NO129499B - - Google Patents

Description

Tannpleiemiddel.

Oppfinnelsen-vedrører tannpleiemidler.-En hovedkomponent i et tannpleiemiddel er rensemidlet sorti' vanligvis er kjent- som slipemidlet eller polermidlet:. -.Et slipe-

middels funksjon ,i et. tannpleie.middel er å fjerne forurensninger som sitter på tannover flaten». Effektiviteten av et. tannpleiemiddel med hensyn til rensning- av tenner er nesten fullstendig avhengig. av: egen-skapene og mengdene av. slipemidle.t i, tannpleiemidlet. Mens slipe-

evnen til rensemidlet bør være slik. at det er effektivt, bør slipe--, evnen ikke være så stor at den vil forårsake1overdreven skade på den underliggende, tannemalje eller på tannbénet, idet det minnes om at tannpleiemidler er ment å brukes en eller flere ganger daglig. -Av særlig viktighet er skade på tannemaljen, siden denne utgjør hele

eller praktisk talt hele den synlige tannoverflate. Ikke desto mindre bør slipeevnen til rense-midlet ikke være slik at -deri forårsaker ekstra skade pa tarinbenet i de talfeller hvor bru-kerne av slike tannpleiemidler har blottlagt deler av tann-, ? ■ benet. De som setter opp resepter., søker stadig etter tann-, pleiemidler med gode renseegenskaper og som allikevel forår-

saker liten skade på tannstrukturen.^ .; ■ • -<!>

Det har tidligere vært foreslått, ■spesielt'i patent-'[ litteraturen, å bruke hydratisert aluminiumoksyd som tannsiipe-middel..

Eksempelvis beskriver US^PS' 2. 818.371 et tannpleie-

middel som omfatter 25 - 50 vektprosent mikrokrystallinsk aluminiumhydroksyd. av en størrelse'hovedsakelig i området 0,25

til 0,5 mikron, hvorav over 20 vektprosent kan være erstattet av aluminiumhydroksyd som hår' en partikkelstørrelse på ca.'5 til 30 mikron. Det er faktisk tannpleiemidler på verdensmar-' kedet i dag som inneholder a-aluminiumoksydtrihydrat som-eneste, slipemiddel. Det er imidlertid nå oppdaget at tannpleiemidler basert på a-aluminiumoksyd.trihy.drat av relativt stor partikkel--..-: størrelse har meget gode renseegenskaper og at de, høyst over- -l raskende, bevirker relativt liten skade på tannemal jen-.

ci-aluminiumoksydtrihydratet som anvendes i tannpleiemidlet ifølge oppfinnelsen, og som er i stand til å gi høy renseeffekt med relativt lav emalje-avslipning, består av partikler med en størrelsesfordeling slik at minst 20 %, fortrinnsvis minst 25 %, regnet på vekten av partiklene, har en størrelse større enn 20 mikron. Det foretrekkes at partikkel-størrelsesfordelingen av a-aluminiumoksydtrihydratet er normal, dvs. at den følger en Gauss-kurve, i hvilket tilfelle- vekt-median-diameteren av de hydratiserte aluminiumoksyd^partik-

ler bør- være fra 14 • til^ 25 mikron-, spesielt; fra 16 til 23 mikron.. (Vekt-median-diameteren er den størrelse som 50 -vektprosent av partiklene befinner seg; på oversiden av). Det ér mulig å bruke blandinger av forskjellige kvaliteter av a-alu-miniumoksydtr ihydrat , noe som resulterer- i en usymmetrisk partikkelstørrelsesfordeling. Imidlertid er det ønskelig'åt denne fordeling er slik at minst 50 %, fortrinnsvis minst 70 regnet på vekten av partiklene, hair en størrelse som er over 10 mikron; 25 til 60 %, :fortrinns^vis5 30 til 50 %, i vekt, •' !

