NO124066B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av formaldehydpolymerisater med på forhånd bestemt molekylvekt.

Foreliggende oppfinnelse angår en

fremgangsmåte til fremstilling av addisjonspolymere av formaldehyd med en på forhånd bestemt høy verdi for molekylvekten, nemlig minimalt 10 000, idet fremgangsmåten gjør det mulig å regulere molekylvekten så at man får polymere med en ønsket molekylvekt over det nevnte mini-mum. Av de produkter som fåes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan der fremsilles fibre, filamenter og filmer som er overordentlig seige, stive og motstands-dyktige mot slitasje. Silke fibre er egnet til fremstilling av stive og sterke vevede stoffer med stor varighet. Filamentene er meget godt egnet som bust i børster, og filmene er fordelaktige som emballasje og beskyttende overtrekk. Produktene kan også formes til gjenstander som rør og stenger f. eks. ved ekstrudering.

Formaldehyd kan polymeriseres til polyoksymetylener med høy molekylvekt

ved å føre kontinuerlig rent vannfritt monomert formaldehyd inn i et indifferent flytende reaksjonsmiddel som f. eks. kullhydrogen i væskeform, fortrinsvis i nærvær av et ikke-jonisk dispergeringsmiddel og av et polymerisasjon innledende middel eller en katalysator og ved å tillate formaldehydet å polymerisere kontinuerlig, alt efter som det innføres i væskemediet. Men sådanne metoder kan ikke lett kontrolleres og kan føre til polymere forbindelser som er en blanding av polymer-molekyler av forskjellige størrelser og som har polymer-kjeder med forskjellige lenger. Avhengig av reaksjonstiden, den anvendte katalysator og andre variable ved fremgangsmåten

kan polymerforbindelsen få relativt høy eller lav molekylvekt.

Mange fysikalske egenskaper hos polymere som f. eks. seighet og smelteviskositet står i forbindelse med deres molykylvekt, og det er derfor klart at en metode til å regulere molekylvekten er høyst ønskelig, da produkter med valgte fysikalske egenskaper herved kan fremstilles direkte ved polymeriserings-prosessen. Det er f. eks. kjent at polymeren til bruk i inn-sprøytnings-formeprosesser bør ha en lav smelteviskositet, mens polymere ved anvendelser som smeltepresning av filmer, bør ha en høy smelteviskositet. Metoder til å polymerisere formaldehyd til addisjons-polymere med hvilkensomhelst valgt molekylvekt (og derved visse valgte fysikalske egenskaper) har hittil ikke vært kjent.

Som beskrevet på side 418—421 i «High Polymers», Bind 1, Interscience Publishers, New York 1940, kan polymere stoffers molekylvekt bestemmes på forskjellige måter, skjønt de normalt omtales som enten «weight average molecular weight» (Mw) eller som «number average molecular weight» (Mw). Det faktum at disse to typer av molekylvekter har forskjellige verdier for et gitt polymerisert stoff har vært tolket å bety at de molekyler som danner det polymere stoff har forskjellige kjede-lengder eller polymeriseringsgrader. I al-minnelighet tror man at variasjoner i Mw innvirker på flyte-egenskapene som f. eks. polymerens smelteviskositet og derfor, fra et praktisk synspunkt viser om en polymer lett kan formes eller presses ut. På den annen side er verdier av Mw vanligvis trodd å være et mål på polymerens styrkeegenskaper som f. eks. støtstyrke, forlengelse og lav-temperatur-skjørhet. Forholdet Mw: Mn benyttes ofte til å betegne fordelingen av kjedelengdene i et polymert stoff, idet dette forhold er lik én, når det polymere stoff er fullstendig homogent, dvs. når alle polymer-molekyler er hovedsakelig like lange. Men verdien 1 for dette forhold er en teoretisk grense, og det blir vanligvis anerkjent av fagmenn at forholdet Mw : Mn ikke kan reduseres under en verdi på omtrent 2 for de fleste polymere. Når derfor Mw-verdien for polymeren økes for å oppnå styrkeegenskaper, synker Mw-verdien dob-belt så fort, og der dannes et mere høy-viskost materiale som er vanskeligere å forarbeide ved forming og andre metoder som forutsetter at den polymere er flytende. Der er en balanse som tillater å velge en gevinst i styrkeegenskaper og et tap i fremstillbarhet, eller omvendt, et tap i styrkeegenskaper og en gevinst i fabrika-sjonsmulighet. Det er derfor meget viktig for fabrikanten av det polymere stoff å kunne kontrollere sin prosess i den ut-strekning at formaldehyd-polymere kan fremstilles for ethvert varierende bruks-øyemed, og dessuten at kontrollmetoden ikke kompliseres av den nødvendighet å forandre reagerende konsentrasjoner, matningsstrømhastigheter eller reaksjons-tider. Den mest ønskelige metode til å øve molekylvektkontroll er å anvende et til-setningsmiddel, vanlig kalt kjedepåvirkningsmiddel, i sådan konsentrasjon at det tillater polymerkj edene å nå samme valgte lengde, bør veksten stanses ved at tilset-ningsmidlet bindes til den voksende polymerkjede.

