NO158147B - Lett bjelkelagskonstruksjon for bygninger med flere etasjer. - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse vedrører en lett bjelkelagskonstruksjon med god trinnlydsisolering for anvendelse i fleretasjes bygninger særlig for boligformål omfattende en statisk bærende komponent sammensatt av et antall side ved side bårete, prefabrikerte bjelkelagsplater med en spennvidde på mellom ca. 2 m og ca. 6 m og med en praktisk talt kontinuerlig overside, og et undertak som er opplagret i avstand under den bærende komponent, samt fortrinnsvis også et mykt gulvbelegg på den bærende komponents overside.

Med prefabrikerte bjelkelagsplater skal her forståes fri-spennende, belastningsfordelende elementer med betydelig utbredelse i to mot hverandre vinkelrette horisontalretninger, som fremstilles utenfor den bygning hvori de skal inngå, for senere å løftes inn i bygningsskjelettet som er under oppføring og legges side ved side på nødvendige, innbyrdes atskilte understøttelses-anordninger i form av bærende vegger eller bjelker. Vanligvis fremstilles slike bjelkelagsplater som monolitter av armert støpemasse, men også andre fremstillingsmetoder kan, om enn mer unntagelsesvis, komme på tale. Således er det f.eks. tenkbart å fremstille dem ved formpressing av ikke støpbare masser eller ved sammenføyning av flere delelementer, eventuelt av forskjellig materiale, som stivt og permanent forbindes med hverandre ved liming, faststøping el. likn. for sammen å danne en enhet. I den grad slike fremstillingsmetoder kommer på tale er det i forbindelse med oppfinnelsen vesentlig at de ferdige bjelkelagsplater kommer til å oppføre seg på samme måte som monolitter.

Med undertak menes her slike med lydisolerende virkning, hvor f.eks. bøye-elastiske plater danner et sammenhengende sjikt som blir båret i avstand under den bærende komponent på slik måte at platene avgrenser et hulrom under den bærende komponent i retning nedad.

Med mykt gulvbelegg menes i denne forbindelse belegg av ett eller flere sjikt av fabrikkfremstilte plater eller baner som i det minste i en viss grad er elastisk sammentrykkbare. Som eksempel kan bl.a. nevnes både såkalte vegg til vegg tepper av fiber-materiale, særlig slike med skumplast- eller skumgummibunn, og plastbelegg med kjerne eller bunn av skumplast, tykke linoleums-eller korkbelegg på fortrinnsvis tykk gulvpapp, samt korkplater med sliteflate av diverse materialer.

En bjelkekonstruksjon er å betrakte som lett når dens flatevekt inklusive undertak og gulvbelegg ligger godt under 200 kg/m 2 , fortrinnsvis under 150 kg/m 2. En slik lett bjelkelagskonstruksjon er særlig fordelaktig på grunn av at den minsker kravene til bæreevne hos bygningsskjelettet og derved muliggjør vidtrekkende konstruksjonsforenklinger som innvirker gunstig på hele bygningens økonomi. Dertil kommer den ytterligere fordel at også de i en slik konstruksjon inngående bjelkelagsplater selv-følgelig må ha en lav flatevekt som letter deres håndtering og innføyning i bygningsskjelettet og dessuten stiller måtelige krav til kravutstyret på byggeplassen.

En betydelig del av alle bjelkelagskonstruksjoner i fleretasjes bygninger, særlig slike for boligbruk, må imidlertid oppfylle visse av bestilleren (byggherren) og ofte også av myndigheter oppstilte minimikrav til lydisoleringen mellom etasjene. Ved oppstillingen av disse minimikrav skiller man mellom luftlyd og trinnlyd, hvilke som kjent har forskjellig karakter og derfor må dempes ved forholdsregler av i det minste delvis forskjellig natur. Å tilgodese også høyt stilte krav til luftlydisolering med lette bjelkelagskonstruksjoner byr vanligvis ikke på større vanskeligheter. Derimot blir problemene betydelig vanskeligere å mestre når det gjelder trinnlydisoleringen.

