NO139196B - Fremgangsmaate og krets for aa gjenvinne de video- eller denal baerefrekvente fargedifferansesignaler fra et pal fargesig - Google Patents

Description

Fremgangsmåte ved behandling av polymere materialer.

Den foreliggende oppfinnelse angår

behandling av polymere materialer som inneholder minst en reaktiv -OH, >NH eller SH-gruppe i hvert molekyl, f. eks. celluloseholdig materiale som eksempelvis papir, tre eller cellulosefilm, cellulosederivater som f. eks. celluloseacetat, protein-materialer som f. eks. ull eller lær, og polyvinylalkohol. Mere spesielt angår oppfinnelsen behandling av cellulosetekstilmate-rialer som f. eks. fibre, garn og tøyer, deri-blant vevede eller strikkede eller ikke-vevede tøyer, f. eks. «sammenbundne» fiber-tøyer av cellulose eller cellulosederivater.

I henhold til oppfinnelsen blir et polymert materiale, som i hvert molekyl inneholder minst en reaktiv -OH, >NH eller SH-gruppe, behandlet i nærvær av en alkalisk eller potensiell alkalisk katalysator, med et sulfoniumsalt som i nærvær av katalysatoren frigjør den følgende sulfoniumkation I, som har to fri valenser:

i hvilken R, og R2 er hydrogen eller en lavere alkvlerrunrje. os er den samme eller forskjellig, og R., og R, er gruppen

CHR2-) eller en alkyl-, substituert alkyl-, alicyklisk, aralkyl-, aromatisk eller hetero-cyklisk rest, og kan være ens eller være forskjellige.

Dem lavere alkylgruppe inneholder fortrinsvis 1—3 kullstoffatomer. Substituenten på alkylresten inneholder fortrinsvis ikke -OH, >NH eller -SH-grupper, men kan f. eks. være karboksyl, nitril eller halogen.

Da det er kationen som er den viktige del av sulfoniumsaltet for den foreliggende oppfinnelses formål, kan anionen være en hvilken som helst anion.

Det polymere materiale kan defineres som GZH, hvor G representerer resten av en polymer kjede og Z representerer O, N eller S, og oppfinnelsen omfatter også reaksjonen mellom det polymere materiale og sulfoniumsaltet.

I henhold til oppfinnelsen omfatter denne derfor også fremgangsmåten til

fremstilling av et produkt som har føl-gende alminnelige formel:

hvor G, R,, R2, R8, R4 og Z har de foran angitte betydninger, eller Rs og/eller R, kan representere CHR,-CHR2ZG.

Blant stoffer som kan reagere med det polymere materiale og gi produkter som faller innenfor denne definisjon er: 1) p-hatlo<g>em-etylsalter som eks. (XCH2 CH2)2R., + Sy- eller (XCH2<C>H2)3 S + y-, hvor R., har den foran angitte betydning, X representerer halogen og y— representerer en anion. Et eksempel på et slikt salt er tris-(p-kloretyl)-sulfoniumklorid; 2) estere av mono-, bis- eller tris-(3-hydroksyetyl-sulfoniumsalter som f. eks. hvor RH har den foran angitte betydning, eller dinatriumsaltet av tris-((3-sulfaetyl) sulfoinium indre salt som har formelen:

Ved utførelsen av den foreliggende oppfinnelse kan materiale, som skal behandles, eksempelvis bli impregnert med et sulfoniumsalt av ovenfor definert i vandig oppløsning, som kan være alkalisk, eller materialet kan behandles med alkali som et særskilt arbeidstrinn. Eksempelvis kan materialet bli behandlet med en vandig oppløsning av sulfomiumsaltet og deretter behandles ved romtemperatur med en vandig oppløsning av et sterkt alkali, f. eks. natriumhydroksyd, hvoretter materialet vaskes. Det foretrekkes derfor å benytte sulfoniumsalter som er oppløselige i vann eller alkali. Alternativt kan de anvendes i form av en emulsjon.

Når materialene behandles samtidig med sulfoniumsalt og et potensielt alkali som f. eks. kaliumhydrogenkarbonat, kan det være nødvendig å tørke materialene ved opphetning eller å opphete dem til en høy temperatur, f. eks. til over 100°C (dvs. «bake» dem) for å sette reaksjonen igang. I alle tilfeller er fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen meget enkel og rask å utføre, og under egnede forhold består den bare i å impregnere materialet i kold tilstand, uten etterfølgende opphetning til høy temperatur..

