NO116641B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av terapeutisk aktive kompleksforbindelser av ferrihydroxyd og hydrogenen dextran.

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte til fremstilling av kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran. De pro-dukter som fåes ved fremgangsmåten ifølge

oppfinnelsen er relativt lite giftige og danner

ikke i noen bemerkelsesverdig grad flekker på

huden ved anvendelse til injeksjoner.

I patentinnehaverens norske patent nr.

102 468 som tilsvarer US patent nr. 3 022 221 er

beskrevet en fremgangsmåte til fremstilling av

kompleksforbindelser av jern og hydrogenert

dextran. Denne fremgangsmåte består i at hydrogenert dextran med en midlere grenseviskositet på 0,03—0,15 ved 25°C og som praktisk

talt ikke virker reduserende på Somogyi's reagens omsettes med ferrihydroxyd som er dannet

i reaksjonsmediet. Omsetningen utføres ved at

man blander et oppløselig ferrisalt, særlig ferri-klorid, med en oppløsning av dextranet og derpå

gjør blandingen alkalisk ved tilsetning av f. eks.

natriumhydroxyd. De herved erholdte preparater har fått en gunstig mottagelse både i den alminnelige medisin og i veterinærmedisinen, og anvendes i utstrakt grad til behandling av anemi som skyldes jernmangel ved parenterale injeksjoner både hos mennesker og dyr.

Kompleksforbindelsene av jern og hydrogenert dextran i følge det ovennevnte norske patent er praktisk talt fullstendig frie for bi-virkninger, opptreden av smerte og inflamma-sjoner på injeksjonsstedet samt andre ulemper som tidligere preparater for behandling av anemi forårsaket av jernmangel er beheftet med. Blant slike tidligere preparater nevnes særlig sukker-holdig jernoxyd og ferrihydroxyd-dextran-kompleksforbindelser. Det er imidlertid hos kompleksforbindelsene av jern og hydrogenert dextran fremstillet ifølge norsk patent nr. 102 468 en tilbøyelighet til å danne flekker på injeksjons-stedene, skjønt i betydelig mindre grad enn hos preparater bestående av ferrihydroxyd-dextran-kompleksforbindelser. Dessuten får man ved fremgangsmåten ifølge nevnte norske patent relativt lave utbytter av produktet så at kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran fremstillet ved fremgangsmåten ifølge dette patent blir temmelig kostbare. Dette har vist seg å være et vesentlig problem, da anemi som skyldes jernmangel er mest utbredt blant de fattigste deler av befolkningen og i land hvor levestandarden er relativt lav. Kompleksforbindelsene av jern og hydrogenert dextran fremstillet ifølge norsk patent nr. 102 468 har visstnok en giftighet som er meget gunstig i sammenlig-ning med giftigheten av ferrihydroxyd-dextran-kompleksforbindelser og av preparater inneholdende sukker og jernoxyd, men det er selvfølgelig ønskelig å nedsette giftigheten ytterligere.

Som eksempler på giftigheten av tidligere preparater nevnes at preparater inneholdende sukker og jernoxyd ved prøvning på intravenøs giftighet på mus viser en LD50-verdi på ca. 300 mg pr. kg legemsvekt, kompleksforbindelser av ferrihydroxyd og dextran en LD50-verdi over 600 mg/kg legemsvekt, mens preparatene ifølge ovennevnte US patent i form av handelsvare har en giftighet som ligger bemerkelsesverdig under disse verdier. Ikke desto mindre har en giftighet som er så liten at den tilsvarer en LD50-verdi på over 2000 mg/kg legemsvekt ved intravenøs anvendelse på mus, ikke tidligere blitt oppnådd, ikke engang tilnærmet med noe injiserbart jern-preparat for behandling av anemi forårsaket av jernmangel.

Ved hjelp av foreliggende oppfinnelse skaf-fes der en fremgangsmåte til med høyt utbytte å fremstille meget rene kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran med en langt mindre giftighet enn noe tidligere preparat av denne art. Produktene fra fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan anvendes til ved parenteral injeksjon å behandle anemi som skyldes jernmangel med en minimal flekkdannelse på injeksjonsstedet. Videre muliggjør fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremstilling av kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran med relativt lave omkostninger.

