NO151749B - Poly(organofosfazener) for anvendelse som fargede materialer, f.eks. fibre og filmer, og som fargestoff - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår nye poly(organofosfazener)

som karakteriseres ved nærværet av kromofore grupper. Disse gruppene kan være kovalent bundet til fosfazenpolymerene, eller hvis kromoforgruppene er tilstrekkelige sure, så kan de være ionisk bundet til polymeren slik at det dannes syreaddisjonssalter. Forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse brukes for en rekke formål hvor det er ønskelig å farge poly-fosfazener som har mange fordelaktige kjemiske og fysiske egenskaper. Foreliggende forbindelser kan derfor brukes som fargede filmer, fibre, matfargestoffer og for en rekke andre formål.

Forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse karakteriseres ved følgende formel:

hvor X er en kromofor gruppe valgt blant grupper avledet fra azo-, nitro-, ketonamin-, antraquinon-, acridin-, trifenyl-metan-, oxazin-, ftalocyanin-, indigo- og svovelfargestoffer, og R er valgt blant metoksy, etoksy, propoksy, butoksy, isobutoksy, metylamino. etylamino, propylamino, butylamino, fenylamino, piperidino, fenoksy og trifluoretoksy, n er et helt tall fra 250 til 20 000 og m er et helt tall ikke større enn n/2, inkludert ytterligere forbindelser hvori forholdet mellom X og R er fra 1:1 til 1:15.000.

Det fremgår av formel I at kromoforen er kovalent bundet

til polymerens hovedkjede, mens den i formel II er elektrovalent bundet. I virkeligheten representerer formel II

et syreaddisjonssalt.

Formlene illustrerer forbindelser hvor forholdet mellom kromofore grupper og organogruppene er 1:3 eller 1:4. Forholdet kan imidlertid være så høyt som 1:1 for fremstilling av sterkt fargede produkter. Hvis imidlertid antallet kromofore grupper blir for stort, så kan dette i uheldig grad påvirke de ønskede egenskaper man har i polymeren. Forholdet kan være så lavt som 1:15.000 for fremstilling

av svakt fargede produkter som filtere.

Skjønt man kan bruke en rekke organosubstituenter er de foretrukne substituenter aryloksy, hvor arylgruppen er substituert fenyl; alkoksy hvor alkylgruppen har høyst fire karbonatomer, alkyl-, dialkyl-, aryl- og diarylaminogrupper hvor arylgruppen er substituert fenyl og alkylgruppen inneholder høyst fire karbonatomer; og trifluoretoksy. Disse substituenter er foretrukket ettersom substituenten vanligvis velges slik at man får visse ønskelige egenskaper i sluttproduktet, og dette valg gjøres vanligvis så økonomisk som mulig. Vanligvis er det ønskelig å modifisere produk-tets vannoppløselighet. Dette kan lett oppnås ved å velge en substituent eller en gruppe av substituenter med hydro-fobe eller hydrofile egenskaper. De mest vannoppløselige polymerer kan fremstilles ved å velge en lavere alkylamino-substituent slik som metylamino eller etylamin. Det endelige produkt kan gis vannresistens ved å bruke en trifluor-etoksygfuppe.

Elektropositive organogrupper som tilfører elektroner til nitrogenatomet i polymeren vil øke dens basisitet og hjelpe til å stabilisere produktet. De foretrukne elektrontil-førende grupper er de som bindes til polymeren gjennom oksygen eller nitrogen, og inkluderer f.eks. metoksy, etoksy, propoksy, butoksy, isobutoksy, metylamino, etylamino, propyl-

amino, butylamino, fenylamino og piperidino.

Det er ikke vesentlig eller viktig at alle organogruppene er identiske. Spesielle egenskaper kan bygges inn i de foreliggende forbindelser ved at man tilfører to eller flere organogrupper, f.eks. metoksy og metylamino, etoksy og dietylamino eller butylamino og metylamino.

