NO142653B - Munnhygienepreparat. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører munnhygienepreparater, dvs. tann-

og munnpleiemidler, med anti-kariogen aktivitet.

I de siste få år er det fremsatt mange forslag som

går ut på å innblande et stort utvalg av fluoridforbindelser i munnhygienepreparater såsom tannpasta, i den hensikt å gi dem anti-kariogen aktivitet. Denne aktivitet menes å resultere fra den effekt som fluoridforbindelsen har med hensyn til å redusere løseligheten av tannemalje i et svakt surt miljø, hvilket ofte opptrer i munnen som resultat av innvirkning av bakterier på matvarer. Effekten med hensyn til å redusere løseligheten av tannemalje menes å resultere fra en innvirkning av hydroksyapatitt, dvs. det mineral som utgjør hoveddelen av tannemaljen,

på fluoridet for produksjon av fluor-apatitt. Dette kommer av at den løselighetsreduserende virkning øker med økende fluoridinnhold i hydroksyapatitten. Imidlertid er fluorido<p>ptak øyen-synlig ikke det eneste kriterium, for selv om mer fluor opptas i hydroksyapatittmineralet i tennene når det anvendes natriumfluorid fremfor natriummonofluorfosfat, resulterer natriummono-fluorfosfatet (ved samme innblandingsnivå av fluor) i større reduksjon av løseligheten av tannemaljen.

Selv om natriumfluorid var et av de første fluori-

der som ble tilrådet for tilsetning til tannpleiemidler, har det funnet relativt liten anvendelse, da det lenge har vært antatt at de kalsiumholdige slipemidler som ofte anvendes i tannpleiemidler, spesielt kalsiumkarbonat, er uforlikelige med ioniske fluorider såsom natriumfluorid. Således ble det

for lenge siden rapportert at den anti-kariogene effekt av natriumfluorid ble inhibert av nærværet av kalsiumkarbonat, uten tvil fordi det ble antatt at disse substanser primært ville rea-gere for tilveiebringelse av det uløselige og inaktive kalsium-fluorid. Også av denne grunn har anvendelsen av natriumfluorid som anti-kariogent middel i munnhygienepreparater ikke funnet noen gjenklang i de senere år, og natriummonofluorfosfat er ofte blitt brukt i stedet.

Norsk patent nr. 129 500 beskriver et tannpleiemiddel som omfatter et vannløselig monofluorfosfat, spesielt natriummonofluorfosfat. I siste avsnitt, s.2 i patentskriftet angis det at kommersielt tilgjengelig natriummonofluorfosfat har sterkt varie-rende renhet og at den ønskede renhet som regel er minst ca. 80 %, idet resten hovedsakelig er natriumfluorid og vannløselig natrium-fosfat. Det angis videre at det natriummonofluorfosfat som anvendes, bør ha et samlet fluoridinnhold på over 12 %, fortrinnsvis over 12,7 %, og videre ikke over 1,5 % fritt natriumfluorid. Det følger imidlertid av foranstående at det teoretisk maksimale nat-riumf luoridinnhold vil være 20 %, mens foreliggende oppfinnelse anvender et minste ionisk fluoridinnhold på 40 % basert på de totale fluormaterialer. Videre angir patentet intet om noen synergis-me mellom de to nevnte fluorforbindelser.

Søkeren har overraskende funnet at inaktivering av natriumfluorid ved hjelp av kalsiumkarbonat ikke er absolutt, men inntrer bare opptil en terskelkonsentrasjon av natriumfluoridet. Like overraskende har det vist seg at det oppnås en forbedret anti-kariogen effekt i munnhygienepreparater som omfatter et kalsiumkarbonat-slipemiddel hvis disse inneholder en blanding av et ionisk fluorid og et ionisk monofluorfosfat. Det er funnet at denne forbedrede effekt er merkbar når 40-80 % av fluorinnholdet i preparatet er innført som et ionisk fluorid og 20-60 % er inn-ført som et ionisk monofluorfosfat.

