NO871697L - Komposittark til ugjennomtrengelig belegning av bygningskomponenter, samt fremgangsmaate for fremstilling av et slikt ark. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører et komposittark til ugjennomtrengelig belegning av bygningskomponenter som er dekket med et vannavstøtende hydrokarbonmateriale. Mer spesielt ved-rører den et komposittark til ugjennomtrengelig belegning av taktekkingskomponenter dekket med et materiale basert på bitumen eller ekspandert polystyren. Den vedrører også en fremgangsmåte for fremstilling av slike komposittark.

For tiden blir stort sett ugjennomtrengelige belegninger

av bygningskomponenter, som kontinuerlig blir utsatt for påvirkning av atmosfærekrefter (regn, sne, solskinn, vind, etc), tilveie-brakt ved hjelp av ark av vanntette termoplastiske materialer som i større eller mindre grad holder stand mot barske værforhold og mot langtids-virkning av ultrafiolette stråler. I de fleste tilfeller er disse ark basert på bøyelig polyvinylklorid,

som har både den styrke og den bøyelighet som er nødvendig for denne anvendelse.

Inntil nå har det imidlertid ikke vært mulig å anvende ark basert på polyvinylklorid til belegning av bygningskomponenter dekket méd vannavstøtende hydrokarbonmaterialer, så som materialer basert på bitumen, tjære eller asfalt, eller materialer basert på ekspandert polystyren.

Disse ark som er basert på bøyelig polyvinylklorid inne-

holder faktisk en relativt stor mengde av en mykner, som i de fleste tilfeller er en nokså flyktig organisk ester som gradvis blir ekstrahert fra disse ark av nevnte hydrokarbonmaterialer. Resultatet er at disse ark blir harde og sprø og får brudd og kan ikke lenger gi noen som helst ugjennomtrengelighet til de bygningskomponenter som de dekker (Kalles patentsøknad DE-A-1.184.481, spalte 1, linjene 1 til 18).

Det har allerede på mange måter vært utført forsøk på å overvinne denne ulempe. Det er således foreslått å erstatte i det minste en del av polyvinylkloridet i disse ark med klorert polyetylen (ovennevnte patentsøknad). Dette forsøk, som inne-

bærer fremstilling av og blanding av polymerer av to forskjellige typer, hvorav den annen (polyetylen) dessuten må være modifisert ved klorering, er kostbart og er ikke funnet helt tilfredsstillende. Det er også gjort forsøk med å erstatte de monomere myknere i polyvinylklorid, som i de fleste tilfeller er estere som stammer fra énverdige alkoholer, med polymere myknere som stammer fra

organiske dikarboksylsyrer og fra flerverdige alkoholer så som propylen- og butylenglykoler (H.A. Sarvetnick, Polyvinyl Chloride, Reinhold Plastics Applications Series, Van Nostrand Reinhold Company, 1969, side 70).

Selv om disse polymere myknere er mindre flyktige og mindre tilbøyelige til å bli ekstrahert enn de monomere myknere, så er de kostbare produkter som er mindre effektive og som følgelig fører til mindre bøyelige og mindre bestandige produkter (op.sit., sidene 70 og 71) .

Teknikker hvorved man unngår direkte kontakt mellom arket basert på bøyelig polyvinylklorid og disse materialer, er også forsøkt for å løse problemene med ekstrahering av mykner med hydrokarbonmaterialer. Således er for eksempel filt av forskjellige typer ved varm-laminering blitt brakt sammen med den ytterflate av arket som det er ment å anbringe i kontakt med hydrokarbonmaterialet. Ytterflaten av arket som det er ment å anbringe i kontakt med hydrokarbonmaterialet, er også blitt belagt med lakker basert på akryl-, polyester- eller fluorpolymer-harpikser. Disse teknikker er heller ikke funnet fullstendig tilfredsstillende på grunn av at den innsatte filt, eller belegningslakken, selv forårsaker mykner-ekstrahering (op.sit., side 72) eller ikke i tilstrekkelig grad motstår denne ekstrahering.