Det er funnet at de ovenfor nevnte for-deler oppnås ved at man blander en kolloidal ferrihydroxydoppløsning som på forhånd er renset således som nedenfor angitt med et hydrogenert dextran som har de i norsk patent nr. 102 468 angitte egenskaper.

I fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen om-setter man følgelig ferrihydroxyd med et hydrogenert dextran som har en grenseviskositet ved 25°C på 0,03—0,15, fortrinnsvis mellom 0,03 og 0,08 og som er praktisk talt ikke reduserende overfor Somogyi's reagens, og de karakteristiske hovedtrekk ved oppfinnelsen er at man renser en kolloidal oppløsning av ferrihydroxyd ved dialyse med destillert vann inntil der er nådd en pH-verdi på 3,5—5,5, hvorpå man blander det således rensede ferrihydroxyd med et hydrogenert dextran med de ovenfor angitte egenskaper, fortrinnsvis ved en temperatur mellom 50 og 90°C.

Som utgangsmateriale anvendes i frem-

gangsmåten ifølge oppfinnelsen et delvis depoly-merisert dextran som er erholdt fra urent dextran fremstillet ved hjelp av kjente metoder ved under omhyggelig regulerte temperaturbe-tingelser å dyrke passende organismer, spesielt Leuconostoc mesenteroides og syn. Betacoccus arabinosaceous i et passende næringsmedium med et høyt innhold av rørsukker. Det er kjent at det høyt polymeriserte urene dextran ved delvis avbygning, som f. eks. ved behandling med fortynnede mineralsyrer, danner enklere poly-mere former i vandige oppløsninger fra hvilke (da de er polydisperse) fraksjoner med forskjel-lig gjennomsnittlig molekylvekt kan utfelles ved tilsetning av en passende med vann blandbar organisk væske som methanol, ethanol eller aceton. Disse avbygningsprodukter består av polymeriserte glucose-rester som er bundet til hverandre i overveiende grad ved 1,6-bindinger og i mindre utstrekning ved 1,4-bindinger.

Fraksjoner av denne art er egnet som ut-gangsmaterialer i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Området for molekylvekten av det delvis depolymeriserte dextran velges imidlertid her fra synspunktet fysikalske egenskaper som grenseviskositet i den oppløsning som inneholder dextranet i den minimale konsentrasjon som er nødvendig til å sikre varig stabilitet av den jernholdige oppløsning, og ikke fra det vanlige synspunkt, nemlig selve dextranets fysiologiske virkning, da disse her er av sekundær betydning.

Med «grenseviskositet» menes her den be-grensende verdi av spesifikk viskositet dividert med konsentrasjonen med uendelig fortynning, målt ved hjelp av følgende metode: «strøm-ningstiden» for minst tre oppløsninger med forskjellige konsentrasjoner (alle mindre enn 50 g dextran pr. liter) bestemmes i et Ostwald viskosimeter. Strømningstiden for oppløsningene dividert med strømningstiden for vann ved samme temperatur gir den relative viskositet for oppløsninger ifølge oppfinnelsen ved den gitte konsentrasjon. Den spesifikke viskositet for opp-løsninger ifølge oppfinnelsen ved en bestemt konsentrasjon får man ved å trekke 1,0 fra verdien for relativ viskositet. For hver konsentrasjon av oppløsninger fremstillet ifølge oppfinnelsen beregnes faktoren spesifikk viskositet dividert med konsentrasjon og denne faktor av-settes på en grafisk fremstilling mot den pro-sentvise konsentrasjon av den oppløsning som

den er erholdt fra. Ved å ekstrapolere den erholdte kurve til en konsentrasjon på 0, får

man faktorens grenseverdi (spesifikk viskositet

dividert med konsentrasjonen). Denne verdi er kjent som grenseviskositeten for materialet i oppløsningen. På grunn av den kjennsgjerning at de nevnte dextran-fraksjoner er polydisperse, anvendes her uttrykket gjennomsnittlig grenseviskositet.

