NO175250B - Fremgangsmåte for fjerning av hydrofluorsyre og saltsyre fra klorfluorkarboner samt anvendelse av karbonmolekylarsikter for slik fjerning - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører generelt rensing av klorfluorkarboner og mer spesielt en fremgangsmåte for fjerning av hydrofluorsyre og saltsyre fra klorfluorkarboner. Slike materialer fremstilles ofte ved omsetting av hydrofluorsyre med klorerte hydrokarboner slik at kloratomene erstattes med fluoratomer. Denne prosessen gir ifølge sakens natur saltsyre som biprodukt mens noe hydrofluorsyre forblir ureagert. Det fluorerte produktet må følgelig renses. Dette har typisk blitt gjort ved destillasjon eller lignende trinn. Disse er imidlertid kostbare og komplekse og enklere metoder er ønskelige. I tillegg resulterer tap av det fluorerte produkt. Oppfinnelsen angår også anvendelse av karbonmolekylarsikter for fjerning av hydrofluorsyre og saltsyre fra klorfluorkarboner.

Flere US patenter omhandler generelt fjerning av hydrogenfluorid fra halogenerte hydrokarboner. Spesielt beskriver US 4.128.626 en fremgangsmåte hvor mindre mengder hydrogenfluorid i en gass som også inneholder hydrogenklorid, separeres ved kontakt med fast kalsiumklorid. Det angis at denne prosessen har anvendelse på avgassene fra fluoreringen av klorerte hydrokarboner som er gjenstand for foreliggende oppfinnelse.

En annen metode er vist i US patent 3.976.447 hvor lignende strømmer vaskes frie for deres hydrogenfluoridinnhold ved kontakt med et fast jordalkalimetallfluorid som har blitt fremstilt ved fluorering av vannfritt kalsiumklorid. Et slikt materialer anses å være regenererbart og å ha høy kapasitet for hydrogenfluorid.

En annen metode som benytter et flytende i stedet for et fast absorbsjonsmiddel vist i US 4.102.981 hvor hydrogenklorid fjernes fra halogenerte hydrokarboner ved vasking med en vandig oppløsning av trinatriumfosfat og natriumhydroksyd.

En vesentlig forskjellig teknikk er beskrevet i US 3.947.558 hvor en væskefaseprosess for utvinning av halogenerte hydrokarboner benytter en glykol for å separere hydrogenfluorid fra en vaeskefase som inneholder de ønskede halogenerte hydrokarbonene. I en slik prosess forventes det at hydrogenklorid, som er et biprodukt av prosessen for fremstilling av fluorerte hydrokarboner, vil bli separert først før den organiske væskefasen behandles med en glykol for å fjerne hydrogenfluorid.

Det ville være høyst ønskelig å finne en metode for rensing av fluorerte hydrokarboner som direkte ville fjerne kun saltsyren og hydrofluorsyren med vensentlig intet tap av det verdifulle produkt, og dermed maksimerer utbyttet samtidig som det avfall som må fjernes minimaliseres. Dersom syrene kunne gjenvinnes så kunne de selges eller anvendes på nytt, og dermed også redusere avfallsfjerningsproblemene. Man har nå funnet en fremgangsmåte hvorved disse formål oppnås.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det således tilveiebragt en fremgangsmåte for fjerning av hydrofluorsyre og saltsyre fra klorfluorkarboner, og denne fremgangsmåten er kjenne-tegnet ved at man fører nevnte klorfluorkarboner over en karbonmolekylarsikt som har en gjennomsnittlig porestørrelse på ca 3,5 Ångstrøm, hvor ikke mer ca 5 % av porene har en størrelse mindre enn 3,2 Ångstrøm og hvor ikke mer enn 5 % av porene har en størrelse som er større enn 4,2 Ångstrøm.

Når et pakket sjikt av adsorbsjonsmiddel anvendes så vil gassromhastigheten være fra 50 til 1000 time-<1>, fortrinnsvis fra 200 til 500 time-<1>. Operasjonstemperaturen vil generelt være i området fra -20 til 80° C, fortrinnsvis fra -10 til 40°C. Trykket vil generelt være fra 108 til 3550 kPa, fortrinnsvis fra ca 700 til 2000 kPa.