Minimikravene til trinnlydisoleringen hos bjelkelagskonstruksjoner pleier å angis i form av sifferverdier som skal oppnås ved utøvelse av visse gitte målemetoder. Selv om de målemetoder som i dag vanligvis anvendes gir objektive mål på trinnlydisoleringsevnen, ofte ved et antall trinnlydsfrekvenser, er de imidlertid delvis ufullkomne, noe som viser seg ved at trinnlydisoleringsevnen hos visse bjelkelagskonstruksjoner av den vanlige mann subjektivt bedømmes som klart undermåls, til tross for at målte verdier angir at høyt stilte krav objektivt skulle være oppfylte. For visse ganske lette bjelkelagskonstruksjoner som er fremstilt av forsøksformål har man således med gjengse målemetoder kunnet påvise en trinnlydsisolering som objektivt skulle oppfylle også de høyeste krav som er oppstilt av svenske myndigheter, nemlig til trinnlydsisoleringen hos en bjelkelagskonstruksjon som atskiller to over hverandre liggende bolig-leiligheter, men disse bjelkelagskonstruksjoner kan likevel ikke godtas i praksis idet trinnlydisoleringen subjektivt oppfattes som helt utilfredsstillende, fremfor alt ved frekvenser under ca. 200 Hz.

Faktisk finnes det i dag ingen lett bjelkelagskonstruksjon, i hvert fall ingen sådan av den innledningsvis angitte type, som både subjektivt og objektivt sett oppviser en tilfredstillende lydisoleringsevne for å tilgodese de krav som stilles eller burde stilles til bjelkelagskonstruksjoner i fleretasjes bygninger for boligformål og da fremfor alt til leilighetsatskillende bjelkelag.

Den eneste sikre måte til å oppnå en god trinnlydisoleringsevne hos en bjelkelagskonstruksjon, som dagens fagmann på området bygningsteknikk kjenner til, er å anvende tunge bjelkelagskonstruksjoner, valigvis med flatevekter på minst 300 kg/m<2 >og ofte betydelig høyere. I den grad slike bjelkelagskonstruksjoner ikke bygger på anvendelsen av bjelkelagsplater av vanlig armert betong med den minste tykkelse på ca. 15 cm, må den høye flatevekt oppnås ved hjelp av masseøkende tilleggsforanstaltnin-ger, f.eks. i form av påstøpninger, sandsjikt eller såkalte flytende gulv, noe som selvfølgelig innebærer komplikasjoner. Også ved anvendelsen av en massiv bjelkelagsplate av armert betong med en tykkelse på ca. 15 cm behøves det et mykt gulvbelegg på denne for å tilgodese de høyeste trinnlydisolerings-krav. Ikke i noen av disse tilfeller oppnås selvfølgelig de fordeler som en lett bjelkelagskonstruksjon gir når det gjelder muligheter til å forenkle og forbillige bygningskjelettet, idet bjelkelagskonstruksjonens flatevekt til tross for at undertak mangler vil ligge over 350 kg/m <2>.

Den eneste mulighet til å redusere disse høye flatevekter under bibehold av.en fullgod trinnlydisoleringsevne hos bjelke-lagskonstruks j onen, som fagmannen muligens skulle finne verd å prøve, ville være å komplettere den med det myke gulvbelegg belagte bjelkelagsplate med et undertak av innledningsvis angitte type, hvorved betongplatens tykkelse rent teoretisk i gunstigste fall skulle kunne minskes til ca. 8 cm. En slik konstruksjon ville imidlertid ikke være i stand til å oppfylle noen rimelige praktiske krav, idet den maksimale spennvidde hos den tynnere betongplate ville komme til å ligge på ca. 2,5 m, dvs. i umid-delbar nærhet av den nedre grense for praktisk nødvendige spennvidder. I praksis kreves altså nesten uten unntagelse masseøkende avstivninger på bjelkelagsplatens underside, noe som resulterer i at den komplette bjelkelagskonstruksjons flatevekt vil ligge betydelig over 200 kg/m 2 og iblant også o overstige 300 kg/m 2. Den flatevektsreduksjon som på denne måte kan oppnås er således i praksis altfor liten til å motivere den komplikasjon som anvendelsen av et undertak alltid innebærer.

