NO115528B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fastgjøring av konstruksjonselementer i en jordformasjon.

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte til fastgjøring og stabilisering av peler, forankringskabler og lignende konstruksjonselementer i en jordformasjon, og til økning

av den lastbærende evne særlig med henblikk

på deres motstand mot å trekkes ut fra j ordformas] onen.

Det finnes ofte behov for stasjonære funda-menter eller peler så vel som kabler, som tåler

vekten av de på dem anbragte overbygninger

og som motstår utvendige krefter som søker å

trekke dem ut fra jordbunnen. Problemet med å

skaffe slike pelkonstruksjoner blir særlig van-skelig når man ønsker å anbringe en slik over-bygning på dårlige j ordformas joner, f. eks. på

løs eller sandaktig jordbunn. Slike jordformasjoner krever en inndrivning av meget lange

peler for å skaffe den nødvendige lastbærende

evne. I oljeindustrien f. eks. møter man meget

alvorlige problemer i forbindelse med stabilise-

ringen av peler brukt for å understøtte utenfor kysten liggende bore- og produksjons-plattfor-mer når disse peler er innsatt i dårlige j ordformas joner på havbunnen. Ved siden av vekten av selve plattformen må pelstrukturene kunne mot-stå de store uttrekkingskrefter som skyldes de bestandig virkende vannbølgekrefter og strøm-inger, særlig under storm og også under pakk-isdannelse.

I de vanlige peler med glatte vegger over-føres en oppoverrettet aksial spenning på j ordformas j onen helt eller til en stor del ved over-flatefriksjon. Disse peler blir drevet inn så dypt som det er mulig, dvs. til en dybde ved hvilken overflatefriksjonen og den lastbærende evne av j ordformasj onen er tilstrekkelig stor for å mot-sette seg en ytterligere inntrengning av pelen i formasjonen. Det er også kjent å danne fremspring eller gripeelementer på de innsatte kon-struksjoner som virker som forankringsmidler for pelene. Disse kjente fremspring eller gripeelementer består av metalldeler og de virker temmelig effektivt som stabilisatorer når pelen er innført i hård jord eller sten. Disse metall - elementer er imidlertid av liten eller ingen verdi når pelen er innført i mindre fast jord, f. eks. i sandformet eller løs jord. Det er således klart at det finnes behov for en fremgangsmåte som effektivt vil fastgjøre en pelkonstruksjon i dårlige jordformasjoner.

bet er også kjent å fastgjøre peler ved å pumpe betongoppslemninger eller andre sement-materialer rundt eller fira det indre av pelen i den omgivende jordformasjon. Slike metoder er for-bundet med alvorlige ulemper som betydelig nedsetter motstanden mot uttrekking av pelene. Betong og andre vandige flytende eller opp-slemmede arter av sementaktige materialer har bestemte svakheter som minsker deres nytte som stabiliseringsmidler for pellignende kon-struksjoner. Betongen er f. eks. meget følsom overfor omgivelsene. En oppslemming av sement i ferskvann vil således hurtig sette seg (flash-set) og vil ikke riktig herdne når den kommer i en dårlig jordformasjon som inneholder sjø-vann, saltlake eller lignende. Når man forsøker å benytte sementoppslemminger i slike jordformasjoner er det funnet at oppslemmingen blir avvannet og danner en blandig som ikke lar seg pumpe. Under slike betingelser forårsaker også sjøvann osv. at sementen blir så utvannet at dens motstand mot de krefter som søker å trekke den ut blir betydelig minsket. Styrken av sementen eller betongen blir ytterligere minsket når man ønsker å sikre pelene mot uttrekking i leireaktige jordformasjoner. Dette skyldes den kjensgjerning at leirepartiklene forsøker å ab-sorbere vanninnholdet fra sementblandingen. Dette avvanner sementen og skaffer hulrom som vesentlig svekker hele sementstrukturen, dvs. at den smuldrer opp.

Når j ordformasj onen i hvilken pelen er drevet inn er forholdsvis gjennomtrengelig, vil de faste partikler i sementmaterialet i det hele tatt ikke flyte ut i jordformasjonen. Istedenfor vil de faste stoffer filtrere ut på overflaten av formasjonen, og bare vanninnholdet av blandingen vil flyte i formasjonsmassen. Dette overlater bare en tynn hinne av avvannet sement i hul-rommet som er dannet ved å innføre pelen, og en slik situasjon øker ikké i særlig grad uttrek-kingsmotstanden av pelen. Dessuten hår ikké sement noen høy bindihgsåffinitét for metall og brekker lett ved det punkt hvor déher for-bundet med métållpelen hår sistnevnte blir ut-satt for sterke eller plutselige uttrekkihgskref ter.

