NO865239L - Fremgangsmaate for sammenligning av en haandskrift med en referanseskrift. - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for å sammenligne en håndskrift med en referanseskrift ved målingen av signaler Vxog Vy som er karakteristiske for hastighetskomponentene langs henholdsvis abscissen og ordinaten i et rektangulært koordinatsystem, idet slike signaler registreres under følgingen av de respektive skrivninger, idet hvert hastighetssignal Vx, Vy for den skrift som skal sammenlignes og av referanseskriften oppdeles i forskjellige diskrete tidssegmenter for bevegelsen som frembragte skriften, idet posisjonen for hvert slikt segment av skriften som skal sammenlignes koordineres med det korresponderende segment av bevegelsen av referanseskriften, idet en korreksjonsfaktor bestemmes som er avhengig av tidsvariasjonen mellom hvert bevegelsessegment for skriften som skal sammenlignes og det korresponderende bevegelsessegmentet hos referanseskriften.

Signalene som registreres i målingen av håndskrifthastighet er like så karakteristisk for personen som fingeravtrykkene eller stemmens klangfarge og stemmeintonasjon. Forholdet for følging av diskrete tegn kan også sammenlignes med en katalog over følgingen av samtlige alfta-nummeriske tegn. En sammenligning av denne type kan tjene som en fremgangsmåte for tegnidentifikasjon uten å anvende billedgjenkjennelse. Identifisering av denne type kunne anvendes til å erstatte tastaturet som et middel for kommunisering med en datamaskin.

Idet der vises nærmere til signalturene, gjør bruken av kreditt eller betalingskort for betaling eller kontantuttak det et stadig mer presser-ende problem, både for kortbrukere og for banker, å bekrefte gyldigheten av kortet og å identifisere kortinnehaveren.

I øyeblikket bekreftes signaturer ved grafisk sammenligning basert på et identitetsdokument. Imidlertid er visse signaturer relativt lette å kopiere og der finnes forfalskere som er dyktige nok til å imittere skriften således at det gis et inntrykk av en ekte signatur. Der er selvfølgelig andre områder hvor signatur-basert identifisering av en person kan forestilles.

Forskjellig er blitt gjort for å bekrefte signaturer på en basis som er en annen skrivestilen, ved anvendelse av informasjonsteknologimiddel til å foreta en sammenligning. Eksempelvis er der allerede blitt foreslått å gjøre bruk av akslerasjon eller trykket hos en penn når en signatur skal følges. Imidlertid blir de resulterende signaler forvirret av målestøy og har hittil ikke gitt adekvat sikkerhet ved operasjon, idet signaturbekreftelse er knyttet til to like ufordelaktige risika-godtagelse av en falsk signatur som ekte og avvisning av en ekte signatur.

Det er derfor blitt foreslått å måle pennhastighet, som er støyfri, som omtalt i US-A-4.363.023 og US-A-4.397.033. Bekreftelse basert på sammenligning av kurver av hastighetskomponenter registrert langs to akser i et rektangulært koordinatsystem, idet hastigheten er karakteristisk for to signaturer, hvor en slik signatur er referansesignaturen mens den andre signaturen er signaturen som skal bekreftes mot referansesignaturen.

Som tidligere angitt må sammenligningsresultatet ha en høy grad av visshet for både å unngå falske signaturer og også å gjenkjenne ekte signaturer, og derfor blir behandling en vanskelig sak. Dessuten, hvis en pålitelig løsning på problemet med bruk i områder slik som kreditt og betalingskort skal nås, må behandling av registrerte hastighetssignaler selvfølgelig ikke ta lenger tid enn ca. 20 til 30 sekunder, ettersom det urealistisk å tenke seg at brukere vil tolerere noe vesentlig lenger periode. Lys av den dobbelt sikring som er nødvendig, gjør dette tidskravproblemet ennu mer vanskelig å løse.

En signatur, nærmere bestemt dens hastighetsvariasjoner, er uomtrentlig karakteristisk for individet, men disse karakteristika er ikke uforander-lige. Faktisk kan det endog hevdes at den samme person aldri lager to identiske signaturer med hensyn til både skrivestil og skrivehastighet. Skrivesignalets karakteriske kurver sammenfaller derfor ikke p.g.a. hovedsaklig tidsknyttede endringer.

