NO750183L - - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte for bestemmelse av fallet til formasjoner som gjennomtrenges av et borehull, og mer spesielt en fremgangsmåte som gjør det mulig ved behandling av kurver som leveres av en dipmeter-sonde eller tallmålings-sonde, å oppnå resultater i soner der korrespondansene mellom disse kurvene ikke kan fastslås med sikkerhet.

Fallet til formasjoner som gjennomløpes av et borehull, utgjør en meget viktig opplysning ved petroleumsleting. Slike opplysninger er faktisk avgjørende for beregning av sjansene til

å få olje fra en brønn, for å fastslå beskaffenheten av tilgrensende geologiske strukturer og for å velge lékaliseringen av nye borehull. Fallbestemmelse (eller dipbestemmelse) blir utført på grunnlag av undersøkelser av spesifikk motstand som registreres samtidig langs fire generatriser i borehullet ved hjelp av måle-elektroder som blir anbrakt på fire klosser på en sonde som trykkes mot bore-hullsveggen ved endene av to perpendikulære diametere. Når sonden beveges i brønnen, blir det således frembrakt fire logger som

indikerer formasjonenes separasjonsplan. Den relative forskyvning som må påføres disse loggene for å bringe dem side om side, gjør det således mulig å målet fallet. Problemet er derfor å fastslå korrespondansene mellom disse fire kurvene, det vil si å finne de

former som på hver av dem vedrører de samme geologiske fenomener. Mer nøyaktig uttrykt, er det nødvendig å bestemme korrelasjonene mellom flere registrerte kurver som på en måte er bilder av en enkelt kurve, men som på grunn av den geologiske strukturen til den undergrunnen som studeres, og også på grunn av de forskjellige støykilder som forstyrrer målingene, vil kunne være roere eller mindre deformert, som om abscissenes og ordinatenes målestokker oppviser lokale utvidelser eller sammentrekninger.

D Det er klart at direkte leting av en menneskelig operatør etter korrelasjoner mellom fallmålingskurver er ét lang-tekkelig og kjedelig arbeid med en relativt stor feilrisiko. Det er derfor blitt utviklet teknikker for automatisk behandling av fallmålings- eller dipmeterkurver som gjør det mulig å overlate denne oppgaven til maskiner.

Den automatiske behandlingsteknikken som til nå er den overlegent mest tilfredsstillende, er den som beskrives i fransk patent nr. 72.17978, som tilhører søkeren. Kurvene blir brutt ned i sine elementer (topper, søkk, spisser) og et nettverk av spesifikke parametere blir beregnet for hvert element. For å bestemme korrespondenten til et gitt element, begynner man med å velge de elementer som det ikke ville være absurd å anse som mulige korrespondenter, idet man tar i betraktning de korrelasjoner som allerede er fastslått og idet man antar at hvis to elementer

virkelig korresponderer, er det ikke mulig for et element som er lokalisert over ett av dem, å korrespondere med et element under det andre. Den virkelige korrespondenten til elementet blant dets mulige korrespondenter som velges på denne måten, blir så søkt ved for hver mulig korrespondent å beregne en korreiasjonskoeffisient C i samsvar med formellene

c - (<p>1<-><p>'x)<2>* (p2 - p'2)2 + ...... + (pm - P'm)<2>

der P., P-,.... P„ og P'., P. P' er verdiene av de forskjellige parametere som er tilknyttet henholdsvis elementet og den antatt mulige korrespondenten. De forskjellige verdiene av koeffisienten C som oppnås for det betraktede element, blir så sammenliknet. Hvis de to minste koeffisientene C ikke skiller seg fra hverandre med mer enn en terskelverdi s^, kalt skjelnings-terskelen, antas det å være en tvetydighet tilstede, idet de to verdiene ligger for nær hverandre til at korrespondenten til det betraktede element kan utpekes. Det blir således foretrukket ikke å ta noen avgjørelse heller enn å ta en avgjørelse som

muligens er gal og følgelig har konsekvenser for de følgende operasjoner. Hvis på den annen side differansen mellom de to koeffisientene er større enn s^, er det ikke tilstede tvetydighet, og den minste koeffisienten blir da sammenliknet med en annen terskelverdi s2 kalt sansynlighetsterskelen. Hvis denne koeffisienten er høyere enn s2, antas det å eksistere en usikkerhet med hensyn til identiteten til korrespondenten, og heller ikke nå tas det noen avgjørelse. Hvis på §en anne» side k<oeff>isienten

er mindre enn s2, blir korrespondansen fastslått.

For at en av de mulige korrespondentene til et element virkelig skal velges som korrespondenten til dette elementet, må altså dens korreiasjonskoeffisient ikke bare være tilstrekkelig forskjellig fra koeffisientene til de andre mulige korrespondentene, men den må også være tilstrekkelig lav.