har en størrelse som er over 20 mikron; 5 til 30 %, fortrinnsvis 10 til 30 %, i vekt, har en størrelse.som er over 30 mikron; og opptil 15 %, i vekt, har en størrelse som er over 40 mikron. Den øverste grense for partikkelstørrelsene bestem-mes hovedsakelig ved forbrukerens mottagelighet. Hvis inn-holdet av meget store partikler er overveiende, vil tannpleiemidlet fremkalle en uakseptabel sandet følelse i munnen. For partikler med Gauss-fordeling kan dette opptre når ca. 70 vektprosent av partiklene overstiger 20 mikron.

Tannpleiemidlene ifølge oppfinnelsen er som nevnt ovenfor basert på den definerte partikkelstørrelse av a-aluminium-oksydtrihydrat, dvs. at de inneholder dette bestemte aluminiumoksyd som eneste eller hovedslipemiddel. Imidlertid kan små mengder av andre slipemidler enn a-aluminiumoksydtrihydrat også omfattes i tannpleiemidlene ifølge oppfinnelsen selv om det naturligvis må passes på, i betraktning av deres slipeevne, at de ikke innarbeides i en slik mengde at de vesentlig for-ringer tannpleiemidlets lave emalje-avslipningsevne tilført ved bruken av a-aluminiumoksydtrihydtratet med den spesielle partikkelstørrelse. For at tannpleiemidlet skal oppvise god renseevne er det således nødvendig at det inneholder minst 40 vektprosent slipemiddel hvorav minst 30 vektprosent av tannpleiemidlet bør være a-aluminiumoksydtrihydrat, hvorav minst 20 vektprosent har en partikkelstørrelse over 20 mikron. Fortrinnsvis er mengden av a-aluminiumoksydtrihydratet minst 40 %, og for tannpastaer spesielt fra 45 % til 60 %, regnet på vekten av tannpleiemidlet. Tannpleiemidler i form av pulvere inneholder vanligvis en meget høyere konsentrasjon av slipemiddel og kan således etter ønske inneholde a-aluminiumoksydtrihydratet i mengder av fra 80 til 99,5 vektprosent. I betraktning av dets meget spesielt høye renseevne og lave emalje-slipeevne foretrekkes det at a-aluminiumoksydtrihydratet ut-gjør det eneste slipende rensemiddel. Som nevnt kan imidlertid andre slipemidler være tilstede i varierende, små mengder (fortrinnsvis ikke mer enn 10 vektprosent av tannpleiemidlet), beroende på deres slipeevne, selv om det er ønskelig at slike tilleggs-slipemidler ikke må ha en slipeevne overfor emalje som er større enn hos utfelt aragonitisk kalk med en vekt-

median-diameter på 8 mikron. Således kan varierende, små

mengder av de konvensjonelle tannslipemidler aragonitisk kalk, kalsitisk kalk, uoppløselig riatrium-metafosfåt og dikålsium-fosfat-dihydrat også innarbeides. Det ér kjent ved oppset-

ning av tanhpastafesepter å ta med'små mengder av harde materialer av meget liten størrelsé. Disse meget små par-

tikler har ingen tydelig renseevne i seg selv og brukes for å gi tannoverflaten glans. Slike materialer kan også innar-

beides i tannpleiemidlet ifølge oppfinnelsen.

a-aluminium-oksydtrihydrat fremstilles kommersielt' ved Bayer-prosessen ved utfelling fra en oppløsning av natrium-aluminat. Det utfelte produkt vaskes og tørkes ved lav tem-

peratur og males deretter til ønsket partikkelstørrelse.

Andre konvensjonelle bestanddeler kan innarbeides i tannpleiemidlet som inneholder det spesiélle a-aluminiumoksyd-trihydrat. således kan tannpleiemidlet i tillegg til poler-

midlet, inneholde eventuelle bestanddeler som f.eks. såpe eller syntetisk vaskemiddel, smaksstoffer, buffere, søtemid-

ler, farvende materialer og terapeutiske materialer, f.eks. natriumfluorid, tinn-II-fluorid og natrium-monofluorfosfat.