Det prinsipp å anvende kjedepåvirkningsmidler for å kontrollere en fri radikal polymerisasjonstype er vel kjent. F. eks. ved polymerisasjon av styren vil nærvær av et kulltetraklorid som et kjedepåvirk-ende middel føre til et mere lavmoleky-lært produkt enn tilfelle er, om kulltetra-kloridet ikke er tilstede. På lignende måte vil nærvær av et kjedepåvirkningsmiddel ved polymerisasjon av etylen føre til et produkt med lav molekylvekt. Men polymerisasjon av formaldehyd er ikke en fri radikal polymerisasjonstype, den er jonisk, idet åpenbart noen polymerisasjons-inn-ledere virker ved en an jonisk mekanisme, mens andre synes å virke ved en katjonisk mekanisme. Sjeldenheten av publiserte meddelelser antyder at der er meget lite kjent om joniske polymerisasjoner, og ennu mindre er kjent om anjoniske og kat-joniske polymerisas joner. Videre er intet kjent i teknikken om bruk av kjedepåvirkningsmidler ved jonisk polymerisasjon av formaldehyd.

Formaldehyd er kjent for å være overordentlig reaktivt og å være meget vanskelig å rense. De vanlige forurensninger som man finner i de fleste charger av formaldehyd er et eller flere av de følgende: vann, metanol, maursyre, metylal, metyl-formiat og kulldioksyd. Ved hjelp av forskjellige kjente rensemetoder kan konsentrasjonen av disse forurensninger minskes til ikke påviselige mengder eller til meget små, omenn påviselige, mengder. Av disse forurensninger er vann, metanol og maursyre funnet å ha en målbar kjedepåvirk-nings-aktivitet. I de konsentrasjoner som normalt finnes i formaldehyd har de andre foran oppregnede forurensninger åpenbart ingen virkning på produktets molekylvekt. Man har således funnet at nærvær

av økende mengder vann, metanol eller

maursyre i kontakt med polymeriserende

formaldehyd forårsaker dannelsen av polymere med minskende molekylvekter. Det faktum at der hittil er kjent dannelse av

bare meget lavmolekylvekts polymere skyl-des antagelig nærvær av relativt store

mengder av vann, metanol, maursyre og

andre kjedepåvirkningsmidler i det monomere formaldehyd.

Det er nu funnet at nærvær av visse av disse forbindelser, som man derfor hittil trodde var uheldige forurensninger, er ønskelige deri, at kontroll over produktets molekylvekt kan opprettholdes ved å ha tilstede en viss mengde av de aktive forurensninger (altså kjedepåvirkningsmidler) i polymerisasjonssystemet. Ved å anvende beregnede mengder av disse kjedepåvirkningsmidler ved polymerisasjon av formaldehyd kan man fremmstille polymere produkter med en valgt molekylvekt, og derved kan der oppnåes valgte smelteviskositeter i kombinasjon med en valgt grad av styrkeegenskaper.

Ved hjelp av denne oppfinnelse skaffes der en metode til regulering av molekylvekten av addisjonspolymere av formaldehyd dannet ved jonisk polymerisasjon, hvorved formaldehyd polymeriseres i nærvær av små, kontrollerte mengder av spesifikke kjedepåvirkningsmidler slik at der fåes polymere med en valgt molekylvekt. Der skaffes også en metode til å bestemme den mengde av vann, metanol og/eller maursyre som må være tilstede i et formaldehydpolymeri-sasjonssystem for å fremstille polymere med en forut bestemt molekylvekt.