Dette problem er kjent og en løsning er allerede blitt foreslått, som omhandlet i US-A-4.040.012. Ifølge den sistnevnte løsning av problemet, blir det målte signalet, som er et tids-knyttet trykksignal, brutt opp i minst to segmenter..Hvert slikt segment forskyves bakenfra til fronten av det korresponderende referansesignalsegmentet i påfølgende trinn, for å gi maksimum korrelasjon. I en andre fase, med segmentene anbragt motsatt hverandre ifølge den tidligere etablerte maksimum korrelasjon, blir tidsskalaen, og, derfor, segmentets hastighet variert på hverandre følgende trinn og en andre korrelasjon etableres. Maksimumskorre-lasjonen for hvert segment kombineres så til å gi en maksimum korrela-sjonsverdi, og denne sammenlignes med en referanseverdi for å sikre at maksimumskorrelasjonsverdien ikke avviker fra referanseverdien med mer enn et forutbestemt minimum.

I den løsning som er foreslått ved US-A-4.040.012 blir korrelasjons-teknikken som anvendes til å sentrere og graduere segmentene for målt-signal relativt referanse-signalsegmentene også anvendt for signatur-gjenkjennelse. I praksis er denne gjenkjennelsesform ekvivalent med sammenligning av formen av de grafiske insignier i den utstrekning at den anvender kriterier som er datert til den generelle form av kurvene. Slike kriterier er de samme som de som setter en menneskelig observatør til å sentrere og graduere kurvene ved en visuell sammenligning av disse.

Følgelig, med anvendelse av disse kriterier til å kontrollere signaturen mot en referanse konsentreres til å sammenligne den generelle form av kurven, men dette er utilstrekkelig ettersom to mennesker som lager den samme signaturen frembringer hastighetskurver som vil ha den samme generelle form, dvs. hvilke har det samme antall topper som har lignende former. Følgelig kan en forfalsket signatur gi en like så høy korrela-sjonsfaktor som den ekte.

Korrelasjonskriteriet, som er nyttig for sentrering og justering av tidsskalaen for de forskjellige kurvesegmentene relativt de korresponderende referansesegmentene, er derfor uegnet for den faktiske kontroll eller gjenkjennelsesoperasjon, ettersom den lett fører til at en forfalsket signatur tas for å være en ekte signatur.

Det er nøyaktig formålet ved denne oppfinnelse å hjelpe til å løse samtlige av de tidligere angitte problemer med en høy grad av sikkerhet. Hva angår signaturen,- vil den løsning som er tilveiebragt ved oppfinnelsen hjelpe til med å eliminere falske signaturer, selv om de kan ligne hverandre i sin skrivestil, og å bekrefte en høy prosentandel av ekte signaturer, innbefattende signaturer hvis dynamikk ikke er spesielt slående, i løpet av meget kort tid.

Denne oppfinnelse vedrører derfor en fremgangsmåte for å sammenligne en håndskrift med referanseskrift som angitt i krav 1 og å anvende fremgangsmåten.

Utviklingen av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er resultatet av observasjon basert på en systematisk analyse av prosedyrer knyttet til håndskriften, og nærmere bestemt signaturene, hos forskjellige individer. Observasjon har hjulpet til å avdekke visse konstanter og formen av de ustabile parametre i det normale forløp av slike prosedyrer, slik at regler kan utledes som både øker sikkerhet og øker hastigheten av prosedyren for sammenligning av kurver som imidlertid ikke er identiske.

Disse observasjoner, nærmere bestemt hva angår signaturer, viser at den signaturgenererende mekanismen oppdeles i et antall segmenter hvis antall varierer fra en signatur til en annen, men som er konstant for en forutbestemt signatur. Ekstraordinære tilfeldige signaler finnes å opptre mellom segmentene. Imidlertid kan del av signalet av og til bli funnet å mangle innenfor hvert segment. To endringstyper er funnet for hvert segment, nemlig en variasjon av segmentposisjon relativt posisjonen for hosliggende segmenter, og en variasjon av segmentvarighet. Retetningen og størrelsen av endringene for et segment er uavhengig av de for de hosliggende segmenter.