Oppfinnelsen innbefatter behandling av celluloseholdige og av proteinholdige tekstilmaterialer med sulfoniumsalter og med harpikser eller annet middel som gir motstandsvne mot krølling eller med formaldehyd eller annet middel som skaffer kryssleddforbindelser, hvorved tekstilene får øket motstandsevne mot tørr-krølling og andre egenskaper. Økningen av mot-standsevnen mot tørrkrølling er særlig merkbar hos slike tekstilmaterialer som er blitt behandlet med små mengder av sulfoniumsalter.

Denne kombinerte behandling er særlig nyttig når det gjelder tekstiltøyer som er blitt fremstilt av celluloseholdige fibre, som f. eks. av bomull, lin eller viskosekunst-silke. Ved utførelsen av denne kombinerte behandling kan materialet først behandles med sulfoniumsaltet og et alkali eller et potensielt alkali, og deretter behandles med en vandig oppløsning av et mellomkondensasjonsprodukt av en kunstharpiks, f. eks. urinstoff-formaldehyd eller melaminfor-maldehyd, sammen med en sur katalysator, fulgt av tørkning og opphetning for å herd-ne harpiksen.

Alternativt kan tekstilmaterialer bli først behandlet med et mellomkondensasjonsprodukt av en kunstharpiks og en sur

katalysator, og materialene deretter bli

tørket og opphetet for dannelse av harpiksen, og til slutt tekstilmaterialene bli behandlet med et sulfoniumsalt og et alkali eller potensielt alkali.

Som enda et alternativ kan tekstilmaterialene behandles med en blanding av mellomkondensasjonsproduktet av en kunstharpiks sammen med en sur katalysator og et sulfoniumsalt, hvoretter det således behandlede tekstilmateriale tørkes og opphehtes så harpiksen dannes, hvoretter det behandles med alkali.

Hvis urinstoff-formaldehydharpiks benyttes i slike kombinerte behandlinger, kan natriumbikarbonat anvendes som katalysator både for harpiksdannelsen og for å fremkalle reaksjonen med et sulfoniumsalt.

Cellulose- eller proteinholdige materialer f. eks. papir eller ikke-vevede tøyer, som f. eks. «bonded» fibertøyer fremstilt av cellulose- eller proteinholdige fibre, som har reagert i henhold til den foreliggende oppfinnelse med sulfoniumsalter som ovenfor definert, i hvilke R;j og/eller R, repre-i

senterer gruppen (CHR,-CHR2-) har større motstandsevne mot svelling enn ikke reagerte materialer har. Vevede cellulose- eller proteintøyer som har reagert i henhold til oppfinnelsen med sulfoniumsalter som definert ovenfor, i hvilke R., og/eller R4 re-i

presenterer gruppen (CHR,-CHRr) har øket motstand mot krymping etter vasking, sammenlignet med ubehandlete tøyer. Vevede ceillulosetøyer, f. eks. av bomull eller viskose rayon, tørker bedre til glatt tilstand enn ubehandlede tøyer, dvs. de kre-ver mindre stryking etter vasking. De har også den egenskap at de selv ved vasking bibeholder krøller og mekanisk påførte, f. eks. plisserte, glans- eller pregede effekter,

som er blitt frembragt før eller under behandlingen i henhold til oppfinnelsen, og de kan ha øket motstand mot tørrkrølling, sammenlignet med ureagerte tøyer. Disse vir toninger ledsages av god slitestyrke. Fik-sering av forskjellige stivende stoffer, f. eks. stivelseprodukter på polymere materialer blir forbedret sammenlignet med ureagerte tøyer.

De reagerte tøyer holder ikke tilbake klor på slik måte at de skades eller mis-farges når de vaskes med klorholdige bleke-midler. Celluloseholdige materialer, f. eks. bomull eller jute, og proteinholdige materialer som f. eks. lær, som er blitt behandlet i henhold til oppfinnelsen, har øket motstand mot angrep fra meldugg, sammenlignet med ubehandlede cellulose- eller proteinholdige materialer.

