NO150767B - Stivelse-belagt dekkpapir, fremgangsmaate til fremstilling derav og gipsplate fremstilt derav - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår et stivelsebelagt dekkpapirark med et bindingsmelloirtlegg, hvilket ark er egnet til bruk ved fremstilling av gipsplater, og hvor bindingsmellomlegget på sin overflate har en belegningsblanding i et mønster hvor blandingen foreligger på begrensede områder av bindingsmellomlegget, mens betydelige områder er fri for belegningsblanding. Videre angår oppfinnelsen en fremgangsmåte til fremstilling av det stivelsebelagte dekkpapirark ifølge oppfinnelsen, og ennvidere en gipsplate fremstilt under anvendelse av dekkpapirarket ifølge oppfinnelsen.

Oppfinnelsen er angitt i kravene, og det vises til disse.

Teknikkens stand

Konvensjonell fabrikasjon av kledningsplater (wallboard) har hittil vært basert på den teori at våt og tørr binding var ett og det samme, at bindingen mellom papir og kjerne var mekanisk og krystallinsk, og at tørking kalsinerte den krystallinske binding inntil bindingen var praktisk talt ødelagt. I den hensikt å forhindre dette ble stivelse vanligvis tilsatt kjerne-oppslemningen og gitt anledning til å vandre til papir-kjerne-grenseflaten, hvorved gipskrystallene som dannet den mekaniske binding, ble beskyttet. I motsetning hertil er det i U.S. patent 4 051 291 angitt at bindingen mellom papir og kjerne i virkeligheten forløper i to trinn,

som følger: Når oppslemningen støpes på dekkpapiret, og spesielt på bindingsmellomlegget, vil det oppstå en våt eller "grønn" binding mellom bindingsmellomlegget og oppslemningen på grunn av hydrogenbinding, med mindre papiret behandles slik at hydrogenbinding hindres. For eksempel vil limstryking av mellomlegget virke til å redusere hydrogenbinding, og hvilken som helst film som fullstendig dekker mellomlegget, eliminerer hydrogenbinding fullstendig. Etter tørking av platen i konven-

sjonelle høytemperaturovner vil våtbindingen, uansett i hvilken grad den eksisterte før tørkingen, være fullstendig ødelagt.

For at tørr-binding skal finne sted må det således tilveiebringes en erstatning for de ødelagte hydrogenbindinger. Da tørr-bindingen finner sted mellom bindingsmellomlegget og gipskjernen, må klebemidlet bibeholdes på papir-kjerne-grenseflaten inntil det herdner eller fastner.

Det ble i alminnelighet funnet at klebemidlet måtte påføres på dekkpapirets bindingsmellomlegg på en slik måte at det ble oppnådd våt-binding av dekkpapiret under støpingen av bygningsplaten. Dette krevde at klebemidlet ikke måtte danne en film før herdningen, og av denne grunn måtte det påføres på en diskontinuerlig måte, slik at et betydelig område av bindingsmellomleggets overflate for-ble ubelagt. Videre måtte klebemidlet være slik at det ikke vandrer fra papir-kjerne-grenseflaten under støpingen og tørkingen av platen, og likevel slik at det fastner eller herdner under tørkingen før våt-bindingen er blitt fullstendig ødelagt. Som resultat av vekselspillet mellom våt-binding og påfølgende tørr-binding dannes en bygningsplate som i tørr tilstand bibeholder klebemidlet i et diskontinuerlig eller brutt eller delvis dekket mønster mellom kjernen og dekkpapiret, på grunn av klebemidlets ikke-vandrende natur.

Det var tidligere funnet at visse ukokte eller rå stivelser og andre klebemidler faktisk er ikke-vandrende og derfor ikke spredes slik at de fullstendig dekker overflaten av dekkpapirene eller -arkene, men etterlater betydelige områder udekket og fri for klebemiddel. Følgelig dannes det en binding mellom papir og kjerne som er jevnt fri for avskalling ("peelers") og papir-blærer ("blows").