Dét tør være innlysende at både sure og basiske kromofore forbindelser kan brukes for å fremstille forbindelser med formel I ved et passende valg av reaktanter og reaksjonsbetingelser.

Polyfosfazener er sterkt basiske. Derfor kan forbindelser med formel II fremstilles ved syre/base-reaksjoner mellom polymeren og en sur kromofor forbindelse. Sistnevnte forbindelse kan inneholde en hydroksylgruppe som er gjort sterkt sur på grunn av strukturen på resten av molekylet, eller kan inneholde en karakteristisk syregruppe såsom en karboksyl- eller en sulfonsyregruppe.

Det tør videre være innlysende at det er et enormt antall kromofore grupper som kan være bundet enten kovalent eller elektrovalent til polymeren. Således kan man bruke kromofore grupper av mange typer, såsom fargestoffer av azotypen, nitrogruppen, ketonaminer, antraquinon,' acridin, trifenyl-metan, oxazin, ftalocyanin, indigo og svovel.

Noen spesifikke fargestoffer som kun nevnes som eksempler og som kan brukes for å fremstille produkter med formel I innbefatter cellitongul, cellitonoransje, gyldengul, gylden-oransje I, cellitonfiolett R, oljeoransje, pararød, cellitazol ST, gul AB, brun V, celliton hurtiggul, Martins gul, auramin, sudanfiolett, sudangrønt, krysanilingult, proflavin og fuchsin.

Spesifikke fargestoffer som kan brukes for fremstilling av ioniske forbindelser innbefatter f.eks. amidonaftolbrunt, gallocyanin, krysamin i syreform, benzo hurtiggul i syreform, direkte oransje, hurtigrød, metanilgul, viktoriafiolett, Biebrichrød, oransje R og rhodamin B.

Alle de nevnte spesifikke fargestoffer er illustrert med formler i "The Chemistry of Synthetic Dyes.and Pigments", H.A. Lubs, Reinhold, 1955. Nevnte bok samt "The Colour Index", angir en rekke andre kromofore forbindelser som kan brukes for å fremstille produkter ifølge foreliggende oppfinnelse. Man kan således med en viss innsikt fremstille flere hundre forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse .

De følgende ligninger illustrerer fremstillingen av typiske forbindelser med formel I ifølge foreliggende oppfinnelse.

I ligningene er forbindelsene 1 og 2 kjente og er blitt fremstilt ved kjente reaksjoner, mens X og R har samme betydning som angitt ovenfor.

Ligning A

Syreaddisjonssalter kan som nevnt ovenfor fremstilles ved typiske syre/base-reaksjoner, f.eks. som illustrert ved de følgende ligninger:

hvor X er en valgt kromoforgruppe.

Det fremgår av de ovennevnte reaksjoner at molekylvekten på de endelige polymerer vil være avhengig av molekylvekten på den opprinnelige polyfosfazen-reaktanten. De mest brukbare forbindelser innenfor rammen av oppfinnelsen er de hvor n er fra 250 til 10.000.

Molekylvektsområdet for forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse vil variere noe med polymeren og kromoforen,

men vil vanligvis ligge mellom 100.000 og 4.000.000.

Forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse kan bearbeides ved å bruke standard polymerbearbeidingsteknikk. Således kan de støpes som filmer fra oppløsning, de kan ekstruderes eller formes på annen måte. Når man anvender disse former for teknikk, er det best å unngå tverrbinding under dannelse av polymeren, ettersom tverrbundne polymerer vanligvis er for stive til lett å kunne bearbeides. Det er imidlertid noen ganger ønskelig å tverrbinde produktet etter at det er formet, f.eks. ved oppvarming, som f.eks. ved herding av gummi og andre polymerer. Tverrbinding øker polymerens dimensjonale stabilitet.

