NO117005B - - Google Patents

Description

Klebemiddel til liming av finer og andre pressede lagmaterialer.

Denne oppfinnelse angår ligno-cellulose-lignin-blandinger som skal anvendes til å settes til og til å forbedre kvaliteten av syntetisk lim for kryssfiner og laminerte produkter, og til klebende blandinger som inneholder sådant lim.

Det er i mange år blitt anvendt mel av

valnøttskall som «strekkmiddel» for syntetiske lim, og de erholdte blandinger har vist seg meget egnet for fremstilling av lim til kryssfiner. Slike limprodukter har vist seg helt tilfredsstillende til å skaffe meget god sammen-binding mellom kjernematerialeog finérmateriale av middels kvalitet, men rkryssfinérindu-strien står nå overfor det problem at det til-gjengelige finérmateriale hurtig-blir av stadig dårligere kvalitet. Når det ble forsøkt å benytte de nevnte limsorter til finérmateriale av dårligere kvalitet, såkalt «frynset» materiale, ble det ikke oppnådd tilfredsstillende resultater, på grunn av (1) mangel på inntrengning og dårlig binding til kvistpartier, sevjeledninger og endeved, (2) altfor sterk inntrengning i løst, porøst, hurtigvokset tre, og (3) dårlig over-føring fra spredevalser til tørre finérkjerner på grunn av liten grad av klebrighet og liten limviskositet.

Et formål med den foreliggende oppfinnelse

er det å skaffe strekkblandinger som når de settes til kunstharpikslim av den art som anvendes i kryssfinérindustrien vil gi klebemidler. som er spesielt egnet for slike anvendelser, ikke har de nevnte mangler, og kan anvendes i kryssfinér- og lamineringsindustrien både til liming av gode og mindre gode materialer.

Det er blitt forsøkt å løse de ovennevnte

problemer ved å anvende strekkmidler bestående av ved hjelp av alkali avbygget bark eller andre vegetabilske skall-materialer, men

brukbarheten av disse modifiserte strekkmidler er begrenset, da de krever varm bearbeidelse, og/eller deres egenskaper varierer meget fra en porsjon til en annen, avhengig av faktorer som produsenten ikke har kontroll over.

Det er også kjent å fremstille klebestoffer i hvilke forholdsvis kostbart syntetisk lim strekkes ved tilsetning av lignocellulosemateriale. Dette lignocellulosemateriale forblir imidlertid i fast form i limoppløsningene som fremstilles av klebestoffet, bg når slikt materiale tilsettes i ønskelig stor mengde opptrer det nye problemer med hensyn til å gi den oppløsning som strekkes passende viskositet og andre egenskaper som gjør den egnet til å anvendes ved fabrikasjon av kryssfinér og liknende.

Videre er det kjent å tilsette syntetiske

lim et lignin som er fått ved hydrolyse av tre.

Derimot er det ikke før blitt foreslått å anvende samtidig lignocellulosestrekkmiddel og ekstrahert, dvs. oppløselig lignin i alkaliske oppløsninger av harpikslim, hvorved oppløs-ningens viskositet bedres og den blir lettere å påføre. Dessuten bevirker tilsetningen av ekstrahert lignin at det blir mulig å tilsette mere lignocellulose til limoppløsningen og derved senke dennes pris i betydelig grad.

Et annet mål for oppfinnelsen er å skaffe kunstharpikslim til kryssfinérfabrikasjon, som inneholder større mengder av billige strekkmidler og vann, uten at deres virkning blir dårligere, slik at deres fremstillingspris kan nedsettes betydelig.

Oppfinnelsen kan i første rekke sies å bestå i strekkmidler, som helt eller i hovedsaken består av en kombinasjon av findelt, naturlig forekommende lignocellulose, som inneholder 40—65% cellulose og 5—50% lignin, sammen med findelt ekstrahert lignin som kan erholdes fra et stort antall av forskjellige kilder. Disse strekkmidler er spesielt beregnet for fabrikanter av kryssfinér, laminerte produkter og lignende, men også anvendes i klebemidler til annet bruk, som belegging med finérplater, osv.