Oppfinnelsen skaffer en fremgangsmåte ved hjelp av hvilken disse ulemper av kjente metall-f astgjøririgsmidler eller séméhtaktige fremspring blir overvunnet. Oppfinnelsen tilveiebrin-ger en fremgangsmåte til fastgjøring av et av-langt konstruksjonselement som hår en lastbærende e<v>rie i jordformasjoner;karakterisertved at man a) anbringer et parti av dette ele-ment innenfor jordformasjonéh, b) innfører en pumpbaf flytende blanding av en polyepoksyd som har i gjennomsnitt mere enn éri epoksy-' gruppe pr. molekyl og minst et 5 pst.'s støkio-metrisk overskudd av et herdningsmiddel med flere amino-hydrogenatomer gjennom et rør i jordformasjonen, c) presser den flytende blanding utover i formasjonen i nærheten av den nederste ende av konstruksjonselementet for å danne en sone i hvilken blandingen er i berø-ring med den nederste ende av elementet og jordformasjonen, og d) lar blandingen herdne. Blandinger ifølge oppfinnelsen omfatter pump-bare oljeaktige flytende blandinger som ikke påvirkes av vann, dvs. at de ikke vil bli avvannet eller fortynnet og danne en ikke pumpbar masse, som det er tilfellet med betong eller sement. Dessuten skal de foretrukne flytende blandinger størkne med en hastighet som kan forutsies, i berøring med sjøvann og andre vandige oppløsninger som innvirker på herdningen eller settingen av sementen. Herdningen av de flytende blandinger ifølge oppfinnelsen er også upåvirket av leireaktige partikler som, som nevnt tidligere, svekker sementblandinger og gjør at de smuldrer.

Dessuten kan den foretrukne flytende blanding ifølge oppfinnelsen brukes for stabilisering av peler i en forholdsvis gjennomtrengelig jordformasjon, hvor kjente sement-materialer ikke er virksomme fordi de suspenderte faste partikler, som i de kjente blandinger er nødvendige for å danne en fast sementslam, filtrerer ut til overflaten av formasjonen. Da den foretrukne blanding ifølge oppfinnelsen er fri for faste stoffer og danner en pumpbar oljeaktig væske, herdner blandingen til et fast materiale, likegyldig om den befinner seg i selve jordmassen eller i nærheten av den, og den kan derfor herdne så vel i sandf ormede formasjoner som i forholdsvis u-gjennomtrengelige formasjoner.

Ennvidere, vil den foretrukne blanding ifølge oppfinnelsen hefte til fuktige overflater og størkne for å danne en meget sterkere binding med metallpeler' og med jordformasjonen enn tidligere kjente materialer. Forsøk har vist at under identiske betingelser hadde blandingen ifølge oppfinnelsen en skjærstyrke som var minst 2 til 8 ganger større enn skjærstyrken av sementblandinger. Endelig er den størknede har-piksblanding ifølge oppfinnelsen elastisk og ikke sprø og tåler bedre slag enn betongen.

Det er dessuten mulig ved oppfinnelsen å minske både antallet av peler som er nødvendig for å danne et tilfredsstillende fundament, og dybden til hvilken pelene må drives inn.

Polyepoksyder brukt ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen omfatter de organiske materialer som har gjennomsnittlig mere enn én vic-

epoksygruppe, dvs. mere enn én

gruppe pr. molekyl. Disse materialer kan være mettet eller umettet, alifatisk, cykloalifåtisk, aromatisk eller heterocyklisk, og de kan være substituert med substituenter, så som klor, hy-droksylgrupper og eter-radikaler; De bør imidlertid ikke ha aktive grupper, såsom isocyanåt-grupper, som reagerer med vann.

For klarhetens skyld vil mange polyepoksyder, og særlig de som ef av polymerisk art; be-skrives i uttrykk av epoksy-ekvivalens. Uttryk ket «epoksy-ekvivaléns» betegner antallet åv epoksy-grupper i et gjéhhoihsnittlig molekyl av poiyepdksydét. Epoksy-ekvivalenséh erholdes ved å dele den gjennomsnittlige iriolékylvékt av polyepoksydet méd den ekvivalente vekt av epoksy-dét.