En meget anvendbar teknikk for tverrbinding er å fremstille polymerer som inneholder et lite antall etyliminogrupper. Slike molekyler lar seg lett tverrbinde ved oppvarming på ethvert tidspunkt etter dannelsen. Det ser ut til at tverr-bindingen skjer ved at man får en fri-radikal mekanisme hvor tilstøtende polymerkjeder bindes sammen via tetrametylen-grupper. I polymerer som er fremstilt ved tverrbinding vil antallet etyleniminogrupper pr. repeterende enhet vanligvis være fra 0,0001 til 0,2.

Som nevnt ovenfor kan forbindelser ifølge foreliggende opp-finnelse brukes til en rekke formål. De kan opparbeides til fibre, filmer og tallrike typer av støpte produkter.

En spesiell fordel ved forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse er at de kan tildannes som matfargestoffer som ikke blir absorbert i tarmkanalen, og de blir fullstendig og risi-kofritt skylt ut av kroppen. Dette er spesielt viktig med fargestoffer hvor man har en mistanke om at det skjer en me-tabolisme til toksiske produkter ved absorpsjon. Foreliggende forbindelse kan også innarbeides i fargede belegg for piller og andre medikamenter.

Forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse som skal brukes som fargestoffer for matvarer vil vanligvis ha alkoksy- eller aryloksysubstituenter for å øke motstanden mot hydrolytisk de-komponering. Vanligvis vil det utvalgte produkt ha formel I ettersom mange produkter med formel II lett vil underkastes forskjellige omleirings- og forskyvningsreaksjoner ved kon-takt med magesyre.

Forbindelser som skal brukes som fibre vil vanligvis ha en glassovergangstemperatur under 25°C og en kjedelengde som er mer enn 1000 monomerenheter. Ettersom det vanligvis er ønskelig med en viss grad av mikrokrystallinitet i fiberdannende polymerer, så vil organogruppene alle være identiske for å øke molekylorienteringen.

For anvendelse i filmer for optiske filtre, for fotografiske emulsjoner og lignende, bør graden av mikrokrystallinitet være så lav som mulig for å nedsette ugjennomskinneligheten til et absolutt minimum. Som ved fibre bør kjedelengden vanligvis være over 1000 monomer-enheter.

En reaksjon som Reaksjon A i Ligning A utføres normalt i et polart organisk oppløsningsmiddel under vannfrie betingelser ved -30 til +75°C. Det er foretrukket, men ikke kritisk,

å utføre reaksjonen under en inert atmosfære, f.eks. nitrogen.

Typiske brukbare oppløsningsmidler innbefatter etere inneholdende opptil 8 karbonatomer, estere inneholdende opptil 10 karbonatomer og symmetriske og ikke-symmetriske ketoner inneholdende opptil 10 karbonatomer.

Reaksjonstiden er vanligvis fra 10 til 600 minutter.

Den molare mengde av de kromofore forbindelser som brukes for reaksjonen velges på basis av de ønskede forhold mellom organo-og kromoforgruppene.

Reaksjon B kan utføres uten at man isolerer den intermediære

substituerte polymer ved at man tilsetter det fluorsubstituerte salt eller en annen utmålt forbindelse til reaksjonsblandingen. Fortrinnsvis skjer tilsetningen over et tidsrom på fra 15 minutter til 3 timer, mens man holder temperaturen på mellom -30

og 150°C.

Etter tilsetningen bør reaksjonsblandingen henstå ved tempera-turer fra 25 til 100°C i fra 3 til 10 timer for å få en fullstendig reaksjon.

Vanligvis vil mengden av en trifluorsubstituert forbindelse eller en tilsvarende forbindelse minst være tilstrekkelig til å erstatte det beregnede antall kloratomer som er igjen på polymeren, basert på mengden av opprinnelig polymer og kromofor-reaktanter.

Sluttproduktet kan innvinnes og renses, hvis dette er ønskelig, på enhver hensiktsmessig måte. Flere fremgangsmåter er angitt i eksemplene.

Reaksjonene C, D og E er ialt vesentlig like. Det er hensiktsmessig å utføre disse reaksjoner i nærvær av en hydrogenklorid-absorberende forbindelse, såsom pyridin eller trietylamin. Reaksjonene finner sted under vannfrie betingelser.