Videre omfatter oppfinnelsen klebemidler som er fremstilt ved å inkorporere slike strekkmidler i oppløsninger av kunstharpikslim av den art som anvendes til kryssfinér, da slike blandinger har særskilt gode egenskaper og gir særskilt god kryssfinér og lignende laminerte produkter.

Den foretrukne ligninbestanddel i blandinger i henhold til oppfinnelsen kalles i det følgende «alkalilignin», da den fås som biprodukt ved fremstilling av cellulose av tre under anvendelse av alkali; den mest kjente metode hertil er den såkalte Kraft-prosess. Den bipro-duktvæske som fås i slike prosesser blir av forskjellige fabrikker renset og konsentrert så det fås en rekke ligninprodukter, deriblant fritt lignin og natriumlignat. Disse produkter blir som regel brakt i pulverform og solt som pulver.

For den foreliggende oppfinnelse foretrekkes det å anvende praktisk talt rensede ligninprodukter, da disse ikke bare gir bedre slutt-produkter, men også klebeprodukter hvis egenskaper er jevnere. Det beste materiale til in-korporering i strekkmidlene er praktisk talt ren lignin eller lignin fra hvilket cellulosen er blitt praktisk talt fjernet, slik at det fås et omtrent ensartet produkt. Da de for tiden fremstilte kunstharpikslim har alkalisk karakter og denne egenskap vanligvis bør bibeholdes i klebeblandingen i henhold til oppfinnelsen, vil bruk av strekkmidler som inneholder praktisk talt ren eller fritt lignin bevirke at ligninet i slike blandinger løses opp igjen, og gir alkalilignin. Det kreves meget lite alkali til å løse opp det fri lignin, hvorfor kaustisk alkali bare behøver å tilsettes til limblandingen hvis dette er nød-vendig for andre formål, som blir forklart neden-for. Hvis det benyttes natriumlignat i stedet for fritt lignin blir naturligvis ikke noe av det alkali, som er tilstede i limet eller som settes til blandingen, tatt opp av ligninet.

Ligninkomponenten i ansøkernes blanding kalles her «ekstrahert», da den er et produkt som er blitt utskilt fra tre- og andre lignocellulosematerialer ved kjemiske eller annen inn-virkning. Bare ved anvendelse av lignin i ekstrahert form kan man få klebemidler som har de ønskede egenskaper. Erfaring viser, at for at man skal få teknisk brukbare resultater er det viktig at ikke bare lignocellulosemelet er av kjent konstitusjon og jevn art, men også at ligninkomponenten har en bestemt og kjent kvalitet.

Som mindre tilfredsstillende ekstrahert lignin kan man anvende et produkt som fås

av lignocellulosemateriale ved biologisk inn-virkning (f. eks. rotbråte i trær) eller ved selek-tiv oppløsning under anvendelse av eter, alkohol og andre oppløsningsmidler; eksempler på slike produkter er beskrevet i litteraturen. Disse ekstraherte ligniner er oppløselige i alkohol ved vanlig temperatur eller ved den romtemperatur ved hvilken de anvendes for fremstilling av klebemidler i henhold til oppfinnelsen..