Det er også gjort forsøk på å overvinne de ulemper som

kommer av den gradvise ekstrahering av mykner fra ark som er basert på bøyelig polyvinylklorid med hydrokarbon-dekningsmateri-aler, ved å anvende fremgangsmåter som baserer seg på spesielle behandlinger av overflaten til disse ark (ovennevnte patentsøknad DE-A-1,184.481, spalte 1, linjene 19-21).

Disse fremgangsmåter er imidlertid lagt tilside på grunn

av at den resulterende forbedring bare involverer et ytterst tynt overflatelag av arket og følgelig forsvinner hurtig når dette lag blir skadet ved kjemiske eller mekaniske midler (idem, spalte 1, linjene 22 til 27).

Foreliggende oppfinnelse er rettet mot å tilveiebringe ark basert på bøyelig polyvinylklorid som er egnet for belegning av bygningskomponenter som er dekket med vannavstøtende hydrokarbonmaterialer, det vil si hovedsakelig materialer basert på bitumen, tjære og asfalt, og materialer basert på ekspandert polystyren, uten av de fremviser de ovennevnte ulemper.

Oppfinnelsen vedrører derfor et komposittark til ugjennomtrengelig belegning av bygningskomponenter som er dekket med et vannavstøtende hydrokarbonmateriale, som omfatter minst to overliggende lag basert på bøyelig polyvinylklorid, i hvilke overflaten av det lag som er bestemt til å anbringes på hydrokarbonmaterialet, er utsatt for en behandling med kaldt plasma.

Polyvinylkloridet som utgjør en del av sammensetningen i lagene i komposittarkene i henhold til oppfinnelsen, kan velges fra vinylklorid-homOpolymerer eller fra kopolymerer som inneholder en hovedandel (mer enn 50 vekt%) av denne monomer. Disse kopolymerer blir fremstilt ved kopolymeriser ing av vinylklorid med én eller flere kopolymeriserbare monomerer så som vinylestere, for eksempel vinylacetat, vinyletere, for eksempel vinyleter,

akryl- og metakrylsyrer og deres estere, for eksempel metylakrylat, fumarsyre og dens estere, for eksempel etylfumarat, maleinsyre,

dens anhydrid og dens estere, for eksempel etylmaleat, vinyl-aromatiske forbindelser, for eksempel styren, vinylidenhalogenider, for eksempel vinylidenklorid, akrylnitril, metakrylnitril, og olefiner, for eksempel etylen.

Polyvinylkloridet som utgjør en del av sammensetningen i lagene i komposittarkene i henhold til oppfinnelsen, kan også

bestå av en blanding av polymerer, spesielt en blanding av vinyl-klor idpolymerer med en syntetisk elastomer så som etylen/vinylacetat-kopolymerer, butadien/akrylnitril-kopolymerer, styren/ akrylnitril-kopolymerer, metylmetakrylat/styren/-butadien-kopolymer, akrylnitr il/styren/butadien-kopolymerer, polyamider, kaprolaktam-polymerer, etylen/propylen/dien-terpolymerer, uretanelastomerer og polybutadiener modifisert med epoksyharpikser. Andelen av syntetisk elastomer i blandingen overskrider imidlertid ikke 50 vekt%, basert på vekten av vinylkloridpolymeren.

Lagene i komposittarket i henhold til oppfinnelsen kan være basert på forskjellige polyvinylklorider eller er fortrinnsvis basert på det samme polyvinylklorid.