Oppfinnerne foretrekker å behandle vevede tøyer av celluloseholdig materiale f. eks. lin, bomull eller viskose rayon.

Blandinger av polymere materialer med hverandre eller med andre materialer, kan bli behandlet i henhold til oppfinnelsen.

Når det behandles materialer som tenkes å skades av alkali, kan typen av alkalisk katalysator og behandlingen regu-leres slik at skaden blir minst mulig.

Ved utførelsen av oppfinnelsen kan det anvendes alkaliske katalysatorer av forskjellige styrker, f. eks. natriumhydroksyd, -karbonat eller -silikat. Alternativt kan det benyttes en potensielt alkalisk katalysator, f. eks. natrium- eller kaliumbi-kanbonat. Hvis sulfoniumsaltet er av den art som f. eks. et fi-halogenetylsalt eller en ester av mono-, bis- eller tris-p-hydroksy-etyl-sulfoniumsalt, er det nødvendig at det er alkali tilstede i tilstrekkelig mengde til å nøytralisere syre som eventuelt frigjøres, samt et lite overskudd som er tilstrekkelig til å katalysere reaksjonen med det polymere materiale, f. eks. til å heve pH-ver-dien til 12.

Den positive ladning på svovelatomet, som forblir etter at sulfoniumsaltet har reagert med det polymere materiale, gir det reagerte materiale nye egenskaper. Eksempelvis får cellulosetøyer sterkt øket affinitet til anioniske fargestoffer. Som følge av den positive ladning på de foran defi-nerte sulfoniumsalter blir slike fargestoffer substantive i forhold til materialer som fø-rer negative overflateladninger, og dette er nyttig ved fabrikasjon av f. eks. papir.

Når det anvendes salter som i nærvær av alkali eller potensielt alkali frigjør kationen I, kan R., og/eller R, nyttes for å innføre andre ønskelige egenskaper i forbindelsen. Hvis f. eks. R:! og/eller R, er en langkjedet alkylgruppe, kan stoffet virke som mykningsmiddel eller smøremiddel, eller som vannavvisende middel, når det har reagert med det polymere materiale. Hvis R., og/eller R, inneholder kromofore grupper, eller utgjør en rest av et fargestoff, utgjør forbindelsen et reaktivt fargestoff, som analogt med de som selges av Imperial Chemical Industries under vare-merkene «PROCION» og «REMAZOL», hvilke er i stand til å reagere med egnede polymere materialer, f. eks. cellulose eller celluloseacetat, og gi vaskeekte fargninger.

Sulfoniumsaltene som frigjør kationen I i nærvær av alkalisk eller potensielt alkalisk katalysator, kan f. eks. fremstilles ved addisjonsreaksjon mellom hydrogen-sulfid og etylenoksyd eller substituert etylenoksyd, hvorved det dannes hydroksy-alkylsulfider, som deretter reageres på passende måte for å danne sulfoniumsaltene.

Oppfinnelsen blir forklart nærmere i forbindelse med de følgende eksempler.

Eksempel 1.

Et poplinbomuUstøy ble impregnert med en oppløsning som var 0,3 molar med hensyn til dinatriumsaltet av tris-((3-sul-fatetyl)sulfO'n<ium-innersalt, og ble presset mellom valsene i en rullemaskin, som var slik innstilt at tøyet holdt tilbake ca. 75 pst. av dets vekt i form av oppløsning. Deretter ble tøyet anbragt på en nåleram-me, tørket ved 50°C og så dyppet i en 10 pst.s oppløsning av natriumhydroksyd av 20°C i 10 min., vasket i rekkefølge med fortynnet eddiksyre, ammoniumhydroksyd og vann, og derpå tørket.

Det behandlede tøy hadde meget øket motstandsevne mot våtkrølling og tørket til glatt tilstand, sammenlignet med ubehandlet tøy, samt hadde tilfredsstillende slitestyrke og strekkfasthet.

Strekkfastheten sank ikke etter at den behandlede prøve var blitt utsatt for det klormotstandsforsøk som er beskrevet i American Association of Textile Chemists & Colourists' Tentative Test Method 92/ 1958.