Som foran nevnt er strekkmiddelbestand-delene i blandinger i henhold til oppfinnelsen naturlig forekommende lignocellulosematerialer som består av 40—65% cellulose og 5—50% lignin. Lignocellulosematerialer av denne art er for det meste vegetabilske skallmaterialer, deriblant nøtteskall, det indre av stenfrukter og-frøbelger eller -skolmer. Blant disse kan det eksempelvis nevnes skall av valnøtter (både engelske og svarte) og av hickory-, palme- og fibertnøtter, skrell av frukter som fersken, plom-mer og aprikoser, frø- og kornhylstere, f. eks. av hvete og konifertrekongler. Selv tremel av den angitte sammensetning kan med fordel anvendes i spesielle klebemidler som har begrenset anvendelse. Produktene kalles «naturlig forekommende» til forskjell fra celluloseavbyg-gede eller lignin-modifiserte lignocellulosematerialer, som er dannet ved å behandle lignocellulosematerialer med alkali, syre eller andre kraf-tig virkende stoffer. Disse avbyggede materialer er mindre ensartet og også ellers mindre egnet enn de naturlig forekommende når det gjelder fremstilling av høyverdige klebestoffer og kryssfinér. Mindre mengder av med alkali avbygget eller på annen måte modifisert lignocellulose eller landbruksavfall kan dog brukes som til-blanding til naturlig forekommende lignocellulosematerialer og gi brukbare resultater.

Overflatebehandlet eller praktisk talt ufor-andret naturlig forekommende lignocellulosematerialer av den i U.S. patent nr. 2507465 beskrevne art kan med varierende hell anvendes i den foreliggende oppfinnelse og faller altså ikke utenfor dennes ramme.

Strekkmiddel-ligninblandinger i henhold til oppfinnelsen anvendes mest effektivt i kombinasjon med fenolaldehyd-harpikslim som anvendes meget .i fabrikasjon av kryssfinér til utvendig bruk. Vanligst danner slike produkter alkaliske kolloidale oppløsninger eller vandige emulsjoner som inneholder ca. 40—50% fast stoff. De harpikser som alminneligst anvendes i lim, og som foretrekkes i de foreliggende blandinger er slike som fås ved alkalikatalyserte

reaksjoner mellom fenol og formaldehyd og har

en pH av fra ca. 9,5 til 13. Også fenolaldehyd-harpikser som er fått ved reaksjon mellom kresol eller andre substituert fenoler og formaldehyd

eller andre aldehyder, som acetaldehyd og para-; formaldehyd, kan anvendes,

En meget egnet fenol-harpiks kan f. eks.

fås ved å la 1 mol fenol reagere med 2 mol formaldehyd i nærvær av ca. 3% natriumhydroksyd, beregnet på fenolvekten; denne reaksjon utføres ved 85—100° C inntil passende viskositet er nådd, hvoretter reaksjonsoppløsningen fortynnes med en vandig oppløsning så det fås et produkt som inneholder ca. 50% fast stoff; dette produkt er forenlig med vann og kan omdannes til et hårdt, uoppløselig produkt når det opphetes ved en temperatur over 100 ° C. Meget gode og forbedrede resultater fås også når strekkmidlet i henhold til oppfinnelsen anvendes sammen med amino-aldehydlim, spesielt urinstoff-formaldehydlim, som i stor utstrek-ning brukes i kryssfinér til bruk inne i hus. Klebestoffer i henhold til oppfinnelsen som inneholder urinstoff-formaldehydlim har en meget overraskende evne til å gi kryssfinér som opp-fyller fordringene til standardprodukter som skal brukes ute, utsatt for regn o. 1.

Urinstoff-formaldehydharpiks som egner seg som kryssfinérlim kan fremstilles ved at man oppheter sammen 60 deler urinstoff, 160 deler formalin (37%'s), 2 deler ammoniumhydroksyd (28%.. s) og 1 del natriumacetat, ved 90° C i 2 timer. Hvis pH ved slutten av reak-sjonen er lavere enn 7,0 tilsetter man mere ammoniumhydroksyd. Vann avdestilleres ved 60° C i et vakuum på 550—700 mm Hg inntil produktet får en viskositet av W-Z (Gardner rør). Massen avkjøles deretter til 30° C og ammoniumhydroksyd tilsettes så oppløsningens pH blir 7,5.

Andre syntetiske harpikser i hvilke blandinger i henhold til oppfinnelsen kan anvendes er melamin-formaldehydlim, resorcin-formaldehydlim og proteinlim, som f. eks. fremstilles av blod eller albumin og også av sojabønner.