Oppfinnelsen tilveiebringer videre anvendelse av karbonmolekylarsikter fremstilt ved: (a) polymerisasjon av et tverrbindingsmiddel og en forløpermonomer, hvor både tverrbindingsmidlet og monomeren er vesentlig frie for molekylært oksygen,

og dannelse av en tverrbundet polymer;

(b) forming av en mengde av polymeren til en gjenstand som har den ønskede konfigurasjon uten anvendelse av

et bindemiddelmateriale; og

(c) karbonisering av den resulterende formede gjenstand til et ferdig produkt som omfatter karbonmolekylarsikter og har samme totale form som gjenstanden,

for fjerning av hydrofluorsyre og saltsyre fra klorfluorkarboner.

Nevnte tverrbindingsmiddel er fortrinnsvis divinylbenzen, og forløper monomeren er fortrinnsvis vinylidenklorid. Karboniseringen av den formede polymeren i (b) foretas fortrinnsvis ved en temperatur over 800"C i vesentlig fravær av oksygen.

Rensing av klorfluorkarboner.

Klorfluorkarboner er utbredt benyttet og omfatter en stor gruppe forbindelser som inneholder klor- og fluoratomer i forskjellige mengdeforhold som kjent for fagfolk på området. Generelt blir slike materialer fremstilt ved hydrofluorering av klorkarboner og andre klorfluorkarboner ved anvendelse av hydrogenfluorid i nærvær av en katalysator. Det ønskede produktet vil således inneholde både resterende hydrogenfluorid og hydrogenklorid som dannes når et fluoratom erstatter et kloratom. Det er klart at den aggresive beskaffenheten av disse syrene gjør deres utvinning ved absorbsjon vanskelig. De ovenfor beskrevne karbonmolekylarsiktene, som foretrekkes, samt visse andre karbonmolekylarsikter som har den ønskede gjennomsnittlige porestørrelse kan imidlertid anvendes for å absorbere både hydrogenfluorid og hydrogenklorid og for å separere de to syrene.

De karbonmolekylarsikter som er nyttige ved rensing av klorfluorkarboner har en gjennomsnittlig porestørrelse på 3,5 Ångstrøm, men bare meget få større eller mindre porer. Karbonmolekylarsiktene bør spesielt ikke ha mer enn ca 5 % av porene større enn 4,2 Ångstrøm og ikke mer enn ca 5 ^ mindre enn 3,2 Ångstrøm. Tilveiebringelse av et slikt snevert porestørrelseområde er kritisk for å utføre separeringen mellom HF og HC1 og klorfluorkarboner. Det vil forstås av fagfolk at måling av gjennomsnitlig porestørrelse er vanskelig, spesielt når porestørrelsen bevisst reduseres.

I mange anvendelser blir følgelig den gjennomsnittlige porestørrelsen utledet fra separeringene som observeres.

Selv om forskjellige fremgangsmåter for anbringelse av det urene klorfluorkarbonet i kontakt med karbonmolekylarsikter er mulige, for eksempel anvendelse av virvelsjikt eller bevegede sjikt, så er føring av klorfluorkarbonet over et fiksert sjikt av karbonmolekylarsiktpartikler. I en slik fremgangsmåte vil gassromhastigheten være i området fra ca 50 til 1000 time-<1> fortrinnsvis fra 200 til 500 time"<1>. Formen på sjiktet og størrelsen på partiklene vil bli bestemt av forskjellige faktorer som er kjent for fagfolk på området. Trykket kan generelt være mellom 108 og 3550 kPa, men fra ca 700 til 2000 kPa vil være foretrukket. Temperaturen i fremgangsmåten vil være fra ca -20 til 80°C, spesielt fra -10 til 40°C.

Det har blitt funnet at karbonmolekylarsikter som tilfreds-stiller de ovenfor beskrevne kriterier kan regenereres ved termisk og/eller vakuumdesorbsjon og dermed tillate kontinu-erlig bruk av et sjikt av karbonmolekylarsikter. Vellykket regenerering kan utføres ved oppvarming av sjiktet til temperaturer fra ca 120 til 160°C og ved trykk fra ca 6,5 til 33,6 kPa.

