NO152677B - Ildfast stoepedyse for tilveiebringelse av en kanal for regulert tapping av metall fra en stoepebeholder - Google Patents

Description

Harpikskomposisjon for forsterkning av fjellformasjoner.

Foreliggende oppfinnelse angår en av to komponenter for forsterkning av fjellformasjoner egnet harpikskomposisjon, f.

eks. for forsterkning av gruvetak, i kullgruver og vertikale vegger i gruver.

Ved gruvearbeider, f. eks. i kullgruver eller ved tunnelgravning eller andre ut-gravningsarbeider kan sprekker og feil i fjellformasjonen forårsake dannelsen av svakhetssoner, eller fjellformasjonen kan fra begynnelsen av være svakere enn øns-

ket, eller den kan være svekket ved eks-plosjoner. Slike fjellformasjoner kan forsterkes ved innsprøyting av et harpikssys-

tem som ved herdning gir øket styrke. Et tilleggs-forsterkningsorgan, f. eks. en fjell-

bolt, eller en seksjon av en metallstang av den type som normalt brukes for å armere betong, eller et eventuelt perforert metall-

rør, eller en fiberglasstav, kan brukes for å i øke styrken til den ønskede maksimale verdi.

Det er kjent polyesterkomposisjoner

som herdner ved romtemperatur, eller som herdner i nærvær av vann, eller som er lagringsstabile som blandbare komponenter.

Det ble antatt at disse tre egenskaper ute-lukket hverandre.

Foreliggende oppfinnelse har som opp-

gave å tilveiebringe en av to komponenter bestående for forsterkning av fjellformasjoner egnet harpikskomposisjon, hvilke komponenter er lagringsstabile i lengre tid ved de temperaturer som vanligvis hersker i gruveområdet og hvilke når de blandes sammen i nærvær av vann herdner i løpet

av forholdsvis kort tid ved de vanlige gru-vetemperaturer. Harpikskomposisj onen herdner i nærvær av vann og hefter til fuktige overflater og den er tilstrekkelig thixotrop for å kunne anbringes i et bore-

hull i en gruve, f. eks. kan den anbringes i et vertikalt borehull med en diameter på

37 mm og innføres i hullet ved hjelp av et

rør, idet man begynner ved den ende som ligger lengst fra arbeidsoverflaten, så at harpiksen kan anbringes i hullet og herd-

nes uten å flyte ut av hullet selv når hul-

let er vertikalt. Når harpiksen blir flytende, blir den også tilstrekkelig tynn så

at en del av harpiksen flyter inn i sprekker og revner i fjellformasjonen og binder sam-

men fjellelementene, hvorved formasjonen ytterligere forsterkes.

Nevnte av to komponenter bestående harpikskomposisjon ifølge oppfinnelsen for nevnte formål, er karakterisert ved at den omfatter kombinasjonen av følgende trekk: i et rom (A) en første komponent inneholdende en intim blanding av (1) en i det vesentlige lineær polymeriserbar umettet polyester, (2) et monomert kryssbindings-middel som inneholder en [CH.2=CH-]-gruppe, (3) en polymerisasjonsinhibitor på fenolbasis og (4) en akselerator for en peroksydkatalysator, og i et separat rom (B) en annen kompo-

nent inneholdende (5) et kryssbindende peroksyd-katalysatorsystem,

og omfattende sammenblandet med komponentene i enten rom A eller B (6) et vannreagerende bindemiddel, og med kom-

poneritene i det andre rom A eller B (7) vann i minst tilstrekkelig mengde for å reagere med i det minste en betydelig del av det vannreagerende bindemiddel og også for å bringe krympingen til et minimum,

og også omfattende i minst ett av

rommene A og B (8) et fortykningsmiddel som gjør den blandete ikke herdnete harpiks thixotrop, så at når katalysatoren og harpiksen i rommene A og B blandes danner det seg en hurtig herdnende thixotrop blanding.

Oppfinnelsen tilveiebringer således polyesterharpikser som kan lagres som to eller flere komponenter, og hvor de separate komponenter kan lagres enten i blikkbokser eller plastbeholdere, og som er stabile under lagring i det minste i 6 måneder under de lagringsbetingelser som man vanligvis møter i gruvedrift, hvilket omfatter temperaturer fra -hl7°C og kanskje h-40°C til så høye temperaturer som 49°C.

Når det innføres i huller i fjellet er

harpiksen ifølge den foretrukne utførelses-form tilstrekkelig thixotrop for å bli på plass i bolthuller som har en diameter på 37 mm og som er boret i en hvilken som helst retning, hvilket krever en viskositet ved lav skjærhastighet på minst 20 000 til 100 000 centipoise og mere.

De her beskrevne harpikser gir meget gode resultater når det gjelder viskositet, oppbevaringsholdbarhet, stabilitet, korro-sjon av beholderne, faseseparasjon og fly-teegenskaper, såvel under lagringen som under bruken. Når de blandes sammen og innsprøytes, er disse harpikser thixotrope og kan innsprøytes i vertikal retning, de herdner hurtig ved temperaturer som man møter i gruver, d.v.s. i det minste fra ca. 4 til 32°C, og fortrinnsvis fra ca. 0 til 37°C, med en ubetydelig regulering av mengden av det brukte herdningsmiddel for å gi foretrukne herdningstider under de ventede betingelser, og etter at de er herdnet er de lite eksotermiske og krymper lite. Nærvær av vann medvirker til at harpiksene er lite eksotermiske. I det følgende vil uttrykket «gruvetemperatur» bety et område mellom 4 og 32°C som vanligvis møtes i gruvedrift.

I vitenskapelig betydning herdner harpiksene ifølge oppfinnelsen ikke fullstendig, d.v.s. at polymerisasjonen ikke er av-sluttet, men de herdner til 80—90 pst. av den teoretiske fullstendige polymerisasjon og harpiksen vil derfor være litt svakere enn den ville være etter en fullstendig polymerisasjon, men denne ubetydelige ufull-stendighet av herdningen minsker merk-bart krympingen og synes å gjøre harpiksen* lite eksotermiske. Harpiksene har allikeve en tilstrekkelig hefteevne for at fjellforma-sjonene kan hefte til hverandre, og binde en bolt eller en forsterkningsstav, vanligvis av stål, tilstrekkelig fast i borehullet så at stålet svikter før harpiksbindingen svikter. Hva angår adhesjon av forsterkningen til fjellet, oppnår man ingen fordeler ved å bruke sterkere harpikser når man engang har nådd det punkt hvor stålforsterknings-organene svikter.

