NO173704B

NO173704B - Dispergeringsmiddel for smoeremiddelblandinger, fremgangsmaate for dets fremstilling, smoerende blandig samt konsentrat for formulering av et smoeremiddel

Info

Publication number: NO173704B
Application number: NO90900533A
Authority: NO
Inventors: Thomas Frier Steckel
Original assignee: Lubrizol Corp
Priority date: 1985-03-14
Filing date: 1990-02-05
Publication date: 1993-10-11
Also published as: US5230714A; US5160648A; EP0608962A1; NO900533D0; IN172220B; US5053152A; CN1028874C; NO900533L; NO173704C; US5296154A; US5368615A; CN1072447A

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører dispergeringsmiddel for smøremiddelblandinger, fremgangsmåte for dets fremstilling, smørende blanding samt konsentrat for formulering av et smøremiddel. Dispergeringsmidlet har et høyt totalt basetall og har et lavt innhold av fritt amin, og forbedrer yteevnen til smøremiddel- og brennstoffblandinger. Nevnte kondensater fremstilles ved syrekatalysert kondensasjon av en aminreaktant med en hydroksyalkyl- eller hydroksyarylreaktant.

Nitrogenholdige dispergeringshjelpemidler for smøremidler og brennstoffsammensetninger er kjent og utbredt benyttet i denne teknologi. I f.eks. US patenter 3.219.666 og 3.272.746 beskrives forskjellige dispergeringsmidler av den nitrogenholdige "askefrie" typen for smøremidler og brennstoffsammensetninger .

I US patent 4.428.849 omsettes et alkenylsuksinimid eller borbehandlet alkenylsuksinimid med et alkylenpolyamin for dannelse av et dispergeringsmiddel for smøreolje som er egnet for dieselmotorer.

US patent 4.234.435 beskriver forskjellige karboksylsyre-acyleringsmidler som kan videre omsettes med slike reaktanter som polyetylenpolyaminer og polyoler for dannelse av derivater som er nyttige som smøremiddeladditiver, eller som mellomprodukter for videre etterbehandling som har andre anvendelser innen smøremiddeladditiv-teknikken.

US patent 4.477.362 beskriver forskjellige nitrogen- og oksygenholdige sammensetninger som fremstilles ved omsetning av en alifatisk hydroksyforbindelse med minst en tertiær aminoalkanol for dannelse av derivater som er nyttige som smøremiddel- og brennstoffadditiver.

US patent 4.200.545 beskriver forskjellige aminofenoler som kan kombineres med et hydrokarbylamin eller en acylert nitrogenholdig forbindelse, hvilken resulterende sammensetning finner anvendelse som additiver for brennstoffer og smøremidler som skal tilsettes til 2-taktsmotorer.

US patent 4.116.643 beskriver aminsalter av karboksylat-halvestere som er reaksjonsproduktene av organiske syre-materialer og hydroksyaminer, hvilke materialer har anvendelse som antirustadditiver for hydrokarbonbrennstoffer, slik som bensin og middel-destillater.

Ingen av de ovenfor omtalte patenter beskriver eller foreslår de i foreliggende oppfinnelse fremstilte nitrogenholdige kondensater med høy molekylvekt, dvs. oppnådd ved kondensasjon av en polyaminreaktant med høy molekylvekt med en hydroksyalkyl- eller hydroksyaryl-reaktant.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt et dispergeringsmiddel for smøremiddelblandinger, og det er kjennetegnet ved at det har formelen:

hvor QT-t er et radikal som er en karboksylsyredel med formelen: eller med formelen:

hvor R<*> er en alifatisk hydrokarbonbasert gruppe med 4-400 alifatiske karbonatomer, a er et helt tall fra 1 til 4, Ar<** >er en flerverdig, aromatisk hydrokarbonkjerne med opptil 14 karbonatomer, hver X er uavhengig et svovel— eller oksygen-

atom, r er et helt tall fra 1 til 4, og p er et helt tall fra 0 til 4, forutsatt at R<*> og a er slik at det er et gjennomsnitt på minst 8 alifatiske karbonatomer tilveiebragt av R<*->gruppene;

J representerer et polyamin omfattende enheter med formelen:

hvor R uavhengig er hydrogen eller C^_7 hydrokarbyl; R' er hydrogen, alkyl eller NEtøR"(NR")y-, hvor y er et tall i området fra 1 til 6, og R" er en alkylengruppe med 1-10 karbonatomer; Y representerer S, N eller 0; B er en alkylengruppe; A er hydrokarbyl; Z er alkylen med 1-10 karbonatomer, oksyalkylen med 1-10 karbonatomer eller en heterocyklisk ring inneholdende minst et nitrogenatom; x er et tall i området fra 1 til 10; u er et helt tall større enn 1; og n er 0 eller 1 avhengig av m og q, hvor q er 0 eller 1, og m er 2 eller 3; og

v og j er uavhengig hele tall på minst 1.

Det er foretrukket at B og A kombinert omfatter minst 2 karbonatomer. Videre er det foretrukket at QT-^ er en polyalkylensubstituert ravsyre hvor polyalkylensubstituenten er kjennetegnet ved en Mn-verdi fra 1300 til 5000 og en Mw/Mn-verdi fra 1,5 til 4,0.

Videre er det ifølge oppfinnelsen tilveiebragt en fremgangsmåte for fremstilling av det ovenfor definerte dispergeringsmidlet, og denne fremgangsmåten er kjennetegnet ved at man omsetter (A) minst en hydrokarbylsubstituert karboksylsyre inneholdende minst 34 karbonatomer, med

(B) minst ett polyamin avledet fra

(1) minst en forbindelse representert ved formelen: hvor hver R uavhengig er hydrogen eller en _^ hydrokarbyl, Y representerer S, N eller 0; A representerer hydrokarbyl og B representerer en alkylengruppe; n er 0 eller 1 avhengig av m og q, hvor q er 0 eller 1, og m er 1, 2 eller 3, og (2) minst et polyamin representert ved formelen:

hvor hver R er hydrogen eller en hydrokarbylgruppe, R' er hydrogen, alkyl eller NH2R"(NR")y hvor hver R" uavhengig er en alkylengruppe med 1-10 karbonatomer, og y er et tall i området fra 1 til 6, hver Z er uavhengig en alkylengruppe med 1-10 karbonatomer, oksyalkylen med 1-10 karbonatomer eller en heterocyklisk ring inneholdende minst et nitrogenatom, og X er et tall i området fra 1 til 10, i nærvær av

(C) en syrekatalysator ved forhøyet temperatur.

Det benyttede polyamin har høy molekylvekt, og en viskositet

større enn viskositeten til aminreaktanten. Viskositeten til polyaminreaktanten kan variere opp til dannelsen av fast materiale avhengig av reaksjonsbetingelsene og sluttproduk-tets ønskede egenskaper. For oppnåelse av et dispergeringsmiddel med enda høyere molekylvekt kan det ytterligere omsettes med f.eks. et acyleringsmiddel.

Med den heri benyttede betegnelse "hydrokarbyl" menes et radikal som har et karbonatom direkte festet til resten av molekylet og har hovedsakelig hydrokarbonkarakter. Slike radikaler innbefatter følgende: (1) hydrokarbonradikaler; dvs. alifatiske (f.eks.-alkyl eller alkenyl), alicykliske (f.eks. cykloalkyl eller cykloalkenyl), aromatiske, alifatisk- og alicyklisk-substituerte aromatiske, aromatisk-substituerte alifatiske og alicykliske radikaler, og lignende, samt cykliske radikaler hvor ringen er gjort fullstendig gjennom en annen del av molekylet (dvs. en hvilken som helst av de to angitte substituenter kan sammen danne et alicyklisk radikal). Slike radikaler er kjent for fagmannen på området; eksempler er (2) substituerte hydrokarbonradikaler; dvs. radikaler inneholdende ikke-hydrokarbonsubstituenter som i foreliggende sammenheng ikke endrer radikalets fremherskende hydrokarbonkarakter. En fagmann på området vil innse egnede substituenter; eksempler er (3) heteroradikaler; dvs. radikaler som, mens de har fremherskende hydrokarbonkarakter i foreliggende sammenheng, inneholder atomer andre enn karbon i en kjede eller ring som ellers er sammensatt av karbonatomer. Egnede heteroatomer vil være åpenbare for en fagmann på området og innbefatter f.eks. nitrogen, oksygen og svovel.

Generelt vil ikke mer enn 3 substituenter eller heteroatomer, og fortrinnsvis ikke mer enn 1, være til stede for hver 10 karbonatomer i hydrokarbylradikalet.

Med betegnelser slik som "alkylbasert radikal", "arylbasert radikal" og lignende menes analoger til de ovenfor angitte med hensyn til alkyl- og arylradikaler og lignende. Hydrokarbylradikalene i foreliggende dispergeringsmidler er fortrinnsvis frie for acetylenisk og vanligvis også for etylenisk umetning, og har minst 1 karbonatom. Radikalene er vanligvis hydrokarbon og spesielt lavere hydrokarbon, idet betegnelsen "lavere" betyr radikaler inneholdende opptil 7 karbonatomer. De er fortrinnsvis laverealkyl- eller arylradikaler, oftest alkyl.

