NO814462L - Fremgangsmaate og anordning for stoeping av batterielementer - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører generelt fremstilling av konstruksjonselementer og spesielt en fremgangsmåte for støping av et flertall metallarmerte plater av betong eller et lignende hellbart og størknende bindemiddel i en støpekasse, likesom et bedret støpeapparat som er hensiktsmessig for fremstilling av metallarmerte plater og andre konstruksjonselementer på basis av betong eller lign.

Støpemetoder og anordninger for fremstilling av flere metallarmerte konstruksjonselementer i en enkelt omgang ved støping av et hellbart og størknende materiale, som betong, en gipsblanding eller lign. i en oppdelt støpekasse (s.k. støpe-batteri) er velkjent på området, jfr. f. eks. US-PS 1 430 763, 2 560 781 og 3 542 329, belgisk patentskrift 564 974, fransk patentskrift 1 095 530 og tysk patentskrift 2 907 969. Slike kjente støpemetoder og anordninger har den ulempe til felles at det kreves skilleorganer i form av forskalingsbord og at sidestyring av bordene med veggpartier av formhulrommet er nød-vendig for fremstilling av plater med en bestemt og jevn tykkelse. I denne kontekst betyr "sidestyring" den nødvendige støtte for å holde skilleorganene i en bestemt stilling i formhulrommet. Et forskalingsbord som i det vesentlige svarer til sideveggenes innerflate i hulrommet og som hviler på formens bunn har f.eks. ingen sidestyring i hulrommet, med mindre det er anordnet mekaniske organer, som ribber, spor, stifter eller lign. på hulrommets vegg for å holde bordene i den fastsatte stilling (dvs for begrensning av platetykkelsen) før armerings-elementene og mindemidlet innføres.

Kjente metoder krever videre i det vesentlige stive og tilsvarende tunge skilleorganer. Dette fører til driftsmessige problemer, fordi både sideføringen og forskalingsbordene i støpekassen samt selve forskalingsbordene tar skade ved langva-rig bruk.

Et annet problem ved kjente s.k. batteri-støpemetoder for fremstilling av metallarmerte betongplater skyldes ulempe-ne ved konvensjonelle metallarmeringer som verken er lette å innføre i støpeformens avdelinger eller lette å holde i korrekt stilling i dem.

Endelig kan uttagning av platene som er fremstilt ved batteri-støping være svært brysom, med mindre støpekassen, som i og for seg kjent, kan tippes mellom en støpestilling og en uttagningsstilling, f.eks. ca. 90° rundt en lengdeakse av kassen. Ved beskikninger som veier i størrelsesorden flere hundre meterton eller mer, krever dette en tung konstruksjon av de kjente støpeapparater, både hva angår støpekassen og tilordne-de tippemekanisme.

Det er følgelig et hovedformål for foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en ny og bedret batteri-støpemetode for fremstilling av metallarmerte plater av betong og lignende bindemidler.

Et annet formål er å bedre produksjonen av metallarmerte plater ved fremgangsmåten for batteri-støping, hvor sidefø-ringer av skilleorganene i støpekassen ikke er nødvendige og hvor bruken av stive og tunge skilleorganer ikke er kritisk.

Enda et formål med oppfinnelsen er at det for plateproduksjon ved batteri-støping sørges for at metallarmeringene for platene har en lagdelt og generelt stiv struktur, som er hensiktsmessig for å opprettholde godt avgrensede støpeavdelin-ger før støpingen, slik at de tillater bruk av skilleelementer som ikke er sideført og ikke må være stive.

Et annet formål med foreliggende oppfinnelse er en fremgangsmåte for batteri-støping, hvor den stillingsmessige begrensning av formens avdelinger før støping blir gjennomført ved hjelp av metallarmeringene for platene og hvor armeringene kan bedres.

Ytterligere et formål med foreliggende oppfinnelse er et nytt, tipp-bart støpeapparat som verken krever en tung konstruksjon av støpekassen eller av tippeanordningen.

Enda en hensikt med oppfinnelsen er et tipp-bart støpe-apparat som lett lar seg transportere og kan monteres og de-monteres på byggeplassen på en enkel måte og lar seg tilpasse varierende platedimensjoner, slik at støpeomkostningene blir redusert ved produksjon av metallarmerte plater.

Ifølge oppfinnelsen har det vist seg at metallarmeringselementene som konvensjonelt benyttes ved batteri-støping av betong eller lign. materialer ikke har tilstrekkelig formbegrensning eller formkongruens, dvs de er verken tilstrekkelig konforme eller tilstrekkelig konformbare med den generelle form av de ferdige plater.

Det har videre vist seg at det kreves formbegrensning i en generelt selvbærende armeringsstruktur og tilstrekkelig stivhet av nevnte struktur for generell bedring av en økonomisk gjennomføring av produksjon av metallarmerte plater ved batteri-støpemetoder.

Et første generelt utførelseseksempel av oppfinnelsen har vist at de ovennevnte formål, når det gjelder metallarmering av plater som er fremstilt ved batteri-støping oppnås ved at det som metallarmeringsstruktur for plater, fremstilt ved batteri-støping, brukes Strukturer som generelt er lagdelt i to plan av minst to metallduker i innbyrdes avstand, som holdes i det vesentlige parallelt og gjensidig avstøttende; generelt vil en slik struktur forløpe i det vesentlige gjennom hver plate. Mens bruken av metallduker som holdes i et i det vesentlige parallelt og gjensidig avstøttende avstandsforhold (også kalt "dukpar" i denne kontekst) som metallarmeringer er vesentlig for oppfinnelsen, er en permanent innbyrdes forbindelse av dukparene før støping det ikke.

Ved et annet generelt utførelseseksempel av oppfinnelsen viste det seg at de ovennevnte formål med hensyn til tipping av batteriformer oppnås ved bruk av såkalte fluidum-puter, dvs minst en sekk eller en lignende deformerbar og fleksibel struktur som kan forandre sin utvendige form som respons på variasjon i fluidummengden i den; sekken eller puten hviler på en støtteflate, som bakken på en byggeplass, og koples til støpekassen på en slik måte at det forårsakes en tippebevegelse av støpekassen når fluidummengden i puten eller putene forandres på en bestemt måte.