Prøven som var behandlet som angitt ovenfor, med sulfoniumsaltet, ble også vasket 20 ganger i 0,25 pst. såpe, 0,25 pst. natriumkarbonat ved 70°C, idet hver vask-ning varte i 30 minutter. Den vaskede prøve hadde også god motstandsevne mot klorprøven som er angitt ovenfor, og de fysikalske egenskaper var praktisk talt uforandret.

De test-metoder som ble anvendt i det ovenstående og i de følgende eksempler var følgende: S.D.I. (Smooth Drying Index) •— ved bruk av et apparat som besto (1) av et plissé-apparat, (2) et tørkerom, (3) en krølllemåler. Prøvestykker av tøyet blir skåret ut både i rennings- og i veftret-ningen. Disse gjennomfuktes, presses gjennom en liten husholdningsrulle og innføres i krølle-fremstilleren, slik at det dannes en skarp dobbelt fold eller krøll. Prøvestyk-ket blir deretter tørket i en y2 time og under tørkiningen avtar den i det våte prøvestykke innførte fold eller krøll. S.D.I.-tallet beregnes ut fra hvor stor denne

«gjenvinning» er, og angir tøyets evne til å utslette krøller som dannes ved normal husholdningsvasking. Graden av den gjenvinning måles ved at det tørkede prøve-stykke plaseres i apparatets rom (kabi-nett) og at den gjenblivende bretts eller krøllevinkel måles ved hjelp av den skygge som bretten kaster når den belyses med dirigert lys fra en lyskilde. Jo mindre tall dette forsøk gir desto mindre, hvis noen, stryking med strykeapparat behøver tøyet etter vasking. Denne målemetode er beskrevet i britisk patent nr. 846 875.

Ringslitasjen bestemmes ved hjelp av den Ringwear Machine som er beskrevet i Textile Recorder Year Book 1942-3, side H.36.

Strekkfastheten bestemmes ved hjelp av Heal Tensile Testing Machine.

Eksempel 2.

Motstandsvne mot mikrobiologisk angrep.

Tøyet i eks. 1, behandlet som eks. 1, ble også utsatt for den forråtnelsesprøve som er beskrevet i Journal of the Textile Institute, 51, T. 75 (1960). Strimlenes strekkfasthet ble målt etter 9 og 30 dagers forløp og det ble funnet følgende data:

Det ses at behandling med sulfoniumsaltet gir poplinbomullstøy en betydelig øket motstandsevne mot forråtnelse.

Eksempel 3.

Øket fargeaffinitet hos behandlet

bomullstøy.

Et stykke bomullstøy ble som i eks. 1 behandlet med en oppløsning av dinatriumsaltet av tris-((3-sulfatetyl)-sulfonium-innersalt, som beskrevet i eksempel 1.

Stykker av dette tøy ble sammen med stykker av det ubehandlede tøy farget med forskjellige fargestoffer, på følgende måter: (a) Prøvestykkene ble kokt i 20 min. i en

oppløsning som inneholdt:

0,12 g natriumbikromat 5 ml 2 n svovelsyre

100 ml vann,

ble skyllet grundig og dyppet i en oppløs-ning som inneholdt: 0,08 g «Chrome Fast Violet B» (Colour Index, Mor dant Violet 5)

0,4 g natriumsulfatkrystaller,

0,5 ml 2 n eddiksyre 100 ml vann.

Denne oppløsnings utgangstemperatur var 40°C. I løpet av ca. 30 min. ble oppløs-ningen opphetet til kokning og ble holdt på denne temperatur i ytterligere 40 min. Deretter ble prøvestykkene vasket godt og tørket.

De med sulfonium behandlede prøve-stykker viste seg å bli farget til en dyp nyanse, mens de ubehandlede prøvestykker av bomullstøyet bare ble meget svakt farget. Det ble også funnet at de med sulfonium behandlede prøvestykker kunne far-ges til en lignende dyp nyanse selvom for-behandlingen med krom ble sløyfet.

(b) Prøvestykkene ble kokt i 45 min. i en

oppløsning som inneholdt:

0,03 g Durazol Blue 8G (150 pst. styrke)

(Colour Index, Direct Blue 86),

0,2 g natriumsulfatkrystaller,

0,06 g natriumkarbonatkrystaller,

150 ml vann,

skyllet godt og tørket. Det med sulfonium behandlede prøvestykke hadde fått en dyp fargning, mens det ubehandlede bomulls-tøy bare var blitt svakt farget.