Som angitt i ovennevnte U.S. patent 4 051 291 ble det

funnet at når en oppslemning av rå stivelse ble overtrukket på

et dekkpapirark i et diskontinuerlig mønster og på en slik måte at betydelige områder av dekkpapiret var udekket selv i tørr tilstand, ble det funnet at de således belagte dekkpapirark kunne benyttes enten i det våte eller tørrede stadium for frem-

stilling av gipsplater ved påføring av en vandig oppslemning av kalsinert gips på de belagte dekkpapirark, hvor sistnevnte oppslemning ikke inneholdt stivelse.

Når man søkte å finne bekvemme industrielle metoder for fremstilling av de stivelsebelagte dekkpapirark, fant man at et utmerket produkt kunne produseres ved hjelp av en valsebelegningsmaskin med ringformede kanter i avstand fra hverandre. På grunn av den relativt lave viskositet av det stivelsebaserte belegningsmaterialet ble det imidlertid funnet vanskelig å påføre tilstrekkelig belegningsmateriale uten at oppslemningen fløt ut over områder som man ønsket skulle være udekket.

Ved fremstilling av stivelsebelagt papir med betydelige områder fri for stivelse er det blitt funnet at et utmerket produkt kan fremstilles ved påføring av stivelsebeleggene i form av adskilte og avgrensede "stripete" mønstre, hvor stripene er hovedsakelig parallelle med hverandre. Det ble funnet at slike mønstre kunne påføres på papir med bedre kontroll og reproduserbarhet ved hjelp av en rillet, fleksibel påføringsvalse under anvendelse av et apparat for direkte pålegning. Ved forsøk på å bruke et slikt apparat ved påføring av de stivelsebaserte belegningsblandinger som er beskrevet i ovennevnte U.S. patent 4 051 291 ble det funnet at belegningsmaterialet ikke var helt tilfredsstillende for dette formål, dels på grunn av pålegningsblandingens egenskaper og særlig på grunn av en lav Brookfield-viskositet på

ca. 1000 cp. Det ble klart at pålegningsblandinger med høyere viskositet og som gav "stivere" belegg var påkrevet for opprett-holdelse av kontinuerlige og tilfredsstillende operasjoner over lengre tid under anvendelse av nevnte apparat for direkte pålegning. De opprinnelige anstrengelser for å forbedre de fysi-kalske egenskaper av belegningsblandingen for oppnåelse av en høy viskositet var generelt uten brukbare resultater. Når andelen av stivelse ble øket for oppnåelse av den nødvendige viskositet, resulterte dette i et belegg av relativt tørr natur og som ikke kunne benyttes for dannelse av et egnet belagt papir ved hjelp av nevnte apparat for direkte valsepålegning. En økning av mengden av dispergeringsmiddel for oppnåelse av en hensiktsmessig viskositet resulterte i dannelse av et "gummiaktig"

belegg som medførte ytterligere problemer ved belegningsopera-sjonen, som f.eks. høy vannretensjonsevne, som påvirket både beleggets tørkehastighet på papiret så vel som påtryknings-operasjonen, som f.eks. flyting av belegget på hele arket, hvilket resulterte i dårlig mønsterskarphet og i noen grad overtrekking av de områder som skulle være fri for klebemiddel-belegg. Videre resulterte bruken av ytterligere dispergeringsmiddel i en prohibitivt høy materialkostnad.

Den foreliggende oppfinnelse medfører flere fordeler. Således er det blitt funnet at bindingen mellom dekkpapirarket og gipskjernen ved fremstilling av gipsplater er godt reproduser-bar og relativt upåvirket av variasjoner i gipsplate-frem-stillingsprosessen. Som vist i nedenstående eksempler oppnås en fullt tilfredsstillende våt-binding av papirarket til gipskjernen og en meget god tørr-binding. Det ferdige dekkpapirark belagt med klebemiddel kan opprulles for lettere transport. Kalsiumsulfatet i belegningsblandingen øker dennes viskositet innenfor regulerbare grenser, og den regulerte viskositet gjør det mulig å oppnå belegg med skarp avgrensning.