Hvis tannpleiemidlet er i pastaform, vil det inneholde en

bærer, f.eks. glycerol eller sorbitol, og et bindemiddel, f.eks. tragant-gummi, natrium-karboksymetylcellulose, hydroksyetyl-cellulose, irsk mose (rødalger) og derivater' av disse.

Det skal i det følgende beskrives forsøk som er utført

for å sammenligne slipeevnen til forskjellige tannpastaer over-

for tannben og tannemalje, samt forsøk for å fastslå tannpas-

taers evne til å rense tannoverflaten. Flere tannpastaer, her merket A til P, ble brukt i forsøkene, hvor tannpasta D var laget i overensstemmelse med oppfinnelsen. Resultatene av forsøkene er oppført i tabell I.

Bestemmelse av slipeevne av en tannpasta i forhold til

tannben og emalje

Tannben- eller emaljeprøvene ble i 5 timer utsatt for

en nøytron-flux på o 10 12 nøytroner/cm 2, idet temperaturen under bestrål-ningen ikke oversteg 40°C. Etter fjerning fra reaktoren fikk eventuell

<2>^Na=aktivitet avta. En endelig spesifikk aktivitet på 1 til 2 millicurie pr. provesett ble oppnådd under disse betingelser.

De radioaktive prover av tannben eller tannemalje ble montert i 4 troer i en borstemaskin (under anvendelse av en rett-linjet bors ting i horisontalt plan) og overflatene av provene ble renset for bruddstykker etc. ved bbrsting med 2000 og 30000 dobbelte borstestrok for henholdsvis tannben og -tannemalje, i en oppslemming av en grov kalk-tannpasta (20 g tannpasta + 70 g vann). Borste* maskinen leverte 150 dobbelte strok i minuttet og belastningen på tannborsten var 280 g.

For å eliminere eventuelle feil ved målingen av avslip-ningen som skyldes skifting fra en tannpasta til en annen, ble prove» overflaten for hvert forsok med en spesiell tannpasta utsatt for en forhåndsbbrsting ved bruk av en oppslemming av den tannpasta som skulle proves (20 g tannpasta + 70 g vann). Antallet dobbelte borstestrok var 1000 og 20000 for henholdsvis tannben og tannemalje. Etter-

at denne oppslemming var tomt ut, ble troene vasket grundig i destillert vann. En oppslemming av samme tannpasta ble deretter hatt opp i troene (20 g tannpasta + 10 g vann). Det ble sbrget for at proven var ordentlig tildekket, og den ble deretter bbrstet med 500 (tannben) eller 4000 (tannemalje) dobbelte borstestrok. Ved slutten av denne operasjonen ble 15 ml destillert vann tilsatt til troen, blandet grundig med en glass-stav, og det ble deretter tatt ytterligere 500, respektive 4000 dobbelte borstestrok. Denne prosess ble gjentatt med ytterligere 3 tilsetninger av 15 ml destillert vann.

Da forsoket var ferdig, var tannbenet og tannemaljen blitt bbrstet

med henholdsvis 2500 og 20000 dobbelte borstestrok.

4 1 grams prover av oppslemmingen fra hver tro ble veid

og deretter tbrket med et infra-rbdt varmeelement. For å unngå å

måtte korrigere hver telling med hensyn på aktivitets-nedsettelse,

som opptrådte fra begynnelsen til slutten av forsbksserien, ble alle prover fra alle de forskjellige undersbkte tannpastaer holdt tilbake, idet det ble brukt et gitt antall bestrålte prover. Disse ble deretter telt innen et kort tidsrom ved bruk av eh egnet geiger-teller med ende-vindu.

