NO144682B - Innbygningsferdig glasspanel. - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av polyuretanskum.

Denne oppfinnelse angår fremstilling

av polyuretaniskum. Mer spesielt gjelder oppfinnelsen å forbedre blandinger hvorav polyuretanskum kan produseres. Disse forbedrede blandinger inneholder hydrolytisk stabile siloksan-oksyalikylen-kopolymere som skumstabilisatorer. Uttrykket «skumstabilisator» som. er brukt her i tilknytning til polyuretanharpiksskumblandinger be-tyr et materiale som har de dobbelte egenskaper (a) å hjelpe til med å frembringe et

skum1 i blandingen og (b) å hindre at skummet faller sammen inntil skumproduktet har utviklet tilstrekkelig gel-styrke til at skummet blir selvbærende.

Den hydrolytiske stabilitet til skum-stablllsatorene som er anvendbare i denne oppfinnelse gir mange nyttige og uven-tede fordeler. For eksempel den hydrolytisk stabile siloksan-oksyalkylen-kopolymere som er brukbar som skumstabilisator i foreliggende oppfinnelse kan lagres for seg selv eller blandes med andre alminnelige bestanddeler til en. polyuretanskum-blianding som over lengre tidsperioder ikke undergår noen nevneverdig hydrolytisk nedbrytning. Den hydrolytiske stabilitet gjelder både for fuktigheten i luften og vannet som kan være til stede i skumblan-dlngen.

Den hydrolytiske stabilitet til siloksan-oksyalkylien-kopolymerene som er brukbare til denne oppfinnelse er spesielt viktig når skumstabilisatoren må være i kontakt med. både vann og organiske aminkatalysatorer av typen som i alminnelighet brukes i uretanskumblandinger, fordi det er vel kjent at hydroksydioner avledet fra en organisk base har en tendens til å kataly-sere hydrolysen av et hydrolytisk ustabilt materiale.

En annen uventet fordel med de hydrolytisk stabile siloksan-oksyalkylen-kopolymere som er brukbare til denne oppfinnelse er deres mangel på reaktlvitet med de metallorganiske bestanddeler som i alminnelighet er anvendt som katalysatorer i polyuretanskumblanidinger. Hydrolyser-bare skumstabilisatorer som hittil er kjent reagerer med de metallorganiske katalysatorer og resulterer i gjensidig ødeleggelse av katalysatoren og skumstabilisatoren.

De hydrolytisk stabile siloksan-oksyalkylen kopolymere som er anvendbare for denne oppfinnelse er også meget effektive skumstabillsatorer og resulterer i frem-bringelse av skumdannende produkter med høy kvalitet, selv når de anvendes i mengder så små som1 0,1 vektpst. basert på den totale vekt av skumblandingen.

Den hydrolytiske stabilitet til siloksan-oksyalkylen-kopolymere som er anvendbare 1 de forbedrede blandinger til denne oppfinnelse er et resultat av det faktum at oksyalkylenhalvpartene er forbundet med siloksanhalvpartene ved hjelp av hydrolytisk stabile silikon-karbonbindinger. Disse stabile forbindelser kan stilles opp imot siloksan-oksyalkylen kopolymere hvori oksyalkylenhalvpartene og siloksanhalvpartene er forbundet ved hjelp av siii-konoksygenkarbonbindinger. En silikon-oksygenkarbonbinding kan relativt lett hydrolyseres, spesielt hvor vannet inneholder hydroksydioner. Siloksan-oksyalkylen-kopolymere som inneholder silikon-oksygenkarbonbindinger har også vært funnet å reagere med metallorganiske forbindelser av den type som anvendes som katalysatorer i polyuretanskumblandinger.

Hensikten med denne oppfinnelse er å skaffe til veie en fremgangsmåte for fremstilling av skum av polyuretanhar-piks, som gir polyuretanskum av høy kvalitet.

Fremgangsmåten til fremstilling av polyuretanskum skjer ved blanding av minst en polyeter eller polyester, minst et organisk isocyanat, en katalysator for polyeter- eller polyester- isocyanatreaksjon og en skumstabilisator, idet oppfinnelsen er karakterisert ved at det som skumstabilisator anvendes en siloksan- oksyalkylenperiode-kopolymer som' omfatter minst en siloksanigruppe inneholdende minst to sil-oksanenheter med følgende formel

hvori R inneholder fra 1—12 karbonatomer, og minst et radikal R er et toverdig hydrokarbonradikal og R forøvrig er en-verdlge hydrokarbonradikaler, b er 1, 2 eller 3, og minst en oksyalkylenperiode som inneholder minst fire oksyalkylengrupper med formelen -R'-0-, hvori R' er et alkylenradikal som inneholder fra 2—10 karbonatomer, hvor siloksan- og oksyalkylen-perioden er bundet til hverandre over det toverdige hydrokarbonradikal.

De kopolymere som er anvendbare ifølge denne oppfinnelse er av klassen som er kjent som blokk-kopolymere eller også segment-polymere. Blokk-kopolymere er sammensatt av minst to seksjoner eller blokker, minst en seksjon eller blokk sam-rnensaitt av en type av periodiske enheter eller grupper (f. eks. siloksangrupper som i kopolymerene som er anvendbare til denne oppfinnelse) og minst en annen seksjon eller blokk sammensatt av en forskjellig type av periodiske enheter eller grupper (f. eks. oksyalkylengrupper som i kopolymerene som er anvendbare for denne oppfinnelse). Blokk-kopolymerene kan ha lineære, cykliske eller forgrenete (tverr-forbundne) strukturer.

Siloksaniblokkene i kopolymerene i henhold til oppfinnelsens fremgangsmåte inneholder som nevnt minst to siloksangrupper som er representert av formelen

hvor R er en enverdig eller en toverdig hydrokarbonradikal og b er 1, 2 eller 3. Fortrinnsvis inneholder R fra en til ca. tolv karbonatomer. Radikalene representert av R kan være de samme eller forskjellige i hvilken som helst gitt siloksangruppe eller i hele siloksanblokken, og verdien av b i de forskjellige siloksangrupper i siloksanblokken kan være den samme eller forskjellig. De toverdige hydrokarbonradikaler representert av R binder siloksanblokken til oksyalkylenblokken. Hver siloksan blokk inneholder minst to grupper representert av formel (1) hvori minst en radikal representert av R er en toverdig hydrokarboniradikal. Siloksanblokken har et forhold av hydrokarbonradikaler til sili-konatomer fra 1:1 til 3:1.

Illustrerende for de enverdige hydro-karbonradikalene som er representert av R i formelen (1) er alkenylradlkalene (f. eks. vinyl- og allylradikalene); cykloalke-nylradikalene (f. eks. cyklohexenylradika-lene); alkylradlkalene (f. eks. metyl-, etyl-, isopropyl-, oktyl- og dodecylradikalene); arylradikaiene (f. eks. fenyl- og naftylradi-kalene); aralkylradikalene (f. eks. benzyl-og fenyletylradikalene); alkarylradikalene så som' styryl-, tolyl- og n-heksylfenylradi-kalene og cykloalkylradikalene (f. eks. cyk-loheksylradikalene).

Illustrerende for de toverdige hydrokarbonradikaler representert av R i formelen (1) er alkylenradikalene (så som metylen-, etylen-, propylen-, butylen-, 2,2-dimetyl-l,3-propylen- og decylenradikale-ne), arylenradikalene (så som fenylen- og p,p'-difeniy;lenradikalene), og alkarylenradikalene (så som fenyletylenradikalene). Fortrinnsvis er den toverdige hydrokarbonradikal en alkylenradikal som inneholder fra to til fire påfølgende karbonatomer. Siloksangrupper som inneholder toverdige hydrokarbonradikaler som erstatninger er illustrert av grupper som har formlene:

Disse toverdige hydrokarbonradikaler er bundet tål et silikonatom i siloksanblokken ved en silikon-til-karbonbinding og til et oksygenatom i oksyalkylenblokken ved en karbon-til-oksygen-binding.

Siloksanblokken kan inneholde siloksangrupper som er representert av formel (1) hvori enten de samme hydrokarbonradikaler er knyttet til silikonatomene (f. eks. dimetyl-siloksy-, difenylsiloksy- og dietylsiloksygruppene) eller forskjellige hydrokarbonradikaler er knyttet til sili-konatomenie (f. eks. metylfenylsiloksy-, fenyletylmetylsiloksy- og etylvinylsiloksy-gruppene).

Siloksanblokken i kopolymerene som er anvendbare i denne oppfinnelse kan inneholde en eller flere typer av siloksangrupper som er representert av formel (1) forutsatt at minst en gruppe har minst en toverdig hydrokarbonerstatming. Som' et eksempel kan bare etylenmetylsiloksygrup-per

være til stede i siloksanblokken eller siloksanblokken kan inneholde mer enn en type siloksangruppe, for eksempel blokken kan inneholde både etylenmetylsiloksy-grupper og difenylsiloksygrupper, eller blokken kan inneholde etyienmetylsiloksy-grupper, difenylsiloksygrupper og dietyl-siloksygrupper.

Siloksanblokken som er i kopolymerene som er anvendbare for denne oppfinnelse kan inneholde tref unksj onelle siloksangrupper (f. eks. monometylsiloksangrup-per, CH,jSiOir,), tof unks j onelle siloksangrupper (f. eks. dimetylsiloksangrupper, (CH3)2SiO-), enf unksj onelle siloksangrupper (f. eks. trlmetylsiloksangrupper, (CH8);! SiO()5) eller kombinasjoner av disse typer siloksangrupper som har de samme eller forskjellige erstatninger. På grunn av funksjonen til siloksangruppene kan siloksanblokken være hovedsakelig lineær eller cyklisk eller tverrforbundet eller den kan ha kombinasjoner av disse strukturer.

Siloksanblokken som inneholdes i kopolymerene som er anvendbare for denne oppfinnelse kan inneholde kjedeavsluttende organiske radikaler i tillegg til de enf unksj onelle siloksankj edeavsluttende grupper som omfattes av formel (1). Som illustrasjonseksempel kan siloksanblokken inneholde slike organiske avsluttende radikaler som hydroksylradlkal, aryloksy-radlkalene (så som fenoksyradikal) alk-oksyradikalene (så som metoksy-, etoksy-, propoksy- og butoksyradikalene) eller acyloksyradikalene (så som acetoksyradi-kal).

