NO132765B - - Google Patents

Description

Noen utførelsesformer av koblingsanordningen ifølge oppfinnelsen skal be-

skrives nærmere under henvisning til teg-

ningen.

Fig. 1 viser et koblingsskjema for en kjent Miller-integrator-kobling. Fig. 2 viser et koblingsskjema for koblingsanordningen ifølge oppfinnelsen.

Fig. 3 og 4 viser ytterligere utførelses-

former av Miller-integratorer koblet som Miller-transitron-kipposcillator.

På fig. 1 betegner 1 et utladningsrør som er koblet som Miller-integrator. Kondensatoren 2 er kapasiteten som er an-

ordnet for å oppnå den såkalte Miller-

ef f ekt mellom anode og styregitter i røret.

Hvis der ikke som vist på fig. 1 er anvendt

en pentode, men en triode, så kan den alltid tilstedeværende spredningskapasitet mellom anode og styregitter være tilstrek-

kelig til å få koblingsanordningen til å

arbeide som integrator.

Hvis koblingsanordningen imidlertid

skal anvendes som oscillator, er det å an-

befale som forklart nedenfor, kombinasjo-

nen med en såkalt transitronkobling. I det-

te tilfelle er den nevnte spredningskapasi-

tet for liten, og der må anvendes en kon-

densator 2.

En Miller-integrator kan også styres

ved hjelp av pulser med en ønsket frekvens og varighet. Hvis der anvendes en pentode,

hvilket er foretrukket for ikke unødig å

påvirke integratorens virkning, kan de nevnte pulser tilføres fanggitteret eller anoden for å sperre eller oppheve sperrin-

gen av anodestrømmen på et ønsket tids-

punkt. Spenningen Vs, som skal integreres,

tilføres over en motstand 3 til styregitteret i røret 1. Når denne spenning, som på fig.

1 er en puls med amplituden E, og når

anodemotstanden er liten i forhold til mot-

standen 3, er anodespenningen i røret 1

eitt ved

hvor

dvs. forsterkningsfakto-

ren i røret 1 er avhengig av rørets indre motstand R;, anodemotstanden R, og \ i ganger spenningsforsterkningen mellom gitter og anode og V.l0 som er begynnelses-spenningen på anoden i det øyeblikk integ-

reringen setter inn, idet denne Vao er av-

hengig av rørets likestrømsinnstilling.

Av formelen (1) fremgår at konden-

satoren 2, på grunn av rørets 1 virkning lades opp på en spenning som er en faktor A høyere enn om røret 1 ikke var tilstede.

I det beskrevne tilfelle, hvor der an-

vendes en pentode, avtar imidlertid anode-

strømmen til fordel for skjermgitterspen-

ningen når anodespenningen er falt til den såkalte knekkspenning V.lk, slik at i dette øyeblikk avtar ikke anodespenningen nev-

neverdig mer. Da en forsterkningsfaktor A

på 50 til 100 lett kan virkeliggjøres, er f.

eks. spenningsdifferansen Vao - <V.>lk ved en verdi E på 100 volt meget mindre enn ver-

dien A.E, slik at bare den nedre del av ladekurven som fremgår av (1), benyttes og tilnærmet kan betraktes som lineær. For (1) kan man da tilnærmelsesvis skrive

eller

Dette spenningsforløp er angitt på

fig. 1.

Av (2) fremgår at spenningen på. ano-

den i røret 1 med noen tilnærmelse kan

beregnes ved hjelp av formelen:

hvor anodespenningen på tidspunktet t=o har verdien Vao og styrespenningen er VB.

Den ønskede S-formede styrespenning

må tilfredsstille en formel for en kurve av tredje grad.

En slik spenning kan oppnåes ved at styregitteret i røret 1 tilføres en ny styre-

spenning V's over en motstand 3'. Når den-

ne spenning er en parabolsk spenning av formelen:

kan man ved hjelp av formelen (3) beregne anodespenningen i dette tilfelle. Denne er da

Dette kan prinsipielt skje ved at tre Miller-integratorer kobles efter hverandre idet der mellom den annen og tredje kobles inn en fasevender og den første tilføres en spenningspuls Vs med amplituden E. Inngangsspenningen på den tredje integrator er da bestemt av formelen (4).

En slik koblingsanordning er imidlertid kostbar og komplisert. Ved hjelp av koblingsanordningen ifølge oppfinnelsen, som er vist på fig. 2, kan man tilnærmet oppnå det samme resultat ved at den spenning som tas fra anoden i røret 1 ved hjelp av et integreringsnettverk som består av en motstand 5 bg en kondensator 6 integreres påny. Den integrerte spenning blir så over en motstand 3' påny tilført styregitteret i røret 1, slik at der på rørets anode tilveie-bringes en spenning som med noen tilnærmelse tilsvarer spenningen ifølge ligningen (5).