Ved et første, foretrukket utførelseseksempel av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er minst en av metalldukene av dukparet i to plan perforert og omfatter et flertall fremspring med i det vesentlige ensartet høyde, som strekker seg fra et første eller basisplan som er begrenset av de uperforerte duk-partier, til et andre eller forhøyet plan i avstand fra, men i det vesentlige parallelt med første plan.

Ved dette utførelseseksempel kan den andre metallduken to-plans strukturen være en metallduk med i det vesentlige samme utstrekning som er i anlegg mot fremspringene på den andre duken.

Ved et andre, foretrukket utførelseseksempel av oppfin-nelsens fremgangsmåte dannes den to-plans armering av to perforerte metallduker som har fremspring som nevnt ovenfor og er anordnet slik at fremspringene på hver duk er i anlegg mot basisplanet av den andre duken.

Forskjellige typer av metallduker med fremspring, som er hensiktsmessige ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er kjent f.eks. fra fransk patentskrift 1 045 315 og US patentskrift 3 008 551. En spesielt foretrukket metallduktype til bruk i forbindelse med foreliggende oppfinnelse er angitt i US patentskrift 4 139 670.

Ved batteri-støping ifølge samtlige utførelsesformer av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen blir armeringene i to plan anbrakt i støpekassens hulrom som en stapel med skilleorganer eller skillelag mellom nabo-armeringspar. På grunn av den gjensidig avstøttende anordning av metalldukene i dukparene, er armeringene i det vesentlige stive og i det vesentlige ikke sammentrykbare, slik at skilleorganer eller -lag kan dannes ved at det ganske enkelt anbringes et lag av formslippmiddel, som mineralolje, på dukparenes ytterflater. Andre typer av skilleorganer kan også benyttes, som nærmere omtalt nedenfor.

Generelt er stapellagene i støpekassens hulrom parallelle med støpekassens sidevegger og de har i det vesentlige

samme lengde som hulrommet. Deretter blir et hellbart og størk-nende materiale, som en hellbar betongblanding eller et lignende bindemiddel helt i det avdelte formhulrom, inntil armeringene er dekket, hvorpå bindemidlet får størkne. Påfylling og

størkning av betongen eller et lignende materiale gjennomføres med stapelens lag vertikalt orientert og med støpekassens bunn i horisontal stilling. Når man bruker en tippbar støpekasse, kan opprettelse av stapelen før støping og uttagning'av platene etter at betongen er størknet gjennomføres npr støpekassens bunnvegg ikke er horisontal, men f.eks. har en vertikal eller skråstilling.

Mens støpingen krever en vertikal lagorientering av stapelen, kan således både stapling og uttagning med fordel skje ved en ikke-vertikal, f.eks. horisontal lagorientering i stapelen. Følgelig er det fordelaktig å benytte en tippbar støpekasse i forbindelse med fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen og det foretrekkes bruk av det nye, tippbare støpeapparat ifølge oppfinnelsen.

Hensiktsmessige bindemidler og støpemetoder er kjent

på området og trenger ingen nærmere omtale.

Typiske plater som kan oppnås ifølge oppfinnelsen omfatter en metallarmering i to plan som omtalt og et bindemiddel i form av betong eller et lignende materiale, utformet i det vesentlige i formsamsvar med den utvendige form av den to-plans armering. En typisk platetykkelse ligger i området fra 20 mm til 300 mm eller mer. En typisk platelengde er i området fra 1 m til 20 m, og en typisk platebredde ligger i området fra 0,5 m til 3 m eller mer.

Betegnelsen "metallduk" er ment å omfatte duker eller plater fremstilt av normalt faste konstruksjonsmetaller, som jern, jernlegeringer inklusive stål (som foretrekkes), alumi-nium eller lign. med en typisk tykkelse fra 0,2 mm til ca. 5 mm, fortrinnsvis fra 0,5 til ca. 3 mm.

"Fremspring" omfatter elementer av bestemt form som rager frem fra metallduken, f.eks. lokale deformasjoner av duken. Integrerte fremspring som oppnås ved styrt, lokal deformasjon av en duk, f.eks. ved dyptrekking, generelt kombinert med kut-ting for styrt utformning ved etterfølgende dyptrekking, foretrekkes .

"Batteri-støping" betegner en fremgangsmåte for støping i et sterkt oppdelt formhulrom med et hellbart og størknende materiale som er i stand til å danne et bindemiddel og kan om-slutte en metallarmering. Typiske eksempler på brukbare materialer er betongblandinger av lett, middels eller tung type, men også andre bindemiddeldannende materialer på mineral-basis eller polymer-basis.

Betegnelsen "formkongruens" skal i denne sammenheng bety en vesentlig likhet eller kongruens mellom den generelle ytre form av flere legemer, men angir ikke kongruens i matematisk eller geometrisk forstand.

Betegnelsen "stiv", når det gjelder armeringen i to plan skal angi armeringsstrukturens evne til å opprettholde sin lagform i to plan uten vesentlig deformering under belastninger som påvirker armeringsstrukturen under støping, inklusive de siderettede trykk som forårsakes av den vertikale eller ho-risontale stapling av armeringsstrukturene.

"Skilleorganer" betegner lag mellom nabo-armeringsstrukturer i to plan som er egnet til å skille, dvs holde de staple-de armeringsstrukturer atskilt eller atskilbare under støpin-gen. Skilleorganene omfatter således separate organer, som forskalingsbord, prefabrikerte lag eller plater som festes til armeringsstrukturene eller blir festet til de sistnevnte ved støpingen, polymerduker eller lag og filmer av et slippmiddel, som mineralolje, som anbringes på ytterflaten av en armeringsstruktur i to plan.

Generelt kan skillelag, som et belegg av permanent eller temporært slippmiddel, anbringes på formens hulromsvegger.