Man vil se at bruken av de tidligere nevnte korrespondansene til å finne frem til de mulige korrespondenter til et gitt element,. krever en viss forsiktighets for å unngå å "føre med" ukorrekte,resultater under operasjonene, blir det foretrukket ikke å ta i betraktning v&sse korrespondanser som ikke er tilstrekkelig markerte. St visst antall fallplan kan følgelig ikke bestemmes. Og det må innrømmes at denne situasjonen ikke er sjelden i visse soner, noe som for eksempel skyldes dårlig kontakt mellom klossene og boréhullsveggen eller elektriske feil i sonden.

Selv om den ovenfor beskrevne teknikk således kan være effektiv når kurvene inneholder en tilstrekkelig mengde informasjon, er den ikke tilpasset fallmålinger i vanskelige tilfeller.

Det er et formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en fremgangsmåte som gjør det mulig å overvinne disse ulempene. Naturligvis er det ikke spørsmål om å førsøke for enhver pris å fastslå korrespondanser som gjør det mulig å definere et fallplan. På grunn av den middelmådige kvaliteten av den informasjon som tilveiebringes ved hjelp av de opptegnede kurver,

er det eneste resultatet som man med rimelighet kan forsøke å oppnå, et generelt fall i en gitt sone, dvs. et konstant fall,

for eksempel det strukturelle fallet til denne sonen. Oppfinnelsen tilveiebringer mer presist en fremgangsmåte for behandling av kurver som leveres av en fallmålingssonde som beveges inne i et borehull, for å bestemme det mest konstante fall over et gitt område av de geologiske formasjoner som sonden gjennomløper, idet den nevnte behandling kjennetegnes ved følgende trinns

- man leter innafor det nevnte område etter alle par med punkter som tilhører henholdsvis to forskjellige kurver og som kan ved-røre det samme geologiske trekk og derfor kan velges som mulige korrespondenter, - man bestemmer for hvert valgt punktpar alle de mulige fallverdier som denne korrespondenten kan representere, - og man ser etter den falIverdien som er felles for det størst mulige antall sett, idet denne verdien velges som representativ for det mest konstante fall i området. For å fastslå den generelle ideen ved oppfinnelsen med andre uttrykk, kan man si at man begynner med et sett verdier for forskyvningene mellom punkter i det betraktede området, idet bare visse av disse er eksakte, og man definerer for hver av disse forskyvningene mellom to punkter et sett fallverdier til hvilke denne forskyvning kan korrespondere, og man forsøker tilslutt å bestemme, ved hjelp av statistisk analyse, om der er en fallverdi felles for et stort antall sett. På denne måten vil de "gode" forskyvningene som ble skjult blant de forskyvningene som til å begynne med ble betraktet som mulige, trekke i samme retning og, da deres virkninger adderes, bringe frem "sannheten". På den annen side vil de "dårlige" forskyvninger (svarende til falske korrelasjoner) spre sine virkninger. Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen har følgende ytterlige hovedtrekk i 1 - letingen etter punktpar som kan velges som mulige korrespondenter omfatter trinnene: - nedbryting av hver kurve i sine fremtredende elementer og beregning for hvert element av et nettverk med spesifikke parametere som er representativt for dets form, - det velges ut mulige korrespondenter for et visst antall elementer, idet deres relative posisjoner på kurvene tas i

betraktning,

- og det beregnes for hvert av disse elementene, de korrelasjonskoeffisientene som avspeiler de respektive likheter mellom dets parameternettverk og parameternettverket for hver av dets valgte mulige korrespondenter, idet de punktpar som til slutt velges som mulige korrespondenter blir tatt blant de elementer for hvilke de oppnådde korrelasjonskoeffisienter avspeiler en tilstrekkelig ggd likhet. 2 - Bestemmelsen for hvert valgt punktpar, av alle de fallverdier som denne korrespondansen kan representere, kan utføres ved hjelp av to forskjellige fremgangsmåter. For å definere dem, skal vi bruke D til å betegne forskyvningen mellom det punktpar som betraktes, og med d betegne den nøyaktighet med hvilken denne forskyvning er kjent. Den første av disse fremgangsmåtene omfattert - beregning av de fire fall som er definert ved de fire plan som svarer til forskyvninger D+d mellom disse to punktene og til en gitt relativt stor forskyvning mellom ett av dem og henholdsvis to andre hjelpepunkter som befinner seg på en tredje kurve, et over og det andre under, - beregning av koordinatene i et referanseplan som er perpendikulært til middelaksen i borehullet, for skjæringspunktene mellom det nevnte referanseplan og fire rette linjer som henholdsvis er perpendikulære til de nevnte plan og begynner ved et felles punkt på aksen i en avstand H fra referanseplanet, - og bestemmelse av likningene i det nevnte referanseplan, for de to linjer som forbinder de punktene i referanseplanet som defineres henholdsvis utfra forskyvningene D+d og utfra de to hjelpepunktene, og utfra forskyvningene D-d og utfra disse hjelpepunktene, idet alle falIverdiene som representeres av de punktene i referanseplanet som ligger innenfor båndet som avgrenses av disse to linjene blir valgt som kompatible med korrespondansen mellom de betraktede punktpar.