Aminreaktantene som anvendes i foreliggende fremgangsmåte og som er representert ved formel (III) ovenfor er kjennetegnet ved tilstedeværelsen i deres struktur av R-N gruppen, hvor R er beskrevet ovenfor, og er polyaminer med lavere molekylvekt. Blandinger av to eller flere aminer kan anvendes i reaksjonen med en eller flere av de angitte hydroksyalkyl-eller hydroksyarylreaktantene. Nevnte aminreaktanter kan inneholde alifatiske, cykloalifatiske, aromatiske eller heterocykliske, inkludert alifatisk-substituerte aromatiske, alifatisk-substituerte heterocykliske, cykloalifatisk-substituerte alifatiske, cykloalifatisk-substituerte aromatiske, cykloalifatisk-substituerte heterocykliske, aromatisk-substituerte alifatiske, aromatisk-substituerte cykloalifatiske, aromatisk-substituerte heterocykliske, heterocyklisk-substituerte alifatiske, heterocyklisk-substituerte alicykliske og heterocyklisk-substituerte aromatiske grupper, og kan inneholde umettede steder i molekylet. Dersom aminet inneholder slike umettede steder, vil slik umetning ikke være acetylenisk. Disse aminer kan også inneholde ikke-hydrokarbonsubstituenter eller —grupper så lenge disse grupper ikke i betydelig grad forstyrrer reaksjonen av aminene med hydroksyalkyl- eller hydroksyaryl-reaktantene i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Slike ikke-hydrokarbonsubstituenter eller —grupper omfatter laverealkoksy, laverealkylmerkapto, nitro, avbrytende grupper slik som —0- og —S— (f.eks. i slike grupper som — CI^CHg—X—CHgCHg-hvor X er —0— eller —S—.

Eksempler på egnede polyaminreaktanter omfatter N-aminopro-pylcykloheksylaminer, N-N'-di-n-butyl-para-fenylendiamin, bis-(para-aminofenyl)metan, 1,4-diaminocykloheksan, og 1ignende.

Heterocykliske polyaminer kan også anvendes som (III) ved fremstilling av foreliggende dispergeringsmidler. Som benyttet heri skal terminologien "heterocyklisk polyamin(er)" beskrive de heterocykliske aminene som inneholder minst ett nitrogenatom som et heteroatom i den heterocykliske ringen. De heterocykliske aminene (i foreliggende oppfinnelse) kan være mettede eller umettede, og kan inneholde forskjellige substituenter slik som nitro-, alkoksy-, alkylmerkapto-, alkyl-, alkenyl-, aryl-, alkaryl- eller aralkylsubstituenter. Generelt vil det totale antall karbonatomer i substituentene ikke overskride ca. 20. Heterocykliske aminer kan inneholde mer enn ett nitrogen-heteroatom. De 5- og 6-leddede heterocykliske ringene er foretrukne.

Blant de egnede heterocykliske polyaminene er aziridiner, azetidiner, azolidiner, tetra- og di-hydropyridiner, pyrroler, indoler, piperidiner, imidazoler, di- og tetra-hydroimidazoler, piperaziner, isoindoler, puriner, morfoliner, tiomorfoliner, N-aminoalkylmorfoliner, N-aminoalkyl-tiomorfoliner, N-aminoalkylpiperaziner, N,N'-di-aminoalkylpiperaziner, azepiner, azociner, azoniner, azeciner og tetra—, di- og per-hydroderivater av hver av de ovenfor nevnte og blandinger av to eller flere av disse heterocykliske aminene. Foretrukne heterocykliske aminer er de mettede 5- og 6-leddede heterocykliske aminene inneholdende bare nitrogen, oksygen og/eller svovel i heteroringen, spesielt piperidinene, piperazinene, tiomorfolinene, morfolinene, pyrrolidinene og lignende. Piperidin, aminoalkyl-substituerte piperidiner, piperazin, aminoalkyl-substituerte piperaziner, morfolin, aminoalkyl-substituerte morfoliner, pyrrolidin og aminoalkyl-substituerte pyrrolidi-ner er særlig foretrukne. Vanligvis er aminoalkyl-substituentene substituerte på et nitrogena tom som danner en del av heteroringen. Spesifikke eksempler på slike heterocykliske aminer innbefatter aminopropylmorfolin, aminoetylpiperazin og N,N'-di-aminoetylpiperazin.

Også egnet som aminer er aminosulfonsyrene og derivatene derav tilsvarende den generelle formel

hvor R,} er -NH2, alkali- eller jordalkalimetall, Ra er er flerverdig organisk radikal med en valens lik x + y; R^ og Rc er hver uavhengig hydrogen, hydrokarbyl, og substituert hydrokarbyl, forutsatt at minst en av R^ eller Rc er hydrogen pr. aminosulf onsyremolekyl; x og y er hver hele tall lik eller større enn 1. Fra formelen fremgår det at hver aminosulf on-reaktant er kjennetegnet ved minst en HN- eller EgN-gruppe, og

minst en

gruppe. Disse sulfonsyrene kan være alifatiske, cykloalifatiske eller aromatiske aminosulfonsyrer og de tilsvarende funksjonelle derivatene av sulfogruppen. Spesielt kan aminosulfonsyrene være aromatiske aminosulfonsyrer, dvs. hvor RaY er et flerverdig aromatisk radikal slik som fenylen, hvor minst en

gruppe er festet direkte til et kjerne-karbonatom i det

aromatiske radikalet. Aminosulfonsyren kan også være en mono-amino-alifatisk sulfonsyre; dvs. en syre hvor X er 1, og Ra er et flerverdig alifatisk radikal slik som metylen,

propylen, trimetylen og 2-metylenpropylen. Egnede aminosulfonsyrer og derivater derav som er nyttige som aminoreaktanten (III), er beskrevet i US patenter 3.029.250; 3.367.864; og 3.926.820.

Hydrokarbylpolyaminene med høy molekylvekt som kan anvendes som III, fremstilles vanligvis ved omsetning av en klorert polyolefin som har en molekylvekt på minst ca. 400 med ammoniakk eller det passende amin. Slike aminer er kjent innen teknikken og f.eks. beskrevet i US patenter 3.275.554 og 3.438.757.

En annen gruppe aminer som er egnet for bruk som aminreaktant (III), er forgrenede polyalkylenpolyaminer. De forgrenede polyalkylen-polyaminene er polyalkylenpolyaminer hvori den forgrenede gruppen er en sidekjede inneholdende gjennomsnittlig minst en nitrogenbundet aminoalkylengruppe.

Disse reaktantene kan uttrykkes ved formelen:

hvor R er en alkylengruppe slik som etylen, propylen, butylen og andre homologer (både rettkjedede og forgrenede), osv., men fortrinnsvis etylen; og x, y og z er hele tall, hvor x f.eks. er 4-24 eller mer foretrukket 6-18, y er f.eks. 1-6 eller mer foretrukket 1-3, og z er f.eks. 0-6 og foretrukket 0-1. x- og y-enhetene kan være fordelt sekvensmessig, vekselvis, ordnet eller vilkårlig. En foretrukken klasse av slike polyaminreaktanter innbefatter dem med formelen

hvor n er et helt tall, f.eks. 1-20 eller mer foretrukket 1-3, hvor R fortrinnsvis er etylen, men kan være propylen, butylen, osv. (rett eller forgrenet).

US patenter 3.200.106 og 3.259.578 beskriver fremstilling av slike polyaminer.

Egnede aminer innbefatter også polyoksyalkylenpolyaminer, f.eks. polyoksyalkylendiaminer og polyoksyalkylentriaminer, med gjennomsnittlige molekylvekter varierende fra 200 til 4000, og fortrinnsvis fra 400 til 2000. Illustrerende eksempler på disse polyoksyalkylenpolyaminene kan kjennetegnes ved formelen: hvor m har en verdi fra 3 til 70, og fortrinnsvis fra 10 til 35, og

hvor n er slik at den totale verdi er fra 1 til 40, forutsatt at summen av alle n'er fra 3 til 70 og vanligvis fra 6 til 35, og R er et flerverdig mettet hydrokarbonradikal med opptil 10 karbonatomer og med en valens på 3-6. Alkylengruppene kan være rette eller forgrenede kjeder og inneholder 1-7 karbonatomer og vanligvis 1-4 karbonatomer. De forskjel-

lige alkylengruppene som er til stede i formlene VHA og VIIB, kan være like eller forskjellige.

De foretrukne polyoksyalkylenpolyaminreaktantene som er nyttige for foreliggende oppfinnelses formål, omfatter polyoksyetylen- og polyoksypropylendiaminene og poly-oksypropylentriaminene som har gjennomsnittlige molekylvekter varierende fra 200 til 2000. Polyoksyalkylenpolyaminene er kommersielt tilgjengelige og kan oppnås f.eks. fra Jefferson Chemical Company, Inc. under varebetegnelsen "Jeffamines D-230, D-400, D-1000, D-2000, T-403, osv.".

US patenter 3.804.763 og 3.948.800 beskriver slike polyoksy-alkylenpolyamin-reaktanter.

En annen foretrukket klasse av aminreaktanter for bruk i foreliggende oppfinnelse er alkylenpolyaminer, inkludert polyalkylenpolyaminene, som er beskrevet mer detaljert i det følgende. Alkylenpolyaminene omfatter de med formelen:

hvor N er fra 1 til 10; hver R" er uavhengig et hydrogen-atom, en hydrokarbylgruppe eller en hydroksy-substituert hydrokarbylgruppe med opptil 30 atomer, og "alkylen"-gruppen har fra 1 til 10 karbonatomer, men den foretrukne alkylen er etylen eller propylen. Spesielt foretrukket er dialkylen-polyaminer hvor hver R" er hydrogen, idet etylenpolyaminene og blandinger av etylenpolyaminer er mest foretrukket. Vanligvis vil n ha en gjennomsnittlig verdi fra 2 til 7. Slike alkylenpolyaminer omfatter metylenpolyamin, etylenpolyaminer, butylenpolyaminer, propylenpolyaminer, pentylenpoly-aminer, heksylenpolyaminer, heptylenpolyaminer, osv. De høyere homologene av slike aminer og beslektede aminoalkyl-substituerte piperaziner er også innbefattet.

Alkylenpolyaminer som er nyttige ved fremstilling av karboksylderivat-sammensetningene, innbefatter etylendiamin, trietylentetraamin, propylendiamin, trimetylendiamin, heksa-metylendiamin, dekametylendiamin, oktametylendiamin, di(hep-tametylen)triamin, tripropylentetraamin, tetraetylenpentamin, trimetylendiamin, pentaetylenheksamin, di(trimetylen)triamin, N-(2-aminoetyl)piperazin, 1,4-bis(2-aminoetyl)piperazin og lignende. Høyere homologer slik som oppnås ved kondensasjon av to eller flere av de ovenfor illustrerte alkylenaminene, er nyttige som reaktant (III), hvilket også er tilfelle for blandinger av to eller flere av hvilke som helst av de ovenfor angitte polyaminer.

