NO119352B - - Google Patents

Description

Flyfanger.

Denne oppfinnelse angår flyfangere, nærmere bestemt sådanne, som er bestemt til å absorbere bevegelsesenergien hos jet-fly.

Flyfangere er kjent, som først og fremst er bestemt til å anvendes på han-garfartøy og består hovedsakelig av et antall fangliner, som løftes opp i rette øyeblikk for å fange enten en krok på siden eller på de fremre og midtre deler av flyet og i begge ender er forbundet med en bremseanordning (slepevekter av forskjel-lig slag, f. eks. sandsekker, luftkompre-sjonsanordninger, fjærbelastede liner eller lignende), som gradvis øker den retarde-rende kraft på 'flyet inntil det tilslutt stanser.

Problemet å retardere fly på hangar-fartøy er forholdsvis enkelt, da landingsbanen (fartøyets flydekk) har liten bredde, ca. 24—25 m. Flere lengder av et materiale, f. eks. vevet nylon, spennes i form av et nett mellom to peler, som kan settes opp på flydekket og trenger liten eller ingen mellomliggende støtte. En nyere type av flyfangere har en utløsningsline av vevet nylon, som ligger 90—120 cm over landingsbanen når den skal anvendes. Denne utløsningsline er festet til en fangline av wire eller lignende ved hjelp av et antall løftestropper. Fanglinen er i begge ender festet til en bremseanordning. Når flyet treffer utløsningsli-nen, strekkes denne inntil den til slutt brister. Dette resulterer i at fanglinen løf-tes opp i luften av løftestroppene. Da utløs-ningslinen strekkes mest ved treffpunktet, blir løftningen av fanglinen størst ved dette punkt. Følgelig dannes en bue eller bukt av fanglinen ved dette sted. Det er denne bukt som skal fange flyets landingsstell.

Det har i praksis vist seg, at hastig-hetene for jet-fly som anvender landbaner, hvor det som nødsforanstaltning trenges fangere ifølge foreliggende oppfinnelse, va-rierer mellom 50 og 300 km/t, som ofte oppnås ved mislykket start.

Da bredden av nutidens landbaner va-rierer mellom 45 og 120 m, er det mange problemer som ikke eksisterer ved hangar-fartøy, men som må tas hensyn til og lø-ses innen en flyfanger blir anvendbar på landbaner.

Hovedproblemet ved konstruksjon av en flyfanger som er anvendbar på hvilken-som helst landingsbane, er å absorbere flyets bevegelsesenergi uten å skade noen deler av samme. De hastigheter, som man må regne med, utelukker bruken av den velkjente anordning med en nedhengende krok og en line. Et vevet nylonnett har også vist seg utilfredsstillende på landbaner på grunn av vanskeligheter, som fremgår av det følgende. Den beste metode å stanse et fly på er ved hensiktsmessige hjelpemidler å la det innfanges av en bremseanordning med gradvis økende bremsekraft.

En fanger, som normalt ligger på landingsbanen og som kan reises på et øyeblikk for å stanse et fly, er særlig hensiktsmessig, da den bare er bestemt som nøds-foranstaltning. Anordninger for selve reis-ningen av en sådan fanger er velkjente, og derfor beskrives sådanne anordninger her bare summarisk. De danner ikke noen del av oppfinnelsen.

De kjente fangere, f. eks. som omhand-let i tidsskriftet «Pegasus», nr. 3 for sep-tember 1953, hvor det benyttes en line, som kastes opp i luften for å fange en flyma-skin, har imidlertid vist seg utilfredsstillende med hensyn til sikker utførelse av funksjonen. Det har vist seg at fanglinens befestigelse direkte til bremseanordningen gir meget usikker utførelse. Noen ganger kastes fanglinen opp i form av en bue eller bukt ved siden av det sted hvor linen tref-fes av flyet og sammenfiltrer seg om dette. Derved kan den fange inn deler av flyet, som ikke er beregnet for de derved oppstående påkjenninger, og forårsaker store skader på flyets hud og skjelett. Hvis den bue eller bukt som fanglinen danner ikke er tilstrekkelig høy i det rette øyeblikk til å fange enten hovedlandingsstel-let, bombe- eller rakettfellerne eller de indre brenseltankholdere feiler fangeren sitt mål, og flyet festes dog ikke til bremseanordningen. Hvis flyet ikke har bombe-eller rakettfellere og indre brenseltankholdere, må fanglinens bukt være tilstrekkelig høy til å fange hovedlandingsstellets ben ovenfor hjulene. For å fange bombe- eller rakettfellene må bukten, etter at flymaskinens nesehjul har passert fanglinen, heves ca. 90 cm, mens flymaskinen flytter seg fremover ca. 1,8 m, og for å fange landingsstellet ovenfor hjulene, ca. 6 m bak nesehjulet, avhengig av flytypen, må den heves ca. 70—90 cm. Flyets hastighet kan som før nevnt være mellom 50 og 300 km/t, og følgelig må fanglinen utføre sin bevegelse på meget kort tid.