Det problem som den foreliggende oppfinnelse tar sikte på å løse er å frembringe en komplett bjelkelagskonstruksjon som til tross for en lav flatevekt, godt under 200 kg/m 2 også o ved spennvidder på opptil ca. 6 m, oppviser en meget god trinnlydisoleringsevne, både subjektiv og objektiv. Ved løsningen av dette problem går oppfinnelsen ut fra det kjente forhold at myke gulvbelegg gir praktisk talt ingen trinnlydsdempning ved frekvenser under 600 Hz, og undertaksjonstruksjoner av ovenfor definert type en i de fleste tilfeller utilstrekkelig sådan ved frekvenser under 250 Hz, mens begge ved høyere frekvenser gir en stadig hurtigere økende slik effekt, som blir særlig fremtredende og anvendbar ved frekvenser på ca. 800 Hz og over. Videre går oppfinnelsen ut fra det likeledes kjente forhold at det menneskelige øres følsomhet er forholdsvis lav ved lyd med en frekvens på under 50 Hz og fremfor alt under og opp til 20 Hz, noe som innebærer at det ikke er nødvendig å ta forholdsregler for å dempe slik meget lavfrekvent lyd.

Med det ovenfornevnte utgangspunkt angir oppfinnelsen den løsning på det angitte problem at bjelkelagsplatene som danner den bærende komponent har en flatevekt på under 150 kg/m , og at grunnresonansfrekvensen for både bjelkelagsplaten i dens helhet og i hvert parti av bjelkelagsplaten ligger utenfor frekvensområdet 50-600 Hz, fortrinnsvis utenfor frekvensområdet 20-800 Hz.

Det bør være klart at den nettopp angitte problemløsning krever anvendelsen av bjelkelagsplater hvis konstruktive utforming er valgt med stor omsorg med hensyn til den statiske bæreevne på det ene side og de akustiske krav på den annen side, hvorved forholdet mellom platens stivhet i spennvidderetningen og dens virkelige spennvidde sevfølgelig er avgjørende for den lave frekvens. At det er bjelkelagsplatens konstruktive utforming som er utslagsgivende finner man ganske snart, idet selv om anvendelsen av materiale med lavere volumvekt enn den betong som vanligvis forekommer i bjelkelagsplater, kan by på visse praktiske fordeler, kan dette ikke alene føre frem til noen definitiv løsning, idet en gitt konstruksjons bøyestivhet alltid i høy grad er avhengig av det inngående materialets elastisitetsmodul, som vanligvis avtar sterkt med minskende volumvekt.

For det konstruktive utforming av den anvendte bjelkelagsplate gjelder det således at en vesentlig del av den tilgjenge-lige, lave materialmengde må være utnyttet for å oppnå en stor horisontal utbredelse av platen, samtidig som kravet til statisk bæreevne i spennvidderetningen må være tilgodesett ved hjelp av en annen, likeledes vesentlig del av materialmengden. Dette innebærer at bjelkelagsplaten innenfor en stor del av sitt totale areal nødvendigvis må oppvise en nesten ekstremt liten tykkelse. En slik liten tykkelse hos et stort areal forekommer ved første øyekast å stå i et klart motsetningsforhold til det ovennevnte krav til høy grunnresonansfrekvens hos alle mindre deler av bjelkelagsplaten.