Karbonmolekylarsikter

Karbonmolekylarsikter er kommersielt tilgjengelige. De er vanligvis avledet fra naturlige kilder slik som kull. Et eksempel er karbonmolekylarsiktene beskrevet i en artikkel av Juntgen et al. i Bergbau-Forschung GmbH i Fuel, 1981, vol. 60, september, sider 817-822.

De foretrukne karbonmolekylarsiktene som benyttes for rensingen av fluorkarboner fremstilles ved en metode som generelt omfatter ovennevnte tre trinn: (1) polymeri sasjon av en oksygenfri monomer i nærvær av et oksygenfritt tverrbindingsmiddel; (2) dannelse av partikler av den resulterende polymer til en ønsket form; og deretter (3) karbonisering av det formede materiale i et vesentlig oksygenfritt miljø.

Monomeren kan velges fra en rekke forskjellige monomerer. De bør være lett polymeriserbare, vesentlig frie for oksygen i deres molekylstruktur og fortrinnsvis bestå hovedsakelig av hydrogen, et halogen og karbon. Blant materialene som kan benyttes som monomer er akrylonitril (AN), vinylidenfluorid (PVDF), klortrifluoretylen (HALAR), vinylindenklorid (PVDC), blandinger av to eller flere monomerer slik som blandinger av vinylidenklorid og vinylklorid, vinylidenklorid og akrylonitril, og en blanding av styren og divinylbenzen. Andre monomerer som er egnet er vinylfluorid, vinylbromid, klorert etylen, klorfluoretylen, vinylklorbenzen, vinylidenbromid og vinylidenfluoridklortrifluoretylen. Den foretrukne monomer er som nevnt vinylidenklorid.

Polymerisasjonsreaksjoner kan utføres i overensstemmelse med en rekke forskjellige metoder som er kjent innen teknikken. De mest gunstige resultatene har imidlertid blitt oppnådd ved anvendelse av en massepolymerisasjon eller en oppløsnings-polymerisasjon.

En massepolymerisasjon er den direkte omdannelse av flytende monomer til polymer i et reaksjonssystem hvori polymeren forblir oppløselig i sin egen monomer. For å fjerne den eksoterme polymerisasjonsvarmen så blir denne type polymerisasjon ofte stoppet ved relativt lave omdannelser på 40-60 1o og overskudd monomer dreneres og avdestilleres for bruk i etterfølgende polymerisasjon. Oppløsningspolymerisasjon er en metode hvorved det benyttes et oppløsningsmiddel som kan oppløse monomeren, polymeren og polymerisasjonsinitiatoren.

Suspensjonspolymerisasjon og emulsjonspolymerisasjon gir ikke materialer som har det samme nivå av ønskede egenskaper og er derfor mindre foretrukne polymerisasjonsmetoder. I suspensjonspolymerisasjon blir monomeren dispergert i stedet for oppløst i mediet, idet vann er et typisk suspensjonsmedium. Intitiatoren oppløses i monomeren, monomeren dispergeres i vann og et dispergeringsmiddel inkorporeres for å stabilisere den dannede suspensjon. Monomerdråpene er generelt av størrelsesorden på 0,1-1,0 mm i størrelse. Ved emulsjonspolymerisasjon foregår polymerisasjonen i en suspendert partikkel av kolloidal størrelse på 50-1500 Ångstrøm i diameter. Initiatoren befinner seg normalt i den vandige fasen og ikke inne i monomeren. Det antas at utfellings-polymerisasjon og dampfasepolymerisasjon også ville være egnet.