Etylenpolyaminer slik som de som er nevnt ovenfor, er særlig nyttige p.g.a. pris og effektivitet. Slike polyaminer er beskrevet i detalj under tittelen "Diamines and Higher Amines" i The Encyclopedia of Chemical Technology, Second Edition, Kirk and Othmer, volum 7, sider 27-39, Intercience Publishers, Division of John Wiley and Sons, 1965. Slike forbindelser fremstilles mest hensiktsmessig ved omsetning av et alkylenklorid med ammoniakk eller ved omsetning av et etylenimin med en ringåpningsreagens slik som ammoniakk osv. Disse reaksjoner resulterer i dannelsen av de noe komplekse blandingene av alkylenpolyaminer, inkludert cykliske kondensasjonsprodukter slik som piperaziner.

Andre nyttige typer av polyamin-reaktantblandinger er de som resulterer fra stripping av de ovennevnte polyaminblandin-gene. I dette tilfelle blir polyaminer med lavere molekylvekt og flyktige forurensninger fjernet fra en alkylenpoly-aminblanding slik at det som rest etterlates det som ofte betegnes "polyaminrester". Generelt kan alkylenpolyamin-rester kjennetegnes ved at de har mindre enn 2, vanligvis mindre enn 1, vekt-# materiale som koker under ca. 200°C. I tilfellet for etylenpolyaminrester, som er lett tilgjengelige, og finnes å være temmelig nyttige, inneholder restene mindre enn 2 vekt-# totalt dietylentriamin (DETA) eller trietylentetramin (TETA). En typisk prøve av slike etylenpolyaminrester oppnådd fra Dow Chemical Company of Freeport, Texas betegnet "E-100" viste en speifikk vekt ved 15,6°C på 1,0168, en prosentandel av nitrogen beregnet på vekt på 33,15 og en viskositet ved 40°C på 121 centistoke. Gasskromato-grafianalyse av en slik prøve viste at den inneholdt ca. 0,93$ "lettkokende destillasjonsbestanddeler" (DETA), 0,72$ TETA, 21,74$ tetraetylenpentamin og 76,61$ pentaetylenheksamin og høyere (beregnet på vekt). Disse alkylenpolyamin-restene innbefatter cykliske kondensasjonsprodukter slik som piperazin og høyere analoger av dietylentriamin, trietylentetramin og lignende.

Hydroksyalkyl- og hydroksyaryl-reaktantene som representert ved formel (II) i foreliggende fremgangsmåte er fortrinnsvis polyhydroksymaterialer som vil kondensere med de ovenfor omtalte aminreaktantene og mer foretrukket vil kondensere til materialer med meget høy molekylvekt i motsetning til dannelse av cykliske produkter. Den hydroksyholdige reaktanten kan velges fra alifatiske, cykloalifatiske og arylbaserte radikaler hvor radikalet fortrinnsvis er et alkylbasert radikal og mest foretrukket et hydroksyetylradikal. Disse hydroksyholdige materialene kan inneholde andre funksjonelle grupper så lenge de ikke forstyrrer kondensasjonen med aminreaktanten eller på uheldig måte påvirker egenskapene til det resulterende polyaminkondensatet med høy molekylvekt.

Bortsett fra de ovenfor omtalte begrensninger på den hydroksyholdige reaktanten, kan denne reaktanten velges fra en rekke hydroksyholdige forbindelser eller arter. In-klusive, men ikke eksklusive, når det gjelder slike hydroksyholdige materialer, kan nevnes polyalkylenpolyoler, alkylenglykoler og polyoksyalkylenpolyoler slik som polyoksyetylen-polyoler, polyoksypropylenpolyoler, polyoksybutylenpolyoler og lignende. Disse polyoksyalkylenpolyolene (iblant betegnet polyglykoler) kan inneholde opptil ca. 150 oksyalkylengrupper hvori alkylenradikalet inneholder fra 2 til 8 karbonatomer. Slike polyoksyalkylenpolyoler er generelt toverdige alkoholer. Dvs. hver ende av molekylet avsluttes med en —OE gruppe. For at slike polyoksyalkylenalkoholer skal være nyttige som en reaktant, må det være minst to slike —OE grupper. Monoeterene til disse alkylenglykolene og polyoksyalkylenglykolene er også nyttige som reaktanter. Disse omfatter monoetyleterene, monoalkyleterene og monoaralkyl-eterene til disse alkylenglykolene og polyoksyalkylenglykolene. Denne gruppen av alkoholer kan representeres ved den generelle formel

hvor Rq er aryl, slik som fenyl, laverealkoksyfenyl eller lavere alkylfenyl; laverealkyl slik som etyl, propyl, tert-butyl, pentyl, osv.; og aralkyl slik som benzyl, fenyletyl, fenylpropyl, p-etylf enyletyl osv.; p er fra 0 til 150, og Rj^ og Rjj er laverealkylen med fra 2 til 8 karbonatomer, og fortrinnsvis 2-4 karbonatomer. Polyoksyalkylenglykoler hvor alkylengruppene er etylen eller propylen, og p er minst 2, samt monoeterene derav som beskrevet ovenfor, anses som meget nyttige for foreliggende oppfinnelses formål.

De flerverdige arylalkoholene som er nyttige som hydroksyre-aktant, omfatter flerverdige fenoler og naftoler som er de foretrukne hydroksyaromatiske forbindelsene. Disse hydroksy-substituerte aromatiske forbindelsene kan inneholde andre substituenter i tillegg til hydroksysubstituentene slik som halogen, alkyl, alkenyl, alkoksy, alkylmerkapto, nitro og lignende. Vanligvis vil den hydroksyaromatiske forbindelsen inneholde 1-4 hydroksygrupper. De aromatiske hydroksy-forbindelsene er illustrert ved følgende spesifikke eksempler: beta-naftol, p-nitrofenol, alfa-naftol, kresoler, resorcinol, katekol, tymol, eugenol, p,p'-dihydroksybifenyl, hydrokinon, pyrogallol, floroglucinol, heksylresorcinol, orcinol, guaiacol, alfa-decyl-beta-naftol, kondensasjons-produktet av heptylfenol med 0,5 mol formaldehyd, kon-densasjonsproduktet av oktylfenol med aceton, di(hydroksy-fenyl)oksyd, di(hydroksyfenyl)sulfid, di(hydroksyfenyl)-disulf id.

Andre spesifikke alkoholer som er nyttige som den hydroksyholdige reaktant, er eteralkoholene og aminoalkoholene inkludert f.eks. oksyalkylen-, oksyarylen-, aminoalkylen- og aminoarylen-substituerte alkoholer med en eller flere oksyalkylen-, aminoalkylen- eller aminoarylenoksyarylen-radikaler. De eksemplifiseres av Cellosolve, karbitol, mono-(heptylfenyloksypropylen)substituert glycerol, poly(styrenok-syd), aminoetanol, di(hydroksyetyl)amin,tri(hydroksypropyl-)-amin, N,N,N',-tetrahydroksytrimetylendiamin og lignende.

De flerverdige alkoholreaktantene som anvendes i foreliggende fremgangsmåte inneholder fortrinnsvis fra 2 til 10 hydroksy-radikaler. De illustreres f.eks. ved alkylenglykolene og polyoksyalkylenglykolene som nevnt ovenfor slik som etylenglykol, dietylenglykol, trietylenglykol, tetraetylenglykol, dipropylenglykol, tripropylenglykol, dibutylenglykol, tri-butylenglykol og andre alkylenglykoler og polyoksyalkylenglykoler hvori alkylenradikalene inneholder fra 2 til 8 karbonatomer.

En foretrukket klasse alkoholer som er egnet om reaktant (II), er de flerverdige alkoholene som inneholder opptil ca. 12 karbonatomer, og speielt de som inneholder 3-10 karbonatomer. Denne klasen av alkoholer omfatter glycerol, erytritol, pentaerytritol, dipentaerytritol, glukonsyre, glyceraldehyd, glukose, arabinose, 1,7-heptandiol, 2,4-heptandiol, 1,2,3-heksantriol, 1,2,4-heksandiol, 1,2,5-heksantriol, 2,3,4-heksantriol, 1,2,3-butantriol, 1,2,4-butantriol, 2,2,6,6,-tetrakis-(hydroksymetyl)cykloheksanol, 1,10-decandiol, digitalose, og lignende. Alifatiske alkoholer inneholdende minst 3 hydroksylgrupper og opptil 5 hydroksylgrupper, er særlig foretrukne.

Aminoalkoholer som er hensiktsmessige for bruk som hydroksyholdig reaktant, har 2 eller flere hydroksygrupper. Eksempler på egnede aminoalkoholer er N-(hydroksy-laverealkyl)aminer og polyaminer slik som di-(2-hydroksyetyl)amin, tri-(2-hydroksy-etyl)amin, N,N,N'-tri-(2-hydroksyetyl)etylendiamin, N-(2-hydroksypropyl)-5-karbetoksy-2-piperidon, og etere derav med alifatiske alkoholer, spesielt lavere alkanoler, N,N-di-(3-hydroksypropyl)glycin, og lignende. Også aktuelle er andre poly-N-hydroksyalkyl-substituerte alkylenpolyaminer hvori alkylenpolyaminet er som beskrevet ovenfor; spesielt deom inneholder fra 2 til 3 karbonatomer i alkylenradikalene.