Fortrinnsvis anvendes det slike syntetiske harpikser som selges i form av kolloidale opp-løsninger eller emulsjoner, men sanne vandige og organiske (f. eks. alkoholiske) oppløsninger av harpiksen kan også anvendes.

Ved fremstilling av klebemidler i henhold til oppfinnelsen er den mengde lignin som anvendes i forhold til mengden av lignocellulosestrekkmiddel avhengig av den kjemiske sammensetning av og de fysiske egenskaper hos det lignocellulosemateriale som anvendes, men den optimale mengde som behøves for å skaffe de mest tilfredsstillende egenskaper i klebemidlene varierer ikke meget fra 15% lignin. For de fleste formål gir 10—20% lignin meget gode resultater, men betydelige fordeler kan oppnås ved anvendelse av fra 5 til 50% lignin i lignin-strekkmidlene. Den mengde lignin som anvendes inn-virker på klebemidlenes klebrighet og viskositet og på stabiliteten av den binding som oppnås med limet. Hvis lignininnholdet er for lite er blandingene ikke tilstrekkelig klebrige, over-føres dårlig til finér ved hjelp av valser og trenger ikke tilstrekkelig inn i treet. Er det anvendt for meget lignin blir inntrengningen for stor og det dannes en tynn limforbindelse som har liten styrke. For meget lignin bevirker også stor klebrighet og dermed dårlig spredeevne. De optimale mengdeforhold for hvert spesifikt til-felle kan finnes ved konvensjonelle prøver.

Ved fremstillingen av klebemidler i henhold til oppfinnelsen under anvendelse av lignin-holdig strekkmidler kan det benyttes konvensjonelle forhold av harpiks: strekkmiddel: vann. For vanlige vandige emulsjoner av fenolharpiks (ca. 40—50% fast stoff) er vektsforholdene av harpiks: strekkmiddel: vann for de beste kvali-teter 5:1: 1,75. Ansøkerne har ved utøvelsen av oppfinnelsn funnet, at når det tilsettes lignin kan man bruke større proporsjoner av strekkmiddel og vann til de forskjellige lim i klebemidlene, og oppnå tilfredsstillende resultater. Forholdene kan økes til 5 : 2 : 4 eller endog til 5 : 2,5 : 5. Forhold på 5 : 1,2 — 2,8 : 1,8 — 5,5 er alle økonomiske fordelaktige. Kvaliteten av den oppnådde binding er ikke bare avhengig av klebeblandingen, men også av andre faktorer, som sammenklemmingstiden, pressetemperaturen, trykk og herdningstid.

For fremstilling av kryssfinér til utvendig bruk under anvendelse av vanlige fenol-aldehydlim kan strekkmiddel og vann være tilstede i maksimalmengder som kan angis ved forholdene 5:2:4. For kryssfinér til innvendig bruk kan forholdene stige til 5 : 4 : 7, avhengig av hva den fremstilte kryssfinér skal brukes til.

Ved fremstillingen av disse klebemidler hvor de nevnte forhold er høye er det som regel nødvendig å benytte lignin-strekkmidler i hvilke mengden av ekstrahert lignin utgjør 15 % eller mere av strekkblandingen. Det har også vist seg, at når man anvender slike sterkt fylte limer, bør fuktighetsinnholdet i finéren eller, kjernene ikke overstige ca. 8%, hvis tilfredsstillende resultater skal oppnås. Det er overraskende at god binding kan oppnås når alka-liniteten av klebemidlet er under den som nor-malt anses nødvendig for oppnåels av tilfredsstillende binding.

