NO820122L - Heparinvev og fremgangsmaate for fremstilling derav - Google Patents

Description

Heparinvev og fremgangsmåte for fremstilling derav.

Foreliggende oppfinnelse angår omredet heparinisering av blod, spesielt for anvendelse ved invitro-testing av blodprøver.

Heparin tilveiebringes normalt av den farmasøytiske industri som et alkalimetall- (f.eks., primært natrium) eller jordalkali- (f.eks. kalsium) salt med henblikk på den be-grensede stabilitet for den frie syreformen av heparin.

Saltene foreligger vanligst for farmasøytisk bruk i form av løsninger. Faste heparinsalter er litt hygroskopiske- og absorberer gradvis vann medmindre de holdes i omgivelser med lav fuktighet. De er heller amorfe enn krystalliske og er tilgjengelige som fine pulvere.

Både løsninger og faste former av heparinsaltene anvendes konvensjonelt i blod-gass-analyser hvor de tjener som antikoaguleringsmidler for å holde det blod som skal testes flytende. Blod-gass-analyser brukes meget i diagnostisk medi-sin, idet oxygen- og carbondioxyd-innholdet i blodprøver har spesiell betydning. Fra slike målinger kan en lege oppnå nøyaktige oxygenavlesninger, fra hvilke han mere nøyaktig kan forutse pasientens supplerende oxygenbehov.

Målingen av arteriell blodgass omfatter normalt å suge en blodprøve inn i en sprøyte som inneholder et antikoaguleringsmiddel og så injisere blodprøven i et analyse-instrument. Antikoaguleringsmidlet brukes for å bibeholde blodprøvens flytende tilstand slik at blodgassenes partial-trykk forblir ved i det vesentlige samme nivå som da prøven ble sugd inn i sprøyten.

Selv om fremgangsmåten synes enkel og rettfrem, er det mange muligheter for at feilkilder kan innføres. En spesiell feilkilde er funnet å være resultatet av den fremgangsmåte som brukes for å tilsette antikoaguleringsmidlet til de oppsugde blodprøvene.

Det er tre primære fremgangsmåter for innføring av et antikoaguleringsmiddel, som f.eks. haparin, i blodprøvene. Den første metoden omfatter oppsuging av en mengde heparin-løsning i en sprøyte for å fukte innerveggene. En betydelig del av overskuddet av heparing fordrives og blodet suges så inn i sprøyten fra pasienten. Blodet som trekkes opp blander seg med heparinløsningen for å hindre koagulering. Feilen i denne metoden oppstår ved at en ubestemt mengde heparinløs-ning blir igjen i sprøytens indre, nålmidten og kanylen. ,„,, Som resultat av dette fortynnes den oppsugde blodprøven av en ubestemt mengde heparinløsning, hvilket i de fleste tilfeller fører til mindre nøyaktige blodgass-data.

Den andre metoden omfatter bruken av prehepariniserte sprøyter. Disse sprøyter fremstilles ved å avsette lyofilisert heparin på sprøytens indre overflate. De er funnet å variere når det gjelder beliggenheten av og mengden av heparin på sprøytesylinderveggen. Det avsatte heparinets oppløsnings-hastighet i blodet er langsommere enn det optimale og er ufor-utsebar. Denne langsomme oppløsningshastighet kombinert med varierbarheten i mengde fører til delvis blodkoagulering, og derved innføres en feilkilde i analysen. Fordi lyofilisert heparin er vanskeligere og mere komplisert å fremstille og bruke enn en heparinløsning, er disse prehepariniserte sprøyter funnet å være dyrere uten i forhold , til dette å minske mengden av potensielle feil..