Oppfinnelsen skal nå beskrives nærmere under henvisning til tegningen, hvor

fig IA er en gjengivelse i perspektiv av den generelle anordning av en støpekasse som inneholder en stapel av to-plans strukturer for fremstilling av plater ifølge oppfinnelsen,

fig. IB er en gjengivelse i perspektiv av den generelle anordning av en to-plans, lagdelt metallarmering for fremstilling av plater ifølge oppfinnelsen,

fig. 2 er et skjematisk snitt av et parti av en stapel i støpekassen ifølge fig. IA,

fig. 3 er et skjematisk og partielt oppriss av en metallduk som er egnet for parvis montering for dannelse av to-plans strukturer til bruk ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen,

fig. 4 er et snitt i større målestokk av fig. 3, tatt etter linjen 4-4,

fig. 5 er et snitt i større målestokk, tatt etter linjen 5-5 i fig. 3,

figurene 6A, 6B og 6C er skjematiske tverrsnitt av en støpekasse under hovedfasene av en plateproduksjonssyklus iføl-ge foreliggende oppfinnelse,

fig. 7 er en skjematisk gjengivelse i perspektiv av et tippbart støpeapparat ifølge oppfinnelsen,

fig. 7A er en skjematisk gjengivelse av tippe-stillin-gene av apparatet ifølge fig. 7 og

fig. 8 er en skjematisk gjengivelse av driftsstillin-gene av et andre utførelseseksempel av apparatet ifølge oppfinnelsen.

Det generelle skjema over en støpekasse 10 til bruk

ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er vist i fig. IA. Kassen 10 består i det vesentlige av to frontvegger 12,13, to sidevegger 14, 15 og en bunnvegg 16. Veggenes innerflater begrenser et langstrakt form-hulrom.

En vertikalt lagdelt stapel 11 av to-plans strukturer 17, 18 med mellomliggende skillelag anordnes i kassens hulrom. Hver struktur 17, 18 har i det vesentlige samme lengde som hulrommet og skillelagene har generelt samme utstrekning som de to-plans strukturer 17, 18.

Kassen 10 er fortrinnsvis tippbar, som nærmere omtalt nedenfor, og tillater åpning av hulrommet, f.eks. ved fjernel-se eller løsning av en sidevegg 15, som vist med stiplede stre-ker i løsnet stilling 15a.

Kassen 10 med stapelen 11 befinner seg i støpestilling, dvs før betong eller lignende materiale fylles i formens avdelinger, som i det vesentlige begrenses av de to-plans strukturer 17, 18 mellom skillelag.

Fig. IB viser en skjematisk, lagdelt, to-plans armeringsstruktur 100 ifølge oppfinnelsen. To metallduker 101, 102 med i det vesentlige samme utstrekning og innbyrdes avstand blir holdt i en i det vesentlige parallell og gjensidig avstøttende stilling ved hjelp av avstandsorganer 103. I praksis vil organene 103 ikke være stav- eller stiftlignende strukturer, men fremspring som er anordnet på en eller begge duker 101, 102. Foretrukne fremspringsformer vil bli omtalt nedenfor. Det skal dog bemerkes at organene 103 ikke nødvendigvis må forbinde dukene 101, 102 med hverandre, som ved sammensveising. I reali-teten foretrekkes at bare en ende av hvert organ 103 har forbindelse med en duk. Alle organer 103 kan således være forbundet med duken 101 (som antydet ved punktene på 101), mens duk 10 2 bare er i anlegg mot de andre endene. Alternativt kan en-kelte organer 103 være forbundet med duken 101, mens andre organer 103 kan være forbundet med duken 102.

Som følge av bruken av de to-plans armeringsstrukturer ifølge oppfinnelsen, opprettholdes tykkelsen av formavdelinge-ne (dvs de dimensjoner som bestemmer platetykkelsen) i støpe-kassen 10, likesom en i det vesentlige parallell anordning av disse avdelinger før støping opprettholdes av strukturene 17, 18 i to plan (med eller uten utvendige avstandsorganer).

Dette gir flere og vesentlige fordeler:

(a) glatte hulromsvegger og dermed færre vedlikeholdsproble-mer , (b) plater med forskjellig, på forhånd fastsatt tykkelse kan oppnås, til og med i en enkelt omgang, ettersom platetykkelsen begrenses av metallarmeringsstrukturen i to plan (med eller uten utvendige avstandsorganer på strukturen) , fordi armeringsstrukturer med forskjellig tykkelse kan benyttes i en og samme omgang, (c) formbatteriet kan anordnes på en enklere måte ved at armeringene ganske enkelt staples med mellomliggende skillelag i formhulrommet, i stedet for at formavdelin-gene først må opprettes ved montering av skillelag og etterfølgende innsetting av armeringene i avdelingene.

Generelt vil lengde- og breddedimensjonene av armeringene i to plan i det vesentlige svare til lengde- og breddedi-mens jonene av de fremstilte platene.

Et horisontalt utsnitt 19 (antydet med stiplet strek i fig. IA) av stapelen er skjematisk vist i større målestokk i fig. 2. Mens det i praksis vil bli brukt stapler av armeringer og skillelag av ensartet type, er det i fig. 2 vist en hetero-gen stapel som omfatter forskjellige typer av skillelag og armeringer .

Partiet 19 av stapelen 11 omfatter en type armeringer 25, 26, som hver består av en glatt metallduk 250, 260 og en annen metallduk (basis ikke vist) med et flertall fremspring 259, 269 (bare ett er vist), som er i anlegg mot duken 250,260. En annen armeringstype 23, 24 som er vist består av par av perforerte metallduker 230, 231; 240, 241, som hver har et fler tall fremspring 238, 239; 248, 249 (bare ett vist for hver duk), som er i anlegg mot den andre duken i paret. Som vist ved armeringen 23, kan fremspringene 238, 239 være anordnet på linje for maksimal gjensidig overlapping eller fremspringene 248, 249 kan som vist ved armeringen 24 være anordnet innbyrdes forskutt.

Skillelag av forskjellige typer er vist i fig. 2. En film 203 av et formslippmiddel, som mineralolje, er anordnet mellom naboarmeringer 23 og 25. En slik film kan også være en polymerduk eller film. Et forskalingsbord 21 for gjenbruk er vist mellom naboarmeringer 24,23 og et skillelag 202 i form av en på forhånd fremstilt plate, f.eks. av et isolasjonsmate-riale som gips, er vist mellom armeringene 24, 26. Laget 202 vil bli integrert i platen som dannes av armeringen 26 etter støping og vil ha et støpeslipplag (ikke vist) på den flate som vender mot armeringen 24.