Når mengden av ekstrahert lignin i strekkmidlet er fra ca. 10—15% kan alkaliet i lim-oppløsningen som anvendes være tilstrekkelig og ingen tilsetning av kaustisk alkali vil være nødvendig. Kvaliteten eller strukturen av det tre som skal limes med klebemidlet, som inneholder denne mengde lignin bestemmer om og hvor meget alkali må tilsettes. Men når mengden av lignin er stor, f. eks. ca. 30% eller mere og tilstrekkelig til å virke uheldig på klebemidlets viskositet, kan det kreves 5% eller mere kaustisk alkali (i forhold til strekkmiddel-lignininnholdet) for å nedsette viskositeten tilstrekkelig; 15—20% alkali synes å være den maksi-malt tillatelige mengde. Arten av det tre som skal limes kan påvirke hvor meget lignin og hvor meget alkali man må anvende for å oppnå maksimal limstyrke.

Disse sterkt fylte klebemidler er tilfredsstillende for fremstilling av god kryssfinér til utvendig bruk og også meget godt egnet til fremstilling av kryssfinér av god kvalitet for innvendig bruk i bygninger.

Strekkmidler i henhold til oppfinnelsen kan fremstilles ved at man ganske enkelt blander findelt lignocellulose med tørt, pulverformet lignin eller natriumlignat. Til fremstilling av

■klebemidlene under anvendelse av denne blanding er den foretrukne fremgangsmåte den at

man til den tørre blanding setter en vandig alkalisk oppløsning, var eller kold, i en slik mengde at oppløsningen leverer den nødvendige mengde vann og den mengde alkali som kreves for at klebemidlet skal få den ønskede alkalini-tet. Blandingen kan skje ved vanlig romtemperatur med vanlig ledningsvann (10—40° C) om enn vann av høyere temperatur (80—200° C) kan brukes hvis det står til forføyning; etter at en homogen blanding er fått tilsettes den syntetiske harpiks og det røres om inntil man atter får en homogen masse. Nedenstående tabell gir eksempler på blandinger og produkter:

Den fremgangsmåte som ble anvendt for fremstilling av de klebende blandinger i den ovenstående tabell var ens i alle tilfeller. Lignocellulosemelet og ligninbestanddelen ble blandet tørt ved romtemperatur i 2 minutter. Deretter ble den alkaliske oppløsning satt til blandingen, hvoretter det ble omrørt fortsatt i 20 minutter. Deretter ble harpikslimoppløsningen eller -emul-sjonen av vanlig handelstype tilsatt, hvoretter blandingen ble fortsatt i ytterligere 5 minutter. Denne arbeidsmåte har vist seg å være enkel og effektiv, omenn også andre måter for blanding og tilsetning av bestanddeler har vist seg tilfredsstillende. Variasjoner i fremgangsmåten vil avhenge av blandeutstyrets art.

Når det skulle fremstilles kryssfinér under anvendelse av disse klebende blandinger ble klebemidlet spredt ut i 2,54—3,76 mm tykkelse på kjernéstykker av Douglas-furu (med 2,5—7% fuktighet) ved hjelp av et to-valsers sprede-apparat som spredte ut 22,4—28 kg/100 m<2>. Deretter ble det fremstilt kryssfinér av 3 lag 7,14 mm eller av 5 lag 20,64 mm finér, med intervaller på fra 2—20 minutter. I enkelte tilfeller ble sammensetningstiden utstrakt til 30"minutter. Tilslutt ble de av tre lag bestående plater presset ved 140 °C med 14 kg/cm<2> i 3 minutter når det gjaldt enkeltplater og i 8% minutt når det gjaldt dobbeltplater. De resulterende plater ble så herdet ved 82—93° C i 5 timer og ble deretter underkastet de vanlige D.F.P.A.-standard kokeprøver. Resultatene angis som % W.F.

I en spesiell og viktig utførelsesform av oppfinnelsen, ved hvilken det bare frembringes førsteklasses kryssfinérforbindelser, blir fenol-aldehydklebemidlene som anvendes sammen med de her beskrevne lignin-strekkblandinger supplert ved tilsetning av en polyepoksydhar-piks, som inneholder fri epoksydgrupper.