Hvert lag i komposittarket i henhold til oppfinnelsen kan

også inneholde en konvensjonell polyvinylklorid-mykner for å gi arket den nødvendige bøyelighet. Denne mykner velges vanligvis fra ftalsyreestere så som for eksempel dibutyl-, dioktyl-, diiso-decyl- og butylbenzyl-ftalater, fra alifatiske drikarboksylsyre-estere så som for eksempel dioktylfumarat, dioktyladipat og

dibutylsebacat, fra polyolestere så som for eksempel pentaerytritol-estere og dietylen- og dipropylen-glykol-dibenzoater, fra fettsyre-estere så som for eksempel metylacetylricinoleat, fra fosfor-syreestere så som for eksempel trikresyl-, trifenyl- og trinonyl-fosfater, fra epoksyderte oljer så som for eksempel epoksyderte soyabønne- og linfrø-oljer, fra sitronsyreestere så som for eksempel trioktyl- og tributyl-acetylcitrater, eller, igjen, fra polyester-baserte myknere så som for eksempel trimetyltrimellitat, tetra-n-oktyl-pyromellitat og propylenglykoladipat.

På grunn av tilgjengelighet og pris velges mykneren fortrinnsvis fra ftalsyreestere og fra alifatiske dikarboksylsyre-estere, og spesielt på den ene side dioktyl- og diisodecyl-ftalater og på den annen side dioktylfumarat og -adipat.

Hvert lag i komposittarket i henhold til oppfinnelsen kan inneholde én eller flere av de myknere som er oppført ovenfor, i andeler som vanligvis ligger mellom 10 og 90 deler pr. 100 vektdeler av polyvinylklorid, fortrinnsvis mellom 30 og 75 deler pr. 100 vektdeler av polyvinylklorid. Hvert av lagene i komposittarket inneholder fortrinnsvis tilnærmet de samme andeler av samme mykner(e) .

I henhold til oppfinnelsen kan det også være innlemmet andre konvensjonelle additiver for å forbedre forskjellige egenskaper til komposittarket, så som bestandighet mot atmosfærekrefter og værharde forhold, stabilitet, lettere bearbeidbarhet, reduserte omkostninger o.s.v. Blant disse konvensjonelle additiver kan nevnes: varme-stabilisatorer, så som metallsalter av karboksylsyrer, for eksempel kalsium-, barium- og sink-stearater, blyforbin-elser, for eksempel sulfatet og fosfittet, organotinn-forbindelser, for eksempel dibutyltinndilaurat og dioktyltinn-maleat,

smøremidler og antistatiske midler, så som høyere fettsyrer og deres estere og amider, for eksempel butylstearat og etylen-bis-stearamid, og polyetylen-vokser,

fyllstoffer,så som kalsiumkarbonat, asbest, kisel, talk og lignende, flammehemmende midler, så som antimonoksyd, fos-forholdige estere og lignende,

lys-stabilisatorer, så som benzofenoner, for eksempel 2,4-dihydroksybenzofenon, benzotriazoler, for eksempel 2-(2'-

hydroksy-5-metylfenyl)-benzotriazol,

pigmenter, for eksempel titandioksyd og carbon black (kjønrøk), som også kan forbedre lys-stabiliteten, og

andre kjente additiver, så som farvestoffer, fungicide midler, anti-roksydanter og lignende.

Andre detaljer som vedrører naturen og virkningen av forskjellige konvensjonelle additiver som kan være til stede i komposittarket i henhold til oppfinnelsen, og også de andeler de kan være til stede i, er omtalt i kapitlene 6 og 7 i arbeidet til H.A. Sarvetnick, "Polyvinyl Chloride", referert til ovenfor (sidene 88 til 137), som ved henvisning innlemmes i foreliggende beskriv-else .

Komposittarket i henhold til oppfinnelsen blir fremstilt

ved å sammenføye lagene, hvis sammensetning er beskrevet ovenfor, og som selv er dannet ved konvensjonelle teknikker så som ekstru-der ingsstøping , kalandrering, press-støping, termoforming og lignende.

Sammenføyningen av de overliggende lag som utgjør en del av komposittarket i henhold til oppfinnelsen, kan foretas ved anvendelse av hvilken som helst av de teknikker som er alminnelig kjent for dette formål, og spesielt ved binding eller laminering av nevnte lag ved påføring av varme og trykk.