I den foretrukne fremgangsmåte blir reaksjonen utført i et oppløsningsmiddel som selvsagt må være inert under de anvendte reaksjonsbetingelser. Man kan bruke en rekke forskjellige opp-løsningsmidler forutsatt at disse oppløser polymerutgangsmate-rialet. Man kan f.eks. bruke aromatiske hydrokarboner slik som benzen og toluen, og cykliske etere såsom dioxan og tetrahydrofuran.

Temperatur og tid ved reaksjonen vil være avhengig av de anvendte reaktanter. Vanligvis vil temperaturen ligge mellom -32 og 35°C eller endog høyere, og reaksjonstiden fra 2 til 48 timer.

Et par enkle forsøk vil lett kunne bestemme optimale tempe-raturer og optimal reaksjonstid for et spesielt sett av reaktanter.

En rekke fremgangsmåter for å isolere sluttproduktet er angitt i eksemplene. Normalt vil fremgangsmåten variere med oppløselighetsegenskapene for produktet. Hvis det er oppløse-lig i det organiske oppløsningsmiddel hvori det er fremstilt, så kan det isoleres ved fordampning av oppløsningsmidlet eller utfelling med et ikke-oppløsningsmiddel etter at man har fjernet det uoppløselige salt som er dannet av absorpsjonsmid-let ved filtrering. Hvis både polymeren og aminsaltet er uopp-løselig i det organiske reaksjonsmedium, men oppløselig i vann, så kan aminsaltet fjernes ved dialyse ved å bruke vann.

Syreaddisjonssaltet av den type som er illustrert med formel II vil normalt bli fremstilt i organiske eller vandige opp-løsningsmidler ved å blande de utvalgte reaktanter ved tempe-raturer fra -90 til 150°C. Varigheten av reaksjonen er ikke kritisk og vil variere betydelig med de valgte reaktanter, den anvendte temperatur og de anvendte mengder. Visse reaksjoner vil i det alt vesentlige være ferdige i løpet av så kort tidsrom som ett minutt. Andre vil gi optimale resultater etter reaksjonsperioder på fra 4 til 5 timer.

Typiske brukbare organiske oppløsningsmidler er aromatiske og alifatiske hydrokarboner, ketoner og etere, best egnet er aceton, benzen eller tetrahydrofuran.

De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen.

EKSEMPEL 1

Poly[( 1- fenylazonaftalen- 2- oksy- trifluoretoksy) fosfazen] Natriumsaltet av 1-fenylazo-2-hydroksynaftalen ble fremstilt med et overskudd av natriumhydrid i tetrahydrofuran-(THF)-oppløsning, opprinnelig under nitrogenatmosfære i 30 minutter. Fargen på oppløsningen forandret seg fra rød-oransje til dyp rød etterhvert som saltet dannes.

En oppløsning av natrium-l-fenylazonaftalen-2-oksyd (0,38 g, 0,0014 mol) i 250 ml tetrahydrofuran ble filtrert gjennom et glassfilter i en dråpetrakt av Schlenk-typen ved et positivt nitrogentrykk over i et reaksjonskar som inneholdt en omrørt oppløsning av poly(diklorfosfazen) (15,7 g, 0,14 mol) i 1400 ml tetrahydrofuran under tørr nitrogenatmosfære. Tilsetningen skjedde i løpet av 3-0 minutter. Etter en

times reaksjonstid ble 250 ml av en eteroppløsning av natriumtrifluoretoksyd (39,8 g, 0,33 mol) langsomt tilsatt i løpet av 2 timer. Fargen på reaksjonsblandingen forandrer seg fra oransje-rød gjennom brun og så til oransje i løpet av 36 timer ved 25°C. Polymeren ble innvunnet ved å fjerne oppløsningsmidlet ved redusert trykk og utfelling til heptan. Produktet ble renset ved utfelling to ganger fra tetrahydrofuran over i destillert vann og syv ganger fra tetrahydrofuran over i heptan eller benzen (utbytte 16,2 g, 51%).