Kort beskrivelse av tegningen

Fig. 1 er et fotografi, i virkelig størrelse, av et papirbindingsmellomlegg belagt med stivelse med en sammensetning ifølge oppfinnelsen. Fig. 2 er et fotografi av det belagte papirbindingsmellomlegg som er vist på fig. 1, men i 10 gangers forstørrelse. Fig. 3 er et fotografi av et papirbindingsmellomlegg belagt med stivelse under anvendelse av en blanding i henhold til U.S. patent 4 051 291, og Fig. 4 er et fotografi av det på fig. 3 viste bindingsmellomlegg, men i 10 gangers forstørrelse.

Beskrivelse av de foretrukne utførelsesformer

Ved utførelse av den foreliggende oppfinnelse fremstilles først

en belegningsblanding omfattende kalsiumsulfat i findelt tilstand, fortrinnsvis kalsinert kalsiumsulfat, helst kalsiumsulfat-hemihydrat, eller meget finpartiklet kalsiumsulfat-dihydrat. Blandingen inneholder dessuten ikke-vandrende rå stivelse, tilstrekkelig vann til å danne en oppslemning,

samt andre vanlige additiver, såsom dispergeringsmidler og kon-serveringsmidler. Det tilsettes deretter tilstrekkelig vann til å gi oppslemningen den riktige konsistens. Blandingen be-legges på dekkpapirark, fortrinnsvis ved hjelp av et apparat for direkte valsepålegning for dannelse av en rekke parallelle linjer eller striper med innbyrdes mellomrom. På grunn av gips-materialet i oppslemningen har denne tilstrekkelig høy viskositet til at det oppnås linjer eller striper med skarpe kanter mot de udekkede områder. Det belagte papir kan deretter anvendes enten i den våte eller den senere tørkede tilstand for fremstilling av gipsplater, idet man anbringer oppslemning av kalsinert gips mellom et par belagte dekkark.

De følgende eksempler gis til illustrasjon av foretrukne utførelses-former ifølge oppfinnelsen.

Ved utførelse av de fremgangsmåter som er beskrevet i de følgende eksempler, ble belegningsmaterialet påført papiret ved hjelp av en 66 cm bred valse dekket av et elastisk materiale og forsynt med 16 V-formede furer eller riller med en dypde på ca. 0,25 mm.. Avstanden mellom rillene var ca. 0,8 mm. Valsen tilveiebragte

et mønster av parallelle striper på langs av papiret, hvor bredden av stripene var praktisk talt like stor som avstanden mellom to striper. Ved belegningen ble 63,5 cm brede papirark ført mellom den øvre rillede og ettergivende valse og en nedre glatt og ettergivende valse. Den rillede valse roterte i et reservoar av væskeformig klebemiddel anordnet mellom en sjabervalse av stål og den rillede påføringsvalse. Endeplater av metall ble anvendt for reservoaret, slik at dette inneholdt ca. 800 g klebemiddel. Sjabervalsen ble innstilt fri og/eller i kontakt med den rillede valse slik at belegningsmaterialet ble avsatt bare fra rillene. Mengden av klebemiddel som ble overført fra på-

føringsvalsen til arket, ble regulert ved trykket mellom den øvre valse og den nedre ettergivende valse. Avstanden mellom den øvre og den nedre valse ble holdt på ca. 0,18 mm, og be-legningshastigheten var ca. 30 m pr. minutt.

Den gipsoppslemning som benyttes i forbindelse med de belagte dekkpapirark i samtlige eksempler nedenfor var en oppslemning av konvensjonell gips inneholdende 600 deler stukk-gips (kalsiumsulfat-hemihydrat), 500 deler vann, 1,35 deler av en akselerator omfattende kalsiumsulfat-dihydrat finmalt sammen med 5% sukker basert på hele akseleratormengden på vektbasis, 0,66 del kalium-sulfat og skum av konvensjonell tre-kolofonium i tilstrekkelige mengder _til å bringe densiteten av den endelige plate til en verdi tilsvarende ca. 8,8 kg/m^ for en 1,3 cm tykk plate.