Polyoksyalkylenpolyoler om har 2 eller 3 hydroksylgrupper og molekyler bestående vesentlig av hydrofobe deler omfattende

grupper hvor Rp er laverealkyl med opptil 3 karbonatomer og hydrofile deler omfattende -CJtøCEtøO-grupper, er en foretrukken hydroksyholdig reaktant. Slike polyoler kan fremstilles ved først å omsette en forbindelse med formel Rg (OE)q hvor q er 2-3, og Re er hydrokarbyl, med et terminalt alkylenoksyd med formelen og deretter omsette dette produkt med etylenoksyd. Rg (OH)q kan f.eks. også være (trimetylolpropan), (trimetyloletan), etylenglykol, trimetylenglykol, tetrametylenglykol, tri-(beta-hydroksypropyl)amin, 1,4-(2-hydroksyetyl)cykloheksan, tris-(hydroksymetyl)aminometan, 2-amino-2-metyl-l,3-propan-diol, N,N,N',N'-tetrakis(2-hydroksypropyl)etylendiamin, N,N,N',N'-tetrakis(2-hydroksyetylen)-etylendiamin, resorcinol, eller en av de andre illustrerende eksempler nevnt i det ovenstående. De i det foregående beskrevne Rg(OH)q-polyolene kan også anvendes alene som den hydroksyholdige (II) reaktant. Andre hydroksyholdige reaktanter som er nyttige i foreliggende oppfinnelse, er hydroksyalkyl-, hydroksyalkyloksyalkyl-og hydroksyaryl-sulfider med formelen

hvor f er 1 eller 2, og Rp er alkyl med fra 1 til 10 karbonatomer, alkyloksyalkyl hvor alkyldelen har fra 1 til 10 karbonatomer, og fortrinnsvis 2-4 karbonatomer, og aryl med minst 6 karbonatomer. For foreliggende oppfinnelses formål er 2,2'-tiodietanol og 2,2'-tiodipropanol de foretrukne reaktanter i denne klassen av hydroksyholdige reaktanter. Foretrukne kombinasjoner av reaktanter for fremstilling av dispergeringsmidlene innbefatter de hvor reaktant (A) er en flerverdig alkohol av formel (II) med tre hydroksygrupper eller en aminoalkohol av formel (II) med to eller flere hydroksygrupper, og reaktant (B) er et alkylenpolyamin med minst to primære nitrogenatomer og hvor alkylengruppen inneholder 2-10 karbonatomer.

Som angitt ovenfor krever omsetningen av aminreaktanten med hydroksyalkyl- eller hydroksyaryl-reaktanten tilstedeværelsen av en syrekatalysator. De katalysatorer som er nyttige for foreliggende oppfinnelses formål, innbefatter mineralsyrer (mono-, di- og poly-basiske syrer (slik som svovelsyre og fosforsyre; organofosforsyrer og organosulfonsyrer slik som R<*>P(0)(0E)2, og R<*>S03E, hvor R<*> er hydrokarbyl; alkalimetall-partialsalter av H3P04 og H2S04, slik som NaHS04, LiES04, KHS04, NaH2P04, LiE2P04 og KE2P04; jordalkalimetall-partial-salter av E3P04 og E2S04 slik som CaEP04, CaS04 og MgEP04; også A1203 og zeolitter. Fosforsyre er foretrukket p.g.a. dens kommersielle tilgjengelighet og lette håndtering. Også nyttige som katalysatorer for foreliggende oppfinnelse er materialer som utvikler syrer ved behandling i reaksjons-blandingen, f.eks. trifenylfosfitt.

Reaksjonen foretas ved forhøyet temperatur som, avhengig av de spesielle reaktantene, kan variere fra 60 til 265°C. De fleste reaksjonene foretas imidlertid i området fra 220 til 250°C. Videre kan reaksjonen foretas ved atmosfæretrykk eller eventuelt ved et redusert trykk avhengig av de spesielle reaktantene og den samtidige økonomi. Kondensasjonsgraden for det resulterende polyamin med høy molekylvekt fremstilt ved foreliggende fremgangsmåte, er bare begrenset i en utstrekning som hindrer dannelsen av faste produkter under reaksjonsbetingelsene. Kontrollen av kondensasjonsgraden for foreliggende produkt oppnås normalt ved å begrense mengden av kondensasjonsmiddel, dvs. hydroksyalkyl- eller hydroksyaryl-reaktanten som tilføres til reaksjonsmediet. I en foretrukken utførelse er de kondenserte polyaminene med høy molekylvekt hellbare ved romtemperatur og har viskositeter som varierer fra 100 % over viskositeten til aminreaktanten (III) til 6000 % over viskositeten til aminreaktanten (III). I en annen foretrukket utførelse har disse polyaminene viskositeter i området 50-100 % større enn viskositeten til aminoreaktanten (III). I en særlig foretrukken utførelse vil viskositeten til disse polyaminene variere fra 650 cSt til 200 cSt ved 100°C. Det skal påpekes at den ovennevnte begrensning hva angår kondensasjonsgraden for foreliggende produkter kun gjelder den endelige sluttanvendelse av disse materialene i smøre-middel sammensetninger . For andre eller beslektede nytteom-råder kan de faste produktene fra den ovenfor beskrevne kondensasjonsreaksjon være ønskelige, og således kan kondensasjonen utføres for å resultere i faste produkter med høymolekylvekt, idet dette kan oppnås ved å justere de relative mengder av de respektive reaktanter som tilføres til reaksj onsmediet.

Fremstillingen av forskjellige polyaminkondensater med høy molekylvekt som er representative for produkter som omfattes av foreliggende oppfinnelse, er illustrert i de følgende eksempler. I de følgende eksempler og på andre steder heri, skal alle prosent- og delangivelser uttrykke vekt-$ og vektdeler med mindre annet klart er angitt.

Eksempel I

En 4-hals, 500 ml, rundbundet kolbe utstyrt med glassrører, termobrønn, suboverflate Ng-innløp, Dean-Stark-felle og Friedrich-kjøler ble tilført

a) 200 g tetraetylenpentamin (TEPA)

b) 151 40 $ vandig tris (hydroksymetyl )aminometan (TEAM), og c) 3,5 g 85$ E3PO4.

Blandingen ble oppvarmet til 120°C i løpet av 1 time. Med

^-gjennomføring ble blandingen oppvarmet til 130°C i løpet av 1 time og til 230"C i løpet av 2 timer eller mer. Deretter ble den holdt ved 230-240'C i 4 timer og ved 241-25CC i 3 timer. Produktet ble avkjølt til 150'C og filtrert med diatoméjord-filterhjelpemiddel.

Eksempel II

En 4-halset, 3-liters rundbundet kolbe ble utstyrt med en glassrører, termobrønn, suboverflate ^-innløp, Dean-Stark-felle og Friedrich-kjøler ble tilført:

a) 1299 g EPA Taft-Aminer (aminrester),

b) 727 g 40$ vandig tris(hydroksymetyl)aminometan

(THAM).

Blandingen ble oppvarmet til 60° C, og 23 g 85$ H3PO4 ble tilsatt. Blandingen ble oppvarmet til 120°C i løpet av 0,6 timer. Med N2-gjennomføring ble blandingen oppvarmet til 150°C i løpet av 1,25 timer og til 235°C i løpet av ytterligere 1 time. Blandingen ble holdt ved 230-235°C i 5timer. Deretter ble den oppvarmet til 240°C i løpet av 0,75 timer og holdt ved 240-245°C i 5 timer. Produktet ble avkjølt til 150°C og filtrert med et diatoméjord-filterhjelpemiddel. Utbytte: 84$ (1221 g).

Eksempel III

En 3-liters kolbe utstyrt med rører, termobrønn, suboverflate N2-innløp og en strippekjøler ble tilført 363g THAM og 1200 g TEPA. Deretter ble det tilsatt 16 g H3PO4 ved 110°C. N2-blåsing ble påbegynt ved 7,08 cm<3>/time. Blandingen ble deretter oppvarmert til 220°C i 0,8 timer og holdt ved 220-225°C i 1,2 timer; deretter oppvarmet til 230°C i løpet av 0,2 timer og holdt ved 230°C i 4,75 timer: 129 g destillat oppsamlet. Blandingen ble hensatt og ble holdt ved 242-245°C i 5 timer: 39 g ytterligere destillat ble oppsamlet i en felle. Deretter ble blandingen holdt ved 246-245°C i 1,2 timer: 178 g materiale i fellen; NNBbpb = 170. Blandingen ble filtrert ved 155°C ved bruk av 45 g diatoméj ord-f ilterhjelpemiddel .

Eksempel IV

En 3-liters kolbe utstyrt med rører, termobrønn, uboverflate N2-innløp og en strippekjøler, ble tilført 363 g THAM og 1200 g TEPA. 16 g H3PO4 ble tilsatt ved 100°C. N2-blåsing ble startet ved 5,7 dm<3>/time. Blandingen ble oppvarmet til 165°C i løpet av 0,4 timer; og til 241 °C i løpet av 0,6 timer. Blandingen ble deretter holdt ved 241-243°C i 0,3 timer. Innholdet ble ytterligere oppvarmet til 250°C i ytterligere 0,5timer og holdt ved 250°C i 5,5 timer: 288 g materiale ble oppsamlet i fellen; NNBbpb = 506. Dette materialet ble filtrert ved 150°C ved bruk av 55 g diatoméjord-filter-hj elpemiddel.

Eksempel V

En 1-liters kolbe utstyrt med rører, termobrønn, suboverflate N2-innløp og Dean-Stark-felle ble tilført 121 g THAM og 400 g TEPA. Til denne blanding ble det tilsatt 8,2 g KH2P04 ved 60°C. N2-blåsing ble startet ved 4,2 dm<3>/time. Reaksjons-blandingen ble oppvarmet til 150° C i løpet av 1 time og til 230°C i løpet av ytterligere 1,5 timer. Temperaturen ble holdt ved 230-232°C i 4,25 timer: 17 g materiale ble oppsamlet i fellen. Den oppvarmede blanding ble hensatt og ble holdt ved 237°C i 3,25 timer: 38 g materiale ble oppsamlet i fellen. Blandingen ble ytterligere oppvarmet til 241°C i 0,75 timer og holdt ved 241-242°C i 4,75 timer: 50 g materiale ble oppsamlet i fellen. Materialet ble hensatt og deretter holdt ved 250°C i 5 timer: Et totale på 53 g materiale ble oppsamlet i fellen: NNBbph = 96,5. Deretter ble det foretatt filtrering ved 150°C ved bruk av 20 g diatoméj ord-f ilterhjelpemiddel.