Disse observasjoner førte til ideen med å standardisere hvert segment relativt de korresponderende segmenter hos referansesignaturen, i hvilken hensikten segmentene i signaturen som skal bekreftes bevirkes til å sammenfalle med referansessignatursegmentene og deres respektive tidsskalaer modifiseres i avhengighet av de i referansen.

Det ble funnet at varigheten av segmentene i signaturene hos samtlige individer ligger mellom 500 og 700 ms. Tester viste at tilfredsstillende resultat oppnås ved å adoptere en gjennomsnittsvarighet av 600 ms. Behandling av hastighetskurvene i 600 ms segmenter og standardisering derav reduserer behandlingstiden til mindre enn 30 sekunder mens der gis høy pålitelighet, idet den faktiske sammenligningsoperasjon på basis av standardiserte segmenter er meget forenklet ved pre-standardiseringen.

Hastighetssignaler oppnås langs to akser med rektangulære koordinater ved elektromagnetisk induksjon med bruken av en penn som har en permanent magnet som har et aksielt magnetfelt, idet variable spenninger frembringes som er proporsjonale med hastighetskomponentene langs de to aksene for rektangulære koordinater i to deler av viklinger som krysser hverandre i rett vinkel under skriveoverflatens plan. US-A-4.363.023 og US-A-4.397.033 beskriver et slikt system i detalj og det kan henvises til disse publikasjoner hvis der er behov for å vite mer om de anvendte midler for å frembringe hastighetskurver, idet sistnevnte ikke er beskrevet her fordi de ligger utenfor oppfinnelsen og ikke er nødvendige for en forståelse av denne.

Signa turbek ref telse ved sammenligningsmetoden ifølge oppfinnelsen nødvendiggjør registreringen av de karakteristiske hastighetskurver i signaturen for den angjeldende person i et datamaskinlager, i lageret på et lagerkort, som omfatter et halvlederlager, på et magnetspor eller på en hvilken som helst annen passende støtte. I praksis, og for å sikre at referansene er representative kun for en enkelt signaturprøve som aldri vil bli gjengitt identisk, frembringes et karakteristisk gjennomsnitt av et antall signaturer. Dette er mer representativt for signaturkonstantene og hjelper til å eliminere et antall av eksepsjonelle signaler og å kompensere for det uhelsmessige fravær av visse segmentdeler, en hendelse som det er referert til i det foregående. Denne referanse forberedes fra et antall signaturer, som en regel fra mindre enn fem signaturer, ved å dele slike signaturer i 600 ms sekvenser og behandle deres innbyrdes standardisering som beskrevet tidligere, hvoretter de to hastighetskurvene, henholdsvis Vxog Vy, som tilsvarer gjennomsnittet av samtlige kurver forberedes.

En utførelsesform av praktiseringen av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er vist skjematisk og ved eksempel i de vedlagte tegninger, hvor:

Fig. 1 er et generelt blokkskjematisk diagram av fremgangsmåten,

Fig. 2-4 er operasjonstabeller for signalbehandling,

Fig. 5 og 6 er diagrammer for signaturhastighetsregistrering, og

Fig. 7 er operasjonstabellen for en variant av behandlingen vist i fig.

2-4.

Fig. 1 illustrerer i skjematisk form hvorledes metoden for sammenligning av en signatur med en referansesignatur" ifølge oppfinnelsen forløper. Et rektangel A representerer lesning av referanse R som anvendes for sammenligning og et rektangel B representerer hvorledes signaturen S oppnås i formen av to hastighetskurver Vxog Vy.

Et rektangel A' betegner en eventuell for-behandling av referanse-dannelsen, et trekk som ligger utenfor omfanget av denne oppfinnelse. Signaturens hastighetskurver knyttet til rektangel B er i et rektangel C\oppdelt i segmenter og i tidsforskjøvet som tidligere beskrevet med henvisning til de korresponderende segmenter hos referansen lest av rektangelet A. Segmentlengder utføres like i et rektangen C2. Signalsegmentene som således standardiseres i rektanglene og C2blir så sammenlignet med referansesegmentene i et rektangel D, hvoretter sammenligningsresultatene sendes til en beslutnings-tagende rombe E som bestemmer hvorvidt sammenligningsresultatene er godtagbare eller ikke. Godtagelseskriteriene bestemmes statisk slik at uoverensstemmelsen mellom referansen og signaturen som sammenlignes forblir innenfor godtagbare sikkerhetsgrenser, med adekvat fleksibilitet til å godta normale variasjoner mellom to ekte signaturer. Uoverensstemmelses-justering avhenger derfor av signaturprøven som anvendes og hvor representativ den er.