Siloksanblokkene i kopolymerene som

er anvendbare i denne oppfinnelse inneholder minst to siloksangrupper som er representert av formel (1). Fortrinnsvis inneholder siloksanblokkene et totalt antall av fra fem til tyve siloksangrupper som er representert i formel (1). Den del av aen gjennomsnittlige molekylvekt til kopolymere som kan. tilskrives siloksanblokkene kan være så høy som 50 000, men fortrinnsvis er den fra 220 til 20 000. Hvis den del av den gjennomsnittlige molekylvekt til kopolymere som kan tilskrives siloksanblokkene overstiger 50 000 eller hvis siloksanblokkene inneholder et totalt antall på mer enn 20 siloksangrupper som er representert i formel (1) er kopolymerene i alminnelighet ikke anvendbare, for eksempel kan de være for klebrige for hendig anvendelse i blandingene til denne oppfinnelse.

En siloksanblokk kan inneholde i tillegg til gruppene representert av formel (1), siloksangrupper representert av formel:

hvori R har betydningen som er definert i formel (1), e er 0, 1 eller 2, / er 1 eller 2 og e+ f er 1, 2 eller 3.

Oksyalkylenblokkene i kopolymerene til denne oppfinnelse inneholder hver minst fire oksyalkylengrupper som er representert av formelen,:

hvori R' er en alkylenradikal. Fortrinnsvis Inneholder alkylenradlkalen som er representert av R' i formel (2) fra to til ca. ti karbonatomer og fortrinnsvis fra to til tre karbonatomer. Illustrerende for oksylalky-lengruppene som er representert av formel (2) er oksyetylen, oksy-l,2-propylen, oksy-1,3-propylen, oksy-2,2-dimetyl-l,3-propylen, og oksy-l,10-decylengrupper.

Oksyalkylenblokkene i kopolymerene som er anvendbare i denne oppfinnelse kan inneholde en eller flere av forskjellige typer oksyalkylengrupper representert av formel (2). Som et illustrerende eksempel kan oksyalkylengruppene inneholde bare oksyetylengrupper eller bare oksypropylen-grupper eller både oksyetylen og oksypro-pylengrupper, eller andre kombinasjoner av de forskjellige typer oksyalkylengrupper representert av formel (2). Oksyalkylenblokkene i kopolymerene til denne oppfinnelse kan inneholde organiske kjedeavsluttende radikaler. Som et illustrasjonseksempel kan oksyalkylenblokkene inneholde slike avsluttende radikaler som hydroksyradikalet, aryloksyradikalet (slik som fenoksyradikalet), alkoksyradi-kalene (så som, metoksy-, etoksy-, propoksy- og butoksyradikalene), alkenyloksy-raciikalene (så som vinyloksy- og allyloksyradikalene). En. enkel radikal kan også tjene som, en enderadikal for mer enn en oksyalkylenblokk. For eksempel glyceroksy-radikalet

kan tjene som enderadikal for tre oksy-alkylenkjeder.

Oksyalkylenblokkene i kopolymerene som! er anvendbare i denne oppfinnelse kan inneholde minst fire oksyalkylengrupper som er representert av formel (2). Fortrinnsvis inneholder hver blokk fra fire til tredve slike grupper. Den del av den gjennomsnittlige molekylvekt til kopolymere som kan tilskrives oksyalkylenblokkene kan variere fra 176 [for (C2H40)J til 200 000, men er fortrinnsvis fra 176 til 15 000. Forutsatt at hver oksyalkylenblokk Inneholder minst fire oksyalkylengrupper representert av formel (2) er antallet av oksylalkylengrupper og den del av den gjennomsnittlige molekylvekt til kopolymere som kani tilskrives oksyalkylenblokkene ikke kritisk, men de kopolymere hvori den del av den gjennomsnittlige molekylvekt som kan tilskrives oksyalkylenblokkene overstiger 200 000 eller som inneholder mer enn femti oksyalkylengrupper pr. blokk er mindre brukbare, for eksempel de er for klebrige for passende anvendelse i blandingene til denne oppfinnelse'.

Kopolymerene som er anvendbare i denne oppfinnelse kan inneholde siloksan-blokker og o-ksyalkylenblokker i hvilken som helst relativ mengde. For å ha ønskede egenskaper bør kopolymere inneholde fra 5 vektdeler til 95 vektdeler siloksanblok-ker og fra 5 vektdeler til 95 vektdeler oksy-alkylenblokker pr. 100 vektdeler av kopolymere. Fortrinnsvis inneholder kopolymerene 5 vektdeler til 50 vektdeler siloksan-blokker og fra 50 vektdeler til 95 vektdeler oksyalkylenblokker pr. 100 vektdeler av kopolymere.

Kopolymerene som er anvendbare i denne oppfinnelse kan inneholde mer enn en av hver av blokkene, og blokkene kan være arrangert i forskjellige arrangementer, så som lineære, cykliske eller forgrenete arrangementer. Som et illustrasjonseksempel er følgende klasser forbindelser blant siloksan-oksylalkylenblokk-kopolymerene som er anvendbare ved fremgangsmåten ifølge denne oppfinnelse:

(A) Kopolymere som inneholder minst en enhet som er representert av formelen: (B) Kopolymere som inneholder minst en enhet som er representert av formelen: (C) Kopolymere som inneholder minst en, enhet som' er representert av formelen:

I de ovenfor nevnte formler (3), (4) og (5) er G en enverdig hydrokarbonradikal, G' er en toverdig hydrokarbonradikal1, G" er

en alkyleniradikal som inneholder minst

to karbonatomer, G'" er et hydrogenatom eller en enverdig hydrokarbonradikal fri for alifatisik umettethet og n er et helt tall som har en verdi på minst fire. I formler

(3) og (4) er c 0, 1 eller 2, og i formel (5)

er c 0 eller 1. I formler (3), (4) og (5) kan

G representere den samme eller forskjellige radikaler, n er fortrinnsvis et helt tall som har en verdi fra 4 til 30 og G" kan representere den samme eller forskjellige radikaler, det vil si gruppen (OG") kan representere for eksempel gruppene: -(OC,H4)„-, (OC2H4)p(OC;1H(i)(|-, (-OC3H(i)p- eller (OC2 H^^OCfjH,,;), - hvor p og q er hele tall som har en verdi på minst en.

Det enverdige hydrokarbonradikal representert ved G i formlene (3), (4) og (5) kan være mettet eller olefinisk umettet eller kan inneholde benzenoid umettethet. Illustrerende eksempler på de enverdige hydrokarbonradikaler representert av G er de lineære alifatiske radikaler (f. eks. metyl-, etyl- og decylradikalene), de cykloalifatiske radikaler (f. eks. cykloheksyl- og cyklopentylradikalene), arylradikalene (for eksempel fenyl-, tolyl-, xylyl- og naftyl-radikalene), aralkylradikalene (f. eks. benzyl- og beta-fenyletylradikalene), de umettede lineære alifatiske radikaler (f. eks. vinyl-, allyl- og heksenylradikalene) og de umettede cykloalifatiske radikaler (f. eks. cykloheksenylradikalene).

Fortrinnsvis inneholder G og G' radikalene [inkludert i definisjonen av R i formlene (1) og (l-a) ovenfor] fra en til ca. tolv karbonatomer og G" radikalene inneholder [inkludert i definisjonen av R' i formel (2) ovenfor] fra to til ca. ti karbonatomer. Når G'" radikalen. er enverdig hydrokarbonradikal fri for alifatisk umettethet inneholder det fortrinnsvis fra en til ca. tolv karbonatomer.

Illustrerende for de toverdige hydrokarbonradikaler som er representert av G' i formlene (3), (4) og (5) er alkylenradikalene (f. eks. metylen-, etylen-, 1,3-propylen-, 1,4-butylen- og 1,12-dodecylenradikalene) arylenradikalene (f. eks. fenylen-radikalet) og alkarylenradikalene( f. eks. fenyletylenradiikalene). I formlene (3), (4) og (5) er G' fortrinnsvis en alkylenradikal som inneholder minst to karbonatomer.

Illustrerende eksempler på alkylenradikalene som: inneholder minst to karbon-

atomer representert av G" i formlene (3), (4) og (5) er etylen-, 1,2-propylen-, 1,3-propylen-, 1,6-heksylen-, 2-etylheksylen-1,6- og 1,12-dodecylenradikalene.

Illustrerende eksempler på radikalene representert av G'" i formlene (3), (4) og (5) er de mettede lineære eller forgrenete kjedealifatisfce hydrokarbonradikaler (for eksempel metyl-, etyl-, propyl-, n-butyl-, tert.-butyl- og decylradikalene), de mettede cykloalifatiske hydrokarbonradikaler (f. eks. cyklopentyl- og cykloheksylradika-iene), arylhydrokarbonradikalene (f. eks. fenyl-, tolyl-, naftyl- og xylylradikalene) og aralkylhydrokarbonradikalene (f. eks. benzyl- og betafenyletylradlkalene).

De følgende er representative for de liydirolytisk stabile siloksan-oksyalkylenblokk kopolymere som er anvendbare i ienne oppfinnelsen. I formlene representerer Me metyl (CH.,), Et etyl (CHMCH2), 0 fenyl (CBH3) og x er et helt tall. Hvor formelen representerer en enhet av en polymer må det forstås at polymeren slutter med radikaler av typen som er beskrevet ovenfor.