Karbonmolekylarsiktene fremstilt fra masse- og oppløsnings-polymeriserte forløpere er hydrofobe, mens forløperne som er syntetisert med forskjellige emulsjons- og suspensjonsformu-leringer ga karbonmulkylarsikter med hydrofile egenskaper. Det antas at justering av metodene som benyttes for utførelse av emulsjons- og suspensjonspolymerisasjonene kan resultere i dannelsen av hydrofobe molekylarsikter. Den mekanisme som forårsaker at ytelsesevnen til den ferdige sikten er uavhengig av den benyttede polymeri sasjonsmetode er ikke forstått. Disse forskjellene kan resultere fra innbefatningen inne i polymeren og derfor inne i den ferdige molekylsikten av restene av de materialer som er nødvendige for å danne suspensjonen eller er tilsatt til suspensjonen for en rekke formål slik som overflateaktive midler tilsatt for å hjelpe fremstillingen av en ønsket emulsjon.

Fremmet tverrbinding synes nødvendig. Polymerene som fremstilles i det innledende polymerisasjonstrinnet hør tverrbindes med et vesentlig oksygenfritt tverrbindingsmiddel. Tverrbindingsmidlet vil typisk være tilstede under polymerisasjonen ved en konsentrasjon som er lik eller mindre enn 10 mol-# av monomeren. Et foretrukket tverrbindingsmiddel er divenylbenzen. Andre tverrbindingsmidler som er aktuelle for bruk i foreliggende fremgangsmåte innbefatter trivinyl-benzen, divinylacetylen og divinylsulfid.

Siden det er ønsket med fremstilling av karbonmolekylarsikter fra polymerer som har en ikke-oksygenfuksjonalitet, så er polymerisasjonsinitiatoren også en oksygenfri forbindelse. En karbon- eller azoinitiator i stedet for en oksygeninitiator blir derfor fortrinnsvis benyttet. En egnet ikke-oksygen-holdig initiator er 2,2'-azobis(isobutyronitril), (AIBN), som har en molekylf ormel av CgH-j^^. En annen meget egnet polymerisasjonsinitiator er forbindelsen 2,2'-azobis (2,4-dimetylvaleronitril) som er tilgjengelig fra DuPont Chemical Company og selges under varebetegnelsen VAZO 52. Formelen for sistnevnte forbindelse er C14<H>24<N>4. Dersom forløperen fremstilles ved oppløsningspolymerisasjon så kan en rekke forskjellige oppløsningsmidler benyttes. Typiske innbefatter normal heksan, kloroform, karbontetraklorid, ortodiklorbenzen og 1,1,2 ,2-tetrakloretan. Av disse materialene synes ortodiklorbenzen og 1,1,2,2-tetrakloretan å være foretrukket siden de resulterte i høyere polymerutbytter. Generelle egenskaper for valg av et oppløsningsmiddel innbefatter en høy oppløselighet for monomeren, fravær av oksygen fra molekylstrukturen, og en stor forskjell i kokepunkt mellom oppløsningsmidlet og monomeren. Et vektforhold mellom monomer og oppløsningsmiddel fra 1:1 til 1:2 vil normalt være egnet. Materialet som dannes ved polymerisasjonen kan oppnås i en rekke forskjellige former slik som en eller flere store masser dannet inne i en reaktor eller et stort antall av mindre partikler. For lett fremstilling av polymeren i en ønsket form så "blir den fortrinnsvis redusert i størrelse til små, frittstrømmende granuler eller pulvere. Disse granulene blir deretter formet eller dannet til en ønsket konfigurasjon slik som en sylinder, sfære, pellets og lignende. Denne formingen kan foretas ved hjelp av konvensjonelle metoder som er kjent for fagfolk på området.

Det formede polymermaterialet karboniseres ved oppvarming av det formede materiale til en høy temperatur i et vesentlig oksygenfritt miljø. Konsentrasjonen av oksygen i atmosfæren som omgir partiklene som gjennomgår karbonisering bør være mindre enn 0,1 mol-% og fortrinnsvis mindre enn 0,05 mol-%. Karboniseringen vil resultere i utviklingen av et hydrogen-halogenid. Den inerte gassen bør fortrinnsvis strømme ved en tilstrekkelig hastighet til å fjerne dette materialet fra partiklene. Forut for høytemperaturkarbonisering er det foretrukket at det formede polymerforløpermaterialet utsettes for et mildt oppvarmingstrinn og i løpet av dette så blir dets temperatur hevet over 150°C, for eksempel 240°C, og at pelleten holdes ved denne temperaturen inntil intet mer vekttap forekommer. Det formede materiale blir deretter fortrinnsvis utsatt for en programert temperaturøkning til en temperatur over 700°C, fortrinnsvis over 800°C, spesielt over 900°C. Temperaturen til det formede forløpermaterialet blir fortrinnsvis hevet ved en hastighet som er større enn 50°C/t, men mindre enn 200°C/t, fortrinnsvis 75-125°C/t. Det er også foretrukket å holde det formede materiale ved den høye sluttemperaturen, slik som 800°C i en periode på minst 45 minutter og fortrinnsvis i minst 1 time.