For å unngå mulige misforståelser nevnes at uttrykket «gjennomsnittlig grenseviskositet» her refererer seg til selve det hydrogenerte dextran og ikke til vandige oppløsninger av dette eller til vandige oppløsninger av dets kompleksforbindelser med ferrihydroxyd.

Det er funnet at stabile jernholdige opp-løsninger kan fremstilles fra fraksjoner av hy drogenert dextran med grenseviskositet i området fra 0,03 til 0,15, optimalt fra 0,03 til 0,08. Jerninnholdet i de oppløsninger som fremstilles ifølge oppfinnelsen bør ligge innen området fra 1 vektpst. til 25 vektpst. beregnet som elementært jern (tilsvarende fra 2 vektpst. til 50 vektpst. ferrihydroxyd). Dette materiale kan fortynnes før anvendelsen i den grad det er van-lig for preparater med høy jernkonsentrasjon.

Avbygningsgraden for det hydrogenerte dextran bør være slik at det har en grenseviskositet fra 0,03 til 0,15, fortrinnsvis mellom 0,03 og 0,08. Når polymerisert hydrogenert dextran anvendes, bør de samme områder for grenseviskositeten overholdes.

pH-verdien for sluttproduktene fra fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen bør ligge mellom 5,0 og 7,0, fortrinnsvis omkring 6,5. Preparatene kan ved anvendelse som oppløsninger for parenteral injeksjon inneholde så meget som 25 vektpst. ferrijern. Normalt er der ingen grunn til å minske ferrijern-konsentrasjonen til under 1 vektpst. I de fleste preparater for anvendelse i alminnelig medisin og veterinærmedisin ligger ferrijern-konsentrasjonen på 10—15 vektpst. når preparatene skal anvendes til parenteral injeksjon. Det er funnet at i preparater hvor materialet anvendes i pastaform, kan ferrijern-konsentrasjonen være så høy som 30 vektpst., mens i tilfelle hvor materialet anvendes i tørr tilstand, ferrijern-konsentrasjonen kan være så høy som 40 vektpst.

Det er videre funnet at slik pasta og fast stoff kan anvendes oralt og i så tilfelle utgjør fordelaktige tilsetninger til dietten for levering av jern.

Vektforholdet hydrogenert dextran til ferrijern bør i preparater fremstillet ifølge oppfinnelsen ligge mellom 0,5 og 2 deler hydrogenert dextran pr. del jern.

Det vesentlige fremskritt som bringes ved foreliggende oppfinnelse ligger i den erkjennelse at når man danner rent ferrihydroxyd før kon-takten med hydrogenert dextran, oppnås der et meget høyere utbytte av kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran, samtidig som den normalt nødvendige rensning av kompleksforbindelsen ikke er nødvendig og den erholdte kompleksforbindelse har en overordentlig liten giftighet samt slike egenskaper at den bare i liten grad danner flekker.

Det ferrihydroxyd som anvendes i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, fremstilles i sur oppløsning og renses i høy grad ved dialyse før det blandes med oppløsningen av hydrogenert dextran. Det er funnet at når meget rent ferrihydroxyd bringes i kontakt med det hydrogenerte dextran, får man høye utbytter av kompleksforbindelser med meget gode egenskaper. Det er videre funnet at nærvær av alkali som natriumhydroxyd under dannelsen av kompleksforbindelsen er både unødvendig og ufordelaktig. Således minsker nærværet av alkali eller andre elektrolytter utbyttet av kompleksforbindelsen. Videre krever nærværet av alkali eller andre elektrolytter under dannelsen av kompleksforbindelsene anvendelsen av rensningstrinn som utfelning med alkohol efter at kompleksforbindelsen er dannet. Slike red-ningsoperasjoner er altså unødvendige i foreliggende fremgangsmåte.

Dette er et i høy grad uventet resultat i lyset av de teorier som er fremsatt av kjemi-kere som har overveiet problemet, og som har postulert en realtsjonsmekanisme omfattende en kjemisk eller quasi-kjemisk kobling. Det må er-kjennes at denne form av kobling ikke danner et egnet grunnlag til forklaring av dannelsen av ferrihydroxyd-hydrogenert dextran-kompléks-forbindelser, i motsetning til ferrihydroxyd-dextran-kompleksforbindelser, da der i det først-nevnte tilfelle ikke er mulig noen aldehyd-, keto-eller carboxyl-kobling. Således er til forskjell fra dextran som har aldehyd-, keto- eller carboxyl-grupper det hydrogenerte dextran som anvendes i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, ikke reduserende overfor Somogyi's reagens.