Hvis polyepoksydet består av en enkel forbindelse og ållé epoksygriipper eir intakte, vil epoksy-ekvivalensen være et helt tall, så som 2, 3, 4 og lignende. Når det imidlertid gjelder polyepoksyder av polymer type, kan mange materialer inneholde en del av mohomere itiono-epoksydef eller visse epdksygirupper kan være hydratisért eller på annen måte omsattbg/eller inneholde makromolekyler med en litt annen molekylvekt, så at epoksy-ekvivalens-verdiene kan være temmélig lave og inneholde brøkver-dieir. Det polymere materiale kan f. eks. ha epoksy-ekvivalensverdier på 1,5,1,8, 2,5 bg lignende.

Foretrukne polyepoksyder er epoksy-poly-étere åv flerverdige fenoler som kan erholdes ved å omsette én flervéirdig fehbl ihéd ét hålo-genholdig epoksyd eller dihalogenhydrin i nærvær av et alkalisk håldgehhbldig epoksyd eller dihalogenhydrin i nærvær av ét alkalisk médium. Flerverdige fenoler som kari brukes foir dette for-mål éf enkjérnede fenoler så som resorcinol; ca-téchol; hydrokinon, metyl-resorcinol og flerkjer-nédé fenoler, så som 2;2-bis(4-hydroksyfenyl)-pfopåri (Bisfenol-A), 2,2-bis(4-hydroksyfenyl)-butan, 4,4'-dihydroksybénzofenon, bis (4-hydrok-syfenyl)-etan, 2,2-bis(4-hydroksyfenyl)-pentan, 1,5-dihydroksynaftalen, novolakker og resoler. De haldgénholdige epoksyder kan også f: eks. være representert av 3-klor-l,2-epoksybutan; 3-birom-l,2-epoksyheksan, 3-klor-l,2-epoksyoktan, dg lignende.

Mdnomer-produkter fremstilt ved hjelp av fremgangsmåten fra tovérdige fenoler og epi-klorhydrin kan være representert av den generelle formel:

hvor R betegner et toverdig hydrokarbon-radikal av den tovérdige fénol. De polymere produkter vil Vanligvis ikke være et enkelt molekyl, men de vil danne en komplisert blanding av glycidylpo-lyeterer med den generelle formel:

hvor R er et toverdig hydrokarbon-radikal av den tovérdige fenol, og n er et helt tall fra rekken 0,1, 2, 3 osv. Skjønt for et enkelt molekyl av poly-eteren er n et helt tall, forårsaker den kjensgjerning at den erholdte polyeter ér en blanding av forbindelser, at den bestemte verdi for n er et gjennomsnittstall som ikke behøver å være 0 eller et helt tall som nevnt ovenfor.

Foretrukne representanter for den ovenfor beskrevne gruppe av polyepoksyder er glycidyl-polyeterer av tovérdige fenoler, og særlig 2,2-bis-(4-hydroksyfenyl)-propan, som har en epoksy-ekvivålént mellom 1,0 og 2,0 og en molekylvekt mellom 250 og 900. Særlig foretrukket ér de po-lyeterer som har et mykningspunkt, beregnet ved Durrans kvikksølvmetode, som ikke er større enn 80°C.

En annen gruppe av polyepoksyder omfatter glycidyléterer åV novolakk-harpikser, hvilke harpikser erholdes ved å kondensere én aldehyd med en flervéirdig fenol. En typisk representant av denne klasse éf époksyharpiksen fra formalde-hyd-2,2-bis (4-hydroksyfenyl) -propan novolakk-harpiks.

Andre polyepoksyder er polyglycidyleterer av flerverdige alkoholer, så som glycerol, trimetyl-olpropan og peritaerytritol; og polyglycidyl-est-rer av flerverdige karboksylsyrer, så som ftal-syre, isoftalsyre og tereftalsyre.

Herdningsmidlené som kan kombineres med

.de nevnte polyepoksyder ved fremgangsmåten Jfølge oppfinnelsen er forbindelser som har

H

i t

flere aktive hydrogenatomer, dvs. flere —N— grupper, hvor N er en amino-nitrogen, f. eks.

den som er til stede i polyaminer og polyamider som inneholder amino-grupper.