Eksempel VI

Til en 500 ml kolbe utstyrt med rører, termobrønn, sub-overflate N2-innløp og Dean-Stark-felle ble tilført 201 g TPA og 468 g glycerol. 2,3 g H3P04 ble tilsatt ved 80°C. Ut-blåsing ble startet ved 9,9 dm<3>/time. Blandingen ble oppvarmet til 220°C i løpet av 2 timer; til 240°C i løpet av 1 time; til 245°C i løpet av 1,5 timer og til 255°C i løpet av 1 time. Blandingen ble holdt ved 255-252°C i 2 timer: 12 g materiale ble oppsamlet i fellen. Blandingen ble hensatt og holdt ved 255-262°C i 7 timer: 34 g materiale ble oppsamlet i fellen. Blandingens temperatur ble ytterligere holdt ved 255-260° C i nok 1 time. Et totale på 36 g ble oppsamlet i fellen: NNBbph =435. Det ble foretatt filtrering ved 130°C ved bruk av 23 g diatoméjord-filterhjelpemiddel.

Eksempel VII

Til en 500 ml kolbe utstyrt med rører, termobrønn, sub-overflate N2-innløp og Dean-Stark-felle ble det tilført 201 g TEPA og 45 heksaglycerol. Til denne blanding ble det tilsatt 3,5 g H3PO4 ved 85° C. N2-blåsing ble startet ved 9,9 dm<3>/time. Blandingen ble oppvarmet til 245<0>C i løpet av 0,7 timer og holdt ved 245-2260°C i l,75timer: 10 g materiale ble oppsamlet i fellen. Blandingen ble hensatt, og holdt ved 260-270°C i 7,5 timer: et totale på 27 g materiale ble oppsamlet i fellen: NNBbph = 645. Det ble foretatt filtrering ved 125°C ved bruk av 20 g diatoméjord-filterhjelpemiddel.

Sterkt kondenserte polyaminer ytterligere omsatt for dannelse av dispergeringsmiddelmaterialer

Mens de kondenserte polyaminene med høy molekylvekt i seg selv er nyttige som dispergeringsmidler i smøremiddel-blandinger, kan de ytterligere omsettes for dannelse av smøremiddel-dispergerende materialer med enda høyere molekylvekt. Materialer som kan anvendes for ytterligere reaksjon med foreliggende polyaminmaterialene, er generelt materialer som er kjent for fagmannen og er beskrevet i flere bøker, artikler og patenter. En rekke av disse referanse-materialene er angitt i det nedenstående i forbindelse med spesifikke typer av dispergeringsmidler.

Karboksylsyre- eller fenol- reaktantmaterialer

Blant reaktantmaterialene som kan anvendes for omsetning med de ovenfor beskrevne polyaminer for dannelse av dispergeringsmiddelmaterialer med høyere molekylvekt, kan først nevnes karboksylsyrer. Karboksylsyrene fra hvilke egnede nøytrale og basiske salter kan fremstilles, innbefatter alifatiske, cykloalifatiske og aromatiske en- og flerbasiske karboksylsyrer, slik som naftensyrer, alkyl- eller alkenylsubstituerte cyklopentansyrer, alkyl- eller alkenyl-substituerte cykloheksansyrer, alkyl- eller alkenylsubstituerte aromatiske karboksylsyrer. De alifatiske syrene inneholder generelt minst 8 karbonatomer og fortrinnsvis minst 12 karbonatomer. De har vanligvis ikke mer enn ca. 400 karbonatomer. Dersom den alifatiske karbonkjeden er forgrenet, er vanligvis syrene mer oljeoppløselige for et hvilket som helst gitt karbonatominnhold. De cykloalifatiske og alifatiske karboksylsyrene kan være mettet eller umettet. Spesifikke eksempler er 2-etylheksansyre, linolensyre, propylen-tetramer-substituert maleinsyre, beheninsyre, isostearinsyre, pellargonsyre, caprinsyre, palmitolensyre, linolsyre, laurin-syre, oleinsyre, risinoleinsyre, undecylsyre, dioktylcyklo-pentankarboksylsyre, myristinsyre, dilauryldecahydronaftalen-karboksylsyre, stearyloctahydroindenkarboksylsyre, palmitin-syre, kommersielt tilgjengelige blandinger av to eller flere karboksylsyrer slik som talloljesyrer, roseinsyrer og lignende.

En foretrukken gruppe av oljeoppløselige karboksylsyrer som er nyttige ved fremstilling av saltene som benyttes er de oljeoppløselige aromatiske karboksylsyrene. Disse syrene er representert ved den generelle formel:

hvor R<**> er en alifatisk hydrokarbonbasert gruppe med minst 4 karbonatomer, og ikke mer enn ca. 400 alifatiske karbonatomer, a er et helt tall fra 1 til 4, Ar<*> er en flerverdi aromatisk hydrokarbonkjerne med opptil 14 karbonatomer, hver X er uavhengig et svovel- eller oksygenatom, og m er et helt tall fra 1 til 4 forutsatt at RH og a er slik at det er et gjennomsnitt på minst 8 alifatiske karbonatomer tilveiebragt av R*-gruppene for hvert syremolekyl representert ved formel XIII. Eksempler på aromatiske kjerner representert ved den variable Ar<*> er de flerverdige aromatiske radikalene oppnådd fra benzen, naftalen, antracen, fenantren, inden, fluoren, bifenyl og lignende. Radikalet representert ved Ar<*> vil generelt være en flerverdig kjerne avledet fra benzen eller naftalen slik som fenylener og natylener, f.eks. metyl-fenylener, etoksyfenylener, nitrofenyler, isopropylfenylener, hydroksyfenyler, merkaptofenylener, N,N-dietylaminofenylener, klorfenylener, dipropoksynaftylener, trietylnaftylener og lignende 3-, 4- og 5-verdige kjerner derav, osv.

R*-gruppene er vanligvis rene hydrokarbylgrupper, fortrinnsvis grupper slik som alkyl- eller alkenylradikaler. R<*->gruppene kan imidlertid inneholde et lite antall substituenter slik som fenyl, cykloalkyl (f.eks. cykloheksyl, cyklo-pentyl, osv.) og ikke-hydrokarbongrupper slik om nitro, amino, halogen (f.eks. klor, brom, osv.), laverealkoksy, laverealkylmerkapto, oksosubstituenter (dvs. =0), tiogrupper (dvs.=S), avbrytende grupper slik som —NH-, -0-, -S- og lignende, forutsatt at den vesentlige hydrokarbonkarakteren til R*-gruppen bibeholdes. Hydrokarbonkarakteren bibeholdes for foreliggende oppfinnelses formål så lenge eventuelle ikke-karbonatomer i R<*->gruppene ikke utgjør mer enn ca. 10% av den totale vekt av R<*->gruppene.

Eksempler på R<*->grupper innbefatter butyl, isobutyl, pentyl, oktyl, nonyl, dodecyl, docosyl, tetracontyl, 5-klorheksyl, 4-etoksypentyl, 4-heksenyl, 3-cykloheksyloksyl, 4-(p-klor-fenyl)-oktyl, 2,3,5-trimetylheptyl, 4-etyl-5-metyloksyl, og substituenter avledet fra polymeriserte olefiner slik som polykloroprener, polyetylener, polypropylener, polyisobuty-lener, etylen-propylen-kopolymerer, klorerte olefinpolymerer, oksyderte etylen-propylen-kopolymerer og lignende. Likeledes kan gruppen Ar<*> inneholde ikke-hydrokarbon-substituenter, f.eks. slike forskjellige substituenter som laverealkoksy, laverealkylmerkapto, nitro, halogen, alkyl eller alkenyl medmindre enn 4 karbonatomer, hydroksy, merkapto og lignende.

En gruppe av spesielt nyttige karboksylsyrer er de med formelen: hvor Ar, X, Ar<*>, m og a har de betydninger som er definert i forbindelse med formel XIII, og p er et helt tall på 1-4, vanligvis 1 eller 2. I denne gruppen er en spesiell foretrukken klasse av oljeoppløselige karboksylsyrer de med formelen:

hvor R<**> er en alifatisk hydrokarbongruppe inneholdende i det minste fra 4 til 400 karbonatomer, a er et helt tall fra 1 til 3, b er 1 eller 2, c er 0, 1 eller 2, og fortrinnsvis 1, forutsatt at R<**> og a er slik at syremolekylene inneholder minst et gjennomsnitt på ca. 12 alifatiske karbonatomer i de alifatiske hydrokarbonsubstituentene pr. syremolekyl. Innen

denne sistnevnte gruppe av oljeoppløselige karboksylsyrer er de alifatisk-hydrokarbon-substituerte salicylsyrene hvori hver alifatisk hydrokarbonsubstituent inneholder et gjennomsnitt på minst 16 karbonatomer pr. substituent og 1-3 substituenter pr. molekyl, særlig nyttige. Salter fremstilt fra slike alifatiske salisylsyrer med alifatiske hydrokarbon-substituenter er avledet fra polymeriserte olefiner, spesielt polymeriserte lavere-l-monoolefiner, slik som polyetylen, polypropylen, polyisobutylen, etylen/propylen-kopolymerer og lignende, og har et gjennomsnittlig karboninnhold fra 30 til 400 karbonatomer.

Karboksylsyrene tilsvarende formel XIII-XV er velkjente og kan fremstilles ifølge kjente metoder. Karboksylsyrer av den type som er illustrert i ovenstående formel og fremgangsmåter for fremstilling av deres nøytrale og basiske metallsalter, er velkjent og f.eks. beskrevet i US patenter 2.197.832; 2.197.835; 2.252.662; 2.252.664; 2.174.092; 3.410.798 og 3.595.791.