Ifølge oppfinnelsen er det imidlertid mulig å tilgodese kravet til høy grunnresonansfrekvens ved hjelp av på den ene side en langtgående oppdeling av den meget tynne arealdel av bjelkelagsplaten og på den annen side en samtidig avstivning av bjelkelagsplaten i dens helhet i to mot hverandre fortrinnsvis vinkelrette retninger, og da fortrinnsvis i spennvidderetningen og i en retning på tvers av denne. Platens bøyestivhet i disse to retninger bør derved helst være omtrent like stor, og i hvert fall bør bøyest.ivheten i tverretningen ikke være mindre enn en fjerdedel av bøyestivheten i spennvidderetningen. Det vesent-ligste er imidlertid forholdet mellom format og tykkelse hos de små, tynne platepartier og forholdet mellom formatet og den statiske stivhet i vertikalretningen hos de avstivninger som atskiller de små, tynne platepartier fra hverandre. Selvfølgelig er det for den lave flatevekt også viktig at den del av bjelkelagsplatens materiale som er nødvendig for å tilgodese kravet til statisk bæreevne i spennvidderetningen, samtidig utnyttes i opti-mal utstrekning for å danne de nevnte avstivninger.

I en foretrukket utførelsesform av bjelkelagskonstruksjonen ifølge oppfinnelsen anvender man således en type bjelkelagsplater som foruten den ovennevnte lave flatevekt har en slik generell formgivning at hver plate omfatter en i det minste tilnærmelsesvis jevntykk, Jikiveformet del, hvis overside er stort sett plan, mens dens underside omfatter et rutenett av avstivningsribber,

som løper over stort sett hele den skiveformete del i to innbyrdes kryssende avstivningsretninger og mellom seg avgrenser et antall nedad åpne rom som ligger i flere parallelle rekker i hver av de to avstivningsretninger, idet den skiveformete del spenner over hvert av disse rom som et panelparti som har en med den ene avstivningsretning sammenfallende dimensjon, hvorav den ene er høyst 50% større enn og fortrinnsvis like stor som den andre, hvorved panelpartienes minste dimensjon er høyst 20 ganger større en kvadratroten av den skiveformete dels og panelpartienes tykkelse uttrykt i centimeter, hvor tykkelsen er mindre enn 4 cm, og avstivningsribbenes minste høyde er minst halvparten så stor som partienes minste dimensjon.

Det skal her nevnes at den nettopp nevnte generelle formgivning av de i en bjelkelagskonstruksjon ifølge oppfinnelsen fortrinnsvis inngående bjelkelagsplater til en viss grad minner om en formgivning som i årtier er anvendt for betongbjelkelags-plater med høy flatevekt. Ved disse tunge bjelkelagsplater har imidlertid formgivningen ikke vært betinget av noen akustiske hensyn og fremfor alt ikke av noen krav til en viss trinnlydisoleringsevne hos platene, men bare av statiske hensyn foranlediget av store spennvidder. Trinnlydisoleringsevnen er hos disse kjente bjelkelagsplater enten oppfylt allerede ved en rikelig valgt tykkelse hos den skiveformete del eller oppnådd etterpå ved hjelp av tunge overgulvskonstruksjoner av typen flytende gulv el. likn. Videre skal det nevnes at de omfattende litteraturstudier som er utført etter at den foreliggende oppfinnelse var fremkommet med det formål å fastslå dens nyhetsverdi traff man av rene tilfeldigheter på en type yttertaksplater, som i visse varianter muligens skulle kunne oppfylle de krav til en bjelkelagsplate som oppfinnelsen stiller. Hos disse kjente yttertaksplater var imidlertid spørsmålet om en trinnlydisolering overhodet ikke aktuelt, idet platens utforming først og fremst var betinget av statiske, men delvis også av estetiske hensyn.

Oppfinnelsen vil bli forklart i det etterfølgende under henvisning til de medfølgende tegninger, hvori: Fig. 1 viser et vertikalt snitt gjennom en del av en første bjelkelagskonstruksjon ifølge oppfinnelsen. Fig. 2 viser samme konstruksjon sett nedenfra og med undertaket delvis fjernet for å vise bjelkelagsplatens underside. Fig. 3 viser i forstørret målestokk et utsnitt av et vertikalt snitt gjennom selve bjelkelagsplaten med visse for oppfinnelsen vesentlige dimensjoner hos denne markert. Fig. 4 viser et vertikalt snitt gjennom en del av en andre bjelkelagskonstruksjon ifølge oppfinnelsen. Fig. 5 viser et vertikalt snitt etter linjen V-V i fig. 4. Fig. 6 viser en del av en bjelkelagskonstruksjon ifølge fig. 4 og 5 sett nedenfra og med undertaket delvis fjernet. Fig. 7 viser i forstørret målestokk et utsnitt av et vertikalt snitt gjennom selve bjelkelagsplaten og angir en del av fig.