Operasjonene for standardisering av segmentene vil nå bli vurdert i nærmere detalj, idet slike operasjoner forløper ved sekvensmessig søking etter forskyvningen hos hvert hastighetssignalsegment i signaturen som skal bekreftes fra det korresponderende referansesegmentet.

Den faktiske forskyvningssøkning vil bli beskrevet med henvisning nærmere til operasjonstabellen i fig. 2, hvor 14 tilsvarer indeksen ved starten av det spesielle segmentet som vurderes i referansesignalet, J4 tilsvarer indeksen for starten av segmentet som korresponderer med målesignalet i signaturen som skal sammenlignes, D betegner tidsforskyv-ningen og NSECT betegner antallet av like tidsskalatrinn ved hjelp av hvilke hvert referansesignal og målesignalsegment oppdeles til å danne de analyserte prøver.

For å foreta sammenligningen, blir segmentet av målt-signal først forskjøvet fra referansesignalet negativt med NSECT/2 trinn, hvoretter segmentet av målt-signal forskyves med et positivt trinn til et antall trinn som også er lik NSECT/2.

Ved hvert forskyvne trinn av det målte signalet, blir en størrelse DMIN beregnet i rektangel 7, idet en slik størrelse tilsvarer summen av de to uttrykkene angitt i rektangel 7, i hvilket uttrykk VXR og VYR hastighetskomponentene langs henholdsvis x_ og y_ av referansesignalet, og VXM og VYM er de korresponderende hastighetskomponentene for det målte signalet.

Først blir en verdi XYMIN=MAX innført i et lager representert ved et rektangel 8. En sammenligning foretas i romben 9 for å se hvorvidt verdien DMIN beregnet i rektangel 7 er mindre enn verdien XYMIN som er lagret i rektangelet 8. I tilfellet av et bekreftende svar, sender den høyre armen hos romben 9 verdien DMIN inn i lageret 8 med den korresponderende verdien av D for å erstatte den tidligere verdien, og den venstrearmen av romben 9 instruerer sammenligningsromben 10 til å gå frem med et trinn. Hvis verdien som er plassert i sammenlignings-rombene D<NSECT/2, vil den venstre armen, som er i støyforbindelse med inngangen på rektangelet 7, trinnforskyve på det målte signalet med et trinn D = D + 1 og den samme operasjonen som beskrevet skaper påny inntil kompartorromben 10 fremviser en verdi D>NSECT/2, idet den høyre armen hos romben 10 så aktiveres og forskyvningen av det målte signalet opphører.

Ved fullførelsen av denne operasjon, plasseres signalet som korresponderer med det målte segmentet relativt signalet for det korresponderende segmentet for referansen ved å adoptere den forskyvning D som lagres i rektangelet 8 for hvilken den laveste differanse DMIN ble oppnådd.

Der begynner så det andre trinnet ved standardiseringsprosedyren omfattende å bestemme tidsfaktoren som behøves for å korrigere målt-signal segmentet for å summen av amplitudedifferansene av X og Y hastighetskomponentene i målt-signal segmentet skal være minst mulige sammenlignet med den korresponderende sum av det like segment i referansesignalet.

I denne hensikt blir de nevnte summer sammenlignet ved å anvende på hvert målt-signal av prøve en tidsfaktor som øker i trinn med multipli-seringsf aktoren 0,05 i området fra 0,75 til 1,25 ganger varigheten (lengden) av referansesignalsegmentet.

Idet der vises til operasjonstabellen i fig. 3, korresponderer 12 med indeksen for starten av referansesignalsegmentet og 12 korresponderer med indeksen for starten av målt-signal segmentet, TW korresponderer med tidsfaktoren og NSECT korresponderer med antallet inkrementer av 0,05 multiplikasjonsfaktoren i området som strekker seg fra -0,25 til +0,25 ganger varigheten av referansesignalsegmentet.

For hver verdi av multiplikasjonsfaktoren TW, beregnes en størrelse DIFZ i rektangel 11 i operasjonstabellen i fig. 3, idet verdien DIFZ er summen over hele signalf rekvensen av differansen mellom amplitudene av referansehastighetskomponentene VZR og amplitudene av målt-signal-hastighetskomponentene VZM.