Siloksanoksyalkylenblokk kopolymerene som er anvendbare ved polyuretanskum-fremstillingen ifølge oppfinnelsen kan tilberedes etter flere vanlige fremgangsmåter. For eksempel kan kopolymerene som er anvendbare i denne oppfinnelse produseres ved en prosess som omfatter danning av en blanding av et siloksanpolymer som inneholder en silikonbinding, halogenerstattet enverdig hydrokarbongruppe og et alkalisk metallsalt av en oksyalkylenpolymer og oppvarme blandingen til en temperatur som er tilstrekkelig høy til å få sil-oksanpolymeren og saltet til å reagere så det frembringer kopolymere. Denne prosess er her vist til som «metateseprosessen» og den omfatter en metatesereaksj on som kan illustreres ved hjelp av følgende likning:

hvori R2 er en toverdig hydrokarbonradikal, r er et helt tall som har en verdi på minst 1 og fortrinnsvis 1 til 4, X er et halogenatom, M er et alkalisk metall, SILOKSAN angir en siloksanblokk og OKSYALKYLEN angir en oksyalkylenblokk.

Siloksanpolymerene som er anvendt som igangsetningsmaterialer til å frembringe kopolymierene til denne oppfinnelse ved hjelp av metateseprosessen inneholder minst to grupper representert av formel (1) hvori R er en enverdig hydrokarbonradikal og b har en verdi fra 1 til 3. Disse siloksanpolymere inneholder minst en gruppe representert av formelen (1) hvor minst en gruppe representert av R er en halogenerstattet enverdig hydrokarbonradikal.

Halogenerstattede enverdige hydrokarbonradikaler tar del i metatesereaksj onen og omdannes til toverdige hydrokarbongrupper som binder siloksanblokkene til oksyalkylenblokkene i kopolymeren. Fortrinnsvis inneholder det igangsettende siloksanpolymer en silikonbundet, klorerstat-tet enverdig hydrokarbonradikal som inneholder fra to til fire karbonatomer så som en gamma-klorpropyl- eller delta-klor-butyl-radikal.

Siloksaripolymerene som er anvendt som igangsetningsmaterialer under fremstillingen av kopolymere som er anvendbare i denne oppfinnelse ved hjelp av metateseprosessen kan fremstilles ved hjelp av forskjellige kjente fremgangsmåter. Ved en slik fremgangsmåte fremstilles det igangsettende siloksanpolymer ved å lage en blanding av et organisk silan og et kloreringsmiddel og få silanet og midlet til å reagere så de fremstiller et klororganisk klorsilan. Klororganisk klorsilan som er fremstilt på denne måte omdannes så til klororganisk siloksan ved hjelp av kjent hydrolyse-, dehydrerings- og utjevnings-fremgangsmåite. Ved en annen prosess frembringes det igangsettende siloksanpolymer ved å lage en blanding av et olefint umettet halohydrokarbon og en siloksanpolymer som inneholder silanisk hydrogen (det vil si hydrogen bundet til silicium) og å få halohydrokarbonet og siloksanpolyme-ren til å undergå en ytterligere reaksjon for å frembringe en siloksanpolymer som inneholder en siliciumbundet, halogenerstattet enverdig hydrokarbongruppe.

Saltene av oksyalkylenpolymere som er anvendt som' igangsetningsmaterialer

under fremstilling av kopolymerene til denne oppfinnelse ved metateseprosessen kan være representert av strukturformlene (MO),-OKSYALKYLEN hvori r, M og OKSYALKYLEN har betydningene som, er definert i formel (6). Fortrinnsvis representerer M et kalium- eller natriumatom. Det igangsettende oksyalkylenpolymersalt kan ha minst en kj edesluttende radikal representert av -OM. Når bare en -OM slut-tende radikal er til stede i det igangsettende oksyaJkylenpolymer, kan andre organiske endeblokkerende radikaler (så som alkoksy-, hydrofcsyl- og aryloksyradikaler) være til stede. I tillegg til -OM endeblokkerende radikaler er det igangsettende oksylalkylenpolymersalt sammensatt av minst fire grupper representert av formel (2).

Saltene til oksyalkylenpolymerene anvendt som Igangsetningsmaterialer under fremstillingen av kopolymerene til denne oppfinnelse ved hjelp av metateseprosessen fremstilles med fordel ved hjelp av kjente fremgangsmåter. En slik fremgangsmåte omfatter fremstilling av et ok-syalkylenpoilymer som inneholder en eller flere avsluttende hydroksylradikaler og så konvertere en eller flere hydroksylradikaler til -OM radikaler. Passende hydroksylav-sluttende oksyalkylenpolymere fremstilles av minst en alkylenoksyd ved hjelp av kjente fremgangsmåter så som fremgangs-måtene forklart i U.S. patent nr. 2 448 664, 2 425 755 og 2 425 845. En av disse fremgangsmåter omfatter tilsetning av et alkylenoksyd til en blanding som inneholder en eller flere hydroksylradikaler (kalt en «igangsetter») så som vann, butanol, 2-etylheksandiol eller glycerol for å frembringe oksyalkylenpolymere.

Hydroksylavsluttede oksylalkylenpo-lymiere konverteres til salter som er anvendbare som igangsetningsmaterialer i metateseprosessen ved hjelp av kjente fremgangsmåter, såsom en fremgangsmåte som omfatter fremstilling av en blanding av et hydroksylavsluttet oksyalkylenpolymer og en alkalisk metallhydroksyd eller

-alkoksyd, og oppvarme blandingen til en temperatur som' er tilstrekkelig høy til å få det hydroksylavsluttede oksyalkylenpolymer og det alkaliske metallhydroksyd eller -alkoksyd til å reagere så det fremstiller saltet. Den sistnevnte reaksjon kan være representert av følgende likning: hvor r, OKSYALKYLEN og M har de ovenfor nevnte betydninger, W er et hydrogenatom eller hvilken som helst alkylradikal (så som en: metyl-, etyl- eller propylradi-kal). En flyktig flytende organisk forbindelse kan tilsettes blandingen som er anvendt til å fremstille saltet og så kan blandingen oppvarmes for å fjerne den; flytende organiske forbindelse og vannet dannet i reaksjonen somi en azeotrop (det vil si når R? er hydrogen). Hydroksylavsluttede oksyalkylenpoly mere kan konverteres til salter som er anvendbare som igangsetningsmaterialer i metateseprosessen ved hjelp av en annen fremgangsmåte som omfatter fremstilling av en blanding av det hydroksylavsluttede oksyalkylenpolymer og et alkalisk metall-hydrid og oppvarme blandingen till en temperatur som er tilstrekkelig høy til å få polymeren og hydridet til å reagere for å fremstille saltet. Denne sistnevnte reaksjon kan være representert av følgende likning:

hvori r, OKSYALKYLEN og M har betydninger definert for likning (6).

Temperaturen anvendt under fremstilling av siloksanoksyalkylenkopolyme-rene anvendbare i denne oppfinnelsen ved hjelp av metateseprosessen er ikke helt kritiske. Temperaturer på fra 50°C til 200°C er anvendbare, men temperaturer på fra 80°C til 150°C er å foretrekke. Skjønt andre temperaturer kan anvendes, har man funnet det ønskelig å fremstille kopolymerene ved å holde seg til de angitte temperatur-områder.

Metatesereaksjonen representert av likningen (6) ovenfor utføres passende i en flytende organisk forbindelse hvori det igangsettende siloksan og det igangsettende sælt er gjensidig oppløsbare. Som en illustrasjon kan en oppløsning som inneholder en flytende organisk forbindelse (så som toiluen, benzen, xylen, dibutyleter eller cyk-loheksan), det igangsettende siloksan og det igangsettende salt lages og så kan blandingen oppvarmes for å få siloksanet og saltet til å reagere i den flytende organiske forbindelse for å fremstille en siloksan-oksyalkylen kopolymer. Foretrukne flytende organiske forbindelser hvori igangsetningsmaterialene kan oppløses er toluen og xylen. Mengden av den flytende organiske forbindelse som er anvendt er ikke helt kritisk og kan variere fra 25 vektdeler til 1000 vektdeler av den flytende organiske forbindelse pr. 100 vektdeler av igangsetningsmaterialene. Fortrinnsvis anvendes1 fra 100 vektdeler til 500 vektdeler av den flytende organiske forbindelse pr. 100 vektdeler av igangsetningsmaterialene. Fordi mengden av den flytende organiske forbindelse ikke er kritisk, kan avvik fra de angitte mengder tillates, men gir ikke noen spesiell forbedrende økning.

Ved avslutningen av reaksjonen representert av likningen (6), kan, den flytende organiske forbindelse hvori reaksjonen

foregikk fjernes fra kopolymere dannet i

reaksjonen ved oppvarming av blandingen

for å fordampe den flytende organiske forbindelse fortrinnsvis ved trykk under atmo-sfærens trykk.

Det alkaliske metallhalid (det vil si MX) fremstilt i reaksjonen representert av likning (6) utfelles i alminnelighet fra reaksjonsblandingen anvendt til å fremstille kopolymierene til denne oppfinnelse. Disse alkaliske metallhalider skilles lett fra reaksjonsblandingen ved å filtrere reaksjons-blåndingen eller ved å sentrifugere reaksjonsblandingen og avhelle den flytende del.

Den relative mengde av reaktantene anvendt i metateseprosessen er ikke meget kritisk. Mengder av reaktant som frembringer enten støkiometriske mengder av -OM og silikonbundme, halogenerstattede enverdige hydrokarbonradikaler eller et lite overskudd av de siste radikaler er i alminnelighet foretrukket.

Kopolymere anvendbare i denne oppfinnelse fremstilt ved hjelp av reaksjonen

representert av likning (6) kan inneholde

noen -OM radikaler hvor M har den ovenfor nevnte betydning eller silikonbundne, halogenerstattede enverdige hydrokarbonradikaler. Tilstedeværelsen av disse radikaler kommer av enten den ufullstendige reaksjon av igangsetningsmaterialene eller av tilstedeværelsen, av et overskudd av disse grupper i det igangsettende oksyalkylen-polymer. Slike -OM radikaler i kopolymere kan fjernes ved å vaske kopolymeren med en syre, så som saltsyre. Alternativt kan disse -OM radikaler etterlates med hensikt i kopolymere, f. eks. for å tjene som, «inne-byggede» basiske katalysatorer for etter-følgende utjevningsreaksjoner hvis slike utjevnlngsreaksj oner er ønsket. Uomsatte silikonbundne halogenerstattede enverdige hydrokarbonradikaler i kopolymeren danner reaktive fundamenter som tillater mo-

difikasjon av polymeren ved hjelp av reaksjon med andre materialer.