Fremgangsmåten ifølge denne oppfinnelse er karakterisert ved at man polymeriserer en relativ blanding bestående hovedsakelig av formaldehyd og en regulert mengde av minst ett kj edepåvirknings-middel valgt fra gruppen bestående av vann, metanol og maursyre, idet den regulerte mengde av det nevnte middel er tilstede i en konsentrasjon som tilfredsstiller ligningen:

■hvori Mn er et tall, fortrinnsvis fra 10.000 til 100.000 og betyr verdien for midlere molekylvekt av den addisjonspolymere av formaldehyd som man ønsker å fremstille, X er mol-konsentrasjonen i kjedepåvirkningsmidlet i polymerisas] onsmediet, M er mol-konsentrasjonen av formaldehyd i polymerisasj onsmediet, uttrykt i de samme enheter som X, og A er en korrek-sjonsf aktor for det ureagerte kjedepåvirkningsmiddel som føres bort av den polymere eller på annen måte fjernes fra reaksjonen. I et kontinuerlig system er konsentrasjonene av X og M de under stadig samme betingelser gjeldende, mens i et chargesystem konsentrasjonene av X og M er øyeblikkelige betingelser.

I prosessen for dannelse av polymert formaldehyd som en suspensjon er en viss mengde vann, metanol og maursyre okklu-dert eller adsorbert på polymerpartiklene eller på annen måte adskilt fra reaksjons-massen, hvorved den effektive mengde kjedepåvirkningsmiddel i polymerisasjonssystemet minskes. Korreksjonsfaktoren A er anvendt i den foran viste ligning for å ta 'hensyn til denne minskning i konsentrasjonen av kjedepåvirkningsmidlet. Verdien av A kan beregnes av ligningen:

hvori C = 1,34 for vann, 0,66 for metanol og 28 for maursyre, W = vektfraksjonen av faste stoffer i polymersuspensjonen som er dannet i polymerisasj onsreaktoren, M = oppløseligheten av formaldehyd i polymerisasj onsmidlet ved reaksjonsbetingelsene uttrykt i gram formaldehyd pr. gram polymerisasj onsmiddel, F = tilførselshastighe-ten for væskemediet til reaktoren i gram pr. minutt.

Mere detaljert uttrykkt: Ifølge oppfinnelsen anvender man en dispersjons-poly-merisasjonsprosess, hvori formaldehydet føres inn i et organisk flytende medium som inneholder en polymerisasjons-katalysator, f. eks. et kvaternært ammoniumsalt og inneholder en liten regulert mengde av et eller flere av de omtalte kjedepåvirkningsmidler, og frembringer polymerisasj onsbetingelser i denne blanding så at man får dispergerte partikler av addisjonspolymere av formaldehyd med valgt molekylvekt. Konsentrasjonen av et kjedepåvirkningsmiddel beregnes ved å innføye valgte verdier i den foran angitte ligning:

Den beskrevne fremgangsmåte består altså i å velge det polymerisasjonssystem som skal anvendes og molekylvekten av den polymer man skal fremstille, og derefter å bestemme de mengder kjedepåvirkningsmidler (vann, metanol eller maursyre) som må være tilstede i det valgte system for å fremstille det ønskede produkt. For å illu-strere dette, skal her vises et eksempel på en beregning. Det antas at det polymerisasjonssystem som er valgt er et, hvori formaldehydmonomer, en kvaternær ammoniumsalt-katalysator, og heptan vil bli ført kontinuerlig inn i en rystet reaktor hvor reagensene holdes på 20° C og under 1 atmosfære trykk med en oppholdstid på 5 minutter. Der skal kontinuerlig tas ut en suspensjon av polymere partikler i heptan og kontinuerlig tas ut ikke reagert formaldehyd. Følgende ytterligere betingelser er antatt: 1. Formaldehyd som pr. million deler inneholder vann, 100 deler metanol, og 5 deler maursyre, skal anvendes som mono-mer. 2. Heptan som pr. million deler inneholder 5 deler vann og den nødvendige mengde av en katalysator, mates inn i reaktoren med en hastighet på 84 gram pr. minutt. Ved 20° C og 1 atmosfære trykk oppløser heptan 1,35 vektprosent formaldehyd. 3. Konsentrasjonen av polymere formaldehyd-faststoffer i den suspensjon som forlater reaktoren skal være 4 vektspro-sent.