Det høye vanninnhold av harpiksen gir en forholdsvis lavere elektrisk mot-stand, hvilket tillater å bruke den som et elektrisk heteelement.

Oppfinnelsen vil beskrives under hen-visning til vedlagte tegninger. Fig. 1 er et perspektivriss, delvis i snitt, av en lang av to rom bestående harpikspakning dannet fra sammenfoldete ark som er tett forbundet sammen ved sidene. Fig. 2 er et perspektivriss, delvis i snitt, av en lang av to rom bestående harpikspakning dannet fra to separate ark som er forbundet tett sammen ved alle sider. Fig. 3 er et snitt av to «pølse»-pakninger innsatt i et hull i fjellet før en forsterkningsstav er innsatt. Fig. 4 er et snitt, som fig. 3, og viser staven når den dreies for å bryte pakningen og blande sammen innholdet. Fig. 5 er et snitt, som fig. 3, og viser den fullstendig innsatte stav, og harpiksen blandet, med spredte fragmenter av pakningen. Fig. 6 er et snitt av en rørseksjon skru-et til en forsterkningsstav i et bolthull før harpiksen sprøytes inn. Fig. 7 er et snitt, som fig. 6, etter at

harpiksen er innsprøytet.

Fig. 8 er et snitt av en modifikasjon som bruker en forsterkningsstav med en ekspansjonskile for å holde bolten på plass. Fig. 9 er et riss av en modifikasjon av den pølseformede harpikspakning, omfattende en innføringslomme, og viser hvordan pakningen innføres. Fig. 10 er et snitt etter innføringen av en pakning, som i fig. 9, når en annen pakning innføres. Fig. 11 er et delvis snitt som viser den mekaniske omdreining av forsterkningsstaven når den innføres. Fig. 12 er et skjematisk riss, delvis i ■ snitt, som viser hvordan et overføringsrør for harpiksen fylles ved hjelp av vakuum. Fig. 13 er et riss, delvis i snitt av et overføringsrør for harpiksen som brukes for å fylle et bolthull. Fig. 14 viser forsterkningsorganene an- ; brakt på plass i en underjordisk konstruk-1 sjon.

Som vist på fig. 1, består en foretrukket utførelsesform for oppfinnelsen i en dobbeltrom-pakning som er forholdsvis lang og smal. Som vist på fig. 1 består denne pakning av et indre rom 21 sammensatt av et indre ark 22 som hensiktsmessig kan bestå av et laminat, f. eks. en polyesterfilm laminert til en polyetylen- eller polypropy-lenfilm. Det laminerte ark er foldet rundt og forbundet ved periferien ved hjelp av en forsegling 23, hvilket gjør det lufttett og beskytter innholdet av det indre rom mot innvirkning av materialer som befinner seg utenfor rommet.

Det indre rom er tett anordnet i et ytre rom 25 dannet fra et ytre ark 26 som er periferisk forbundet ved hjelp av en ytre forsegling 27. Harpikskomponenten 28 i det ytre rom er innpakket mellom det indre og det ytre ark. Ved at det ytre ark består av et sådant materiale som polyester, polyetylen eller polypropylenlaminat, er harpikskomponenten i det ytre rom beskyttet mot kontakt med luft, og derfor mot oksy-dasjon og fordampning.

Forholdet mellom lengden og diameteren kan variere avhengig av den ønskede anvendelse. For forsegling av fjellbolter, hvor den ubrudte pakning anbringes i bolthullet, må det ytre rom ha et slikt tverrsnitt at pakningen kan innsettes i bolthullet. Selv om det ikke er begrenset dertil, blir bolthuller i gruver vanligvis boret med en diameter på ikke mindre enn 2,5 cm, og vanligvis ikke større enn 37 mm. Den ferdige pakning bør da ha et tverrsnitt som er mindre med minst 1,5 mm eller mere enn den minimale diameter av bolthullet, for å lette innføringen. For å ha et passende volum, har pakningene fordelaktig en lengde mellom ca. 20 cm og ca. 80 cm. Hvis lengden er mindre enn 20 cm er volumet uøkonomisk lite, og hvis lengden er for stor kan man vanskelig håndtere pakningen.

Fig. 2 viser en liknende pakning, unn-tatt at rommene er dannet av separate ark med en periferisk forsegling 29 som strekker seg helt rundt alle sider av pakningen uten folder.

Når de brukes for fjellbolting, innføres en eller flere harpikspakninger av den art som er vist i fig. 1 eller 2 i et hull 30 boret i fjellet 31, som vist på fig. 3. Pakningen kan skyves inn i hullet ved å bruke en stampestang som vanligvis brukes ved gruvedrift for å stampe sprengstoffer i borehullene. Hullene i fjellet bores hensiktsmessig med det samme utstyr som brukes til å bore hull for sprengstofflad-ninger. En forsterkningsstav 32 innsettes i hullet. Denne forsterkningsstav er hensiktsmessig av stål, med hakk 33 på staven.

Enden av den stav som først blir innsatt i hullet er oppruet for å danne en riveoverflate 34. Staven strykkes inn i hullet hvor den trykker harpikspakningen mot bunnen av hullet, og staven dreies, hvilket river opp det indre og det ytre ark som danner rommene for harpiksen, og blander sammen de to komponenter i de to rom for å danne en vesentlig homogen, herdbar harpiksblanding 35. Fragmenter 36 av platematerialet forblir i harpiksblandingen, men de er så små og så spredt at harpiksen herdner til en herdnet harpiksmasse 37, som vist på fig. 5, som fastholder forsterkningsstaven i sin stilling, og i det minste delvis trenger inn i fjellet 31, hvor den binder sammen sprekkene i fjellet ved å sammenklebe fjellmassene med hverandre. Harpiksens volum er fordelaktig, men ikke nødvendig, så stort at den i det vesentlige fyller den del av hullets tverrsnitt som ikke er opptatt av forsterkningsstaven, langs hele lengden av hullet. Små mengder av harpiksen kan gå tapt under omdreiningen og sammenblandingen, og vanligvis finnes det noen få centimeter ufullt rom nær den innvendige overflate av hullet.

På fig. 6 har forsterkningsstaven 38 gjenger 39 ved den ende som ligger nær-mest arbeidsoverflaten, og i gjengene er innskruet et kort rørstykke 40. I røret nær forsterkningsstaven er anordnet innsprøyt-ingsåpninger 41. Røret er ringformet om-sluttet og innsprøytingsåpningene er dekket av en elastisk hylse 42 av gummi eller annet elastisk materiale, som i uspent tilstand har en litt mindre innvendig diameter enn den utvendige diameter av røret, og derved er litt strukket over innsprøyt-ingsåpningene. Under bruken, flyter harpiksen i flytende tilstand lett gjennom åpningene, strekker ytterligere den elastiske hylse og flyter ut av røret. Harpiksen kan ikke flyte tilbake da hylsen avsten-ger innsprøytingsåpningene. Den elastiske hylse virker således som en enkel enveis-ventil.