Det ønskes ikke å være bundet av teoretiske betraktninger, men det antas at kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran fremstillet ifølge oppfinnelsen, utgjør stabile kolloidale oppløsninger, i hvilket et beskyttende overtrekk av et kolloidmateriale på et annet kan være tilstede, som et overtrekk av ferrihydroxydet på kompleksforbindelsen av jern og det hydrogenerte dextran, eller et overtrekk av denne kompleksforbindelse på ferrihydroxydet.

Det ferrihydroxyd som anvendes i fremgangsmåten er fortrinnsvis erholdt ved omsetning av en vandig ferrikloridoppløsning med et alkalisk stoff, fortrinnsvis ammoniumhydroxyd. Ammoniumhydroxydet tilsettes fortrinnsvis til ferriklorid-oppløsningen inntil man får en pH-verdi på ca. 2,0. Den herved erholdte ferrihydroxyd-oppløsning bør filtreres og derpå dialyseres med rennende destillert vann inntil den er praktisk talt fri for kloridioner. Dette oppnås ved en pH-verdi på ca. 3,5, men fortrinnvis fra 4,5 til 5,5. Det således rensede ferrihydroxyd blandes med en oppløsning av hydrogenert dextran under omrøring ved en noe høyere temperatur, f. eks. av størrelsesordenen 50—90°C, fortrinnsvis mellom 75 og 85°C, inntil dannelsen av kompleksforbindelsen er oppnådd. Der kan anvendes temperaturer opp til kokepunktet, men det er fordelaktig å unngå dannelsen av kompleksforbindelsen ved slike høyere temperaturer for at der ikke skal dannes en hinne på væskens overflate.

Det rensede ferrihydroxyd som erholdes ved den ovenfor angitte teknikk, er meget renere enn det såkalte «dialyserte jern» som er tilgjengelig i handelen (normalt med en pH-verdi på ca. 2) eller det «dialyserte jern» som omtales i litte-raturen, da de sistnevnte inneholder vesentlige mengder av kloridioner og/eller ammonium-ioner.

Dialysen av ferrihydroxydet kan utføres under anvendelse av konvensjonelle dialyse-membraner som colloidin eller cellofan og kon-vensjonell apparatur for dialyse.

Det er funnet at dannelsen av kompleksforbindelsene normalt krever 2 til 4 timer etter blandingen av stoffene, idet tidsrommet er av-hengig av temperaturen, chargens størrelse og andre faktorer. Oppvarming i lengere tidsrom etter dannelsen av kompleksforbindelsen, innenfor det ovenfor nevnte temperaturområde, tje-ner det formål å drive av vann og å konsen-trere preparatet.

I fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er det unødvendig å anvende de normale rensningstrinn som hittil ble krevet for dannelse av kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran egnet for klinisk anvendelse. Slike rensningstrinn omfatter utfelning med isopropanol eller ethanol. Ved at slike rensningstrinn kan sløyfes, oppnås en vesentlig besparelse. Således har erfaring vist at det for fremstilling av 375 liter væske med et innhold på 10 vektpst. av kompleksforbindelse av jern og hydrogenert dextran tidligere var nødvendig å anvende ca. 15 000 liter isopropanol til utførelse av rensning ved utfelning. En meget stor del av denne isopropanol kan visstnok gjenvinnes, men dette krever destillasjon og betydelige tap kan ikke unngås. Det hittil nødvendige rensningtrinn har altså vist seg å være meget kostbart ved' arbeide i industriell målestokk.