Kopolymerene som er anvendbare i denne oppfinnelse kan også fremstilles ved hjelp av en annen fremgangsmåte (kalt «addisjonsprosessen») som omfatter fremstilling av en blanding av et siloksanpolymer som inneholder en hydrogen-siloksy-gruppe (det vil si en HSiO-gruppe) et oksyalkylenpolymer som inneholder en alkenyl-oksykj e&eendegruppe og en platinakataly-sator og å oppvarme blandingen til en temperatur som er tilstrekkelig høy til å få siloksanpolymere og oksyalkylenpolymere til å reagere så det fremstilles kopolymere. Den sistnevnte reaksjon er en addisjons-reaksjon som kan illustreres ved følgende likning:

hvori OKSYALKYLEN, SILOKSAN og r har betydningen som er angitt for formel (6), OR6 er en alkenyloksyradikal (så som vinyloksy- og allyloksyradikalene) og R5 er en alkylenradikal som inneholder minst to etter hverandre følgende karbonatomer. Addisjonsprosessen er anvendbar for fremstilling av de kopolymere til denne oppfinnelse som inneholder en siloksanblokk som er bundet til en oksyalkylenblokk av en alkylenradikal som har minst to etter hverandre følgende karbonatomer (f. eks. en etylen, 1,2-propylen eller 1,2-butylen-gruppe og liknende). Anvendbare katalysatorer inneholder fra 0,001 til 5,0 vektpst. platina basert på reaktantene. Spesielt anvendbare katalysatorer er platina båret på gamma-allotropen av aluminiumoksyd og klorplatinasyre. Flytende organiske forbindelser hvori de igangsettende polymere er gjensidig oppløsbare, så som toluen, kan anvendes i addisjonsprosessen. Temperaturen som anvendes kan variere fra 25 til 200°C.

De igangsettende oksyalkylenpolymere som er anvendt under fremstilling av kopolymerene som: er anvendbare i denne oppfinnelse ved addisj onsprosessen ender i en, to eller flere alkenyloksyradikaler. Disse alkenyloksyradikaler reagerer så de frembringer de toverdige hydrokarbonradikaler som binder oksyalkylenblokkene til siloksanblokkene i kopolymeren, Når de igangsettende oksyalkylenpolymerer inneholder bare en endealkenyloksyradikal inneholder det andre enderadikaler så som alkoksy-eller aryloksyradikaler. I tillegg til alke-nyloksy endeblokkeringsradikal eller -radikaler inneholder det igangsettende oksyalkylenpolymer minst fire oksyalkylengrupper representert av formel (2).

Det igangsettende oksyalkylenpolymer anvendt i addisjonsprosessen kan fremstilles ved kjente fremgangsmåter. Som et illustrerende eksempel kan et typisk igangsettende vinyloksyendeoksyalkylenpolymer fremstilles ved hjelp av en fremgangsmåte som omfatter dannelse av en blanding av et hydroksylendeoksyalkylenpolymeracety-len og en katalysator (så som kaliumhydr-oksyd) og å få polymeren og acetylenet til å reagere og frembringe det igangsettende oksyalkylenpolymer. Hydroksyendeblokker-te oksyalkylenpolymere som er anvendbare til å fremstille alkenyloksyendeoksyalky-lenpolymere er angitt 1 U.S. patenter nr. 2 448 755, 2 425 755 og 2 425 845.

Som en ytterligere illustrasjon kan allyloksy- eller metallyloksyendeoksyalky-lenpolymere fremstilles ved en fremgangsmåte som- omfatter dannelse av en blanding av (a) et salt av en oksyalkylenpolymer som er tilberedt i henhold til reaksjonen til likning (7) ovenfor og (b) et alke-nylhalid, så som et allylhalid eller metallyl-. halid og får blandingen til å reagere og frembringer den igangsettende oksyalkylenpolymer.

Siloksanpolymerene som- er anvendt som igangsetningsmateriale under fremstilling av kopolymerene til denne oppfinnelse ved hjelp av addisjonsprosessen inneholder minst to grupper representert av formlene (1) eller (l-a) hvori R er et enverdig hydrokarbonradikal eller et hydrogenatom og b hiar en verdi fra 1 til 3. Disse siloksanpolymere inneholder minst en gruppe representert av formlene (1) eller

(l-a) hvor minst en gruppe representert av R er et hydrogenatom.

De igangsettende siloksanpolymere som er anvendt i addisjonsprosessen kan fremstilles ved hjelp av kjente fremgangsmåter. Som et illustrerende eksempel kan et typisk igangsettende siloksanpolymer fremstilles ved en fremgangsmåte som omfatter fremstilling av en blanding av en cyklisk tetramer av metylhydrogensiloksan, heksame-tyldisiloksan og en sur likevektskatalysator (så som svovelsyre) og omrøre blandingen

ved ca. romtemperatur inntil siloksanene

er i likevekt for å frembringe et igangsettende siloksanpolymer som har formel Me;iSiO (HSiMeO) 4SiMe,,.

De relative mengder av igangsetningsmaterialene anvendt i addisjonsprosessen er ikke strengt kritiske. Mengdene til igangsetningsmaterialene som danner stø-kiometriske mengder av hydrogensiloksan-grupper og alkenyloksyradikaler er foretrukket, skjønt andre mengder kan anvendes. Når andre enn støkiometriske mengder av disse grupper er til stede, kan det fremstilte kopolymer inneholde uomsatte hydrogensiloksy- og alkenyloksy-grupper. Tilstedeværelsen av slike omsatte grupper i kopolymeren kan til sine tider være ønskelig, f. eks. når det er ønskelig å ha reaktive grupper i kopolymeren slik at kopolymeren kan fås til å reagere med andre materialer.

Siloksaninnholdet i kopolymerene brukt i denne oppfinnelse kan økes ved en likevektsprosess som omfatter å omsette en siloksan-oksyalkylenkopolymer som er anvendbar i denne oppfinnelse og et vanlig siloksanpolymer i nærvær av en likevektskatalysator for å frembringe en annen siloksan-oksyalkylenkopolymer som er anvendbar i denne oppfinnelse og som har et høyere siloksaninnhold enn den igangsettende kopolymer.

Passende likevektskatalysatorer omfatter slike basiske forbindelser som alkaliske metalloksyder, hydroksyder og silanolater og tetraorganiske ammoniumhydr-oksyder og -silanolater. Fortrinnsvis er likevektskatalysatoren kaliumdimetylsilan-olat eller tetrametylammoniumhydroksyd eller -sllanolat. Mengden av den basiske forbindelse anvendt som likevektskatalysator er ikke strengt kritisk og kan gå fra 0,005 vektdeler til 2,0 av den basiske forbindelse pr. 100 vektdeler av reagensene, men fortrinnsvis fra 0,01 til 1,0 vektdeler av den basiske forbindelse pr. 100 vektdeler av de anvendte reagenser. Andre enn de indikerte mengder av katalysatorer er i alminnelighet ikke så gode, men kan anvendes hvis ønsket.

Temperaturen anvendt for likevektsprosessen kan variere stort. Likevektsprosessen kan utføres ved en temperatur på fra 25°C til 200°C, men fortrinnsvis fra 80°C til 160°C. Andre enn de angitte temperaturer kan anvendes i likevektsprosessen, men det er ikke spesielt ønskelig å avvike fra de angitte områder fordi ikke noen sammenliknbar fordel oppnås.

Av og til er det ønskelig å blande sil-oksanoksyalkylenkopolymeren cg det vanlige siloksan med en flytende organisk forbindelse hvori de er gjensidig oppløsbare og så utføre likevektsprosessen i den flytende organiske forbindelse. Anvendelsen av slike flytende organiske forbindelser er angitt i de tilfeller hvor kopolymeren og/ eller siloksanet er klebrige og lerfor van-skelige å blande tilstrekkelig og bringe i reagerende kontakt. Illustrerende for slike flytende organiske forbindelser er flytende hydrokarboner så som to luen og benzen. Deg utføres likevektsprosessen fortrinnsvis uten en slik flytende organisk forbindelse.

I alminnelighet er hvilken' som helst vanlig siloksanpolymer anvendbar som et reagens i likevektsprosessen. Illustrerende for anvendbare siloksanpolymere er blandinger av cykliske siloksaner så som blandinger som inneholder cyklisk trimer av dimetylsiloksan og cyklisk tetramer av dimetylsiloksan.

Siloksan-oksyalkylenkopolymere kan fremstilles ved metatese og addisjonsprosessen beskrevet ovenfor fra igangsettende siloksanpolymere og igangsettende oksyalkylenpolymere som inneholder andre grupper i tillegg til de som er nevnt ovenfor. Som illustrasjon kan kopolymere fremstilles ved addisjonsprosessen fra (a) siloksanene beskrevet ovenfor som, er anvendbare 1 addisjonsprosesisen og (b) de alkenyloksyavsluttede oksyalkylenpolymerene som inneholder grupper som er avledet fra organiske forbindelser som inneholder tre eller flere hydroksylsubstituenter. Som en ytterligere illustrasjon kan kopolymere fremstilles fra igangsettende siloksaner som inneholder en fierverdig hydrokarbongruppe som er bundet til to eller flere siloksangrupper ved hjelp av karbon-til-silikon bindinger.

Igangsettende oksyalkylenpolymere som inneholder grupper avledet fra organiske forbindelser som inneholder tre eller flere hydroksylsubstituenter kan fremstilles ved å anvende organiske forbindelser som inneholder tre eller flere hydroksylsubstituenter som igangsettere, i reaksjonen som fremstiller polymeren. Illustrerende for slike organiske forbindelser som inneholder tre eller flere hydroksylsubstituenter er glycerin; 1,2,6-heksantriol; 1,3,5-heksantriol; trimetylolmetan og trimetyloletan. Kopolymere fremstilt av oksyalkylenpolymere som' har enheter avledet fra slike polyhydroksyforbindelser har ytterligere tverrbinding på grunn av tilstedeværelsen av gruppen som er avledet fra polyhydr-oksyforbmdelisen.