Også utenfor røret og nærmere arbeidsoverflaten er anordnet en elastisk tetning 43, hensiktsmessig av myk gummi eller plast, som holdes fast på røret mellom en fast underlagsskive 44 og en bevegelig underlagsskive 45. Den bevegelige underlagsskive beveges ved hjelp av en paknings-. mutter 46 som griper inn i gjenger 47 på rørets utvendige ende. Når forsterknings-l organet er innført i borehullet 48 blir pak-ningsmutteren 46 trykket tett mot den bevegelige underlagsskive 45, hvilket ekspanderer den elastiske tetning når den presses sammen mellom den faste underlagsskive 44 og den bevegelige underlagsskive 45, og ekspanderer den elastiske tetning mot borehullets vegger, hvorved røret og dermed forsterkningsstaven holdes på plass og rø-ret tettes i borehullet ved hjelp av en væs-keugjennomtrengelig tetning.

Gjennom den elastiske tetning og forbi den faste underlagsskive og den bevegelige underlagsskive passerer et lite lufterør 49, til hvis indre ende er festet et bøyelig lufte-rør 50. Det bøyelige lufterør strekker seg til den indre ende av forsterkningsstaven 38 og er festet til staven ved hjelp av el klebebånd 51 eller et annet festemiddel Det bøyelige lufterør er hensiktsmessig vik-let i spiraler rundt forsterkningsstaven så at den lettere kan innsettes i borehullet Enden av det bøyelige lufterør er så anordnet at det vil føre bort luft fra det øverste punkt av borehullet og tillate at luft slipper ut når harpikskomposisjonen innsprøytes Med ugjennomtrengelige fjellformasjoner er lufterøret av vesentlig betydning for hull som strekker seg oppover. Når fjellformasjonen har sprekker eller er gjen-nomtrengelig, kan innestengt luft trenge inn i fjellformasjonen og da er bruken ai lufterøret valgfri. Ved mange undergrunnsarbeider bør lufterøret brukes som en selv-følge fordi man ikke sikkert vet om del finnes en sprekk i fjellformasjonen nær enden av borehullet gjennom hvilket luft kan slippe ut, og det er lettere å anordne et lufterør enn å kontrollere hvert indivi-duelt hull på porøsitet. Enden av røret som er avdekket ved fjelloverflaten har en sliss 52 i hvilken kan anbringes en skruetrek-ker eller et annet verktøy for å holde fast røret og staven under omdreiningen mens muttere settes fast på dem. Av og til brukes forsterkningsstavene i hovedsaken for å forsterke de dypere liggende partier av fjellformasjonen, og en avdekket ende eller mutter vil blokere arbeidsoverflaten, f. eks. når boltene brukes i malmganger hvor malmen glir langs fjelloverflaten. I kullgruver og på andre steder hvor fjelloverflaten skal holdes på plass, f. eks. under selve takboltingen, anbringes en forankringsplate 53 over rørenden, og holdes fast mot overflaten av fjellformasjonen ved hjelp av en festemutter 54. Festemutteren blir tiltrukket til anslag eller litt hårdere under plaseringen av staven, da den elastiske tetning bare holder staven på plass, men etter at harpiksen er innsprøytet og festnet kan festemutteren 54 tiltrekkes fast mot forankringsplaten. Den faktor som begrenser tiltrekkingen er vanligvis den spenningsverdi ved hvilken den gjengede forbindelse mellom røret 40 og forsterkningsstaven 38 svikter. Utskjæringen av gjenger svekker både røret og staven, som det er vanlig med gjengete festemidler. Det kan også brukes en sveiseforbindelse, og en god sveis kan være effektiv i nesten 100 pst. Rørstykket 40 består som kjent av en legering med høy styrke og sveisingen ville enten innvirke på herdningsgraden eller kreve meget kostbare fremstillings-metoder.

Etter at røret og staven er anbrakt i borehullet blir en innføringsledning 55 for

harpiksen festet til den avdekkete ende av

røret 40 ved hjelp av en koblingsmutter 56.

Den kan brukes konvensjonelle koblinger, idet koblingsmutteren 56 bør være tilstrekkelig lang for å dekke slissen 52, og den

forhåndsblandete harpiks blir med en gang

etter sammenblandingen og før polymerisasjonen i større grad har funnet sted inn-sprøytet gjennom innføringsledningen i røret gjennom innsprøytingsåpningene 41

og innført i borehullet. Man lar luft slippe

ut enten inn i fjellformasjonen, eller gjennom lufterøret 50. Fortrinnsvis og vanligvis fylles hele borehullet med harpiks som man lar herdne.

I den på fig. 7 viste modifikasjon, er en forankringsplate 53, av den art som er vist på fig. 6, ikke enda anbrakt, og for visse forsterkningstyper kan forankringsplaten være unødvendig, men når den er nødven-dig må forankringsplaten anbringes på den utstikkende ende av røret før eller etter på-fyllingen av harpiksen, og en festeskrue 54 må brukes for å trekke forankringsplaten mot arbeidsoverflaten av fjellformasjonen.

Fig. 7 viser harpiksen under dens inn-sprøyting, og derfor har harpiksen ikke ennå helt fylt borehullet.

På fig. 8 er vist en modifikasjon i hvilken en ekspansjonskile 57 er anbrakt på frontenden av forsterkningsstaven. Ekspansjonskilen kan ekspandere i samsvar med vanlige metoder, og den gir forsterkningsstaven 58 en øyeblikkelig styrke og understøttelse. Denne modifikasjon foretrekkes for undergrunnsarbeider som krever en øyeblikkelig understøttelse som kan oppnåes ved hjelp av ekspansjonskilen og forsterkningsstaven som virker øyeblikkelig på samme måte som eldre typer av konvensjonelle fjellbolter, og den uherdete harpiks pumpes i borehullet for å omslutte hele bolten, idet harpiksen etter at den er herdet danner en ytterligere forsterkning over hele lengden av forsterkningsstaven og omslutter også ekspansjonskoblingen, og beskytter den tilstøttende fjellformasjon mot innvirkning av luft, og derved forlen-ger levetiden av ekspansjonsutstyret.