Det kan i noen tilfelle hende at parenterale jernpreparater erholdt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er svakt hypotoniske. Således er frysepunktnedsettelsen for kolloidale oppløs-ninger inneholdende ca. 5 pst. elementært jern, som normalt fremstilles for intramuskulær injeksjon, i mange tilfelle mindre enn 0,53 °C, hva der er den omtrentlige frysepunktnedsettelse for isotonisk koksaltoppløsning. I slike tilfelle kan der tilsettes en passende mengde av et passende stoff som natriumklorid eller glucose så at pre-paratets frysepunktnedsettelse heves til 0,53 °C og det blir praktisk talt isotonisk med blodet.

Som ovenfor angitt bør pH-verdien for de terapeutiske preparater fremstillet ifølge oppfinnelsen ligge innenfor området fra 5,0 til 7,0. Før steriliseringen kan pH-verdien innstilles så at den ligger innenfor disse grenser ved tilsetning av en syre eller et alkalisk stoff.

Sterilisering av preparater fremstillet ifølge oppfinnelsen kan utføres ved autoklavbehand-ling av preparatene i deres sluttelige beholdere som ampuller, i 30 minutter og ved damptrykk på 0,7 kg/cm<2>, tilsvarende en temperatur på 115°C. På grunn av ønskeligheten av å unngå muligheten for avbygning av kompleksforbindelsene eller utfelning av ferrioxyd foretrekkes det imidlertid å sterilisere preparatene ved filt-rering gjennom Pasteur-typen, «Millipore»-fil-tere, steriliserende filterputer eller lignende.

v Når kolloidale oppløsninger fremstilles i overensstemmelse med oppfinnelsen, avvannes f. eks. ved inndampning under forminsket trykk eller ved fraskillelse med påfølgende tørring av det produkt man får ved å utfelle det kolloidale materiale ved tilsetning av et passende med vann blandbart oppløsningmiddel som methanol, ethanol eller aceton, kan der erholdes faste preparater som er egnet til øyeblikkelig rekonstitusjon til kolloidale injiserbare oppløsninger ved tilsetning av destillert vann.

Terapeutiske preparater fremstillet ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tilfreds-stiller følgende krav som er fastslått som ønske-lige for jern-holdige væsker bestemt for intramuskulær injeksjon for behandling av anemi som skyldes jernmangel: (a) Ingen virkning på legemsvæskers pH-verdi,

(b) isotoniske overfor vevvæsker,

(c) stabilitet i nærvær av protein og elektrolytter, (d) lett tilgjengelige for hæmoglobinsyntese, (e) rask absorpsjon forbundet med en liten

utskillelseshastighet,

(f) høyest mulig jernkonsentrasjon,

(g) liten giftighet,

(h) reproduserbarhet,

(i) stabilitet ved lagring.

Det hydrogenerte dextran som anvendes i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen har en gjennomsnittlig grenseviskositet på 0,03 til 0,15, fortrinnsvis mellom 0,03 og 0,08. Dette er lavere enn den gjennomsnittlige grenseviskositet for hydrogenerte dextraner som er omtalt i littera-turen, f. eks. i U.S. patent nr. 2 807 610. De hydrogenerte dextraner som anvendes i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er erholdt fra dextranet med en bemerkelsesverdig lavere gjennomsnittlig grenseviskositet enn den som er beskrevet i eksemplene i ovennevnte patent. Når det således i U.S. patent nr. 2 807 610 foreslås å hydrogenere dextraner med gjennomsnittlig mo-elkylvekt på 75 000 eller gjennomsnittlige mo-lekylvekter mellom 50 000 og 100 000, ligger det optimale område for molekylvekten av dextraner for anvendelse i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen i området fra 2 000 til ca. 10 000, tilsvarende den foran angitte grenseviskositet fra 0,03 til 0,08. Til tross for den relativt høye grad av depolymerisering for dextraner som anvendes i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, er det imidlertid funnet at den fremgangsmåte som er angitt i eksempel 3 i U.S. patent nr.

2 807 610 med godt resultat kan anvendes på

dextraner med lav molekylvekt innenfor det ovenfor angitte område for fremstilling av hydrogenerte dextraner med den ovenfor nevnte gjennomsnittlige grenseviskositet.

I det følgende beskrives som eksempler noen utførelsesformer for oppfinnelsen.

Eksempel A.

