper (spesielt fenylgrupper) og alicykliske grupper slik som ville bli oppnådd fra polymeriserbare cykliske olefiner eller alicyklisk-substituerte polymerierbare cykliske olefiner. Olefinpolymerene er vanligvis frie for slike grupper. Ikke desto mindre er olefinpolymerer oppnådd fra slike interpolymerer av både 1,3—diener og styrener som butadien-1,3 og styren eller para(tertiærbutyl)styren, unntagelser fra denne generelle regel.

Olefinpolymerene er generelt homo- eller inter-polymerer av terminal-hydrokarbylolefiner med 2-16 karbonatomer. En mer typisk klasse olefinpolymerer er valgt fra gruppen bestående av homo- og interpolymerer av terminal-olefiner med 2-6 karbonatomer spesielt de med 2-4 karbonatomer.

Spesifikke eksempler på terminal- og medial-olefinmonomerer som kan anvendes for fremstilling av olefinpolymerene fra hvilke de hydrokarbonbaserte substituentene oppnås, omfatter etylen, propylen, buten—1, buten—2, isobuten, penten—1, heksen-1, hepten-1, okten-1, nonen-1, decen-1, penten-2, propylentetramer, diisotmtylen, isobutylentrimer, butadi-en—1,2, butadien-1,3, pentadien-1,2, pentadien-1,2, pentadi-en—1,3, isopren, heksadien—1,5, 2-klorbutadien—1,3, 2—metyl-hepten-1, 3-cykloheksylbuten-l, 3,3-dimetylpenten-l, styrendivinylbenzen, vinylacetat, allylalkohol, 1-metylviny-lacetat, akrylonitril, etylakrylat, etylvinyleter og metylvinylketon. Av disse er de rene hydrokarbylmonomerene mer typiske, og terminal-olefinmonomerene er spesielt typiske.

Ofte er olefinpolymerene poly(isobuten)er slik som oppnåss ved polymerisasjon av en C^-raffineristrøm som har et buteninnhold på 35-75 vekt—% og et isobuteninnhold på 30-60 vekt—% i nærvær av en Lewis-syrekatalysator slik som aluminiumklorid eller bortrifluorid. Disse polyisobutenene inneholder hovedsakelig (dvs. mer enn 80$ av totale gjentagelsesenheter) isobuten-gjentagelsesenheter med konfigura-sj onen

Den hydrokarbylbaserte substituenten i karboksylsyre-acyleringsmiddelet som benyttet i foreliggende oppfinnelse, er typisk en hydrokarbyl-, alkyl- eller alkenylgruppe med 8-500 karbonatomer som kan representere ved kjennetegnet "hyd". Nyttige acyleringsmidler innbefatter substituerte ravsyremidler inneholdende hydrokarbylbaserte substituenter med 8-100 karbonatomer.

Ofte er midlene (Bl) benyttet for fremstilling av de oppløseliggjørende midler (B), substituerte ravsyrer eller derivater derav som kan representeres med formelen:

hvor n er et helt tall fra 1 til 4,0, og er fortrinnsvis 1. Slike ravsyre-acyleringsmidler kan fremstilles ved omsetning av maleinsyreanhydrid, maleinsyre eller fumarsyre, og ovennevnte olefinpolymer, som vist i de ovenfor angitte patenter. Generelt innebærer reaksjonen kun oppvarming av de to reaktantene ved en temperatur i området 150-200°C. Blandinger av nevnte polymere olefiner samt blandinger av umettede mono- og dikarboksylsyrer kan også anvendes.

Poly( alkylenamin) ( B2)

(Bl)-acyleringsmidlene omsettes med (B2) poly(alkylenamin)er for derved å danne det karboksylgruppeholdige oppløselig-gjørende middel (B). Ofte blir (Bl)-acyleringsmidlet koblet via poly(alkylenamin)-forbindelsene. Det er ihvertfall viktig at det reagerte produkt, dvs. det karboksylgruppeholdige oppløseliggjørende middel (B), inneholder minst ett fritt amin. Med betegnelsen "fritt amin" menes at amingruppen har et hydrogen derpå som kan fortrenges.

Polyaminene hvorfra (B)-produktene ifølge foreliggende oppfinnelse er avledet, innbefatter hovedsakelig alkylenaminer vesentlig i overensstemmelse med formelen:

hvor n er et helt tall, fortrinnsvis fra 1 til 10, D er et hydrogenatom eller et vesentlig hydrokarbon fortrinnsvis med opptil 30 karbonatomer og "alkylen"-gruppen er fortrinnsvis en lavere alkylengruppe med 10 karbonatomer eller mindre. Alkylenaminene omfatter hovedsakelig metylenaminer, etylenaminer, butylenaminer, propylenaminer, pentylenaminer, heksylenaminer, heptylenaminer, oktylenaminer, andre poly-metylenaminer, og også de cykliske og de høyere homologene av slike aminer slik som piperaziner og aminoalkylsubstituerte piperaziner. De eksemplifiseres spesielt av: etylendiamin, trietylentetramin, propylendiamin, decametylendiamin, oktametylendiamin, di(heptametylen)triamin, tripropylentetr-amin, tetraetylenpentamin, trimetylendiamin, pentaetylen-heksamin, di(trimetylen)triamin, 2—heptyl—3-(2-aminopro-pyl)imidazolin, 4-metylimidazolin, 1,3—bis(2-aminoetyl)imida-zolin, pyrimidin,l-(2-aminopropyl)piperazin, 1,4—bis(2-—aminoetyl)piperazin og 2—metyl-1—(2-aminobutyl)piperazin. Høyere homologer slik som de som oppnås ved kondensasjon av 2 eller flere av de ovenfor illustrerte alkylenaminene, er likeledes nyttige. Istedenfor de ovenfor angitte aminer anvendes ofte blandinger av to eller flere.