Igangsettende siloksanpolymere som inneholder hydrokarbongrupper som er bundet til to eller flere siloksangrupper ved karbon til silikon bindinger kan fremstilles fra poly(alkoksysilyl) alkaner ved kjente fremgangsmåter.-Som illustrerende eksempel kan poly(alkoksysilyl)alkaner, så som bis (trialkoksysilyl) etan, tris(trietoksy-silyl)butan eller tris(trietoksysilyl)heksan blandes med et alkoksysilan som inneholder et silikonbundet halogensubstituert hydrokarbonradikal og andre alkoksysila-ner og blandingen behandles i henhold til kjente hydrolyse- og likevektsprosesser for å frembringe det igangsettende siloksanpolymer. Det igangsettende siloksanpolymer kan så anvendes til å fremstille siloksan-oksyalkylenkopolymere ved hjelp av metatesefremgangsmåten.

Skum av polyuretan fremstilles ved å blande sammen et organisk isocyanat og en polyeter og deretter utføre skumreaksjo-nen. Blandingen fås til å skumme ved tilstedeværelsen av en katalysator og skumstabilisator (en hydrolytisk stabil siloksanoksyalkylenblokk-kopolymer i henhold til denne oppfinnelse) ved hjelp av et blåse-mlddel, så som vann, et fluorkarbon eller en annen inert gass eller blandinger av disse.

Ut fra disse blandinger fremstilles stivt, halvstivt eller fleksibelt polyuretanskum. Man kan også ved anvendelse av oppfinnelsens fremgangsmåte fremstille forpolymere eller halv-forpolymere.

De relative mengder av polyeter (eller blanding av polyetere), isocyanater (eller blanding av isocyanater), katalysator (eller kombinasjoner av katalysatorer) og oppblåsningsmidler (eller kombinasjon av oppblåsningsmidler) som skal anvendes ved skumfremstillingen er vel kjent i faget og avhenger av den anvendte fremgangsmåte (engangsoperasjon, semiprepolymer eller prepolymer) og typen av det skum som er ønsket (stivt, halvstivt eller fleksibelt). De relative mengder av hydrolytisk stabil siloksan-oksyalkylen blokkopolymer eller blanding av slike kopolymere som brukes i blandingen til denne oppfinnelse er disku-tert nedenfor.

De aktive hydrogendnneholdende polyetere som er anvendt ved tilberedningen av polyuretanskum. omfatter de lineære og forgrenete kjedepolyetere som har en fler-het av acykliske eteroksygener og inneholder minst to hydroksylradikaler. Polyeterne har molekylvekter basert på deres hydroksylverdier som varierer fra 250 til 7500.

Nedenfor omtales kort en del polyetere som er illustrerende for den type som med fordel kan anvendes 1 henhold til oppfinnelsen: polyoksyalkylenpolyoler som inneholder 1 eller flere kjeder av bundne oksyalkylenradikaler fra omsetning av en eller flere alkylenoksyder med acykliske og alicykliske polyoler, produkter fra omsetning av et 1,2-alkylenoksyd med en-kj ernede polyhydroksybenzener, eller ved omsetning av 1,2-alkylenoksyder med fler-kjernede hydroksybenzener, videre adduk-ter av etylenoksyd, propylenoksyd og buty-lenoksyd med fenol-formaldehyd, eksem-pelvis novolakker, videre omsetningspro-dukter av alkylenoksyder med acykliske polyaminer.

I tillegg til de hydroksylholdlge polyetere som er beskrevet ovenfor, kan mange andre klasser av forbindelser som inneholder aktive hydrogenatomer reagere med organiske isocyanater for å frembringe polyuretanskum. Eksempler på andre brukbare aktive hydrogenholdige forbindelser er hydroksylholdige polyestere, poly-amider og polyaminer. De hydrolytisk stabile siloksan-oksyalkylenblokkopolymere som. er beskrevet ovenfor er også skumstabilisatorer for uretanskumblandlnger som inneholder slike polyestere polyami-der og polyaminer.

Som en alminnelig regel tilberedes cel-leformet uretanskum med maksimal stiv-het ved å anvende polyetere som1 har en molekylvekt i området av 250 til 1500, for halvstivt skum. bør molekylvekten til polyetere være 800 til 1800, og for fleksibelt skum med åpne celler bør polyetere ha en øket kjedelengde og ha en molekylvekt på 1800 til 5000.

Flere organiske isocyanater kan anvendes for reaksjon med polyeterne som er beskrevet overfor for å skaffe til veie uretanskum. Foretrukne isocyanater er po-lyisocyanater og polyisotiocyanater med den alminnelige formel :

hvori Y er oksygen eller svovel, i er et helt tall på to eller mer og Q er et alkylen, substituert alkylen, arylen eller substituert arylenradikal, et hydrokarbon eller substituert hydrokarbonradikal som inneholder en eller flere aryl -NCY bindinger og en eller flere alkyl -NCY bindinger. Q kan også omfatte radikaler så som -QZQ- hvor Z kan være en toverdig halvpart så som -O-, -O-Q-O-, C02., -S- -S-Q-S- og -S02-. Eksempler på slike forbindelser omfatter heksametylendiisocyanat, 1,8-diisocyanat-p-metan, xylylendiisocyanat, (OCNCH,CHS)-CH2OCH2)2-l-metyl-2,4-dilsocyanatcyklo-" heksani, fenylendiisocyanater, tolylendiiso-cyanater, klorfenylendiisocyanater, dife-nylfmetan-4,4'-dii.so€yanat, naftalen-l,5-diisocyanat, trifenylmetan-4,4',4"-triisocya-nat, xylen-alfa,alfa'-dilsotiocyanat og iso-propylbenzen-alfa-4-diisocyanat.

Ytterligere inkludert er dimerer og trimerer av isocyanater og diisocyanater og polymere diisocyanater med hovedform-lene:

hvori i og j er hele tall på to eller mer, så vel som forbindelser med hovedformel: hvori i er en eller mer og L er et enfunk-sjonelt eller f ler funksjonelt atom eller radikal. Eksempler på denne type omfatter etylfosfonisk diisocyanat, C2H,P(0) (NCO)2; fenylfosfonisk diisocyanat, C(iH3P(NCO)2; forbindelser som inneholder en =Si-NCY-gruppe, isocyanater avledet fra sulfonami-der (QS02NCO), cyansyre, tiocyansyre, og forbindelser som inneholder et metall-NCY radikal så som tributyltinn isocyanat. Mengden av isocyanatet som er anvendt vil avhenge av tettheten til uretan-skummet og mengden av tverrbindinger som er ønsket. Stort sett bør den totale -NCO ekvivalent i forhold til total aktiv hydrogenekvivalent hos polyetere være slik at den utgjør et forhold på 0,8 til 1,2 ekvivalenter av -NCO pr. ekvivalent aktivt hydrogen av fortrinnsvis et forhold på 0,9 til 1,1 ekvivalenter.

Skumoperasjonen fås i stand ved hjelp av vann, ved hjelp av fluorkarbongasser som er gjort flytende og som har koke-punkt under 27°C og over 16°C, eller ved hjelp av andre inerte gasser så som nitrogen, karbondioksyd, metan, helium og argon. Gassene som er gjort flytende er mettede, allfatiske fluor-hydrokarboner som fordamper ved eller under temperaturen til den skummende masse. Slike gasser er i det minste delvis fluorerte og kan også på annen måte være halogenerte.

Fluorkarbonblåsemldler omfatter tri-klormonofluormetan; diklordifluormetan; dlklorf luormetan; 1,1-diklor-l-fluoretan; l-klor-1,5 -difluor- 2,2-diklor-etan og 1,1,1-trifluor- 2-klor-2-fluor- 3,3-difluor- 4,4,4-trifluorbutan. Mengden av det anvendte blåsemiddel vil variere med tettheten som er ønsket i det skummende produkt. I sin alminnelighet kan det sies at for 100 g harpiksblanding som: inneholder et gjen-nomsnittlig NCO/OH forhold på 1 til 1, er 0,005 til 0,3 mol gass brukt til å danne tett-heter som går fra 13,62 kg til 0,454 kg pr. 0,028 m3. Hvis ønsket kan vann anvendes i forbindelse med den inerte gass eller fluorkarbonblåsemiddel, eller vann kan anvendes som det eneste blåsemiddel.

Katalysatorer som er passende til å akselerere polyeter-isocyanatreaks j onen omfatter aminer og en mengde metallforbindelser, både anorganiske metallforbindelser og metallforbindelser som inneholder organiske grupper. Spesielt anvendbare katalysatorer er tertiære aminer og organiske tinnforbindelser. Alle de ovenfor nevnte katalysatorer kan anvendes alene eller i blandinger med en eller flere av de andre slike katalysatorer.

Blant organiske tinnforbindelser som bør spesielt nevnes er tinnholdige acylater, tinnholdige alkoksyder og dialkyl-tinnsal-ter av karboksylsyrer.

De tertiære aminer som er anvendbare som katalysatorer i blandingene til denne oppfinnelse omfatter tertiære aminer som stort sett ikke reagerer med isocyanatgrupper og tertiære aminer som inneholder aktive hydrogenatomer som kan reagere med isocyanatgrupper.

Katalysatormengden som skal anvendes i uretanskumblandingene er vel kjent av fagfolk i uretanharpiksskumfaget. Vanligvis er mengden av aminokatalysator som anvendes mellom 0,05 og 0,2 vektdeler pr. 100 vektdeler polyeter og mengden av organiske metallkatalysatorer er mellom 0,05 og 0,8 vektdeler pr. 100 vektdeler polyeter. Tertiære aminkatalysatorer anvendes fortrinnsvis i mengder på mellom 0,1 og 0,15 vektdeler pr. 100 vektdeler polyeter og organiske tinnkatalysatorer anvendes fortrinnsvis i mengder på 0,2 vektdeler pr. 100 vektdeler polyeter.

Mengden av hydrolytisk stabil siloksanoksyalkylenblokkopolymer anvendt som skumstabilisator ved oppfinnelsens fremgangsmåte varierer innen vide grenser fra 0,1 vekts-pst. til 10 vekts-pst. eller mere.