Den tredje metoden som nylig er lansert, omfatter

å plassere en antikoaguleringstablett i nålsentret til den

sprøyten som brukes for å oppnå en blodprøve fra en pasient. Blodet som strømmer gjennom nålen og inn i sprøyten oppløser

tabletten og blodet hepariniseres . Disse tabletter består av et salt av heparin, et tablettbindemiddel og en pH-regulerende substans. Selv om oppløsningshastigheten for disse tabletter

er rask sammenliknet med den hepariniserte sprøyten, er den tid som kreves^for desintegrering opp til 20 sekunder, og for fullstendig oppløsning opp til to minutter. Bruken av disse

tabletter krever også et blandetrinn etter at blodet er suget opp i sprøyten. Tablettbindemidlet og pH-regulerings-sub-stansen er tilsetningsmidler som krever mere penger og mere komplisert fremstilling.

Foreliggende oppfinnelse gjelder mikrofibre av amorfe heparinsalter som har et gjennomsnittlig forhold mellom lengde og diameter på minst '20 (og fortrinnsvis minst 80) , åpne, ikke-vevde vevnader av fibrene, fremgangsmåter for fremstilling derav og en fremgangsmåte for heparinisering av blod som omfatter å blande heparinsalt-mikrofibre (vanligvis en vevnad av slike fibre) med blod. Mikrofibrene er spesielt anvendbare ved in vitro blodtest-fremgangsmåter. De utgjør'.;"én;meget raskere oppløselig heparinkilde, som ikke fortynner det blod som hepariniseres. De er enkle og billige å fremstille og kan hensiktsmessig kvantiseres i individuelle testnåler og sprøyter.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen omfatter å presse en vandig heparinsaltløsning inn .i et stort overskudd av en væske som er et ikke-løsningsmiddel for heparinsaltét. Det er i forbindelse med foreliggende oppfinnelse oppdaget at når det anvendes en meget større mengde ikke-løsningsmiddel (en gass-strøm som f.eks. luft eller nitrogen eller et flytende ikkeløsningsmiddel som f.eks. isopropanol), kan vannet fjernes meget raskt fra heparinsaltløsningen mens den sistnevnte er i rask laminær, bevegelse og heparinsaltfibrene dannes, istedenfor et blokkformet bunnfall. Dersom det anvendes et flytende ikke-løsningsmiddel, er således volumforholdet mellom ikke-løsningsmidlet og den vandige heparinsaltløsningen 10 eller større (f.eks. fra 10 til 50) og er fortrinnsvis 20 eller større.

Foreliggende oppfinnelse vil forståes bedre- ved at det vises til tegningene hvor Figur 1 er et skjematisk diagram av et apparat for fremstilling av en mikrofibrøs vev ifølge oppfinnelsen; '

Figur 2 er et forstørret snitt gjennom en fibrøs

vev ifølge oppfinnelsen; og

Figifr 3 er et skjematisk diagram som illustrerer et alternativt apparat for fremstilling av en mikrofibrøs vev ifølge oppfinnelsen.

I apparatet i fig. 1 dannes mikrofibrene i en strøm av en inert gass. Den del av apparatet som blåser mikrofibrene kan være1 en konvensjonell struktur slik den eks.empelvis læres i Wente, Van A., "Superfine Thermoplastic Fibers", i Industrial Engineering Chemistry, vol. 48, sider 1342 et seq (1956), eller i rapport nr. 4364 fra Naval Research Laboratories, publisert 25. mai 1954, med tittelen "Manufacture of Superfine Organic Fibers" av Werite, V. A.; Boone, D. C.; og Fluharty, E. L.