Etylenaminene benyttes ofte. De er tildels detaljert beskrevet under tittelen "Ethylene Amines" i Encyclopedia of Chemical Technology, Kirk and Othmer, volum 5, sidene 898-905, Interscience Publishers, New York (1950). Slike forbindelser fremstilles mest hensiktsmessig ved omsetning av et alkylenklorid og ammoniakk. Reaksjonen resulterer i dannelsen av noe komplekse blandinger av alkylenaminer, inkludert cykliske kondensasjonsprodukter slik som piperaziner. Disse blandinger finner anvendelse i foreliggende oppfinnelse. På den annen side kan temmelig tilfredsstillende produkter oppnås også ved bruk av rene alkylenaminer. Et spesielt nyttig alkylenamin av økonomiske grunner samt effektivitet for produktene oppnådd derfra, er en blanding av etylenaminer fremstilt ved omsetning av etylenklorid og ammoniakk og som har en sammensetning som tilsvarer den til tetraetylenpentamin.

Høyere homologer slik som oppnås ved kondensasjon av de ovenfor angitte alkylenaminene gjennom aminoradikaler, er også nyttige. Det vil forstås at kondensasjon gjennom aminoradikaler resulterer i et høyere amin ledsaget av fjerning av ammoniakk.

Omsetning av acyleringsmiddel ( Bl) med polyfalkylenaminet)

( B2) for dannelse av det karboksyliske oppløseliggjørende middel ( B)

Omsetningen av acyleringsmiddelet (Bl) med poly(alkylenami-net) (B2) utføres generelt ved en temperatur fra 80° C til dekomponeringstemperaturen for de reaksjonsforbindelser og/eller -produkter som har den laveste slik temperatur. Typisk er reaksjonstemperaturen fra 100°C til 300°C og fortrinnsvis fra 125 til 150°C. Blandinger av acyleringsmidler blir ofte benyttet.

Generelt er forholdet for acyleringsmiddel til poly(alkylena-minet) fra 0,33 til 1,3 ekvivalenter (Bl) acyleringsmiddel pr. ekvivalent (B2) amin. En ekvivalent acyleringsmiddel (Bl) kan bestemmes ved å dividere dets molekylvekt på antall tilstedeværende karboksylfunksjoner. F.eks., et ravsyrean-hydrid- eller di-(alkyl)esteracyleringsmiddel har en ekvivalentvekt på halvparten av dets molekylvekt. En ekvivalent amin er den mengde av (B2) aminet som tilsvarer totalvekten av aminet dividert på antall tilstedeværende nitrogenatomer.

I tillegg til acyleringsmiddelet (Bl) kan det også være til stede i den oppløseliggjøringsmiddeldannende reaksjons-blanding en eller flere mono- eller poly-karboksylsyre-acyleringmidler med lav molekylvekt og med fra 1 til mindre enn 18 karbonatomer slik som fettsyrer med fra 10 til 18 karbonatomer eller et tetrapropenyl-substituert ravsyrean-hydrid. I slike tilfeller vil antall mol lavere-acyleringmiddel som er til stede, i det minste være mindre enn de for acyleringsmiddelet (Bl), og det totale antall ekvivalenter av lavere-acyleringsmiddel pluss acyleringsmiddel (Bl) vil fremdeles falle innenfor de ovenfor angitte forhold.

Typiske lavere (MW) monokarboksyliske acyleringsmidler innbefatter mettede og umettede fettsyrer, slik som laurin-syre, stearinsyre, oleinsyrer, myristinsyre, linolsyre o.l. Anhydrider, når slike er tiljengelige, og laverealkylestere av disse syrer kan benyttes. Blandinger av 2 eller flere slike midler kan også med hell anvendes. En omfattende omtale av slike syrer finnes i Kirk-Othmer "Encyclopedia of Claimed Technology", 2. utgave, 1965, John Wiley & Sons, N.Y., sidene 811-856. Acyleringsmidler inkludert eddiksyre, propionsyre, smørsyre, akrylsyre og benzosyre, samt deres anhydrider og laverealkylstere. Blant de nyttige polykarbok-syliske acyleringsmidlene med lav molekylvekt er maleinsyre, fumarsyre, itakonsyre, mesakonsyre, ravsyre, ftal syre, alkylsubstituerte fetalsyrer, malonsyre, glutaryrer, adipinsyre, citrakonsyre, glutakonsyre, klormaleinsyre, askorbinsyre osv. Igjen kan anhydrider, når slike er tilgjengelig, og lavere alkylestere og estere av disse syrer benyttes som lavmolekylvektige acyleringsmidler.

Visse substituerte ravsyre- og anhydrid-acyleringmidler med lavere molekylvekt kan også anvendes. En rekke av disse er omtalt i den ovenfor nevnte Kirk-Othmer-artikkelen på side 847-849. Slike acyleringsmidler kan typisk representeres ved formelen:

hvor R<*> er en C^ til ca. en C^o hydrokarbylgruppe. Fortrinnsvis er R<*> en alifatisk eller alicyklisk hydrokarbylgruppe med mindre enn 10$ av dens karbon-til-karbon-bindinger umettet. Eksempler på slike grupper er 4—metylcykloheksyl, di(isobutyl), decyl, osv. Fremstillingen av slike substituerte ravsyrer og deres derivater via alkylering av maleinsyre eller dens derivater med et hydrokarbon, er velkjent for fagmannen på området og skulle ikke være nødvendig å omtale i detalj på dette punkt. Syrehalogenider av de ovenfor angitte lavmolekylvektige mono-og polykarboksylsyrene kan anvendes som lavmolekylvektige acyleringsmidler ifølge foreliggende oppfinnelse. Disse kan fremstilles ved omsetning av slike syrer eller deres anhydrider med halogeneringssmidler slik som fosfortribromid, fosforpentaklorid, fosforoksyklorid eller tionylklorid. Estere av slike syrer kan fremstilles på enkel måte ved omsetning av syren, syrehalogenidet eller anhydridet med en alkohol eller fenolisk forbindelse. Spesielt nyttige er de laverealkyl og —alkenylalkoholene slik som metanol, etanol, allylalkohol, propanol, cykloheksanol osv. Forestringsreaksjoner blir vanligvis fremmet ved bruken av alkaliske katalysatorer slik som natriumhydroksyd eller —alkoksyd, eller en sur katalysator slik som svovelyre eller toluensulfonsyre.

Omsetning av syre ( A) med det karboksvliske oppløseliggjø-rende middel ( B)

Sammensetningen for det dispergerende saltet dannes ved omsetning av syren (A) med det karboksyliske oppløseliggjø-rende middel (B). Selv om reaksjonen kan utføres ved romtemperatur, er det ofte ønsket å oppvarme reaktantene for å fremme reaksjonshastigheten. Vanligvis benyttes en temperatur fra 0 til 150° C, ønsket fra 15 til 100° C, og fortrinnsvis fra 25 til 80°C.

Mengden av syre er vanligvis ikke kritisk, og overskudds-mengder av syrer kan anvendes. Minst 0,5 ekvivalenter syre kan vanligvis benyttes pr. mol av nevnte karboksyl i ske oppløseliggjørende middel (B) idet minst en ekvivalent av syren normalt anvendes. De fosforfrie karboksylgruppeholdige oppløseliggjørende midler omsettes ved addisjon av et hydrogenatom på et fritt amin av (B2) poly(alkylenaminet). Dispergeringssalt-sammensetningen som er reaksjonsproduktet av (A) og (B), gir et salt som er dispergerbart i en vandig fase. Dispergeringssaltet er vanligvis nesten uendelig fortynnbart med vann.

Overflateaktivt middel

De dispergerende saltene ifølge oppfinnelsen anvendes ofte i forbindelse med et overflateaktivt middel. Ikke bare tjener det overflateaktive middelet til å redusere viskositeten til saltdispersjonssammensetningen, men hjelper også dispergering eller oppløseliggjøring av eventuelle partikler eller fluider. Det overflateaktive middelet gir også vanligvis stabilitet til den vandige fasen. Typisk blir minst 5 vektdeler overflateaktivt middel benyttet pr. 100 vektdeler av nevnte dispergeringssalt-sammensetning for å gi systemet stabilitet samt for å forbedre vannoppløseligheten til dispergeringssaltet, idet minst 20 vekt-deler er ønsket. Mengden av overflateaktivt middel basert på prosent, kan være fra 5 til 95 vekt-#.

Det overflateaktive middelet er vanligvis hydrofilt og kan være av den kationiske, anioniske eller ikke-ioniske typen. Mange slike overflateaktive midler av hver type er kjent for teknikken. Se f.eks. McCutcheon's "Detergents and Emulsifi-ers", 1978, North American Edition, publisert av McCutcheon's Division, MC Publishing Corporation, Glen Rock, N.J. USA, spesielt sidene 17-33.

Av disse overflateaktive midler benyttes vanligvis ikke-ioniske overflateaktive midler. En rekke typer av ikke-ionisk, overflateaktivt middel er kjente. Blant disse er de alkylenoksyd-behandlede produktene slik som etylenoksyd-behandlede fenoler, alkoholer, estere, aminer og amider.

Etylenoksyd/propylenoksyd-blokkopolymerer er også nyttige ikke-ioniske overflateaktive midler. Glycerolestere og sukkerestere er også kjent for å være ikke-ioniske overflateaktive midler. En typisk klasse av ikke-ionisk overflateaktive midler som er nyttige med foreliggende derivater, er de alkylenoksyd-behandlede alkylfenolene slik som etylenoksyd-alkylfenolkondensatene solgt av Rohm & Haas Company. Et spesielt eksempel på disse er Triton X—100 som inneholder et gjennomsnitt på 1-10 etylenoksydenheter pr. molekyl, har en HLB-verdi på ca. 13,5 og en molekylvekt på ca. 628. Mange andre egnede ikke-ioniske overflateaktive midler er kjente; se f.eks. ovennevnte McCutcheon's samt avhandlingen "Non-ionic Surfactants" utgitt av Martin J. Schick, M. Drekker Co., New York, 1967.

Som angitt ovenfor kan kationiske og anioniske overflateaktive midler også benyttes i kombinasjon med foreliggende oppløseliggjørende midler (A). Generelt er de overflateaktive midlene hydrofile. Anioniske overflateaktive midler inneholder negativt ladede polare grupper mens kationiske overflateaktive midler inneholder positivt ladede polare grupper. En generell oversikt over nyttige overflateaktive midler finnes i Kirk-Othmer "Encyclopedia of Chemical Technology", 2. utgave, volum 19, side 507 og deretter (1969, John Wiley & Son, New York) og ovennevnte utdrag publisert under navnet McCucheon's.