Følgelig tilveiebringer oppfinnelsen et munnhygienepreparat som omfatter et kalsiumkarbonat-slipemiddel og et ionisk monofluorfosfat, og det karakteristiske ved preparatet i henhold til oppfinnelsen er at det også inneholder ionisk fluorid og at vektmengden av henholdsvis det ioniske fluorid og det ioniske monofluorfosfat er nok til å tilveiebringe henholdsvis 40-80 % og 20-60 % av det totale fluorinnhold i preparatet.

Det ioniske fluorid er et som har evne til å produ-sere fluoridioner i vandig løsning. Fortrinnsvis anvendes et alkalimetallfluorid, for eksempel natrium-, kalium- eller litium-fluorid, idet natriumfluorid spesielt foretrekkes. Andre egnede fluorider er ammonium-, stanno- og sinkfluorider.

Likeledes foretrekkes som ionisk monofluorfosfat et alkalimetall-monofluorfosfat. Natriummonofluorfosfat, NaHPO^F, foretrekkes spesielt, men de tilsvarende kalium- og/eller litium-salter kan også anvendes. Også betegnelsen "monofluorfosfat" slik den her brukes, inkluderer referanse til monofluorpolyfos-fater, for eksempel slike som har formlene Na^P^OgF; K^P-^OgF; (NH4) 3NaP3OgF og Li^OgF.

Den totale mengde av fluorid og monofluorfosfat

som anvendes, er i noen grad avhengig av typen av tannpleiemiddel, men det bør være en effektiv, men ikke-toksisk, mengde. Typisk er fluoridet og monofluorfosfatet til stede i munnhygienepreparatet i en mengde som tilveiebringer i alt 0,025 - 0,2 % fluor, basert på vekten av munnhygienepreparatet. Den foretrukne totale fluoridmengde er 0,05-0,12 vekt% av preparatet. Dessuten tilveiebringer fortrinnsvis fluoridet og fluorfosfatet henholdsvis 40-55 % og 45-60 % av det totale fluorinnhold.

Munnhygienepreparatene i henhold til oppfinnelsen omfatter også et tannslipemiddel som består av eller omfatter kalsiumkarbonat i en slipende form. Et slikt kalsiumkarbonat kan være hvilket som helst av de geologiske former som er kjent som aragonitt og kalsitt eller en blanding av de to. De foretrukne former er syntetisk utfelt kalk, spesielt vannverk-kalk,

som er det som utfelles fra hårdt vann av ulesket kalk. Andre

former av kalsiumkarbonat inkluderer pulverisert kalksten og

oppmalt marmor eller pulverprodukter fra grubedrift. Kalsiumkarbonatet skal fortrinnsvis ha en vektmedian-diameter på mindre enn 40 yUm.

Andre tannslipemidler kan også være til stede i

blanding med kalsiumkarbonatet.

Det kan for eksempel anvendes vannuløselige natrium-eller kalium-metafosfater, hydratisert eller vannfritt dikalsium-fosfat, kalsiumpyrofosfat, zirkoniumsilikat eller blandinger derav. Spesielt nyttige poleringsmidler er forskjellige former av silisiumdioksyd, spesielt silisiumdioksyd-xerogeler som definert i US-PS 3.538.230, selv om slike xerogeler kan ha en gjennom-

snittlig partikkelstørrelsesdiameter på opptil 50 yUm. Slipemidlet eller -midlene kan anvendes i en total mengde på fra 10

til 99 vekt% regnet på preparatet i henhold til oppfinnelsen. Fortrinnsvis er slike preparater i form av tannpastaer som inneholder 20 til 75 % tannslipemiddel, selv om de kan være i form av pulvere som inneholder 70 til 99 % av slipemidlet. Om ønskes,

kan preparatene i henhold til oppfinnelsen lages som preparater som har kjerne av en annen farve eller som er stripet, spesielt kan de ha en opak kjerne eller striper (som inneholder kalsiumkarbonat-slipemidlet) inne i eller på en transparent gel. Gelen kan inneholde en eller flere av de fluorholdige ingredienser,

og i slike tilfeller regnes preparatet som et hele ved bestemmelse av andeler av ingredienser som ovenfor nevnt.