På lignende måte fremstilte man de tilsvarende metoksy-, etoksy-, butoksy- og fenyloksy-forbindelsene.

Analoge forbindelser av alle de ovennevnte forbindelser kan fremstilles ved å erstatte azo-fargestoffet med cellitongult, gyldengult og gylden-oransje I.

EKSEMPEL 2

PolyJJ 1- f enylazonaf talen- 2- oksy- metylamino) fosfazenJ[

En oppløsning av natrium-l-fenylazonaftalen-2-oksyd (0,24 g, 1 x 10~<3> mol) i 200 ml THF ble trykkfiltrert under nitrogen inn i en rørt oppløsning av poly(diklorfosfazen) (11,2 g, 0,01 mol) i 700 ml tetrahydrofuran. Tilsetningstiden var totalt 35 minutter., Etter ytterligere 90 minutters reaksjonstid ble blandingen overført til en dråpetrakt og dråpevis i løpet av 3 timer tilsatt en rørt oppløsning av metylamin (43 ml, 0,96 mol) i 500 ml tetrahydrofuran ved 0°C.

Atmosfærisk fuktighet ble utelukket. Etter ytterligere 42

timers reaksjon ble oppløsningsmidlet fjernet ved redusert trykk, og polymeren isolert ved utfelling fra heptan. Rens-

ing ble utført ved dialyse i vann i 48 timer, sentrifugering i 30 minutter ved 10.000 omdr./min. og flere ganger gjentatt utfelling fra vandig 95% etanol til tetrahydrofuran eller heptan inntil intet fargestoff kunne påvises spektroskopisk i det utfellende medium. Utbytte 3,4 g, 30,4%. Polymeren har en oransje farge. Den danner hydroskopiske, sprø filmer som var oppløselige i vann, metanol eller etanol, men bare svakt oppløselig i isopropanol.

De tilsvarende etylamino-, propylamino- og dietylaminofor-bindelser ble fremstilt på lignende måte.

En polymer med blandede organogrupper ble fremstilt ved å

bruke en ekvimolar blanding av metyl- og butylaminer.

Analoge forbindelser av alle de ovennevnte forbindelser kan fremstilles ved å erstatte fargestoffet med oljeoransje, pararødt og Martins gul.

EKSEMPEL 3

Poly[( p- fenylazoanilino- metylamino) fosfazen]

En oppløsning av p-fenylazoanilin (0,34 g, 0,0017 mol) og

9,8 ml trietylamin i 50 ml benzen ble omsatt med poly(di-klorfosfazen) (III) (20 g, 0,17 mol) under en tørr nitrogenatmosfære i 35 minutter. Blandingen ble så dråpevis tilsatt en oppløsning av metylamin (91,8 ml, 2,06 mol) i 700ml tetra-hydrof uran ved 0°C under nitrogen. Man fikk en fargeforand-

ring fra oransje-brun til lysgul på dette trinn og man fikk

et fint bunnfall. Etter ytterligere 48 timers reaksjon,

først ved 0°C og siden ved 25°C ble produktet isolert og renset ved dialyse i 5 døgn. Etterfølgende utfelling 8

ganger fra metanol over i benzen sikrer fjerning av alt fargestoff som ikke var bundet kovalent. Utbytte 4,3 g,

23,4%. En molekylvektsanalyse i metanol eller vandig 95% metanol indikerer en midlere molekylvekt nær 1,1 x 10^. Spektroskopi i synlig UV av oppløsninger på 0,0205 g poly-

mer i 10 ml vandig 95% etanol indikerer at (idet man antar en midlere kjedelengde på 15000 repeterende enheter) ca.

seks fargestoffmolekyler var bundet til hver polymerkjede. Polymeren danner gule eller grønne, sprø, hydroskopiske

filmer som er oppløselige i vann, metanol eller etanol,

men bare svakt oppløselige i isopropanol.