Som vist på fig. 8; brukes både en festemutter 59 og en låsemutter 60, idet låse-mutteren fastlåser festemutteren mot omdreining ved vibrasjon, og samtidig beskytter gjengene på rørenden når en koblingsmutter senere skal tilkobles for harpiks-innsprøyting. Fig. 9 viser en modifikasjon hvor pak-ningsenden 61 av harpikspakningen 62 er foldet over og holdt fast mot pakningen ved hjelp av en snor 63 for å danne en lomme 64. En smal stav 65 blir innført i lommen så at harpikspakningen 62 blir trukket inn i borehullet 66. Ved grove borehuller, særlig med lange harpikspakninger. hindrer trekking ved hjelp av en stav som virker fra frontenden at pakningen settei seg fast i borehullet. Effekten kan sam-menliknes med et snorstykke av den art hvor et langt snorstykke kan trekkes, mer. bare et kort snorstykke kan skyves. Nåi forholdet mellom lengden og diameteren ei større enn ca. 10:1 med laminerte pak-ningsmaterialer, kan harpikspakninger; sette seg fast under innføringen, men pakninger med et meget større forhold mellom lengden og diameteren kan innføres ved hjelp av innføringsstaven 65, idet den be-grensende faktor utgjøres av stavens stiv-het. Fig. 10 viser innføringen av to med lommer forsynte harpikspakninger i et borehull i fjellet, og figuren viser i tverrsnitt den samme innføringsmetode som ei vist på fig. 9. Etter at borehullet er fylt med pakningene blir forsterkningsstaven 67 innsatt og dreiet om. Det er skjematisk vist en anslagsskruenøkkel 84 som vanligvis brukes i gruver, og som kan brukes for å dreie forsterkningsstaven når denne settes inn. Omdreiningen bryter opp begge rom, river opp de laminerte ark og bevirker en grundig sammenblanding av harpiksen til en homogen herdbar blanding som jevnt og fast vil binde forsterkningsstaven til fjelloverflaten i borehullet, og som også vil forårsake at harpiksen presses ut i svakhetssoner eller sprekker i fjellformasjonen. Fig. 12, 13 og 14 viser en alternativ inn-føringsmetode av harpiksen i borehullet i fjellformasjonen.

Som vist på fig. 12, blir de to harpiks-komponenter fra oppbevaringsbeholdere som enten kan bestå av de ovenfor beskrevne pakninger eller av separate pakninger, f. eks. blikkbokser, blandet sammen for å danne en herdnende harpiks 68, i en beholder 69. Beholderen kan hensiktsmessig utgjøres av transportbeholderen for den mere voluminøse komponent. Oppbevaringsholdbarheten av den herdnende harpiks er begrenset avhengig av sammenset-ningen og temperaturen. En oppbevarings-varighet på fra 5 minutter til 2 timer gir en tilstrekkelig arbeidstid avhengig av hastig-heten med hvilken det arbeides. En del av den herdnete harpiks er trukket inn i over-føringsrøret 70. Overføringsrøret kan være et kartongrør eller et metallrør eller et plastrør. Et klebemotstandsdyktig rør, som består av f. eks. polyetylen eller polypropylen eller polytetrafluoroetylen eller po-lyklorofluoroetylen foretrekkes fordi harpiksen ikke kleber til slike materialer, og selv om derfor røret skulle bli dekket med harpiksen såvel på innersiden som på yt-tersiden, kan harpiksen herdne og bli tilstrekkelig sprø, så at når røret bøyes eller slåes mot en hård gjenstand vil harpiksen løsne og falle av fra overføringsrøret. Over-føringsrøret er fylt med den herdnende harpiks 68 ved å trekke harpiksen opp i rø-ret. Det kan brukes en ejektor 71 som dri-ves med trykkluft 72 for å utøve et sug gjennom et sugerør 73 og fylle overførings-røret. Et tett anordnet stempel i overfør-ingsrøret kan også brukes for å fylle over-føringsrøret. Etter at det er fylt, blir over-føringsrøret innsatt i borehullet 74 i fjellformasjonen 75, så at overføringsrøret ligger like ved bunnen av borehullet. Et elastisk stempel som passende kan bestå av kork eller filt presses ved hjelp av en stampestang 77 inn i overføringsrøret og trykker den herdnende harpiks 68 ut av over-føringsrøret på bunnen av borehullet. Over-føringsrøret fjernes, når stampestangen 77 blir innført, med en slik hastighet at hele tverrsnittet av borehullet fylles med den herdnende harpiks. Avhengig av de anvendte trykk og størrelsen av sprekker i fjellformasjonen 75, blir den herdnende harpiks trykket inn i sprekkene. Etter at omtrent hele den herdnende harpiks er presset ut fra overføringsrøret i borehullet, fjernes overføringsrøret, idet det elastiske stempel forblir fortrinnsvis i overførings-røret. I det harpiksholdige borehull innsettes så forsterkningsstaven 78. Når forsterkningsstaven innsettes forskyver den en del av harpiksen. Det innførte harpiksvolum velges fortrinnsvis i samsvar med borehullet og forsterkningsstaven, så at når forsterkningsstaven berører bunnen i borehullet vil harpiksen fylle i det vesentlige hele rommet mellom borehullet og forsterkningsstaven.

Som vist på fig. 14, har forsterkningsstaven gjenger 79 ved den utstikkende ende på hvilke er anbrakt en mutter 80 og en forankringsplate 81. Ikke alle forsterk-ningsstaver trenger en forankringsplate. En slik plate brukes vanligvis for at forsterkningsstaven kan holde på plass en større del av den frigitte fjelloverflate 82. Når forsterkningsstaven brukes for å forsterke en fjellformasjon innvendig, vil be-legget langs forsterkningsstaven virke forsterkende, og i den utstrekning i hvilken egenskapene av fjellformasjonen er kjent, kan man bruke konvensjonelle spennings-analysemetoder. Når forsterkningsstaven brukes for å understøtte arbeidsoverflaten eller som understøttelse for opphengte strukturer i en gruvetunnel 83, eller for forskjellige formål i konstruksjoner i al-minnelighet, er belastningsstyrken av den med harpiks belagte stav av stor betydning, og man kan i det minste i visse representa-tive områder utføre forsøk for å bestemme denne styrke.

Når fjellskiktene skal bindes med hverandre, forbinder en forsterkningsstav, som er belagt med harpiks over hele eller en del av sin lengde, fjellformasjonen. Staven virker som en plugg, og den frie ende behø-ver ikke å være forsynt med gjenger. Det kan brukes en snor eller en harpiksbelagt glassfiberstav. Forsterkende stålstenger foretrekkes vanligvis på grunn av at de er lett tilgjengelige og ikke kostbare.