Foreliggende oppfinnelse angår regulering av den bukt av fanglinen som dannes når linen kastet opp for å fange flyet. Ved oppfinnelsens realisering anvendes så-vidt mulig de kjente anordninger ved dette slags fangere. Således anvendes den vanlige utløsningsline og de vanlige løftestrop-per til å bringe fanglinen opp i stilling for å fange flyet og oppfinnelsen angår en anordning, som regulerer oppførselen av den bukt, som dannes av fanglinen ved at et fly går på fangeren.

For å tilveiebringe en fanger, som er ensartet tvers over hvilken som helst landingsbane, er det nødvendig at utløsnings-linen holdes i hovedsaken i konstant høy-de tvers over hele banen. Derfor anordnes mellomstøtter med ca. 15 meters mellomrom, og utløsningslinen må ikke henge ned mere enn ca. 5 cm mellom støttene. Disse mellomstøtter er således konstruert, at de når de er befridd fra sin oppgave å bære utløsningslinen ikke danner noen fare for flyet, selv om de påkjøres av dette.

Som før nevnt er problemet ved an-vendelse av en fangline av det her beskrevne slag, at flymaskinens nesehjul må passere over fanglinen, som deretter må kastet opp i en bukt som er tilstrekkelig høy ved det sted hvor nesehjulet har passert over fanglinen, for å treffe et av to steder som er forsterket for å tåle kraften fra linen uten at flyet skades. Disse steder er landingsstellets ben og bombeholdere, brenseltanker og rakettfellere. Bukten må ligge ca. 90—120 cm høyt for å nå over disse brenseltanker eller bomber og treffe holderne, mens flymaskinen beveger seg kun ca. 1,8 m. Hvis det er landingsstellets ben som skal fanges, må bukten være mere enn 70 cm men mindre enn 150 cm høy, etter at flymaskinen har beveget seg ca. 4,5—5,8 m fra den stilling, i hvilken nesehjulet passerte over fanglinen avhengig av flytypen. Det er altså lett å forstå hvorfor en uregulert bukt på fanglinen gir usikre resultater.

Hensiktsmessig som fangline er en stålline 22 mm, 6 x 19 (6 kordeler med 19 tråder i hver). Dimensjonen kan naturligvis økes for større belastninger. Fanglinen rykkes opp av løftestroppene, som strekkes når nesehjulets ben treffer utløs-ningslinen og fører den fremover. Måten å forårsake denne opprykning på er meget viktig for fanglinens oppførsel. Løftestrop-pene, som er festet i både utløsningslinen og banen, er bøyet over fanglinen mellom sine ender og festet ved søm eller nagler samt formet til en bukt, som fatter om linen. Når utløsningslinen strekkes av nesehjulets ben, frigjøres fanglinen og rykkes opp i form av en bukt like før løftestrop-pen løsgjøres fra banen. Bukten dannes av fanglinen ved treffstedet, og det er denne bukt som fanger flyet. For dannelse av bukten er det et overskudd av line som ligger på banen. Med andre ord, hvis banen er 45 m bred, er linen ca. 46 m lang. Dette overskudd av line danner bukten, som fanger flyet, og deretter trekkes linen med og holdes tilbake av bremseanordningen mens flyet ruller frem langs banen. Naturligvis må utløsningslinen tillates å briste ved et bestemt punkt. Dette ordnes vanligvis ved hjelp av en brytepinne, som brister når den utsettes for en viss kraft. Det har vist seg i praksis at en brytepinne ved hver ende av utløsningslinen, dimen-sjonert for å briste ved en kraft av 2250 kg, gir et tilstrekkelig rykk i løftestroppe-ne ved treffstedet for dannelse av den øn-skede bukt av fanglinen.