Rekkefblgen for prbvning av en serie tannpastaer var å be-gynne og slutte med en kalkholdig referanse-tannpasta. Dette ble gjort for å sikre at slitehastigheten (med hensyn til referanseprbven) ikke hadde forandret seg fra begynnelsen til slutten av forsbksserien.

Hvis det var store differanser mellom de tp verdier for referanseprbven, ble resultatene forkastet og et nytt sett bestrålte prover brukt for å gjenta serien.

En sammenligning ble gjort mellom en standard-tannpasta

og de tannpastaer som skulle proves. Standarden inneholdt 40 vektprosent av et kalk-slipemiddel. Analyse av variasjon i resultatene ga de data som ble brukt til å sette opp én skala for gradering av tannpastaene. På denne skala ble standard-tannpastaen vilkårlig tildelt en verdi av 100,00. -verdiene som er anfort med gjennom-snittstall, indikerer 95 7° sannsynlighetsgrenser. Verdiene differerer fra den ene tannpasta til den andre på grunn av omdannelsen av skala-

en for å sette opp den vilkårlige verdi av 100,00 for standard-tannpastaen.

For tannpastaene A, G, L, N og P ble ikke avslipning målt ved ovennevnte metode, men ifolge en vekt-tap.smetode. Denne inne-

bar å veie tannbenprbver for og etter bbrsting. Veie*»teknikken ble . omhyggelig standardisert for å få nedsatt virkningen av variabelt vanninnhold i tannbenet til et minimum. Disse tannpastaer ble sammenlignet med den samme kalk-referanse~tannpasta som ble brukt i ovennevnte radioaktivitetsprbve. Ved vekttapsmetoden ble 15000 dobbelte borstestrok funnet å gi et fullgodt vekttap for tannbenprbvene.

Fastsettelse av en tannpastas tannrenseevne

Renseevnen til slipemidlene ble sammenlignet ved en foto-grafisk in vivo-test. En liten jury av vanligvis ca. 20 til 30 per» soner ble utvalgt blandt mennesker hvis tenner farves. Deres tenner ble gradert etter en skala og polert av en tannhygieniker. Per-sonene bbrstet deretter tennene sine på en standard-måte, og det ble tatt start-fotografier av de 4 midtre bverste og 6 midtre nederste tenner. Juryen brukte deretter forsbkstannpastaen , hver på sin normale måte i 2 uker.

Ved slutten av testen ble tennene igjen bbrstet på standard-måte og fotografert igjen. En person var da ferdig til å prove neste tannpasta for sammenligning som tidligere, med gradering og polering av tennene.

Det ble vist omhyggelighet ved fotograferingen for å opp-

nå identisk trykk-kvalitet. Fotografiene var i sort/hvitt.

Vurderingene ble utfort av 2 operatorer (trenet i vurder» ing av denne type fotografi) som arbeidet sammen, idet de skiftet på

å vurdere og skrive ned. På denne måten arbeidet han som foretok vurderingen, uten kjennskap til hvilke fotografier som tilsvarte hvilken tannpasta.

Alle fotografi~parene som horte med til sammenligningen mellom 2 tannpastaer, ble sammenlignet etter hverandre, person for person, under standard-betingelser med simulert dagslys i et farve-sammenligningskabinett.

Nedskriveren satte opp 2 par fotografier (start- og slutt-fotografier for hver tannpasta som ble sammenlignet) i kabinettet. Vurdereren gjorde deretter sammenligninger mellom konsentrasjonene av forurensninger etter bruk av de 2 tannpastaer på hver av de 10 tenner. Vurdereren sammenlignet differansene mellom smussområdene på de to slutt-fotografier, idet han også tok med i beregningen tett-heten av smusset og trykningsintensitet, og idet han henviste til start-fotografiene for å ta i betraktning eventuelt smuss som ikke var fullstendig fjernet ved begynnelsen av testen.