I de nedenfor beskrevne forsøk er effektiviteten av adhesjonen mellom dekkpapirarkene og gipskjernen angitt ved våt-binding og tørr-binding. Våt-bindingen er graden av adhesjon mellom papiroverflaten og den våte støpte gipsplate før det endelige tørketrinn som normalt finner sted i en tørkeovn. Tørr-bindingen er et mål for den endelige vedheftning av papiret til gipskjernen etter at platen er blitt ovnstørket.

Ved utførelse av utprøvningen i laboratoriet fremstilles laboratorieplater på 12,7 cm x 38,1 cm med hver testremse på 7,6 cm x 12,7 cm hvor maskinretningén var i 12,7 cm-retningen. Våt-bindingsforsøket utføres 10 minutter etter at den tørre stukkgips tilsettes til vannet i blanderen for fremstilling av gipsoppslemningen. Testpapirprøvene legges ned med bindingssiden opp •

på en flat overflate ved siden av hverandre og omgitt av en ramme av kvadratisk stangmateriale (1,27 cm x 1,27 cm). Den våte gipsoppslemning helles på papirprøvene, hvoretter et dekkark legges over og presses ned til den tilrettelagte tykkelse på 1,27 cm med en flat plate større enn papirstørrelsen på 12,7 cm x 38,1 cm. Gipsen gis anledning til å herdne inntil den første Vicat-herdning på 4,5-5,5 min. er over, hvoretter rammestengene og topp-platen fjernes. Etter et samlet tidsforløp på 10 min. vendes platen, og de 5 papirprøver snittes parallelt med 38,1 cm-retningen, ca. 19 mm innenfor kanten. Snittingen utføres med en skarp plate-

kniv som skjærer gjennom papiret. Hvert papirstykke blir så trukket av i en retning parallelt med 12,7 cm-plateretningen. Graden av papirfibre som er tilbake på den fuktige gipskjerne, graderes fra 0 til 100% våt binding, hvor 0% representerer det tilfellet at ingen synlige fibre er tilbake klebende til gipskjernen, og 100% representerer en tilstand hvor overflaten er fullstendig dekket med fibre. Våt-bindingsutprøvning angir ikke på noen måte den endelige stivelse-binding som oppnås etter at platen tørker, men gir en pekepinn om noen av en rekke krefter, kjemisk binding, vedheftning av gips til fiber, mekanisk binding samt også andre mulige krefter.

Ved utførelse av forsøkene med laboratorieplater for bestemmelse av tørr-bindingen blir den samme plate som tidligere er blitt ut-prøvet med hensyn til våt-binding, tørket ytterligere i en ovn med sirkulerende luft ved en temperatur på ca. 182°C i 50 min. eller inntil den endeligevekt har nådd 70% av den opprinnelige våtvekt. Avsluttende tørking utføres ved 37,8°C i 16 ytterligere timer eller inntil konstant vekt er oppnådd. Plateprøven blir så snittet gjennom bakpapiret eller motsatt de 5 prøvestykker i en retning parallelt med 38,1 cm-lengden og ca. 2,5 cm fra kanten. Platen blir så brukket gjennom kjernen parallelt med det nevnte snitt og brettet tilbake på seg selv (180°), og den ene eller begge sider avskrelles parallelt med 12,7 cm-retningen slik at grenseflaten mellom papir og kjerne eksponeres og papirets vedheftning til gipskjernen kan undersøkes. Prøveresultatene er angitt som prosent bindingssvikt, dvs. at 100% betyr ingen binding mellom papir og gipskjerne, og 0% betyr fullstendig og hel papirdekning på platekjernens overflate. Fuktet binding er-holdes ved at prøven plasseres i 90% relativ fuktighet ved 32,2°C i 3 timer.