Komposittarket fremstilt på denne måte omfatter minst to overliggende lag. Det lag som er bestemt for å anbringes på ovennevnte hydrokarbonmateriale (heretter også referert til som det "behandlede lag") har vanligvis en tykkelse av størrelsesorden en brøkdel av en millimeter, og laget eller lagene som dette lag blir sammenføyet med har vanligvis en tykkelse på mellom en brøkdel av en millimeter og flere millimeter.

Komposittarket i henhold til oppfinnelsen består fortrinnsvis av to ark, hvor det behandlede lag har en tykkelse av størrelses-ordenen 0,05 til 1,5 mm, og mer spesielt av størrelsesordenen 0,1 til 0,8 mm, og hvor det annet lag har en tykkelse av størrelses-ordenen 0,1 til 5 mm, og mer spesielt av størrelsesordenen 0,5

til 1,5 mm.

I henhold til oppfinnelsen blir overflaten av det lag i komposittarket som er beregnet på å anbringes på hydrokarbonat-materialet, utsatt for en behandling med kaldt plasma. Denne behandling består i å utsette nevnte overflate for en plasma- atmosfære i uorganisk gass ved lav temperatur. En slik behandling kan utføres ikke-kontinuerlig eller kontinuerlig i et plasma-

kammer utstyrt innvendig med elektroder som deri frembringer lav-temperatur-plasma under redusert trykk ved hjelp av luminescerende utladning dannet under en utladnings-spenning mellom elektrodene,

i den uorganiske gass.

Den uorganiske gass i hvis nærvær lav-temperatur-plasmaen

blir utviklet, velges vanligvis blant helium, neon, argon, nitrogen, oksygen, luft, di-nitrogenoksyd, nitrogendioksyd, karbonmonoksyd og -dioksyd, svoveldioksyd, hydrogensulfid, hydrogen, klor, fluor og hydrogenklorid. Disse gasser kan anvendes som sådanne eller som blandinger. Blant de ovenfor oppførte gasser, er argon og karbonmonoksyd spesielt foretrukket.

Trykket i plasma-kammeret er vanligvis mellom 0,001 og 10

torr, fortrinnsvis mellom 0,01 og 5 torr, for å sirke stabiliteten ved den luminescerende utladning, som blir frembrakt ved å påføre en elektrisk kraft mellom elektrodene som vanligvis er mellom 10 W og 500 kW, ved en frekvens som vanligvis er mellom 50 Hz og 2,5 GHz.

Frekvens-området for den elektriske utladning er ikke

begrenset til det høy-frekvens-området som er angitt ovenfor,

men kan utvides til likestrøm, til lav frekvens eller til mikro-bølger.

Plasmautviklingsinnretningen er ikke begrenset til slike

som omfatter et kammer som innvendig er utstyrt med elektroder,

men kan også være av en type som inneholder elektroder utvendig eller en spiral-elektrode. Elektrodene kan være forbundet med en høy-frekvent generator ved kapasitiv eller induktiv kopling • Formen på elektrodene er ikke spesielt kritisk. Kraft-elektroden

og den jordete elektrode kan være av samme form eller ha forskjellige former, så som plater, stenger, ringer, sylindere og lignende.

Det er ofte ønskelig at de innvendige veggene i plasma-kammeret

er laget av metall slik at dette kan tjene som en elektrode, i de fleste tilfeller den jordete elektrode.

I alle tilfeller blir behandlingen med kaldt plasma utført

slik at varmen som frigis ved den elektriske utladning ikke skader overflaten av laget av komposittarket som blir utsatt for denne.

Behandlingen med kaldt plasma av laget av komposittmaterialet som er bestemt for å anbringes på hydrokarbonmaterialet, kan utføres før, under eller etter sammenføyningen av lagene som utgjør nevnte ark. Det er funnet fordelaktig, for å unngå sammen-føynings-problemer, å utføre behandlingen med kaldt plasma på

det angjeldende lag etter sammenføyningen av lagene som utgjør komposittarket. Det kan også være fordelaktig å unngå enhver virkning av plasma-behandling på den ark-overflate som vender bort fra den behandlede overflate, spesielt når arkene blir sammenføyet ved adhesjon. For dette formål kan nevnte overflate beskyttes under plasma-behandlingen på hvilken som helst passende måte, så som ved å innskyte et maskeringsark eller lignende.