Foretrukne alifatiske polyaminer er alkylen-polyaminer med formelen:

hvor R er et alkylen-radikal eller et hydrokarbon-substituert alkylen-radikal, og n er et heit tall på minst 1, idet det ikke finnes noen øvre grense for antallet av alkylengrupper i mole-kylet.

Eksempler for polyaminer er blant annet, etylendiamin, dietylen-triamin, trietylen-tetra-min, tetraetylen-pentamin, 1,4-diaminbutan, 1,3-diaminbutan, heksametylen-diamin, 3-(N-iso-propylamin) -propylamin;N,N'-dietyl-l,3-propan-diamin, heksapropylen-heptamin og N,N'-dibu-tyl-l;6-heksandiamin.

Særlig foretrukket er polyetylen-polyaminer omfattende 20—80 vektprosent av polyetylen-polyaminer som har gjennomsnittlige moiekyl-vekter i området 200—500. Disse polyetyien-poiy-aminer med høy molekylvekt starter vanligvis med tetraetylen-pentamin og inneholder beslek-tede høyere polymerer som blir mere kompliserte ettersom deres molekylvekt øker. De resterende 80—20 pst. av blandingen utgjøres av dietylen-triamin brukt i en slik mengde at blandingen er flytende ca. ved romtemperatur (15—25°C). Blandinger av polyetylen-polyaminer med høye molekylvekter erholdes normalt som bunnpro-dukter ved prosessen for fremstilling av etylen-diamin.

Andre eksempler for polyaminer er poiyami-ner som har én eller flere cykioalifatiske ringer, så som f. eks. l-cykloheksylamino-3-aminopro-pan, 1,4-diaminocykloheksan, 1,3-diaminocyklo-pentan, di(aminocykloheksyl)metan, di(aminocykloheksyl) -sulf on, 1,3-di (aminocykloheksyl) - propan, 4-isopropyl-l,2-diaminocykloheksan, 2,4-diaminocykloheksan, N,N'-dietyl-l,4-diaminocykloheksan og lignende. Foretrukne representanter for denne gruppe omfatter polyaminer som har minst én amino- eller alkyl-substituert aminogruppe direkte knyttet til en cykloalifatisk ring som inneholder fra 5 til 7 karbonatomer. Disse cykloalifatiske aminer erholdes fortrinnsvis ved hydrering av den tilsvarende aromatiske amin. Således erholdes di (aminocykloheksyl) me-tan ved å hydrere metylendianilin.

I betraktning kommer også heterocykliske polyaminer, så som N-(aminoalkyl)piperaziner, f. eks. N-aminoetylpiperazin og N-aminobutyl-piperazin.

Andre egnede polyaminer er produkter fremstilt ved å omsette de ovenfor beskrevne alkylen-polyaminer med monoepoksyder, polyepoksyder eller umettede nitriler i slike mengder at visse, men ikke alle aktive aminohydrogenatomer er fjernet.

Andre egnede materialer omfatter imidazo-lin-forbindelser fremstilt ved å omsette monokarboksylsyrer med polyaminer, og representert av formelen

hvor X er et etylen-radikal, R' er et langkjedet hydrokarbonradikal og fortrinnsvis et som inneholder minst 12 karbonatomer, og R er et or-ganisk radikal inneholdende en amin- eller ami-nosubstituert gruppe. Særlig foretrukne representanter for denne gruppe er de som erholdes ved å omsette polyalkylenpolyaminer med lang-kjedede monokarboksylsyrer, f. eks. med syrer som inneholder minst 12 og fortrinnsvis 16—30 karbonatomer.

Særlig foretrukne materialer som har flere, aminohydrogenatomer er polyamider av en poly-karboksylsyre inneholdende minst 7 karbonatomer pr. molekyl og en alifatisk polyamin, idet det resulterende produkt har frie aminogrupper. Mest foretrukket er polyamider avledet fra poly-meriserte umettede fettsyrer, så som dimeri-serte og trimeriserte umettede fettsyrer erholdt ved å opphete, polymerisere og tørke fettolje-syrer under kjente betingelser. Uttrykket «poly-meriserte umettede fettsyrer» som brukes her omfatter en polymerisert blanding av dimeri-serte syrer, trimeriserte syrer, høyere polymeri-serte syrer samt små mengder av en resterende monomer.