Blant de nyttige typene av anionisk overflateaktivt middel er de utbredt kjente metallkarboksylatsåpene, organosulfatene, sulfonatene, sulfokarboksylsyrene og deres salter, og fosfatene. Nyttige kationiske overflateaktive midler innbefatter nitrogenforbindelser slik som aminoksyder og de velkjente kvartære ammoniumsaltene. Amfotere overflateaktive midler inkluderer materialer av aminosyretypen og lignende typer. Forskjellige kationiske og anioniske dispergerins-midler er tilgjengelige fra industrien, spesielt fra slike selskap som Rohm and Haas og Union Carbide Corporation, begge USA. Ytterligere informasjon om anioniske og kationiske overlateaktive midler kan finnes i "Anionic Surfactants", deler II og III, utgitt av W.M. Linfield, publisert av Marcel Dekker, Inc., N.Y., 1976 og "Cationic Surfactants", utgitt av E. Jungermann, Marcel Dekker, Inc., N.Y., 1976.

Hydrofile, organiske oppløsningsmidler

Istedenfor det overflateaktive middelet, eller i kombinasjon dermed, kan et hydrofilt, organisk oppløsningsmiddel anvendes. Dvs., istedenfor et overflateaktivt middel for å hjelpe å stabilisere systemet, kan et hydrofilt, organisk oppløsningsmiddel anvendes. Mengden av hydrofilt oppløsnings-middel som benyttes, vil generelt variere med hensyn til typen av dispergerende salt, men er vanligvis minst 5 vekt—$ og helst minst 10 vekt—%. Hydrofile oppløsningsmidler er kjent innen teknikken. Oppløsningsmiddelet er helst et oksygenert oppløsningsmiddel. En klasse oksygenerte oppløs-ningsmidler innbefatter mono- og di-alkyleterene av etylen-glykol og deres derivater. Spesifikke eksempler omfatter etylenglykolmonobutyleter, etylenglykolmonobutyleteracetat, etylenglykolmonoetyleteracetat, etylenglykolmonoetyleter, etylenglykoldibutyleter, etylenglykolmonoheksyleter, etylenglykolmonometyleter, etylenglykolmonometyleteracetat og etylenglykolmonofenyleter. Disse typer av oppløsninsmidler er generelt tilgjengelige under varebetegnelsen Cellosolve og fremstilles av Union Carbide Corporation. En annen klasse av oksygenerte oppløsningsmidler er de forskjellige alifatiske alkoholene slik som allylalkohol og de forskjellige opplø-selige alkanolene som har fra 1 til 4 karbonatomer slik metylalkohol, etylalkohol, propylalkohol, isopropylalkohol og tert.-butylalkohol. Ketonene fra en annen klasse av oksygenerte oppløsningsmidler og således aceton og metyletylketon, kan anvendes. Også de forskjellige oppløselige alkoholene av ketonene slik som diacetonalkohol kan benyttes. Disse og andre typer av hydrofile organiske oppløsningsmidler kan anvendes istedenfor eller i kombinasjon med de forskjellige overflateaktive midlene i foreliggende oppfinnelse.

Ifølge ytterligere trekk ved foreliggende oppfinnelse er det ved anvendelse av et (Bl )-acyleringsmiddel som har en hydrokarbonbasert substituent, med 8-30 karbonatomer og helst 8-12 karbonatomer, ikke nødvendig med noe overflateaktivt middel eller noe hydrofilt oppløsningsmiddel. Dette antas å skyldes det faktum at hydrokarbondelen lett dispergeres ettersom hydrokarbonkjeden avtar i størrelse. Således, når hydrokarbonsubstituenten på (Bl)-acyleringsmiddelet er liten, behøver dispergeringssaltsammensetningen ikke inneholde noe overflateaktivt middel eller hydrofilt organisk oppløsnings-middel .

Dispergeringssaltsammensetningen ifølge oppfinnelsen kan, med eller uten innhold av et overflateaktivt middel eller et hydrofilt, organisk oppløsningsmiddel, anvendes som sådan eller inneholder en mengde vann slik at en invert-emulsjon eller annet system dannes, hvori vannet er i den diskonti-nuerlige fasen, eller hvori vannet danner en kontinuerlig fase. Den aktuelle mengde vann som benyttes for dannelse av en invert-emulsjon eller dannelse av en kontinuerlig fase, vil naturligvis variere avhengig av typen av overflateaktivt middel, typen av hydrofilt, organisk oppløsningsmiddel, typen av dispergerende salt og lignende. Ofte avhenger typen av oppløsning som er dannet, av den ønskede konsentrasjon i vann, eller det faktum at intet vann benyttes i det hele tatt.

Partikler og fluider

Dispergeringssaltsammensetningen holder i forbindelse med vann forskjellige partikler eller fluider i oppløsning. Generelt kan enhver type partikkel som det er ønskelig å suspendere, dispergere eller lignende, anvendes. Eksempler innbefatter forskjellige leirer, forskjellige talk-materialer, forskjellige typer kull, forskjellige typer svovel, forskjellige typer silisiumdioksyd, pigmenter, fyllstoffer og fibrer. Den dispergerende sammensetning er spesielt egnet for suspendering av uønskede partikler slik som sot og spesielt kjønrøksot. Dvs., under fremstillingen av kjønrøk dannes ubønnhørlig sot som et biprodukt. Hittil, siden det praktisk talt var umulig å utskille soten, blir den vanligvis oppslemmet i en vannoppløsning av molasse eller lignosulfo-nater og tørket. Under tørking ville imidlertid molassen eller lignosulfonatene nedbrytes og danne tjønrøkpellets som ikke er lette å redispergere. Ved bruk av foreliggende oppfinnelse kan tjønrøksoten lett dispergeres av den dispergerende saltsammensetningen. Ved tørking dannes en ikke-støvformig, frittstrømmende, sterkt dispergert kjønrøks-ammensetning. Partikler slik som kjønrøk er vanligvis meget ønskelige i forskjellige produkter slik som dekk, taktek-kingsmaterialer, pigmenter og lignende. En annen partikkel-type er fiberen, ofte av liten størrelse når det er ønsket at de skal suspenderes eller dispergeres i en oppløsning. Således kan den dispergerende saltsammensetningen innbefattende det overflateaktive middelet eller det organiske hydrofile oppløsningsmiddelet anvendes i masse-tilvirknings-operasjoner der det er ønskelig å holde celluloseholdige partikler eller plaster i oppløsning. Eksempler på andre fibrer er glass, dvs. fiberglass, polyester, nylon, karbon-fibrer, rayon, polypropylen og lignende. Med hensyn til fluider kan forskjellige væsker slik som fargestoffer, oljer og lignende holdes i oppløsning. Dessuten kan forskjellige gasser slik som karbondioksyd og lignende holdes i oppløs-ninger slik som i et skum.