[Vekt-prosentene er basert på den totale vekt av skumblandingen, det vil si polyeteren, isocyanatet, katalysatoren, vannet (hvis det er til stede) og skumstabilisatoren]. Det er ingen forholdsmessig fordel ved å anvende mengder av skumstabilisator som er større enn 10 vekt-pst. Fortrinnsvis varierer mengden av siloksan-oksyalkylenblokkopolymer som er til stede i skumblandingen fra 0,5 vekt-pst. til 2,0 vekt-pst.

Man har oppdaget at for bruk som en skumstabilisator bør den hydrolytisk stabile siloksan-oksyalkylenblokkopolymer fortrinnsvis ha en molekylvekt på fra 3000 til 12 000. Innenfor dette molekylvektom-rådet, har de foretrukne skumstabilisatorer et siloksanblokkinnhold som varierer fra 10 vekt-pst. (basert på den totale vekt av siloksan og oksy-alkylenblokker i kopolymeren) for kopolymerer som har molekylvekter på 3000 opp til 50 vekt-pst. for kopolymerer som har molekylvekter på 12 000.

En spesiell brukbar fremgangsmåte til å lage uretanskum fra skumblandingene til denne oppfinnelse består av å (1) kombin-re ved en temperatur mellom- 15°C og 50°C atskilte blandinger som består av (i) en polyeter (eller blanding av polyetere), en organisk tinnkatalysator, en tertiær amin-katalysator og vann, og (ii) et organisk isocyanat (eller blanding av organiske isocyanater) og en hydrolytisk stabil siloksan-oksyalkylenblokkopolymer (eller blanding av slike blokkopolymere), (2) holde den sammensatte blanding på en temperatur mellom 15°C og 50°C inntil skumreaksjo-nen begynner, (3) helle den skummende reaksj onsblanding i en passende form som holdes på mellom 15°C og 50°C og (4) herde det fremkommende skum ved en temperatur mellom 110°C og 150°C. Denne fremgangsmåte representerer en utførelse av «one shot»-teknikken og frembringer fleksible, halvstive eller stive polyuretanskum avhengig av naturen (virkemåten) til polyeteren eller polyeterne som er anvendt. Mengden av siloksan-oksyalkylenkopolymer anvendt i blandingen som er brukt ved denne foretrukne fremgangsmåte er den samme som er beskrevet ovenfor. Mengdene av de andre bestanddelene er de som vanligvis er anvendt i «one shot»-prosessene for fremstilling av polyuretanskum. Skummet som er fremstilt ved denne fremgangsmåte har en tetthet i området fra 0,908 kg til 1,0 kg pr. 0,028 ms.

Oppvarmningstrinnet (4) beskrevet ovenfor er ikke viktig, men oppvarming herder skumproduktet til et stabilt klebefritt harpiksskum som er i stand til å bære en last i løpet av relativt kort tidsperiode

(fra ca. fem minutter til tredve minutter)

mens det trengs lengre tid for å få et herdet klebefritt harpiks ved romtemperatur. Helletrinnet (3) er heller ikke viktig fordi blandingene (i) og (ii) kan kombineres og den skumdannende reaksjon påbegynnes og fullføres i den ønskede form.

En annen spesielt fordelaktig anvendelse av de hydrolytisk stabile siloksan-oksyalkylen-skumstabilisatorer er i fremstil-lingsprosessen av stive uretanharpiksskum. Prepolymerprosessen er vanligvis brukt til å låge stivt skum. Et innledende trinn i denne prosess omfatter å kombinere (i) en organisk isocyanatrik prepolymerblanding og (ii) en polyeter eller blanding av polyeter og en eller flere katalysatorer og deretter tilføye en skumstabilisator. Den hydrolytiske stabilitet til de ovenfor beskrev-ne siloksan-oksyalkylenblokkopolymere gjør det mulig å tilberede blandinger av disse skumstabiliserende kopolymere med enten (i) en organisk isocyanatrik prepolymer-blanding eller (ii) en polyeter eller kombinasjon av polyeter og amin eller organisk metallkatalysator. Disse blandinger kan lagres eller forsendes uten nedbrytning av skumstabilisatorene eller katalysa-torene.

Det skal gis følgende eksempler.

Eksempel 1.

En metallylavsluttet polyoksyalkyleneter ble tilberedt ved reaksjon av natrium - saltet til en polyoksyalkyleneter som hal-den gjennomsnittlige formel

med metallylklorid. Et hydrogenavsluttet polydimetylsiloksan som har stort sett formelen ble tilberedt ved vanlige fremgangsmåter. Den metallyl-avsluttede polyoksyalkyleneter og det hydrogenavsluttede polydimetylsiloksan i et 2 til 1 molforhold ble så blandet sammen i n-butyleteroppløsnings-middel og oppvarmet ved 150°C i nærvær av klorplatinasyrekatalysator for å frembringe et siloksanoksyalkylenblokkopolymer som har stort sett formelen

Siloksan-oksyalkylen-kopolymeren ble oppløst i toluendiisocyanatet. Det tinnholdige oktoatet og de to polyetere ble så blandet sammen og omrørt. Vannet og tri-etylaminet ble så blandet og tilsatt til den tinnholdige oktoat-polyeterblandingen og den kombinerte blanding ble oppvarmet til 35°C under kraftig omrøring. Oppvarm-ningen ble så stoppet og den klare oppløs-ning ble omrørt i åtte sekunder med røre-ren dreiende med 2000 omdreininger pr. minutt. Siloksan-oksyalkylen-polymer-to-luendiisocyanatoppløsningen ble så tilsatt. Den resulterende skumblanding omrørt i fem sekunder og blandingen ble så helt i en vokspapirforet boks ca. 30,4 cm i firkant. Skumblandingen hevet seg støtt til den fylte boksen til en høyde på 18,7 cm, på hvilket punkt reaksj onsproduktet gelet og skumstrukturen stabiliserte seg. Skummet ble så herdet i en ovn i femten minutter ved 130°C. Det herdede skum var fleksibelt og fritt for sprekker og store tomrom.; dets cellestruktur var relativt fin med tilfeldige lufthuller foranlediget av blanding fordelt i skummet.

Eksempel 2.

En metallyl-avsluttet polyoksyalkyleneter tilberedt ved reaksjon av natriumsalt av en polyoksyalkyleneter som har gjen-nomsnittsformel

med metallylklorid og et hydrogen-avsluttet polydimetylsiloksan som har formel (E-I) i eksempel 1 ble blandet sammen (i 2 til 1 molforhold) i toluenoppløsningsmid-del og oppvarmet til ca. 110°C under tilstedeværelsen av klorplatinasyrekatalysator for å frembringe en siloksan-oksyalkylenblokkopolymer som har gjennomsnittsformelen:

Kopolymeren med formel (E-3) ble anvendt som en skumstabilisator i blandingen med den samme sammensetning som den som er beskrevet i eksempel 1 med unntagelse av at kopolymeren (E-3) (3,75 g) ble brukt i stedet for kopolymeren (E-2). Skummet ble frembrakt i henhold til prosessen beskrevet i eksempel 1. Det fleksible polyuretanskumproduktet hevet seg til en høyde på 18,4 cm og hadde en fin, ensartet cellestruktur.

Eksempel 3.

En allylavsluttet polyoksyalkyleneter,

tilberedt ved reaksjon av natriumsaltet til en polyoksyalkyleneter som har gjennom-snittformel

med allylklorid og et hydrogenavsluttet polydimetylsiloksan som har formelen (E-I) i eksempel 1 ble blandet sammen (i 2 til 1 molforhold) i toluenoppløsningsmiddel og oppvarmet til ca. 120°C i nærvær av klorplatinasyrekatalysator for å frembringe en siloksanoksyalkylenblokkopolymer som hadde gjennomsnittsformelen:

Kopolymeren med formelen (E-4) ble anvendt som en skumstabilisator i en blanding med den samme sammensetning som den som er beskrevet i eksempel 1 med unntagelse av at kopolymer (E-4) (3,75 g) ble anvendt i stedet for kopolymer (E-2). Skummet ble fremstilt i henhold til prosessen som er beskrevet i eksempel 1. Det fleksible polyuretanskumprodukt hevet seg til en høyde på 20,3 cm og hadde en fin ensartet cellestruktur.

Eksempel 4.

En allylavsluttet polyoksyalkyleneter som hadde gjennomsnittsformelen

CH,

og et dimetylpolysiloksan som inneholdt et gjennomsnitt på ca. to hydrogenatomer bundet til Si og ikke endeplasert pr. molekyl og med følgende gjennomsnittlige formel:

hvori summen av w, y og z er 16, ble tilberedt ved vanlige fremgangsmåter. Den al-lylavsluttede polyoksyalkyleneter og siloksanet med formel (E-5) i et 2 til 1 molforhold ble blandet sammen i toluenoppløs-ningsmiddel og oppvarmet til ca. 120°C i nærvær av klorplatinasyrekatalysator for å frembringe en siloksan-oksyalkylenblokkopolymer som hadde den gjennomsnittlige formel:

hvor summen av w, y og z er 16.

Kopolymeren med formel (E-6) ble anvendt som en skumstabilisator i en blanding av samme sammensetning som beskrevet i eksempel 1 med unntagelse av at kopolymer (E-6) (3,75 g) ble anvendt i stedet for kopolymer (E-2). Skummet ble fremstilt i henhold til prosessen beskrevet i eksempel 1. Det fleksible polyuretanskumprodukt hevet seg til en høyde på 18,4 cm og hadde noe grove ensartede celler.

Et tilsvarende fleksibelt skumprodukt ble oppnådd når forbindelsen med formel (E-6) ble anvendt i ca. halvparten av ovenfor nevnte konsentrasjon, nemlig 1,9 g skumstabilisator i en ellers identisk skumblanding.

Eksempel 5.