Den andre mulige fremgangsmåten består mer enkelt i å bestemme likningene for de to linjene som utgjør skjærihgene-mellom et referanseplan perpenidkulært til middelaksen i borehullet og to plan som passerer gjennom et punkt på denne aksen anbrakt i en fast avstand fra referanseplanet og som henholdsvis er perpendikulære til de linjene som forbinder et av de to punktene i det betraktede par med to punkter som tilhører den samme kurven som det andre punktet i paret, og som tilsvarer forskyvningene D+d og D-d mellom disse to punktene, idet alle de fallverdier som representeres av de punkter i referanseplanet som er innenfor båndet som avgrenses av disse to linjene, blir valgt som kompatible med korrespondansen mellom det betraktede par med punkter.

For å få en bedre forståelse av oppfinnelsen, samt av ytterligere formål og fordeler, vises til den følgende beskrivelse av en fordelaktig utførelsesform av fremgangsmåten, under henvisning til de vedføyde tegninger der: Fig. 1 og 2 tjener til å forklare prinsippene ved oppfinnelsen; Fig. 3 er et skjema som definerer de viktigste trinn i fremgangsmåten og fig. 4 viser en variant av fremgangsmåten.

Problemet som søkes løst med den foreliggende oppfinnelse, er å bestemme det konstante fallet til formasjoner i en sone i et borehull der undersøkelse med en fallmålingssonde har tilveiebrakt kurver mellom hvilke korrespondansene ikke kan fastslås med tilstrekkelig sikkerhet.

Som kort forklart i det foregående, er den foreslåtte løsning basert på en statistisk analyse av alle de mulige

korrespondansene langs et område med gitt lengde, og har til hensikt ved hjelp av en samling med gode korrespondanser, dvs. korrespondanser som avspeiler det aktuelle fallet for dette området, å vise en generell tendens som gjør det mulig å finne dette fallet. Lengden av det området som denne statistiske analysen skal utføres over, avhenger naturligvis av mangelen på data tilveiebrakt av kurvene* vanligvis vil lengden være noen få meter.

For å beskrive oppfinnelsen mer detaljert, vil det nå bli vist til fig. 1 som representerer skjematisk en del av et borehull med en middelakse z'z, langs hvilken akse under-søkelse ved hjelp av en fallmålingssonde langs fire generatriser I, II, III og IV har gjort det mulig bare å velge ut et visst antall mulige korrespondanser mellom par med punkter,

for eksempel mellom punktet A og I og punktet B på II.

I samsvar med den foreliggende oppfinnelse, vil den følgende fremgangsmåte bli brukt for hvert par av punkter som antas å være mulige korrespondenter. Vi begynner med å definere på en av de to generatrisene som de to punktene ikke tilhører, for eksempel generatrisen III, to punkter M og N

som henholdsvis er lokalisert over og under A, hvis forskyvning i forhold til dette punktet blir valgt forholsvis stor, for eksempel omrking 1 meter. Ved så å bruke D til å betegne forskyvningen mellom punktene A og B, og d til å betegne den nøyaktighet med hvilken denne forskyvningen er kjent, skal vi defineres

- planene AEM og AEN svarende til en forskyvning D-d mellom A og Bxidet disse to planene definerer to fallverdier som

på figuren symboliseres med vektorene V^og V2som henholdsvis er perpendikulære til planenes

- planene AFM og AFN som tilsvarer en forskyvning D+d mellom A og Bi disse planene definerer to fallverdier som på figuren symboliseres av vektorene V3og V4som henholdsvis er

perpendikulære til disse planene. De fire vektorene V^, V2# V.

og V4som er anbrakt i et punkt på aksen z' z, skjærer et referanseplan P perpendikulært til denne aksen og anbrakt i en avstand H fra i fire forskjellige punkter R^, R2, Rj og R^resp., idet koordinatene til disse fire punktene er representative for de fire fallverdier som defineres av planene.

Den neste operasjonen vil bestå i å beregne på grunnlag av vanlige metoder, de fire fall som defineres av planene AEM, AEN, AFM og AFN, og i å bestemme koordinatene for punktene R^, R2»R3 og R^i planet P i et system av ortogonale akser Ox, Oy, idet aksen Ox er rettet mot nord. Fallplanene blir definert på klassisk måte, ved vinkelen A mellom deres normalvektor og aksen z'z, kalt fall i forhold til aksen z'z,

og ved vinkelen <*- Hellom projeksjonen av denne normalvektoren og referanseaksen Ox, kalt fallets relative asimut. Under disse betingelser blir koordinatene x og y for hvert av de fire punktene uttrykt ved forholdene:

x » H tand cos <<*->

y = H tan/i sin

Ved så å forbinde punktene R^og R2og punktene R3og R^, bestemmer vi i planet P et bånd med en bredde som er omvendt proporsjonal med nøyaktigheten d for forskyvningen mellom A og B, idet dette avgrenser et helt sett med fallverdier som korrespondansen AB

med rimelighet kan representere. Likningene for linjene Rj&2

og R3R4som matematisk definerer det betraktede båndet, blir beregnet på vanlig uåte ut fra koordinatene til punktene R^, R2, R3og R4#som bestemt av de to ovenfor angitte forhold.