De alifatiske polyaminer som brukes for å fremstille polyamidene er fortrinnsvis alkylen-polyaminer og polyalkylenpolyaminer, så som etylen-diamin, dietylen-triamin, trietylentetra-min, tetraetylen-pentamin, 1,4-diaminobutan,

1,3-diaminobutan, heksametylen-diamin, 3-(N-isopropylamino)-propylamin og lignende.

Særlig foretrukne polyamider har en viskositet mellom 10 og 1750 poise ved 40°C, fortrinnsvis 20 til 250 poise ved 40°C. De foretrukne polyamider har også aminverdier mellom 30 og 450. Amintallet er antallet av milligram av KOH-ekvivalenten til de frie aminogrupper som finnes i 1 gram av polyamidet.

Særlig viktige er de flytende polyamider som fremstilles ved kondensasjon av polymerisert linoljesyre med en alifatisk polyamin, f. eks. dietylen-triamin, og som har følgende egenskaper: aminverdi 210—230, viskositet 500—700 poise ved 40°C, sp.vekt på 0,99 og som veier omtrent 4 kg pr. gram.

Polyamider som brukes ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen har minst 2 hydrogenatomer knyttet til aminonitrogen-atomer. Slike produkter erholdes ved å regulere forholdet mellom reagensene således at det alltid finnes minst to aminohydrogenatomer ved å bruke et overskudd av polyaminreagensen.

Akseleratoren kan også inngå i den flytende blanding. Foretrukne akseleratorer er fenol-forbindelser, tertiære aminer, merkaptaner. Særlig foretrukket er fenol og tri(dimetylaminometyl)-fenol. Andre fenol-forbindelser, f. eks. alkylsub-stituerte fenoler kan også brukes. Mengden av disse akseleratorer varierer vanligvis fra ca. 0,1 til 5 vektprosent av aminherdningsmidlet.

Mengden av polyepoksyd og av materialet som har aminohydrogenet kan variere i stor ut-strekning. Mengden av det materiale som har aminohydrogenet bør være minst et 5 psfs; og fortrinnsvis ikke mere enn 50 pst.'s-støkiomet-risk overskudd i forhold til polyepoksydet. Med støkiometriske mengder forståes i beskrivelsen og kravene den mengde som er nødvendig for å levere et aminohydrogen for hver epoksygruppe som skal omsettes.

Blandingen av polyepoksyd og herdningsmidlet ifølge oppfinnelsen er en pumpbar væske som kan inneholde oppløsningsmidler, så som flytende alifatiske, aromatiske og cykloalifatiske hydrokarboner, ketoner, eterer, alkoholer og blandinger derav. Egnede oppløsningsmidler for polyepoksydene er xylen, aromatiske ekstrakter fra parafinolje eller smøreolje, eller tung kata-lytisk cracket olje, generelt oljer som koker over 80°C, og fortrinnsvis mellom 176 og 345°C. Et særlig fordelaktig oppløsningsmiddel for polyepoksydet er et aromatisk parafinoljeekstrakt som koker mellom 176°C og 265°C, og som har et aromatisk innhold på minst 80 vektprosent, idet resten er mettede ikke aromatiske hydrokarboner.

Egnede oppløsningsmidler for det amino-hydrogenholdige herdningsmiddel er lavere alkoholer og ketoner, så som etanol, isopropanol og aceton.

Polyepoksyd og herdningsmidlet kan opplø-ses separat i et oppløsningsmiddel, og begge opp-løsninger kan blandes sammen før bruken. Vis-kositeten av oppløsningene er fortrinnsvis mellom 1 og 100 centipoise ved temperaturen som den behandlede jordformasjon har, og konsen-trasjonen av polyepoksydet og herdningsmidlet i disse oppløsninger kan variere fra 5 til 20 vo-lumprosent. Det kan brukes også høyere konsen-trasjoner.

Blandingene som kan brukes ved oppfinnelsen er illustrert med et eksempel. Polyeter A er en flytende polyglycidyl-eter av 2,2-bis(4-hydr-oksy-fenyl)propan med en epoksyekvivalentvekt på 200, molekylvekt på 350 og en viskositet på 150 poise ved 25°C.

Eksempel.

Dette eksempel illustrerer fremstillingen av en flytende blanding inneholdende polyeter A og en polyamid av dimerisert linoljesyre og dietylen-triamin.