Epoksydharpiksen innføres lettest og mest effektivt i blandinger samme med de her beskrevne lignocelluloselignin-strekkmidler. Fortrinnsvis blir strekkmidlet i findelt form belagt med en epoksyharpiks, hvoretter den resulterende masse blandes med det ekstraherte lignin, på den foran beskrevne måte.

Beleggingen kan foregå på en hvilken som helst ønsket måte eller simpelthen ved at man innfører malte cellulosematerialer, f. eks. val-nøttskallmel, i en kulemølle sammen med den ønskede (som regel 2—5 vekts-%) flytende epoksyharpiks av handelskvalitet, blander inntil harpiksen er blitt tatt opp av lignocellulosematerialet, hvoretter man innfører kulene og lar apparatet rotere i ennå noen tid, f. eks. i 15 minutter. Epoksyharpiksen fordeler seg da jevnt gjennom massen og danner et jevnt be-legg på partiklene av lignocellulosemateriale. Den mengde epoksyharpiks som blandes med eller legges på lignocellulosematerialet av-henger av mange faktorer, og opp til 30% strekkmiddel kan anvendes, men for de fleste formål er ca. 1—5% tilstrekkelig.

Som eksempler på epoksyharpikser som kan anvendes i denne utførelsesfprm av oppfinnelsen kan nevnes de monomere glycidyl-polyetere av fierverdige fenoler, som 2,2-bis (4-glycidyloksyfenol)-propan og polymere derav. Epoksybestanddelen kan være et hvilket som helst av de etoksylin- eller polyepoksydharpiks-produkter som nå finnes på markedet, solgt til bruk ved fremstilling av hårde harpiksproduk-ter. De anvendte harpikser kan ha en hvLkcn som helst molekylarvekt og epoksylekvivalent når fri epoksygrupper foreligger for reaksjcn med cellulosestrekkeren eller reaksjon med rn fenolformaldehydharpiks, hvis en sådan er tilstede, og eventuelt også med andre bestanddeler av de her beskrevne limkomposisjoner.

Det er i litteraturen blitt beskrevet fremstilling av epoksyharpikser ved reaksjon mellom polyhydroksykullvannstoffer, deriblant fenoler som resorcin, glyserin, bis-fenoler som bis-ferol A og difenylolpropan og epiklorhydrin eller diklorhydrin i nærvær av en anorganisk eller organisk base i vandig eiler alkalisk oppløsning, fortrinnsvis under opphetning. Ved sådan reaksjon dannes det er termisk herdbar harpiks, som senere kan polymeriseres ved hjelp av var-me, en sur, alkalisk eller aminkatalysator.

Andre eksempler på epoksyharpikser sem kan anvendes er slike som dannes ved reaksjon mellom alkoholer, deriblant glyserin, pentae-rytritol, trimetylolpropan, sorbitol, glykol og lignende med et klorhydrin, dvs. epiklorhydrin eller diklorhydrin. Man kan også nevne slike som dannes av polyallylalkoholepiklorhydrin, para-fenyl (fenol)- epiklorhydrin, dimetylfenoler (som dimetylol-para-kresol eller dimetylol-butyl-eller -amylfenoler)-epiklorhydrin og glyserin-epiklorhydrin-diglycidyleter. Endelig kan det nevnes dimetyl-fenoler dannet ved alkalisk kon-densasjon med formaldehyd som gir brukbare harpikser ved reaksjon med epiklorhydrin (glykol-mono-klorhydrin).

De epoksyforbindelser som foretrekkes anvendt i den foreliggende oppfinnelse kan kalles aromatiske diglycidyletere, som fås ved reaksjon mellom epiklorhydrin og 2,2-bis(para-hydroksy-fenol)-propan i alkalisk vandig medium, f. eks. i natronlut. Dette produkt (som i det følgende kalles «epoksyharpiks A») er forholdsvis fritt for polykondensasjonsprodukter og består i hovedsaken av monomere molekyler.