Siktforløperne avledes fra polymere materialer som er vesentlig frie for de uorganiske materialene slik som metaller og uorganiske oksyder som kan være tilstede når forløpermaterialet fremstilles fra et naturlig forekommende stoff slik som kull, kokosnøttskall, torv eller tre. Materialer som også inneholder et bindemiddel før karbonisering vil normalt ha urenheter avledet fra bindemidlet i tillegg til urenheter som er tilstede i forløpermaterialene. De foretrukne siktene bør, på en hydrogen- og oksygenfri basis, inneholde minst 99,5 vekt-# karbon og fortrinnsvis minst 99,8 vekt-# karbon.

Selv om den nettopp beskrevne fremgangsmåten gir en unik og nyttig karbonmolekylarsikt, så er den gjennomsnitlige porestørrelsen ca 4,2 Ångstrøm og den må følgelig ytterligere behandles for å redusere porestørrelsen for å tilfredsstille det kritiske størrelsesområdet som er omtalt nedenfor. Forskjellige teknikker kan benyttes for å redusere pore-størrelsen, slik som avsetning av karbon med hydrokarboner ved høy temperatur. Det vises til artikkelen av Juntgen et al. som er nevnt tidligere i forbindelse med kommersielt tilgjengelige molekylarsikter fremstilt fra naturlige kilder. En foretrukken metode er avsetning av karbon med toluen ved ca 80Q°C.

I de følgende eksempler ble kjølemiddel 22, klordifluormetan, benyttet som en modellforbindelse. Spesielt ble Genetron® 22 (G-22), fremstilt av Allied-Signal Inc., benyttet. EC1, HF og CI2 ble tilsatt til G-22 materialet og det urene klorfluorkarbonet passert over forskjellige karbonmolekylarsikter.

EKSEMPEL 1

Sammenligning

En 0,2 g prøve av en karbonmolekylarsikt, oppnådd fra Bergbau Forschung GmbH, ble modifisert ved en toluenbehandling ved 750°C for å redusere porestørrelsen. Prøven ble utsatt for en rekke enkeltkomponenter ved trykk på 44 torr av CI2, 42 torr av HC1 og 44 torr av G-22. Mengden av hver komponent som ble adsorbert ble funnet å være nær likevekt etter ca 40-50 minutter. Adsorbsjon av HC1, G-22 og Cl£ ble målt med en McBain-vekt, hvilket er en gravimetrisk metode for måling av gassopptaket under 1ikevektsbetingelser. Mengden av hver adsorberte komponent var:

Det kan konkluderes med at mens denne molekylarsikten kunne anvendes for å kunne adsorbere CI2 og EC1, så ville den adsorbere en uønsket mengde av G-22 hvilket leder til tap av G-22 og utvunnet uren CI2 og HC1. Den gjennomsnittlige porestørrelsen antas således å være ca 4,2 Ångstrøm.

EKSEMPEL 2

I et annet forsøk utført som i eksempel 1 ble en annen molekylarsik oppnådd fra Kaldair eksponert for HC1, CI2 og G-22 ved forskjellige trykk. Resultatene for tre slike forsøk er angitt nedenfor:

Konklusjonen som kan trekkes her er at denne karbonmolekylarsikten ville være mer egnet for separering av HC1 fra G-22 i nærvær av Clg enn karbonmolekylarsikten i eksempel 1. Den gjennomsnittlige porestørrelsen antas således å være ca 3,5 Ångstrøm.