Når man i fast granitt bruker et 37 mm hull og en 25 mm stav, oppnår man en adhesjon på ca. 45 tonn pr. meter lengde. I betong ca. 33 tonn pr. meter lengde. Fjellformasjonen er ofte for svak for å bære slike belastninger, og man bør bruke en passende sikkerhetsfaktor.

Harpiksen.

I blandingen ifølge oppfinnelsen er harpiksen en umettet polymeriserbar polyesterharpiks blandet med en monomer polymeriserbar etylenisk forbindelse sammen med en inhibitor og en akselerator. Alkyl-komponentene av konvensjonelle polyesterharpikser kan brukes og de omfatter den vanlige alfa, beta-etylenisk umettede polykarboksylsyre, som kan inneholde en met-tet polykarboksylsyre. Polyesteralkydene blir delvis kondensert med denne syre eller blanding av syrer eller deres anhydrider ved opphetning inntil reaksjonen finner sted. Kondensasjonsgraden bestemmes ved hjelp av syretallet, i samsvar med vanlig praksis. Et syretall fra 25 til 60 gir gode resultater, med et foretrukket område mellom 35 og 50. Disse harpikser kan fremstilles som beskrevet i de følgende eksempler, eller de kan kjøpes som alkydkomponent som resulterer fra kondensasjonen og blandes med et monomerisk kryssbindingsmid-del, eller de kan kjøpes ferdige med eller uten stabiliseringsmidler og akseleratorer. Selv om styren foretrekkes som kryssbindende middel for de fleste kommersielle polyesterharpikser, foretrekkes ved oppfinnelsen vinyltoluen når harpiksen skal brukes for undergrunnsarbeider, eller når flyktigheten og sprengbarheten av styren kan skaffe problemer. Bortsett fra brann-faren gir styrenholdige harpikser utmer-kede resultater. Fremstillingen av disse harpikser er beskrevet i mange tidligere patenter, og harpiksene kan fåes i handelen.

Blant inhibitorer er hydrochinon den som er mest brukt i praksis, men andre, såsom monoalkylfenoler, omfattende monotertiær butylfenol, monotertiær butyl-hydrochinon, orto-, meta- og parakresol, høyere alkylfenoler, flerverdige fenoler omfattende katechol, resorcinol, og de delvis alkylerte flerverdige fenoler, omfattende eugenol, guaiacol, og blandinger derav og andre kan brukes. Disse inhibitorer er vel-kjent for fagfolk.

Akselerator.

De foretrukne akseleratorer er anilin-akseleratorer, og de omfatter tertiære mo-noaminer som har bundet til nitrogenato-met to funksjonelle alifatiske radikaler valgt fra gruppen bestående av alkylhydro-carboner, hydroksysubstituerte alkylhydro-carboner, og aralkylhydrocarboner, og et aromatisk radikal valgt fra gruppen bestående av arylhydrocarboner, azosubstitu-erte arylhydrocarboner, aminosubstituerte arylhydrocarboner, hydroksysubstituerte arylhydrocarboner og aldehyd substituerte arylhydrocarboner, og deres salter.

Der foretrekkes fra ca. 0,04 til 0,2 pst. av akseleratoren beregnet som dietylamini-len ekvivalent. Mange av de i handelen fo-rekommende harpikser inneholder en inhibitor, som oftest hydrochinon og en akselerator, ofte en av de tertiære aminer, og derfor trenges det ofte en mindre mengde av inhibitoren og akseleratoren som skal tilsettes ifølge oppfinnelsen.

Katalysator.

Katalysatoren for systemet omfatter den konvensjonelle peroksyd-type av kata-lysatorer, og av disse foretrekkes benzoylperoksyd. Andre peroksyder kan brukes, f. eks. cykloheksonperoksyd, hydroksyheptyl-peroksyd, 1-hydroksy-cykloheksyl-hydroperoksyd-1, t-butyl-hydroperoksyd, 2,4-di-klorbenzoyl-peroksyd og liknende.

Metyletylketonperoksyd gir utmerke-de resultater, men man må være forsik-tigere under behandlingen av ketonperok-syder på grunn av deres flyktighet. Anorga-niske peroksyder kan også brukes, alene eller blandet med organiske peroksyder, såsom natriumperkarbonat, kalsiumperoksyd, natriumperoksyd, o.s.v.

Benzoylperoksyd foretrekkes vanligvis fordi det er fast, koster lite og lar seg lett håndtere. Alle peroksyder eksploderer lett og antennes lett. For å kunne brukes bekvemt er det fordelaktig å blande benzoylperoksydet med et forenbart inert organisk materiale, såsom stivelse eller mel, til en blanding inneholdende ca. 30 pst. av benzoylperoksyd, som derved er i en ikke eksplosiv form og bekvemt kan males og håndteres.

Vannreagerende bindemiddel.

Et vannreagerende bindemiddel er tilstede enten med harpiksen eller med per-oksydet. Vannreagerende bindemidler omfatter portlandsement og gips.

I tillegg dertil kan inerte bindemidler, såsom sand, kvartsstøv, pulverformet kalk eller siliciumdioksyd-avgang være valgfritt tilstede. Slike bindemidler er billige og de minsker de omkostninger som er forbundet med harpiksvolumet.

Sement eller gips har en tendens til å sette seg under lagringen. Et fortykningsmiddel minsker denne tendens eller av-bryter den fullstendig, og selv om sementen har satt seg litt kan den lettere påny brin-ges i suspensjon. Fortykningsmidlene, ved siden av at de øker lagringsstabiliteten, forårsaker også at den blandete katalyserte harpiks blir thixotrop. F. eks. når man brukte en Brookfield-viskositetsmåler med en nr. 4-spindel, viste en typisk harpiks ved 24°C før den ble katalysert følgende viskositeter:

Etter at den var katalysert og kunne innsprøytes, oppviste den samme harpiks følgende viskositeter:

Fortykningsmidler.

Findelt siliciumdioksyd, særlig pyrogent siliciumdioksyd, er meget effektivt som fortykningsmiddel. Andre fortykningsmidler omfatter wollastonitt, bentonittleire behandlet med et kationisk overflateaktivt aluminiumstearat, og asbest enten som korte fibrer eller som et findelt pulver. Suspensjonsmidlene virker både på de vannreagerende og de inerte bindemidler og utgjør fortykningsmidler som gjør harpiksen thixotrop og derved forårsaker at harpiksen holdes tilbake i fjellhullene.