Munnhygienepreparatene i henhold til oppfinnelsen

vil også vanligvis inneholde overflateaktive midler, geleringsmidler og andre eksipienter, for eksempel smakssettende og farvende midler.

Det overflateaktive middel er normalt et vannløselig ikke-såpeholdig eller syntetisk organisk vaskemiddel. Egnede overflateaktive midler omfatter de vannløselige salter av: høyere fettsyre-monoglyceridmonosulfater (for eksempel natrium-hydro-genert-kokosnøttfettsyre-monoglyceridmonosulfat); høyere alkyl-sulfater (for eksempel natriumlaurylsulfat); alkylarylsulfonater

( for eksempel natriumdodecylbenzensulfonater); og høyere alkyl-sulfoacetater (for eksempel natriumlaurylsulfoacetat). Også de mettede høyere alifatiske acylamider av lavere alifatiske amino-karboksylsyrer med 12-16 karbonatomer i acylradikalet og hvor

aminosyredelen stammer fra de lavere alifatiske, mettede mono-aminokarboksylsyrer med 2-6 karbonatomer, kan anvendes, for eksempel fettsyreamidene av glycin, sarkosin, alanin, 3-amino-propansyre og valin, spesielt N-lauroyl-, myristoyl- og palmitoyl-sarkosinatforbindelsene. Konvensjonelle ikke-ioniske overflateaktive midler kan også inkluderes om så ønskes.

De overflateaktive materialer er generelt til stede i en mengde av 0,05-10, fortrinnsvis 0,5-5 vekt% av blandingen.

Tannpulverne og -pastaene fremstilles på vanlig måte. Således kan ingrediensene blandes i tørr tilstand eller som oppslemminger eller løsninger.

Generelt vil væskene i tannkremen eller -pastaen hovedsakelig omfatte vann, glycerol, sorbitol eller propylen-glykol, inklusive egnede blandinger derav. Det er fordelaktig til vanlig å anvende en blanding av vann og glycerol, fortrinnsvis i kombinasjon med sorbitol. Det totale væskeinnhold vil generelt være 20-75 vékt% av preparatet. Det foretrekkes å anvende også et geleringsmiddel i tannkremer, for eksempel naturlige eller syntetiske gummier eller gummiaktige materialer, for eksempel karrageen, tragantgummi , natriumkarboksymetylcellulose, polyvinyl-pyrrolidon eller stivelse. Karrageen og natriumkarboksymetylcellulose foretrekkes som geleringsmidler. Gummiinnholdet er vanligvis opptil 10 % og fortrinnsvis 0,5-5 %, i vekt av preparatet.

pH-verdien til tannkremen eller en vandig oppslemming av tannpulveret er praktisk talt nøytral, for eksempel en pH på 6-8. Om ønskes, kan en liten mengde syre, for eksempel sitronsyre, eller et alkalisk materiale tilsettes.

Andre materialer kan tilsettes, for eksempel løselig sakkarin, smakssettende oljer (for eksempel oljer av havemynte, vintergrønn, peppermynte), kloroform, farvemidler eller hvitemidler (for eksempel titandioksyd), konserverings-middel (for eksempel natriumbenzoat), emulgeringsmidler, sur-gjøringsmidler (for eksempel sitronsyre), silikoner, alkohol, mentol, klorofyllforbindelser (for eksempel natrium-kopper-klorofyllin), og antibakterielle midler (for eksempel klor-heksidin).

Preparatene i henhold til oppfinnelsen kan også være i form av andre munnhygienepreparater, for eksempel kan de essensielle fluor- og kalsiumkarbonat-ingredienser innblandes i munnvann av suspensjonstype, eller i preparater som tygges av forbrukeren, for eksempel tyggegummi, tabletter og pastiller av forskjellig slag. Disse preparater vil inneholde de konvensjonelle basis-materialer sammen med egnede smaksstoffer og søtemidler og kan settes sammen på kjent måte.