Det dispergerende salt sammen med det eventuelle overflateaktive middel eller det eventuelle hydrofile organiske oppløsningsmiddel kan følgelig anvendes der det er ønskelig å dispergere eller holdepartikler eller fluider i en vandig oppløsning.

Oppfinnelsen vil bedre forstås under henvisning til følgende eksempler:

Eksempel 1

Til en 1 liters beholder ble det tilsatt 240 g polyisobuty-lenravsyretetraetylenpentamin, 12 g maursyre og 64 g Triton X-100, et overflateaktivt middel. Blandingen ble oppvarmet under omrøring til omtrent 85 °C. Deretter ble 444 g vann langsomt tilsatt i løpet av timer, slik som fra ca. 2 til ca. 4 timer under opprettholdelse av temperaturen ved omkring 85°C. Blandingen ble deretter avkjølt til romtemperatur under omrøring. Det ønskede dispergerende salt ble oppnådd.

Eksempel 2

På en måte lik den i eksempel 1 ved anvendelse av de samme bestanddeler med unntagelse for syren som var konsentrert saltsyre, ble det fremstilt et ønsket dispergerende salt. Mengden av det karboksylgruppeholdige oppløseliggjørende middel var 150 g, mengden av konsentrert HC1 var 13 g, mengden av overflateaktivt middel var 40 g, mengden av vann tilsatt over en viss tidsperiode var 178 g.

Eksempel 3

På en måte lik den i eksempel 1 med unntagelse for at syren som var eddiksyre, ble et ønsket dispergerende salt fremstilt. Mengden av det karboksylsyreholdige oppløseliggjørende middel var 600 g, mengden av eddiksyre var 30 g, mengden av det overf lateaktive middelet var 160 g, og mengden av vann tilsatt over en viss tid var 1.110 g.

Eksempel 4

På en måte lik den i eksempel 1 ble det fremstilt et dispergerende salt. Istedenfor et overflateaktivt middel ble det benyttet et hydrofilt eller organisk oppløsningsmiddel. Spesielt ble 840 g av det karboksylsyreholdige oppløselig-gjørende middel i eksempel 1, 420 g butylcellosolve og 21 g eddiksyre benyttet. Disse tre komponentene ble oppvarmet til omkring 85 °C i et kort tidsrom under blanding. Det ønskede dispergeringssalt ble oppnådd. Deretter ble 15 g av saltet tilsatt til beholderen, og 85 g vann tilsatt dertil under blanding. En klar, ravfarget oppløsning ble oppnådd.

Eksempel 5

På en måte lik den i eksempel 1 ble 1,5 g av det i eksempel 1 angitte karboksyl i ske oppløseliggjørende middel, 5 g butylcellosolve og 1 g eddiksyre oppvarmet og blandet med 39 g vann som langsomt ble tilsatt dertil. Det ønskede dispergerende salt ble oppnådd. Etter 24 timer var oppløsningen fremdeles klar.

Eksempel 6

På en måte nøyaktig lik den i eksempel 5~, med den samme formulering med unntagelse for at 2,5 g eddiksyre ble benyttet, ble det fremstilt et dispergerende salt. Den ytterligere mengde syre ga fremdeles en klar oppløsning som også var klar etter 24 timer.

Alle de ovenfor angitte oppløsninger i eksemplene 1-6 hadde god stabilitet idet det etter henstand i minst 1 dag ikke forekom noen merkbar utskillelse av bestanddelene.

Eksempel 7

På en måte lik den i eksempel 1 ble 5 g av det karboksylgruppeholdige oppløseliggjørende middelet angitt i eksempel 1 og 10 g butylcellosolve oppvarmet og blandet. Ingen syre ble benyttet. Deretter ble 35 g ledningsvann tilsatt i løpet av et kort tidsrom under fortsatt oppvarming. Denne oppløs-ning fikk deretter avkjøles. Etter 6 timer hadde det oppstått en merkbar utskillelse.

Det fremgår således klart at når en syre ikke benyttes, så oppnås det ikke et egnet dispergerende salt.

De forskjellige dipergerende salter angitt i eksemplene 1-6 ble blandet med sot inneholdende kjønrøk. Mengden av den dispergerende oppløsning innbefattende vannet var omtrent 4 vekt-# idet mengden av kjønrøk var ca. 96 vekt-#. Etter grundig blanding av bestanddelene ble blandingen tørket ved fra 232,2 til 260°C. Den resterende kjønrøkblanding var av meget fin størrelse, men inneholdt intet pulver eller støv. Dessuten var den frittstrømmende. Det sterkt dispergerte kjønrøksystemet ble således med hensyn til hver av de dispergerende saltene ifølge foreliggende oppfinnelse.