Blandingen ble fremstilt ved å blande sammen følgende bestanddeler i de viste mengder: Deler Polyamid av dimerisert linoljesyre og

dietylamin med en aminverdi på 306 80 Polyeter A 20

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen og andre fordeler derav vil bedre forståes av den følgende beskrivelse under henvisning til ved-føyede tegninger, hvor: Fig. 1 er et skjematisk riss, delvis i lengde-snitt som illustrerer en pelkonstruksjon stabilisert i jordformasjonen ved hjelp av en størknet masse, og viser dessuten den generelle anordning av et foretrukket apparat i samsvar med oppfinnelsen. Fig. 2 er et vertikalsnitt gjennom bunnen av en hul pel og illustrerer en foretrukket utførelse av anordningen av hullet. Fig. 3 er et tverrsnitt som illustrerer en va-riasjon av størrelsen og formen av den størk-nede masse. Fig. 4 er et vertikalsnitt gjennom den nedre ende av en modifisert pelkonstruksjon stabilisert i jordformasjonen ved hjelp av en størknet flytende masse i samsvar med oppfinnelsen, og Fig. 5 er et skjematisk riss, delvis i lengde-snitt, og viser andre trekk ved oppfinnelsen. Fig. 1 viser en beholder 10 inneholdende en væske 11, hvilken beholder hviler på overflaten 12 av jorden. En hul ledning 13 leder fra det indre av beholderen 10 til en pumpe 14. På lignende måte forbinder ledningen 15, forsynt med en trykkmåler 16 og en bøyelig kobling 17, pumpen 14 med toppen av en hul sylindrisk pel med lukket bunn, vist generelt ved 18. Pelen 18 er vist som trengende inn i en generelt ikke konsolidert jordformasjon 19 av løst materiale, så som sand og/eller grus, og har en avtagbar dek-sel 21. En neopren-kule 22 som har en diameter som er omtrent lik den innvendige diameter av pelen 18 er vist i en stilling i nærheten av den nedre ende av pelen hvor den ble pumpet inn i retning av pilen. Bunnen av pelen er lukket av et lokk 24 av en hvilken som helst konfigura-sjon. Nær den lukkede bunn 24 av pelen 18 er en rekke hull 25 anordnet således at en harpiks-dannende blanding 26 kan flyte fra det indre av pelen i den omgivende jordformasjon 19. En inn-vendig ringformet ansats 23 hindrer passerin-

gen av kulen 22 i den nederste del av pelen 18 og hindrer derved at væsken fra reservoaret pas-serer i formasjonen.

Som vist på fig. 2 omfatter en foretrukket form for utformningen av hullet nær bunnen 24 av pelen 18, tre lag av fire hull 25, hvor de fire hull i hvert lag ligger i en innbyrdes avstand på 90°. Hvert lag er dreiet i 45° i forhold til den (de) tilstøtende lag, og det finnes fortrinnsvis en avstand på 7,5 cm mellom lagene for å sikre en ensartet strømning av den flytende blanding. Denne type av hullanordningen forårsaker at det flytende materiale 26 danner en fast masse eller en plugg-lignende krage som fullstendig omgir den nedre ende av pelen 18 (se fig. 1).

Det er av og til ønsket at materialet 26 danner knapplignende fremspring på den utvendige overflate av pelen 18. Et slikt resultat kan opp-nås gjennom en passende avstand av huller 25 eller ved å presse en mindre mengde av det flytende materiale 26 ut i formasjonen 19. Således viser fig. 3 et tverrsnitt av en pel som er stabilisert i en ikke konsolidert jordformasjon 19 ved hj elp av størknede fremspring 27 av det flytende materiale.

Fig. 4 illustrerer en hul pel 20 som ved sin nedre ende har en konstruksjon som er litt modifisert i forhold til den som er vist på fig. 1-3. Som vist, er den nedre ende av den modifiserte pel forsynt med en del 29 med minsket diameter forsynt med radialt fremspringende strevere 30. Streverne 30 kan være utformet som ringformede skiver eller de kan være utformet som sta-ver. I begge tilfelle er de anordnet i lengde-avstander langs delen 29 med minsket diameter, så at de alternerer med hull-lagene 25. Bruken av strevere 30 danner en rekke av avstander som vesentlig øker skjæremotstanden av den størknede harpikskrage 31 mot utdrivningskref-tene, særlig i forholdsvis hårde eller kompakte jordformasjoner, som vist ved 32.