En slik struktur omfatter en dyse 10 som hat et løsnings-injeksjonskammér 11 gjennom hvilket væskeformig fiber-dannende løsning fremføres; dyseåpninger 12 arrangert på linje på tvers av dysens fremre ende og gjennom hvilke den fibér-danriende løsning føres; og samvirkende gassåpninger 13 gjennom hvilke en gass, typisk luft eller nitrogen, trykkes med meget høy hastighet. Denne gasstrøm med høy hastighet trekker ut og fortynner den'fiber-dannende heparinløsningen, hvorpå det fiberdannende heparinet blir fast i form av mikrofibre under fremføringen til en oppsamlingsanordning 14. Denne anordningen er typisk en fint perforert, sikt, som i dette tilfelle foreligger i form av et bånd i lukket sløyfe, men som kan fore-ligge i andre former som f.eks. en flat sikt eller en trommel eller en sylinder. Et gassuttrekningsapparat kan være plassert bak sikten for å hjelpe til ved avsetningen av den mikrofib-røse veven 22 og med fjerning av gass. Det vil være klart for fagmannen at arbeidsbetingelsene må reguleres for å unngå nedbrytning av heparinet.

Veven, som vist i fig. 2, kan oppdeles eller formes til mange forskjellige former, f.eks. plugger, skiver, kuber, osv. Krysningspunktene for de enkelte fibrene i vevene kan være delvis eller helt sammensmeltet.

Apparatet i fig. 3 danner vevene ved utfelning av mikrofibrene fra'løsninger. Apparatet omfatter en heparin-løsnings-injeksjonsdel, et system for sirkulering av ikke-løsningsmidde.l-væske og en del for avtagning av vev. Væske-systemet består av et oppsamlingsreservoar 30 og en filament-fortynnings-seksjon 36. På linjen mellom reservoaret 30 og fortynningsseksjonen 36 er en pumpe 32 og en strømningsmåler 34 som kan brukes for å regulere væskens strømningshastighet. Valg av væske er avhengig av de omgivelser heparinet skal brukes i. Heparinløsningen injiseres i væskestrømmen.ved filamentfortynningsseksjonen 36 gjennom injeksjonsåpningen 44. Heparinløsningen kommer inn i injeksjonsåpningen 44 fra heparinreservoaret 38 etter å ha passert gjennom regulerings-ventilen 40 og strømningsmåleren 42. Bevegelsen av heparin- løsningen kan lettes ved hjelp av en rekke midler som er kjent på fagområdet, f.eks. en pumpe, lufttrykk, osv. Som ved luftblåsesystemet, er dét nødvendig at fæskestrømmen har en relativ hastighet som er større enn hastigheten for hepa-rinstrømmen. Dé kombinerte strømmer (f.eks. væske og heparin) føres så til avtaksdelen som består av en bevegelig opps.am-lingsanordning 48 hvor mikrofibrene oppsamles i vev-form og væsken går tilbake til væskereservoaret 30 for resyklering. Siktens 48 bevegelser lettes ved hjelp av valser 51 og 53 og

motor 52. Bredden på den dannede vev 54 kontrolleres med målestengene 46. Veven 54.går under en vrivalse 50 som ytter-ligere hjelper til med å fjerne væske fra veven 54. Veven 54 kan så føres til.en tørkeanordning eller til viderebehandling etter ønske.

Heparinsaltvevene ifølge oppfinnelsen er som tidligere

■bemerket, spesielt anvendbare for og tilpasset til visse in vitro-blodtester, f.eks. hvor blodet underkastes dem like etter at de er tatt fra et pattedyr for å stabilisere blodet i flytende tilstand slik at det er egnet for testing. Denne, stabiliseringsreaksjon refereres vanligvis til som heparinisering.

Vevene er, når de pakkes og oppbevares riktig, stabile i flere år under omgivelsesbetingelser eller lenger når

de lagres kaldt. Ved relative fuktigheter på ca. 55 % (ved omgivelsestemperatur, f.eks. 20-25°C) er de fortsatt stabile i flere måneder, selv om de under meget fuktige betingelser absorberer et overskudd fuktighet og deformeres kraftig. De oppløses meget raskt i vandige løsninger, inkludert blod,

tilsynelatende på grunn av den åpne strukturen og det relativt store overflatearealet til mikrofibrene og på grunn av fravær av et fast bindemiddel eller et annet additiv. Således er relativt små biter av hepafinvev (mindre enn ca. en kubikk-centimeter) funnet å oppløses fullstendig i løpet av ca. ett sekund i vann eller blod.