Fortykningsmiddelet tilsettes hensiktsmessig til harpikspastaen. Det virker også hvis det er tilstede i katalysatorsystemet. Fortykningsmiddelet kan tildels tilsettes såvel harpikspastaen som katalysatoren, men vanligvis blandes det bare sammen med en av disse komponenter. Asbest minsker oppbevaringsholdbarheten når den brukes uten et vannreagerende bindemiddel. Når den brukes med portlandsement oppnåes en utmerket oppbevaringsholdbarhet.

Med enten harpikspastaen eller katalysatoren, når en av dem er fri for vannreagerende bindemiddel, er der tilstede litt vann. Vanligvis foretrekkes en så stor mengde vann at den vil reagere med det vannreagerende bindemiddel. Halvparten av denne vannmengde gir gode resultater da den reagerer med en del av det vannreagerende bindemiddel og på fuktige steder hvor harpiksen skal brukes i fuktige huller kan man tilsette mindre vann, så at en del av vannet blir levert fra den tilstøt-tende fjellformasjon. Opptil 25 pst. vann kan brukes, og en vannmengde innenfor den øvre grense foretrekkes når der finnes større mengder av det vannreagerende bindemiddel, og omvendt. Basert på det endelige harpiksvolum, fra 5 til 10 pst. sement med en komponent for lagring og fra 1 til 10 pst. vann, basert på den endelige kom-posisjon, representerer et foretrukket område som gir en lagringsstabilitet, lett brukbarhet, og en sterk sluttharpiks med minimal krymping.

For å holde vannet blandet med enten harpiksen eller katalysatoren brukes fortrinnsvis et emulgeringsmiddel. Polyoksy-etylerte vegetabilske oljer lar seg bruke med systemet, gir en god suspensjon, gir en god emulgering av vann og en god hold-barhet. Det kan brukes andre konvensjonelle fuktemidler som er forenbare med harpiksen.

I en foretrukket utførelse emulgeres vann i harpiksen ved å bruke et emulgeringsmiddel, og emulsjonen blir fortykket med pyrogent siliciumdioksyd. B komponenten er et 30 pst. benzoylperoksyd i mel blandet med portlandsement. Hensiktsmessig tilsettes fra 2 til 20 pst. dibutylftalat, basert på vekten av blandingen, for å hin-dre en støvdannelse og lette sammenblandingen av katalysatoren og harpiksen. Andre alkylftalater, f. eks. dimetylftalat, mineralolje og risinusolje kan også brukes.

Det er litt omstridt hvordan det foreliggende harpikssystem virker. F. eks. bevirker asbest eller pyrogent siliciumdioksyd at sement forblir suspendert i harpiksen under lagringen. Også når sement er tilstede i harpiksblandingen, mens vann er tilstede med katalysatoren, vil sementen forsinke gelering ved asbest, og asbest vil holde sementen suspendert.

Både pyrogent siliciumdioksyd og emulgeringsmiddelet holder vannet dis-pergert i harpiksen, eller holder katalysatorsystemet suspendert, så at katalysatoren ikke skiller seg ut når vann er tilstede med katalysatoren.

En praktisk arbeidsviskositet av har-pikssystemet etter blandingen er 12 000 til 150 000 centipoise, målt med en Brookfield viskosimeter med spindelhastigheter på 3 til 6 omdr. pr. minutt. De endelige pro-dukter ifølge oppfinnelsen har en høy viskositet ved denne omrøringshastighet, og da de er thixotrope blir den effektive viskositet mye større når omrøringshastighe-ten synker.

Det er overraskende at vann ikke virker forstyrrende på geleringstiden eller herdningshastigheten av harpiksen i en slik grad at harpiksen ikke herdner. Fak-tisk forbedrer vann harpiksens egenskaper da det forårsaker at harpiksen herdner litt ufullstendig, hvilket er tilstrekkelig for at harpiksen oppnår den ønskede styrke mens krympingen minskes, siden det meste av krympingen finner sted ved selve slutten av herdningsfasen.

Harpiksen kan overføres i borehullet hensiktsmessig ved å blande harpikskomponenten og katalysatorkomponenten i en blikkboks forsynt med et stempel, hvilket stempel i midten har et hull med en nøtte-formet konfigurasjon som tillater at harpiksen presses ut av beholderen gjennom hullet i stemplet til et overføringsrør 70. Fortrinnsvis består overføringsrøret av et ikke vedheftende materiale, f. eks. polyetylen eller polypropylen. Harpikskomposisjonen forblir i polyetylenrøret inntil poly-etylenrøret blir innsatt i et borehull, hvoretter en stang virker som stempel i over-føringsrøret og tillater at harpiksen kan fylles fra enden av hullet mot arbeidsoverflaten, og når harpiksen er på plass forblir den der på grunn av sin thixotrope karakter mens røret fjernes. Når ønsket, trykkes en forsterkningsstang av stål inn i borehullet og den flytter harpiksen rundt forsterkningsorganet, hvorved man oppnår en fullstendig og intim kontakt mellom harpiksen, forsterkningsorganet og borehullet 48. Harpikskomposisjonen kan delvis presses inn mellom fjellskiktene som kleber til hverandre og til forsterkningsorganet, hvorved man oppnår en øket adhesjon mellom fjellpartiene, hvilket også forsterker fjellformasjonen.

En annen metode av å overføre harpiksen i borehullet består i å blande harpiksen i en transportbeholder eller blikkboks som er tilstrekkelig stor for en sammenblanding av harpikskomponenten og katalysatorkomponenten, og deretter å an-bringe harpiksbeholderen i en utvendig trykkbeholder som kan lukkes av. Et fall-rør strekker seg ned i harpiksbeholderen, så at når lufttrykk hersker i trykkbeholde-ren vil harpikskomposisjonen trykkes oppover gjennom fallrøret i et overføringsrør, eller direkte gjennom en lang ladningsdyse i huller boret i fjellformasjonen. Overfør-ingsrøret kan også lades ved hjelp av en pumpe ved at enden av overføringsrøret dyppes ned i harpiksen og stemplet trekkes tilbake, på liknende måte som når man lader en smørepistol, eller ved hjelp av vakuum som vist på fig. 12.

Borehullet bør være rent, d.v.s. være fritt for pulver ved f. eks. å blåse det ut med luft eller vaske det ut med vann. så at harpiksen vil klebe til fjellformasjonen og ikke til støvpartikler. Det er meget uvan-lig å finne en harpiks som forbinder seg så fast med fuktige fjellformasjoner.