Etter å ha gjentatt de samme operasjonene for alle punktparene i området, slik som A og B som antas å være mulige korrespondenter, skal vi tilslutt i planet P ha et helt nettverk med bånd makeantil de som defineres av punktene R^, R2, R^og R^.

Som vist på fig. 2 er det klart, siden hvert bånd definerer et sett méd mulige fallverdier, at alle båndene i planet P definert av punktpar svarende til de gode korrelasjoner (dvs. til korrelasjoner som avspeiler det konstante fallet for det betraktede området), vil skjære hverandre i en felles sone som representerer det søkte fall. Vinklene AQ og <^- Q som er karakteristiske for dette fallet, blir så beregnet på grunnlag av koordinatene xQog yQfor det punktet i denne sonen som er felles for det størst mulige antall bånd, under bruk av de to forholdenes

xQ«a H tan/j^cosc^

yQ » H tankQ siruo

Derimot vil bånd definert på grunnlag av punktpar som svarer til dårlige korrelasjoner, blir spredt i planet P og ikke oppvise noen skjæringssone som er verdt å ta i betraktning.

Vi ser altså at de gode korrelasjonene selv om de var skjult i massen av fastslåtte korrelasjoner, har summert sine virkninger for å gi en middelverdi av det søkte fall.

Likningene ovenfor kan selvsagt bare anvendes i de tilfeller hvor borehullets middelakse er vertikal. Men det er kjent at i virkeligheten skråner denne aksen ofte i forhold til vertikalen. Siden komponentene a, b og c av vektorene AE og AP som brukes for å definere de fire betraktede fall blir bestemt i et absolutt aksesystem der z<1>z nødvendigvis er vertikal, og siden referanseplanet P selv er perpendikulært til middelaksen i borehullet, er det følgelig nødvendig, for å uttrykke koordinatene x og y, å brukes

- vinkelen (3 mellom vertikalen og middelaksen i borehullet, dvs. det relative fallet til borehullets

« vinkelen 8 mellom aksen Ox (rettet mot nord) og projeksjonen av middelaksen, dvs. borehullets asimut.

Forholdene som gjør det mulig å beregne koordinatene °9 Yj: for punktet R i planet P hvor normalen til et fallplan vedu> møter planet P, vil være som følgers

og a, b og c er koordinatene i det absolutte referansesystemet, for normalvektoren til det betraktede fallplan. Hvis dette planet blir definert ved vinklene^ (fall) og ca (asimut), er a, b og c gitt veds

a sii& cos<*-

b = atnt\sire*

c cosfc,

Etter denne oversikten over hovedaspektene ved oppfinnelsen, kan vi nå fortsette med en mer detaljert beskrivelse av en foretrukket utførelsesform. Den kan selvsagt brukes uav-hengig av den fremgangsmåten som er beskrevet i det ovenfor siterte franske patent. Oppfinnelsen har imidlertid som siktepunkt å utfylle den fremgangsmåten i vanskelige tilfeller. Av den grunn vil den følgende beskrivelse av oppfinnelsen bli gitt i tilknytning til fremgangsmåten ifølge nevnte franske patent. Det vil således bli antatt at fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen og den allerede patenterte fremgangsmåten har en felles fase. Da denne allerede er beskrevet i det nevnte patent, skal vi her begrense oss til å antyde hovedoperasjonene. Disse operasjonene er som følger s - kurvene brytes ned i sine fremtredende elementer (søkk, topper, spisser, ...) og for hvert element hvis to ender blir betegnet som henholdsvis nedre grense f^og øvre grense f2, beregnes et nettverk av spesifikke parametere som er representative for elementets form; de mulige korrespondenter for et visst antall av elementer velges i samsvar med deres relative posisjoner på kurvene; og - for hvert av disse elamenter beregnes korrelasjonskoeffisienter som avspeiler de respektive likheter mellom dets parameternettverk og parameternettverket for hver av disse mulige korrespondentene; idet den brukte formel fortrinnsvis er den som ble antydet foran.

En bemerkning skal imidlertid gjøres. I det ovenfor siterte patent ble valget av de mulige korrespondentene til et element gjort ved å ta i betraktning de korrelasjoner som allerede var fastslått. Denne justeringen av søkeintervallet etter hvert som nye korrespondanser blir fastslått, vil ikke bli brukt i oppfinnelsen, fordi det i virkeligheten dreier seg om en statistisk analyse av all den informasjon som er samlet i et område med forutbestemt lengde.