Det har også vist seg at en bremseanordning bestående av 180 m lange anker-kjettinger, festet i hver sin ende av fanglinen, gir tilfredsstillende resultat. Som før nevnt har langvarige eksperimenter vist at i mangel av en metode til regulering av størrelsen og oppførselen av den av fanglinen dannede bukt, opptrer den uregulerte bukt så uregelmessig at ingen pålitelige resultater kan påregnes. Når man husker på at hvert fly, som innfanges ved hjelp av en fanger av her omhandlede type, in-nebærer redning av førerens liv såvel som av selve flyet, hvis verdi kan regnes i mil-lioner kroner, innsees lett ønskeligheten av å tilveiebringe en fangline, som sikkert innfanger den riktige del av et fly, uav-hengig av flymaskinens hastighet innenfor visse grenser. Et grundig studium av problemet ga som resultat at en transversal bølge med en hastighet av ca. 60 m/sek. og en delvis reflektert longitudinal spen-ningsbølge med en hastighet av ca. 3000 m/sek. tilsammen påvirket fanglinens bukt, etter at fanglinen var blitt rykket opp for å fange flyet. Disse uregulerte bøl-ger umuliggjorde en uforanderlig oppførsel av fanglinens bukt. Etter å være blitt fri antok bukten ofte formen av en kjedelinje, jevnet seg ut til en sirkel og gikk derpå over til en ellipse, alt på meget kort tid. Det ble da prøvet å skille den delvis reflekterte longitudinale spenningsbølge i sin virkning fra den transversale. Det viste seg at den longitudinale bølge (strekket i linen) hadde tilbøyelighet til å trekke endene av fanglinen direkte innover mot treffpunktet hvis de hadde bevegelsesfrihet. Da fanglinen var festet til bremseanordningen og støt-tene, reflektertes imidlertid den longitudinale bølge i flere retninger med varierende styrke, og det ble konstatert at det, da graden av refleksjon av den longitudinale bølge tilbake mot treffpunktet langs fanglinen var avhengig av graden av absorbsjon av den logitudinale bølge i bremseanordningen og støttene, var mulig å regulere refleksjonen av den longitudinale bølge og således regulere oppførselen av fanglinens bukt, hvis det var mulig å lede hele den longitudinale bølge tilbake mot treffpunktet. Oppførselen av fanglinens bukt ville naturligvis også kunne reguleres hvis den longitudinale bølge ble absorbert fullsten-dig, men det har vist seg at refleksjonen av praktisk talt hele den langsgående bøl-ge fungerer tilfredsstillende og er mindre kostbart.

Den anordning, som skal bevirke den ovenfor omtalte refleksjon, er ifølge oppfinnelsen innrettet på en sådan måte at kontrollinene for hver ende av fanglinen ligger slikt på landingsbanen og strekkes når fanglinen av løftestropper, som normalt forbinder den utstrukne utløsnings-line med fanglinen, løftes fra landingsbanen, hvilke løftestropper på kjent måte inneholder utløsbare organer, som forbinder stroppene med fanglinen og utløses når det utøves et bestemt trekk i dem ved at den utstrukne utløsningsline påvirkes av et landende flys fremre landingsstell.

De anordninger, som ifølge oppfinnelsen oppfyller de ovenfor angitte formål, er vist på hosstående tegninger. Fig. 1 viser i en viss grad skjematisk og i perspektiv en flyfanger ifølge oppfinnelsen, ferdig til å innfange et fly. Fig. 2 viser hvordan fangeren påvirkes av et fly og en bukt begynner å dannes av dens fangline. Fig. 3 viser fangerens utløsningsline og fangline når fangeren er oppreist og utløs-ningslinen holdes oppe av to støtter. Fig. 4 viser en brytepinneanordning ved

utløsningslinens ene ende.

Fig. 5 viser den ene ende av fanglinen og anordningen for regulering av den longitudinale bølge eller spenningsbølge. Fig. 6 viser hvordan fanglinen anbrin-ges på en løftestropp. Fig. 7 viser en støtte, som danner mel-lomstøtte for utløsningslinen. Fig. 8 viser skjematisk hvordan en løftestropp virker når utløsningslinen påvirkes av et fly. Fig. 9 viser delvis i snitt en del av

en støtte for utløsningslinen.

Fig. 10 viser en detalj av fig. 2.