En vandig oppløsning av 200 gram natriumborhydrid ble tilsatt til 4,54 kg dextran med gjennomsnittlig grenseviskositet på 0,05, i form av en 10 pst.'s vandig oppløsning. Man lot den erholdte blanding stå ved romtemperatur i 5 timer under omrøring fra tid til annen, hvorpå den ble surgjort med 30 pst.'s eddiksyre. Den erholdte blanding ble ledet gjennom en kolonne av en kationutvekslende harpiks hvorpå avløpet fra denne kolonne ble ledet gjennom en kolonne av en anionutvekslende harpiks. Den herved erholdte deioniserte oppløsning ble tilsatt methanol i slik mengde at man fikk en blanding som inneholdt 80 volumpst. methanol. Etter henstand i 24 timer ved 25°C ble væsken helt bort fra det utfelte reduserte dextran. Produktet ble tørret ved 100°C i 1 time ved atmosfæretrykk, derpå i 2 timer ved 100°C i vakuum. Det erholdte pro dukt var ikke reduserende overfor Somogyi's reagens.

Det er fordelaktig å utføre forhåndsforsøk ved forskjellige dextran-charger som behandles for å bestemme at en tilstrekkelig mengde natriumborhydrid er tilstede. I ovenstående eksempel var natriumborhydridet tilstede i over-skudd over den minimalt nødvendige mengde.

En fremgangsmåte til fremstililng av hydrogenert dextran av den polymeriserte type vises i følgende eksempel: Eksempel B.

Leuconostoc mesenteroides NRRL B-512 ble anvendt til fremstilling av dextransucrase ved den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel 1 i U.S. patent nr. 2 660 551.

Denne dextransucrase ble anvendt til å danne polymerisert dextran fra en vandig blanding som inneholdt 80 vektpst. rørsukker og 5 vektpst. dextran med lav molekylvekt erholdt fra et foregående forsøk. Blandingens pH-verdi ble innstillet på 5,2 og temperaturen ble holdt ved 25°C inntil omdannelsen av rørsukker til dextran var opphørt, hva der ble målt ved dannelsen av fructose.

Dextranet ble derpå utfelt fra den erholdte blanding ved tilsetning av methanol inntil man fikk en blanding med 90 pst. methanol. Det herved erholdte gummiaktige bunnfall ble opp-løst i vann til en 5 pst.'s oppløsning og opp-løsningen fraksjonert ved progressiv tilsetning av methanol. Denne fraksjonering omfattet fire trinn, hvert med en økende konsentrasjon av methanol, nemlig innenfor grensene 0—400, 400 —500, 500—600 og 600—700 gram pr. liter. Det dextran man erholdt fra de to siste fraksjoneringer hadde molekylvekt av den størrelse som er egnet til fremstilling av ferrihydroxyd-hydrogenert dextran-kompleksforbindelser ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Dextranet fra de to siste fraksjoneringer ble utskilt og hydrogenert ved å gå fram på følgende måte: 200 gram natriumborhydrid opp-løst i vann ble tilsatt til en 10 pst.'s vandig opp-løsning som inneholdt 4,54 kg av dextranet. Man lot blandingen stå ved romtemperatur i 5 timer under omrøring fra tid til annen, hvorpå den ble surgjort med 30 pst.'s eddiksyre. Dens surgjorte blanding ble ledet gjennom en kolonne av en kationutvekslende harpiks og avløpet fra denne kolonne ble ledet gjennom en kolonne med anionutvekslende harpiks.

Methanol ble så tilsatt under omrøring til den erholdte deioniserte oppløsning slik at man fikk en oppløsning som inneholdt 60 volumpst. methanol. Etter 24 timers henstand ved 25°C ble væsken heldt bort fra det utfelte reduserte dextran. Produktet ble tørret ved 100°C i 1 time ved atmosfaeretrykk og derpå ved 100°C i vakuum i 2 timer. Det erholdte hydrogenerte dextran var ikke reduserende overfor Somogyi's reagens.

Por å illustrere fremstilling av ferrihydroxyd-hydrogenert dextran-kompleksforbindelser ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, an-føres følgende eksempler:

Eksempel 1.