En annen type av nøytralt og basisk karboksylatsalt som kan benyttes er de fra alkenylsuksinater med den generelle formel:

hvor R<*> har samme betydning som angitt i formel XIII ovenfor. Slike salter og metoder for fremstilling av disse er angitt i US patentene 3.271.130; 3.567.637; og 3.632.510.

Andre patenter som spesielt beskriver teknikker for fremstilling av basiske salter av de ovenfor beskrevne sulfonsyrer, karboksylsyrer og blandinger av en hvilken som helst to eller flere av disse, innbefatter US patenter 2.501.731; 2.616.904; 2.616.905; 2.616.906; 2.616.911; 2.616.924; 2.616.925; 2.617.049; 2.777.874; 3.027.325; 3.256.186; 3.282.835;

3.384.585; 3.373.108; 3.365.396: 3.342.733; 3.320.162; 3.312.618; 3.318.809; 3.471.403; 3.488.284; 3.595.790; 3.629.109. Det vises altså til disse patenter med henblikk på deres beskrivelser av egnede basiske metallsalter.

Nøytrale og basiske salter av fenoler (generelt kjent som fenater) er også nyttige og velkjente for fagmannen. Fenolene hvorfra disse fenater dannes, har den generelle formel:

hvor R<*>, a, Ar<H>, X og m har de samme betydninger og preferan-ser som beskrevet ovenfor i forbindelse med formel XIII. De samme eksemplene beskrevet i forbindelse med formel XIII gjelder også.

En vanlig tilgjengelig klasse av fenater er de fremstilt fra fenoler med den generelle formel:

hvor a er et helt tall på 1-3, b er 1 eller 2, z er 0 eller 1, R' i formel XVIII er en vesentlig mettet hydrokarbonbasert substituent med et gjennomsnitt på fra 30 til 400 alifatiske karbontomer, og R^ er valgt fra gruppen bestående av laverealkyl-, laverealkoksyl-, nitro- og halogengrupper.

En spesiell klasse fenater er de basiske (dvs. overbasiske, osv.) gruppe HA metall-forsvovlede fenater fremstilt ved forsvovling av en fenol som beskrevet ovenfor med et forsvovlingsmiddel slik som svovel, et svovelhalogenid, eller sulfid- eller hydrosulfidsalt. Teknikker for fremstilling av disse forsvovlede fenatene er beskrevet i US patenter 2.680.096; 3.036.971, og 3.775.321.

Andre fenater som er nyttige, er de som fremstilles fra fenoler som har blitt bundet gjennom alkylen (f.eks. metylen)-broer. Disse fremstilles ved omsetning av en- eller flerringfenoler med aldehyder eller ketoner, typisk i nærvær av en syre- eller base-katalysator. Slike brobunnede fenater samt forsvovlede fenater er beskrevet i detalj i US patent 3.350.038.

Blandinger av to eller flere nøytrale og basiske salter av de ovenfor beskrevne karboksylsyrene og fenolene kan naturligvis anvendes i foreliggende sammenheng, inkludert blandinger av to eller flere av disse.

De ovenfor beskrevne reaksjonsprodukter danner dispergeringsmiddelmaterialer med den generelle formel:

hvor Q representerer den ikke-reaktive delen i det ovenfor beskrevne karboksylsyre- eller fenol-reaktantmaterialet; T representerer den reaktive delen i den spesielle karboksylsyre- og/eller fenol-reaktanten som er acyl, acyloksy, oksyalkylen, arylen eller imidoyl; J representerer den kondenserte delen av de ovenfor beskrevne polyaminer med høy molekylvekt; som her definert; og T og J er uavhengig et helt tall på minst 1.

Foreliggende dispergeringsmidler fremstilles generelt på samme måte som polyaminene med høy molekylvekt. De fremstilles med andre ord ved den syrekatalyserte kondensasjonsreaksjon av minst en av de beskrevne polyaminene med høy molekylvekt, med minst ett av de reaktive materialene som er beskrevet ovenfor ved en forhøyet temperatur. De heri tidligere beskrevne katalysatorer er også nyttige i denne reaksjonen. Nevnte dispergeringsmidler har generelt et totalt basetall i området 40-90, og mer spesielt i området 55-80. Følgende eksempler illustrerer forskjellige dispergeringsmidler fremstilt eller avledet fra reaksjonen av polyamin-materialer med slike dispergeringsmiddelmaterialer som beskrevet ovenfor.

Eksempel A

En 12 liters 4-halset, rundbundet kolbe utstyrt med rører, termobrønn, suboverflate ^-innløp, Dean-Stark-felle og Friedrich-kjøler ble tilført (a) 460 g TEPA/THAM (5N:1,5 OH) polyamin, HsPC^-katalysator og (b) 2500 g 2C Dil-olje. Blandingen ble oppvarmet til 1050 C og 3360 g av et poly-(isobuten) (molekylvekt 1000)-substituert ravsyreanhydrid med et forsåpningstall på 100, ble tilsatt gjennom en trakt i løpet av 1,5 timer. ^-blåsing ble startet langsomt. Blandingen ble oppvarmet til 160°C og holdt ved denne temperatur i 5,0 timer. Blandingen ble filtrert ved 15CC med diatoméjord-filterhjelpemiddel for oppnåelse av sluttproduktet. Utbytte: 96$ (5991 g), 40$ 2C Dil-olje. Analyse: $N = 2,31 / 3 = 2,42; Fritt amin = intet; TBN(776) = 49,1).

Eksempel B

En 12 liters, 4-halset rundbundet kolbe utstyrt med rører, termobrønn, sub-overflate ^-innløp, Dean-Stark-felle og Friedrich-kjøler ble tilført (a) 605 g HPA Taft-aminer/ THAM (5N:1,20H) polyamin, H3P04-katalysator og (b) 3262 g 2C Dil-olje. Blandingen ble oppvarmet til 110° C og 4300 g av et poly(isobuten) (molekylvekt 1000 )-substituert ravsyreanhydrid med et forsåpningstall på 100 ble tilsatt gjennom en trakt i løpet av 0,7 timer, ^-blåsing ble startet langsomt. Blandingen ble oppvarmet til 160°C i løpet av 1 time og holdt ved 160-162'C i 5 timer.

Blandingen ble filtrert ved 150"C med diatoméjord-filterhjelpemiddel for oppnåelse av sluttproduktet. Utbytte: 96$

(8155 g), 40$ 2C Dil-olje. Analyse: $N = 2,28/19; TBN (776) = 46,5; TAN (744) =7,7.

Eksempel C

En 1 liters kolbe utstyrt med rører, termobrønn og til-bakeløpskjøler ble tilført 39 g av reaksjonsproduktet i eksempel IV og 75 g MeOH. Denne blanding ble oppvarmet og omrørt til klar oppløsning ved 40°C. Til blandingen ble det tilsatt 2C Dil-olje ved 40°C. En oppløsning av 218 g av et poly(isobuten) (molekylvekt 1000)-substituert ravsyreanhydrid med et forsåpningstall på 100 i 100 g MePh ble tilsatt i løpet av 0,8 timer ved 62-50°C. Denne blanding ble holdt ved 50-65cC i 1 time. Blandingen ble strippet til 100°C i 1,5 timer; til 120°C i 1 time; til 160°C i ytterligere 0,8 timer. N2~blåsing ble startet langsomt ved 4,2 dm<3>/time og holdt ved 160°C i 6,0 timer og deretter filtrert ved 150°C ved bruk av 25 g diatoméjord-filterhjelpemiddel.

Eksempel D

Til en 1 liters kolbe utstyrt med rører, termobrønn, suboverflate N2-innløp og Dean-Stark-felle ble det tilført 64,6 g av produktet i eksempel I og 168 g av en for-tynningsolje. Til denne blanding ble det tilsatt 100 g av et poly(propylen) (molekylvekt 168)-substituert ravsyreanhydrid med et forsåpningstall på 420 i løpet av 0,1 timer ved 110-135°C (eke). N2-blåsing ble startet langsomt ved 4,2 dm<3>/time. Blandingen ble holdt ved 130-130°C i 0,2 timer. Blandingen ble oppvarmet til 165°C i løpet av 0,8 timer og holdt ved 165 0 C i 4,5 timer. Blandingen ble hensatt. 56 g Vcon LB625 ble tilsatt. Blandingen ble filtrert ved 145°C ved bruk av 25 g diatoméjord-filterhjelpemiddel.

Eksempel E

En 1 liters kolbe utstyrt med rører, termobrønn, pulvertrakt og Dean-Stark-felle ble tilført 44,3 g av produktet i eksempel VI og 2C Dil-olje. Til denne blanding ble det tilsatt 336 g av et poly(isobuten) (molekylvekt 1000)-substituert ravsyreanhydrid med et forsåpningstall på 100 i løpet av 0,7 timer ved 105°C. ^-blåsing ble startet langsomt ved 9,9 dm<3>/time. Denne blanding ble oppvarmet til 160°C i løpet av 1 time, holdt ved 160-162c i 5,5 timer. Denne blanding ble filtrert ved 150"C ved bruk av 30 g diatoméjord-filterhjelpemiddel.

Eksempel F

En 1 liters kolbe utstyrt med rører, termobrønn, suboverflate ^-innløp og Dean-Stark-felle ble tilført 50,3 g av produktet i eksempel VII og 2C Dil-olje. Til denne blanding ble det tilsatt 336 g av et poly(isobuten) (molekylvekt 1000)-substituert ravsyreanhydrid med et forsåpningstall på 100, hvilket ble tilsatt i løpet av 0,9 timer ved 110°C. N2-blåsing ble startet langsomt ved 9,9 dm<3>/time. Denne blanding ble oppvarmet til 160° C i løpet av 0,6 timer og holdt ved 160-163°C i 5,5 timer. Denne blanding ble filtrert ved 150°C ved bruk av 22 g diatoméjord-filterhjelpemiddel.