I henhold til oppfinnelsen blir den hule pel 18 med lukket bunn vist på fig. 1 drevet inn i

jordformasjonen 19 til den ønskede dybde. For å hindre en innfiltrering av sand og andre løse materialer i bunnen av pelen 18 under inndriv-ingen, blir hullene 25 lukket ved hjelp av en kork, metallplugger eller et spesielt metallisk klebebånd. Etter at pelen er blitt drevet inn, blir den ønskede mengde av en størknet flytende har-piksblanding, f. eks. fremstilt i samsvar med eksempel 1, hellet inn i pelen. Neopren-kulen 22 brukt som separator blir deretter innsatt i toppen av den hule pel, og denne topp blir deretter lukket ved å forbinde lokket 21 og den bøyelige kobling 17 med toppen. Pumpen 14 beveger neopren-kulen 22 nedover mot den lukkede bunn 24 av pelen ved å pumpe vann 11 fra reservoaret 10. Dette bryter pluggene fra hullene 25 og trykker deretter den flytende blanding 26 ut gjennom hullene 25 og inn i den omgivende jordformasjon 19, som vist på fig. 1. Til å begynne med forsøker den flytende masse å krype langs og omgi den utvendige vegg av pelen, og å fjerne vannet derfra, hvoretter de fremspringende deler av blandingen blander seg med den omgivende jordformasjon for å styrke og å under-støtte pelen, som det lett vil forstås. Jordmate-

halet yéd péiiégemét blir impregnert méd den flytende blanding, som når dén settér seg og herdner, ikke bare vil forsterke sélve pelen, men også styrke dg herde dét omgivende j ordmate-riale bg derved bétydelig øké uttrekkings-mot-standeh åv pelen. Når neopferi-kulen 22 kommér i béføfing méd den ringformede ansats 23 anordnet nær bunnen 24 av pélen 18, kan mari av-

iésé en tfykkdppbygnmg på målerén 16, pumpin-

gen avbrytes,bg man iaf den flytende blanding 26 størkne.

Dét vil forstås åt mari kari bruke andre hen-siktsmessige metoder dg apparater som trykker dén flytende blanding i jordformasjonen. Såle-

des kan mån f. eks. trykke et hiékanisk stehipel inn i déri hiile pel for å flytte dén flytendé blanding inn i fbfmasjoriéri. Det er også fordelaktig å fjerné eventuelt glødéskall frå den utvéndigé

side av pelen nær den hedre ende, f. eks. ved hjelp åv sandblåsing eller lignende renseopera-sjoner, for å øke styrken av bindingéri mellom dén flytende blåndirig og métallpéléh. Dessuten kan dén flytende blanding trykkes fra det indre av péien i fbririasjdrieh i separaté komponenter,

f. eks. ved først å flytte herdemidlet inn i formå-sjonen og derétter å flytte polyepoksydet, eller bmvéridt. Dessuten kan den flytende blanding briikes fdf å bévege seg og å biande seg sammen riied jordéri bg å danne eri størknet utvidelse ved ét hviikét som helst punkt eller ved flere punk-

ter lårigs pélen.

En annen og lignende anvendelse av den flyténde blanding ifølge oppfinnelsen angår for-ankring av åvstivningswirer, spenningskabler osv. Fig. 5 viser skjematisk hvordan uttrekkings-évnen av eri avstivnirigsiednirig kari økes ved å danrié en klurripformet masse av den flytende blåndih<g>på den nedre ende av åvstivriingswiren.

På fig. 5, representerer 34 et hull som er boret

til den riktigé dybde og vinkel i jordformasjonen 35 for å oppta en avstivningswire 36. På den nedre ende av avstivningswiren 36 er festet en fofankriirgsdel 37 (fortrinnsvis bestående av metall) for å sikre en god forbindelse mellom avstivningswiren 36 og klumpen 38 som skal dan-

nes rundt den. Én lednirig 39 omgir avstivningswiren 36 og strekker seg fra overflaten til et sted i nærheten av bunnen av hullet 34, som vist. Væsken ifølge oppfinnelsen kan pumpes på hvilken som hélst passende måte gjérinom ledningen 39 til dét ønskéde sted i hullet. En ringformet oppblåsbar pakning 40 er anbrakt på

den nedre ende av ledningen 39 for å lukke den nedre ende av hullet 34, så at det kan settés undér trykk ovér ledningen 39. Det bør nevnés at avstivningswiren 36 behøver ikke å strekke seg oppover gjénnom ledningen 39, riien kan løpé iångs lédningén.