5 og med visse for oppfinnelsen vesentlige dimensjoner markert.

I den i fig. 1 og 2 viste bjelkelagskonstruksjon inngår det som bærende komponent en prefabrikert bjelkelagsplate 10. Denne bjelkelagsplate bærer på sin overside et gulvbeleggssjikt 11, f.eks. et plastbelegg med skumplastbunn. Under bjelkelagsplaten er det opphengt et undertak 12 som består av doble sjikt 12A og 12B av gipsplater som hver har en tykkelse på ca. 13 mm. Undertaket 12 bæres av et gitterverk som er sammenføyet av serier av innbyrdes kryssende stålplateprofiler 13 og 14 og opphengt i bjelkelagsplaten 10 ved hjelp av bøyelige pendler 15, f.eks. av stålbånd eller ståltråd, slik at forbindelsen mellom bjelkelagsplaten og undertaket ikke blir stiv. Alternativt skulle gitter-verket kunne være helt atskilt fra bjelkelagsplaten 10 og båret av egnete bærelister anbrakt langs veggene i et rom som befinner seg under bjelkelagskonstruksjonen. Det viktige er at undertaket 12 stort sett. lufttett avgrenser et hulrom under bjelkelagsplaten 10 i retning nedad, og at de i undertaket inngående gipsplater 12A og 12B er i stand til temmelig ubundet å utføre sine bøye-elastiske svingningsbevegelser.

Selve bjelkelagsplaten 10 omfatter en i det minste tilnærmelsesvis jenvtykk skiveformet del 16 hvis overside er stort sett plan mens dens underside oppviser et rutenett av avstivningsribber 17 og 18 som løper over hele den skiveformete del 16 og som krysesr hverandre i to retninger under rett vinkel på slik måte at de mellom seg avgrenser et antall nedad åpne, firkantete hulrom som har stort sett samme størrelse og som ligger i flere parallelle rekker i hver av de to avstivningsretninger. Hvert slikt hulrom vil således være dekket av et lite kvadratisk parti av den skiveformete del 16, som her benevnes "panelparti". Et slikt panelparti er angitt med henvisningsbetegnelsen sp i fig. 2, og alle disse panelpartier er innbyrdes like store og har en side med målet s. Som det videre fremgår av fig. 3, har den skiveformete; del 16 en tykkelse t, mens samtlige avstivningsribber 17 og 18 har en høyde h og en basisbredde b ved undersiden av den skiveformete del 6.

Ifølge, oppfinnelsen er nå t mindre enn 4 cm og s høyst 20 ganger større enn kvadratroten av t uttrykt i centimeter, mens h er minst halvparten så stor som s. Ribbebredden b er dessuten hensiktsmessig mindre enn doble tykkelsen 5 av den skiveformete delen 16. Endelig skal bjelkelagsplatens flatevekt ifølge oppfinnelsen ligge under 150 kg/m 2. Bjelkelagsplaten 1 vil under disse forutsetninger i sin helhet oppvise en resonans- eller egenfrek-vens på godt under 50 Hz og i de fleste tilfeller omtrent 20 Hz, samtidig som panelpartiene vil oppvise en resonansfrekvens som ligger godt over 600 Hz og sannsynligvis i nærheten av eller over 800 Hz.