Et metylenavsluttet dimetylpolysiloksan som hadde en gjennomsnitts molekyl-

vekt på ca. 1500 og som inneholdt et gjennomsnitt på ca. fire ikke-endestående silikonbundne hydrogenatomer pr. molekyl ble tilberedt ved hjelp av vanlige fremgangsmåter. En serie av fire hydrolytisk stabile siloksan-oksyalkylenblokkopolymere ble tilberedt ved platinakatalysert reaksjon av dette polysiloksan med henholdsvis ca. en, to, tre og fire molekvivalenter, av en metallylavsluttet polyoksyalkyleneter som hadde den gjennomsnittlige formel

De resulterende kopolymere inneholdt henholdsvis ca. en, to, tre og fire oksyalkylenblokker pr. siloksanblokk. De fire kopolymere ble bedømt som skumstabilisatorer for polyuretanskumblandinger i henhold til fremgangsmåten i eksempel 1. Resultatene er oppsummert i tabell I.

I eksemplene 6 og 7 er alle vektprosen-tene til de enkelte bestanddeler basert på den totale vekt av den endelige skumblanding som inneholder alle bestanddelene.

Eksempel 6.

Et antall oppløsninger ble laget i stand, noen med sammensetningen A og andre med sammensetningen B. Disse oppløsnin-ger ble anvendt ved tilberedning av polyuretanskum, noen ble brukt like etter at de var laget, andre etter lagring ved romtemperatur i angitte tider.

Disse oppløsninger ble anvendt til å tilberede en serie av uretanharpiksskum i henhold til følgende fremgangsmåte: En polyeter som hadde den gjennomsnittlige formel HO( C;] B. cp) MH (35,4 vekt-pst.), en polyeter som hadde gjennomsnittsformelen (35,4 vekt-pst.) og tinnholdig oktoat (0,5 vekt-pst.) ble blandet og omrørt. En opp-løsning som hadde sammensetningen A eller B ble så tilsatt og den kombinerte blanding ble oppvarmet til 35°C under kraftig omrøring. Oppvarmnlngen ble så stoppet og oppløsningen ble omrørt i ca. 8 sekunder med røreren dreiende med ca. 2000 omdreininger pr. minutt. Toluendiisocyanat (26,0 vekt-pst.) ble så tilsatt, den resulterende skumblanding ble så omrørt i ca. 5 sekunder, og blandingen ble helt i en vokspapirforet boks ca. 30,2 cm i firkant. All skumstruktur som utviklet seg ble varmet med ca. 130°C i ca. 15 minutter. Egenskapene i skummet var avhengig av om oppløs-ningen med sammensetningen A eller B var anvendt og av tidslengden oppløsningen hadde vært lagret ved romtemperatur. Resultatene er oppsummert i tabell II. I eksperimentene (a) til og med (e) i tabell II hadde de endelige skumdannelser omtrent lik vekt; de endelige skumdannelser til eksperimentene (f) og (g) i tabell II hadde samme vekt, men noe mindre vekt enn skumdannelsene til eksperimentene (a) til og med (e). Skummene produsert i eksperimentene (a), (b) og (d) til og med (g) var fleksible. Egenskapene til skummet var avhengig av om en oppløsning av sammensetning A' eller B' var anvendt, og den tidslengde opp-løsningen hadde vært lagret ved romtemperatur. Resultatene er oppsummert i tabell III. I eksperimentene (a) til og med (e) i tabell III var de endelige skumdannelser alle av tilnærmet lik vekt. Skummet frembrakt i eksperimentene (a), (c), (d) og (e) var fleksible.

Resultatene ovenfor viser at de hydrolytisk stabile skumstabilisatorer til denne oppfinnelse kan lagres i nærvær av organiske tinnkatalysatorer (oppløsningssam-mensetning A') for perioder av opptil 60 dager uten å miste deres skumstabiliserende egenskaper, mens skumstabilisatorer som er ikke-hydrolytisk stabile når de er lagret i nærvær av organiske tinnkatalysatorer som i oppløsningssammensetning B' blir helt uvirksomme som skumstabilisatorer etter 23 dager.

Eksempel 8.

Oppløsningen ble laget i en 500 cm.3 trehalset kolbe som var utstyrt med en tilbakestrømskondensator, termometer og en omrører. Blandingen inneholdt 50 g av en oksyalkylenpolymer som hadde gjennomsnittsformelen : 13,5 g av en siloksanpolymer som hadde gj ennomsnittsf ormelen:

60 g av normalbutyleter og 1 g av platina

på gamma aluminiumoksyd. Katalysatoren

inneholdt en vektdel platina pr. 100 vektdeler platina og gamma aluminiumoksyd. Blandingen ble omrørt til stadighet og oppvarmet til en temperatur på 146 °C i 10 timer. Blandingen strømmet tilbake ved denne temperatur. Kolben ble så avkjølt

til romtemperatur og katalysatoren ble ut-skilt ved å sentrifugere innholdet i kolben og helle av væskedelen. Flyktige materialer ble fjernet fra væsken som var fremkom-met på denne måte ved å varme opp væsken til en temperatur på 160°C og ved 1 mm kvikksølv for å frembringe en rest. Resten som var frembrakt etter fjernin-gen av de flyktige materialene var en siloksan-oksyalkylenblokkopolymer til denne

oppfinnelse som hadde en viskositet på 1435 centistokes ved 25°C og ga en analyse av silikonbundet hydrogen på 38,8 cms/g.

Kopolymeren var oppløsbar i vann og hadde gjennomsnittsformelen:

Eksempel 9.

En blanding ble tilberedt i en 500 cm3 trehalset kolbe som var utstyrt med en rø-rer, en tilbakestrømskondensator og et termometer. Blandingen inneholdt 50 g (0,05 mol) av en dialkenyleter til en oksyalkylen-polymer som hadde den gjennomsnittlige formel:

19,2 g (0,05 mol) av en siloksanpolymer som hadde gjennomsnittsformelen:

Me3SiO(C2H5SiHO)3SiMe:i

og 1 g (1,45 vektdeler pr. 100 vektdeler av eteren og siloksanpolymer en) av et platina på gamma aluminiumoksyd. Blandingen var under stadig omrøring mens den ble oppvarmet til 150°C i 10 timer. Kolben ble avkj ølt til romtemperatur. Benzen ble tilsatt kolben, blandingen ble sentrifugert og

væskedelen ble avhelt. Væsken ble oppvarmet til 150°C ved 1 mm kvikksølv for å fjerne flyktige materialer og for å frembringe en rest. Resten var en siloksan-oksyalkylenblokkopolymer som var en olje som hadde en viskositet på 2326 centistokes ved 25°C. Kopolymeren som var frembrakt på denne måte var oppløsbar i vann og inneholdt enheter som hadde den gjennom-.snittlige formel:

Eksempel 10.

Et metylavsluttet dimetylpolysiloksan som hadde en gjennomsnitts molekylvekt på ca. 1500 og inneholdt et gjennomsnitt av ca. fire ikke-endestående silikonbundne hydrogenatomer (inneholdt i metylhydrogensiloksyenheter) pr. molekyl ble tilberedt ved vanlige fremgangsmåter. En serie på tre siloksan-oksyalkylenblokkopolymere brukt i denne oppfinnelse ble tilberedt ved platina-katalysert reaksjon av dette polysiloksan med henholdsvis ca. en, to og tre molekvivalenter av en metallylavsluttet polyoksalkyleneter som hadde den gjennomsnittlige formel:

De resulterende kopolymere inneholdt henholdsvis ca. tre metylhydrogensiloksyenheter i siloksanblokken og en oksyalkylenblokk, ca. to metylhydrogensiloksyenheter i siloksanblokken og to oksyalkylenblokker, og ca. en metylhydrogensiloksyenhet i siloksanblokken og tre oksyalkylenblokker. Oksyalkylenblokkene som hadde gjennomsnittsformelen :

l ble forbundet med metylsiloksyenheter i iiloksanblokken gjennom

gruppene.

Eksempel 11.

En en-liters trehalset flaske utstyrt med en rører ble anvendt som reaksj onskar. Trehundreogførtitre g oksyalkylenpolymer som hadde gjennomsnittsformelen: 517 g av et polysiloksan som hadde gjennomsnittsformelen :

og 0,79 g av en katalysator (en prosent platina på gamma aluminiumoksyd) ble plasert i kolben og blandingen oppvarmet under omrøring til ca. 150°C i ca. åtte timer. Reaksjonsblandingen ble gitt anledning til å avkjøle over natten og ble så filtrert gjennom en grov glassfritte for å fjerne katalysatoren. Filtratet ble så oppvarmet til 180°C over en periode på 1,5 time og ble ytterligere oppvarmet under redusert trykk i ytterligere 1,5 time. Resten var en blanding som inneholdt ca. 14

vekt-pst. av en siloksanoksyalkylenblokk-kopolymer brukt i denne oppfinnelse som hadde den gjennomsnittlige formel: og ca. 85 vekt-pst. av en kopolymer som hadde den gjennomsnittlige formel:

Produktblandingen hadde en viskositet på 107,8 centistokes ved 25°C og ga en silanhydrogenverdi på 2,6 ems pr. g. Produktblandingen ble prøvet som' et smøremid-del og ga en Falex-belastningsprøveverdi på 794,5 kg, og en Falex-sliteverdi på to mg.

Eksempel 12.

En kjele utstyrt med en mekanisk om-rører, Dean-Stark felle og tilbakestrøms-kondensator ble anvendt som reaksj onskar. 347,6 g oksyalkylenpolymer som hadde gj ennomsnittsf orihelen:

og 290 g vanlig butyleter ble tilsatt kjelen og blandingen ble oppvarmet til 100°C, deretter ble 9,35 g katalysator (1,5 pst. platina på gamma aluminiumoksyd) tilsatt reaksj onsblandingen som ble oppvarmet til sin tilbakestrømstemperatur på ca. 154°C. En 120 g porsjon av en cyklisk tetramer av et polysiloksan som hadde formelen: (CHa-SiHO)4 ble så tilsatt dråpevis til den tilba-kestrømmende reaksj onsblanding over en 50 minutts periode og den endelige reaksj onsblanding ble oppvarmet til tilbake-strømstemperatur på 156°C i ytterligere 6,5 time, gitt anledning til å stå ved romtemperatur over natten og ble så oppvarmet til tilbakestrømstemperatur på 156°C i ytterligere 3,5 time. Reaksj onsblandingen ble så filtrert gjennom filterpapir for å fjerne katalysatoren og filtratet ble oppvarmet til 100°C ved en trykk på 1 mm kvikksølv i en time og så overdynket med nitrogengass under redusert trykk i to timer ved 150°C. Sluttproduktet var en blanding som omfattet som hovedprodukt en kopolymer som hadde formelen: og mindre mengder av siloksanoksyalkylenblokkopolymer brukt i denne oppfinnelse som hadde formelen:

hvori y er et helt tall som har en verdi fra og med 1 til og med 3. Produktblandingen hadde en viskositet på 21 centistokes ved 60 °C, en tetthet på 0,985 g/ml ved 25°C og ga en silanhydrogenverdi på 5 cmVg- Produktblandingen ga en Falex be-lastningsverdi på 40,86 kg.