Dette lar seg påvise på følgende måte: Når styrespenningen Vg er en spenningspuls, har anodespenningen en form som er angitt ved ligningen (2). Denne spenning blir integrert på ny ved hjelp av nettverket 5,6.' Da den på slutten nødven-dige amplitude av den parabolske spenning kan være liten på styregitteret, kan også den integrerende virkning av dette nettverk betraktes som tilnærmet ideell, slik at med noen tilnærmelse kan den over kondensatoren 6 frembragte spenning skrives: hvor K, og K2* er konstanter som bestemmes av koblingsnettverket 5, 6 og koblingsanordningen. Substisjon av (6) i (3) gir: ;Ved at der i ligningen (5a) settes inn: ;får man ligningen (5). Styringen kan skje ved at der som spenning V8 ikke anvendes en spenningspuls, men en positiv likespenning med en verdi på E volt, som leveres fra en spenningskilde 16. Fanggitteret eller anoden i røret tilføres da en pulsspenning 15, slik at sperringen av anodestrømmen under den sagtannformede spennings fremløp opppheves, og anodestrømmen sperres under tilbakeløpet. Under tiibake-løpstiden kari kondensatoren 2 utlades. ;Det samme resultat oppnåes ved at den på fig. 2 viste Miller-integrator kombine-res med en transitronkobling. En slik kom-binasjon er vist på fig. 3. Her består tran-sitrondelen av skjermgitteret og fanggitteret i røret 1. De to gittere er koblet med hverandre over en kondensator 7, idet skjermgitteret over en motstand 8 er forbundet med en ikke vist plussklemme, som leverer en spenning Vb volt fra en spenningskilde, mens fanggitteret over en motstand 9 er forbundet med et innstillbart uttak på en potensiometerkobling. Selve potensiometerkoblingen består av en. mot-; stand. 10, som er forsynt med et innstilla bart uttak, samt en utjevningskondensator 11. Motstanden 10 er på den ene side forT bundet med jord og på den annen side med minusklemmen for en likeledes ikke. vist spenningskilde som leverer en likespenning-Vr volt. Ved hjelp av denne potensiometerkobling er den negative spenning på fanggitteret og således egenfrekvensen av Miller-transitronoscillatoren regulerbar. Ttansitrondelen besørger sperringen av anodestrømmen under den nevnte tilbake-løpstid og bestemmer begynnelsen av frem-løpet. ;Riktignok kan man ved denne styring ikke anvende en spenningspuls som ved den ovenstående beregning. Den feil som derved oppstår er imidlertid så liten at man kan se bort fra den, fordi når anodespenningen har en form som angitt ved ligningen (5) resp. (5a), så gir integrerin- ;gen av denne spenning ved hjelp av nett- ;verket 5, 6 en spenning over kondensato- ;ren 6, hvis form kan uttrykkes i en formel og bestemmes av ledd som inneholder t3 ;og t*. Koeffisientene i disse ledd er imid-

lertid i forhold til koeffisientene i de øvrige ledd så små at man kan se bort fra dem,

slik at spenningen over kondensatoren 6

tilnærmet har parabolsk karakter.

Det skal bemerkes at en ytterligere

fordel ved den beskrevne koblingsanord-

ning er at koeffisientene i de forskjellige ledd i ligningen (5) kan innstilles forholds-

vis nøyaktig, enten ved endring av mot-

standen 5 eller ved endring av verdien av Vao (som er avhengig av innstillingen av

røret 1). Det er således alltid mulig med forholdsvis stor nøyaktighet å oppnå en ønsket, tilnærmet S-form. Likeledes er de nevnte koeffisienter i tilfelle som er vist på fig. 3 avhengig av forholdet mellom motstandene 5 og 3', og i det tilfelle som er vist på fig. 2, av forholdet mellom mot-

standene 5, 3' og 3 og av verdien av like-

spenningen som leveres av spenningskil-

den 16.

En ytterligere utførelsesform av en Miller-transitron-kipposcillator er vist på

fig. 4.

For å muliggjøre avledningen av den

frembragte S-formede spenning og også

for å sørge for at spenningsendringene på

anoden i røret 1 ikke ledes videre med for-

holdsvis lave frekvenser i forhold til fre-

kvensen av den frembragte sagtannfor-

mede spenning, er kondensatoren 2 erstat-

tet av to kondensatorer 2, og 22, idet kapa-

sitetsverdien av 2, er stor (f. eks. seksdob-

belt) i forhold til kapasitetsverdien av kon-

densatoren 22, mens forbindelsespuriktet mellom disse kondensatorer over motstan-

der 12 og 13 er forbundet med jord. Også

motstanden 5 er delt i to motstander 5t og 52. De to således tilveiebragte grener dan-

ner på figuren en brokobling ved at de er forbundet med hverandre med en innstill-

bar motstand 14. Hele tidskonstanten for motstandene 5, 12, 13 og 14 og kondensa-

toren 2( må være liten i forhold til frem-

løpstiden av den sagtannformede spenning,

f. eks. to til tre ganger mindre.