Fig. 11 viser skjematisk en støtte for

utløsningslinen i nedlagt tilstand.

Den viste flyfanger, som i sin helhet betegnes med 1, har en utløsningsline 2,

som fortrinnsvis er av vevet nylon ca. 45

mm bred og 5 mm tykk samt prøvebelastet med 4500 kg. For sikkerhets skyld er linen to-dobbelt men omtales her kun som en line. Denne lines ene ende er ved hjelp av en brytepinneanordning 4 festet til en line 6, som er fastgjort til en endepel 8. Anordningen er den samme i begge ender. Pelen 8 er anordnet til å reises opp i vertikal-stilling når fangeren skal brukes og dette skjer ved hjelp av en bungeeline 9 eller på annen hensiktsmessig måte. Som vist i fig. 4 består brytepinneanordningen 4 av en bøyle 10, som er fastklinket til en plate 11. Denne plate er ved hjelp av en bolt 12

leddbart forbundet med et beslag 14 fastgjort på linen 6, som er festet til pelen 8. En brytepinne 16, som vil løsne sitt grep ved en trekkraft av 1350 kg i utløsnings-linen 2, er innsatt i et hull 18 i bøylen og et hull gjennom en tapp 17, som ved hjelp av en bolt 20 er svingbart lagret i bøylens 10 nedre del 13.

Fangeren har videre et antall løfte-stropper 22, som også kan være av vevet nylon. De er hver for seg festet til linen 2 ved hjelp av en løkke 24 omkring denne. Angående lengden må løftestroppene 22 holde så nøyaktig mål som mulig. For sikkerhets skyld er det to løftesti-.jper 22 på hvert løftested, men for enkelhets skyld skal bare en beskrives. Den formes til en løkke 24 ved å knappes sammen ved hjelp av trykknappen 26, og denne løkke griper om en fangline 30 som vist i fig. 6. Når løk-ken er sammenknappet, er stroppen 22 fast men løstagbart festet til fanglinen 30. Naturligvis kan stroppene 22 være svakt sam-mensydd istedenfor sammenknappet med knappene 26. Løftestroppene er også for-synt med ekstra stropper 27 med trykk-knapper 29, som hindrer uttrekning av løk-ken 24 for tidlig. Knappene 26 slipper ved en trekk-kraft av 40—45 kg. Den nedre en-de 31 av løftestroppen 22 er solid fastknap-pet til en forankringsplate 32, som er nedfelt i landingsbanen og fastgjort med en trykknapp 34, som holder løftestroppen fast med betydelig større kraft enn den som er nødvendig for å trekke ut knappene 26, idet den kraft som virker på knappen 34 er skyvende istedenfor trekkende. Knappen 34 slipper ved en trekk-kraft av ca. 110 kg.

Når utløsningslinen 2 påvirkes av be-net til et flys nesehjul, som vist i fig. 2 og 10, åpner først den løftestropp 22, som er nærmest nesehjulet, sin løkke 24 og rettes ut, hvorved den kaster fanglinen opp i luften, mens trykknappen 34 trekkes opp. Dette er vist skjematisk i fig. 8. Ifølge fig. 10 har noen løftestropper A, B, C, D, E og F åpnet seg, mens andre X og Y ennu holder fanglinen fast.

Som før nevnt må utløsningslinen 2 ikke sige ned mere enn ca. 5 cm, hvis løfte-stroppene skal fylle sin funksjon korrekt. Løftestroppene skal nemlig alltid påvirke fanglinen på et og samme sted hvor enn utløsningslinen 2 påvirkes av flyet. Av den grunn er det anbragt noen mellomav-støtninger i form av støtter 40 med ca. 15 meters mellomrom tvers over landingsbanen. På denne måte kan en flyfanger an-bringes tvers over en bane av hvilken som helst bredde uten endring bortsett fra an-tallet av mellomstøtter 40. Hver støtte har en undre stang 42, som er leddbart montert på en fotplate 44, som er nedfelt i landingsbanen. Som vist i fig. 9 er den undre stang 42 hul i sin øvre del og danner en fatning 46 for et rør 48. Dette er med sin nedre ende 62 nedsatt i holderen 46, og på sin øvre ende har det en hette 50, som er festet til utløsningslinen 2 som vist i fig. 1 og 7.