En sammenligning foretas i en beslutnings-dannende rombe 12 av resultatet av hver operasjon som oppstår fra differanser oppnådd for hver tidsfaktor fra den foregående verdi lagret i lageret 13. Hvis sammenligningen viser at verdien som er beregnet i rektangel 11 er mindre enn verdien i lager 13, blir ny verdi erstattet deri for den tidligere verdi, sammen med den korresponderende tidsfaktorverdi TWARP = TW. Etter at operasjonen i rektangel 11 er blitt utført for hele området av verdier av multiplikasjonsfaktoren TW som dekker fra -0,25 til +0,25 ganger standard segmentvarighet, beholder lageret 13 derfor den minste uover-ensstemmelse med den korresponderende tidsfaktor TWARP = TW. Samtidig bestemmer slutten av sammenligningsprosedyren i det indikerte tidsfaktorområdet starten av det neste segmentet av målt-hastighet-signaler J = TOFST som er en mellomliggende variabel.

Etter at hvert segment i målt-hastighetsignalene i signaturen er blitt tilegnet en forskjøvet verdi D og en tidsskalamultiplikasjonsfaktor TW, blir hvert hastighetssignalsegment standardisert ved hjelp av disse to korresjonsf aktorer.

Følgelig blir de respektive segmenter i målt-signatur hastighetssignalene sammenlignet med de i referansen kun på basis av segmentene i de standardiserte målte hastighetssignalene. Sammenligningsprosedyren vil bli beskrevet med henvisning til operasjonstabellen i fig. 4.

Sammenligningsprosedyren er basert på beregningen av punkt-til-punkt distansen i et plan definert av to akser Ox og Oy på hvilke hastighetskomponentene VX og VY av de målte og standardiserte signaler er plottet.

I dette plan er referansesignalet representert ved en posisjonssekvens Ri, R2, ... Rnav signalhastighetskurven som har som sine koordinater hastighetskomponentene VX og VY.

Posisjon Rj av sistnevnte kurve, har eksempelvis som koordinater verdiene av hastighetene VRX og VRY ved tidspunktet t]_. Samlingen av posisjonene R\, R2, ... Rnrepresenterer odogrammet for referansesignal-ene.

Odogrammet av hastighetssignalene for signaturen som skal sammenlignes med referansehastighetssignalene følges i det sistnevnte plan, idet odogrammet er en sekvens av posisjoner M]_, M2, ... Mnsom representerer hastighetskomponenter VMX, VMY ved tidspunkter Tj, T2, ... Tjsj respektive, hvis koordinater er verdiene av hastigheten VMX, VMY ved henholdsvis tidspunktene Tj, T2, ... T]\j.

Punkt-til-punkt distansen korresponderer med den euklidiske distanse mellom et punkt Mj for signaturhastighetssignalene og en posisjon for referansehastighetssignalene som tjener som sammenligningselement, idet de to posisjonene vurderes på det samme tidspunktet tj.

Eksempelvis, for en posisjon Rj, vil distansen med posisjonen Mi tilsvare

Ek

det samme tidspunktet tj og være lik lengden av vektoren MjRj som beregnes av rektangel 15 ved hjelp av formelen deri. Disse distanser beregnes for hver posisjon som korresponderer med tidspunktene tj, t2,

... tn.

Etter at distansen er blitt beregnet for en posisjon, gjennomgår resultatet en godtagelsestest som omfatter to faser.

Den første fasen utføres i rektangen 16 og består i å danne forholdet mellom distansen som er beregnet i rektangel 15 og modulen av hastigheten av referansesignalet som vurderes samtidig. Dette forhold uttrykkes som følger:

I den andre fasen av godtagelsestesten blir forholdet som leveres av rektangelene 16 overført til en beslutnings-dannende rombe 17 som bestemmer å godta forholdet som vedrører det spesielle punktet som vurderes av hastighetssignalodogrammet for signaturen når slikt forhold er under en forhåndsbestemt godtagelsesterskel.