Når ønsket tillater en innsprøytings-bolt av den på fig. 6, 7 og 8 viste type at harpiksen overføres fra en matningsslange til borehullet i fjellet, med passende luftut-strømning gjennom lufterøret. I porøse formasjoner trenges ikke noe lufterør, da den innestengte luft kan slippe ut i formasjonen. Vanligvis foretrekkes et lufterør for å sikre at innesluttet luft ikke blir tilbake over lekkasjepunktet i formasjonen. De på fig. 6, 7 og 8 viste konstruksjoner tillater å bruke innsprøytingstrykk på opptil 21 kg/cm2, hvilket presser harpiksblandingen inn i sprekkene og riss i fjellformasjonen og forårsaker at fjellpartiene kleber til hverandre og til forsterknings-bolten eller staven.

Når man har å gjøre med en porøs fjellformasjon og ønsker å øke gjennom-trengningen av harpiksen i fjellformasjonen, kan man bruke det på fig. 6, 7 og 8 viste boltsystem med en harpiks som har lite eller ingen sement eller suspensjons-middel, for å gi tynnere harpiks som lettere flyter inn i formasjonen. En slik bolt holder tilbake harpiksen så at man kan bruke en harpiks som har en Newton-viskositet. Hvis det brukes tynnere harpikser for dette formål, kan det være nødvendig å tilsette ytterligere akselerator og/eller katalysator for en spesiell reaksjonshastighet, da reaksjonen av vann med det vannreagerende bindemiddel, såsom portlandsement eller gips, øker alkaliniteten av systemet, og den økede alkalinitet øker også polymerisa-sj onshastigheten.

Da harpiksen ifølge oppfinnelsen, etter at den er herdet, er meget sterk, bør man ikke la harpiksen sette seg i innsprøytings-utstyret, da det ofte er billigere å kaste ut-styret enn å rense det. Polyetylen-rør danner et eksempel, fordi når man lar harpiksen herdne i disse rør kleber harpiksen ikke til polyetylenet, og røret kan bøyes og harpiksen brytes av. For stålutstyr kan harpiksen fjernes ved brenning ved å bruke en passende varmekilde, såsom en olje-brenner.

I det følgende gis en del eksempler som skal illustrere oppfinnelsen, og de ovenfor beskrevne detaljer og områder.

Alle deler betyr vektdeler hvis intet annet er nevnt.

Eksempel 1.

I en passende reaksjonsbeholder ut-styrt med en omrører, termometer og en luftkjølt tilbakeløpskondensator ble inn-ført 1910deler maleinsyreanhydrid, 1480deler ftalsyreanhydrid og 2540 deler propylen-glykol. Man lot karbondioksyd passere gjennom reaksjonsblandingen med en slik hastighet at det over overflaten av blandingen dannet seg en inert atmosfære, og man opphetet ingrediensene gradvis under omrøring til en temperatur på 160°C. Opp-hetningen ble fortsatt ved en bestemt for-estringstemperatur inntil syretallet sank til 38. Tiden som var nødvendig for å oppnå denne kondensasjonsgrad var omtrent 20 timer. Deretter ble reaksjonsblandingen kjølt til 80°C og den hete polyesterharpiks ble behandlet med metylstyren i et forhold mellom harpiks og metylstyren på 70:30.

Selv om polycarboksylsyre-komponenten av harpiksen i dette eksempel var en blanding av alfa, beta etylenisk umettet diearboksylsyre og en ikke polymeriserbar toverdig syre, kan man bruke utelukkende en alfa, beta-etylenisk umettet polycarb-oksylsyre, såsom maleinsyre av dette eksempel, eller en av slike syrer som f. eks. fumarsyre, akonitinsyre, itakonsyre, cit-raconsyre og mesakonsyre, eller deres kom-binasjoner. Når der brukes en ikke polymeriserbar syre, må den brukes i kombina-sjon med en umettet syre av den angitte type, og den bør fortrinnsvis ikke utgjøre mere enn 70 vektprosent av den totale mengde av de anvendte polycarboksylsyrer.

Eksempel 2.

Til 84,5 deler av harpiksen av eksempel 1 ble tilsatt 0,006 deler av hydrochinon som

inhibitor, 0,9 deler av «Emulphor EL-719», et hydrofilt ikke ionisk overflateaktivt middel dannet ved polyoksyetylering av en vegetabilsk olje, 0,025 deler av dietylanilin, 1,0 deler vinyltoluen, 9,4 deler vann og 4 deler «Cab-o-sil», et pyrogent kolloidalt siliciumdioksyd. En separat katalysator-komponent ble fremstilt ved å blande 18 deler portlandsement, 9 deler «Luperco AA», en peroksyd-katalysator bestående vesentlig av et fint pulver inneholdende 30 pst. benzoylperoksyd og 70 pst. inert

organisk fortynningsmiddel (dette middel brukes ofte for å bleke mel), 3 deler av dibutylftalat. De individuelle komponenter er stabile i det minste i 6 måneder ved 21°C. 100 vektdeler av harpiksblandingen tilsettes til 30 deler av katalysatorkompo-sisjonen for å danne den ferdige blandete harpiks. Like før bruken blir de to komponenter blandet, trukket i et overføringsrør og presset ut fra overføringsrøret i et borehull, hvor de fyller i fjellet fra bunnen, hvoretter en forsterkningsstav innsettes i harpikskomposisj onen.

Eksempel 3.

I samsvar med vanlig praksis blir i en reaksjonsbeholder som inneholder en inert atmosfære innført 258 deler av propylen-glykol, 227 deler av maleinsyreanhydrid og 115 deler av ftalsyreanhydrid. Blandingen er beskyttet av en inert atmosfære av car-bondioksyd og opphetes gradvis under om-røring inntil syretallet synker til 35—40. Reaksjonsblandingen kjøles under koke-punktet for vinyltoluen og den hete harpiks blandes med 400 deler vinyltoluen.

Eksempel 4.

Under en beskyttelsesatmosfære blandes og opphetes til reaksjonen:

Blandingen opphetes til et syretall pa 25, blandingen kjøles delvis og der tilsettes 332 deler av styren og blandes inntil blandingen er homogen. Under sammenblandingen tilsettes 0,14 deler hydrochinon og 1,0 del dietylanilin.

Eksempel 5.

I samsvar med konvensjonelle metoder for fremstilling av polyesterharpikser om-settes med hverandre:

Blandingen opphetes til et syretall på ca. 50, kjøles tilstrekkelig for at styren ikke fordamper, og der tilsettes 400 deler styren og blandes inntil blandingen er homogen.

Eksempel 6.

I en harpiks-fremstillingskjele under inert atmosfære blandes sammen:

Blandingen opphetes til et syretall på 35, delvis kjøles og der innføres 320 deler vinyltoluen. Til blandingen tilsettes 1,5 deler av dietylanilin, 0,16 deler hydrochinon og 0,2 deler etylenguanidinhydroklorid oppløst i dietylenglykol. Der brukes fortrinnsvis en 10 pst. konsentrasjon av etylenguanidinhydroklorid i dietylenglykol.