Vevene er moderat stabile mot koboltbestråling og kan således lett steriliseres. De kan absorbere opp til ca. tre megarad mens de beholder ca. 83 % av sin USP-aktivitet og 75 % av antifaktor X^-aktiviteten til heparinsalt-start-materialet. Densiteten til de enkelte mikrofibrene er ca.

1,8 g/cm 3. Surheten til løsninger av heparinsalt-mikrofibre avhenger av surheten til de løsninger som de opprinnelig ble fremstilt fra og surheten i vannet som ille brukt for å oppløse dem. Vevene påvirker imidlertid ikke pH signifikant i de blodprøver som hepariniseres på grunn av den relativt ^.m lille mengde som brukes og bufferkapasiteten til blodet.

Lengden og diameteren til mikrofibrene er avhengig av den fremgangsmåte som brukes for å fremstille dem, f.eks. omrøringshastighet, ekstrusjonsmåte, ekstrusjonshastighet, ikke-løsningsmiddelet (om det brukes) og forholdet mellom ikke-løsningsmiddel og vann. Generelt er de kortere fibrene mindre brukbare for mange formål fordi de er vanskelige å håndtere og danner dårligere vev og matter. Således er gjennomsnittsforhold mellom lengde og diameter for fibrene fortrinnsvis minst 20 og mere> foretrukket minst ca. 80.

Kationet i heparinsaltene velges generelt fra gruppe I eller gruppe II i det periodiske systemet for grunnstoffer og er normalt et alkalimetall, et jordalkalimetall eller sink, f.eks. litium, natrium, kalium, magnesium, kalsium eller sink. Fibre av salter av heparin og alle disse kationer med gjennom-snittlige forhold mellom lengde og diameter på minst 80 fremstilles hensiktsmessig ved hjelp av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Styrken og den strukturelle integriteten til vevene, . deres evne til å skjæres, stanses eller oppdeles til stykker av ønsket form og vekt, deres åpne struktur og store overflate-areal gjør dem velegnet for rask heparinisering av blod under regulerte betingelser, f.eks. i blodgass-analysetester. Slike stykker av veven kan plasseres i en sprøyte på enhver mulig måte,'men innfares fortrinnsvis i sentrum av den nålen som blodprøven som skal analyseres dras opp gjennom. Når de brukes på denne måten, hepariniserer heparinvevstykkene det blodet som suges opp gjennom nålen omtrent øyeblikkelig og eliminerer i det vesentlige alle kjente feilkilder som skyldes inadekvat, heparinisering under blodgass-analysen. Denne metode er raskere enn noen tidligere hepariniseringsmetode, og muliggjør umid-delbar analyse av de blodprøver som er tatt. -Vekten av det fragment som skal brukes i en enkelt

■ sprøyte avhenger av heparinets spesifikke USP-aktivitet og

vil bli målt slik at det tilveiebringes et ønsket nivå av USP-aktivitet, f.eks. minst 250 USP-enheter av intikoagulerings-middel-aktivitet. Densiteten til veven og størrelsen av det oppdelte stykket kan varieres etter ønske. Typiske størrelser er 1,5 til.4 mm i diameter og 1 til 5 mm i tykkelse. Tynnere skiver med større diameter av heparinvev med minst 250 enheter aktivitet kan plasseres i sprøytens sylinder før innføring av trykkstemplet som et alternativ til plassering av veven i nålen.