For å beregne materialbalansen i polymerisasj ons-reaktoren, kan det bestemmes at i polymerisasj onsmediet er den stadige tilstand for konsentrasjonene av kjedepåvirkningsmidlene følgende: Xi = 0,0000793 mol vann pr. liter polymerisasj onsmedium,

X- — 0,0000398 mol metanol pr. liter polymerisasj onsmedium,

X:! = 0,000000145 mol maursyre pr. liter polymerisasj onsmedium,

Beregninger viser verdiene av A å være: Ai = 0,655

A2 = 0,530

A3 = 0,970

Ved å løse den foran gitte ligning finnes Mn å være 110000. Denne verdi er molekylvekten av den polymere man vil få ved å polymerisere den foran nevnte monomere uten tilsetning av mere kjedepåvirkningsmiddel. Da verdien av Mn er høyere enn ønsket, må en ytterligere mengde av et eller flere av disse kjedepåvirkningsmidler tilsettes for å oppnå dannelsen av en polymer med en Mn av den ønskede verdi, 30.000. Det antas at vann alene skal tilsettes. Den foran nevnte ligning løses da på xi ved a sette 30.000 for Mn. Verdien av Xi viser seg da å bli 8,77 deler pr. million eller omtrent 0,000333 mol vann pr. liter polymerisasjons-middel. Da denne verdi er den mengde som er tilstede i polymerisasj onssystemet under faste betingelser, kan man sette opp en ma-terialbalanse som viser at man, for å nå dette nivå, må tilsette 727 deler vann til formaldehydstrømmen for å oppnå nevnte konsentrasjon av vann i denne strøm.

Som følge av at tallet for midlere molekylvekter er vanskelig å måle og på grunn av de eksperimentelle feil ved påvisning av noen få deler pr. million kjedepåvirkningsmiddel, vil det forstås at verdien av tallet for den midlere molekylvekt — beregnet ved hjelp av foranstående ligning og de eksperimentelt observerte verdier — kan variere så meget som omtrent 25 pst., og ikke i noe tilfelle kan man vente å kunne bestemme verdiene nøyaktigere enn på omtrent 5000 i molekylvekt. Omehn dette feil-område kan synes å være stort, er det overordentlig vanskelig å påvise differanser i fysikalske egenskaper hos polymere ved variasjoner på 5000 i molekylvekten.

De polymere produkter efter denne pro-

sess viser seg å følge følgende strukturfor-mel:

A(CH20)nB,

hvori n er et helt tall større enn omtrent 300, og A og B er de porsjoner som er dannet ved ionisk spaltning av et av kjedepåvirkningsmidlene vann, metanol eller maursyre. Overensstemmende hermed er A og B de komplementære deler av disse kjedepåvirkningsmidler, hvilke deler er dannet ved spaltning av molekylare bindin-ger ved ionisk innvirkning. Hvis AB er vann, så er A et hydroksyl-radikal, og B er hydrogen. Når AB er metanol, er A et met-oksy-radikal og B er hydrogen. Er AB maursyre, så er A et formiat-radikal, og B er hydrogen. Det kan derfor sees at kjedepåvirkningsmidlene arbeider i prosessen ifølge oppfinnelsen ved å spaltes i ionepar ved den binding som er gjenstand for ionisk angrep, idet det ene individ i paret danner enden på en voksende polymerkjede, og derved stopper dens vekst mens det annet individ i paret igangsetter en ny polymerkjede.

De følgende eksempler illustrerer pro-sessene og produktene ifølge oppfinnelsen. Deler og prosentverdier er vektsdeler resp. vektsprosenter, hvor ikke annet er nevnt. Grenseviskositet måles ved 150° C i en opp-løsning av 0,5 gram polymer i 100 ml dietyl-formiat inneholdende 1,0 gram difenyl-amin. Smelteviskositeter måles i et stem-pel-rheometer med en åpning med 0,79 mm diameter og 12,78 mm lengde, idet måle-betingelsene er 200° C og en skjerspenning på 0,43 kg/cm2.

Tallet for midlere molekylvekt (Mn) bestemmes ved kjente osometri-metoder. I noen tilfeller bestemmes her Mn ved måling av smelteviskositet, som igjen omregnes til Mn via korrelasjoner som er funnet å kunne anvendes på spesielle polymerisajonssyste-mer.