Når oppfinnelsen utføres, anbringes avstivningswiren 36 i hullét 34, bg ledningen 39 iriéd pakningen 40 som er festet dertil serikes rundt avstivningswirén 36 til den øriskéde stilling i hullét. Pakningen 40 blir derpå oppblåst for å lukke den nedre ende av hullet så at huliet kan utsettes for trykk soiri leveres gjenriom lédnin-

gén 39. Den flytende biandirig ifølge oppfinnel-

sen pumpes deretter i ledningen 39, hvilket gjør at deri flytende biaridirig blir plassert riiridt deri

uregelmessige déi 37 sbrri ér festet til deri nedre éride av avstivningswirén 36. Fortsatt pumping av den flytende blanding trykker .blandingen sidevéis i jordformasjonen 35 utenfor boringen 34 livof déri forsøker å daririe eri kiumpfofiriet

rriasse 38 sorti vil sette seg élief herdrie bg forsterke jordformasjonen 35 og øke uttf eknirigs-rriotstarideri, som tidligere beskrevet i forbiri-delse med fig. 1 og 4. Pakningen 40 kari tas ut*

ved å minske trykket i pakningen og ta den ut og ledningen 39 før blandingen fullstendig størkner. Til slutt blir hullet 34 fylt med jord som opprinnelig ble gravet ut bg avstivningswi-

rén 36 er effektivt stabilisert av den hefdedé kiump 38.

Når jordformasjonen 38 er forholdsvis dår-

lig éllef iøs; kan væsken flyte ut i fbrriiåsjonen og danne kluinperi 38 titen at trykk utøves gjennom ledningen 39. I et slikt tilfelle er det ikke nødvendig å bruke pakningen 40.

Claims (6)

1. Fremgangsmåte til fastgjøring åv eri av-lang konstruksjonsdel som hår eri lastbæreride evne i en jordformasjon; karakterisert ved at mari å) anbringer et parti av delen i jordformasjonen, b) innfører gjennorn et rør i jordforrirasjoriéri eri piimpbar flytende blanding av ét polyepoksyd som har i gjennoirisnitt mere enn én epoksy-gruppe pf. molekyl bg minst et 5 pst.'s støkiometrisk overskudd av et herdningsmiddel iried flere amino-h <y>d ro <g> éri-atomer, c) trykker den flytende blanding utover i formasjonen i nærheten av den néderste énde av konstruksjonsdelen for å danne en sone i hvilken blandingen er i berøring riied den riédérste ende av konstruksjonsdelen og formasjonen, og d) lar blandingen herdne.

2. Fremgangsmåte sorii angitt i krav 1, karakterisert ved at konstruksjonsdelen er en hul pel innsatt i jordformasjonen under variri; idet pelen har en lukket bunn og åpninger i den nederste éridé, gjennom hvilke åpninger den flyteride blanding trykkes tit i formasjonen.

3. Freriigangsmåte sorii angitt i kråv 2, karakterisert ved at den flyteride blanding blir flyttet inn i formasjbnéri ved a) å plas-sere den ønskede riiengde av deri flytende blanding i peleri, b) innsétte i pelen et separerings-brgan som hår en diameter lik den innvendige diameter åv pelen, bg c) sette sepaferihgsorga-nét under et fluiduriitrykk soiri presser separe-fingsorganet nedover og dervéd bevirker at den flyteride biandirig strømmer gjennorn åpninger i nærheten av bunnen av peleri.

4. Frerrigångsmåte som angitt i kråv 1, til fastgjøring av en forankringskabel forsynt på deri nedre eride méd én forandririgsdel, k a - fåktefisert yéd åt a) forånkringsdelen og en lednirig som strekker seg fra overflateri til over forandriirgsdelen anbringes i et hull 1 jordformasjonen, b) en pakning anbririgés på den nedre ende åv lédnirigeri og c) dén flyteride blanding presses under trykk gjénnorii lédningén i j of dformasjorien.

5. Fremgangsmåte som angitt i et av kravene 1 til 4, karakterisert ved at polyepoksydet er en flytende polyglycidyleter av en flerverdig fenol.

6. Fremgangsmåte som angitt i et av kra vene 1 til 5, karakterisert ved at herd ningsmidlet er en polyamid av en polymerisert umettet fettsyre og en alifatisk polyamin.