Når det gjelder armeringene 23, 24, er hver av dem dannet av to metallduker 230, 231; 240, 240 med identisk struktur som nærmere omtalt nedenfor. Når slike duker legges oppå hverandre med fremspringene pekende i samme retning (dvs ikke for å danne armeringer), kan det dannes kompakte stapler av de perforerte dukene, og dette er fordelaktig ved lagring og transport. Men når to metallduker 230, 231; 240, 241 anordnes med fremspringene vendt mot hverandre, som vist ved armeringene 23, 24, vil det første eller basisplanet av en duk i hver armering være i det vesentlige tilstøtende i forhold til andre plan av den andre duken og resultatet blir en meget godt av-støttet armering med i hverandre gripende fremspring for fast forankring av armeringen i platens bindemiddel.

Generelt er en i det vesentlige ikke sammentrykkbar to-plans armering ønskelig, som kan motstå enhver sammentrykkings-kraft som oppstår i en batteri-form uten sideførte skilleorganer. Høy trykkmotstand i fremspringene er derfor ønskelig og den fremspringsform som er vist i fig. 2 er godt egnet for dette formål.

Mellomrommet 27 mellom dukene 230, 231 er et forbindel-sesmellomrom som vil bli fylt med bindemiddel ved støping og som via perforeringene kommuniserer med et eventuelt mellomrom 28 mellom utsiden av metallarmeringen 23 og nærliggende forskalingsbord 21, slik at det kan dannes en sammenhengende plate ved støping.

Som ovenfor antydet, er mellomrom 28 mellom armeringe-nes overflater og nærliggende overflater valgfrie og kan dannes ved hjelp av avstandsstykker 201, som innføres mellom armeringene og nærliggende støpeflater. Da slike avstandsstykker vil inngå i den ferdige platen, består elementene 201 fortrinnsvis av materialer med liten varmeledningsevne, f.eks. av et ke-ramisk materiale, betong, gips eller lign., når det er ønskelig at platene har liten varmeledningsevne i ytterflåtene.

Som antydet ved armeringen 26, kan det videre benyttes en på forhånd fremstilt plate 202 av gips eller lign. i en eller begge ytterflatene av armeringen for å gi avstand til en nærliggende flate. Platen 202 er dermed et skillelag som også virker som avstandsstykke.

Fig. 3 er et skjematisk oppriss av en metallduk 3 0 for en armering i to plan ifølge oppfinnelsen, som oppnås ved montering av metalldukpar, hvor minst en duk er forsynt med fremspring .

En mangfoldighet av langstrakte, strimmelformede fremspring 31 er anordnet på duken 30. Fremspringene strekker seg fra det første eller basisplanet 39 til et andre eller forhøyet plan i avstand fra plan 39, men parallelt med dette. Hvert fremspring 31 har en lengdedimensjon L (lengde), en sidedimen-sjon B"*" (bredde) og en høydedimensjon B„ rl (vist i snitt i stør-re målestokk av et fremspring i fig. 5). De faktiske dimensjoner av fremspringene vil avhenge av parametre som platedimen-sjonene, bindemiddeltypen og den ønskede armeringsgrad. Et ho-vedparameter er tykkelsen av metallarmeringsstrukturen, som gjerne ligger i området fra ca. 20 mm til 300 mm eller mer med duktykkelser i området fra ca. 0,5 til ca. 3 mm. Følgende mi-nimumsforhold under forutsetning av en gitt duktykkelse angis som en illustrasjon:

sidedimensjonen

av fremspringene (B ) : duktykkelse = 10:1 høydedimens j onen

av fremspringene (B^) . duktykkelse = 15:1

lengdedimensjonen

av fremspringene (L) : duktykkelse = 50:1

To nærliggende fremspring er til enhver tid atskilt av en avstand B 2 , som generelt er minst like stor som B 1. Fremspringene 31 er hver utformet mellom to parallelle kutt eller slisser 33, 34 i duken ved stansing eller dyptrekking av strimmelens dukmateriale for dannelse av en form som vist i fig. 2 og 5, som illustrerer en foretrukket, trapeslignende form eller broform, som gir fremspring med høy motstand mot sammentrykking. Som vist i fig. 5, dannes en perforering når fremspringet dannes.

Fremspringene 31 kan anordnes i mønstre eller grupper, som vist i fig. 3 ved A, B, og hver gruppe eller hvert fremspring har en avstand D 1 , D 2 fra dukkantene 37, 38. Når fremspringene i gruppene A, B befinner seg i et avvikende mønster, f.eks. i et hellende, lineært eller buet mønster i stedet for i en lineær, vertikal rekke, som vist, kan D 1 , D 2 selvsagt væ-1 2

re forskjellige for hvert fremspring. D , D er fortrinnsvis ikke mindre enn ca. 1/10 av L. Det kan brukes flere enn to sett eller bare ett med tilsvarende mindre hhv større L. Når det benyttes lineære sett med forskjellige D 1 og D 2 verdier, vil en konstruksjon av et par slike duker ha de i hverandre gripende fremspring forskutt, som i armeringen 24 i fig. 2, når en duk blir snudd i sitt plan.

I fig. 3 forløper lengdedimensjonene L av fremspringene parallelt med sideretningen 310. Ved bruk av langstrakte fremspring foretrekkes generelt at fremspringets lengde L forløper i det vesentlige parallelt med retningen 300 eller 310, men en vinkelretning av L i forhold til 300 eller i forhold til 310 kan benyttes, dersom det i den to-plans armering oppnås at fremspringene griper forbi hverandre i mellomrommet mellom dukene og at det uperforerte parti av den ene duken avstøttes av fremspringene på den andre duken og omvendt.

Anvendelsen av perforerte duker er ønskelig for mange formål og kan bedre forbindelsen mellom armeringen i to plan og bindemidlet. Slike perforeringer kan utformes samtidig som fremspringene dannes eller på et annet tidspunkt. Generelt kan perforeringsgraden av en duk være i området fra 20 til 60% av dukoverflaten. Metalldukene som danner de to-plans strukturer kan dessuten gjøres motstandsdyktige mot korrosjon hvis dette er ønskelig og/eller forhåndsbehandles med fremgangsmåter som er velkjent ved konvensjonelle metallarmeringer for betong og lignende bindemidler.