(c) Det ble fremstilt en oppløsning som

inneholdt:

0,02 g «Lissamine Fast Red. B. G.» (Colour

Index, Acid Red 37)

5,0 g natriumulfatkrystaller 2,0 ml 2 n svovelsyre 100 ml vann,

og denne oppløsning ble oppvarmet til 40°C.

Prøvestykkene ble dyppet i denne opp-løsning og i løpet av ca. 30 min. ble opp-løsningen opphetet til kokning. Kokningen ble fortsatt i ytterligere 30 min. Prøvestyk-kene ble deretter vasket godt og tørket.

De med sulfonium behandlede prøve-stykker var blitt farget til en dyp nyanse, mens den ubehandlede bomull var bare blitt meget lett farget.

(d) Det ble fremstilt en kold oppløsning

som inneholdt

0,05 g «Procion Yellow HAS» i 300 ml vann.

Prøvestykkene ble anbragt i denne opp-løsning i 16 timer og deretter kokt i 1 time i en oppløsning som inneholdt 0,25 pst. såpe og 0,25 pst. natriumkarbonat.

De med sulfonium behandlede prøve-stykker fikk en dyp orange farge, mens den ubehandlede bomull ble bare svakt farget.

Eksempel 4.

Behandling av bomullstøy.

Et bomullstøy ble behandlet med en oppløsning som var 0,5 molar med hensyn til tris-((5-kloretyl)sulfoniumklorid, og ble deretter presset mellom valsene i en rullemaskin, som var innstilt slik at tøyet bibeholdt ca. 75 pst. av sin vekt som væske. Deretter ble tøyet anbragt på en nåleram-me og i 3 min. dyppet i en 5 pst.s oppløsning av natriumhydroksyd ved 20°C, og ble deretter i rekkefølge vasket med fortynnet eddiksyre, ammoniumhydroksyd og vann, og derpå tørket.

Det -behandlede tøy hadde i våt tilstand meget økt motstandsvne mot krøl-ling, og tørket etter vasking til glatt tilstand, sammenlignet med ubehandlet tøy, og hadde tilfredsstillende slitestyrke og strekkfasthet.

Det behandlede tøy hadde også øket affinitet til fargestoffer.

Eksempel 5.

Behandling av papir.

Strimler (15,2 x 2,5 cm) av et bleket og lett klistret papir ble dyppet i en opp-løsning som inneholdt 0,5 mol/ltr. natrium - salt av tris-([3-sulfatetyl)sulfoniuminner-salt og 1,6 mol/ltr. NaOH. De fikk dryppe av, ble tørket i en beholder ved 70°C, deretter opphetet ved 150°C i 2 min., vasket 5 min. i en 60° oppløsning som inneholdt 0,25 pst. såpe og 0,25 pst. natriumkarbonat, skyllet og tørket.

Strimlenes våtfasthet ble deretter målt i en Scott inclihed plane tensile tester, hvis kjever var innstilt med 127 mm innbyrdes avstand. De behandlede strimler hadde en bruddfasthet på 0,54 kg og de ubehandlede 0,135 kg.

Eksempel 6.

Behandling av celluloseacetat- tøy.

Det ble fremstilt en impregneringsopp-løsning ved at man blandet: 20 ml av en molar oppløsning av dinatrum-saltet av tris-((3-sulfatet<y>l)sulfoni-uminnersalt, 50 ml av en 2 molar oppløsning av kalium-bikarbonat, og

30 ml vann.

Et prøvestykke av et celluloseacetat-tøy ble ført gjennom denne oppløsning, deretter gjennom en rulle som var innstilt slik at tøyet bibeholdt ca. 90 pst. av sin vekt av væske, tørket i 90 min. ved 90°C, og vasket grundig med vann.

Det behandlede tøy oppløste seg ikke i vann, og hadde øket affinitet til fargestoffer, f. eks. til «Durazol Blue 8B» (Colour Index «Direct Blue 86»).

Eksempel 7. I

Behandling av cellulose film.