En slipphake 52 er ved hjelp av en leddtapp 53 montert på et øre 54, som ra-ker ut fra en forlengelse 43 av den undre stang 42 som vist i fig. 9. Haken 52 har et øre 56, som er rettet oppover, og en kløvet nese 58. Røret 48 har nær sin nedre ende 62 en sliss 60, i hvilken nesen 58 faller inn når røret 48 settes ned i holderen 46. Som vist i fig. 3, 7, 9 og 11 er en line 64 festet til en forankringsplate 66 i landingsbanen og lagt omkring slipphakens 52 øre 56. Linen 64 hviler like nedenfor leddtappen 53 og holder normalt slipphaken 52 i låsestil-ling. En utløsningstråd 68 er festet til hetten 50 og løper ned langs røret 48 omkring den ene gren av den kløvede nese like bak bungeelinen 64. Den sistnevnte holder den undre stang 42 oppreist inntil utløsningslinen 2 påvirkes av et fly. Når så skjer løftes hetten 50 og bringer utløs-ningstråden 68 til å trekke opp slipphakens 52 nese 58. Når nesen 58 er svinget opp til en viss stilling, slik at linen 64 angriper ovenfor leddtappen 53, bidrar linen 64 til å svinge slipphaken 52, og røret 48 frigjø-res fra sin holder og faller ned på landingsbanen. Støtten 40 faller således sammen og kan ikke skade flyet, selv om dette kjø-rer på støtten under sin bevegelse fremover. En fordypning som vist i fig. 3 kan være opptatt i landingsbanen for støtten 40 når denne er nedlagt. Linen 64 er kraf-tig strukket når fangeren er nedlagt, som vist i fig. 11, men den ligger da i linje med den undre stang 42 og reiser ikke opp denne før hele fangeren er reist ca. 30° opp. Den undre stang 42 er bøyet som vist og holder fanglinen under seg, når den er nedlagt, som vist i fig. 11.

Fanglinen 30 ligger på landingsbanen omtrent parallelt med utløsningslinen 2. I praksis har en stålline 22 mm, 6 x 19, vist seg meget hensiktsmessig som fangline. Som vist i fig. 2 og 10 kastes fanglinen 30 opp av løftestroppene 22 når disse strekkes ved at utløsningslinen påvirkes. Naturligvis strekkes ikke alle løftestroppene sam-tidig og heller ikke strekkes de med samme kraft. På grunn av dette dannes, som vist i fig. 10, en kurve eller bukt 71 av fang-

Claims (4)

1. linen 30. Denne bukt 71 har sin største bue midt bak nesehjulets ben. Derved er det imidlertid meget viktig, at løftestroppene har korrekte mål. Når fanglinen 30 kastes opp søker den longitudinale bølge eller spenningsbølge, som frembringes i samme, å trekke linens ende 70 og 72 mot hverandre til treffpunktet. Hvis endene 70 og 72 var frie ville resultatet bli en løs V, dannet av fanglinen bak landingsstellet eller et annet treffpunkt under flyets fortsatte fremfart langs landingsbanen med endene 70 og 72 nærmende seg hverandre. Hvis fanglinens ender kun er festet til en bremseanordning, i dette tilfelle slepekjettinger, rykker de med seg de nærmeste kjettinglenker vinkel-rett på flyets bevegelsesretning og øker derigjennom linjelengden i bukten 71, hvorved denne deformeres. Imidlertid kan den reflekterte spenningsbølge bringes under kontroll, så at den transversene bølge alltid kan danne en bukt av ønsket form. Dette skjer ifølge oppfinnelsen ved hjelp av et par reaksjonsliner 74 og 78 ved hver ende av fanglinen 30. Et par sådanne er vist i fig. 5, og anordningen er den samme ved fanglinens annen ende. Linen 74 er fastgjort til pelen 8 nær dens fot, omtrent 30 cm over landingsbanen, og er forbundet med den annen line 78 ved hjelp av en brytepinneanordning 76 i likhet med den anordning 4, som før er beskrevet, men med en bruddfasthet av 1800 kg. Linen 78 er forbundet med fanglinen 30 ved hjelp av en klemme 78' eller lignende. Fanglinen er ennvidere festet til en slepekjetting 33 ved hjelp av en løkke 30', som er trukket gjennom en sjakkel 80 med en bolt 82. Løkkens 30' to ender holdes sammen ved hjelp av klemmer 61. Da linene 74 og 78 skal ta imot den longitudinale spenningsbølge, som frembringes i fanglinen når løftestroppene 22 kaster den opp, skal disse liner 74 og 78 være nøyaktig tilmålt, så at de strekkes umiddelbart når fanglinen løftes fra landingsbanen. Når således flyet ved sin fortsatte fart mot utløsningslinen 2 bringer løftestroppene nærmest treffpunktet til å kaste fanglinen 30 op i en bukt som vist i fig. 10, er linene 74 og 78 er blitt strukket til bristepunktet for brytepinnene i anordningen 76. Nettopp i dette øyeblikk, innen brytepinnene brister og linene 74 og 78 skilles ad, bringes spenningsbølgen i fanglinen under kontroll ved å reflektere tilbake gjennom linene 74 og 78 til fanglinen 30. Når brytepinnene brister, blir fanglinen 30 fri og kan trekke med seg de første lenker av slepekjettingene 35, som derved svinges tilbake ca. 180° og således utøver