Eksempel 13.

En enliter rundkolbe utstyrt med en mekanisk rører, Dean Stark felle og en tilbakestrømskondensator ble anvendt som reaksj onskar. 30 g av en cyklisk tetramer av et polysiloksan som hadde formelen: (CH3SiHO)4, 424,6 g av en oksyalkylen-polymer som hadde formelen: 250 g av vanlig butyleter og 9,09 g av katalysator (1,5 vekt-pst. platina på gamma aluminiumoksyd) ble blandet sammen i kolben og oppvarmet ved tilbakestrøms-temperaturen til blandingen (149 til 153°C) i 10 timer. Reaksj onsblandingen ble filtrert gjennom filterpapir for å fjerne katalysatoren og filtratet ble oppvarmet under redusert trykk til en temperatur på 140°C ved et trykk på 60 mm kvikksølv. Resten var en blanding som omfattet som hovedprodukt en kopolymer som hadde formelen: og mindre mengder av siloksanoksyalkyl-enblokkopolymere brukt i denne oppfinnelse som hadde formelen:

hvori y er et helt tall som har en verdi fra og med 1 til og med 3. Produktblandingen hadde en viskositet på 190,2 centistokes ved 60°C og en tetthet på 0,997 ved 25,4°C og ga en analyse for silanhydrogen på 2 cm» pr. g. Produktblandingen ble prøvet som et smøremiddel og ga en Falex be-lastningsprøveverdi på 862,6 kg.

Eksempel 14.

En enliters, trehalset kolbe utstyrt med en mekanisk omrører, Dean Stark felle og tilbakestrømskondensator ble anvendt som reaksj onskar. 128 g av et siloksan som hadde formelen

372 g av en oksyalkylen-polymer som hadde den gjennomsnittlige formel 200 ml av vanlig butyleter og 5 g katalysator (1,5 vekt-pst. platina på gamma aluminiumoksyd) ble blandet sammen i kolben og oppvarmet til tilbakestrømstemperatu-ren til blandingen (ca. 165°C) i 24 timer. Reaksj onsblandingen ble så gitt anledning til å stå ved romtemperatur i 48 timer og ble filtrert for å fjerne katalysatoren. Eter-oppløsningsmiddel ble fjernet ved destilla-sjon ved atmosfæretrykk med en destiller-kolbetemperatur på 142°C. Resten ble så dynket med nitrogen ved 150°C og et trykk på 7 mm kvikksølv i en time. Resten var en blanding som omfattet som hovedprodukt en kopolymer som hadde formelen: og mindre mengder av siloksan-oksyalkylenblokkopolymere brukt i denne oppfinnelse som hadde formelen:

hvori y er et helt tall som har en verdi fra og med 1 til og med 2. Produktblandingen hadde en viskositet på 20,5 centistokes ved 60°C og ga en analyse for silanhydrogen på 6,8 ems pr. g. Produktblandingen ble prøvet som et smøremiddel og ga en Falex belastningsprøve på 635,6 kg.

Eksempel 15.

En kolbe utstyrt med en rører, tilbake-strømskondensator og slipptrakt var anvendt som reaksj onskar. 37,5 g av en siloksanpolymer representert av den gjennomsnittlige formel:

150 mm toluen og tilstrekkelig klorplatinasyre (H2PtCl-) til å danne 13 deler pr. million platina basert på totale reaktanter pluss totalt oppløsningsmiddel ble plasert i kolben og oppvarmet til 115<C>C. Deretter ble 125 g oksyalkylen-polymer som hadde gjennomsnittsformelen: og som inneholdt tilstrekkelig klorplatinasyre til å skaffe til veie 37 deler pr. million platina basert på totalen av reaktanter pluss totalt oppløsningsmiddel tilsatt over en to timers periode. Reaksj onsblandingen ble dynket med nitrogen ved en temperatur på 130°C. Produktet var en siloksan-oksyalkylenblokkopolymer brukt i denne oppfinnelse som var oppløsbar i vann. Masse-overflatespenningen ved 25 °C var 30,8 dyn/cm. Den gjennomsnittlige sammensetning for denne kopolymer var:

Eksempel 16.

En 500 ml. rundbunnet flaske utstyrt med en rører, kondensator og slipptrakt var anvendt som reaksj onskar. 135 g av en siloksanpolymer som hadde gjennomsnittsformelen:

og 100 g toluen ble plasert i kolben og oppvarmet under omrøring til 100°C. Tilstrekkelig klorplatinasyre til å skaffe til veie 40 deler pr. million platina basert på reaktantene pluss oppløsningsmidlet ble tilsatt til reaksj onsblandingen og blandingen ble oppvarmet til sin tilbakestrømningstempe-ratur. 15 g av en oksyalkylenpolymer som hadde gjennomsnittsformelen:

ble oppløst i 50 g toluen og ble tilsatt reak- turen i en time. Sluttreaksj onsblandingen sjonsblandingen i løpet av yz times periode ble dynket med nitrogen ved 130°C. Slutt-og sluttblandingen oppvarmet til sin til- produktet var en blanding av uomsatt bakestrømningstemperatur i en time. En igangsetningssiloksan og en siloksan-ok-ytterligere mengde av klorplatinasyre til- syalkylenblokkopolymer brukt i denne opp-strekkelig til å skaffe til veie 40 deler pr. finnelse som hadde gjennomsnittsforme-million platina ble tilsatt og blandingen len:

igjen oppvarmet til tilbakestrømstempera-

Eksempel 17.

En 500 ml, trehalset kolbe utstyrt med

en rører, kondensator og slipptrakt ble

anvendt som reaksj onskar. 135 g av en siloksanpolymer som hadde gjennomsnittsformelen:

og 100 g toluen ble plasert i kolben og oppvarmet til tilbakestrømstemperaturen til blandingen. 40 deler pr. million platina som klorplatinasyre ble tilsatt den tilbake-strømmende blanding. Deretter ble 15 g av en oksyalkylenpolymer som hadde gjennomsnittsformelen : oppløst i 50 g toluen tilsatt gjennom slipptrakten over en y2 times periode. Reaksj onsblandingen ble oppvarmet ved dens tilbakestrømstemperatur for ytterligere to timer og ble så dynket med nitrogen i to timer ved 130°C. Produktet var en blanding av uomsatt igangsetningssiloksan og en siloksan-oksyalkylenblokkopolymer brukt i denne oppfinnelse som hadde gjennomsnittsformelen:

Eksempel 18.

En 500 ml, rundbunnet kolbe utstyrt

med en omrører, kondensator og slipptrakt

ble brukt som reaksj onskar. 376 g av en

siloksanpolymer som hadde gjennomsnittsformelen:

og 50 ml toluen ble tilsatt kolben og oppvarmet til 100°C. Tilstrekkelig klorplatinasyrekatalysator til å utgjøre 40 deler pr. million platina ble tilsatt. Deretter ble 112,4 g av en nøyaktig tørket oksyalkylenpolymer som hadde gjennomsnittsformelen:

oppløst i 100 ml toluen tilsatt gjennom

slipptrakten over en y2 times periode og

reaksj onsblandingen ble så oppvarmet til sin tilbakestrømstemperatur (120°C i to timer). Reaksj onsproduktet ble dynket med nitrogen ved 130°C i en time. Sluttproduktet var et klebrig gult siloksan-oksyalkylenblokkopolymer brukt i denne oppfinnelse.

Claims (3)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av polyuretanskum ved blanding av (1) minst en polyeter eller polyester, (2) minst et organisk isocyanat, (3) en katalysator for polyeter- eller polyester-isocyanatreaksjon og (4) en skumstabilisator, karakterisert ved at det som skumstabilisator anvendes en siloksan-oksyalkylenperiode-kopolymer som omfatter minst en siloksangruppe inneholdende minst to siloksanen-heter med følgende formel

hvori R inneholder fra 1—12 karbonatomer, og minst et radikal R er et toverdig hydrokarbonradikal og R forøvrig er enverdige hydrokarbonradikaler, og b er 1, 2 eller 3, samt minst en oksyalkylenperiode som inneholder minst fire oksyalkylengrupper med formelen -R'-0-, hvori R' er et alkylenradikal som inneholder fra 2—10 karbonatomer, hvilke siloksan- og oksy-alkylenperioder er bundet til hverandre over det to-verdige hydrokarbonradikal.

2. Fremgangsmåte i henhold til på-stand 1, karakterisert ved at siloksan-oksyalkylen-kopolymeren inneholder minst en enhet med følgende formel: hvori G er et enverdig hydrokarbonradikal som inneholder fra 1 til ca. 12 karbonatomer, G' er et toverdig hydrokarbonradikal som inneholder fra 1 til ca. 12 karbonatomer, G" er et alkylenradikal som inneholder fra 2 til ca. 10 karbonatomer, G'" er valgt fra gruppen som består av et hydrogenatom og enverdige hydrokarbonradikaler fri for alifatisk umettethet og som inneholder fra 1 til ca. 12 karbonatomer; n er et helt tall som har en verdi på fra 4 til 30, og c har en verdi på 0, 1 eller 2.

3. Fremgangsmåte som angitt i på-stand 1, karakterisert ved at hvert toverdig hydrokarbonradikal representert ved R er forbundet med et ikke endeplasert Si-atom i siloksan-perioden.