Eksempel 1.

Monomert formaldehyd inneholdende 80 deler vann pr. million deler og upåviselige

mengder av metanol og maursyre, ble kontinuerlig ført inn i et polymerisasjonsme-dium av heptan inneholdende 0,7 deler pr. million av dimetyl di(hydrert talg)ammo-niumacetat som polymerisasjons-innleder.

(Uttrykket «hydrert talg» er anvendt på en blanding av omtrent 70 pst. oktadecyl og 30 pst. heksadecylkullhydrogener). Heptanet inneholdt 51 deler vann pr. million deler. Metanol maursyre var ikke tilstede. Polymerisasj onsbetingelsene var 1 atm. trykk og 40° C temperatur. Polymerartikler ble

dannet kontinuerlig og som produkt, ble en suspensjon, med 4,43 pst. faste stoffer tatt ut kontinuerlig med en hastightet på 86,2 gram pr. minutt. Oppholdstiden i reaktoren var 5 minutter. Polymeren ble skilt fra suspensjonen og funnet å ha en Mn på 14.000. Beregninger efter foranstående ligning gav en Mn på 19.000 for den polymere.

Eksempel 2.

Monomert formaldehyd inneholdende 10 deler vann pr. million deler og upåviselige mengder metanol og maursyre ble kontinuerlig ført inn i et polymerisasj onsmedium av cykloheksan inneholdende 1,4 deler dimetyl di(hydrert talg) ammonium - acetat pr. million deler som polymerisasj onsinnleder. Cykloheksanet inneholdt 11 deler vann pr. million deler. Metanol og maursyre var ikke tilstede. Polymerisasj onsbetingelense var 1 atm. trykk og 40° C temperatur, og oppholdstiden 3 minutter. Polymere partikler ble dannet kontinuerlig og som produkt ble en suspensjon med 2,35 pst. faste stoffer kontinuerlig tatt ut med en hastighet av 113,3 gram pr. minutt. Polymeren ble skilt fra suspensjonen og funnet å ha en Mn på 56.000. Verdien er 47.000 beregnet efter foranstående ligning.

Eksempel 3.

Fremgangsmåten i eksempel 1 ble gjentatt men ved bruk av en formaldehydmonomer som pr. million deler inneholdt 148 deler vann, 20 deler metanol og 5 deler maursyre. Heptan-polymerisasj onsmediet inneholdt 21 deler vann pr. million deler og intet metanol og maursyre. En suspensjon som inneholdt 5,52 pst. faste stoffer og ble tatt ut med en hastighet på 134,5 gram pr. minutt. Reaksjonstemperaturen var 48° C og oppholdstiden 3 minutter. Den dannede polymer hadde en Mn på 41.000. Den beregnede verdi var også 41.000.

Eksempel 4.

Fremgangsmåten var den samme som forklart i eksempel 1, men der ble brukt formaldehydmonomer inneholdende 44 deler vann pr. million deler. Ingen metanol eller maursyre. Heptanpolymerisasj onsmediet inneholdt pr. million deler 0,52 deler dimetyl di(hydrert talg)ammoniumacetat og 7 deler vann. Ingen metanol og maursyre. Reaktortemperaturen var 28° C og oppholdstiden 5 minutter. Den dannede suspensjon inneholdende 1,25 pst. faste stoffer ble tatt ut fra reaktoren kontinuerlig med en hastighet på 88,7 gram pr. minutt. Polymerproduktet viste en Mn på 77.000. Den beregnede verdi var 60.000. Som en illustrasjon av muligheten for feil, nev-nes at hvis heptan hadde inneholdt 5 deler vann pr. million deler, ville den beregnede M„ ha blitt 81.000.

Eksempel 5.

Monomert formaldehyd som pr. million deler inneholdt omtrent 133 deler vann, 1600 deler metanol og ingen maursyre ble kontinuerlig ført inn i et polymerisasj onsmedium av heptan inneholdende 0,7 deler dimetyl di(hydrert talg)ammoniumacetat pr. million deler som polymerisasj onsinnle-der og omtrent 10 deler vann pr. million deler, intet metanol og ingen maursyre. Polymerisasj onsbetingelsene var 1 atm. trykk, 45° C temperatur og 5 minutters oppholdstid. Suspensjonen inneholdt 3,78 pst. faste stoffer og ble fjernet fra reaktoren med en hastighet på 60,3 gram pr. minutt. Polymerproduktet hadde en Mn på 14.000. Den beregnede verdi var 17.000.