Eksempler 1 og 2

En stivelsebasert belegningsblanding ble fremstilt i henhold til oppfinnelsen med følgende sammensetning:

Brookfield-viskositeten av ovennevnte blanding under belegningen ble målt til 2.800 cp. Blandingen ble belagt på papir som beskrevet ovenfor, ved hjelp av en valsebelegningsmaskin. I eksempel 1 ble blandingen belagt på manillapapir. I eksempel 2 ble blandingen ifølge eksempel 1 belagt på "Newslined"-papir. Gipsplater for utprøvningen ble fremstilt som beskrevet med hver av de nevnte papirtyper. Testresultatene er angitt i tabell I nedenfor.

Den følgende blanding, som:ikke inneholder stukk-gips (kalsiumsulf at-hemihydrat) ble fremstilt for anvendelse som kontroll. Blandingen er beskrevet i ovennevnte U.S. patent 4 051 291.

Blandingen som ble anvendt i eksempler 3 og 4, hadde ved belegningen en viskositet på 1.600 cp. Denne blanding ble også belagt på både manillapapir og "Newslined"-papir og ble pålagt på samme måte og ved hjelp av det samme apparat som beskrevet ovenfor i eksempler 1 og 2. Resultatene ved utprøvningen på den ferdige plate fremstilt ved de belagte papir er angitt i tabell I.

Det vil sees av resultatene i tabell I at selv om gode våt-bindingsresultater ble oppnådd for alle prøvene, så viser resultatene vedrørende tørr-binding og fuktet binding at den plate som ble fremstilt med det belagte papir fra eksempler 1 og 2 i henhold til oppfinnelsen, gav 0% svikt, mens platen ifølge eksempler 3 og 4, som var fremstilt under anvendelse av den kjente belegningsblanding, gav ca. 20% svikt i samtlige tilfeller.

Fig. 1 og 2 på tegningen er fotografier av belagte dekkpapirark fremstilt med blandingen ifølge eksempel 1. Det vil sees at linjene er meget skarpe, og områdene mellom linjene er i det vesentlige fri for belegningsmateriale. Dette kan særlig sees på fig. 2, som er en 10X forstørrelse av fig. 1 og viser den gode avgrensning som oppnås ved blandingen, med skarpt avgrensede ytterkanter på belegningslinjene eller -stripene og praktisk talt ingen belegning mellom stripene eller linjene. Fotografiene av det belagte papir som ble fremstilt med blandingen ifølge eksempel 3, er vist i virkelig størrelse på fig. 3 og i 10X forstørrelse på fig. 4. Det vil sees at den nevnte avgrensning er vesentlig dårligere, og stripenes eller linjenes kanter er mer diffuse, tildels med spredning inn i områdene mellom linjene.

En av de viktige faktorer ved tilveiebringelse av en belegningsblanding som vil gi et belegg med tilstrekkelig tykkelse og god avgrensning, er blandingens viskositet. For bestemmelse av virkningen på viskositeten av forskjellige blandinger inneholdende stukk-gips ble de følgende belegningsblandinger fremstilt, hvor-av en blanding er uten stukk-gips og tjener som kontroll.

Eksempel 5

Eksempel 6

Eksempel 7

Eksempel 8 Eksempel 9

Viskositeten av blandingene i eksemplene 5-9, målt etter vari-erende tidsforløp regnet fra blandingen av ingrediensene, er vist i tabell II nedenfor.

I alminnelighet er det blitt funnet at belegningsblandinger med viskositeter innen området mellom ca. 2500 cp. og ca. 8000 cp. gir meget tilfredsstillende belegg i henhold til oppfinnelsen. Når det gjelder blandinger som inneholder mindre mengder av kalsiumsulfat-hemihydrat, kan det være nødvendig å la blandingen stå en tid inntil viskositeten er blitt tilstrekkelig høy. Når det gjelder slike blandinger som eksempelvis den i eksempel 7, bør imidlertid blandingen anvendes i løpet av kort tid etter fremstillingen, da den får en altfor høy viskositet til å gi tilfredsstillende belegning hvis man lar den stå i mer enn ca.

6 timer.