På lignende måte kan man fremstille de tilsvarende etylamino-, propylamino- og butylaminoforbindelser.

Analoge forbindelser av alle de ovennevnte forbindelser kan fremstilles ved å erstatte fargestoffet med cellitonoransje, celliton-fiolett R, cellitazol ST, gul AB, sudan fiolett og krysanilin.

EKSEMPEL 4

Poly-[ £1- fenylazo- 2- naftylamino- metylamino) fosfa?en]

• -3

En oppløsning av 1-fenylazo-2-naftylamin (0,5 g, 2 x 10 mol)

i 250 ml glym ble i løpet av 45 minutter langsomt tilsatt en raskt rørt oppløsning av poly(diklorfosfazen) (15,7 g, 0,15 mol) i 1500 ml tetrahydrofuran under tørr nitrogen. Etter 2 timers reaksjonstid ble blandingen behandlet ved 0°C med et stort overskudd av metylamin tilsatt som en avkjølt væske ved hjelp av en tørris kjøler. Reaksjonstemperaturen ble langsomt hevet til 25°C over 4 timer, og blandingen ble så dialysert for å fjerne hydrokloridsalter. Den resulterende polymer ble så isolert ved frysetørking.

På lignende måte kan man fremstille de tilsvarende dietylamino-, propylamino- og butylaminoforbindelser bortsett fra at polymeren ble isolert som en film ved oppløsningsstøpning.

Analoge forbindelser til alle de ovennevnte kan fremstilles ved å erstatte den kromofore gruppe med en kromofor gruppe avledet fra cellitonoransje, cellitazol ST, gul AB, brun V, auramin, sudanfiolett eller sudangrønn.

EKSEMPEL 5

Poly[( 1- fenylazo- 4- p- oxofenylazonaftalen- etoksy) fosfazen]

Natriumsaltet ble fremstilt av 1-fenylazo-4-(p-hydroksyfenyl--4

azo)naftalen (0,25 g, 7,1 x 10 mol) med et overskudd av natriumhydrid i en varm blanding av benzen og THF. Denne blandingen ble så tilsatt en oppløsning av poly(diklorfos-fazen) (15,7 g, 0,14 mol) i en blanding av benzen og tetrahydrofuran (1500 ml), og reaksjonen ble foretatt ved 60°C

i 12 timer. Oppløsningen ble så tilsatt et overskudd av natriumetoksyd, og blandingen rørt ved 25°C i 24 timer. Polymeren ble innvunnet ved utfelling fra etanol i vann.

Den tilsvarende forbindelsen hvor halvparten av etoksygruppene er erstattet med metoksygrupper, kan fremstilles på lignende måte ved å bruke en 1:1 blanding av riatriummetoksyd og natriumetoksyd.

EKSEMPEL 6

Natriumsaltet av p-nitrofenol (0,8 g, 5 x 10 mol) ble fremstilt ved å behandle p-nitrofenol med vandig natriumhydroksyd-oppløsning, fulgt av kraftig tørking. En suspensjon av nevnte salt i 200 ml tetrahydrofuran ble tilsatt en omrørt oppløs-ning av poly(diklorfosfazen) (11,2 g, 0,01 mol) i 700 ml tetrahydrofuran. Etter at blandingen var rørt i 7 timer, ble et overskudd av butylamin tilsatt og røringen fortsatte i 24 timer. En gul polymer ble innvunnet ved utfelling i vann.

På lignende måte kan man fremstille de analoge metylamino- og

dimetylamino-forbindelser.

Analoge forbindelser til alle de ovennevnte forbindelser kan fremstilles ved å erstatte den kromofore gruppe med en kromofor gruppe avledet fra Martins gult.

EKSEMPEL 7

Polypiperidinfosfazen med kromofor avledet fra 1, 4- diaminoantraquinon.