En generelt jevn fordeling av fremspringene eller av settene av fremspring på metallduken kan være ønskelig, men betraktes ikke som avgjørende. Usymmetrisk fordeling kan være hensiktsmessig, f.eks. slik at parvis montering av identiske duker for gjensidig avstøtting ved hjelp av fremspringene kan oppnås når dukene dekker hverandre, mens fremspringene er innbyrdes forskutt.

Når det skal fremstilles plater ifølge oppfinnelsen med metallduker som er vesentlig mindre enn de ferdige platene, kan to eller flere duker av den omtalte type forbindes, f. eks. ved overlapping og gjensidig inngrep av fremspringene for dannelse av utstrakte duker for begge deler av armeringene . Fig. 4 er et tverrsnitt i større målestokk etter linjen 4-4 i fig. 3 etter at to identiske duker 30, 30' er montert for dannelse av en to-plans struktur ifølge oppfinnelsen. Punkt-strek-linjene X, Y angir hvor hver basis av første plan 39, 39' av en duk 30, 30' har kontakt med hvert forhøyede eller andre plan av den andre duken 30', 30 i strukturen i to plan som dannes ved at to identiske duker 30, 30' legges på hverandre med fremspringene 31, 31' rettet mot hverandre i et gjensidig inngrepsforhold. Dukenheten ifølge fig. 4 svarer til armeringsstrukturen 23 i fig. 2. Men ved en forskutt inn-grepsanordning av fremspringene, som i armeringsstrukturen 24 vil den gjensidige kontakt av planene X, Y være den samme. Fig. 5 er et snitt i større målestokk av formen av et fremspring 31 i fig. 3. Fra det første eller basisplanet P„, som er begrenset av den uperforerte del av duken, forløper de to sidepartiene 52, 53 av strimmelen som danner fremspringet 31 til det andre eller forhøyede plan P£, som begrenses av det høyeste midtparti 55 av fremspringet 31.

Et i det vesentlige trapesformet fremspring (sett i et plan som er parallelt med lengdeutstrekningen og vertikalt på dukbasis 39) er en foretrukket form av et integrert og konti nuerlig eller brodannende fremspring til bruk ifølge oppfinnelsen, både på grunn av den høye motstand mot sammentrykking og fordi fremspringene er lette å fremstille (f.eks. med en stanse). Denne høye motstand mot sammentrykking skyldes duk-materialets kontinuitet fra basis i en ende, gjennom forhøyel-sen eller broen 52, 55, 53, sammenlignet med fremspring som har en åpen ende, som L-formede tunger, og den iboende form-stivhet i et slikt trapesformet profil som er vist i fig. 5.

Figurene 6A-6D viser skjematiske tverrsnitt av foretrukne former for stapelanordninger, støping og uttagning av plater ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

En sidevegg av støpekassen 60 åpnes i den stilling som er vist i fig. 6A og stapelen 61 dannes ved innføring av armeringer 62 i to plan og valgfrie skillebord 63 i vertikal stilling. Armeringene i to plan kan utformes ved montering av to metallduker 631, 632 i formhulrommet som antydet, eller duken kan innføres i en på forhånd sammensatt form. Når stapelen er ferdig i fig. 6A, blir sideveggen 64 lukket.

Stapelen 61 vil være tettpakket, og hvis det gjenstår et rom med mindre tykkelse enn den ønskede platetykkelse, kan dette fylles med et bord e.l. På grunn av denne tettpakking, er det ikke behov for festeorganer for å holde metalldukene i den ønskede stilling.

Mens stapelen i 61 i fig. 6A dannes med vertikale lag, kan den like godt dannes med horisontal orientering av lagene, som antydet i fig. 6B, hvor stapelen 61 dannes ved stapling av to-plans armeringer 6 2 og valgfrie støpebord 63 på hverandre i støpekassen, inntil stapelen 61 er ferdig. Også her blir sideveggen 64 lukket og presset ned på stapelen 61.

Fig. 6C viser støpekassen i støpestilling. En pnevma-tisk drevet brakett eller et lignende lukkeorgan 69 benyttes for å presse støpekassens 60 sidevegger mot stapelen 61. Betong eller et lignende bindemiddel helles på som antydet på høyre side av fig. 6C, slik at det fyller formhulrommene som i det vesentlige begrenses av de to-plans strukturer og slik at også hulrommene i de to-plans strukturer fylles, likesom mellomrom-mene mellom disse strukturer og nærliggende formflater. Det dannes en størknet stapel 66 av metallarmerte plater 68.

Hensiktsmessige bindemidler og tilsetninger, likesom støpemetoder er kjent på området og blir ikke nærmere omtalt her. Vibrasjon av bindemidlet i støpekassen er fordelaktig og konvensjonelle vibratorer (ikke vist) kan koples til støpe-kassen for dette formål.

Som kjent ved batteri-støping, kan varme som utvikles under størkningen av bindemidlet bidra til å akselerere størkningen, og en størkningsgrad som tillater uttagning av platene kan oppnås i løpet av noen timer etter fyllingen, f. eks. i løpet av 5-20 timer. Tilsetninger som styrer varmefri-givningen under størkning kan benyttes. Det vil normalt ikke være nødvendig med utvendige varmekilder.

For uttagning av platene fra støpekassen 60, blir denne fortrinnsvis tippet, som vist i fig. 6D, slik at platene 68 kan tas ut ved en sidebevegelse etter at sideveggen 64 er åpnet eller fjernet. Platene 68 kan atskilles fra stapelen 66 på grunn av skillelagene som kan, men ikke må omfatte forskalingsbord 63 for gjenbruk.

Fordelen ved å ta platene ut av støpekassen når denne befinner seg i en stilling som vist i fig. 6D er i det vesentlige at dette ikke krever spesielt tungt løfteredskap og at sammenkoplingen av platene med løfte- eller annet bevegelses-utstyr er lettere. Faren for at platene skal ta skade ved uttagning fra støpekassen er også redusert. Således er bruk av et tippbart støpeapparat generelt å foretrekke ifølge oppfinnelsen, og batteri-støpeanordninger som kan tippes ved dreining er kjent, f.eks. fra belgisk patentskrift 564 974, som nevnt ovenfor.