Ved fremstilling av de belegningsblandinger som er beskrevet i eksempler 1-9, ble de tørre ingredienser først blandet sammen, hvoretter vann ble tilsatt under omrøring med en "Lightnin Mixer" ved middels høy hastighet i 10 minutter. I strid med

hva man skulle vente, ble det funnet at det endelige belegg inneholdt en overveiende andel av uforandret kalsiumsulfat-hemihydrat, idet det ble benyttet røntgen-diffraksjonsunder-søkelser. Det ble deretter funnet at stivelsen virker som inhibitor på hydratiseringen av hemihydratet.

Man har funnet at også andre gips-typer enn vanlig stukk-gips (beta-kalsiumsulfat-hemihydrat) kan anvendes for oppfinnelsens formål, som f.eks. alfa-kalsiumsulfat-hemihydrat og kalsiumsulfat-dihydrat.

De følgende eksempler illustrerer virkningen av forskjellige faktorer såsom gipsens sammensetning og kornstørrelse eller over-flateareal, rekkefølgen som anvendes ved tilsetning av ingrediensene, intensiteten og varigheten av omrøringen av blandingen og den tid blandingen får stå etter fremstillingen, men før den på-føres på papiret.

Eksempel 10

Alle de tørre ingrediensene (stivelse, stukk-gips,"Kelzan M<n> og Dow "G") ble blandet og deretter tilsatt til vann under middels sterk omrøring (800 omdr./min.), idet det ble anvendt en blandetid på 10 minutter.

Eksempel 11

Preparatet i eksempel 10 ble fremstilt ved blanding av de tørre ingredienser og tilsetning av blandingen til vann under kraftig omrøring (1400 omdr./min.), idet det ble anvendt en blandetid på 30 minutter.

Eksempel 12

Preparatet i eksempel 10 ble anvendt. Bare stukk-gipsen ble tilsatt til hele vannmengden, og blandingen ble omrørt (1400 omdr./ min.) i 20 minutter. Resten av ingrediensene ble blandet og tilsatt til gipsoppslemningen, hvoretter blandingen ble omrørt i ytterligere 10 minutter.

Eksempel 13

Den følgende blanding ble fremstilt, idet det bare ble anvendt 7% stukk-gips.

Alle de tørre ingredienser ble blandet og tilsatt til vann under kraftig omrøring, fulgt av blanding i 30 minutter.

Eksempel 14

Den følgende blanding ble fremstilt:

I dette eksempel ble 7% finmalt kalsiumsulfat-dihydrat, som normalt anvendes som herdningsakselerator for gips, anvendt istedenfor stukk-gips. Alle de tørre ingredienser ble blandet og tilsatt til vann under kraftig omrøring, fulgt av blanding i 30 minutter.

Eksempel 15

Den følgende blanding ble fremstilt:

Den i tabellen nevnte kalkgjødning er et kalsiumsulfat-dihydrat av moderat partikkelstørrelse og ble her anvendt istedenfor stukk-gips. Alle de tørre ingredienser ble blandet og tilsatt til vann under kraftig omrøring, fulgt av blanding i 30 minutter.

Eksempel 16

Den følgende blanding ble fremstilt:

Denne blanding ble anvendt som kontroll og inneholder ikke kalsiumsulf at-additiv. De tørre ingredienser ble blandet og tilsatt til vann under kraftig omrøring, fulgt av blanding i 30 minutter. Resultatene i tabell III viser at viskositeten av belegningsblandingen har nær sammenheng med blandingens evne til å danne stivelsebelagt papir som er egnet til bruk ved fremstilling av gipsplater med meget tilfredsstillende mønsterskarphet, og meget god platestyrke, både i våt og tørr tilstand. Alle blandingene i eksempler 10-14 danner stivelsebelagt papir med meget god mønster-skarphet, og det belagte papir ble anvendt ved fremstilling av gipsplater som oppviste meget god våt- og tørrbinding. De blandinger som ble anvendt, var i alle tilfeller de som var gitt henstand i bare 1 time før belegningen av papiret. Det vil således sees at når viskositeten etter 1 time var fra 2800 til 6600, erholdtes meget tilfredsstillende produkter. Viskositeter så høye som 7600, eksempelvis viskositeten i eksempel 12, hvor blandingen ble gitt 24 timers henstand, kan også anvendes, men belegnings-prosessen blir vanskeligere. Blandingene i eksempler 15 og 16

som hadde viskositeter på 2000 eller lavere, dannet belagt papir med dårlig mønsterskarphet, og skjønt de oppviste god våt-binding, så var tørr-bindingssvikten på 20% uakseptabel.