Differansene mellom hver av de 10 tenner som ble vurdert» er fastslått og nedskrevet etter folgende skala:

Karakterene for alle 10 tenner for hver person ble

summert» hvorved det oppnåes et positivt eller negativt resultat for de 2 tannpastaer som sammenlignes med hensyn på renseevne.

Dette betyr at hvis det i en sammenligning mellom f.eks. en kalk-tannpasta og en tannpasta basert på dikalsiumfosfat-dihydrat, er blitt antatt at kalk-tannpastaen bor være den mest effektive, så angir et positivt resultat nærværet av mer smuss etter bruken av dikalsiumfosfat-dihydrat=tannpastaen. Et negativt resultat oppnåes hvis an-tagelsen finnes å være gal, dvs. at det er mer smuss etter bruken av kalk-tannpastaen.

Denne prosess ble gjentatt inntil alle mulige kombinasjon-

er for sammenligning mellom alle tannpastaer var blitt utfort for hver person. Således var det 10 sammenligninger hvis det var 5 tannpastaer som skulle sammenlignes, og 15 sammenligninger hvis det var 6 tannpastaer, for hver person, for utforelse av hver vurderer.

Resultatene for hver person for alle sammenligningsparene ble oppsatt i tabellform for det ble utfort en statistisk analyse. Analysen ble utfort ved hjelp av en multippel regresjonsteknikk som forte til en variasjons-analyse, idet beregningene ble utfort ved hjelp av computer. Utafra analysen ble tannpastaene ordnet etter renseevne. Tannpastaen med minst renseevne ble gitt den vilkårlige verdi 0 og sammenlignende verdier for de andre tannpastaer ble overensstemmen-de beregnet. På denne måte ble det oppnådd en rangorden for de tannpastaer som ble brukt i det spesielle sammenligningsforsbk.

Et eksempel på en slik rangorden er folgende:

Karakteren 0 gjelder for en fbrsokstanripasta méd liten slipeevne.

De betegnende differanser er som folger;

11 forskjellige rangordner basert på forskjellige utvalg

av tannpastaer ble oppstilt. 2 tannpastaer var félles for hver rangordens disse var tannpastaen méd den lave slipeevne og tann-

pasta D. Som et resultat var det mulig å redusere hver rangorden til en serie nye rangordner hvor tannpasta D vilkårlig ble gitt en rensekarakter av 100,0 og den lavt-slipende tannpasta verdien 0. Der hvor en bestemt tannpasta forekom i mer enn en rangorden ble gjennom-snittet av karakterene i de nye rangordner oppfort? dette er den gjennomsnittlige rensekarakter i tabell I.

I tabell I er resultatene for tannpastaene A til P opp-

fort sammen med en indikasjon på arten av slipémiddel eller slipemidler i tannpastaene. Alle tannpastaene med unntagelse av A, D, E

og 0 er i handelen på verdensmarkedet. Alle tannpastaene inneholdt fra 45 til 55 vektprosent slipémiddel med unntagelse av tannpastaéne E, F og I som henholdsvis inneholdt 40, 42 og 30 vektprosent slipémiddel. I tabellen betyr DCP "dikalsiumfosfat og IMP uopploselig natriummeta fosfat.

Kalken som ble brukt i tannpastaene i tabell I, var av varierende partikkelstørrelse og kalktype. For eksempel var kalken i tannpasta C en blanding av 3,5 vektdeler av ét utfelt kalsiumkarbonat av aragonitt-type og med vekt-median-diaméter på ca. 8 mikron, og 1 vektdel utfelt kalsiumkarbonat av kalsitt-type og med en vekt-median-diameter på ca. 13 mikron. Tannpasta G inneholdt ovennevnte aragonitt-type og E og M ovennevnte kalsitt-type.