Et prøvestykke av en film av regenerert cellulose ble dyppet i den i eks. 6 beskrevne impregneringsoppløsning og overskuddet av væske ble tørket bort ved hjelp av filtrer-papir. Deretter ble filmen tørket i 90 min. ved 90°C og vasket grundig.

Den behandlede film hadde øket affinitet til anioniske fargestoffer, f. eks. «Durazol Blue 8B, og hadde en noe større brudd-styrke i våt tilstand enn den ubehandlede film.

Eksempel 8.

Behandling av gelatinfilm.

Det ble fremstilt en oppløsning ved at man blandet: 0,5 ml av en 0,96 molar opp-løsning av dinatriumsaltet av tris-((3-sul-fatetyl) sulfonium-innersalt 16 ml av en 2,4 molar oppløsning av ka-liumbikarbonat, og

79 ml vann.

Et prøvestykke av en med gelatin be-lagt celluloseacetatfilm ble dyppet i denne oppløsning i 5 min., overskuddet av væske ble fjernet ved hjelp av en svamp, og styk-ket ble deretter tørket i 5 min. ved 80° C i en ovn. Prøvestykket ble deretter anbragt i kokende vann sammen med et stykke av den ubehandlede med gelatin belagte film. Nesten øyeblikkelig blæret gelatinbelegget på den sistnevnte seg i betydelig grad og løsnet fra det bakre lag, mens den behandlede film kunne kokes i minst 30 min. uten at blæredannelse eller løsning inntrådte. Dette viser at gelatinet hadde fått øket motstandsevne mot svelling.

Eksempel 9.

Behandling av ikke- vevet tøy.

Det ble fremstilt en fibermatte som inneholdt 55 vektspst. rayonfibre og 45 vektspst. nylonfibre. Mattens vekt var ca. 0,04 g/cm-.

Det ble fremstilt to impregneringsopp-løsninger A og B som følger:

[«Galvatol 20—90» er varemerkenavnet på en sampolymer av vinylalkohol og vi-nylacetat, hvor alkoholen utgjør hovedbe-standdelen. Den fabrikeres av Shawinigan, Resins Corporation, Massachusetts.]

Adskilte stykker av matten ble impregnert med oppløsningene A og B, tørket og opphetet i 3 min. ved 140°C. Vektøkningen var i begge tilfeller ca. 12 pst., betegnet på det behandlede tøy.

Fra hver matte ble det skåret ut 2,5 cm brede strimler, og disses strekkfasthet

ble målt etter at de var blitt dyppet 1 min. i koldt vann.

Resultatene er angitt nedenfor.

Eksempel 10.

I

Stivning med stivelse og bretting av viskose- rayontøy.

Det ble fremstilt to impregneringsoppløsninger som følger:

[Solvitose HDF er handelsnavnet på et foretret stivelsesprodukt.]

Prøvestykker av et tøy av spunnet viskoserayon ble klotset gjennom disse opp-løsninger og ført mellom valsene i en vrimaskin eller rulle, som var innstilt slik at det i tøyet ble tilbakeholdt 100 pst. væske beregnet på tøyvekten. Begge prøvestyk-kene ble deretter tørket og presset så det ble dannet skarpe brettekanter.

Deretter ble de brettede prøvestykker dyppet 2 min. i en kold 10 pst.s oppløsning av kaliumhydroksyd, skyllet godt og kokt 30 min. i en oppløsning som inneholdt 0,25 pst. såpe og 0,25 pst. natriumkarbonat.

Det prøvestykke som var blitt behandlet med impregneringsoppløsning A bibeholdt sine skarpe brettinger, mens det prøvestykke som var blitt behandlet med oppløsning B bare viste meget lette merker der hvor brettingene vas blitt utført.

Det med oppløsning A behandlede prøvestykke var meget stivt etter kokin-gen, mens det annet prøvestykke bare var litt stivere enn det opprinnelige ubehandlede rayontøy.

Eksempel 11.

Kombinert behandling med harpiks og sulfoniumsalt.

Det ble fremstilt tre impregnerings-oppløsninger som følger: A. 600 ml av en 45 pst.s oppløsning av dinatriumsaltet av tris-(p-sulfatetyl) sulfonium-innersalt og

400 ml vann.