Beskrivelsen som nå skal gis under henvisning til

fig. 3, begynner således med beregningen av korrelasjonskoeffi fisientene mellom elementene i de forskjellige kurvene i det betraktede område. På denne fig. betegner blokken 10 operasjonen for beregning av koeffisienten for korrelasjonen C (i,i<1>) mellom et element i og en av dets mulige korrespondenter i'. Den neste

operasjonen, definert av blokken 11, består 1 å beregne differansen [C(i,i') - S] og å undersøke fortegnet for denne differansen. S representerer en terskelverdi oger hvilken korrelasjonskoeffisienten antas å avspeile en for stor ulikhet mellom elementet i og elementet i' til at det siste med rimelighet kan betraktes som en mulig korrespondent til i. Hvis således differansen [C(i,i') - S] er negativ, dvs. hvis C er mindre enn terskelen S, er den neste operasjonen den som defineres av klokken 12, som består i å registrere i<*>blant de mulige korrespondenter og i å beregne og lagre i lageret et foreløpig vekttall W^,, som er representtativt for kvaliteten av korrespondansen mellom elementet i og i<*>. Dette foreløpige vekttallet W^, blir beregnet av forholdets

w' ■ S - c^i>1') x 100

S

Vi ser altså at denne operasjonen gjør det mulig å oppnå en verdi

på vekttallet w'^, mellom 0 og 100. Hvis likheten mellom parameter-nettverkene for de to elementene er perfekt, det vil si hvis C(i,i') - 0, har vi w'., = 100. Hvis derimot likheten mellom i

og i<*>er den verste som aksepteres, det vil si hvis C(i,i') = S,

har vi selvsagt W^, 8=0 •

Med vekttallet W^, for korrelasjonen mellom elementene

i og i' lagret i lageret, fortsetter vi til neste operasjon, definert av klokken 13, som består i å stille spørsmålets "Br elementet i' den siste mulige korrespondenten til i som skal tas i betraktning?" I det tilfelle hvor differansen C(i,i') - 8 er positiv eller lik 0, dvs. når korrelasjonen mellom de to elementene er for dårlig til at i' kan velges som en mulig korrespondent til i, går vi direkte til operasjonen i blokk 13. Så lenge svaret på spørsmålet i denne blokken er NEI, dvs. så lenge korrelasjons-koeffislentene til alle mulige korrespondentene i<*>til emementet i ikke er undersøkt, fortsetter vi til det neste elementet i',

som vist i blokk 14, og vi beregner ved 10 en ny korrelasjons-koeffisient Cd,!1) for dette elementet.

Når alle de mulige korrespondentene i<*>til elementet

1 har blitt undersøkt, er svaret på spørsmålet i blokk 13 JA,

slik at operasjonene blir dirigert til blokk 15 hvor det utføres beregning og lagring av det endelige vekttallet W^, som er tilordnet korrelasjonen mellom elementet i og hvert element i<*>som betraktes som mulig. Dette endelige vekttallet blir beregnet fra uttrykkets

hvor Xw'^( representerer summen av de foreløpige vekttallene for alle elementene i1 som anses som mulige. På denne måten oppnår vi en vining av de foreløpige vekttallene W^, med antallet av konkurrerende korrelasjoner. Dette er lett å forstå. Det er i virkeligheten nødvendig å unngå den situasjon at man har funnet flere mulige korrelasjoner for et gitt element i, hvorved det totale bidraget fra dette elementet i. i statistikken for de forskjellige bånd er større enn om det bare hadde blitt funnet en enkelt mulig korrespondent, da det sistnevnte tilfelle er mer gunstig. Hvis det er blitt brukt bare en enkelt korrelasjon, kan det antas at den er forholdsvis god, og at den derfor ikke bør ha samme vekt som om det ble brukt flere korrelasjoner. Takket være denne nye veiningen ved hjelp av antallet av konkurrerende korrelasjoner, ser vi at når det er blitt valgt ett enkelt element i', er det endelige vekttallet ganske enkelt det foreløpige vekttallet; når derimot flere elementer har blitt valgt, er det endelige vekttallet mindre enn det foreløpige vekttallet. Når det brukes flere elementer, noe som medfører en usikkerhet med hensyn til nivået for valget av den virkelige korrespondenten, blir vekttallet for korrelasjonen redusert med en faktor som representerer den relative fordeling av denne vekten på summen av de foreløpige vekttallene for de betraktede elementer.

Hår det endelige vekttallet W^, for korrelasjonen mellom elementet 1 og elementet i<*>er blitt lagret i lageret, består den følgende operasjon, definert av blokk 16, ganske enkelt i å registrere på den enesiide forskyvningen av dybden D mellom.de nedre grensene for i<1>og for 1, og på den annen side den nøyaktighet d med hvilken denne forskyvningen er kjent. Denne nøyaktigheten d blir fortrinnsvis definert av forholdet:

hvor p er verdien av helningen av den kurven på hvilken elementet

i er lokalisert ved nivået for den nedre grensen til dette elementet, og p' er verdien av helningen av den kurve på hvilken elementet i* er lokalisert, også ved nivået for den nedre grensen for dette.