I tabell I er tannpastaene rangordnet i overensstemmelse med sin slipeevne overfor tannben» Det vil imidlertid sees at denne rangorden har meget nær tilknytning til den rangorden som er basert på renseevne (korrelasjons-koeffisienten "r" er betegnende for 1 av 1000)o

Tabell I viser at mens tannpasta D, som er en tannpasta ifblge oppfinnelsen, har hoy renseevne, har den overraskende liten slipeevne overfor tannemalje sammenlignet med andre hoyt-rensende tannpastaer.

Blant de kommersielle tannpastaer som ble testet, inneholdt 3 a-aluminiumoksyd-trihydrat, nemlig tannpastaene H, I og P. Analysen med hensyn på partikkelstorrelse av slipemidlene i provene av tannpastaene H, I og P er gjengitt i tabell II nedenunder, som også inneholder analysen av en prove av tannpastaene B, G og D brukt i testene.

Vekt-median-diametrene av slipemidlene i tabell II er: B 13,0, C 10,5, D 17,5, H 4r6, I 2,1, P 2,7. S;

Partikkelstorrelses*fordelingen av slipemidlet i tannpasta D fulgte en Gauss-kurve, mens fordelingen for de 3 andre aluminiumoksyd- tannpastaer H, I og P var asymmetrisk og viste seg å bestå av en blanding av et materiale med stor gjennomsnittlig partikkel-størrelse og med et materiale med gjennomsnittlig mindre partikkel-størrelse.

Ovennevnte bestemmelse av renseevne og slipeevne overfor tannben og tannemalje er blitt gjentatt ved bruk av forskjellige partier a-aluminiumoksyd-trihydrat, og disse har gitt stort sett den samme gode rensning og de lave emalje-avslipningsresultater som er angitt i tabell I ovenfor. Typiske analyser av forskjellige partier av a-aluminiumoksyd-trihydrat som anvendes i tannpleiemidlet i overensstemmelse med oppfinnelsen er gjengitt i tabell III nedenunder.

Eksperimenter utført med hensyn til virkningen av oppvarmning av a-aluminiumoksyd-trihydrat har vist at oppvarmning over 900°C resulterer i et tap av renseevne som ledsages av et fall i tannben-avslipningsverdien. Imidlertid resulterer slik varmebehan-dling i en vesentlig økning i emalje-avslipning, som vises ved de resultater som er gjengitt i tabell IV.

Eksempler på tannpastasammensetninger som inneholder a-aluminiumoksyd-trihydrat i overensstemmelse med oppfinnelsen er følgende:

Eksempel 1

Eksempel 2

Claims (4)

1. Tannpleiemiddel som har et totalt innhold av slipémiddel på minst 40 vektprosent, idet slipemidlet omfatter en mengde på minst 30 vektprosent, regnet på tannpleiemidlet, av a-aluminium-oksydtr ihydrat, karakterisert ved at a-aluminiumoksydtrihydratet har en partikkelstørrelsesfordeling som er slik at minst 20 vektprosent av partiklene har en størrelse over 20 mikron, idet dog tannpleiemidlet ikke inneholder store partikler i en slik mengde at det føles uakseptabelt sandaktig i munnen.

2. Tannpleiemiddel som angitt i krav 1, karakterisert ved at 25-60 vektprosent av partiklene i a-aluminiumoksydtrihydratet har en størrelse over 20 mikron.

3. Tannpleiemiddel som angitt i hvert av de foregående krav, karakterisert ved at partiklene i a-aluminiumoksydtrihydratet har en normal Gauss-fordeling, idet størrelsen over hvilken 50 vektprosent av partiklene ligger, er fra 14 til 25 mikron.

4. Tannpleiemiddel som angitt i krav 1 eller krav 2, karakterisert ved at minst 50 vektprosent av partiklene i a-aluminiumoksydtrihydratet har en størrelse over 10 mikron, 25 til 60 vektprosent har en størrelse over 20 mikron, 5 til 30 vektprosent har en størrelse over 30 mikron, og opptil 15 vektprosent har en størrelse over 40 mikron.