Selv om, som angitt ovenfor, mengden av vann kan variere over et bredt område for dannelse av det vandige systemet, vil systemet ofte inneholde en liten mengde vann. Det vandige systemet kan således inneholde minst 20 vekt—Sé vann og mer ønsket minst 40 vekt-#. Konsentrerte eller vandige systemer kan derfor dannes.

Disse konsentratene og vannbaserte vandige systemene kan eventuelt inneholde andre konvensjonelle additiver som vanligvis benyttes i vannbaserte funksjonelle fluider. Disse andre additiver omfatter funksjonelle additiver, korrosjon-sinhibitorer, skjærstabiliserende midler, baktericider, fargestoffer, vannmyknere, luntmaskeringsmidler, antiskumme-midler og lignende.

Konsentratene er analoge med vannbaserte funksjonelle fluider med unntagelse for at de inneholder mindre vann og for-holdsmessig mer av de andre bestanddelene. Konsentratene kan omdannes til vannbaserte funksjonelle fluider ved fortynning med vann. Denne fortynning foretas vanligvis ved hjelp av standard blandeteknikker. Dette er ofte en hensiktsmessig metode siden konsentratet kan forsendes til bruksstedet før ytterligere vann tilsettes. Omkostningene med forsendelse av en vesentlig mengde vann i det sluttlige vannbaserte funksjonelle fluid blir derfor unngått. Bare det vann som er nødvendig for å formulere konsentratet (hvilket bestemmes hovedsakelig av lettheten med håndtering og hensiktsmessig-hetsfaktorer), behøver å forsendes.

Fremgangsmåter for fremstilling av vandige systemer inkludert både konsentrater og vannbaserte funksjonelle fluider, inneholdende andre konvensjonelle additiver som er vanlig benyttet i vannbaserte funksjonelle fluider innbefatter trinnene: (1) blanding av den dispergerende sammensetning med slike andre konvensjonelle additiver enten samtidig eller i rekkefølge for dannelse av en dispersjon eller oppløsning; eventuelt (2) kombinasjon av nevnte dispersjon eller oppløs-ning med vann for dannelse av nevnte vandige konsentrat; og/eller (3) fortynning av nevnte dispersjon eller oppløs-ning, eller konsentrat med vann, hvor den totale vannmengde som benyttes, er den mengde som skal til for å gi den ønskede konsentrasjon av sammensetningen og andre funksjonelle additiver i nevnte konsentrater eller nevnte vannbaserte funksjonelle fluider.

Disse blandetrinn utføres ved bruk av konvensjonelt utstyr og vanligvis ved romtemperatur eller noe forhøyede temperaturer, vanligvis under 100°C, og ofte under 50°C. Som nevnt ovenfor, kan konsentratet dannes og deretter forsendes til bruksstedet hvor det fortynnes med vann for dannelse av den ønskede vannbaserte funksjonelle væske. I andre tilfeller kan den ferdige vannbaserte funksjonelle væske dannes direkte i det samme utstyret som benyttes for dannelse av konsentratet eller dispersjonen eller oppløsningen.

De funksjonelle additivene som kan benyttes, er typisk oljeoppløselige, vannuoppløselige additiver som virker i konvensjonelle oljebaserte systemer som E.P.-midler, antislitasjemidler, belastningsbærende midler, friksjonsmodifiserende midler, smøremidler, osv. De kan også virke som antislippmidler, filmdannere og friksjonsmodifiserende midler. Som velkjent kan slike additiver virke på to eller flere av de ovenfor nevnte måter; f.eks. virker E.P.-midler ofte som belastningsbærende midler.

Betegnelsen "oljeoppløselig, vannuoppløselig, funksjonelt additiv" refererer til et funksjonelt additiv som ikke er oppløselig i vann over et nivå på ca. 1 g pr. 100 ml vann ved 25", men er oppløselig i mineralolje i en mengde av minst 1 g pr. 1iter ved 25°.

Disse funksjonelle additivene kan også inneholde visse faste smøremidler slik som grafitt, molybdendisulfid og polytetra-fluoretylen og beslektede faste polymerer.

Disse funksjonelle additivene kan også innbefatte polymere friksjonsdannere. I korthet er disse potensielle polymer-dannende materialer som er dispergert i en væskebærer ved lav konsentrasjon og som polymeriserer ved gnidning av eller kontakt med overflater for dannelse av beskyttende polymer-filmer på overflatene. Polymerisasjonene antas å resultere fra varmen som utvikles ved gnidningen og muligens fra katalytisk og/eller kjemisk virkning av den eksponerte, friskere overflaten. Et spesielt eksempel på slike materialer er dilinolensyre og etylenglykolkombinasjoner som kan danne en polyesterpolymer-friksjonsfilm. Disse materialene er kjent for teknikken, og de er beskrevet f.eks. i tids-skriftet "Wear", volum 26, sidene 369-392, og publisert DE-patentsøknad 2.339.065.

Disse funksjonelle additiver er typisk kjente metall- eller aminsalter av organosvovel, fosfor, bor eller karboksylsyrer som er de samme som eller av samme type som benyttet i oljebaserte fluider. Slike salter er typisk av karboksylsyrer med 1-22 karbonatomer inkludert både aromatiske og alifatiske syrer; svovelsyrer slik som alkylsulfonsyrer og aromatiske sulfonsyrer og lignende, fosforsyrer slik som fosforsyre, fosforsyrling, fosfinyre, syrefosfatestere og analoge svovelhomologer slik som tiofosforsyre og ditiofos-forsyre og beslektede syreestere; borsyrer omfatter borsyre, syreborater og lignende. Nyttige funksjonelle aditiver omfatter også metallditiokarbamater slik som molybden- og antimonditiokarbamater; samt dibutyltinnsulfid, tributyltinn-sulfid, fosfater og fosfitter; borataminsalter, klorerte vokser; trialkyltinnoksyd, molybdenfosfater og klorerte vokser.