For å forbedre effektiviteten av behandlingen med kaldt

plasma og følgelig ytterligere nedsette fenomenet med mykner-ekstrahering, kan det behandlede lag inneholde et additiv som er i stand til å forbedre de egenskaper som oppnås ved behandlingen med..kaldt plasma. Dette additiv velges vanligvis fra midler som akselererer den overflate-tverrbinding som frembringes av behandlingen med kaldt plasma, og mer spesielt fra konvensjonelle tverrbindingsmidler, Tverrbindingsmidler som vanligvis anvendes er tverrbindbare organosilaner, forbindelser som inneholder allylgrupper og akryl- og metakrylestere.

Eksempler på tverrbindbare organosilaner er trialkoksysilaner så som trimetoksy-, trietoksy- og glycidyloksypropyltrimetoksysilan.

Eksempler på forbindelser som inneholder allylgrupper er di-og triallylestere så som diallylfumarat, -ftalat og -sebacat, og triallylcyanurat.

Eksempler på akryl- og metakryl-estere er metyl- og lauryl-akrylater og -metakrylater, tri-, tetra- og polyetylenglykol-dimetakrylater, trimetylolpropan-trimetakrylat og tetrametylolmetan-tetraakryalt.

(Met)akryl-estere er effektive og foretrukne tverrbindingsmidler.

Anvendelse av flere forskjellige tverrbindingsmidler ligger også innen omfanget av oppfinnelsen.

Midlet som akselererer overflate-tverrbinding blir vanligvis innlemmet i sammensetningen for det behandlede lag i en andel av 0,1 til 30 vekt%, basert på vekten av polyvinylklorid, fortrinnsvis i en andel på 0,5 til 10 vekt%. Når det dreier seg om de mest effektive tverrbindingsmidler ((met)akryl-estere) og mest spesielt når det dreier seg om tetrametylolmetan-tetraakrylat, er det

funnet at små mengder, av størrelsesorden 0,5 til 1,5 vekt%,

baseet på vekten av polyvinylklorid i det behandlede lag, er foretrukket, for å unngå enhver innblandende overflate-tverrbinding som blir frembrakt med et overskudd av tverrbindingsmiddel på den ytre flate av laget i det forseglende ark som ikke blir behandlet ved anvendelse av kaldt plasma.

Det er også funnet at effektiviteten av behandlingen ved anvendelse av kaldt plasma blir ytterligere forbedret dersom sammensetningen i det behandlede lag er i alt vesentlig fri for ingredienser (konvensjonelle additiver) som er forskjellige fra polyvinylklorid, myknere, stabilisatoren(e) og hvilket som helst tverrbindingsmiddel som kan være til stede. Det "behandlede lag hvis sammensetning er i alt vesentlig fri for andre ingredienser" betyr et behandlet lag som inneholder mindre enn 30 vekt%, basert på den totale vekt av laget, av de andre konvensjonelle additiver som er oppregnet ovenfor.

Komposittarkene i henhold til oppfinnelsen er bestemt for ugjennomtrengelig belegning av bygningskomponenter dekket med et vannavstøtende hydrokarbonmateriale. I denne hensikt kan de anbringes på bygningskomponentene som skal belegges enten ved direkte kontakt eller fortrinnsvis ved å innføre et mellomlegg av filt av hvilket som helst natur, for eksempel filt basert på polyester. Denne filt kan gjøres til en integrerende del av komposittarket ved anvendelse av hvilke som helst midler. Komposittarket og filten kan forenes, for eksempel ved å belegge overflaten av det behandlede lag av arket med et klebemiddel,

så som et konvensjonelt klebemiddel basert på akryl-kopolymerer,

og så forbinde filten og arket. Komposittarkene kan blott og bart anbringes på bygningskomponentene som skal belegges og kan om ønskes sammenføyes ved liming ved anvendelse av klebemidler så