Eksempel G

En 1 liters kolbe utstyrt med rører, termobrønn og tilbake-løpskjøler ble tilført 224 g av en poly(isobuten) (molekylvekt 1000 )-substituert fenol. Til blandingen ble det tilsatt 13,2 g CH20x,N-BuOH og 1,6 g NaOH-oppløsning ved 72°C i løpet av 0,15 timer. Blandingen ble holdt ved 72° C i 5 timer (en klar oppløsning ble observert etter 4,5 timer). Til blandingen ble det tilsatt 25 g HCl-oppløsning for oppnåelse av en nøytral oppløsning til bpb i CIR-oppløsningsmiddel. Til denne blanding ble det tilsatt 13,9 g 1074-27181 i løpet av 0,1 time. Blandingen ble oppvarmet til 110°C i løpet av 1,2 timer (begynte fjerning av destillat). Blandingen ble oppvarmet til 120°C i løpet av 0,4 timer og til 158°C i løpet av ytterligere 0,6 timer. Blandingen ble holdt ved 158-160°C i 0,8 timer. Blandingen ble hensatt og holdt ved 160°C i 5 timer. Blandingen ble strippet til 60° C i 30 mm. Blandingen ble filtrert ved 150°C ved bruk av 22 g DD 1600. Filtrert materiale produseres.

De ovenstående eksempler illustrerer høy-TBN (45-50)-dispergeringsmidler som overraskende viser et lavt innhold av fritt amin på mindre enn 0,1 og fremstilt ved bruk av nevnte kondenserte polyaminer med høy molekylvekt, viser bedre motortest-ytelsesevne enn produkter fremstilt fra mer konvensjonelle aminer, f.eks. aminrester, tetraetylenaminer og lignende. Videre gir disse produkter termisk stabile dispergeringsmidler som viser en TBN så høy som 77, 40$ fortynning. Lav-TBN (f.eks. mindre enn 10)-dispergeringsmidler, som viser forbedret ytelsesevne, kan også fremstilles ifølge oppfinnelsen.

Foreliggende dispergeringsmiddel kan benyttes i en rekke forskjellige smøremidler basert på forskjellige oljer med smørende viskositet, inkludert naturlige og syntetiske smøreoljer og blandinger derav. Disse smøreoljer innbefatter veivkasse-møreoljer for forbrenningsmotorer med gnisttenning og kompresjonstenning, inkludert motorer for biler og lastebiler, totaktsmotorer, flystempelmotorer, dieselmotorer for bruk i båter og tog, og lignende. De kan også benyttes som gassmotorer, stasjonære kraftmotorer og turbiner og lignende. Automatiske transmisjonsfluider, transaksel-smøremidler, gearsmøremidler, metallbearbeidelsessmøremidler, hydrauliske fluider og andre smøreolje- og fettsammen-setninger kan også dra nytte av inkorporeringen deri av foreliggende sammensetninger.

Naturligere oljer inkluderer animalske oljer og vegetabilske oljer (f.eks. ricinusolje, spekkolje), flytende petroleum-oljer og hydroraffinerte, oppløsningsmiddelbehandlede og syrebehandlede mineralske smøreoljer av paraffinisk, naftenisk og blandet paraffinisk-naftenisk type. Oljer av smørende viskositet avledet fra kull eller skifer er også nyttige basisoljer.

Syntetiske smøreoljer inkluderer hydrokarbonoljer og halogensubstituerte hydrokarbonoljer slik som polymeriserte og interpolymeriserte olefiner (f.eks. polybutylener, polypropylener, propylen-isobutylen-kopolymerer, klorerte polybutylener, poly(1-heksener), poly(1-oktener ), poly(l-decener); alkylbenzener (f.eks. dodecylbenzener, tetradecyl-benzener, dinonylbenzener , di(2-etylheksyl)benzener ; polyfenyler (f.eks. bifenyler, perfenyler, alkylerte polyfenoler); og alkylerte difenyletere og alkylerte difenylsulfider og derivater, analoger og homologer derav.

Alkylenoksydpolymerer og interpolymerer og derivater derav der de terminale hydroksylgruppene har blitt modifisert ved forestring, foretring, osv., utgjør en annen klasse av kjente, syntetiske smøremidler. Disse er eksemplifisert ved polyoksyalkylenpolymerer fremstilt ved polymerisasjon av etylenoksyd eller propylenoksyd, alkyl- og aryletrene av disse polyoksyalkylenpolymerene (f.eks. metylpolyisopropylen-glykoleter med en gjennomsnittlig molekylvekt på 1000, difenyleter av polyetylenglykol med en molekylvekt på 500-1000, dietyleter av polypropylenglykol med en molekylvekt på 1000-1500); og mono- og polykarboksylsyreestere derav, f.eks. eddiksyreetrene, blandede C^- Cg- fettsyreestere og 0^3 oksosyrediester av tetraetylenglykol.

En annen egnet klasse av syntetiske smøreoljer omfatter esterene av dikarboksylsyrer (f.eks. ftalsyre, ravsyre, alkylravsyrer og alkenylravsyrer, maleinsyre, azelainsyre, suberinsyre, sebacinsyre, fumarsyre, adipinsyre, linolsyredimer, malonsyre, alkylmalonsyrer, alkenylmalonsyrer (med en rekke alkoholer (f.eks. butylalkohol, heksylalkohol, dodecylalkohol, 2-etylheksylalkohol, etylenglykol, dietylen-glykolmonoeter, propylenglykol). Spesifikke eksempler på disse estere er dibutyladipat, di(2-etylheksyl )sebacat, di-n-heksylfumarat, dioktylsebacat, diisooctylazelat, diisodecyl-azelat, dioktylftalat, didecylftalat, dieicosylsebacat, 2-etylheksyldiesteren av linolsyredimer, og den komplekse esteren av linolsyredimer, og den komplekse esteren dannet ved omsetning av 1 mol sebacinsyre med 2 mol tetraetylenglykol og 2 mol 2-etylheksansyre.

Estere om er nyttige som syntetiske oljer, innbefatter også de fremstilt fra C5-C12 monokarboksylsyrer og polyoler og polyoletere slik som neopentylglykol, trimetylolpropan, pentaerytritol, dipentaerytritol og tripentaerytritol.

Silisiumbaserte oljer slik som polyalkyl-, polyaryl-, polyalkoksy- eller polyaryloksysiloksanoljer og silikatoljer omfatter en annen nyttig klasse av syntetiske smøremidler; de inkluderer tetraetylsilikat, tetraisopropylsilikat, tetra-(2-etylheksyl)silikat, tetra-(4-metyl-2-etylheksyl)silikat, tetra-(p-tert.butylfenyl)silikat, heksa-(4-metyl-2-pentoksy)-disiloksan, poly(metyl)siloksaner og poly(metylfenyl)-siloksaner. Andre syntetiske smøreoljer inkluderer flytende estere av fosforholdige syrer (f.eks. trikresylfosfat, tri-oktylfosfat, dietylester av decylfosfonsyre) og polymere tetrahydrofuraner.

Uraffinerte, raffinerte og reraffinerte oljer kan anvendes i foreliggende smøremidler. Uraffinerte oljer er de oppnådd direkte fra en naturlig eller syntetisk kilde uten ytterligere rensebehandling. En uraffinert olje er f.eks. en skiferolje oppnådd direkte fra retortebehandlingsoperasjoner, en petroleumolje oppnådd direkte fra destillasjon eller esterolje oppnådd direkte fra en forestringsprosess og benyttet uten ytterligere behandling. Raffinerte oljer er lik de uraffinerte oljene med unntagelse for at de har blitt ytterligere behandlet i ett eller flere rensetrinn for å forbedre en eller flere egenskaper. Mange slike rense-teknikker, slik som destillasjon, oppløsningsmiddelekstrak-sjon, syre- eller baseekstrakjon, filtrering og perkolerin, er kjent for fagmannen på området. Reraffinerte oljer oppnås ved prosesser lik de benyttet for oppnåelse av raffinerte oljer benyttet på raffinerte oljer som allerede har vært i bruk. Slike reraffinerte oljer er også kjent som gjenvunnede eller gjenbehandlede oljer og blir ofte ytterligere behandlet ved hjelp av teknikker for fjerning av brukte additiver og olj enedbrytningsprodukter.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer også en smørende blanding som er kjennetegnet ved at den innbefatter en hovedmengde av en olje av smørende viskositet og en mindre mengde av minst et dispergeringsmiddel som definert i krav 1.

Generelt inneholder foreliggende smørende blanding en smøre-forbedrende mengde av en eller flere av foreliggende dispergeringsmidler. Normalt vil den benyttede mengde være fra 0,05 til 20 %, fortrinnsvis fra 0,1 til 10 % av smøre-middelblandingens totalvekt. Denne mengde omfatter ikke oppløsningsmiddel/fortynningsmiddel-medium. I smørende blandinger som anvendes under ekstremt ugunstige betingelser, slik som smørende blandinger for marine dieselmotorer, kan metallsaltene være til stede i mengder opptil 30 vekt-$ eller mer av den smørende blandings totalvekt.

Andre additiver kan anvendes i kombinasjon med foreliggende dispergeringsmiddel. Slike additiver inkluderer f.eks. detergenter og dispergeringmidler av den askedannende eller askefrie typen, korrosjons- og oksydasjonsinhiberende midler, stivnepunktnedsettende midler, midler for ekstreme trykk, antislitasjemidler, fargestabilisatorer og antiskummidler. Mange av de ovennevnte midler for ekstreme trykk og korro-sjon-oksydasjonsinhiMtorer tjener også som antislitasjemidler. Sinkdialkylfosforoditioater er et velkjent eksempel.

Stivnepunktnedsettende midler er en særlig nyttig type av aditiv som ofte inkluderes i de her beskrevne smøreoljer. Bruken av slike stivnepunktnedsettende midler i oljebaserte sammensetninger for å forbedre lavtemperaturegenskapene til oljebaserte sammensetninger er velkjent innen teknikken. Se f. eks. side 8 i "Lubricant Additives" av CV. Smalher og R. Kennedy Smith (Lezius-Hiles Co., utgivere, Cleveland, Ohio, 1967).