Selv blandingen i eksempel 15, som hadde en viskositet på 2100 cp etter 24 timers henstand, var altfor tynn til å gi god skarphet og god tørr-binding. En forklaring på de dårlige resultater med blandingen i eksempel 15 er at produktet var vanlig kalkgjødning av den type som anvendes for kalsinering, mens dihydratet i eksempel 14 var meget finmalt og av den type som normalt anvendes som herdningsakselerator for gips.

Det ble videre funnet at selv om dihydratformen av gips kan anvendes ved fremstilling av belegningsblandingen, så oppnås noe bedre resultater ved bruk av hemihydratformen og ved forblanding av de tørre ingredienser før tilsetningen av vann, slik at til-stedeværelsen av stivelsen bevirker at hemihydratet forblir i denne form selv etter henstand og endog etter belegningen av papiret.

For å bestemme de nedre grenser for tilsetningen av kalsiumsulfat-hemihydrat, dvs. den minste mengde som er tilstrekkelig til å gi en tilfredsstillende stivelsebelegningsblanding, fremstilte man blandinger under anvendelse av 20% stivelse i hvert eksempel, hvor innholdet av kalsiumsulfat-hemihydrat ble variert fra 0 til 10%. Blandingen ble kraftig omrørt i 30 minutter, hvoretter den ble gitt henstand i ytterligere 1 time, hvoretter viskositeten av'blandingene ble bestemt.

Det vil sees av resultatene i tabell IV, hvor mengden av ingrediensene er angitt i vektprosent, at en blanding inneholdende så lite som 1% kalsiumsulfat-hemihydrat gav en blanding med en viskositet på 2625 cp. En blanding med så lite som 0,75% og med en viskositet på ca. 2500 cp kan også anvendes ved fremstilling av stivelsebelagt papir som kan anvendes ved fremstilling av gipsplater med meget gode våt-bindings- og tørr-bindings-egenskaper.

Viskositeten av belegningsblandingene bør fortrinnsvis

være fra . 2500 cp til . 8000 cp. Blandinger med høyere viskositeter kan imidlertid påføres på annen måte enn ved valse-belegning.

Skjønt dihydrat-gips kan anvendes, har man funnet at hemihydrat-gips gir bedre belegningsblandinger ved samme eller høyere viskositeter. Det vil også sees at størrelsen av partikkeloverflaten spiller en vesentlig rolle for oppnåelse av den riktige viskositet, da middels finmalt dihydratgips eller ovennevnte kalkgjødning gir en betydelig mindre effektiv belegningsblanding enn det meget fin-malte dihydrat som konvensjonelt anvendes som akselerator for herdning av gipsoppslemninger.

De ovenfor angitte data viser også at når det anvendes kraftig omrøring i lengre tid, så vil viskositeten snart nå et maksimum og forandres ikke vesentlig ved henstand.

I tabellene ovenfor er prosentangivelsene eller andelen av de forskjellige ingredienser overalt på vektbasis. Når det gjelder vandige blandinger, er vektprosenten basert på hele blandingen innbefattende vannet.

Det materialet som er betegnet"Kelzan M",er et konvensjonelt dispergeringsmiddel som inneholder Xantan-gummi.

Dow "G" er et konvensjonelt konserveringsmiddel med det kjemiske navn natrium-pentaklorfenat.

Den ikke-vandrende, rå stivelse anvendes fortrinnsvis i en mengde mellom 5% og 30% av belegningsblandingen på vektbasis .

Kalsiumsulf atet, såsom kalsiumsulf at-hemihydrat, anvendes fortrinnsvis i en mengde mellom 0,75% og 30% av belegningsblandingen på vektbasis.