I praksis kan som eksempel t være 2,5 cm, b være 4,0 cm, s være 26,0 cm (altså klart mindre enn 20 V 2,5), mens h kan være 17,5 cm, slik at bjelkelagsplatens totale høyde blir 20,0 cm. Det bør imidlertid iakttas at samme størrelse på panelpartiene sp prinsipielt skulle kunne anvendes også ved en tykkelse t ned til ca. 1,7 cm. En grunn til at størrelsen av s er valgt nettopp til 26 cm er at senteravstanden mellom avstivningsribbene derved vil tilsvare det innen bygningsindustrien ofte anvendte grunnmodulmål 3M = 30 cm. Ved å anbringe avstivningsribbene noe tettere enn det grunnanvisningen foreskriver oppnås selvfølgelig også en økt stivhet både hos bjelkelagsplaten i dens helhet og hos panelpartiene. Den som eksempel valgte høyde h av avstivningsribbene ville på sin side kunne velges 4,5 cm mindre uten at .platens akustiske egenskaper skulle bli redusert altfor drastisk. I det skisserte eksempel skal derfor ribbevidden tenkes å være valgt først og fremst av hensyn til den ønskete spennvidde som forut-settes å være ca. 3,5 m. Av produksjonstekniske årsaker er det ofte fordelaktig ved så middels spennvidder å velge avstivnings-ribbehøyden lik i begge avstivningsretninger, selv om den bare skulle behøve å være så stor i spennvidderetningen.

Bjelkelagsplaten 1 er i det viste eksmpel tenkt støpt av en støpemasse som er basert på hydrauliske bindemidler og som i her-det tilstand er noe porøs og har en volumvekt på ca. 1600 kg/m^, mens den er tenkt å være armert, i det minste i nærheten av avstivningsribbenes nedre kanter. Man kan derfor anslå flatevek-ten av denne bjelkelagsplate med de ovenfor angitte dimensjoner til ca. 105 kg/m 2. Derved skulle den totale flatevekt av bjelke-lagskonstruks jonen i fig. 1 og 2 komme til å ligge i størrelses-orden 130-140 kg/m 2. Likevel skulle dens trinnlydisoleringsevne være lik den for en bjelkelagskonstruksjon som omfatter en bærende komponent i form av en 8,3 cm tykk, massiv og armert betongplate som på sin underside har i spennvidderetningen løp-ende avstivninger for å oppvise en tilsvarende bæreevne og som likeledes er utstyrt med et likeverdig, mykt gulvbelegg 2 og samme type av undertaket 3 som i det beskrevne eksempel. En slik helt sammenliknbar bjelkelagskonstruksjon bygget på hittil kjente prinsipper skulle oppvise en total flatevekt på ca. 250-260 kg/cm 2 og altså o være på o det nærmeste dobbelt så tung som bjelke-lagskonstruks jonen ifølge oppfinnelsen.

I utførelseseksemplet ifølge fig. 4-7 dannes bjelkelagskonstruksjonens bærende komponent av et antall side ved side bårete bjelkelagsplater 20 av en noe modifisert utførelse. På oversiden av disse bjelkelagsplater er det lagt et mykt gulvbelegg 21, som kan tenkes å ha form av et ganske tykt vegg til vegg teppe, f.eks. av nålefilt, med en såkalt skumplastvaffel som bunn. På undersiden av den bærende komponent er det dessuten anordnet et undertak 22, som i dette tilfelle tenkes å bestå av et eneste sjikt av lufttett sammenføyete gipsplater med en tykkelse på ca. 13 mm. Disse gipsplater er festet til et antall isoleringslister 23 som er anbrakt parallellt med hverandre i en innbyrdes avstand på ca. 60 cm på bjelkelagsplatenes 20 undersider, dels til bærende vinkelprofiler 24 som er anbrakt rundt veggene i rom som befinner seg under bjelkelagskonstruksjonen. Undertakets ytter-kanter er i alt vesentlig lufttett forbundet med disse vinkelprofiler. Ved 25 i fig. 5 er det vist en del av en slik vegg, som samtidig tjener som bærer av de i bjelkelagskonstruksjonen inngående bjelkeplater 20. Isoleringslistene 23 er utført av tynn stålplate og på slik måte at forbindelsen mellom gipsplatene som danner undertaket og bjelkelagsplatene blir fjærende i en viss grad. Dessuten spenner de ganske svake isoleringslister fritt mellom festepunkter mot bjelkelagsplatene, som befinner seg i en avstand fra hverandre på ca. 40 cm. Undertaket 22 i fig. 4-6 vil derved få en akustisk funksjon som minner om den for undertaket 12 i fig. 1 og 2, selv om den ikke er fullt så god.