Eksempler på nyttige stivnepunktnedsettende midler er polymetakrylater, polyakrylater; polyakrylamider; kon-densasj onsprodukter av halogenparaffinvokser og aromatiske forbindelser; vinylkarboksylatpolymerer; og terpolymerer av dialkylfumarater, vinylestere av fettsyrer og alkylvinyl-etere. Stivnepunktnedsettende midler som er nyttige for oppfinnelsens formål, teknikker for deres fremstilling og deres anvendelse er beskrevet i US patenter 2.387.501; 2.015.748; 2.655.479; 1.815.022; 2.191.498; 2.666.746; 2.721.877; 2.721.878; og 3.250.715.

Antiskummidler benyttes for å redusere eller hindre dannelsen av stabilt skum. Typiske antiskummidler omfatter silikoner eller organiske polymer. Ytterligere antiskumsammensetninger er beskrevet "Foam Control Agents", av Henry T. Kerner (Noyes Data Corporation, 1976), sidene 125-162.

Foreliggende dispergeringsmiddel kan tilsettes direkte til brennstoffene eller smøremidlene. De blir imidlertid normalt fortynnet med et vesentlig inert, normalt flytende organisk fortynningsmiddel slik som mineralolje, nafta, benzen, toluen eller xylen, for dannelse av et additivkonsentrat. Oppfinnelsen tilveiebringer også et konsentrat for formulering av et smøremiddel, og dette konsentratet er kjennetegnet ved at det innbefatter 20-90 vekt-$ av et normalt flytende, vesentlig inert, organisk oppløsningsmiddel/fortynningsmiddel og 10-80 vekt-$ av minst et dispergeringsmiddel som definert i krav 1.

Konsentratene kan også inneholde ett eller flere andre additiver kjent i den ovenfor nevnte teknikk.

Foreliggende brennstoffblandinger hvori foreliggende dispergeringsmiddel kan anvendes inneholder en hovedandel av et normalt flytende brennstoff, vanligvis et hydrokarbon-holdig petroleumdestillat-brennstoff slik som motorbensin som definert i ASTM spesifikasjon D439 og dieselbrennstoff eller brenselolje som definert i ASTM spesifikasjon D396. Normalt flytende brennstoffblandinger omfattende ikke-hydrokarbonholdige materialer slik som alkoholer, etere, organo-nitroforbindelsen og lignende (f.eks. metanol, etanol, dietyleter, metyletyleter, nitrometan) er også aktuelle, hvilket også er tilfelle for flytende brennstoffer som er blandinger av ett eller flere hydrokarbonholdige brennstoffer og ett eller flere ikke-hydrokarbonholdige materialer. Eksempler på slike blandinger er kombinasjoner av bensin og etanol og av dieselbrennstoff og eter. Spesielt foretrukket er bensin, dvs. en blanding av hydrokarboner som har et ASTM destinasjonsområde fra ca. 60°C ved 10$ destillasj ons-punktet til ca. 205°C ved 90$ destillasjonspunktet.

Generelt inneholder nevnte brennstoffblandinger en mengde av dispergeringsmidlet ifølge oppfinnelsen som er tilstrekkelig til å forbedre en eller flere egenskaper hos brennstoffet slik som rustinhibering, dispergeringsevne, osv.; vanligvis er denne mengden fra 0,005 til 0,5 volum-$, fortrinnsvis fra 0,01 til 0,1 volum-$, basert på volumet av slike brennstoffblandinger .

Brennstoffblandingene kan i tillegg til foreliggende dispergeringsmiddel inneholde andre additiver som er velkjente for fagmannen på området. Disse omfatter anti-bankemidler slik som tetraalkylblyforbindelser, blyrense-midler slik som halogenalkaner (f.eks. etylendiklorid og etylendibromid), avsetningshindrende midler eller modifise-rende midler slik som triarylfosfater, fargestoffer, cetan-forbedrende midler, antioksydajonsmidler slik som 2,6-di-tertiær-butyl-4-metylfenol, rustinhibitorer slik som alkylerte ravsyrer og —anhydrider, bakteriostatiske midler, gummi inhibitorer, metalldeaktivatorer, demulgeringsmidler, øvre sylinder-smøremidler og antiisemidler.

Dispergeringsmidlet ifølge oppfinnelsen kan tilsettes direkte til brennstoffet, eller de kan fortynnes med et vesentlig inert, normalt flytende organisk fortynningsmiddel slik som nafta, benzen, toluen, xylen eller normaltflytende brennstoff som beskrevet ovenfor, for dannelse av et additivkonsentrat. Disse konsentratene inneholder generelt fra 20 til 90 vekt-$ av foreliggende dispergeringsmiddel og kan i tillegg inneholde ett eller flere andre konvensjonelle additiver som er kjent på området eller beskrevet ovenfor.

Dispergeringsmidlet ifølge oppfinnelsen kan tilveiebringes i konsentratform med mindre enn de ovenfor angitte additiv-nivåer, og kan deretter tilsettes direkte til brennstoffet sammen med ytterligere mengder av nevnte dispergeringsmiddel og andre kjente additiver, eller kan ytterligere fortynnes med additiver forut for tilsetningen til brennstoffet inntil additivnivået er ved det ønskede nivå.

Claims

1. Dispergeringsmiddel for smøremiddelblandinger, karakterisert ved at det har formelen: hvor QT-t er et radikal som er en karboksylsyredel med formelen: eller med formelen: hvor R<*> er en alifatisk hydrokarbonbasert gruppe med 4-400 alifatiske karbonatomer, a er et helt tall fra 1 til 4, Ar<* >er en flerverdig, aromatisk hydrokarbonkjerne med opptil 14 karbonatomer, hver X er uavhengig et svovel— eller oksygenatom, r er et helt tall fra 1 til 4, og p er et helt tall fra 0 til 4, forutsatt at R<*> og a er slik at det er et gjennomsnitt på minst 8 alifatiske karbonatomer tilveiebragt av R<*->gruppene; J representerer et polyamin omfattende enheter med formelen: hvor R uavhengig er hydrogen eller C^_7 hydrokarbyl; R' er hydrogen, alkyl eller NEtøR" (NR" )y—, hvor y er et tall i området fra 1 til 6, og R" er en alkylengruppe med 1-10 karbonatomer; Y representerer S, N eller 0; B er en alkylengruppe; Å er hydrokarbyl; Z er alkylen med 1-10 karbonatomer, oksyalkylen med 1-10 karbonatomer eller en heterocyklisk ring inneholdende minst et nitrogenatom; x er et tall i området fra 1 til 10; u er et helt tall større enn 1; og n er 0 eller 1 avhengig av m og q, hvor q er 0 eller 1, og m er 2 eller 3; og v og j er uavhengig hele tall på minst 1.

2. Dispergeringsmiddel ifølge krav 1, karakterisert ved den forutsetning at B og A kombinert omfatter minst 2 karbonatomer.

3. Dispergeringsmiddel ifølge krav 1, karakterisert ved at QTt er en polyalkylensubstituert ravsyre hvor nevnte polyalkylensubstituent er kjennetegnet ved en Mn-verdi fra 1300 til 5000 og en Mw/Mn-verdi fra 1,5 til 4,0.

4 . Dispergeringsmiddel ifølge krav 1, karakterisert ved at det har et totalt basetall i området fra 45 til 90.

5. Dispergeringsmiddel ifølge krav 1, karakterisert ved at det har et totalt basetall i området fra 55 til 80.

6. Fremgangsmåte for fremstilling av et dispergeringsmiddel ifølge krav 1, karakterisert ved at man omsetter (A) minst en hydrokarbylsubstituert karboksylsyre inneholdende minst 34 karbonatomer, med (B) minst ett polyamin avledet fra (1) minst en forbindelse representert ved formelen: hvor hver R uavhengig er hydrogen eller en C^_7 hydrokarbyl, Y representerer S, N eller 0; A representerer hydrokarbyl og B representerer en alkylengruppe; n er 0 eller 1 avhengig av m og q, hvor q er 0 eller 1, og m er 1, 2 eller 3, og (2) minst et polyamin representert ved formelen: hvor hver R er hydrogen eller en hydrokarbylgruppe, R' er hydrogen, alkyl eller NH2R"(NR")y hvor hver R" uavhengig er en alkylengruppe med 1-10 karbonatomer, og y er et tall i området fra 1 til 6, hver Z er uavhengig en alkylengruppe med 1-10 karbonatomer, oksyalkylen med 1-10 karbonatomer eller en heterocyklisk ring inneholdende minst et nitrogenatom, og X er et tall i området fra 1 til 10, i nærvær av (C) en syrekatalysator ved forhøyet temperatur.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at det fremstilte dispergeringsmiddel utviser et totalt basetall i området fra 3 til 90.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at hydrokarbylkarboksylsyren eller derivat derav er minst en polyalkylensubstituert ravsyre eller et derivat derav, der polyalkylengruppen er kjennetegnet ved en Mn-verdi fra 1300 til 5000, og en Mw/Mn-verdi fra 1,5 til 4,0, og ved at i det minste en polyaminreaktant er avledet fra en hydroksyalkyl- eller hydroksyarylforbindelse valgt fra gruppen bestående av glycerol, trimetylolpropan, trimetyloletan og tris(hydroksymetyl)aminometan og en aminreaktant valgt fra gruppen bestående av trietylentetramin, dietylentriamin, tetraetylenpentamin, pentaetylenheksamin og blandinger derav.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at dispergeringsmidlet har et totalt basetall i området fra 55 til 85.

10. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at (B) er avledet fra tris(hydroksymetyl)aminometan.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved den forutsetning at B og A omfatter minst 2 karbonatomer .

12. Smørende blanding, karakterisert ved at den innbefatter en hovedmengde av en olje av smørende viskositet og en mindre mengde av minst et dispergeringsmiddel som definert i krav 1.

13. Konsentrat for formulering av et smøremiddel, karakterisert ved at det innbefatter 20-90 vekt-$ av et normalt flytende, vesentlig inert, organisk oppløsnings-middel/fortynningsmiddel og 10-80 vekt-$ av minst et dispergeringsmiddel som definert i krav 1.