Når det gjelder produksjon av metallarmerte plater ved batteri-støping med platedimensjoner på f.eks. 1,5 x 15 x 0,2 m og med ca. 10 plater pr. omgang, vil støpeapparatet imidler-tid måtte avstøtte en beskikningsvekt i størrelsesorden 100 til 500 metertonn, og slike belastninger kunne bare håndteres med svært tungt utstyr, som ikke uten videre kunne flyttes fra en byggeplass til en annen.

Som antydet ovenfor, er bruken av såkalte fluidum-puter eller oppblåsbare sekker for tipping av batteriformen hensiktsmessig for å unngå de nevnte problemer, som nærmere omtalt ne denfor. Dette utgjør det andre generelle aspekt av oppfinnelsen.

Fig. 7 er en skjematisk gjengivelse i perspektiv av en støpekasse 71 av den type som er omtalt ovenfor, med en bunnvegg 711, to frontvegger 712, 714 og to sidevegger 716, 718, som sammen begrenser et hulrom med generelt åpen kasseform. Hulrommet er egnet for opptagelse av en stapel av to-plans armeringer og skillelag for plateproduksjon som omtalt ovenfor.

En første fluidum-pute eller oppblåsbar sekk 78 er anordnet mellom kassens 71 bunnvegg 711 og en støtteflate 77, f. eks. et bitumen- eller betong-topplag eller eventuelt et pla-nert område på eller nær byggeplassen, om ønsket etter at området er noe komprimert med valser og/eller forsynt med midler-tidige lag, som matter.

En andre fluidum-pute eller oppblåsbar sekk 79 er anordnet mellom en sidevegg 716 av kassen 71 og støtteflaten 77. Den kraftoverførende, utvendige forbindelse (ikke vist i fig. 7) mellom kasseveggene 711, 712 og sekkene 78, 79 kan oppnås ved hjelp av forskjellige organer, f.eks. belter eller løkker av fleksibelt båndmateriale, som bånd, nett eller andre holde-re, eller ved direkte flateforbindelse, f.eks. med klebemiddel, ved vulkanisering, med klemmer eller andre forbindelser mellom kassens vegger 711, 712 og valgfritt avstivede eller forster-kede, nærliggende veggpartier av sekkene 78, 79.

Kanten K av boksen 71 kan være avrundet for direkte kontakt med støtteflaten 77 under tipping, eller det kan anordnes en separat ikke vist støtte like under kanten K for å av-støtte denne under tipping.

Sekkene 78, 79 kan bestå av hver sin enkeltsekk, en sekk med flere avdelinger eller sett av sekker 780-783 og 790-793. Hver sekk eller hvert sett av sekker er forsynt med ledninger 74, 75 for kopling til en fluidumkilde, f.eks. en pumpe, en luftkompressor, en beholder med trykkfluidum eller lign., som regel via ventiler eller lign. styreorganer, slik at fluidum (f.eks. luft eller vann) kan tilføres hhv trekkes ut av hver sekk. Det utvendige volum av hver sekk bestemmes av fluidummengden i sekken og volumet kan varieres ved hjelp av fluidum som tilføres hhv fjernes. Om ønsket kan ledningene 74, 75 være sammenkoplet via en pumpe 751, slik at volumet i en sekk reduseres, når volumet i den andre sekken økes. Hver sekk 78, 79 eller hvert sett av sekker 780 kan forsynes med separate til-førsels- og utløpsledninger for fluidumtilførsel og fluidum-utløp. Sekkene 78, 79 eller settene av sekker 780-783 og 790-793 kan være anordnet som separate celler i en felles fluidum-pute .

Når volumet i sekken 78 eller i settet 780-783 økes og volumet i sekken 79 eller settet 790-793 reduseres, eller omvendt som nærmere omtalt nedenfor, vil kassen 71 vippe eller tippe i en av dobbeltpilens A-B retninger. Vipping (fig. 7A) fra den ene endestilling til den andre endestilling, som vist, kalles her tipping" uten at hensikten er å begrense tippebevegelsen til den vanligvis foretrukne tipping på 9 0°.

I fig. 7A er det vist forskjellige tippestillinger av kassen 71 i fig. 7: stilling F er støpestillingen, hvor den ene sekken 78 eller det ene settet 780-783 er tømt (volum V^) så mye at kassens 71 bunnvegg befinner seg i en i det vesentlige horisontal stilling. I stilling F kan sekken 79 eller settet av sekker 790-793 være fylt, men må ikke være det, dvs det kan være like før eller like etter fullt volum med et fyl-lingsvolum mellom "null" og "full".

I kassens 71 stilling F blir betong eller et lignende bindemiddel helt i hulrommet i kassen 71 med en stapel av to-plans armeringer og skillelag anordnet i hulrommet som omtalt ovenfor, og bindemidlet får størkne i det minste i en grad som gjør det mulig å ta ut platene uten at de tar skade.

Før uttagning av platene fra støpekassen 71 blir denne tippet og tippebevegelsen igangsettes ved tilførsel av fluidum, som vann eller luft, under trykk til sekken 78, slik at dens fluidumvolum øker fra V-^til V2. En last som bæres av en enkelt fluidumpute uten ekstra føring kan ha en forholdsvis ustabil eller "svevende" stilling. Normalt unngås slik manglende stabilitet med fordel, og dette kan oppnås på en enkel måte, f.eks. ved at det sørges for at sekken 78 i stilling F ikke er kon-sentrisk med kassens 71 bunnvegg 711 og/eller ved bruk av en sekk med bestemte formkarakteristika, f.eks. en sekk som har kileform i full tilstand, og/eller ved en viss føring av kas sen 71, f.eks. ved at kassens 71 kant K er i kontakt med støt-teflaten 77 under tippebevegelsen. Det samme gjelder for sekken 79 i tilstand E ved begynnelsen av tilbaketippingen.

Når volum V^av sekken 7 8 i tilstand F (eller av sekken 79 i tilstand E) er i det vesentlige null, har kassen 71

en stabil stilling, men en liten fluidummengde i sekken 78 (eller 79) ved tilstand F (hhv E) kan være fordelaktig, f.eks.

for å kompensere uregelmessigheter i støtteflaten 77.