B. 400 ml av harpiksproduktet «L. 1714»,

50 ml av en 20 pst.s vandig oppløs-ning av sinknitrat, og 550 ml vann. C. 600 ml av en 45 pst.s oppløsning av dinatriumsaltet av tris-(p-sulfatetyl) sulfonium-innersalt, 400 ml av harpiksproduktet «L. 1714», og 10 g sinknitratkrystaller. [«L. 1714» er handelsnavnet på en melamin/etylen-urinstoff-formaldehydharpiks (50 pst. innhold av fast stoff), som selges av British Industrial Plastics Ltd.] Prøvestykker av bomullspoplintøy ble behandlet på følgende måter: Prøvestykket 1 ble dyppet i oppløsning A og ført gjennom en vrimaskin slik at tøyet bibeholdt 50 pst. av sin vekt av væske, tørket og dyppet 3 min. i en 10 pst.s na-triumhydroksydoppløsning. Deretter ble prøvestykket vasket med vann, fortynnet eddiksyre og igjen vann.

Prøvestykket 2 ble behandlet på samme måte som prøvestykket 1, og ble deretter dyppet i impregneringsoppløsningen B. Det ble deretter ført gjennom en vrimaskin som var innstilt som angitt ovenfor, tørket og opphetet i 3 min. ved 150°C, og derpå vasket i varm såpeoppløsning og i vann.

Prøvestykket 3 ble bare behandlet i impregneringsoppløsningen B. Den etter-følgende behandling var som for prøve-stykket 2.

Prøvestykket 4 ble behandlet på samme måte som prøvestykke 3, og ble deretter dyppet i impregneringsoppløsningen A. Deretter ble det tørket, dyppet i 3 min. i en 10 pst.s natriumhydroksydoppløsning, og vasket i vann, fortynnet eddiksyre og deretter vann.

Prøvestykket 5 ble dyppet i oppløsning C, ført gjennom en vrimaskin som var innstilt som angitt ovenfor, tørket og opphetet i 3 min. ved 150°C.

Alle prøvestykkene ble tørket, kondi-sjonert og undersøkt. De med harpiks behandlede prøvestykker inneholdt ca. 10 vekts-pst. harpiks.

[Tørrkrøllingsmotstandsvne (CR.) ble

målt ved hjelp av den apparatur som er omtalt på side 388 i «An Introduction to textile Finishing» av J. T. Marsh, som er publisert av Chapman og Hall i 1948.

S.D.I. betyr Smooth Drying Index, slik

som definert i det foregående.]

Eksempel 12.

Behandling av papir.

22 g bis-((3-hydroksyetyl)etylsulfonium-bromid ble i 4 timer kokt, under tilbake-løpskjøling sammen med 4 g fosforpent-otosyd i med natrium tørket benzen. Etter fordampning av benzenet ble den resul-terende viskose masse ekstrahert med vann,

og den vandige oppløsning ble nøytralisert til pH 6,0 ved hjelp av fortynnet natrium-karbonatoppløsning. Denne oppløsning ble deretter inndampet til tørrhet og ekstra-

hert med metanol. Ekstraktet ble analysert og viste seg å bestå av 60 pst. av den øn-skede fosfatester og 40 pst. av det opprinnelige sulfoniumbromid.

Det ble fremstilt en impregnerings-oppløsning ved å løse opp 2 g av denne blanding i 50 ml vann. Et mot alkali mot-standsdyktig papir ble dyppet i denne opp-løsning, ble lett tørket av ved hjelp av trekkpapir, tørket, og deretter dyppet 3 min.

i en 0,4 pst.s oppløsning av natriumhydroksyd. Etter langvarig vasking viste det behandlede papir seg å ha øket affinitet til sure fargestoffer (f. eks. Durazol Blue 8G) sammenlignet med papir som bare var blitt behandlet i alkaliet.

Eksempel 13.

Behandling av papir.

67 g (0,3 mol) laurylmerkaptan ble til-

satt til 0,3 mol natriummetoksyd ved romtemperatur. Til blandingen ble det lang-

somt tilsatt 26,5 g (0,3 mol) 2-kloretanol og det hele ble opphetet med tilbakeløps-kjøling 15 min. Det utfelte salt ble filtrert fra og filtratet ble inndampet, hvorved det ble tilbake en rest som besto av rått lauryl-2-hydroksyetyl-sulfid. Denne reste ble ek-

strahert med benzen, hvorved man fikk det rene sulfid, som smeltet ved 26—27°C. Ut-byttet var 72 pst.