En 15 vektpst.'s ammoniumhydroxyd-opp-løsning tilsettes til en ferrikloridoppløsning med konsentrasjon 40 vektpst. (beregnet på FeCl., ■ 6H20) inntil man får en pH-verdi på ca. 2,0. Den erholdte oppløsning filtreres gjennom nylon for å fjerne eventuelt utfelt materiale og fil-tratet ledes til et cellofan-dialyseringsrør. Dia-lyseringsrøret anbringes derpå i rennende destillert vann. Herved går ammoniumklorid grad-vis ut gjennom rørets vegger og inn i det rennende destillerte vann. Samtidig stiger pH-verdien i oppløsningen inne i røret, hvorved ferrihydroxydet forblir i kolloidal suspensjon. Der bør ikke finne sted noen utfelning av ferrihydroxydet. Dialyseringen fortsettes inntil opp-løsningen er praktisk talt fri for kloridioner, hva der i alminnelighet inntreffer ved en pH-verdi på 4,5—5,5. Man får da en dialysert ferri-hydroxydoppløsning med høy renhet. Denne ferrihydroxydoppløsning inneholder i alminnelighet mellom 3,5 og 4 vektpst. ferri-ioner.

En 20 vektpst.'s oppløsning av hydrogenert dextran med molekylvekt på ca. 5000 og fremstillet således som angitt i eksempel A, ble derpå tilsatt til ferrihydroxydoppløsningen. Den til-satte vektsmengde hydrogenert dextran var lik vekten av ferrijernet. Når der således er tilstede 10 vektsdeler ferrijern i den kolloide oppløsning, tilsettes 10 vektsdeler hydrogenert dextran.

Blandingen av oppløsningene av kolloidalt ferrihydroxyd og hydrogenert dextran omrøres derpå ved 80°C inntil man får en stabil kompleksforbindelse. Denne kompleksforbindelse fra-fil treres.

Konsentrasjonen av jern innstilles derpå til 10 vekt-pst. og oppløsningens pH-verdi kan innstilles på 6,5, men i mange tilfelle vil pH-verdien allerede ligge i det område som er passende for parenteral anvendelse. Den kolloidale oppløsning filtreres derpå, hvorpå den steriliseres ved filtre-ring. Alternativt kan oppløsningen steriliseres før innstillingen av pH-verdien på 6,5 i de tilfelle hvor man foretar sådan innstilling av pH-verdien.

Med hensyn til det tidsrom som kreves til å fullføre dialysen er dette varierende i avhengighet av dialyseapparatets størrelse og effektivi-tet. Ved bruk av cellofanrør er der anvendt tidsrom på ca. 20 timer i rennende destillert vann. Likeledes varierer det tidsrom som kreves for omrøring av den kolloide ferrihydroxydopp-løsning med oppløsningen av det hydrogenerte dextran for dannelse av kompleksforbindelsene, i avhengighet av chargens størrelse, graden av omrøring osv. For å oppnå maksimale utbytter bør imidlertid omrøringen i alminnelighet ut-føres ved 80 °C i minst flere timer.

Utbytter av størrelsesordenen 90 vektpst. beregnet på det hydrogenerte dextran kan oppnås ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Således går bare ca. 10 vektpst. av det hydrogenerte dextran tapt. I de tidligere kjente fremgangsmåter er tapet av hydrogenert dextran minst 50 vekt-pst. Det ønskes ikke å være bundet av teoretiske betraktninger, men det antas at i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen finner der sted en mer fullstendig dannelse av kompleksforbindelse mellom det ferrihydroxyd og det hydrogenerte dextran enn det tidligere var mulig.

Eksempel 2.

Man gikk frem som angitt i eksempel 1, med unntagelse av at man i stedet for det hydrogenerte dextran dannet ved avbygning av dextran ved fremgangsmåten ifølge eksempel A anvendte hydrogenerte dextran erholdt ved fremgangsmåten ifølge eksempel B.

Eksempel 3.

Man gikk frem således som angitt i eksempel 1, med unntagelse av at den anvendte vektsmengde hydrogenert dextran var halvparten av vekten av ferrijernet i oppløsningen. Man fikk et utbytte på ca. 90 vektpst. beregnet på den anvendte mengde hydrogenert dextran.