Claims (20)

1. Stivelsebelagt dekkpapirark med et bindingsmellomlegg, hvilket ark er egnet til bruk ved fremstilling av gipsplater, og hvor bindingsmellomlegget på sin overflate har en belegningsblanding i et mønster hvor blandingen foreligger på begrensede områder av bindingsmellomlegget, mens betydelige områder er fri for belegningsblanding, karakterisert ved at belegningsblandingen omfatter vann, ikke-vandrende rå stivelse og finpartiklet kalsiumsulfat.

2. Dekkpapirark ifølge krav 1, karakterisert ved at kalsiumsulfatet er kalsiumsulfat-dihydrat.

3. Dekkpapirark ifølge krav 1, karakterisert ved at kalsiumsulfatet er kalsiumsulfat-hemihydrat.

4. Dekkpapirark ifølge krav 1, karakterisert ved at viskositeten av belegningsblandingen er mellom 2500 og 8000 cp.

5. Dekkpapirark ifølge krav 1, karakterisert ved at kalsiumsulfatet foreligger i en mengde mellom 0,7 5 og 30 vektprosent av belegningsblandingen.

6. Dekkpapirark ifølge krav 1, karakterisert ved at stivelsen foreligger i en mengde mellom 5 og 30 vektprosent av belegningsblandingen.

7. Dekkpapirark ifølge krav 1, karakterisert ved at belegget er i form av parallelle striper eller linjer.

8. Dekkpapirark ifølge krav 7, karakterisert ved at de parallelle striper er omtrent like brede som mellomrommene mellom stripene eller linjene.

9. Dekkpapirark ifølge krav 7, karakterisert ved at de parallelle striper eller linjer foreligger i et antall på ca. 16 pr. 2,5 cm.

10. Fremgangsmåte til fremstilling av et stivelse-belagt dekkpapirark med et bindingsmellomlegg, hvilket ark er egnet til bruk ved fremstilling av gipsplater, karakterisert ved at a) det fremstilles en belegningsblanding omfattende vann, ikke-vandrende rå stivelse og finpartiklet kalsiumsulfat, og b) belegningsblandingen påføres på overflaten av nevnte bindingsmellomlegg i et mønster hvor belegningsblanding foreligger på begrensede områder av bindingsmellomlegget, mens betydelige områder er fri for belegningsblanding.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at det som kalsiumsulfat anvendes kalsiumsulfat-dihydrat.

12. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at det som kalsiumsulfat anvendes kalsiumsulfat-hemihydrat.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 10,karakterisert ved at det anvendes en belegningsblanding med viskositet mellom 2500 og 8000 cp.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at kalsiumsulfatet anvendes i en mengde mellom 0,75 % og 30 % av belegningsblandingen på vektbasis.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at stivelsen anvendes i en mengde mellom 5 % og 30 % av blandingen på vektbasis.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 10,karakterisert ved at belegget påføres ved hjelp av et valsebelegnings-apparat.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 16,karakterisert ved at belegget påføres i form av parallelle striper eller linjer med innbyrdes mellomrom.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at de parallelle striper eller linjer gis omtrentlig samme bredde som mellomrommene mellom stripene eller linjene.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 16, karakterisert ved at de parallelle striper eller linjer påføres i et antall på ca. 16 pr. 2,5 cm.

20. Gipsplate bestående av a) en kjerne omfattende rehydratisert kalsiumsulfat-hemihydrat og b) . et dekkark festet til overflaten av kjernen, karakterisert ved at dekkarket omfatter et bindingsmellomlegg påført en belegningsblanding omfattende ikke-vandrende rå stivelse og finpartiklet kalsiumsulf at, hvilken belegningsblanding er påført i et mønster hvor blandingen foreligger på begrensede områder av bindingsmellomlegget, mens betydelige områder er fri for stivelsebindemiddel, idet belegningsblandingen gir en klebemiddelbinding mellom kjernen og dekkpapirarkene på de begrensede områder som inneholder stivelseklebe-middel.