I den neste blokken 17 beregner vi så fallet, definert ved en vinkel 4 og en aåimutoi, som svarer til en forskyvning D+d mellom kurvene I og XI, og en forskyvning + N (N svarer til en lengde på omkring 1 meter) mellom kurven I og en kurve III forskjellig fra I og II. Den neste blokken 18 viser at vi så lagrer settet E , med de fire beregnede fall og det endelige vekttallet W^, for korrelasjonen mellom elementet i og elementet i<*>. Her må vi stille spørsmålet som defineres i blokk 19: "Har de øvre grensene f2blitt behandlet?" Hvis svaret på dette spørsmålet er NEI, skal vi utføre for de øvre grensene den samme behandling som ble utført for de nedre grensene. Den følgende operasjon, gitt i blokken 20, består så i å registrere på den ene side forskyvningen av dybden D mellom ds øvre grensene for elementene 1 og i' og på den annen side den nøyaktigheten d med hvilken denne forskyvningen er kjent. Denne nøyaktigheten blir naturligvis beregnet som antydet tidligere. De følgende operasjoner defineres i blokkene 17, 18 og 19.

Når svaret på spørsmålet i blokk 19 er JA, dvs. når de nedre og de øvre grensene for elementet i og i' er blitt betraktet, blir det stillet følgende spørsmål i blokk 21: "Er. elementet i V den siste mulige korrespondenten til elementet i som må tas 1 betraktning?" Så lenge svaret på dette spørsmålet er NEI, skal vi fortsette til det neste elementet i, som vist i blokk 22, og en ny operasjonssyklus vil gjentas fra blokk 15.

Når svaret på spørsmålet i blokk 21 blir JA, noe som. betyr at vi for alle de mulige korrespondenter i' til elementet i har beregnet de fire fall som defineres av de første grensene, blir det i blokk 23 stillet spørsmålet: "Er elementet i det siste elementet i det betraktede området som skal behandles?"

Så lenge svaret på dette spørsmålet er NEI, fortsetter vi til det neste element i, som vist i blokk 24, og alle de beskrevne operasjonene begynner med blokk 10 for å beregne korrelasjonskoeffisientene.

Når til slutt alle elementene i området er blitt behandlet, blir svaret på spørsmålet i blokk 23 JA, og det er

da mulig å utføre den statistiske analyse av resultatene som er samlet opp.

Den første operasjonen i denne statistiske analysefasen, representert av blokk 25, består i å bestemme for de tidligere gitte formler, koordinatene x og y i planet P, for punktene R^, R2, Rj og R. (fig. 2) som er definert på grunnlag av de fire fallene til settet Ej,.Planet P blir kvantifisert, dvs. at det blir brutt opp i samsvar med et gitter der enhetsboksene eller rutene svarer til hele verdier av koordinatene x og y. Hvert koordinatpar som beregnes for et av punktene, betegner således den boks i planet P hvis hele koordinater er de som er nærmest mulig de beregnede koordinater.

Den neste operasjonen, vist i blokk 26, vil være å beregne likningene for linjene RjR2og R3R4og ^ identifisere de boksene i planet P som berøres av båndet som avgrenses av disse to linjene. Hver av disse boksene blir så inkrementert med en stør-relse som er lik det endelige vekttallet W^, som er tilordnet settet Ej, dividert med bredden av dette båndet. Siden bredden av båndet er omvendt proporsjonalt med den nøyaktighet d med hvilken forskyvningen mellom i og i' er kjent, vil inkrementeringen være forholdsvis større når denne nøyaktigheten er bedre. Denne standardiseringen av vekttallene ved hjelp av bredden av båndet,

er logisk fordi den gjør det mulig å unngå for ett gitt vekttall W^, som er tilordnet både et bredt bånd og et smalt bånd, mulig-heten for at det brede båndet (som avspeiler en dårlig nøyaktighet) har en større virkning enn det smale båndet.

Etter disse operasjonene for inkrementering av boksene, fortsetter vi til blokk 27 hvor vi stiller spørsmålets "Er settet Bj det eiste som skal tas i betraktning" SS lenge settene som er lagret i lageret i løpet av den operasjon som defineres av blokk 18 ikke har blitt behandlet, er svaret på détte spørsmålet NEI, og vi fortsetter derfor til det neste settet E^, som vist i blokk 28, for å utføre operasjonene i blokkene 25 og 26 med dette settet.