Det rene sulfid ble løst opp i benzen

og kokt med tilbakeløpskjøling 1 dag i et overskudd av metyljodid. Etter fjernelse av oppløsningsmidlet og overskudd av halo-genid, ble sulfoniumproduktet ekstrahert med eter, vasket med en oppløsning av natriumtiosulfat, tørket og inndampet til tørrhet. Det rene metyl-2-hydroksyetyl-laurylsulfoniumjodid smeltet ved 9—11°C.

18,6 av dette sulfoniumjodid ble behandlet med et lite overskudd av klorsul-fonsyre og fikk henstå i 30 min. Deretter ble blandingen helt på is og ekstrahert med kloroform. Kloroformen ble fordampet og erstattet med vannfri etanol, til hvil-

ken det langsomt ble tilsatt natriumetok-

syd, inntil pH var ca. 6,0. Oppløsningsmid-

let ble fordampet, og som vist, fikk man en oljeaktig rest av metyl-2-sulfatetyl-lauryl-sulfonium-innersalt.

En papirprøve ble behandlet med en oppløsning av denne forbindelse, ble tørket og dyppet i en 10 pst.s natriumhydroksyd-oppløsning, vasket med vann, fortynnet eddiksyre og igjen med vann. Det behandlede papir hadde en sterkt øket affinitet til anioniske fargestoffer.

Claims (11)

1. Fremgangsmåte ved behandling av polymert matariale, karakterisert ved at materiale, som f. eks. celluloseholdig tekstilmateriale, papir, tre, ull eller lær, som i hvert molekyl inneholder minst en reaktiv -OH, >NH- eller SH-gruppe, behandles i nærvær av en alkalisk eller potensiell alkalisk katalysator, med et sulfoniumsalt som i nærvær av katalysatoren frigjør den følgende sulfoniumkation I, som har to frie valenser: i hvilken R, og R2 er hydrogen eller metyl, forutsatt at ikke både R, og R2 er metyl, og R3 og R4 er gruppen (CR,-CHR2-), en eventuelt langkjedet alkyl- eller en aralkyl-rest, og kan være ens eller forskjellige.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at sulfoniumsaltet er en ester av et mono-, bis- eller tris-(3-hydroksyetyl-Jsulfoniumsalt.

3. Fremgangsmåte ifølge påstand 2, karakterisert ved at sulfoniumsaltet er hvor R3 har den i påstand 1 angitte betydning.

4. Fremgingsmåte ifølge påstand 2, karakterisert ved at sulfoniumsaltet er

5. Fremgangsmåte ifølge påstandene 1—4, karakterisert ved at kataly-satormengden er tilstrekkelig til å heve pH til 12.

6. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av påstandene 1—5, karakterisert ved at katalysatoren er natriumhydroksyd, natriumkarbonat, natri-umsilikat, natriumbikarbonat eller kalium-bikarbonat.

7. Fremgangsmåte ifølge påstand 1—6, karakterisert ved at det polymere materiale behandles med en vandig opp-løsning av sulfoniumsaltet og deretter med en vandig oppløsning av et sterkt alkali ved romtemperatur, og deretter vaskes.

8. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av påstandene 1—7, karakterisert ved at det polymere materiale er polyvinylalkohol.

9. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av påstandene 1—7, karakterisert ved at det polymere materiale er cellulose- eller proteinholdig tekstilmateriale, og at behandlingen innbefatter behandling med harpiks eller annet krøllemotvirkende middel eller formaldehyd eller annet kryssledd-fremkallende middel.

10. Fremgangsmåte ifølge påstand 9, karakterisert ved at det polymere materiale behandles med en blanding av et mellomkondensasjonsprodukt av en kunstharpiks og en sur katalysator, og sulfoniumsaltet, tørkes og opphetes for dannelse av harpiksen, og deretter behandles med den alkaliske eller potensielt alkaliske katalysator.

11. Fremgangsmåte ifølge påstand 10, karakterisert ved at R:l og/eller R4 inneholder en kromofor gruppe eller en rest av et fargestoff.