Bjelkelagsplatene 20 i eksemplet ifølge fig. 4-6 avviker fra bjelkelagsplatene 10 i det ovenfor beskrevne eksempel i første rekke ved at de på undersiden av sin skiveformete øvre del 26 er utstyrt med to grupper avstivningsribber med innbyrdes forskjellig høyder, nemlig en første gruppe av på tvers av spennvidderetningen løpende avstivningsribber 27 og 28 med en lavere høyde h', og en andre gruppe av i spennvidderetningen løpende avstivningsribber 29 og 30 med en større høyde H. Av de lavere ribber følger avstivningsribbene 28 bjelkelagsplatenes endekan-ter, og av de høyere ribber følger ribbene 30 bjelkelagsplatenes langsidekanter.. De høyere ribbers høyde er ved bjelkelagsplatenes ender redusert for å tilsvare høyden av de lavere, tverrgående ribber hvorved bjelkelagsplatenes anbringelse på bygningskjelet-tets bærende element, f.eks. den bærende vegg 25, forenkles. De to grupper avstivningsribber danner et stort sett regelmessig rutenett med nedad åpne hulrom, som i dette tilfelle er rektangu-lære, slik at hvert "panelparti" sp' i fig. 6 vil ha en største dimensjon eller lengde 1 på tvers av bjelkelagsplatens spennvidderetning og en minste dimensjon eller bredde w i denne spennvidderetning.

Dersom 1 som i det aktuelle eksempel er høyst 50% større enn w, er det tilstrekkelig dersom betingelsen ifølge oppfinnelsen, at panelpartienes størrelse på en bestemt måte skal være anpasset til den skiveformete dels 26 tykkelse f, gjelder for panelpartibredden w. Dersom derimot 1 i et gitt tilfelle, som imidlertid helst bør unngås, skulle være mer enn 50% større enn w, så tvinges man til å skjerpe kravet til maksimistørrelse av w til kanskje 15 eller sogar bare 10 i stedet for 20 V f for å sikre den fra akustisk synspunkt nødvendige stivhet hos bjelkelagsplaten .

I eksemplet ifølge fig. 3-7 kan man tenke seg at f er 3,0 cm, mens b<1> er 4,0 cm. Ved den angitte verdi av f skulle da w være ca. 34,5 cm, men den kan tenkes å være valgt til bare 26,0 cm for å sikre at platen får nødvendig stivhet på tvers av spennvidderetningen. Høyden h' på de tverrgående avstivningsribber 27 og 28 kan tenkes å være 15,0 cm, selv om den i oppfinnelsen skulle kunne være noe lavere, nemlig halvparten av w. Høyden H på de i spennvidderetningen løpende avstivningsribber 29 og 30 er vesentlig høyere enn h<1>, nemlig i det tenkte tilfelle 21,0 cm, for at bjelkelagsplaten 20 skal klare en spennvidde på ca. 5 m. Basisbredden av de høyere avstivningsribber 29 kan hensiktsmessig være ca. 7,0 cm. Liksom i foregående eksempel er samtlige rom fremstilt med nødvendig frihet.

Med de nettopp nevnte dimensjoner skulle selve bjelkelagsplaten 20, dersom den var fremstilt av samme materiale som ovenfor omtalte forbindelse med bjelkelagsplaten 10 i fig. 1-3 og utstyrt med nødvendig armering, få en flatevekt som ligger like over 120 kg/m 2, til tross for den forholdsvis store spennvidde. Dette skulle innebære at den komplette bjelkelagskonstruksjon i fig. 4-7 inklusive det myke gulvbelegg 21 og det temmelig enkle undertak 22 skulle få en flatevekt like under 140 kg/m . Trinnlydisoleringsevnen hos denne komplette bjelkelagskonstruksjon tilsvarer den hos en bjelkelagskonstruksjon med samme gulvbelegg og undertak samt en betongplate med tykkelsen 8,6 cm, som imidlertid for å klare spennvidden skulle måtte utstyres med kraft-ige, i spennvidderetningen løpende avstivningsribber på sin underside, slik at den sammenliknbare bjelkelagskonstruksjon skulle få o en total flatevekt på o ca. 260 kg/m <2>.