Det kan også anvendes kondensasjonsprodukter av slike forbindelser, f. eks. glycerol-diaryldiglycidyl-eter.

Diglycidyleteren kan f. eks. fremstilles ved at man bringer 1 mol 2,2-bis(parahydroksyfenol)-propan til å reagere med 4 mol epiklorhydrin ved å opphete blandingen i en kvelstoffatmos-fære ved 105—110° C i 16 timer, hvorunder 2 mol natriumhydroksyd i form av 30%'s vandig oppløsning tilsettes dråpevis. Overskuddet av epiklorhydrin fjernes kontinuerlig sammen med reaksjonsvannet som en azeotropisk blanding. Stoffet vaskes med vann for å fjerne natrium-kloridet som dannes som biprodukt ved reak-sjonen. Den resulterende diglycidyleter har én molekylarvekt av ca. 350, en epoksydekvivalent på 200 og en viskositet (Gardner Tubes) på z5-z6.

Kondensasjonsproduktene kan fremstilles etter den ovenfor angitte fremgangsmåte, men mol-forholdet av epiklorhydrin til bis-forbind-elsen er lavere enn 4 : 1, nemlig av størrelses-ordenen 3:1. Disse etere inneholder en glyserin-hydroksygruppe og er kondensasjonsprodukter som har høyere molekylarvekt, f. eks. ca. 450, og en epoksydekvivalent på fra ca. 225 til 290, og et smeltepunkt over ca. -I- 6,6 til 0°C. Den store effektivitet som inneholder med epoksyharpiks belagt strekkmiddel sammen* med ekstrahert lignin fremgår av de følgende eksempler : Det ble laget et klebestoff ved å blande de følgende bestanddeler, angitt som vektsdeler, ved den foran beskrevne fremgangsmåte: Valnøttskallmel som inneholdt 2% epoksy-

Ved prøvning av det resulterende klebestoff på den foran beskrevne måte viste herdede prøvestykker i «exterior boil test» prøven meget jevne skjærestyrker på i middel 220 og W.F. var i middel 97%. Alle ga et resultat på 90% eller bedre.

I en mindre foretrukken variasjon av den foran beskrevne utførelsesform blir epoksyharpiksen tilsatt direkte til den vandige alkaliske (sann eller kolloidal) oppløsning av fenol-alde-hydharpiksen, enten før eller etter tilsetningen av lignocellulose-lignin-strekkmidlet, og vannet og andre bestanddeler som skal innarbeides i klebestoffet. Epoksyharpiksen dispergeres lett i dette vandige medium.

Mengdeforholdene av de to harpikser som anvendes i klebestoffer i denne fase av oppfinnelsen kan varieres innenfor vide grenser, men ett av trekkene ved denne utførelsesform av oppfinnelsen er at fenolharpikslimene og den ved hjelp derav fremstilte kryssfinér kan for-bedres betydelig ved tilsetning av bare en meget liten mengde epoksyharpiks. Bedre resultater kan fås ved å tilsette så lite som 0,4 vektsprosent epoksyharpiks, beregnet i forhold til den an- i vendte mengde fenolharpiks. Hvis økonomien ikke spiller noen særlig rolle kan mengden av epoksyharpiks økes opp til samme mengde som anvendt fenolharpiks.

Fordelene ved strekkmidler og klebestoffer j som inneholder de førstnevnte er følgende: i

Det fås kryssfinérlim med meget gode egenskaper, strukket med vegetabilsk skallmateri-ale som med hell kan anvedes til å lime kryss-finérmateriale både av dårlig og av god kvalitet.

Klebestoffene får bedre inntrengningsevne så limingen blir sterkere; den økede styrke i skyldes delvis at under herdningen av limet omdannes natriumlignatet til lignin som selv er klebende.

Klebestoffene trenger ikke for meget inn ] i mykt, porøst, hurtigvokset tre.

Det er skaffet en strekkmiddel som kan gi klebestoffer øket viskositet, hvor denne øknirg i er proporsjonal med den anvendte mengde. Få denne måte kan viskositeten reguleres bedre.