EKSEMPEL 3

I et annet forsøk utført som i eksempel 1 ble en tredje karbonmolekylarsikt oppnådd fra Bergbau Forschung GmbH modifisert ved behandling med toluen ved 750°C for å redusere den gjennomsnittlige porestørrelsen. Prøven ble testet for dens evne til å adsorbere HC1, Cl£ og G-22, ved trykk på 47 torr, 47 torr og 49 torr, respektivt. Mindre enn 0,1 mmol Clg eller G-22 ble adsorbert pr gram adsorbsjonsmiddel (ca 0,004 g/g). HC1 ble adsorbert ved ca 1,6 mmol/g ved likevekt (ca 0,058 g/g). Konklusjonen her er at HC1 selektivt kan utvinnes i nærvær av Clg og HC1. Det antas følgelig at den gjennomsnittlige porestørrelsen er ca 3,2 Ångstrøm.

EKSEMPEL 4

En strøm av G-22 ble ført ved 180 ml/min over en 45 g prøve av karbonmolekylarsikten benyttet i eksempel 3 i ca 22 minutter uten noen indikasjon på adsorbsjon av G-22 materialet. Deretter ble 200 ml/min av en G-22 strøm inneholdene 11,5 vol-# HC1 og 37,3 vol-5é HF ført over en karbonmolekylar sikt. Uttløpet fra adsorbsjonsmiddelsjiktet ble analysert ved gasskromatografi. Etter ca 28 minutter begynte gjennom-bruddet. Konsentrasjonen av HC1 i uttløpsgassen steg til ca 53-$ HC1 etter ca 55 minutter og fortsatte inntil ca 120 minutter hvoretter HCl-konsentrasjonen falt og stabiliserte seg ved ca 20 %. Analyse for HF i avløpsgassen viste at ingen HF ble detektert inntil ca 120 minutter hadde forløpt da HF brøt igjennom og nådde ca 30 1o etter ca 140 minutter. Det kan konkluderes med at det ville være mulig å foreta selektiv separering av HC1 og HF fra G-22.

EKSEMPEL 5

I et annet dynamisk forsøk ble en strøm inneholdene 50 vol-# HC1, 40 vol-% G-22 og 7,5 vol-% HF ført over en 6,0 g prøve av karbonmolekylarsikten i eksempel 2 ved en strømnings-hastighet på 50 ml/min. Analyse av utløpsgassen viste fullstendig adsorbsjon av HC1 i ca 10 minutter hvoretter et gjennombrudd oppsto. HF ble ikke detektert før ca 140 minutter hadde forløpt.

EKSEMPEL 6

De foregående dynamiske tester ble foretatt ved ca romtemp-eratur. I et forsøk lik det i eksempel 5 ble temperaturen senket til -5,6°C hvorved lignende resultater ble oppnådd.

EKSEMPEL 7

En 44,8 g prøve av karbonmolekylarsikten i eksempel 2 som var mettet med HC1 og HF ble regenerert ved føring av en strøm av 200 ml/min helium derover ved 140°C. Analyse av utløpsgassene viste at fullstendig fjerning av HC1 og HF ble oppnådd og den opprinnelige kapasiteten til karbonmolekylarsikten var gj ennopprettet.

EKSEMPEL 8

En karbonmolekylarsikt ble fremstilt ved de foretrukne fremgangsmåter som er beskrevet tidligere ved bruk av vinylidenklorid som monomer og divinylbenzen som tverrbindingsmiddel, i et molforhold på 99,5/0,5. Den tilveie-bragte gjennomsnittlige porestørrelse var ca 4,2 Ångstrøm, men denne ble redusert til ca 3,5 Ångstrøm ved å eksponere karbonmolekylarsikten overfor toluen ved en temperatur på 800°C. Testen som er beskrevet i eksempel 1 ble utført med trykk på 23,8 torr for Cl2 og 31,5 torr for G-22. Etter at likevekt var oppnådd ble det funnet at 7,8 mmol Cl2 hadde blitt adsorbert for hvert gram av karbonmolekylarsikten, mens 2,3 mmol G-22 hadde blitt adsorbert for hvert g.