Når sekkens 78 volum økes fra V^til V^, blir kassen

71 løftet i den siden som er fjern fra kanten K, inntil kassens tyngdepunkt er vertikalt ovenfor kanten K og en metastabil likevektsstilling Z av kassen 71 er oppnådd. Senest på dette tidspunkt må den andre sekken 79 eller settet av sekker 79 0-793 være fylt (volum V^) i den utstrekning som er nødven-dig for avstøtting av nærliggende sidevegg av kassen 71. Nå

kan volum V~av første sekk 78 reduseres, holdes konstant eller økes uten at dette får vesentlig betydning for tippeopera-sjonen. Fortrinnsvis holdes sekken 78 i det minste på volumet V 2> slik at den igjen vil avstøtte og bære bunnveggen 711, når kassen 71 blir tippet tilbake fra E via Z til F.

Når en væske, som vann, blir brukt som fluidum for fylling av sekkene 78, 79, kan det være fordelaktig å mate den væske som fjernes fra en sekk til den andre, selv om dette ik-ke ernødvendig for avstøtting. Slik vekslende eller frem-og-til-bakegående fluidumfortrengning, dvs når + Vg = + =

V3+ , betegnes som "komplementær" sekk-fylling og kan f.

eks. gjennomføres med en reversibel pumpe, som antydet i fig.

7 med henvisningstallet 751.

Ved overgangen fra Z til E, dvs fra den metastabile mel-lomstilling til utgangsstillingen, vil sekken 79 eller settet 790-793 med et volum V,- avstøtte nærliggende sidevegger av kassen 71. Ved progressiv reduksjon av volumet V^til V^, dvs styrt av en ikke vist tømmeventil i ledningen 75, vil kassen 71 tippes kontinuerlig til uttagningsstillingen E.

Platene i kassen 71 befinner seg nå i horisontal stilling og kan lett tas ut av kassen 71 etter at sideveggen.718a, som nå befinner seg øverst på den tippede kassen 71, er løftet eller fjernet. Avhengig av om stapelen for neste støpesyklus skal anordnes i horisontal eller vertikal stilling, blir kassen 71 tippet tilbake fra stilling E til stilling F før eller etter at stapelen er dannet. Den etterfølgende støping gjennomføres dog med kassen i stilling E.

Som det vil ses av fig. 7A, har denne foretrukne utfø-relsesform av kassen 71 med to sekker 78, 79 eller to sett av sekker 780-783, 790-793 den ekstra effekt at de vegger av kassen 71 som hovedsakelig bærer vekten er utvendig avstøttet, i det minste over et hovedparti eller den overveiende størstedel av veggflatene ved hjelp av fluidum-putene eller -sekkene. Dette gir ytterligere fordeler, både når det gjelder støpekas-sen og tippemekanismen, fordi kravene til kassens styrke og stabilitet kan reduseres vesentlig. Således kan støpekassene fremstilles ifølge konvensjonelle, mekaniske monteringsteknik-ker av forholdsvis lette enheter, som egner seg for montering på en byggeplass og demontering for transport til en annen byggeplass. Ettersom det kan brukes monterbare enheter for støpekassens hovedvegger, kan støpekassens dimensjoner forandres når platelengden og -bredden skal tilpasses aktuelle krav for en bestemt bygning. Ettersom platetykkelsen ikke bestemmes av støpekassen når fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen tas i bruk, kan det oppnås betydelig økonomisk bedring av platepro-duksjonen ved batteri-støping ved bruk av den nye fremgangsmåte i forbindelse med det nye apparat.

Fluidum-putene som benyttes som tippeelementer for batteri-støpeapparatet ifølge oppfinnelsen vil ikke skape nevne-verdige problemer i forbindelse med montering og transport. Kravene til støpekassens styrke og stabilitet kan reduseres betydelig, når veggene og veggforbindelsene for støpekassen som bærer hovedbelastningen ved tipping, kan avstøttes utvendig av fluidum-puter i alle tippestillinger. Dermed er kommersiell drift med støpekassebelastninger i størrelsesorden flere hundre metertonn mulig uten ekstreme krav til apparat og drift. Når det brukes sekker 78, 79 eller sett av sekker 780-783, 790-793 til avstøtting og dreining av en støpekasse med en bunnvegg på 2,5 m x 15 m og sidevegger på 1,5 m x 15 m for fremstilling av plater på 1,3 m x 15 m x 0,2 m, kan vekten av beskikningen i støpekassen være i området fra ca. 200 til 400 metertonn, av-

hengig av betongblandingens spesifikke vekt.

Disse belastninger vil fordeles over kontaktflatene av de sekkene som avstøtter bunnveggen og den ene sideveggen, og kontaktflatearealet vil være i størrelsesorden 20 til 40 m 2. Dermed kreves bare et overtrykk av fluidumet på ca. 0,5 til

ca 3 kg/cm 2 for avstøtting og tipping krever bare en ringe økning, f.eks. på ca. 10% av avstøttingstrykket.

Det foretrukne utførelseseksemplet av det tippbare støpeapparat ifølge oppfinnelsen som er omtalt ovenfor omfatter en sekk eller et sett av sekker på hver side av kanten K. Som vist i fig. 8, vil en enkelt sekk eller et sett av sekker være tilstrekkelig for tipping av en støpekasse, når sistnevnte befinner seg i en metastabil stillingslikevekt i støpestil-lingen. Støpekassen 81 blir i stilling F i fig. 8, i en opp-rett eller støpestilling holdt av en stopper (betegnet med C) på den ene siden og av en fluidum-pute eller sekk 88, anordnet mellom kassens 81 sidevegg 810 og støtteflaten 87 ved en sekk-fylling med volum Vg. Ved reduksjon av sekkens volum fra Vg via Vg til V7, blir kassen 81 tippet til stilling E, hvor ytre sidevegg 812 er øverst og kan fjernes eller løftes til stilling 812a for uttagning av plater som er støpt i kassen 81. Når sekken 88 fylles med fluidum for økning av volumet fra V^, via Vg til Vg, vil kassen 81 vende tilbake til støpestilling. Ettersom det kreves en mer komplisert struktur av støpekassen 81, f.eks. en buet sidevegg, for utførelseseksemplet i fig. 8, er dette utførelseseksempel generelt mindre foretrukket.