Strekkmidlet gjør limene mere klebrige.

Tilstedeværelsen av lignin i strekkmidlene i gir bedre dispersjon når strekkmidlet blandes med harpikslim.

Mengden av strekkmiddel og vann i forhold til harpiks kan økes meget uten at limingen blir dårligere, hvorved omkostninger spares.

Det kan fremstilles bedre kryssfinér med urinstoffaldéhydlim, som hittil bare har kunnet anvendes for kryssfinér til innvendig bruk.

Klebestoffene er meget stabile og deres viskositet og andre egenskaper forandres meget lite i limeapparatene.

Spredningsgraden i limeapparatet kan varieres, og reguleres ved enkel mekanisk innstillir.g. . Det kan anvendes harpiksoppløsninger av høy viskositet sorti gir meget seig lim som ikke forandres selv i løpet av lang tid. Denne meget ønskelige egenskap skyldes strekkmidlenes dis-pergerende egenskaper. De har også evnen til å ta opp meget vann.

I henhold til en modifikasjon av oppfinnelsen anvendes det som strekkmiddel visse avbygde rester av landbruksprodukter som er tilsatt ekstrahert lignin.

Avbygde organiske produkter fås som bi-produkter i en rekke industrielle prosesser enten ved sur eller ved alkalisk hydrolyse av land-bruksmaterialer som havreskall, maiskolber, bomullsfrøskall og lignende. De er som oftest rester som fås tilbake etter ekstrahering av pentosaninnholdet i slike avfallsmaterialer.

Typiske rester er slike som fås av skall ved sur hydrolyse og som inneholder ca. 38% cellulose og 40—42% totalt lignin, av hvilket en liten del av lignin er blitt frigjort ved behand-lingen med syre.

Slike avbygningsprodukter har vært og blir

invendt som strekkmidler i klebestoffer, men ie er av begrenset brukbarhet da deres egenskaper varierer meget, alt etter det råmateriale ie skriver seg fra og den behandling de har vært underkastet.

I henhold til oppfinnelsen blir de tilsatt findelt ekstrahert lignin og kan da anvendes med større fordel i syntetiske harpikslimopp-[øsninger for kryssfinér og lignende laminater, som derved får bedre egenskaper enn tilsvarende Dppløsninger som ikke inneholder tilsatt lignin-komponent.

Avbygningsprodukter som egner seg for Dppfinnelsen fås ved hydrolyse (sur eller alkalisk) av landbruksavtalt som inneholder forholdsvis meget pentosaner, dvs. slike som i industrielle prosesser kan gi så meget som ca. 7,5 kg furfural pr. 100 kg behandlet råmateriale.

Et foretrukket produkt fås ved sur hydrolyse av havreskall. En typisk prøve hadde følgende analyse og egenskaper.

En tredje type av lignocellulosemateriale som kan anvendes kan generelt betegnes som den ikke-fibrøse bestanddel av bark, som kan fås av furu, hemlock, gran og cedertre. Disse materialer inneholder som regel en langt høyere prosentdel av lignin enn andre naturlig forekommende lignocellulosematerialer.

De barkmaterialer det her dreier seg om har analyse og egenskaper stort sett som følger-som gjelder et i handelen værende barkmel:

Claims (2)

1. Klebemiddel til liming av finer og andre pressede lagmaterialer og som er fremstilt ved å blande finmalt lignocellulose av naturproduk-ter, som inneholder 40—65% cellulose og 5— 50% lignin med en alkalisk oppløsning av et kunstharpikslim, karakterisert ved en tilsetning av ekstrahert lignin, hvor det ekstraherte lignin under blandingen av bestanddelene har reagert med alkaliet og er blitt oppløst i limoppløs-ningen.

2. Klebemiddel ifølge påstand 1, karakterisert ved at det dessuten inneholder en mindre mengde epoksyharpiks.