Av de viste eksempler skulle det fremgå at mange forskjel-lige detaljmodifikasjoner er tenkbare innenfor rammer av oppfinnelsen, uten at den etterstrebete akustiske effekt går tapt. Det er imidlertid å merke at de fordeler som en bjelkelagsutforming ifølge oppfinnelsen gir, i praksis bare blir fremtredende ved middels spennvidder, opp til ca. 6 m, og ved en tykkelse på den skiveformete del 16 respektive 2 6 på bjelkelagsplaten, som ligger under 4 cm. Ved større spennvidder vil nemlig massen av de nød-vendige avstivningsribber dominere sterkt, slik at vektbesparel-sen blir stadig mindre og mindre fremtredende. Ved større tykkel-ser på den skiveformete del vil på den annen side massen av denne del dominere i det lavere spennviddeintervall, og det oppstår vanskeligheter i dette intervall når det gjelder å sikre den øvre grense for den lavere grunnresonansfrekvens hos bjelkelagsplaten i dens helhet.

Claims (3)

1. Lett bjelkelagskonstruksjon med god trinnlydisolering for anvendelse i fleretasjes bygninger, særlig for boligformål, omfattende en statisk bærende komponent sammensatt av et antall side ved side bårete, prefabrikerte bjelkelagsplater (10,20) med en spennvidde på ca. 2 m og ca. 6 m og med en praktisk talt kontinuerlig overside, og et undertak (12) som er opplagret i avstand under den bærende komponent, samt fortrinnsvis også et mykt gulvbelegg (11,21) på den bærende komponents overside, karakterisert ved at bjelkelagsplatene (10,20) som danner den bærende komponent har en flatevekt på o under 150 kg/m 2, og at grunnresonansfrekvensen for både bjelkelagsplaten i dens helhet og i hvert parti av bjelkelagsplaten ligger utenfor frekvensområdet 50-600 Hz, fortrinnsvis utenfor frekvensområdet 20-800 Hz.

2. Bjelkelagskonstruksjon i samsvar med krav 1, karakterisert ved at hver bjelkelagsplate (10,20) omfatter en i det minste tilnærmelsesvis jevntykk, skiveformet del (16,26), hvis overside er stort sett plan, mens dens underside omfatter et rutenett av avstivningsribber (17,18;27-30), som løper over stort sett hele den skiveformete del i to innbyrdes kryssende avstivningsretninger og mellom seg avgrenser et antall nedad åpne rom som ligger i flere parallelle rekker i hver av de to avstivningsretninger, idet den skiveformete del (16,20) spenner over hvert av disse rom som et panelparti (sp) som har en med den ene avstivningsretning sammenfallende dimensjon (s eller 1) og en med den andre avstivningsretning sammenfallende dimensjon (s eller w), hvorav den ene er høyst 50% større enn og fortrinnsvis like stor som den andre, hvorved panelpartienes minste dimensjon (s eller w) er høyst 20 ganger større enn kvadratroten av den skiveformete dels og panelpartienes tykkelse (t) uttrykt i centimeter, hvor tykkelsen er mindre enn 4 cm, og avstivningsribbenes minste høyde (h) er minst halvparten så stor som partienes minste dimensjon.

3. Bjelkelagskonstruksjon i samsvar med krav 2, karakterisert ved at i det minste noen av avstivningsribbene (29,30) som løper i bjelkelagsplatenes (20) spennvidderetning har en større høyde (H) enn de øvrige avstivningsribber (27,28) på den skiveformete dels (26) underside.