Fluidum-puter eller sekker med forskjellige konstruksjo-ner er i og for seg kjent og brukt, f.eks. for løfting av tunge og forholdsvis følsomme laster, f.eks. fly. Vanligvis er slike puter lukkede eller cellestrukturer, fremstilt av et fleksibelt materiale som i alt vesentlige er ugjennomtrengelig for fluidumet og har de nødvendige mekaniske egenskaper for å inneholde fluidumet ved forhøyet trykk. Til bruk i forbindelse med oppfinnelsen må fluidum-puten kunne endre sitt ytre volum som respons på variasjon av fluiduminnholdet, men puteveggen må ikke være fleksibel over det hele, men kan omfatte uflek-sible partier, f.eks. i kontaktområdet med støpekassen.

Det kan brukes gassformede eller væskeformede fluider f.eks. luft og vann, og valget av fluidum kan avhenge av det sted hvor apparatet skal brukes, dvs om det er rikelig vann-forsyning eller ikke.

Fluidum-puter eller sekker til bruk ifølge oppfinnelsen kan ha regelmessig eller uregelmessig form og består, iallfall delvis, av et normalt fleksibelt materiale, f.eks. en polymerkomposisjon (inklusive elastomerer og termoplast), f.eks. polyolefin, likesom syntetiske eller naturlige gummi-materialer, fortrinnsvis forsterket med fleksible sjikt av fibre eller filamenter, f.eks. i form av vevede eller ikke-vevede materialer, slik at strekkfastheten og bruddfastheten økes.

Stabilitet under omgivelsesforholdene på en byggeplass likesom for lagring og transport er naturligvis ønskelig og kan oppnås med konvensjonelle dukmaterialkomposisjoner.

Fluidum-puter som er hensiktsmessige til bruk i forbindelse med oppfinnelsen er tilgjengelige i handelen og kan fremstilles av handelsførte rør- duk- eller banematerialer som kan omdannes til lukkede sekker ved klebning, sveising, vulkanisering, sying e.l. Ekstra fleksible sjikt for utvendig avstøtting av sekkene, som nett, kan benyttes hvis dette er nødvendig for avstivning av og/eller driftsmessig forbindelse med støpekassen.

Fagfolk vil uten videre finne frem til de essensielle egenskaper av foreliggende oppfinnelse på bakgrunn av oven-stående beskrivelse og kan foreta forskjellige endringer og modifikasjoner av oppfinnelsen innenfor dennes ramme for til-pasning til forskjellige anvendelser og betingelser.

Claims (10)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av et flertall metallarmerte plater i en støpekasse, som har et hulrom begrenset av en bunnvegg, to sidevegger og to frontvegger, ved hvilken fremgangsmåte et antall metallarmeringselementer anordnes i nevnte hulrom med skilleorganer mellom to nærliggende elementer og hvor et hellbart og størknende materiale helles i hulrommet og får størkne der for dannelse av nevnte metallarmerte plater, karakterisert ved at metallarmeringselementene til enhver tid har en generelt lagdelt to-plans struktur, dannet av minst to metallduker i innbyrdes avstand, som holdes i en i det vesentlige parallell og innbyrdes av-støttende anordning.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at minst en av de to metallduker omfatter et flertall av perforeringer og et flertall av fremspring med i det vesentlige ensartet høyde, som rager fra et første plan, begrenset av nevnte duk i dennes uperforerte partier til et andre plan i avstand fra, men i det vesentlige parallelt med nevnte første plan, og at den andre av de to metalldukene er i anlegg mot nevnte andre plan.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 2, karakterisert ved at metallarmeringselementene dannes ved montering av par av nevnte perforerte metallduker for å bringe nevnte første plan av hver duk i dukparet i kontakt med nevnte andre plan av hver andre duk i dukparet.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at en stapel av nevnte metallarmeringselementer dannes i nevnte hulrom med et skilleorgan mellom to og to nærliggende metallelementer for dannelse av et flertall generelt parallelle formavdelinger mellom skilleorganene og nærliggende veggpartier av hulrommet.

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 2, karakterisert ved at fremspringene har i det vesentlige isomorf form, hvor hvert fremspring s:: dannes av en kontinuerlig strim-mel av dukens metall mellom to i det vesentlige parallelle lineære kutt i duken og ved utpresning av et parti av strimmelen fra nevnte første til nevnte andre plan.

6. Fremgangsmåte som angitt i krav 2, karakterisert ved at hvert fremspring har en lengdedimensjon og en generelt trapeslignende form, sett i et snittplan som for-løper vertikalt på nevnte første plan og parallelt med nevnte lengdedimensjon.

7. Tippbart støpeapparat, som er hensiktsmessig for fremstilling av et flertall plater ved støping av et hellbart og størknende materiale i et flertall avdelinger i en støpekasse for nevnte apparat, karakterisert ved at det er anordnet minst en fluidum-pute, som kan variere sin ytre form som respons på varierende fluidumfylling i puten, at puten hviler på en støtteflate og er forbundet med støpekassen på en måte som tillater en tippebevegelse av støpekassen ved variasjon av fluidumfyllingen i puten.

8. Apparat som angitt i krav 7, karakterisert ved at det omfatter en støpekasse med en bunnvegg, to frontvegger og to sidevegger samt to fluidum-puter, hvor den første fluidumpute er anordnet mellom nevnte støtteflate og nevnte bunnvegg, mens den andre puten er anordnet mellom støtteflaten og en av sideveggene og hvor fluidum-putene er koplet til ledninger for variasjon av fluidummengden i hver pute.

9. Apparat som angitt i krav 8, karakterisert ved at den første fluidum-puten befinner seg i avstøttende kontakt med i det minste hoveddelen av bunnveggens ytterflate og at den andre fluidum-puten befinner seg i avstøttende kontakt med i det minste en overveiende del av første sideveggs ytterflate, hvor den andre sideveggen er utstyrt for åpning og lukking av støpekassen.

10. Fremgangsmåte som angitt i krav 1-6, karakterisert ved at støpekassen utgjør en del av det tippbare apparat som angitt i et av kravene 7-9.