Preparatene i henhold til oppfinnelsen skal illustreres ved følgende eksempler:

Effektiviteten ved oppfinnelsen illustreres av følgende forsøk utført for bestemmelse av oppløsningshastigheten av hydroksyapatitt. Dette er en egnet modell, da det tilsvarer mineral-sammensetningen i tannemalje og oppløses ved innvirkning av fortynnede syrer, for eksempel slike som dannes i munnen når mat oppløses.

Skiver av hydroksyapatitt ble fremstilt ved at

det ble blandet med 10 % polyetylen for forbedring av binde-egenskapene, fulgt av støpning av separate skiver ved pressing ved 5000 kg i 90 sekunder og påfølgende oppvarmning til 110°C. Separate skiver ble behandlet med en oppslemming av tannpleiemidlet som skulle testes, med vann (vann : tannpleiemiddel = 3 : 1) i ett minutt. Tannpleiemidlet var blitt lagret i 2 uker etter at det var fremstilt, og det hadde den generelle sammen-setning som er angitt i eksempel 3, men forholdet natriumfluorid : natriummonofluorfosfat ble variert mens den totale fluorkonsentra-sjon i tannpleiemidlet ble holdt jevn ved et nivå på 1000 ppm

(0,1 vekt% av hele blandingen).

De behandlede hydroksyapatitt-skiver ble hver anbragt under en roterende propell i eddiksyre-puffer ved pH 4,65 og 37°C i en time. Den prosentuelle løselighetsreduksjon i forhold til behandling med et identisk tannpleiemiddel, men som ikke inneholder noe fluor, ble bestemt i hvert tilfelle. Resultatene er angitt i tabell I nedenunder.

Disse resultater viser at når 40-80 % av det totale fluorinnhold tilveiebringes av et alkalimetallfluorid, forbedres løselighetsreduksjonseffekten på hydroksyapatitt i forhold til det tilfelle hvor alt fluor tilveiebringes av enten et alkali-metallf luorid eller av et alkalimetallmonofluorfosfat. Denne effekt forbedres mest når 50-70 % av det totale fluorinnhold tilveiebringes av alkalimetallfluoridet.

I den hensikt å vise at inhiberingen i anti-kariogen aktivitet som skyldes den første reaksjon mellom kalk og ionisk fluorid, kan overvinnes ved å tilsette små mengder av natriumfluorid til natriummonofluorfosfat, ble følgende forsøk utført i henhold til den ovenfor beskrevne fremgangsmåte under anvendelse av preparatet i henhold til eksempel 3 med fluorid/ monofluorfosfatinnholdene variert som vist. Resultatene under anvendelse av en oppslemming av preparatet i vann (1 : 3) 2 minutter etter fremstillingen (spalte B) sammenlignes med verdiene for effekten av en vandig løsning av tilsvarende fluorid/monofluor-fosf atinnhold (spalte A).

Ovenstående resultater indikerer at ved å holde det totale fluorid-nivå på 5,1 x 10 _2M eller 1000 ppm i tannpasta, men ved å øke andelen av natriumfluorid i en natriumfluorid/natrium-monofluorfosfatblanding, så kan begynnelsesreaksjonen mellom fluorid og kalk overvinnes. Dette vises ved konvergensen av aktivitet som vist i spaltene A og B, som viser at etter hvert som andelen av fluorid i blandingen øker, så synker inaktiveringen av fluoridet på grunn av kalken (til stede bare i oppslemmingen).

Claims (1)

1. Munnhygienepreparat som inneholder et.- kalsiumkarbonat-slipemiddel og et ionisk monofluorfosfat, karakterisert ved at det også inneholder et ionisk fluorid og at vektmengden av henholdsvis det ioniske fluorid og det ioniske monofluorfosfat er nok til å tilveiebringe henholdsvis 40-80 % og 20-60 % av det totale fluorinnhold i preparatet.