Eksempel 6.

Fremgangsmåten i eksempel 1 ble gjentatt under bruk av en formaldehydmonomer som pr. milliondeler inneholdt 136 deler vann, 544 deler maursyre og intet metanol. Heptan-reaksjonsmediet inneholdt pr. million deler 5,7 deler dimetyl dehyd-rert talg)ammoniumacetat og 10 deler vann. Suspensjonen inneholdt 3,1 pst. faststoffer og ble tatt ut med en hastighet på 94,6 gram pr. minutt. Reaksjonstemperaturen var 36° C og oppholdstiden 5 minutter. Polymeren viste en Mn på 38.000. Den beregnede Mn var 33.000.

Eksempel 7.

Fremgangsmåten i eksempel 6 ble gjentatt med unntagelse av at reaksjonstemperaturen var 39° C og oppholdstiden 10 minutter. Suspensjonen inneholdt 2,5 pst. faste stoffer og ble tatt ut med en hastighet på 47,2 gram pr. minutt. Polymerproduktet viste en Mn på 32.000, og den beregnede Mn var også 32.000.

Ved å rense reagensene og fjerne så meget av kjedepåvirkningsmidlene som mulig fra disse kan der ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremstilles polymere med en meget høy molekylvekt og, omvendt ved å tilsette polymerisasj onssystemene økende mengder av hvilkensomhelst av kjedepåvirkningsmidlene ifølge oppfinnelsen fremstilles polymere med lavere og lavere molekylvekt. Det er uten betydning,

om kjedepåvirkningsmidlet tilføres polymerisasj onssystemet med den monomere

eller tilsettes reaksj onsmediet.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen

er anvendelig på polymerisasj onsprosesser

av hvilkensomhelst type uavhengig av for-maldehydkilden, den anvendte katalysator,

reaksj onsbetingelsene som temperatur og

trykk og andre variable. Som katalysatorer

kan brukes aminer, trihydrokarbon-fosfi-ner, kvaternære ammoniumsalter, organ-iske metallforbindelser, metallkarbonyler

og andre. Som polymerisasj onsmedium kan

brukes enhver væske som er indifferent i

reaksjonen, fortrinnsvis et kullhydrogen.

De normale reaksj onsbetingelser er atmosfæretrykk og en temperatur, ved hvilken

polymerisasj onsmediet holder seg flytende

f. eks. fra —50° C til 100° C. Hovedsakelig

rent formaldehyd anvendes til polymerisasj onen vanligvis med et vanninnhold som

er mindre enn 500 deler pr. million deler, og

inneholdende mindre mengder metanol og maursyre. Det foretrekkes å bruke polymerisasj onssystemer i hvilke rent vannfritt formaldehyd polymeriseres i form av en dispersjon ved atmosfæretrykk og ved tem-peraturer fra omtrent 20 til 70° C, idet man som katalysator bruker et kvaternært ammoniumsalt.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av addisjonspolymere av formaldehyd med en på forhånd bestemt verdi for den midlere molekylvekt på minst 10.000, hvorved man polymeriserer en reaksj onsdyktig blanding som hovedsakelig består av vesentlig rent, vannfritt, monomert formaldehyd, en polymerisasj onskatalysator og en regulert mengde av minst ett av følgende kjedepåvirkningsmidler: vann, metanol og maursyre, karakterisert ved at denne regulerte mengde kjedepåvirkningsmiddel er tilstede i en konsentrasjon som tilfredsstiller ligningen : hvori Mn er et tall, fortrinnsvis fra 10.000 til 100.000 og betyr den ønskede verdi for molekylvekten av den formaldehyd-addisjons-polymere som fremstilles, X1.X2.X3 er mol-konsentrasjonene i kjedepåvirkningsmidlene i polymerisasj onsmediet, M er mol-konsentrasjonen av formaldehyd i polymerisasj onsmediet, uttrykt i de samme enhe ter som X, og A er en korreksjonsfaktor for det ureagerte kjedepåvirkningsmiddel.

2. Fremgangsmåte ifølg påstand 1, karakterisert ved at man som polymerisasj onskatalysator bruker et kvaternært ammoniumsalt.