som epoksyd-harpikser, ved varme-sveising, ved høy-frekvent-sveising og lignende. Denne sammenføyning kan gjennomføres kant-til-kant. for eksempel ved overlapping av de tilstøtende kanter ved hjelp av et klebebånd eller en strimmel som for eksempel kan ha samme sammensetning som det lag i komposittarket som ikke blir utsatt for behandlingen med kaldt plasma. Denne sammenføyning kan også utføres ved overlapping av de tilsvarende kanter av to tilstøtende ark. I dette tilfelle blir fortrinnsvis behandlingen med kaldt plasma på det arklag som er bestemt for å anbringes på hydrokarbon-

materialet, utført bare på de deler av overflaten som ikke er i gjensidig kontakt.

Komposittarkene i henhold til oppfinnelsen kan være egnet

for ugjennomtrengelig belegning av hvilken som helst bygnings-komponent som er dekket med et vannavstøtende hydrokarbonmateriale,-så som komponentene for byggetekniske arbeider så som for eksempel dammer, broer, kanaler, tunneller og lignende, og så som grunn-

murer og lignende. De er spesielt sterkt egnet for ugjennomtrengelig belegning av bygningstak som er dekket med bitumen-

baserte materialer og materialer basert på ekspandert polystyren.

Komposittarkene i henhold til oppfinnelsen kan forsterkes

ved anvendelse av konvensjonelle forsterkninger så som glassfiber-eller polyesterfiberfor sterkninger, og lignende.

Oppfinnelsen blir belyst med de eksempler som er anført

nedenfor uten at dette medfører noen begrensninger.

Eksempel 1

En film (A) blir fremstilt ved å kalandrere en sammensetning

som omfatter (a) 100 vektdeler av en vinylklorid-homopolymer,

(b) 68 vektdeler av diisodecylftalat,

(c) 4 vektdeler av et stabiliserende system som inneholder barium,

kadmium og bly,

(d) 10 vektdeler av kalsiumkarbonat,

(e) 3 vektdeler av et flammehemmende system basert på antimon,

(f) 1 vektdel av et fungicid middel (hydroksybifenoksyarsin) og (g) 8,5 vektdeler av pigmenter basert på titandioksyd og carbon black.

En annen film (B) blir fremstilt ved å kalandrere en sammensetning som omfatter ingrediensene (a), (b) og (c) i de samme andeler som bestemt for fremstilling av filmen (A) ovenfor, og i tillegg 1 vektdel av tetrametylolmetan-tetraakrylat (h).

Filmene (A) og (B) blir sammenføyet ved varm-laminering for

å danne et komposittark inneholdende to overliggende lag med tykkelser på henholdsvis 1,5 mm (lag (A)) og 0,12 mm (lag (B)).

Den ytre ytterflate av lag (B) i komposittarket blir så utsatt for behandling med kaldt plasma frembrakt i plasma-kammeret til en plasma-utviklings-innretning ved lav temperatur ved påføring av en elektrisk strøm med en styrke på 40 kW ved en frekvens på 110 kHz,

idet atmosfæren i plasmakammeret opprettholdes ved et trykk på

_2 4 * 10 torr,ffled innstrømming og kontinuerlig utladning av en gassformig blanding bestående av en ekvimolar blanding av CO og argon.

Den kontinuerlige behandling med kald plasma blir utført

med en hastighet på 30 m/min.

Bestandigheten mot mykner-ekstrahering for det på denne måte fremstilte behandlede og så på varmt bitumen avsatte komposittark., blir måltietter en akselerert test i 28 dager ved 70°C

(i henhold til DIN-standard 16.726).

Det gjenværende mykner-innhold er 97% av det opprinnelige mykner-innhold.

Eksempel 2

En film (B') blir fremstilt, med en sammensetning identisk med den til film (B) i eksempel 1 og med en tykkelse på 0,69 mm.