Fremgangsmåten for fremstilling av mikrofiberen, som utgjør et separat aspekt ved oppfinnelsen, omfatter å presse en vandig heparinsaltløsning ut i et stort overskudd av et fluidum som er et ikke-løsningsmiddel for heparinsaltet. Fluidet kan være en gass som er inert overfor heparinsaltet, som f.eks. nitrogen eller luft, eller et flytende ikke-løsnings-middel for heparinsaltet og fremgangsmåten kan utføres som en sats-operasjon eller kontinuerlig. Tre mere spesielle utførel-sesformer av fremgangsmåten er som følger: 1. En vandig løsning av fra ca. 40 til 60 vekt% heparinsalt presses ut gjennom en liten, konsentrisk åpning i en strøm av tørr, inert gass og blåses ned på en oppsamlings-sikt. Se fig. 1. 2. En vandig løsning av fra ca. 10 til 40 % (vekt/ .vekt) heparinsalt presses inn i et raskt omrørt, tørt, flytende ikke-løsningsmiddel for heparin som f. eks,. methanol, ethanol, 1-propanol, isopropanol, t-butanol, aceton og liknende. 3. En vandig løsning av fra 10 til 30 vekt% heparinsalt blandes kontinuerlig inn i en strøm av flytende ikke-løsningsmiddel,og mikrofibrene oppsamles på en sikt i bevegelse, mens ikke-løsningsmidlet resirkuleres og overskudd vann fjernes fra løsningsmiddel-strømmen. Konsentrasjonen av ikke-løsnings-middel holdes på 95 % eller høyere. Se fig. 3.

Når en sats-prosess anvendes med et flytende ikke-løsningsmiddel (2 ovenfor), må konsentrasjonen av ikke-løs-ningsmiddel holdes høyere enn 90 volum% hele tiden under pro-sessen (resten på mindre enn 10 % er den vandige heparinsalt-løsnin<g>en), og fortrinnsvis holdes konsentrasjonen av flytende ikke-løsningsmiddelpå 95%eller til og med bedre ved 99

■volum% .eller høyere. Således er selv ved 90 % ikke-løsnings-middelvæske de oppnådde mikrofibrene korte og tynne. Konsentrasjonen av flytende ikke-løsningsmiddel holdes ved 95 volum% eller høyere ved den kontinuerlige fremgangsmåten, '-'''i begge tilfeller øker mikrofibrene i lengde (og derfor i forhold mellom lengde og diameter) når vannkonsentrasjonen min-skes. Det foretrukne flytende ikke-løsningsmiddel er iso- ■ propanol, siden det gir de beste mikrofibre.

De mikrofibre som oppnås ved hjelp av de foran nevnte fremgangsmåter inneholder litt vann og der det er brukt et flytende ikke-løsningsmiddel, noe av dette også. Det kombinerte innhold av ikke-løsningsmiddel og vann i mikrofibrene (vevene) går generelt opp til 25 %, vanligvis 10 til 15 %. Vevene tørkes ved hjelp av konvensjonelle metoder som f.eks. vak-uum-ovner, tørre gass-strømmer, utpresning av eller sen-trifugering av overskudd væske fulgt av ovn- eller gass-tør-king, og liknende for å bibeholde fleksibilitet og bøyelighet. De resulterende vev kan så oppdeles, skjæres i skiver, stanses eller deles på andre, konvensjonelle måter på grunn av den innebygde styrke og strukturelle integritet hos vevene. Mere'spesielt kan en vev av mikrofibrene tørkes i en vakuum-ovn ved f.eks. ca..60°C og vil ordinært oppnå ønskelige håndterings-egenskaper i løpet av 2 til 3 timer. En slik tørkecyklus gir typisk produkter med et USP LOD (tap ved tørking) på ca.

7 til 11 %. Den tørketid som kreves for å gi et slikt produkt

kan reduseres ved å variere disse betingelser. Når heparinsaltfibrene tørkes for mye blir de skjellaktige og skjøre, men.vil absorbere vann under regulert fuktighet, f.eks. ca. 25 til 35 %, fortrinnsvis 30 til 35 %, fra atmosfæren og igjen bli bøyerlige.