EKSEMPEL 9

Karbonmolekylarsikter kan behandles med damp, luft eller karbondioksyd for å øke den gjennomsnittlige porestørrelsen. Effekten av en slik behandling er vist i følgende tabell som rapporterer absorbsjonskapasiteten til en karbonmolekylarsikt fra Kaldair ved bruk av den statiske testen beskrevet i eksempel 1. Hver prøve ble behandlet ved å bli eksponert for damp ved atmosfæretrykk og den angitte temperatur. Det vil klart fremgå at økning av damptemperaturen resulterte i betydelig forøket vekttap, og kapasitet for både klor og G-22 ble også sterkt forøket. Det kan her konkluderes med at porestørrelsen var for stor til å tillate en effektiv separering av klor og G-22. Det konkluderes med at den gjennomsnitlige porestørrelsen er større en ca 4,2 Ångstrøm.

EKSEMPEL 10

Karbonmolekylarsikter kan behandles med hydrokarboner ved høye temperaturer for å avsette karbon ved en krakking av hydrokarbonmolekylene. Effekten av en slik behandling er vist i følgende tabell som rapporterer kapasiteten til en karbonmolekylarsikt fra Bergbau-Forschung GmbH ved anvendelse av den statiske testen beskrevet i eksempel 1. Hver prøve ble behandlet ved eksponering overfor toluen ved atmosfæretrykk og de angitte temperaturer. Det vil fremgå at mens den innledende karbonmolekylarsikt hadde betydelig kapasitet for HC1, Cl2 og G-22 og således ikke ville være nyttig for separering av disse forbindelsene, så ble den relative kapasitet for HC1 mot Cl2 og G-22 endret ved nedsettelse av den gjennomsnittlige porestørrelsen slik at en behandling ved 800<0>C ga en karbonmolekylarsikt som kunne separere HC1 fra Cl2 og G-22.

Claims (9)

1. Fremgangsmåte for fjerning av hydrofluorsyre og saltsyre fra klorfluorkarboner, karakterisert ved at man fører nevnte klorfluorkarboner over en karbonmolekylarsikt som har en gjennomsnittlig porestørrelse på ca 3,5 Ångstrøm, hvor ikke mer ca 5 # av porene har en størrelse mindre enn 3,2 Ångstrøm og hvor ikke mer enn 5 % av porene har en størrelse som er større enn 4,2 Ångstrøm.
2. 2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte karbonmolekylarsikter anbringes som et fiksert sjikt og at nevnte klorfluorkarboner føres over sjiktet med en gassromhastighet på 50-1000 time-<1>.
3. 3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte kontakt utføres ved en temperatur fra -20 til 80°C og ved trykk fra 108 til 3550 kPa.
4. 4 . Anvendelse av karbonmolekylarsikter fremstilt ved: (a) polymerisasjon av et tverrbindingsmiddel og en forløpermonomer, hvor både tverrbindingsmidlet og monomeren er vesentlig frie for molekylært oksygen, og dannelse av en tverrbundet polymer; (b) forming av en mengde av polymeren til en gjenstand som har den ønskede konfigurasjon uten anvendelse av et bindemiddelmateriale; og (c) karbonisering av den resulterende formede gjenstand til et ferdig produkt som omfatter karbonmolekylarsikter og har samme totale form som gjenstanden,

   for fjerning av hydrofluorsyre og saltsyre fra klorfluorkarboner.
5. 5. Anvendelse ifølge krav 4, hvor karboniseringstrinnet utføres i vesentlig fravær av oksygen ved en temperatur over 800°C.
6. 6. Anvendelse ifølge krav 4, hvor en masse- eller oppløsnings-polymerisasjonsmetode anvendes i trinn (a).
7. 7. Anvendelse ifølge krav 4, hvor nevnte tverrbindingsmiddel er divenylbenzen og nevnte monomer er vinylidenklorid.
8. 8. Anvendelse ifølge krav 4, hvor den gjennomsnittlige pore-størrelsen til de ferdige karbonmolekylarsiktene i (c) reduseres ved behandling med hydrokarboner ved høye temperaturer.
9. 9. Anvendelse ifølge krav 8, hvor nevnte hydrokarbon er toluen og at nevnte temperatur er ca 800°C.