Når endelig svaret på dette spørsmålet i blokk 27

er JA, ser vi i den fasen som defineres av blokk 29, etter den boksen i planet P som har den høyeste vekt. Når denne boksen er identifisert, må vi bestemme om denne vekten er signigikant, dvs. om den skiller seg tilstrekkelig fra alle de andre vektene. For å oppnå dette, stiller vi spørsmålet i blokk 30s "Er denne vekten høyere, med en gitt verdi, enn gjennomsnittet av vektene for alle de andre boksene i planet P?" Hvis svaret på dette spørsmålet er NEI, blir det antatt at boksen med den høyeste vekt, ikke er tilstrekkelig signifikant til i virkeligheten å avspeile eh fallverd! som er verd å ta i betraktning, og som vist i blokk 31, blir det foretrukket ikke å ta noen beslutning med hensyn til

fallverdier* i det undersøkte området. Hvis derimot svaret på spørsmålet i blokk 30 er JA, som vist i blokk 32, blir boksen C antatt å være representativ hvis det konstante fallet i området og dets adresse som definerer dette fallet, er bestemt.

Som en variant kan oppfinnelsen bestemme, ved hjelp av den fremgangsmåte som er Illustrert på fig. 4, alle de fallverdier som kan avspeile korrespondansen mellom A og B.

I stedet for å bruke planene AEM, AEN, APM og AFN, består denne fremgangsmåten i å betrakte suksessivt de to linjene AE og AP på fig. 1, og i å definere de to plan som henholdsvis

er perpendikulære til disse linjene og passere gjennom punktet o). Skjæringene mellom disse to planene og referanseplanet P er ganske enkelt linjene RjR2 og R3R4som avgrenser alle de søkte fallverdier.

På fig. 4 er vist vektoren AE på fig 1 i det absolutte referansesystem for hvilket aksen u) x er rettet mot nord og aksen u)z langs vertikalen. Middelaksen for borehullet, z'^z^, passerer gjennom origo u> i det absolutte r eger ansesys ternet og origo 0 i det referansesystemet der Ox^er rettet mot nord og Oz^svarer til middelaksen.

Under disse betingelser skal vi, hvis a, b og c er komponentene av vektoren AE i det absolutte referansesystemet, først beregne dens nye komponenter a^, b^og c^,i aksesystemet med origo 0, som gis av forholdenes

Den søkte likning for linjen R]R2 som definerer skjæringen mellom referanseplanet P og planet Q som passerer gjennom Oog er perpendikulært til AE er das

ajX^ «a b^y^ «»CjH » 0

der H er avstanden ^ 0.

Etter beregning av denne likningen for de to linjene<R>j<R>2og R3 R4' trenger man som antydet, bare å identifisere de boksene i planet P som berøres av båndet som avgrenses av disse

to linjene og som definerer alle de fallverdier som korrespondansen mellom punktene å og3kan avspeil®.

Som konklusjon skal det påpekes at fremgangsmåten hvis hovedhensikt på grunn av summering av virkningene som skyldes de gode korrespondansene, er å finne et konstante fallet til en sone til tross for meget betydelig støy, har en annen vifckig fordel. Rotasjonen av sonden 1 borehullet har ingen innvirkning på resultatene, siden det fører til en enkel rotasjon av båndene om deres skjæringspunkt, som følgelig er stasjonært. Det skal også understrekes at denne rotasjonen er nyttig fordi den gjør det mulig å oppnå fallverdier i tilfeller hvor bare to klosser har gitt nyttig informasjon som ved første blikk naturligvis kunne synes paraloksal.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte for behandling av kurver som leveres av en fallmålingssonde som beveges i et borehull, for å bestemme det mest konstante fall i et gitt område av de geologiske formasjoner som gjennomløpes av borehullet,karakterisertvedt - at det innenfor området søkes etter alle par med punkter som henholdsvis tilhører to forskjellige kurver og som kan vedrøre samme geologiske trekk, og som derfor blir valgt som mulige korrespondenter, - at det for hvert valgt par med punkter bestemmes et sett med alle de mulige fallverdier som denne korrespondansen kan representere, - og at det søkes etter den f&llverdi som er felles for det størst mulige antall sett, idet denne verdien blir valgt som representativ for det mest vanlige fall i området.

2. Fremgangsmåte 1 henhold til krav 2, der bestemmelsen av de punkter på kurvene som kan antas å være mulige korrespondenter, erkarakterisertvedt - at hver kurve deles opp i sine fremtredende elementer og at det beregnes for hvert element et nettverk av spesifikke parametere som representerer dets form. - at det velges mulige korrespondenter for et visst antall elementer, idet deres relative posisjoner på kurvene tas i betraktning, og ved at for hvert av disse elementer beregnes korrelasjonskoeffisientene som avspleiler de respektive likheter mellom detsparameternettverk og nettverket til hver av dets valgte mulige korrespondenter, idet de punkter som til slutt velges som mulige korrespondenter, blir tatt fra de elementer hvor de oppnådde korrelasjonskoeffislenter avspeiler en tilstrekkelig god likhet.