Eksempel 4.

Man gikk frem således som angitt i eksempel 1, med unntagelse av at den anvendte mengde av hydrogenert dextran var to ganger vekten av ferrijernet i oppløsningen. Fremgangsmåten ifølge dette eksempel gir et produkt med liten giftighet, men vil normalt ikke bli anvendt i industriell målestokk på grunn av tapet av hydrogenert dextran som er betydelig kostba-rere enn ferrijernet.

De terapeutiske preparater som erholdes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, er praktisk talt fri for jernioner og kan derfor be-tegnes som ikke ioniske. Prøvninger har vist at preparatene er meget stabile ved lagring.

Videre kan det ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremstilles preparater av foreliggende art med meget lavere omkostninger enn ved hvilken som helst annen kjent metode, på grunn av de høye utbytter som oppnåes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Videre gir preparater fremstillet ifølge oppfinnelsen en meget mindre dannelse av flekker på injeksjonsstedet enn tidligere kjente preparater inneholdende kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran eller i det hele tatt hvilke som helst tidligere kjente jern-dextranpreparater. Dertil er giftigheten av de preparater som fremstilles ifølge oppfinnelsen betydelig lavere enn hos tidligere kjente preparater. Preparater fremstillet ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen har således en LD50-verdi ved forsøk angående giftighet ved intravenøs anvendelse på mus som ligger betydelig over 2000 mg pr. kg legemsvekt. En så liten giftighet er ikke tidligere oppnådd, ikke engang tilnærmet, med noe injiserbart jern-preparat for behandling av anemi som skyldes jernmangel.

Uten å være bundet til noen teori angående grunnen til den lave giftighet av kompleksforbindelsene av jern og hydrogenert dextran, fremstillet ifølge oppfinnelsen, antas det at muligheten for forurensning av produktene med spore-metaller elimineres ved at kompleksforbindelsene dannes i fravær av elektrolytter som alkalier og salter. Det antas nemlig at det er mulig for hydrogenerte dextraner å oppfange eller kan-skje til og med danne kompleksforbindelser med metalliske forurensninger som kan være tilstede i alkaliér eller elektrolytter, og som sannsynligvis bidrar i fremtredende grad til produktenes giftighet. Det er således mulig at spor av arsenikk kan være tilstede i jernsalter som en forurensning.

At et meget høyere utbytte oppnås ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen enn det var mulig å oppnå ved tidligere kjente fremgangsmåter, antas at anvendelsen av i høy grad renset ferrihydroxyd for dannelsen av det ikke ioniske, kolloidale ferrihydroxyd-hydrogenert dextran-kompleksforbindelser eliminerer den konkurran-se man hittil hadde mellom hydrogenert dextran og alkalier. Det menes nemlig at det i fremgangsmåten ifølge U.S. patent nr. 3 022 221 til fremstilling av ferrihydroxyd-hydrogenert dextran-kompleksforbindelser fant sted en «kon-kurranse» om ferri-ionene mellom alkaliet og det hydrogenerte dextran med derav følgende tap av sistnevnte stoff. Den reaksjonsmekanisme som fremkaller disse tap er ikke kjent.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av terapeutisk aktive kompleksforbindelser av jern og hydrogenert dextran ved omsetning av ferrihydroxyd med et hydrogenert dextran som har en grenseviskositet ved 25°C på 0,03—0,15 fortrinnsvis mellom 0,03 og 0,08, og som er praktisk talt ikke reduserende overfor Somogyi's reagens, karakterisert ved at man renser en kolloidal oppløsning av ferrihydroxyd ved dialyse med destillert vann inntil der er nådd en ' pH-verdi på 3,5—5,5, hvorpå man blander det således rensede ferrihydroxyd med et hydrogenert dextran med de ovenfor angitte egenskaper, fortrinnsvis ved en temperatur mellom 50 og 90°C.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at man anvender reaksjons-komponentene i et mengdeforhold tilsvarende fra 0,5 til 2 vektsdeler hydrogenert dextran pr. vektsdel jern.