   en gradvis økende bremsekraft, mens de danner en stort sett kileformet figur bak flyet. Da den reflekterte spenningsbølge holdes under kontroll kan den av fanglinen 30 dannede bukt reguleres med nesten ma-tematisk nøyaktighet ved endring av løfte-stroppenes 22 lengde. Hvis man vil forsinke dannelsen av bukten 71, forlenges løfte-stroppene 22. I praksis har det vist seg, at utløsningslinen 2 bør holdes omtrent 1 m over landingsbanen. Et meget stort antall forsøk har vist, at denne regulering av buk-tens 71 oppførsel er umulig uten en anordning som den ovenfor beskrevne for å bringe spenningsbølgen under kontroll. 1. Flyfanger, omfattende endepeler på motsatte sider av en landingsbane, en ut-løsningsline, forbindelsesorganer, som løs-bart fastholder utløsningslinen mellom en-depelene i en viss høyde over landingsbanen og i veien for et landende fly, hvilke forbindelsesorganer utløses ved at utløs-ningslinen kommer i kontakt med det for-reste parti av et fly i bevegelse, en fangline, som ligger slakt på landingsbanen i hovedsaken parallelt med den utstrukne utløsningsline, en slepe-bremseanordning festet til fanglinen, et par kontrolliner, som i den ene ende er festet til faste punkter på begge sider av landingsbanen og i den annen ende forbundet med fanglinen, og utløsbare forbindelsesorganer anbragt i hver av kontrollinene, hvilke organer er løsbare ved utøvelse av et bestemt trekk i dem, karakterisert ved, at kontrollinene (74, 78) for hver ende av fanglinen ligger slakt på landingsbanen, og strekkes når fanglinen av løftestropper, som normalt forbinder den utstrukne utløsningsline med fanglinen, løftes fra landingsbanen, hvilke løftestropper på kjent måte inneholder utløsbare organer, som forbinder stroppene med fanglinen og utløses når det utøves et bestemt trekk i dem ved at den utstrukne utløsningsline påvirkes av et landende flys fremre landingsstell.
2. 2. Flyfanger ifølge påstand 1, karakterisert ved, at den utløsbare forbindelse, som normalt forbinder utløsningslinen med hver endepel, på kjent måte dannes av en brytepinne (fig. 4).
3. 3. Flyfanger ifølge påstand 1, karakterisert ved, at den utstrukne utløsnings-line er opphengt i mellomstøtter (40) festet til landingsbanen, hvilke mellomstøtter normalt holder utløsningslinen i ønsket høyde over landingsbanen men løses når linen påvirkes av flyets fremre landingsstell under landing.
4. 4 . Flyfanger ifølge påstandene 1—3, karakterisert ved, at hver mellomstøtte (fig. 9 og 11) omfatter en hette (50), festet til den utstrukne utløsningsline, en sy-lindrisk stang (48), hvis øvre ende er ført inn i nevnte hette, en for den sylindriske stang bestemt holder (46), som er festet i landingsbanen og løsbart fastholder stan-gens nedre ende, en slipphake (52), som

   er montert på holderen og står i utløsbart inngrep med nevnte stang, og en anordning for forbindelse av slipphaken med hetten, hvilken slipphake settes i funksjon når ut-løsningslinen under flyets landing påvirkes av flyets fremre landingsstell så at nevnte stang (48) frigjøres fra holderen.