Følgende eksempler skal illustrer oppfinnelsen, men ér ikke ment å begrense den på noen måte. Alle deler er angitt etter vekt om ikke annet er spes,ielt angitt,

i

Eksempel 1

En prøve på 10 g. natriumheparin (U.S.P-aktivitet 161 enheter pr. milligram) oppløses i 15 g vann slik at det oppnås en løsning med 40 vekt% natriumheparin. Løsningen føres gjennom en kanyle meden spiss-åpning på 0,84 mm (18 "gauge"nål) ved å bruke en sprøyte som pumpe. LøsningeiJ som presses ut fra nålen, blåses av en strøm av komprimert luft ved et trykk på ca. 3400 N/m 2gjennom en dyse med 6,35 mm diameter. De,li;. resulterende mikrofibrene gjøres enda tynnere og tørkes ved å blåse en strøm av varmeluft fra en varmepistol over strømmen, som kommer fra dysen. De dannede heparinmikrofibrene oppsamles ved hjelp av en vevsikt bestående av et stykke laboratorie-brenner-trådduk på 232 cm 2. Det oppnås 300 mg mikrofibre fra 3 ml av løsningen (et utbytte på 25 %), og resten av natrium-heparinet oppsamles som dråper i en panne.

En porsjon av den resulterende vev er funnet.å opp-løse seg øyeblikkelig i vann.

Eksempel 2

Veven av materialet fra eksempel 1 vurderes- som føl-.

ger:

En 12 mm skive av veven som veier ca. 2 mg legges i en liten mengde (ca. 0,5 ml) kaninblod på et urglass og den-oppløses straks.

Tre skiver av veven.med 13 mm diameter utskjæres og veies som differanse etter å være innført i sylinderen til plastsprøyter på 5 ml. Menneskeblod (1 ml) suges inn i hver '- av sprøytene fra et referanseforråd av blod. Veven oppløses på mindre enn ett sekund. Det observeres ingen koagulering. Både referanseforråds-blodets og hver av de hepariniserte prøvenes pH undersøkes ved å bruke pH-føleren i en kommersiell blodgassanalysator, som vist i tabell I nedenfor.

Således påvirker natriumheparinveven ikke blodprøvens pH vesent-lig.

Eksempel 3

Det presses 0,8 ml av en 25 vekt%-ig, vandig løs-

V

ning av natriumheparin inn i en omrørt reaktor som inneholder 50 ml isopropanol fra en sprøyte med 22 "gauge" nål. De resulterende mikrofibrene samles og danner en matte rundt røce-staven. Matten eller veven presses mellom to filtrérpapir-stykker, plasseres på et vakuumfilterapparat dekket med en gummitetning og tørkes ved å sette vakuum på apparatet.

En del av denne vev fjernes og testes på løselighet

i vann. Den oppløses meget raskt.

Eksempel 4

En sprøyte med en 22 "gauge" nål brukes for å eks-trudere. 6,2 g av en 22,5 vandig løsning av natriumheparin i en magnetisk omrørt reaktor som inneholder 120 ml vannfri isopropanol. Blandingen helles i en homogenisator og homogeniseres i ca. 2 minutter ved høy hastighet. Blandingen overføres til Buchner-trakten. i et vakuumfiltreringsapparat, får avsette

seg og et vakuum påføres. Det plasseres et stykke filtrerpapir over natriumheparin-matten eller -veven og en gummi-tet-ning brukes over Buchner-trakten. Etter at veven er suget tørr under vakuum, plasseres den i en vakuum-tørkeovn ved 85°C

i ca. 18 timer. Vevens vekt er 1,587 g (1,395 teoretisk), hvilket indikerer et løsningsmiddelinnhold på ca. 15 %.

Veven deles med et 3,8 mm korkbor for å lage skiver med vekt på ca. 2,5 mg av heparinvev, som oppløses meget raskt i blod eller vann.