En film (A<1>) blir fremstilt, med en sammensetning identisk med den til film (A) i eksempel 1 og med en tykkelse på 0,89 mm.

Film B' blir varm-laminert til film A', mellom valser 3 og 4 ved kalandreringstiden for filmen A<1>. Det oppnås en film med en total tykkelse på 1,5 mm.

Den ytre flate av laget (B<1>) i komposittarket blir så utsatt for en behandling med kaldt plasma frembrakt i plasma-kammeret til en plasma-utviklings-innretning ved lav temperatur ved påføring av en elektrisk strøm med en styrke på 40 kw ved en frekvens på 110 kHz, idet atmosfæren i plasma-kammeret opprettholdes ved et trykk på 4-10 - 2 torr, med innstrømming og kontinuerlig utladning av en gassformig blanding bestående av en ekvimolar blanding av CO og argon-.-

Den kontinuerlige behandling med kaldt plasma blir utført med en hastighet på 15 m/min.

Bestandigheten mot mykner-ekstrahering for det på denne måte fremstilte, behandlede og så på varmt bitumen avsatte komposittark, blir målt etter en akselerert test i 28 dager ved 70°C (i henhold til DIN-standard 16.726).

Det gjenværende mykner-innhold er 97% aav det opprinnelige mykner-innhold.

Eksempel 3

Eksempel 1 blir gjentatt, bortsett fra at det ikke inkluderes noen ingrediens (h) i sammensetningen som er bestemt for fremstilling av filmen (b).

Det gjenværende mykner-innhold er 88% av det opprinnelige mykner-innhold.

Eksempel 4

Dette eksempel er gitt for å sammenligne.

Et kalandert ark bestående bare av filmen (A) blir utsatt

for den akselererte mykner-ekstraherings-test som det er referert til i eksempel 1.

Ved slutten av denne test er det gjenværende mykner-innhold

i arket bare 45% av det opprinnelige innhold.

Eksempel 5

Dette eksempel er gitt for å sammenligne.

Det kalandrerte ark som det er referert til i eksempel 4,

som på forhånd er utsatt for plasma-behandlingen under de forhold som er beskrevet i eksempel 1, utsettes for den akselererte mykner-ekstraherings-test som det er referert til i eksempel 1.

Ved slutten av denne test er det gjenværende mykner-innhold

i arket bare 60% av det opprinnelige innhold.

Claims (6)

1. Komposittark til ugjennomtrengelig belegning av bygningskomponenter som er dekket med et vannavstøtende hydrokarbon-rnateriale, som omfatter minst to overliggende lag basert på bøyelig polyvinylklorid, karakterisert ved at den overflate av laget som er bestemt til å anbringes på hydrokarbonmaterialet, er utsatt for en behandling med kaldt plasma.

2. Komposittark i henhold til krav 1, karakterisert ved at det lag hvis overflate er utsatt for behandlingen med kaldt plasma, inneholder et tverrbindingsmiddel.

3. Komposittark i henhold til krav 2, karakterisert ved at tverrbindingsmidlet er valgt blant tverrbindbare organosilaner, forbindelser som inneholder allylgrupper og akryl- og metakryl-estere.

4. Komposittark i henhold til et av kravene 1 til 3, karakterisert ved at det lag hvis overflate er utsatt for behandlingen med kaldt plasma, inneholder fra 0,5 til 1,5 vekt%, basert på vekten av polyvinylklorid, av tetrametylolmetan-tetraakrylat.

5. Komposittark i henhold til et av kravene 1 til 4, karakterisert ved at det lag hvis overflate er utsatt for behandlingen med kaldt plasma, er i alt vesentlig fritt for andre ingredienser enn polyvinylklorid, mykneren og eventuelt tilstede-værende tverrbindingsmiddel.

6. Fremgangsmåte for fremstilling av et komposittark i henhold til et av kravene 1 til 5, karakterisert ved at de overliggende lag som danner nevnte ark blir sammenføyet ved laminering av nevnte lag ved påføring av varme og trykk.