For eksempelvis, hvis godtagelsesterskelen er 0,5, blir en posisjon ved tidspunktet t± i odogrammet av hastighetssignalene for signaturen godtatt hvis distansen mellom slik posisjon og posisjonen ved samme øyeblikk tj i odogrammet av referansehastighetsignalene er høyst lik halvparten av distansen mellom opprinnelsen og slik posisjon ved tidspunktet tj i odogrammet for referansehastighetssignalene.

Hver posisjon under godtagelsesterskelen summeres i rektangel 18. Romben 19 totaliserer samtlige posisjoner for hvilke rektangelet 16 har beregnet et forhold. Sålenge som totalen av slike posisjoner, uansett godtatt eller ikke, har nådd en forutbestemt verdi, sender romben 19 ved hjelp av sin venstre arm en instruksjon til forflytning til den neste posisjon i odogrammet av hastighetssignalene for signaturen som skal sammenlignes, og den samme sekvensen av operasjoner gjentas for hver av de andre posisjonene i odogrammet inntil antallet av posisjoner når det forutbestemte antall er angitt ved romben 19.

Den høyre armen av romben 19 blir så aktivert og et rektangel 20 beregner nivået av godtatte posisjoner NACC relativt det totale posi-sjonsantallet NTOT. Når nivået eller forholdet overskrider en forutbestemt terskel angitt i rombe 21, blir den høyre armen derav aktivert og signaturen godtas, forøvrig aktiveres den venstre armen og signaturen avvises. Signaturgodtagelse kan fortsette på forskjellige måter ifølge den bruk som kreves foretatt av denne form for kontroll eller gjenkjennelse, idet det generelle siktemål er å sikre at den ukjente personen som har signert og hvis signatur er blitt sammenlignet med signaturen av en kjent person i realiteten er den kjente personen, under anvendelse av kontrollerings eller gjenkjennelsesmidler som er spesifikke for den personen og ikke et kodingselement som tilegnes vilkårlig en slik person og som er i stand til å kunne stjeles. I tilfellet med denne oppfinnelse, kan ingen annen person, selv om referansen bæres av et magnetspor eller av et passivt lager som er i beskyttelse hos den aktuelle person og derfor er i stand til å kunne stjeles anvende den p.g.a. at dynamikken i signaturen som anvendes her som sammenligningselement ikke kan erverves av en tredje person selv om slik tredjeperson er i stand til å forfalske skrivestilen i signaturen.

Diagrammene i fig. 5 og 6 viser nyttigheten av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Fig. 5 viser hastighetsdiagrammene for to signaturer, idet signaturen med stiplet linje er referansesignaturen og den andre er signaturen som skal sammenlignes. Begge signaturer er laget av samme person. P.g.a. forskyvningene mellom de sammenlignbare signaler, er korrelasjon mellom toppene i de to kurvene meget lav, kun 6%. Det er klart at det er umulig på denne basis å bestemme et godtagelsesforhold hvis korrelasjonen mellom toppene av de to kurvene, sees å korrespond-ere er så lav som 6%.

Fig. 6 illustrerer de samme to kurver, idet referansen er en stiplet linje og hastighetskurven for signaturen som skal måles er i heltrukken linje, idet sistnevnte signatur er blitt forbehandlet ifølge det foregående. I dette tilfellet er korrelasjonsforholdet mellom posisjonen for de to kurvene 72%.

Man har i praksis funnet at minimumskorrelasjonsterskelen sikkert kan settes på 40%. Det er blitt bekreftet at selv i tilfellet med to signaturer som er like til forvekslingspunktet med hverandre, idet en av dem er ekte og den andre falsk, overskrider korrelasjonsforholdet ikke 20 til 30%. Imidlertid er sjelden og rent uhelsmessig at noen lager en signatur med et korrelasjonsforhold under 40%. Det faktum at fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tillater lett oppdagelse av faktumet at to signaturer, selv om de ligner hverandre fullstendig grafologisk, ikke er blitt gjort av samme person, viser at fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tilveiebringer langt større sikkerhet enn den sikkerhet som tilveiebringes ved enkel grafologisk sammenligning.

Som tidligere angitt kan den prosess som er beskrevet i det foregående i detalj med henvisning til sammenligningen av hastighetskurvene for de to signaturene, hvor en av signaturene er en referansesignatur, anvendes på sammenligningen av andre karakteristiske håndskriftkurver.