Eksempel 5

. Hepa'rinvevprøve fremstilles ved å bruke metoden fra eksempel 4. Veven mikrofotograferes og vevens fibres dimen-sjoner måles. Fibrene.s diametre varierer fra 3 til 50^,um. De relative lengdene til enkeltfibrene finnes å være minst 20 til 30 ganger større enn diameteren. Generelt er lengdene til fibrene '80 ganger eller mer enn 80 ganger større enn diameteren.

Eksempel 6

En 25%-ig, vandig løsning av kalsiumheparin fremstilles'. En prøve (7,2 g) av løsningen utpresses fra en sprøyte gjennom en 0,84 mm (18 "gauge") nål i 200 ml isopropylalkohol. Fibre med et gjennomsnittsforhold mellom leng&e og diameter større enn 80 dannes, oppsamles og tørkes under vakuum ved 50°C i 16 timer. Veven har utmerket integritet og oppløses raskt i vann.

En prøve av denne vev lagres ved 37°C under 75 % relativ fuktighet i 20 dager. Vevens strukturelle integritet bibeholdes og en prøve observeres og oppløses raskt i vann.

En prøve av kalsiumheparinvev steriliseres med ethylenoxyd. Den bibeholder sin fysiske integritet, evne til å desintegrere i vann og antikoaguleringsaktivitet. Blod-gassanalyser som utføres på blod som er behandlet med denne kalsiumheparinvev er like gode som de som anvender seg av natriumheparinvev.

Eksempel 7

A. Fremstilling av sinkheparin.

En prøve på 5 g kalsiumheparinvev oppløses i 20 ml avionisert vann. Til denne løsning tilsettes 20 ml av en vandig løsning av 4,4 g sinksulfat-heptahydrat. Etter ora-, røring i en halv time filtreres løsningen for å fjerne kalsium-sulfat. Til filtratet tilsettes 150 ml methanol slik at det oppnåes et gummeaktig produkt. Løsningsmidlene fjern.es ved dekantering, gummien oppløses i 20 ml vann, filtreres og gjenutfelles med 180 ml methanol Bunnfallet fraskilles ved dekantering av#løsningsmidler, oppløses i 20 ml vann og tilsettes 300 ml isopropylalkohol. Fast sinkheparin utfelles og separeres ved filtrering. Det oppnås 4,47 g etter tørking i luft.

B. Fremstilling av sinkheparinvev.

En løsning av 1 g sinkheparin i 4 ml avionisert vann fremstilles. Ved å bruke en sprøyte med en 0,84 mm (18 "gauge") nål injiseres løsningne gjennom et 0,8^um filter i 100 ml raskt omrørt isopropylalkohol. De resulterende fibre, som har et gjennomsnitts forhold mellom lengde og diameter over 20, danner en vev som separeres ved filtrering og tørkes ved 105°C i en time under vakuum. Totalvekten lii veven er 0,81 g sinkheparin.

En liten plugg av veven observeres å oppløses meget raskt, nesten øyeblikkelig, i vann.

Eksempel 8

A. Fremstilling av magnesiumheparin.

En vandig løsning av megnesiumklorid (300 ml av 5 % vekt/vol.) tilsettes til en 10 g prøve av renset natriumheparin. Løsningens pH justeres til mellom 6,5 og 7,0 (6,6 målt) ved tilsetning av 0,IN saltsyre eller magnesiumhydroxyd. Metanol (300 ml) tilsettes og blandingen omrøres i en halv time. Isopropylalkohol (150 ml) tilsettes og blandingen om-røres i en halv time. Det magnesiumheparinholdige sjiktet separeres ved dekantering og oppløses i 5%-ig (vekt/vol.), vandig magnesiumkloridløsning. Løsningen fortynnes med et like stort volum isopropylalkohol og det magnesiumheparinholdige sjiktet separeres ved dekantering. Dette sjiktet opp-løses i 1%-ig (vekt/vol.), vandig magnesiumkloridløsning og pH justeres til 6,5 til 7,0 (6,7 målt) med 0,IN saltsyre. Løsningen fortynnes med et like stort volum isopropylalkohol og omrøres. Magnesiumheparin utskilles gradvis som en sirup.