Harpiksen inneholder både en akselerator og en inhibitor, og kan lagres før den er helt ferdiglaget.

Eksempel 7.

Til 84,25 deler av harpiksen av eksempel 4, tilsettes 0,9 deler av en polyoksyety-lert vegetabilsk olje som emulgerende overflateaktivt middel, 0,25 deler dietylanilin oppløst i 1,0 del vinyltoluen, 9,4 deler vann, og 4,0 deler pyrogent siliciumdioksyd. Etter sammenblandingen blir dette materiale innpakket i en boks som komponent A. 18 deler portlandsement blandes med en blanding av 2,7 deler benzoylperoksyd og 6,3 deler stivelse. Stivelsen og benzoylperoksydet er blandet på forhånd og malt sammen. Benzoylperoksyd alene er et tørt pulver og har eksplosiv karakter. Når det blandes med et inert organisk fortynningsmiddel, såsom stivelse eller mel, så at sluttproduk-tet inneholder 30 pst. benzoylperoksyd, kan materialet males i en mølle og håndteres som tørt pulver med minimal fare for eks-plosjon. Den pulverformede blanding av sement, benzoylperoksyd og stivelse blir tilsatt 3 deler dibutylftalat, som lett fukter pulveret, så at det kan håndteres uten støvdannelse, og at det hurtigere danner en harpikspasta. Denne komponent oppbeva-res i en separat boks som komponent B. Når den fremstilles på en slik måte er hver komponent lagringsstabil.

Boksen som inneholder komponenten A er fortrinnsvis tilstrekkelig stor for å kunne brukes som blandingsbeholder. Komponenten B helles i boksen som inneholder komponenten A, og blandingen røres inntil den er homogen. Da komponenten A er vesentlig hvit og komponenten B er grå, tyder en mangel av striper og en ensartet farge på tilstrekkelig sammenblanding.

For å brukes i bolthuller, blir et 28 mm polyetylenrør fylt ved suging med harpiksen, en stempelstang blir innsatt som stempel i en ende av røret, og polyetylenrøret blir innført til bunnen av et borehull i fjellformasjonen. Ved å utøve et trykk på stemplet blir harpiksen presset ut av poly-etylenrøret. Ved å trekke ut polyetylenrøret fra hullet med en hastighet som er lik på-fyllingshastigheten, blir hele hullets tverrsnitt fylt med harpiks. Stemplet trer inn i hullet med en større hastighet enn røret trekkes ut, fordi borehullet har en større diameter. Hullet kan fylles fra dets bunn uten at luft blir innestengt. Harpikskomposisjonen er tilstrekkelig thixotrop for å holdes tilbake i borehullet. Etter at borehullet er fylt til den ønskede dybde, fjernes polyetylen-overføringsrøret og et forsterkningsorgan innsettes. Hensiktsmessig innsettes en forsterkningsstang med 25 mm diameter som kommersielt brukes for betong, og når den innsettes blir harpiksen i det delvis fylte borehull presset ut. Volumet av harpiksen som overføres i borehullet er så stort at når forsterkningsstangen innføres til den ønskede dybde, er bolten i berøring med harpiksen over den ønskede lengde. Denne operasjon er vist på fig. 12, 13 og 14. For de fleste undergrunnsarbeider

ønskes det at borehullet blir fylt med harpiks helt til den frie overflate, så at forsterkningsstangen er bundet over hele lengden av borehullet til fjellformasjonen. De forskjellige lag av fjellformasjonen blir bundet gjennom bolten med hverandre.

Hvis fjellformasjonen skal forsterkes uten en utvendig mutter på stangen, har forsterkningsstangen eller -staven en slik lengde at der ikke finnes noen udekket del etter at den er innsatt. Hensiktsmessig er den innførte stang litt bøyet så at den vil holdes tilbake av bøyningen i bolten i bolthullet når den binder seg i det rette hull, og holdes derved tilbake i hullet når harpiksen herdner.

Harpiksen holder bolten fast i hullet.

Egenskapene av den herdete harpiks er an-gitt i den følgende tabell, sammenliknet med betong.

Eksempel 11.

Harpikspastaen:

Et gruvetak understøttet av denne harpiks under bruk av forsterkningsstenger med en diameter på 22 mm, som trengte inn 2 meter i fjellformasjonen, med for-ankringsplater holdt ved hjelp av muttere på endene av forsterkningsstenger, oppviste ikke noen antydning til svikt av bindingen eller svakheten av taket etter en inspeksjon etter flere uker.

Eksempel 12.

De lagringsstabile blandinger i separate beholdere ble senere blandet sammen og innsprøytet i borehuller i fjellformasjonen, hvilke huller var vasket ut med vann og var enda fuktige i en fjellformasjon i en

fuktig gruve. Ved forsøkene sviktet metal-let i stangen før bindingen, når man brukte

en forsterkningsstang med 22 mm diameter i et hull på 120 cm.

Eksempel 13.

Harpiksen virker tilfredsstillende når

den blir brukt i en fuktig gruve.

Claims (1)

1. En av to komponenter bestående for

   forsterkning av fjellformasjoner egnet harpikskomposisjon, hvilke komponenter er lagringsstabile i lengere tid ved de temperaturer som vanligvis hersker i gruve-områder og hvilke når de blandes sammen i nærvær av vann herdner i løpet av rela- tivt kort tid ved de vanlige gruvetempera- turer, karakterisert ved at den omfatter kombinasjonen av følgende trekk: i et rom (A) en første komponent inneholdende en intim blanding av (1) en i det vesentlige lineær polymeriserbar umettet polyester, (2) et monomert kryss-bindingsmiddel som inneholder en [CH2= CH-]-gruppe, (3) en polymerisasjonsinhibitor på fenolbasis, og (4) en akselerator for en peroksydkatalysator, og i et separat rom (B) en annen komponent inneholdende (5) et kryssbindende peroksyd-katalysatorsystem, og omfattende sammenblandet med komponentene i enten rom A eller B (6) et vannreagerende bindemiddel, og med komponentene i det andre rom A eller B (7) vann i minst tilstrekkelig mengde for å reagere med i det minste en betydelig del av det vannreagerende bindemiddel og også for å bringe krympingen til et minimum, og også omfattende i minst ett av rommene A og B (8) et fortykningsmiddel som gjør den blandete ikke herdnete harpiks thixotrop, så at når katalysatoren og harpiksen i rommene A og B blandes danner det seg en hurtig herdnende thixotrop blanding.