Slike funksjonelle additiver er hovedsakelig kjent innen teknikken. F.eks. finnes beskrivelser av additiver som er nyttige i konvensjonelle oljebaserte systemer og i foreliggende vandige sytemer i "Advances in Petroleum Chemistry and Refining", volum 8, utgitt av John J. McKetta, Interscience Publishers, New York, 963, sidene 31.38, inklusive; Kirk-Othmer "Encyclopedia of Chemical Tecknology", volum 12, 2. utgave, Intercience Publishers, New York, 1967, side 575 og videre; "Lubricant Additives" av M. W. Ranney, Noyes Data Corporation, Park Ridge, N.J., USA, 1973; og "Lubricant Additives" av C. V. Smalheer og R.K. Smith, The Lizeus-Hiles Co., Cleveland, Ohio, USA.

I visse av de typiske vandige systemene ifølge oppfinnelsen er det funksjonelle additivet et svovel- eller klorsvovel-E.P.-middel, kjent for å være nyttig i oljebaserte systemer. Slike materialer omfatter klorerte, alifatiske hydokarboner slik som klorert voks; organiske sulfider og polysulfider, slik som benzyldisulfid, bis-(klorbenzyl)disulfid, dibutyl-tetrasulfid, forsvovlet spermasettolje, forsvovlet metylester av oleinsyre, forsvovlet alkylfenol, forsvovlet dipenten, forsvovlet terpen, og forsvovlede Diels-Alder-addukter; fosforforsvovlede hydrokarboner slik som reaksjonsproduktet av fosforsulfid med terpentin eller metyloleat; fosforestere slik som dihydrokarbon- og dihydrokarbonfosfittene, dvs. dibutylfosfitt, dietylfosfitt, dicykloheksylfosfitt, pentylfenylfosfitt, dipentylfenylfosfitt, tridecylfosfitt, distearylfosfitt og polypropylensubstituert fenolfosfitt; metalltiokarbamater slik som sinkdioktylditiokarbamat og bariumheptylfenolditiokarbamat; og gruppe II metallsalter av fosforoditionsyre slik som sinkdicykloheksylfosforoditioat og sinksaltene av en fosforoditionsyre.

Det funksjonelle additivet kan også være en filmdanner slik som en syntetisk eller naturlig lateks eller emulsjon derav i vann. Slike latekser omfatter latekser av naturgummi og syntetiske latekser av polystyrenbutadiener.

Det funksjonelle additivet kan også være et antivibrasjon-eller antiknirkemiddel. Eksempler på det førstnevnte er amidmetallditiofosfat-kombinasjonene slik som beskrevet i DE-patent 1.109.302; aminsalt-azometen-kombinasjonene som beskrevet i GB-patent 893.977; eller aminditiofosfat slik som beskrevet i US patent 3.002.014. Eksempler på antiknirke-midlene er N-acylsarkosiner og derivater derav slik som beskrevet i US patenter 3.156.652 og 3.156.653; forsvovlede fettsyrer og estere derav slik som beskrevet i US patenter 2.913.415 og 2.982.734; og estere av dimeriserte fettsyrer som beskrevet i US patent 3.039.967.

Spesifikke eksempler på funksjonelle additiver som er nyttige i foreliggende vandige systemer, innbefatter følgende kommersielt tilgjengelige produkter.

Blandinger av to eller flere av hvilke som helst av de ovenfor beskrevne funksjonelle additiver kan også benyttes.

En funksjonelt effektiv mengde av det funksjonelle additivet er typisk til stede i foreliggende vandige systemer. Hvis f.eks. det funksjonelle additivet er beregnet på å virke hovedsakelig som et belastningsbærende middel, er det til stede i en belastningsbærende mengde.

Foreliggende vandige systemer inneholder ofte minst en inhibitor for korrosjon av metaller. Disse inhibitorene kan hindre korrosjon av enten ferro- eller ikke-ferrometaller (f.eks. kobber, bronse, messing, titan, aluminium o.l.) eller begge deler. Inhibitoren kan være av organisk eller uorganisk natur. Vanligvis er den tilstrekkelig oppløselig i vann til å gi en tilstrekkelig inhiberende virkning, og selv om den kan virke som en korrosjonsinhibitor uten oppløsning i vann, behøver den ikke være vannoppløselig. Mange egnede uorganiske inhibitorer som er nyttige i foreliggende vandige systemer, er kjent for fagmannen på området. Innbefattet er de som er beskrevet i "Protective Coatings for Metals" av Burns og Bradley, Reinhold Publishing Corporation, 2. utgave, kapittel 13, sidene 596-605. Spesifikke eksempler på nyttige uorganiske inhibitorer omfatter alkalimetall-nitritter, natriumdi- og tripolyfosfat, kalium- og dikalium-fosfat, alkalimetallborat og blandinger derav. Mange egnede organiske inhibitorer er kjent for fagmannen på området. Spesielle eksempler omfatter hydrokarbylamin og hydroksysub-stituert hydrokarbylamin, nøytralisert syreforbindelse slik som nøytraliserte fosfater og hydrokarbylfosfatestere, nøytraliserte fettsyrer (f.eks. de som har 8-22 karbonatomer, nøytraliserte, aromatiske karboksylsyrer (f.eks. 4-tertiær-butylbenzosyre), nøytraliserte naftensyrer og nøytraliserte hydrokarbylsulfonater. Blandede saltestere av alkylerte suksinimider er også nyttige. Særlig nyttige aminer omfatter alkanolaminene slik som etanolamin, dietanolamin. Blandinger av to eller flere av enhver av de ovenfor beskrevne korro-sjonsinhibitorene kan også anvendes. Korrosjonsinhibitoren er vanligvis til stede i konsentrasjoner hvori de er effektive for inhibering av korrosjon av metaller "med hvilke den vandige sammensetning kommer i kontakt.