Sirupen oppsamles med en sprøyte og utpresses i et omrørt bad av isopropylalkohol. Et bunnfall av magnesiumheparin dannes som oppsamles på filtrerpapir og tørkes under omgivelsesbetingelser slik at det oppnås 9,5 g produkt.

B. Fremstilling av mågnesiumheparin- vev. -

Ved:å bruke magnesiumheparinet fra trinn A fremstilles en 20%-ig (vekt/vekt) løsning av magnesiumheparin i vann. En prøve (10 ml) av denne løsning oppsamles i en sprøyte og utpresses gjennom en 0,84 mm ("gauge") nål i et omrørt bad av isopropylalkohol. Fibre av magnesiumheparin dannes som har et gjnenomsnittlig forhold mellom lengde og diameter som er over 20. Disse fibrene oppsamles på filtrerpapir og tørkes ved 60°C i 30 minutter under vakuum. Flere vev fremstilles fra disse fibre.

Eksempel 9

En 20%-ig, vandig kaliumheparinløsning fremstilles.. Det utpresses 9 g av denne løsning gjennom en 0,84 mm nål i 200 ml isopropylalkohol. Fibre med et gjennomsnittlig forhold mellom lengde og diameter som er større enn 20 dannes, oppsamles og tørkes ved 50°C under vakuum. En plugg av veven desintegreres fullstendig i vann på mindre enn 5 sekunder.

Eksempel 10

Litiumheparin fremstilles fra natriumheparin ved hjelp av i det vesentlige samme fremgangsmåte som i eksempel 8, men ved å anvende litiumklorid istedenfor magnesiumklorid.

En 25%-ig, vandig løsning av litiumheparinet fremstilles og en del (7,2 g) av denne løsning utpresses gjennom en 0,84 mm nål i 200 ml isopropylalkohol. Fibre med et gjennomsnittlig forhold mellom lengde og diameter som er større enn 20, dannes, oppsamles og tørkes under vakuum ved 50°C i 16 timer. En plugg av veven desintegreres fullstendig i vann i løpet av mindre enn 5 sekunder. Fibrene er faste og av utmerket kvalitet for dannelse av en vev.

Claims (10)

1. Mikrofibér av et amorft heparinsalt, -'■ karakterisert ved at den har et gjennomsnittlig forhold mellom lengde og diameter på minst 20.

2. Mikrofibér ifølge krav 1, karakterisert ved at den har en densitet på ca. 1,8 g/cm 3 og et gjennomsnittlig forhold mellom lengde og diameter på minst 80.

3. Åpen, ikke-vevet mikrofibrøs vev av mikrofibre av amorft heparinsalt, karakterisert ved at mikrofibrene har et gjennomsnittlig forhold mellom lengde og diameter på minst 20.

4. Fremgnagsmåte for fremstilling av en mikrofibér av et amorft heparinsalt som har et gjennomsnittlig forhold mellom lengde og diameter på minst 20, karakterisert ved at en vandig heparinsalt-løsning utpresses i et stort overskudd av et fluidum som er et ikke-løsningsmiddel for heparinsaltet.

5. Fremgangsmåte' ifølge krav 4, karakterisert ved at fluidet er en strøm av inert gass.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at fluidet er et flytende ikke-løsningsf niddel for heparinsaltet.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at den vandige heparin-' saltløsningen utpresses kontinuerlig i en strøm av et flytende ikke-løsningsmiddel for heparinsaltet.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at det flytende ikke-løsningsmidlet er isopropanol.

9. Fremgangsmåte for heparinisering av blod, karakterisert ved at en heparinsaltmikro-fiber ifølge krav 1 og blod sammenblandes. )!

10. • Fremgangsmåte ifølge krav 9, karakterisert ved at- blodet suges gjennom en vev av heparinsaltmikrofibre i halsen til et mottakskar.