I dette tilfellet vil det være vanligere å sammenligne en kurve med en katalog av kurver som hver korresponderer med en bokstav eller endog med en stavelse. Tar man som et eksempel identifiseringen av et antall tegn ved deres hastighetskurve, sammenlignes i den fremgangsmåte som er hittil beskrevet den registrerte kurve med hver av de katalogiserte kurver. Denne sammenligning vil vise at den registrerte kurve korresponderer med det'katalogiserte tegn hvis kurve har den høyeste likhetsforhold til den registrerte kurven.

Det generelle diagram i fig. 7 viser operasjonen av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen når sammenligningen ikke gjøres med hensyn til en kurve, slik som i tilfellet med signaturbekreftelse, men i forhold til en katalog. Operasjonene ved standardisering av kurven som skal sammenlignes relativt referansekurven er identiske med operasjonene som er beskrevet hittil og vil derfor ikke bli ytterligere beskrevet her. Den fullstendige behandling utføres i et rektangel 22 omfattende to innganger S, R for henholdsvis kurven som skal sammenlignes og for referansekurven. Den andre inngangen R er koplet til kurvekatalogen 23 som utmater de katalogiserte kurver fortløpende på den andre inngangen R.

Utgangen D hos rektangen 22 leverer derfor en verdi som korresponderer med likhetsnivået som oppstår fra sammenligningen mellom de to kurvene. Et slikt nivå i tilfellet av den første sammenlignete kurven korresponderer med det oppnåelige maksimum og en sammenligningsrombe C vil automatisk få sin høyre aktivert til å utmate til et rektangen 24 verdien T av nivået som korresponderer med TMAX. Når resultatet av likhetsnivået som oppstår fra sammenligningen mellom den registrerte kurve og den andre kurven i katalogen 23 oppnås, sammenligner romben C denne verdi med nivået som er lagret i rektangelet 24. Hvis en slik verdi er større, erstatter den verdien som er tidligere lagret og en sammenligningsrombe N aktiveres, forøvrig aktiveres sammenligningsromben N av den venstre armen hos sammenligningsromben C. Romben N bestemmer hvorvidt antallet av sammenligninger som foretas på den samme målte kurve eller lik eller mindre enn antallet av kurver i katalogen 23. Hvis slikt antall er mindre, aktiveres den høyre armen på romben N og anroper den neste kurven i katalogen 23. Når antallet er lik antallet kurver i katalogen 23, indikerer den venstre armen hos romben N den kontrollerte eller gjenkjente kurven som korresponderer med kurven hvis likhetsnivå er størst og som lagres i rektangelet 24.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte for å sammenligne en håndskrift med en referanseskrift ved måling av signaler Vx og Vy som er karakteristisk for hastighetskomponentene langs henholdsvis abscissen og ordinaten i et rektangulært koordinatsystem, idet slike signaler registreres under følgingen av de respektive skrivninger, hvor hvert hastighetssignal Vx , Vy av skriften som skal sammenlignes og av referanseskriften oppdeles i forskjellige diskrete tidssegmenter av bevegelsen som frembragte skriften, idet posisjonen av hvert slikt segment av skriften som skal sammenlignes koordineres med det korresponderende segmentet av bevegelsen hos referanseskriften, idet en korreksjonsfaktor bestemmes som er avhengig av tidsvariasjonen mellom hvert bevegelsessegment i skriften som skal sammenlignes og det korresponderende bevegelsessegment i referanseskriften, karakterisert ved at odogrammene i signalene av hastighetskomponentene for skriften som skal sammenlignes og for referanseskriften følges i et plan avgrenset av to akser, henholdsvis OX, OY, idet henholdsvis posisjoner Rj til Rn og My til Mn av henholdsvis referanseskriftodogrammet og odogrammet av skriften som skal sammenlignes, velges ved tidspunkter tj til tn , og at den euklidiske distanse mellom de respektive posisj oner i de to odogrammer som korresponderer med lengden av vektoren M\ R\ , dvs.:

er kalkulert, en lokal godtagelsestest som korresponderer med forholdet:

anvendes på resultatet, posisjonen Mj godtas hvis forholdet er under en forutbestemt godtagelsesterskel og operasjonen gjentas inntil posisjon Mn.

2. Anvendelse av fremgangsmåten som angitt i krav 1 for å sammenligne en signatur med en referansesignatur.