Enkelte av de vandige systemene ifølge oppfinnelsen (spesielt de som anvendes ved skjæring eller forming av metall) kan også inneholde minst en polyol med invers oppløselighet i vann. Slike polyoler er de som blir mindre oppløselig ettersom temperaturen på vannet stiger. De kan således funksjonere som overflatesmøremidler under skjæring eller be-arbeidelsesoperasjoner fordi, siden væsken oppvarmes som et resultat av friksjon mellom et metallarbeidsstykke og arbeidsvektøy, vil polyolen med invers oppløselighet "utplates" på overflaten av arbeidsstykket og således forbedre dets smøreegenskaper.

Foreliggende vandige systemer kan også inneholde minst ett baktericid. Slike baktericider er velkjente for fagmannen innen teknikken og spesifikke eksempler kan finnes i den tidligere nevnte McCutcheon publikasjon "Functional Materi-als" under overskriften "Antimicrobials" på sidene 9-20. Generelt er disse baktericidene vannoppløselige, i det minste i en slik grad at de får anledning til å virke som baktericider.

De vandige systemene ifølge oppfinnelsen kan også inneholde slike andre materialer som fargestoffer, f.eks. et surt grønt fargestoff; vannmyknere, f.eks. etylendimintetraacetat, natriumsalt eller nitrilotrieddiksyre; luktmaskerende midler f.eks. citronella, sitronolje, og lignende; og antiskumme-midler slik som de velkjente silikon-antiskummemidlene.

De vandige systemene ifølge oppfinnelsen kan også inneholde et antifryseadditiv når det er ønskelig å benytte sammensetningen ved en lav temperatur. Materialer slik som metylenglykol og analoge polyoksyalkylenpolyoler kan benyttes som antifrysemidler. Mengden som benyttes, vil naturligvis avhenge av graden av antifryse-beskyttelse som ønskes, og vil være kjent for en fagmann på området.

Det skal også bemerkes at mange av de ovenfor beskrevne bestanddeler for bruk ved fremstilling av foreliggende vandige systemer er industrielle produkter som utviser eller bibringer mer enn en egenskap til slike vandige systemer. Således kan en enkelt bestanddel gi flere funksjoner og derved eliminere eller redusere behovet for noen annen ytterligere bestanddel. Således kan f.eks. et E.P.-middel slik som tributyltinnoksyd også virke som et baktericid.

Claims (11)

1. Vandig dispersjon, karakterisert ved at den innbefatter: vann; en dispergerende saltsammensetning omfattende reaksjonsproduktet av en syre (A) og et oppløseliggjørende middel (B), hvor (A) er en mineralsyre eller en sulfonsyrefri organisk syre, og (B) er et fosforfritt karboksylisk oppløseliggjørende middel fremstilt ved omsetning av (Bl) og (B2) hvor (Bl) er et polykarboksylsyre-acyleringsmiddel som har en hydrokarbonbasert substituent inneholdende 30-500 karbonatomer og (B2) er et poly(alkylenamin); og, for å gi stabilitet til en kontinuerlig vandig fase, en eller begge av komponentene: (C) et overflateaktivt middel i en mengde på minst 5 vektdeler pr. 100 vektdeler av den dispergerende saltsammensetningen (D) et hydrofilt organisk oppløsningsmiddel i en mengde på minst 5 vekt-# basert på vekten av den dispergerende saltsammensetningen.

2. Vandig dispersjon ifølge krav 1, karakterisert ved at det overflateaktive middelet er et ikke-ionisk overflateaktivt middel som har en ELB-verdi på ca. 13,5.

3. Vandig dispersjon ifølge krav 1, karakterisert ved at det hydrofile organiske oppløsningsmidlet er et oksygenert hydrofilt organisk oppløsningsmiddel som er til stede i en mengde på minst 10 vekt-# basert på vekten av den dispergerende saltsammensetningen.

4 . Vandig dispersjon ifølge krav 1, karakterisert ved at den hydrokarbonbaserte substituenten er avledet fra en olefinisk polymer eller klorert analog derav.

5 . Vandig dispersjon ifølge krav 1, karakterisert ved at den hydrokarbonbaserte substituenten er avledet fra monoolefiniske monomerer som er polymeriserbare.

6. Vandig dispersjon ifølge krav 5, karakterisert ved at de olefiniske monomerene er polymerisert for dannelse av olefinpolymerer som innbefatter polyisobutener.

7 . Vandig dispersjon ifølge krav 6, karakterisert ved at polyolefinene omfatter polyisobutener som har en isobuten-gjentagende monomerenhet til stede i en mengde på ca. 80$ basert på det totale antall av gjentagende monomeren-heter i polymeren.

8. Vandig dispersjon ifølge krav 1, karakterisert ved at polykarboksylsyre-acyleringsmiddelet (Bl) er et polyisobutenylravsyreanhydrid.

9. Vandig dispersjon ifølge krav 1, karakterisert ved at den ytterligere innbefatter en korrosjonsinhibitor .

10. Vandig dispersjon ifølge krav 1, karakterisert ved at den ytterligere innbefatter partikler dispergert deri, idet partiklene er valgt fra gruppen bestående av kjønrøk, pigmenter, fibrer, fyllstoffer og kombinasjoner derav.

11. Vandig dispersjon ifølge krav 10, karakterisert ved at partiklene er kjønrøkpartikler dispergert i dispersjonen i en homogen fase.