Denne siste kobling er særlig viktig når styrespenningen, som tas fra motstanden 13, tilføres sluttrøret for den vertikale av-bøyningskobling i en fjernsynssender eller mottager. Dette sluttrør er nemlig som regel over en transformator koblet med av-bøyningsspolene som må gjennomstrøm-

mes av en S-formet strøm. For i dette til-

felle å kunne regulere lineariteten, er det som bekjent nødvendig til styrespenningen

å addere en ekstra parabolsk komponent.

Dette skjer ved at spenningen som er virk-

som over kondensatoren 6, over 52 og den innstillbare motstand 14 også tilføres mot-

standen 13. Da det for et integreringsnett-

verk alltid er nødvendig at for frekvensen av det signal som skal integreres, må im-

pedansen av motstanden være stor i for-

hold til impedansen av kondensatoren, kan man se bort fra impedansen av det siste element i forhold til impedansen av mot-

standene. For likevekt av broen er det tilstrekkelig når: 1 2

Med hensyn til den spenning som leve-

res av oscillatoren opptrer der ingen spen-ningsdifferanse over motstanden 14, slik at endringen av 14 ikke tilveiebringer noen påvirkning av amplituden eller frekvensen av den S-formede spenning.

Det skal nevnes at koblingsanordnin-

gen kan synkroniseres ved hjelp av nega-

tive synkroniseringspulser 17. Disse kan som vist på fig. 4 tilføres fanggitteret i pentoden. Det er også mulig å tilføre synkroniseringspulser med større amplitude på anoden enn i det førstnevnte tilfelle.

Det skal også bemerkes at ved opp-

deling av kondensatoren 2 går likestrøms-

komponenten i det signal som integreres av nettverket 5,, 52 og 6 tapt. Da det imid-

lertid fra kilden 16 leveres en likespenning,

behøver man ikke ha betenkeligheter i den anledning. Selvsagt må imidlertid likespen-

ningen som leveres av kilden 16 tilpasses den nye situasjon.

Det kan også anvendes flergitterrør

slik som heksodér og heptoder. Man har da den mulighet at tilbakeløpet kan innledes ved synkroniseringspulser som tilføres et ekstra styregitter. Et ekstra skjermgitter kan også anvendes som utgangselektrode,

idet den fri ende av kondensatoren 2, for-

bindes med dette skjermgitter. I dette til-

felle kan spenningen som tas fra anoden anvendes for styring av en fasediskrimina-

tor som også tilføres synkroniseringspulser.

Den reguleringsspenning som tas fra denne fasediskriminator kan f. eks. anvendes til innstilling av egenfrekvensen av en kipp-

oscillator ifølge Miller-transitron-prinsip-

pet når denne frembringer en sagtann-

spenning med linjefrekvens.

Claims (2)

1. Koplingsanordning for frembringelse av en sagtannformet spenning som er overlagret en S-formet komponent ved hjelp av et som Miller-integrator koplet utladningsrør hvor rørets utgangselektro-

de over en kondensator er forbundet med rørets styregitter som gjennom en motstand i det minste tilføres en sprangspenning som skal integreres eller en periodisk avbrutt likespenning, karakterisert v e d et integreringsnettverk som består av en seriekobling av en motstand (5) og en kondensator (6) og som er koplet med rørets (1) utgangselektrode og anordnet parallelt med rørets (1) anode-katodevei, og at forbindelsespunktet mellom motstanden (5) og kondensatoren (6) over en andre motstand (3') også er forbundet med rørets (1) styregitter.

2. Koplingsanordning ifølge påstand 1, for levering av en styrespenning til slutt-trinnet for vertikalavbøyning i en fjern-synsmottaker, karakterisert ved at integreringsnettverkets motstandsdel består av en seriekopling av to motstander (5,, 52) som danner den ene gren av en balansert brokopling hvis annen gren dannes av en seriekopling av to ytterligere motstander (12, 13) og at en variabel mot-

stand (14) er koplet mellom forbindelses-punktene for motstandene i den ene og den annen gren, idet hele impedansen av motstandene ( 51 + 5.,) i den første gren for frekvensen av den frembrakte spenning med S-kurveform er stor i forhold til im-

pedansen

den dermed i serie kop- lede kondensator (6), og den ønskede styrespenning tas ut fra et variabelt uttak på en av motstandene i den annen gren.