3. Fremgangsmåte i henhold til krav 1 eller 2,karakterisert vedat bestemmelsen for hvert par med punkter som er valgt som mulige korrespondenter, av dettet med alle fallverdier som denne korrespondansen kan representere, omfatter følgende trinn, der D brukes til å betegne forskyvningen mellom dette paret med punkter og d til å betegne den nøyaktighet med hvilken denne forskyvning er kjent t beregning av de fire fall som defineres av d@fire plan som svarer til forskyvninger D+d mellom disse to punktene og til en gitt relativ stor forskyvning mellom ett av dem og henholdsvis to andre hjelpepunkter lokalisert på en tredje kurve, det ene over og det andre under, - beregning av koordinatene i et referanseplan perpendikulært til middelaksen i borehullet, for skjæringspunktene mellom referanseplanet og fire rette linjer som hver er perpendikulære til det nevnte plan og som begynner i et felles punkt på aksen i en avstand H fra referanseplanet, og - bestemmelse av likningene i det nevnte referanseplan for de to linjene som forbinder de punkter i referanseplanet som henholdsvis defineres av forskyvningene D+d og av de to hjelpepunktene, og av forskyvningene D-d og de to hjelpepunktene, idet det sett med alle de fallverdier som representeres av punktene i referanseplanet og som er inne i det bånd som avgrenses av diss© to linjene, blir valgt som kompatible med korrespondansen mellom det betraktede par med punkter.

4. Fremgangsmåte i henhold til krav 1 eller 2,karakterisert vedat bestemmelsen for hvert par med punkter som er valgt som mulige korrespondenter, av alle de fallverdier som denne korrespondansen kan representere, går ut på å bestemme, når D betegner forskyvningen mellom dette paret med punkter og d den,nøyaktighet med hvilken denne forskyvning er kjent, ^ likningen for de to linjer som definerer skjæringen mellom et referanseplan perpendikulært til borehullets middelakse og to plan som passerer gjennom et punkt på denne aksen i en fast avstand fra referanseplanet og som henholdsvis er perpendikulære til de linjer som forbinder et av de to punktene i det betraktede paret med to punkter som tilhører den samme kurven som det andre punktet i paret og som svarer til forskyvningene D+d og D-d mellom disse to punktene, idet det sett med alle de fallverdier som representeres av de punkter 1 referanseplanet som er innenfor det bånd som avgrenses av disse to linjene, blir valgt som kompatible med korrespondansen mellom det betraktede par med punkter.

5. Fremgangsmåte i henhold til krav 3 eller 4,karakterisert vedat det nevnte sett med fallverdier blir tildelt et vekttall som representerer kvaliteten av korrespondansen mellom punktene i det betraktede par.

6. Fremgangsmåte i henhold til krav 2 og 5,karakterisert vedat det vekttall som tildeles settet med fallverdier som er tilknyttet et punktpar, blir beregnet ut fra en formel av typens S - C s hvor C er korrelasjonskoeffislenten mellom de elementer som disse to punktene tilhører og som har en verdi som avtar i samme forhold som likheten Øker, og hvor S er den maksimalt tillatte verdi av C som gjør at punktene kan betraktes som mulige korrespondenter.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 5, karakterisert vedveining av det nevnte vekttall i samsvar med antall mulige korrespondenter til et av de to punktene.

8. Fremgangsmåte i henhold til krav 7,karakterisert vedat veiningen består i å multiplisere det nevnte vekttall med en faktor som er representativ for forholdet mellom dette vekttallet og summen av vekttall for de forskjellige mulige korrespondentene til det betraktede punkt.

9. Fremgangsmåte i henhold til krav 7, karakterisert vedat den vekt som tilslutt til-ordnes et sett med verdier, blir dividert med bredden av det tilsvarende bånd.

10. Fremgangsmåte i henhold til krav 3 eller 4,karakterisert vedat f allverdiene i referanseplanet blir kvantifisert, dvs. fordelt innenfor et gitter hvis bokser S har koordinaterssom hver er representative for en forskjellig fallverd!, idet et bånd således defineres ved hjelp av all© de bokser det dekker.

11 c Fremgangsmåte i henhold til krav 10 og et av kravene

5 til 9,karakterisert vedat det vekttall som til-ordnes et bånd, blir tildelt de boksene det dekker og addores til d©vekttall som allerede er tilordnet de tidligere funne bånd.

12 c, Fremgangsmåte i henhold til krav 11,karakterisert vedat søkingen etter den f allverd! som er felles for det størst mulige antall sett, omfatter identifisering av den boks i referanseplanet som har den høyeste vekt.

13. Fremgangsmåt® i henhold til krav 12,,karakterisertveds - beregning av middelvekten til alle boksen©i referanseplanet, og - sammenlikning av den høyeste vekten med denne middelvekten, idet den fallverdien som svarer til boksen med høyoøt vekt, blir betraktet som den konstante fallverdien for området bare hvis den nevnt©høyeste vekt er atørr©, med©n gitt størrelse enn middelvekten.