En oppløsning-suspensjon av 1,4-diaminoantraquinon (0,24 g,

-3 1 x 10 mol, sudanfiolett) i 300 ml tetrahydrofuran ble tilsatt en rørt oppløsning av poly(diklorfosfazen) (11,2 g, 0,01 mol) i 600 ml benzen. Etter en times reaksjon ved 50°C ble blandingen behandlet med piperidin. Piperidin-hydro-kloridet ble. frafiltrert, og den fargede polymer ble utfelt i etanol og gjenoppløst i benzen for støping som en film.

Den analoge sudangrønn-forbindelsen kan fremstilles på lignende måte fra natriumsaltet av kromoforen.

EKSEMPEL 8

Polyfosfazen med kromofor avledet fra krysanilin substituert med trifluoretylamino- og trietylamino- grupper.

En oppløsning av 3-amino-9-p-aminofenylacridin (krysanilin)

-3

(0,27 g, 1 x 10 mol) i 300 ml av en 50:50 blanding av toluen og diglym ble tilsatt en oppløsning av poly(diklor-fosfazen) (15,7 g, 0,14 mol) i 2000 ml benzen. Etter røring i en time ved 25°C ble blandingen behandlet med et overskudd av en 50:50 blanding av trifluoretylamin og trietylamin og rørt ved 30°C i 24 timer. Aminhydrokloridsaltene ble frafiltrert og oppløsningen ble fordampet slik at man fikk dannet gule filmer.

EKSEMPEL 9

Poly[ bis( metylamino) fosfazen] salt med Rhodamin B

En oppløsning av 0,2 rhodamin B i vandig alkohol og rørt ved 35°C i to timer. Den blå-røde polymer ble så oppløs-ningsstøpt som en film. Man fikk en sterk binding av fargestoffet til polymeren, noe som kunne påvises ved at man ikke kunne fjerne fargestoffet ved dialyse.

Andre salter kan fremstilles på lignende måte ved å erstatte rhodamin B med amido-naftol-brunt, gallocyanin, krysamin, direkte oransje, hurtigrød, metanilgult, viktoriafiolett, Biebrich-rødt og oransje R.

De tilsvarende etylamino-, propylamino-, etoksy- og butoksy-forbindelser kan fremstilles på lignende måter ved å erstatte metylaminopolymeren med en passende substituert forbindelse.

EKSEMPEL 10

Poly[ bis( fenylamino) fosfazin] salt med hurtigrød.

En oppløsning av poly[bis(fenylamino)fosfazen | (1 g) i tetrahydrofuran ble blandet med en tetrahydrofuranoppløsning inneholdende 0,1 g hurtigrød. Blandingen ble rørt ved 60°C

i tre timer, avkjølt og isolert ved utfelling ved tilsetning av vann.

Claims (6)

1. Kjemisk forbindelse for anvendelse som farget materiale., f .eks. fiber og' film, og som fargestoff, karakterisert ved de generelle formler: hvor X er en kromofor gruppe valgt blant grupper avledet fra azo-, nitro-, ketonamin-, antraquinon-, acridin-, tri-fenylmetan-, oxazin-, ftalocyanin-, indigo- og svovelfargestoffer, og R er valgt blant metoksy, etoksy, propoksy, butoksy, isobutoksy, metylamino, etylamino, propylamino, butylamino, fenylamino, piperidino, fenoksy og trifluoretoksy, n er et helt tall fra 250 til 20 000 og m er et helt tall ikke større enn n/2, inkludert ytterligere forbindelser hvori forholdet mellom X og R er fra 1:1 til 1:15.000.

2. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er poly [(1-fenylazonaftalen-2-oksy-trifluoretoksy)fosfazen].

3. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er poly [(1-fenylazonaftalen-2-oksy-metylamino)fosfazen].

4. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er poly[(p-fenylazoanilino-metylamino)-fosfazen].

5. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er poly[(1-fenylazo-2-naftylamino-metylamino)fosfazen].

6. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at den er poly[(1-fenylazo-4-p-oxofenylazonaftalen-etoksy)fosfazen].